Hva er det å ha "fri"? Sommerferierefleksjoner

Jeg skriver om rikdommen ved hjemmeferiedager uten fastlagte planer - dager som fylles av det vi velger og blir til mens vi går.

Men hvordan blir det egentlig lest av dere som leser? Hva betyr egentlig ordet "fri" - i vår tid?

Det høres jo mest ut som om vi gjør ingenting. Eventuelt drikker kaffe og ligger langstrake og late...

Jeg har skrevet om begrepene "arbeid", "jobb" og "fritid" mange ganger før. Det er interessante og viktige begreper å forstå varierende betydninger av - for å gripe egen samtid, fortid og aktuell politisk debatt.

Det virker jo så enkelt hvis vi kan stille to begreper som "jobb" og "fritid" opp som en dikotomi - som to gjensidig utelukkende kategorier. Enten jobber du - eller så har du fri. Ingen mellomting, ingen gråsoner. Når jobben er slutt for dagen - så starter fritida. Når du har ferie fra jobb - da er det fri.

Dette er enkelt så lenge vi vi lar "jobb" stå utelukkende for den lønnede virksomheten du gjør - og putter all ulønnet virksomhet i samme haug, nemlig i "fri"-haugen.

Det som ikke er så enkelt med dette, er jo at  i den haugen av "fri" så ligger det så utrolig mye forskjellig. Sitte på bussen hjem, gulvvask, blogging, rensing av sluk, sette nye strikker på regnbukser og stå i kassakøen på Rema. Tur i skogen og bleieskift, lakke negler, måke snø for naboen, være hjelpetrener for fotballaget og brette klesvask.  Alt er "fri" - dersom "fri" betyr alt som ikke er lønnet av en arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Ubetalt - dermed fri.

Og når vi kaller alt dette for "fri" - så høres det jo veldig lett og valgfritt og nærmest litt overflødig ut. Lakke negler er jo en valgfri og ikke særlig vesentