barn og dataspill - skal de herdes?

Niåringen kommer hjem en dag og må sitte på fanget og betro seg. For noen andre har spilt et dataspill, og han har sett på. Og det var så fælt. Han mente at dette spillet burde vært forbudt. Og han vil aldri se på noe sånt før. Og han hvisker så småsøsknene ikke skal høre hva han sier. Og vi går på kjøkkenet for å snakke mer.

Og det han beskriver var skikkelig fælt. Og pappaen går inn og sjekker seinere på kvelden og slår fast at slike spill skal ingen niåringer spille.

Heldigvis har vi en svært så klok niåring som uten videre slo fast dette selv. Heldigvis har vi også en niåring som kommer til oss og forteller og forteller og setter ord på de scenene han har sett og som han syntes var altfor fæle.

Han er eldstemann her hjemme. Vi er nok blant de strengeste vi kjenner på aldersgrenser og tidsbruk på dataspill og filmer. De kommer ikke ferdig herdet for de tøffe scenene når de beveger seg ut i verden, disse mine små.

Det har sin pris, for eksempel i at de kommer til å få noen slike opplevelser - at de havner oppi en film eller et spill der ute i verden som blir for voldsomt.

Men det er ikke min jobb å herde dem ved å trene dem på voldelige spill eller filmer for mye større barn. Det er min jobb å bidra til at de har en følelsemessig ballast og et verdisyn som gjør at de skiller mellom rett og galt og vonde og gode opplevelser. Det var ikke en herdet niåring som kom hjem til meg her om dagen, men en følsom og reflektert gutt som reagerer slik man skal på grusomme scener med avkuttede kroppsdeler og mye blod. En med mye trening på slike spill hadde vel ikke kommet og satt seg på fanget og betrodd seg og søkt trøst heller... - han hadde vel holdt opplevelsen inni seg, herdet seg mer...

Det har sin pris - jeg ser det.

Og mine barn skal ut i verden - og de er da også ute i verden. De ser filmer. De spiller spill. Og her hjemme finnes det regler og diskusjon rundt dette. Der ute vil det være så mangt de skal møte.

Men de skal ha en ballast for å møte verden - både den virkelige og den virtuelle. Vi skal snakke om rett og galt. Vi skal kunne bli opprørt og reagere.

Jeg snakker med eldstemann om dette - at han kommer til å være på besøk hos venner og så kan det skje at det bli vist en film eller spilt et spill som han synes er fælt. Da er det lov å la være å være med. En kan gå i et annet rom og gjøre noe annet. En kan gå hjem. Det er de tøffe som tør å kjenne etter og som tør å velge selv. Sier jeg. Og han er enig. Så langt. Vi får se. Gruppepress er tøffe greier. Men dette vil jeg bidra til - støtte til å tenke og vurdere og velge selv.

For tida leser vi Brødrene Løvehjerte om kvelden for de store. Det er sterke scener det! Vi holder hender og holder pusten og sitter på fanget. Og lever med i kampen mellom det onde og det gode - liv og død. Det er så spennende. Jeg tenker at alle bøkene vi leser med og for barna også gir en beredskap for møtet med de sterkere inntrykkene fra filmer og spill. Lesingen følger refleksjonens tempo. Vi stanser og snakker om det hele underveis. Barna erobrer gjennom dette et begrepsapparat og en følelsesmessig beredskap som gjør at de reagerer i forhold til det de møter seinere.

For vi skal vel reagere - på vold og urett - ikke bare underholdes og tåle?!!

(Og det som er en helt annen sak, er at min sønns "grusomme opplevelse" ikke skjedde hjemme hos en kamerat - men faktisk av alle steder i en skoletime, da elevene fikk som premie å få spille dataspill - og tydeligvis fikk velge spill selv. )

familiedugnad

Familieliv er alltid dugnadsarbeid. Vi tar i et tak her og et tak der - og drar lasset sammen. Og barna skal få være med. Alle hører til. Alle trenger å gjøre noe som teller.

Lørdager er gode dugnadsdager. (- Men først sover vi litt og lenge, og leker og leser litt og lenge, - og lager en god lang, lang frokost og leser lørdagsavisa og lar livet hvile....)

Ungene har faste lørdagsjobber. Lillebror vasker kjøkkenskapdørene (det tar minst ett minutt tilsammen!). Storebror støvsuger første etasje - det kan ta uhorvelig lang tid, særlig hvis det ligger noen savnede legoklosser eller et godt gammelt donaldblad under sofaen...). Husets datter vasker speil, vask og hyller etc på badet... - men det er så kjedelig...! Så vi har blitt enige om at å vanne potteplanter og tørke støv i stua er mye morsommere.

Og så lager vi vaffelrøre og nytt eplesyltetøy (det er fortsatt igjen av hagens eget syltetøy i fryseren, men en kan jo også plukke fra fruktfatet og koke sammen litt...). Og Lillebror er sjefskokkassistent og rører i grytene!

Mens Storebror bretter flyttekasser og stabler i hauger i kjelleren. For en del av akkurat denne helgas dugnadsinnsats innebærer tømming av kjellerstua og klargjøring til maling til uka. Og her er det utrolig mange fulle bokhyller!

Cowboyantrekk er forøvrig bra dugnadsutstyr.

Og så er lasset med dugnadsvafler, glutenfrie og melkefrie (og sukkerfrie også, tenk det) - og kjempegode - ferdige!
Og det er dagens eplesyltetøy og sommerens jordbær - og litt av hvert annet.

Og deilig lørdagslunsj for dugnadsgjengen.

sykestell og strikking

Småsyk og litt mer syk minstemann dag etter dag. Lettere netter nå, men survete og kort-luntet fireogethalvtåring fortsatt på dagtid. Best å henge i armkroken på mamma.

Så får jeg unna litt av det andre jeg må - og så ligger i vi i hverandres armkroker i sofaen en stund. Jeg strikker, han koser. Så leser jeg litt høyt over pinnene (som ikke klirrer, takk og pris for deilige bambuspinner), og så hører vi på Kardemommeby-cd'en, eller Emil - en gang til. Og da får en liten kropp hvile - og småstrikk til familiens kalde tær og kalde ører blir unnagjort.

Slik går nu dagan...

nyte sommerhalvårets matauk

Det er så godt - og vi er så heldige. Og det er et mål for meg at dette skal være en større del av matlivet her i huset. Egenprodusert, egenhøstet, egenkonservert for vinterhalvåret.

Vi plukker bær og epler hele sommeren og høsten. Epler, rips, stikkelsbær og bringebær er fra egen hage. Jordbæra skaffer vi kassevis hos vår lokale tyrkiske grønnsakshandler. Noen år dyrket vi poteter, (men det blir jo ikke så mange middagene av det... )

Det syltes, fryses, tørkes og bakes. Alt skal brukes, ingenting går til spille. Her henger aldri overmodne bringebær igjen på buskene, her råtner aldri nedfallseplene på bakken.

Så har vi alltid hjemmelaget syltetøy til frokostallerknene, vaffelsteikinga og desserter.

Vi plukker mais på en gård og fyller deler av fryseren med deilige ferske maiskolber. Det blir lørdagsmiddagskos med smør og salt mange mange høst- og vinterlørdager. I høst ble det også en del porsjoner med kantarell takket være snille morfar. Elgkjøtt fra barndommens store skoger - får vi byfolka som gave hver høst.

Så har vi vintermat. Kortreist, økologisk så det holder, økonomisk svært gunstig - kjent og nært. Det føles godt og rikt. Vi har god mat i huset. Og alt er tatt vare på og blir godt brukt. Det er en gave å ha mat fra egen hage eller slektas skog. Det skal verdsettes og tas vare på.

Mange råvarer må kjøpes inn. Vi har tross alt ikke en selvforsynt gård her i kroken. Men brødet vårt baker vi og alle middager lages fra bunnen av. Halvfabrikata er mangelvare her i huset.

Og mer av dette kan det bli. Det er en god ambisjon.

konsekvent barneoppdragelse?

Dette er liksom et opplest og vedtatt premiss for "den gode barneoppdragelsen" - man skal være konsekvent! Lage en regel (eller hundre) og klare rutiner - and stick to it. Konsekvent derfra og ut. Og så er liksom tanken den at hvis man som voksen tillater avvik fra reglene og rutinene èn eneste gang - "Da har vi det gående!" - da har liksom toget gått for godt, da blir det kaos og anarki for all tid - og det er altså fordi man ikke var KONSEKVENT.

Jeg tror at barn - og også de fleste voksne - synes det er ganske greit med en del regler, og ikke minst rutiner. Rutiner er på mange måter veldig deilig, det gir en trygghet og forutsigbarhet som frigjør krefter til kreativitet og påfunn. Mine barn nyter at de vet hvordan hverdagsmorgener er, hvordan kveldsmat-lesestunder er, hvordan leggetidsritualene er - og helgefrokoster og turer og lørdagskvelder har sine egne rutiner og ritualer. - Og ikke minst rutiner og ritualer for de store begivenhetene i livet - bursdag og besøk, jul og påske, - som vi kjenner og gleder oss til.

Og så er det slik at når ritualene og rutinene er så kjente og innarbeidede og trygge og deilige - så er det også helt greit å lage avvik fra dem. For vi vet jo hvordan vi pleier å gjøre det.

Mange regler har innebygde konsekvenser. Tar en ikke på seg regntøy og går ut og plasker - ja, så blir en våt, da. Andre regler velger vi skal ha strenge og faste konsekvenser. Fireåringer som stikker av nedover veien på sykkelen sin helt alene - må bare innfinne seg med at sykkelen får husarrest noen dager. Og ingen skal slå, uansett. For eksempel.

Andre regler er faste, men kan håndteres med raushet og fleksibilitet. Vi kan gjøre det på en annen måte i dag. Vi vet hva reglene er - men vi kan diskutere oss fram til ordninger.

Det er ikke sånn at "da har vi det gående, da har vi mas om flere unntak resten av livet". Nei, men kanskje en kan ha reflekterte og fornuftige diskusjoner og forhandlinger med de framvoksende små.

Ideen om faste regler og konsekvent håndtering har sin læringspsykologiske bakgrunn i behaviorismen, basert på dyreforsøk. Læring gjennom konsekvens, gjennom belønning og straff. Og det virker. Adferdsterapi er bygd opp på disse prinsippene. Atferdsterapi virker. Innenfor sitt begrensede, forsøkssituasjonsimiterende felt. Men vi lever ikke under kontrollerte forsøkssitusjonsbetingelser. Vi lever liv, sammen med mennesker. Liv er mer enn å følge regler. Liv med barn er relasjonsbygging, trygghetsbygging og menneskeutvikling.

For verden og menneskelivet er ikke konsekvent i seg selv. Dagen i dag er som den er. Dette mennesket, dette barnet har sitt eget som bringes inn i situasjonene. Vi kan ha meninger om hvordan ting skal fungere når alt fungerer. Men kanskje i dag er det en dårlig dag med lite krefter, da gjør vi det annerledes. Eller det dukker opp en spennende mulighet som er akkurat i dag, da er vi fleksible og gjør det mulig å realisere en liten drøm, en liten utflukt, en ekstra runde med kortspill før en forsinket legging, en fullføring av et viktig prosjekt. Kreativitet og krefter varierer. Det må fleksibiliten favne.

Og så en ting til - naboenes babyboom har jo fått meg til å bli nostalgisk på godt og vondt i det siste - og er det en fase i barnelivet som er omfattet av strenge regler fra forståsegpåerne, så er det babytida. Forstå det den som vil! Og her er det mange meninger og mange intense følelser - og mitt hovedbudskap er kjenn etter selv! Blås i helsestasjonens skjemaer og regler. Kjenn etter - og regn med at babyer er krevende til tider. Også om natta. Vær tilstede. Fungerer det best med småtroll i senga og amming-selvbetjening hele natta, så gjør det. Det går over. Trøst og bær når det trengs. Det går over. (Du kommer ikke til å gå å bære på en sjuåring eller amme en tiåring annenhver time...). Skrikekurer, bare for å si det, er ren atferdsterapi. Det er konsekvens det, og fungerer på sitt vis. Babyen lærer at du ikke kommer...

Overskriften bruker ordet oppdragelse. Egentlig vil jeg heller skrive om "livet med barn" - enn "barneoppdragelse". Liv med barn innebærer uansett en assymetrisk ansvarsfordeling, vi voksne har ansvaret. Men gradvis skal de små utvikle sin egen myndighet. Ikke bare i opposisjon til faste regler, men gjennom å utvikle evnen til refleksjon og egne ansvarlige valg. Da må det finnes rom for denne utviklingen.

Noe er oppdragelse. Joda. Bordskikk og høflighet. Ikke slå og ikke stjele. Men det har også sine grenser: Babyer skal ikke oppdras. Ingen barn skal oppdras om natta (da er det kos og stell og mest mulig soving som skal skje).

Vær konsekvent på verdier. Det er viktigst.

kunst - hos oss!

Vi har flotte kunstverk på veggene her hos oss! På kjøkkenet er det mye dagsaktuelt festet opp med teip, - og med klesklyper på en snor under taket, joda. Her er imidlertid et glimt fra en av stueveggene. Tegnet av en svært kjent kunstner her i huset - nemlig husets datter. Nå sju - dengang fem. Det øverste er et selvportrett. Det nederste er et portrett av den kjente gamle barnebok-heltinnen Milly Molly Mandy.

Så har mamma fått klippe og lime og montere i rammer. Det er så fint - synes jeg!

syke barn-dager

Lillebror er syk. Pjusk og hanglete. Litt feber. Bleik og dårlig matlyst. Sånn er det. Så vi pusler hjemme. Kardemommeby-cd-en får en renessanse, nå kan vi alle låtene utenat igjen. Jeg får strikket og strikket mens vi spiller brettspill og leser høyt, og husmora i meg får gjort unna masse småpuslerier rundt veslegutt. Og lille turbopropp får hvile og ta seg inn og gå i sitt eget tempo.

Egne skriveprosjekter og annet får også hvile. Og ingen arbeidsgiver teller syke-barn-dager. Så heldige er vi arbeidsløse free-lancere! Slipper å telle på knappene - er han frisk nok til å sendes avgårde nå...

For noen år siden skjønte jeg hvorfor jeg aldri fikk kommet meg på januarsalg (for det burde man jo, liksom!) - januar var alltid - ALLTID - fullt belagt med syke og pjuske barn, minst en liten syk hjemme hver dag, kabal for å få tatt seg av både de syke og de friske om hverandre. Salget og verden forøvrig fikk greie seg selv. Det var vintre da jeg var innendørs i ukesvis, knapt nok til postkassa...

Det er andre tider nå. Skolebarna strekker seg ut av småbarnstidas småsykdommer. Fortsatt er vinterstid til tider en labyrint av forkjølelser, feber og omgangssyke. Men det er slutt på den tida da jeg med all mulig berettigelse kunne påstå at mellom september og april var det bare ti minutter i slengen vi var friske samtidig alle fem.

Men småpjuske småbarn skal få krumme seg i sofaen med pledd og eplebiter, varm omsorg og varm drikke. Så lenge det trengs.

babydrømmene

Noen år var helt fulle med babyer. Det var voksende mage, og amming og baby og bæring og bleier og ny baby. Det gikk i ett. Jeg sov "aldri" (helt sant). Jeg var "ingensteder". Jeg gjorde det jeg måtte - og det var alt jeg ville. Det gikk i ett og det var det vi ønsket og det var greit. Det var jo drømmen også - få lov til å få disse barna, ha disse barna, leve med denne vesle barneflokken.

Enda så er det jo "bare" tre av dem. Den minste "flokken" en kan tenke seg, antagelig. Sterkt ønsket og sterkt velkomne, høyst forskjellige og synlig og merkbare.

Og så vokser de til. Minstemann er større enn noensinne. Snart fem. Forstandig og kunnskapsrik og energisk og temperamentfull. Kan ta mer og mer ansvar. Tenker langsiktig og undrende. Hvor skal dette ende - hvor store skal de nå bli?

Hur stora som hälst, antagelig. Det er jo også det vi vil - at de skal vokse og utvikle seg, erobre verden og seg selv, forlate oss - og komme tilbake.

Det store, store i livet å få leve så tett med så små mennesker - som er i slik utvikling som ingen voksne kan matche, som har slik en nærhet, tillit og avhengighet av oss foreldrene - og som strekker seg ut av våre fang og vår favn. Gradvis.

Med god nok ballast - håper jeg.

Og så kommer det nye babyer her og der. I dèt nabohuset, hos dè vennene. En liten en til. To til på tur der! Større ungeflokker enn vår vokser fram.

Og det kan kjennes fjernt med nok en liten nyfødt en, men det vekker samtidig fortsatt en lengsel - etter dette, det aller største. Og en enda større flokk og enda flere familierelasjoner innenfor hjemmets vegger.

Men, men...

(Bildet er en annen drøm - sommeren.... )

utsendelse!

Og nå sendes Maria Amelie ut av landet.

Og hun er en av mange som sendes ut i tråd med det lovverket vi har her i landet.

Og hvis du reagerer på hennes historie, - for det er vi mange som gjør

- så ta det inn over deg at dette styres av et lovverk i et demokratisk land der du har ytringsfrihet og stemmerett og rett til å påvirke lover og systemer - og protestere i det uendelige mot det du er i mot.

Maria Amelie er synlig. Mange er usynlige. Dette gjelder dem alle. Og deg.

gode mandager

Det er godt å stå opp til en ny dag og en ny uke. Det er hverdag og regelmessighet. Det er ting å gjøre og vi får gjort det.

Lillebror er hjemme og hjelper mamma, mandager er gode hjemmedager for ham - godt å tøye helga litt og godt å være alenebarn noen timer mens de store er på skolen etter en intens alle-sammen-helg. Og godt for mamma at ikke alle drar avgårde. (Og jeg får gjort så mye mer av alt mitt med en fireåring hjemme og en hel dag til disposisjon - enn når sekker skal pakkes og alt skal rekkes og dagen skal deles opp av henting og følging og alle barnehageritualene i tillegg. Vi er heldige - vi kan velge. Andre dager trekker kompisene og full fart i barnehagen mer.)

Vi baker brød og vasker kjøleskap og rydder i boden, tegner, spiller et spill og legger opp til en ny sokk til pappaen - og fyller ut skjemaer og skriver på en utredning og hører på Emil-lydbok og P2 samtidig - og drikker kaffe og spiser eplebiter og går på sokkelesten.

Sola skinner - vårlys i januar. En god mandag.

utdanning og danning - og være seg selv.

I forrige innlegg skrev jeg om danningsverdien ved utdanning - og ved livet i det hele tatt. Erfaringer og lærdom er med på å danne oss som mennesker i et samfunn, myndige mennesker som kan tenke og ta ansvar.

Jeg har rimelig mye utdanning. For tida tjener jeg veldig lite penger på denne utdanninga mi. Men jeg BRUKER utdanninga mi hver dag.

Utdanninga mi er en del av det jeg har med meg på veien. En del av det som er i meg, som jeg har bearbeidet og formet og som har gitt meg opplevelser og refleksjoner som jeg bruker.

Hver dag. Som mamma. Som samfunnsborger. Som organisasjonsmenneske. Som blogger og skribent. Som nabo og medmenneske.

Ikke bare den formelle utdanninga. Men alle de erfaringene og erkjennelsene jeg har med meg gjennom livet. Fra barndom og ungdom, fra store utfordringer og små hendelser. Fra reiser og kulturopplevelser.

Utdanning er da på ingen måte bare instrumentelt, ikke bare en investering som være et middel til materiell og statusmessig avkastning. Vi skal da ikke bare bruke utdanninga vår til å tjene penger?

Og hvor mye penger jeg eventuelt tjener er vel i det minste en privatsak? En lang (eller kort, for den saks skyld) utdanning forplikter oss da ikke til å til enhver tid i livet omsette dette i mest mulig titler og penger!

Men utdanning (kort eller lang), erfaring, danning, refleksjon og ansvarsfølelse forplikter oss alle - som medmennesker og samfunnsborgere. Til å være oss selv på det beste.

Ha en god uke!

utdanning og danning - og velge sitt liv

Enda en av de forunderlige vinklingene i dagens likestillingsdebatt -(se noen av mine tidligere innlegg her og her og her) - er kritikken mot at kvinner med lang utdanning velger å jobbe deltid, eller holde styr på heimen i noen år. (Som alltid er dette en kritikk som bare er rettet mot mødre; høyt utdannede fedre som trapper ned eller tar over hovedansvaret for kabalen hjemme, er for det første sjeldne og for det andre sterkt applaudert).

Utdanning er ikke bare noe vi gjør for å kvalifisere oss for å jobbe fullt, og komme oss fort fram i karrierelivet. Utdanning innebærer også danning, i likhet med de erfaringer og opplevelser som vi møter ellers i livet. Danning, det å bli til som et menneske i et samfunn, bygge en helhet i seg selv, etablere en identitet i et mangfoldig fellesskap, evne å reflektere over et verdigrunnlag for sitt eget liv - dette er fundamentalt for å være et menneske. Skole og utdanning er ikke bare instrumentell og dermed meningsløs dersom den ikke instrumentelt omsettes i stilling og inntekt. Skole og utdanning, studier og høyere utdanning er også danningsprosesser som danner oss som ansvarlige mennesker som skal kunne være i stand til å velge og forme våre liv på en bevisst måte.

Jeg har massevis av utdanning. Dette kvalifiserer meg på papiret til et yrkesliv. Men det er samtidig en danningsballast som jeg bærer med meg og som er med på å gjøre meg til den jeg er, og til å gjøre de valgene jeg gjør. På lik linje med den ballasten jeg har med meg fra andre sider av livet, oppveksten på gården, liv og reiser, utfordrende år i ulike jobber, og livet som mor i en familie.

Vi velger våre liv. Dette skal da være en av fordelene med både et sterkt grunnutdanningstilbud til hele befolkningen og videre og høyere utdanning - Det skal gjøre deg i stand til å velge, til å ikke være styrt av din egen skjebne. Utdanning skal være frigjørende til selvstendige valg på en større skala. Innsikt og kunnskap skal gi refleksjonsbakgrunn og muligheter til å velge, ikke bare følge strømmen.

Så hva om vi velger å gå mot strømmen, for eksempel. Tjene litt mindre penger. Avansere litt mindre i karrierelivet. Få hverdagen til å gå opp - og få tid til de små vi har satt til verden. Noen år. Det går så fort. Hvorfor og hvordan kan noen si at dette er feil?

Kanskje er det nettopp en konsekvens av utdanning og innsikt, bevisstgjøring og refleksjon.

likestillingens skyggesider - eller?

Gjør de gode velferdsordningene rundt barnefamilier i Norge det vanskeligere for kvinner å nå til topps i arbeidslivet? Ting tyder tydeligvis på det, i følge en framlagt rapport fra London School of Economics og presentasjon av denne gjennom flere medieoppslag i dag.

Regnestykket er ganske enkelt. Med gode permisjonsordninger, syke-barn-dager, innkjøringsdager og alle andre gode ordninger omkring barnefamilier, så blir det mange timer og dager som mor OG far har rett til å være et annet sted enn på jobb. Mor OG far, vel å merke.

Og så ordner folk seg slik i praksis, tydeligvis og gjenkjennelig, at det ofte er mor. Det er mor som tar mest permisjon, mest deltidsarbeid, kanskje tar hun også flest syke-barn-dager og barnehage-innkjøringer? Og blir hun da toppsjef i samme slengen, - nei, kanskje ikke.

Og hva skal man si? Rapportene sier sitt. Regnestykket er ganske klart. Toppsjefer jobber ikke deltid.

Men kan man virkelig si at det er velferdsordningene som begrenser likestillingen på dette området? Det er jo faktisk den interne fordelingen i hjemmet som gjør at dette systematisk slår ut negativt i karrieremessig forstand for kvinner. En ikke urimelig spådom er at dersom en svekket velferdsordningene, så ville det ikke akkurat ført flere kvinner, flere mødre, til toppstillingene.

(Nå viser jo rapportene som ble framlagt at kvinner i land med dårligere fødselspermisjonsordninger - for eksempel USA - gir større rom for at kvinner når til topps enn i det som skjer i Norge. Men det er mye annet som også er forskjellig mellom disse landene, en kan ikke trekke slutninger direkte tilbake).

Intern fordeling i hjemme, altså. Og hvorfor velger vi så som vi gjør? Hvorfor tar noen av oss kjempelang utdanning, og så ønsker vi å være litt hjemme noen år - wow! Eller jobbe deltid.

En av forskerne som intervjues i dag slår fast at norske kvinner vil velge selv med hensyn til balansen mellom arbeid og hjemmetid, at dette gir kvinner i Norge en selvstendighet som vi holder høyt.

Ja, det tror jeg faktisk. Og den likestillingskampen som har vært ført, med tilhørende allmenn bevisstgjøring, - og den institusjonaliseringen av rettigheter knyttet til omsorg for barn som faktisk har skjedd i dette landet - dette har lagt et grunnlag for at dette valget og denne selvstendigheten er mulig.

Så når vi da faktisk velger. Hvorfor framstille det som en feil? Det undrer jeg meg stadig over...

Og det andre jeg aldri slutter å undre meg over i disse debattene, er rett og slett hvor barna er i alt dette? Hvor er barna, rent faktisk, fysisk - og hva slags barndom er knyttet til disse spørsmålene om karrierefremming og voksnes valgmuligheter.

Er man voksen og forelder, så handler livets valg om tidsbruk, karriere, økonomi, bruk av utdanningen og så videre - ikke bare om en selv og egne rettigheter. Det handler om et ansvar for noen små, for deres hverdag og barndom.

Og det vet foreldre. Det vet BÅDE mor og far. Derfor gjør familier valg og prioriteringer og finner arbeidsfordelinger og går balanseganger her i livet. To toppstillinger i hver familie er jo heller ikke lykken i livet for alle....

Det kan rapportene og avisene også ta inn over seg.

sensor begrunner

For en stund siden leverte jeg to ferdigsensurerte bunker med eksamensbesvarelser til Universitetet. Grundig gjennomarbeidet og vurdert av sensor-damen, meg - og en sensor til.

Nå strømmer det inn med forespørsler om begrunnelser. Alle studenter har rett til å få en begrunnelse for sin karakter. Og vi går nok en gang grundig gjennom de vurderingene som ble gjort, koordinerer og presiserer og sender skriftlige begrunnelser for D'er og C'er.

(Er det ingen som ber om begrunnelser for en A?)

Det er et greit ekstraarbeid. Jeg synes det er flott at de ber om begrunnelser. (Det var det ingen av oss som gjorde den gangen jeg studerte selv.) De har studert og lest og jobbet med dette stoffet, og levert det beste de klarte til eksamen.

De fortjener en grundigere tilbakemelding enn en løsrevet bokstav. Bare slik kan de forstå mer om sin egen innsats, og kanskje forbedre seg en annen gang. Og vi har gode, gjennomtenkte grunner for de karakterene vi har gitt.

Og noen ganger kan en klare å på denne måten advare en kandidat mot å gå videre med saken. Kanskje en skal være glad for at en berget en C. En klage og fornyet behandling kan for noen vippekandidater fort forverre karakteren.

Så - som i livet forøvrig - spør, så blir du klokere, krev begrunnelser, forstå mer.

benkeplass

(Dette bildet tok Lillebror forleden - nå passer det jo bra!)

For et år siden var tilbygget på huset ferdig. Et svært sentralt ledd i tilbyggsplanene var det å få et STØRRE kjøkken. Med mer benkeplass.

Vårt gamle bittelille femtitallsidylliske kjøkken var garantert fantastisk for en ny liten familie da huset vårt var nybygget for første gang i 1954. Med skap og hyller av heltre, solide for evigheten, overskap med skråstilte skyvedører, hjørneskap i nordveggen med lufteluker slik at det fungerte som et kaldskap i en kjøleskapsløs tid. Fantastisk. Sikkert. Og vi malte skapdørene mintgrønne og trivdes godt.

Men det ble etterhvert fantastisk trangt. I en tid da en faktisk har kjøleskap (og må finne plass til det). Og spikker hull i den fantastiske heltreskuffeinnredningen for å få plass til en oppvaskmaskin når en venter sitt tredje barn og har bodd i et vidunderlig museumskjøkken i fire år. Og i en tid da en skal gjøre lekser, bygge lego, danse ballett og hvem-vet-hva i selvsamme kjøkken.

Femtitallshusmoren, som regjerte alene, og med alle saker og ting pent lagret bak gjenlukkede og gjenskjøvede dører - hun er jo ikke her. Her er en slags husmor, riktignok, men hun liker å ha ting framme - og underveis - og være midt i mylderet.

Så - det nye kjøkkenet. Fortsatt er det litt sånn tre strøk der, bare grunning der, og der er det jammen ikke malt i det hele tatt. Men det er plass til et STORT bord, med lekselesing og lego og puslespill.. Det er et STORT gulv med danseplass og mer legoplass og bilbaneplass og whatever...

Og det er BENKEPLASS. Og det har en vel ikke for at denne nye, store, fantastiske benken skal være tom hele tida, vel?

Hos oss er benkene til for å brukes. Til krukker og kar med gode greier. Til papirer fra skolen og tegninger fra i dag og i fjor. Til noe som skal i kjelleren - og noe på loftet. Til bilder og blader og aviser. Til noe som skal ryddes. Til noe fint som ble laget i dag. Til utstilling. Til noe som venter på noe vi ikke vet hva er! Til baking og rister fulle av nybakst. Til liv og røre.

Jeg pleier å si at vi har fått mer plass å rote på når jeg snakker om det vesle - men vesentlige - tilbygget til huset vårt. Det er en fleip. Men det har med øynene som ser.

Jeg mener vi har fått mer plass å leve på!!

Hva gjør du med din benkeplass?

Maria Amelie - og de mange usynliges sak

Maria Amelie er satt fri fra varetekt, men kan sendes ut når som helst. Hun kan visst kanskje søke om arbeidsinnvandring, men må visst kanskje vente en karantenetid utenfor Norges grenser først, fordi hun har oppholdt seg ulovlig i landet. Hun var et barn da hun kom med sine foreldre. Og hun har blitt her. Hun har valgt å ta lang utdanning, skrive bok, være en synlig papirløs flyktning. Hun betaler prisen for sin synlighet og sitt mot nå. De mange "kanskjene" viser usikkerheten og utryggheten denne unge kvinnen lever under nå. En utrygghet hun har levd med hele livet...

Og denne saken opprører oss.

Maria Amelies sak og hennes bilde møter oss overalt om dagen. Stortingets spørretime i dag var full av spørsmål om hennes sak, mindreårige asylsøkeres sak, asyl- og flyktningepolitikk generelt. Det skrives kommentarer og leserbrev og kronikker daglig.

Maria Amelie valgte å være synlig. Gjennom hennes synlighet ser vi norsk asylpolitikk i virksomhet, i sin brutalitet. Vi har et regelverk. Det brukes. Det er virkeligheten. Alle saker handler om enkeltmennesker. Men de fleste enkeltmenneskene er usynlige for oss. Da blir regelverket og brutaliteten i det, også usynlige.

Vi trenger denne synligheten. Vi skal diskutere dette. Vi skal ta det inn over oss. Og vi skal mene noe.

Mene noe om hva vi som land skal stille opp med i forhold til mennesker på flukt, mennesker uten noe sted å reise til.

Det vi ser i denne saken gjelder mange, mange flere.

Og engasjementet rundt denne ene unge kvinnen bør spres til et engasjement rundt norsk asylpolitikk generelt. Synes vi behandlingen av Maria Amelie er brutal, så sier det faktisk noe om hva vi mener om vårt eget lovverk. Stortinget vedtar lovene. Vi velger Stortinget. Dette er vårt lovverk.

La engasjementet telle for de usynlige.

Og for hun som har våget å være synlig!

morgenstund

Vennlige dytt i ryggen. Jeg er vant med en liten gutt og en mellomstor jente som sniker seg ned mellom foreldredynene i løpet av natta, så jeg tenker ikke så mye på det.

Flere dytt. "Mamma, det er morgen." Flinke, flinke Storebror som har egen vekkerklokke. Vanligvis må jeg inn til ham og småmase flere ganger før han kommer seg opp, men nå har han hørt at det var stille i huset og tar ansvaret med å vekke meg, som hadde sunket ned i en attpådrøm helt på tampen av natta...

Underveis-pappaen er underveis til jobb allerede. Nå er det vår tur. Storebror og jeg pusler oss på badet og setter i gang dagen. Sjuåringen sover og sover, bæres ut på badet, store jenta. Alle ordner seg. Alle tar hensyn. Alle hjelper til med en rolig og koselig morgen. Vi er på lag.

Lillebror er nestemann, farer opp fra senga, øya går i kryss. "Er det Pappas bursdag i dag?" Nei, ikke ennå, fortsatt tid til å forberede. Og han skrider til verket. Har ikke tid til å få av pysjen eller spise frokost med skoleungene, knapt nok tid til en bjørneklem før de to store stavrer seg blide og klare ut til glattis og mørke med refleksvester og sekker i åttetida, her skal det jobbes! To timer seinere er praktverket ferdig og kunstferdig innpakket, kortet tegnet og skrevet selv (jepp, og han er ikke fem ennå!). Først da har han tid til morgenstell og frokost og racertur på isen til barnehagekompisene.

Tåke og solskinn gjennom tåkeskinnet. Mildvær og januarhålke. Ny dag, nye muligheter.

litt lysere

Varmegrader i januar er slett ikke etterspurt. Det blir glatt og vått og ake- og skiføret til barnehagen forsvinner...

Men det merkes på ettermiddagslyset at det snart er en måned siden vintersolverv. Det lysner.

Storebrors nese var prydet av en haug nye solskapte fregner da han kom glad og fornøyd fra skolen i dag.

Lillebror satte seg på toppen av huskestativet med nesa mot sky for å samle tilsvarende antall.

Skravlinga rundt middagsbordet uttrykker store planer om veldig, veldig mye sykling, bare snøen går.

Men skitrenings-storebror er allikevel svært lykkelig når han kommer hjem i kveldinga, det er nå stas med denne vinteren også!

Og jeg fikk prøvd de nye støvlene i helga - og ser store muligheter for flere kilometer ennå framover.

ut på tur

Jeg har kjøpt nye skistøvler i dag. Og skiftet bindinger på mine eldgamle ski fra vikingtida. Inn i det moderne, vekk med gamle rottefella.

Og for en som prøver å ikke falle i kjøpe-kjøpe-alt en kan-fella, så har det sittet langt inne å kjøpe noe slikt - kjøpe skistøvler når jeg faktisk har et par fra før. Et par som er bare ca 25 år gamle, og egentlig et nummer for små - og som jeg fryser meg skakk og fordervet av hver gang jeg er ute med, og som dermed reelt hindrer skiglede. Men tross alt - jeg har jo skistøvler. Og ski. Jeg visste jo det med vikingtid-bindingene mine, at jeg kanskje måtte kjøpe mer tilhørende utstyr når jeg, hvis jeg, noen gang skulle kjøpe meg noen nye skistøvler som kanskje kunne passe til føtter med tjukke varme ullsokker....Og jeg er jo så i mot at en må kjøpe nye ting hele tida, ikke sant!! Så jeg har avvist problemstillingen i årevis. Og frosset.

Men så dro jeg avgårde da, og presenterte problemet. Oppsøkte til og med to sportsbutikker. Den ene oppfylte sin forhåndsdom av den lite kjøpeglade analytisk og kritisk anlagte akademikeren (meg) med det samme, og falt tungt til jorden. Ikke noe handling der, nei. (For jeg lufter jo for eksempel det begrepsanalytiske og begrepshistoriske spørsmålet om hva er egentlig den prinsipielle forskjellen på "tur" og "trening", (en trekilometers sneglefarts-skitur for en åttiåring er absolutt trening, ikke sant?) Hvorfor er ikke "tur" "trening", når man er en turgåer-skigåer.) (Men selvfølgelig skal jeg ha turski, men greia var jo at jeg har jo ski, ikke sant)

Etter å til slutt ha bli latterliggjort på grunn av de tjukke ullsokkene mine (!!!) ("Ingen kunder bruker slike sokker"!!!) forlot jeg denne unge mannen og hans store fine kjedebutikk og gikk til den andre fine store kjedebutikken, der en haug med kjekke unge menn, halvparten så gamle som meg, sto i kø (faktisk) for å hjelpe meg og skaffe meg supre, varme, flotte lærstøvler med snøring, og de kunne selvfølgelig skifte bindinger på urtidsskiene mine (de ble til og med omtalt som fine, klart det!) - og de kunne ordne pakkepris på alt, selv om jeg ikke kjøpte ski, og jeg følte meg som ei ålreit dame som har lyst til å gå på ski uten å bli kvalm av frost.

Yeah!

Så da var det gjort. Da har jeg vel ski og støvler til jeg blir åtti, tenker jeg.

God helg!

alltid beredt - alltid bekymret

For mange år siden, lenge, lenge før egne barn - så snakket jeg med en venninne med sin første på vei. "Jeg har skjønt at fra nå av skal jeg være bekymret," sa hun. "Jeg skal jo være mamma."

Så har vi ansvaret, da. Mammaer og pappaer. For den lille i magen, den lille på armen, den lille i vogna, den lille vi forlater i barnehagen og omfavner igjen når vi henter, sender avgårde på skolevei og skitrening og tar i mot fra verdens opplevelser og inntrykk, seire og nederlag. Alltid ansvar, alltid mulig bekymring.

Det er prisen for å være nær noen, prisen for å ha ansvar for et lite menneske som skal vokse seg stor og selvstendig, men som alltid, alltid er et sårbart, levende, lite menneske i verden. Bekymring er en del av det ansvarlige livet. Det bærer vi. Det lever vi med alle.

Og med noen av de ekstra sårbare små er bekymringen en ekstra sterk følgesvenn. En følgesvenn i våkenetter, og lange kveldssamtaler etter leggetid. En følgesvenn som holder skuldrene stramme, og fokuset klart gjennom livet, så stramt at en glemmer at det kunne finnes en annen måte å leve på.

For det gjør det ikke. Vi har ansvaret. Alltid beredt. Alltid bekymret.

balanse - beredskap - gripe dagen

Jeg er familiens balansepunkt. Det er godt å være det. Det er godt at noen trenger meg! Hver dag er unik. Hver dag krever sin balanse. Noe må gå sakte, noe må gå fort. Noen trenger å komme tidlig hjem, noen trenger å somle litt ekstra om morgenen, en er syk, alle trenger hjelp og støtte, stell og trøst. Og der er jeg. Jeg er heldig som får forsøke å være denne balansen i et familieliv.

Og så baker jeg brødene, lager den sunne middagen vi alle skal hente krefter fra, stopper ulltøyet, tørker klærne, skifter sengetøyet. Hverdagslig og traust. Men det trengs.

Og så jobber jeg innimellom - når det passer for alt det andre. (På den tida skrev jeg ferdig en doktoravhandling for et par måneder siden. Hva går den innimellom-tida til nå?)

Nå på nyåret har jeg hatt et 60-timers oppdrag. Innimellom. Noen timer på dagene før alle kommer hjem - og mange, mange timer om kveldene.

Og noen dager er alle friske, jobben er levert og det er fortsatt brød i fryseren og fortsatt noen timer før førstemann kommer hjem. Det er kanskje ingen kriser i dag?

Klare å gripe dagen. Noe ekstra i dag. Finne symaskina. Finne fram stoffrester, maling og fantasier. Nyte en kreativ annerledesdag. Noen timer. Gripe dagen.

livets store spørsmål - og politikk

Jaja, Janne Haaland Matlary. I dagens Aftenposten slår hun fast at "i livets virkelig store spørsmål har ikke politikken noe å by på".

Og det er så lett å være enig. Kjærlighet, liv og død, sorg og savn, valg av livsledsager, valg av livsgrunnlag og overbevisning, omsorgen og kjærligheten for egne barn - alt dette er jo vårt eget indre identitetsfunderte valg, - er det ikke?

Jo. Det er det.

Men vi lever ikke alene.

Med våre selvkonstruerte liv og identiteter, vår kjærlighet og vår sorg - og alt det andre - så lever vi i et samfunn. Og da må en klare å tenke to tanker på en gang. Retten til å mene, velge, forme sitt eget liv. Og det felles samfunnsansvaret vi har for å bygge et samfunn der vi tar ansvar for fellesskapet, for å verne de svake, for å stå opp for idealene.

Hva som er privat og hva som er offentlig er et historisk, variabelt spørsmål. Dermed er denne grensen faktisk i seg selv et politisk spørsmål.

Hvor går grensen mellom hva som angår den enkelte og hva som angår samfunnet? En gang - og det er ikke så lenge siden - var det å slå sine egne barn et eget valg som foreldre kunne foreta. Incest var nok regnet som galt, men ble fortiet og falt dermed også utenfor det offentlige, fellesansvaret. I dag har vi tatt et oppgjør med dette - mishandling av barn angår fellesskapet. Det er et politisk valg å flytte denne grensen.

En annen grense mellom privatliv og fellesskapsanliggende: Inntil langt inn på 1970-tallet var det en offentlig sak - en forbudt sak - om to mennesker av samme kjønn inngikk et kjærlighetsbasert samboerforhold. En sovende lov, en grense som ble politisert og endret. Homofilt samboerskap gikk over fra å være et forbudt fenomen, til et privat, selvvalgt fenomen. Men denne endringen av grensedragning er i seg selv politisk.

Det ser så enkelt og rimelig ut å erklære at livets store spørsmål er uavhengige av politikk. Men så enkelt er det ikke. Vi har våre overbevisninger og våre egne valg. Men beskyttelsen av vår rett til dette - gjennom ytringsfrihet, religionsfrihet, organisasjonsfrihet, rett til å protestere og så videre - er politisk innstiftede ordninger. Og beskyttelsen av de svake mot konsekvensene av våre frie valg, våre rettigheter, vår egenråderett i "livets store spørsmål" - det er også politisk og fellesskapsrelevant.

Løsnings-laget

Det er ikke alltid så greit - verken for store eller små. I blant går det riktig på tverke. I blant sitter krangelen løst over legoklossene. I blant er vi motløse og leie.

Så forsøker vi å være konstruktive - og lære de små at det finnes muligheter i håpløshet.

Og nå på nyåret er det blitt utviklet et slagord her i familien: "Ikke syte, ikke klage - for vi er på Løsnings-laget". Særdeles velklingende, selvsagt. Men også virkningsfullt, når de små sitter midt i leken og kjører seg fast i klaging og krangling, så kan de plutselig stemme i "slagordet" og le av seg selv og komme med et forslag til vei ut av uføret.

For noen saker kan jo løses. Er en sliten, kan en hvile. Er en kald, så kan en kle seg varmere, krype nærmere ovnen eller inn i armkroken til noen...

Og noe må vi leve med. Men da kan en alltid alltid alltid søke trøst og støtte. For vi er på lag. Vi er mange som hører sammen og er glad i hverandre. Hver og en skal alltid kunne komme og si at nå er jeg så lei meg, nå trenger jeg trøst. Og så er vi der for hverandre.

Dette snakker vi mye om her i huset. For det er ikke alltid så greit. Det kan være vondt å leve. Og noen ganger er trøst eneste løsning...

mildvær og muligheter

Mildvær. Jeg fryser ikke! Vinduene står åpne om natta og det er kjølig og godt, men ikke isende kaldt.

Ungene begynner spontant (jeg lover, jeg prøver virkelig ikke å overføre min vinter-utmattelse og vår-lengsel på dem) - å drømme om alt de skal gjøre til våren og sommeren. - Gå i sandaler, bare løpe ut og huske om morgenen, plukke blomster før skolen, sykle, ro!

Men i mellomtida - for det er jo fortsatt bare januar - kan vi jo bruke mildværet til å lage snømann! Årets første tilfelle av kram snø.

Ha en fin dag!

det ideelle livet?

nok en kommentar til debatten på denne siden de siste dagene...

Det ideelle livet finnes ikke.

Den ideelle modellen for familieliv, for balansen mellom hjemmeliv og jobbeliv, for balansen mellom kjønnene og så videre - finnes ikke - ikke som en endelig, ferdig modell som passer for alle. Det finnes ingen ideell modell for alle - eller til alle tider. Det var ikke bedre "før". Vi har ikke funnet den endelige løsningen "nå". Ingen vet best på vegne av alle andre.

Det ideelle livet finnes bare i enestående enkeltversjoner. For meg. For oss. For deg. Her og nå.

Og knapt nok det. Det ideelle livet finnes jo knapt nok der. For vi bommer og misforstår og velger galt og sitter fast i begrensninger vi skulle ønske ikke fantes.

Kanskje finnes det ideelle livet bare som idè. Som et ideal vi kan strebe etter. Ikke bruke som streng målestokk på hverdagens mellomløsninger og kompromisser, men allikevel som en rettesnor for valg og veier. Søke sitt eget ideal med sine egne valg. Bevisstgjøre seg sine egne idealer, i stedet for å bare følge strømmen. Tydeliggjøre valgene og korsveiene - der de er. De er ikke overalt. Men noen valg finnes.

Idealet - mer enn en drøm, mindre enn en dom?

Og så er jo det ideelle livet faktisk også et liv. Et reellt liv. Med hverdagsrealisme og utilstrekkelighet, vaskebøtter og syke barn og tidsfrister og regninger - og tente lys og stjernehimmel i blant alt det andre... Vi drømmer vel ikke om et liv der alt alltid "går opp", der vi aldri lurer på noe, søker noe, drømmer om noe, lengter etter noe?

Jeg tror at debatt og analyse av idealer og ideer, ulike valg for livet som enkeltmenneske, som samfunnsborger, som familie og foreldre er viktig for å klargjøre for oss selv hva vi selv står for. Så kan vi søke å justere det virkelige livet vi lever, i retning av våre egne ideer og idealer, der valgene finnes.

Og vi kan bidra i en samfunnsutvikling og en samfunnsdebatt. Ikke fordi vi vet best - men fordi vi alle trenger å tenke og velge, alene og sammen.

Fordi det bare "er" sånn?

I forrige innlegg tok jeg opp en debatt som ruller og går til ulike tider. Min hensikt var å fokusere på hvordan deler av denne debatten føres - nemlig med argumenter som peker på at samfunnet "bare er sånn" i dag.

Som mange av kommentarene - og jeg selv - påpeker, så finnes det absolutt de blant oss som ikke har så mange valg. I blant er vi alle i den situasjonen - at akkurat nå er det bare dette jeg kan gjøre, og jeg gjør det beste ut av det. Slik er det i det enkelte liv.

Men løfter vi blikket fra det enkelte menneskets valg og skjebne og livsvilkår - tar et samfunnsblikk - eller også et utsyn i tid og rom, så kan det ikke unnslippe oss at vi her i denne kroken av verden er blant de mest priviligerte i menneskehetens historie. Dersom vi - som samfunn - ikke har valgmuligheter, - hvem har noensinne hatt det da?

Så vi må vedkjenne oss de valgmulighetene vi faktisk har - og bruke dem. Det er mitt budskap.

Jeg har stort sett nok med å foreta mer og mindre gode valg for mitt og min families liv. Jeg har ingen fasit for andres liv. Men jeg har et budskap - og det er å utfordre normalitetsbegrepene og vanlighetsbegrepene og "det er bare sånn-forståelsene" - og velge selv, - blant det som kan velges.

Hva som er normalt og vanlig - for eksempel....

- hva som er et normalt liv, en normal hverdag, et normalt forbruksnivå, et normalt oppussingsbudsjett for en vanlig familie, et vanlig feriebudsjett ditto, en normal mengde tekniske dippedutter i en middels familie, en normal tidsklemme og så videre - alt dette er historisk og kontekstuelt foranderlige fenomener.

Foranderlige fenomener er faktisk ikke bare "sånn". De har vært annerledes før. Normal eller vanlig "før" - var noe annet enn "nå". Det som er forandret før kan også forandres igjen. Det kan være krevende. Det kan være umulig i enkeltsituasjoner. Men som generelt fenomen, så er dette blant de menneskepåvirkbare, foranderlige fenomenene.

Vi er selv med på å definere begrepene vi lever med og bruker som byggesteiner i våre individuelle liv og i det samfunnet vi bygger sammen.

barnehage hele døgnet?

Aftenposten melder at det er "Økende etterspørsel etter kveldsåpne barnehager". Og vi får se hvordan barna i Gardermoen Park barnehage kveldssteller seg og legger seg på madrasser for kvelden...

Og så debatteres det - og folk er for og mot. Noen hevder at det blir mer ro og mindre stress for barna ved å være på ett sted i stedet for hektisk henting på ettermiddagen. Andre peker på at denne massive institusjonaliseringen av barndommen, gjennom lange barnehagedager, heldagsskole og SFO, stresser og sliter ut barna.

Lederen for barnehagekjeden som tilbyr flexiplass slår fast at "Ingen foreldre ønsker at barna skal være lenge i barnehagen, men slik er samfunnet vårt".

Nuvel. Er det virkelig, virkelig bare slik - slik samfunnet vårt bare ER?

Jeg har skrevet om dette før. Og jeg tror det er viktig å skrive mer om dette framover. Vi er alle så redd for å overskride grenser for å uttale oss om hvordan andre familier innretter seg. Disse barna på Jessheim har det sikkert fint på madrassene sine. Vi har alle ulike og unike rammebetingelser, - og alle vil det beste, uten tvil.

Men vi trenger denne debatten.

Debatt må til for å tydeliggjøre at dette er en situasjon der vi har valg. Og når nesten alle små barn er i institusjoner det meste av våkentida si, så er det noe vi, som enkeltforeldre og samfunn har valgt.

For her er en huskeregel: Hver gang noen sier at "det er bare slik det er" - eller "det er slik samfunnet er i dag" - da bør varsellampene blinke.

For noen få er det slik at det ikke finnes noen valg. Noen er i nøds- og tvangssituasjoner, der det ikke finnes holdbare alternativer til måten de innretter seg på.

Men jamt over er ikke det norske samfunnet i dag slik. Hvis det i det rikeste hjørnet av verden ikke finnes noen valgmuligheter og alternativer - hvem har da valg?

Så da er det en valgt situasjon at barn er så enormt mye i barnehage og SFO. Og dette har konsekvenser. Den konsekvensen som er lett å peke ut er at en svært liten andel av barnas våkentid er sammen med foreldre, familie - og i barnas eget hjem.

Hvis foreldre ikke vil dette - slik barnehagelederen sier - hvorfor velger de denne løsningen, da?

Langtidskonsekvensene kjenner vi ikke. Dette er et forholdsvis nytt sosialt eksperiment i såpass stor skala som det nå gjennomføres.

Tid sammen som familie er så mangt. Det er slett ikke bare gullkantede lykkeopplevelser og piknik i solnedgangen og harmonisk fellesskap rundt matbordet og ludospillet. Men det er tid og tilgjengelighet til de nærmeste vi har. Nærhet som familie. Og for små barn er denne tilknytningen, denne tiden og denne tilgjengeligheten grunnleggende. Denne tida kommer ikke tilbake seinere, ikke i barnets liv, ikke i familiens liv.

Aftenposten refererer videre Hanne Fehn Dale, barnehageforsker med positivt syn på kveldsåpne barnehager og den roen som kan oppnås der. Hun slår fast at foreldre må innse at med fulle stillinger kan de ikke være så mye sammen med barna som de ønsker. Hun sier det dermed rett ut: Folk velger.

Se i øynene hva du velger. Det er mange slags legitime, gode, begrunnbare valg her i livet. Men ikke frasi deg valget og skyld på hvordan "samfunnet er". Vi skaper samfunnet. Vi er myndige mennesker med enormt mange flere valgmuligheter enn nesten noen gang før i historien. Vi skaper samfunnet - og vi skaper familielivet og rammene om barndommen for våre egne små. Det får vi stå for.

Donalds helbredende effekt

Rødlugget, fireårig skigutt i snømassene på vei til barnehagen. Full av energi og glede - det går så fort! Underveismammaen som skutter seg og pakker seg inn i snøkavet, må ta inn over seg denne store gleden, denne store, store gleden som hører vinterens snø og uteliv til.

(Jeg unner dem det jo så veldig. Jeg skal holde ut og pakke meg inn og smile med dem.)

Noen timer seinere, blek rødlugg må hentes. Godt å ha hjemmekontor og være bare noen minutter unna.... Drar ham hjem gjennom snømassene på akebrett denne gangen. Orker jo ikke oppoverbakkene på ski når en er fire år og kvalm.

Bærer liten kosegutt inn på sofaen. Pledd og puter.

Og så glimter det i øynene. En Donaldfilm tror han nok at han tåler.

Så med bøtte ved siden av seg (som ikke brukes, heldigvis) og deilige Donaldfilmer foran seg, kommer rødskjæret tilbake i kinnene på en liten en. Det humres i sofakroken. Litt hvile hjelper alltid. Og Donald hjelper visst litt også.

Stille i huset. Skoleungene er beskjeftiget med sitt. Jeg sensurerer (mye igjen, blir nattarbeid igjen...). Donald helbreder. Snøen ligger tung rundt huset.

sivilisasjonens framvekst - også på nettet

De siste dagene har debatten om oppførsel og folkeskikk på nettet tatt fart. Superbloggeren Voe har lagt inn årene, hun orket ikke flere negative kommentarer. Vi har også fått lese historien om omfattende nett-mobbing av en liten ti-åring med egen blogg.

Og så reagerer vi - og så diskuterer vi. Og det er bra. (Se for eksempel debatten på mammadamens blogg om dette temaet.)

Noen mener tydeligvis at hvis man viser seg fram, skriver seg fram på blogg, facebook eller andre steder - så får man tåle steken.

Hva i alle dager betyr nå det? Betyr det også at hvis jeg våger meg på butikken, eller på trikken, eller på kino - så må jeg tåle å bli dyttet eller kalt stygge ting, for slik er det bare....?

Menneskelivet, og fellesskapslivet blant oss mennesker er menneskeskapt. Vi skaper selv de samfunnsformer, de normer og de verdier vi lever med og innenfor. Det er knapt noe i menneskelivet som "bare er slik". Selv fødsel og død finnes det uendelige menneskeomskrevne, verdiinnpakkede versjoner av. Ingenting er "bare slik". Vi velger, vi definerer, vi endrer og påvirker - og vi fyller livet og alle dets små og store detaljer med mening.

Og vi velger normer og nivå for omgangsformer. Ny kommunikasjonsteknologi endrer ikke på det.

Steinaldermenneskene som støtte på nye stammer i urskogene hadde ikke nødvendigvis et ferdig sett med høflighetsfraser som ble utvekslet. Det kan vel ha vært både knuffing og skjellsord og fiendtlige innstillinger. Vikingferder og korstog er heller ikke kjent for høviske møter mellom ukjente.

Møtet mellom mennesker - fysisk - eller virtuelt - er ikke i utgangspunktet et enkelt prosjekt. Men vi lager oss normer og regler for skikk og bruk. En verden der en ikke blir slått i hjel rundt neste fjellknaus fordi en støter på en annen - eller der en ikke risikerer nettmobbing i tusen versjoner fordi en ytrer seg i fellesskapet - en slik verden er en sivilisert verden og en bedre verden for oss alle.

Ikke alles kamp mot alle, men et normregulert fellesskap.

Og poenget mitt er at sivilisasjon aldri har kommet av seg selv. Det er et menneskeskapt fenomen. Vi må ville det.

Og stort sett vil vi det. Noen nyter villmarksfriheten på nettet og ønsker å skjerme sin frihet mot fellesskapsnormer og sivilisasjon.

Min spådom - eller mitt håp - er at disse vil ende i mindretall.

Men det krever at vi andre faktisk tar disse debattene alvorlig, at vi ikke godtar at nettvirkeligheten skal være en normløs villmark - og at vi tar et selvstendig ansvar for vår egen stemme i nett-fellesskapet.

Vi skaper det siviliserte samfunn, også på nettet, når vi vil.

Sju skriveråd til framtidige eksamener

En trøtt skrive- og sensordame skal nærme seg slutten på denne dagen. Med henvisning til forrige innlegg der jeg skryter på meg veiledningsevner - og med bakgrunn i min lille pågående geskjeft med å vurdere strebende studenters prestasjoner på eksamen - så gir jeg her noen velmente råd til kommende eksamensskriverier. For mange er dette langt fram - uendelig langt fram. For noen kommer det før man aner det.

(og dette er nok råd som passer aller best på slike eksamener jeg selv har mest bakgrunn fra, lange essaybesvarelser på mange-timers-skriftlige eksamener....)

1) Les oppgaven. Les alle ordene. Det er ingen lureord der. Det er meningen at du skal forstå ordene og svare på akkurat det du blir spurt om.

2) Svar på oppgaven. Det er det aller viktigste, hele hovedpoenget, faktisk. Skriv dette rådet opp på et ark med det samme du setter deg ned - og sjekk underveis. Svarer du faktisk på oppgaven?

Dette betyr A) Du MÅ svare på alle spørsmål som du må svare på. Det er tydeligvis (ser jeg) lett å glemme at todelte spørsmål må svares på i alle ledd....

- og B) Det du skal gjøre når du skriver er "bare" å svare på spørsmålet. Ikke skriv alt du vet om alt på pensum. Alt passer ikke inn under dette spørsmålet. Vær kritisk. Vis vurderingsevne.

3) Skriv pent. Fortsatt skrives svært mange eksamensbesvarelser for hånd. Det er snart det eneste vi skriver for hånd, bortsett fra handlelapper... Dermed er mange uvant med å skrive særlig lange besvarelser med egne hender og egen penn. Vi som sensurerer er velvillige. Vi ønsker å forstå. Vi leser og søker forståelse av alle krefter. Men det er lurt for din egen del at det du skriver er leselig. Prøv.

4) Definer begreper.

5) Vis til hvor du henter kunnskapen fra, hvis du husker det... Hvilke teorier, hvilke teoretikere, hva slags forskning osv.

6) Disponer, strukturer og presiser hvordan du faktisk besvarer oppgaven. Jamfør nummer to ovenfor. Ikke bare skriv i vei om alt du kan og alt du mener.

7) Det er lov å tenke selv. Selvstendighet og vurderingsevne er av de kriteriene som skiller ut de aller beste i bunken. Men selvstendigheten må være saklig og faglig fundert. Sarkasme, politiske meninger, og tull og tøys trekker nok dessverre heller ned.

Lykke til.

streng og rettferdig

Underveisdamen nærmer seg innspurt på sin lille sensor-jobb på universitetet. Bunken med eksamensbesvarelser minker.

Hver student har levert sitt. Det beste - eller slik det bare ble den dagen. Hver skal vurderes nøytralt og rettferdig.

De har lest og lært. Og noen formidler sin kunnskap og sin innsikt så det spruter. Og noen kan tydeligvis mye - men strever med skrivingen. Sensors velvilje er der, men studentene må skrive selv.

For mange kunne det blitt et hakk oppover om de hadde fått litt hjelp med skriving, med disposisjon av stoffet, med tydeliggjøring av poenget med sin egen tekst.

Det klør i underveis-sensor-pedagog-skrivedamens fingre etter å gi litt veiledning med på veien.

For dette er noe jeg kan. Jeg er god til å hjelpe andre med å skrive gode tekster. Jeg burde jobbe med det (igjen), tenk det!

Men all tilbakemeldinga jeg skal gi disse hardtarbeidende studentene er en enkeltstående bokstav. En rettferdig og riktig bokstav. Som best jeg kan.

Men trenger noen skrivehjelp - så kan jeg yte mer enn en liten bokstav...

vennlig hilsen sensor og skrivedame

hverdag!

Så på den fjerde januar blir det full hverdag her i heimen. Vi står opp mens det fortsatt er mørkt, det har vi ikke gjort på to uker. Alle matbokser fylt, sekker pakket, klærne navnet og på plass.

De tre minste igang med skole og barnehage igjen i dag. Skolebarna litt bleke og trøtte, her har det blitt sovet lenge i jula. Men da skal de vel være uthvilte, da....

Lillebror i toppfart - et eneste stort smil over å møte vennene i barnehagen! Nysnø og akeføre!

En pappa langt av gårde på jobb, han startet jo i går.

Og jeg er streng og rettferdig sensor over en bunke universitetseksamener.

Fint å være i gang.

Og så gleder vi oss til å møtes i ettermiddag - da har vi mye å fortelle hverandre. Hverdagsliv. Den gode rytmen.

Ha en god hverdag, du også!

store ord til våre barn

Det å faktisk, virkelig, her i verden få lov til å leve sammen med små mennesker - og være med dem på ferden her i livet - det gir rom og rettmessighet for store ord.

Det kan vi huske på - midt oppi all tannpuss, og leverposteismøring og leksemas...

Dette er livet. Det er det store.

Og vi har rett og plikt til å gi barna våre store ord og perspektiver på det livet de skal leve. Livet er ikke bare smått og hverdagslig. Hverdagen, den tette, jevne, gjentagende, plikttilknyttede hverdagen - den er jo i seg selv stor! Den er grunnleggende verdifull og meningsfull, den gir vår daglige gjerning et overordnet perspektiv. Det også plikter vi å vise våre barn.

Og vi plikter å vise dem at de lever i en verden som er større enn oss selv, med ansvar som strekker seg utover oss selv - og langt ut over vår egen nytelse. Livet har oppgaver til oss som mennesker. Livet er - og her er de store ordene, jeg advarte om det - livet er et kall.

Snakk om det nære og konkrete, snakk om ansvar og gleden ved å ta ansvar. Snakk om å være et menneske-i-verden. Mennesker er mennesker sammen. Med forpliktelser og ansvar sammen.

Et individs styrke og verdi ligger ikke bare i det selv - men i dets styrke i å ta ansvar, ha en stemme, vise krefter i kampen for det gode.

Det er lov å bruke store ord. En nyttårsvisjon, kanskje...

God kveld....

snekkergave!

Se! Hva mine tre småtroll fikk til jul fra snekker-Morfar. Verdens største og fineste presang. Et fantastisk flott dokkehus (eventuelt eventyrhus, garasje osv) - stort og bredt nok til at minst tre små kan stikke hodene sammen og leke der når det ønskes. Legg merke til det lure taket - legg merke til de fine vinduene (de har faktisk også gardinstenger, så her kan det sys og ordnes når det blir ønske om det), legg merke til at det er "ordentlige" trapper mellom etasjene!

Ønsket og mål kom fra meg. Jeg kjenner mine barn og min far. Og snekkeren var glad for oppgaven og ble inspirert til å lage en borg til de andre barnebarna.

Noe å ønske seg neste år?

lage julekrybbe (ferdigbilde for interesserte)

Desemberlesere fikk følge arbeidet med julekrybba vår, i et par runder. Vi koste oss veldig med arbeidet - og med resultatet. Julaftens morgen lå et bittelite Jesusbarn på plass - og julestjerna lyste over det hele....

Snart ryddes den bort for i år - sammen med smått og stort av annet juleri.

Godt nytt år - og takk for det gamle

Takknemlighet og gode ønsker er gode holdepunkter i livet og tenkningen om livet.

Livet er ikke til for å være lett, men for å være viktig. Mennesker er ikke enkle, det er ikke enkelt å være et menneske - eller å leve sammen med andre mennesker, små og store. Men en gave er det.

Nyttårsaften med all sin forventning er nå også overstått. Vi har som alltid vært tett familie med alle våre utfordringer, tent lykter og fakler, gledet oss stort over ettermiddagsforestilling med Reisen til Julestjernen under selveste Nationaltheaterets hvelving, kommet hjem i kveldsmørke til vår egen nyttårsaftenmiddag, skålet i juice og farris og holdt flammende nyttårstaler for hverandre, det gamle og det nye året - og for fred og alt det gode i verden - alt mens de yngste i familien stadig fløy i skytteltrafikk mellom vinduene for å skimte tidlige rakettutskytninger.

Overstått år og aften. I gang med noe nytt. Nytt år er fine greier. Her er en gjeng som begynner å bli riktig klar for nye hverdager og gamle venner og nye utfordringer. Vi har ønsker og drømmer og til og med noen forsetter. Men ikke minst en hverdag og et liv som fortsetter.

Jeg ser fram til å rydde vekk røde duker og hvite stjerner. Nye skistøvler skal tas i bruk, vinteren skal overleves og livet skal leves.

Godt nytt år.

Gode krefter ønskes til alle.

Gode tanker og gode beslutninger - og kreative løsninger med det som må leves med, ønskes til alle.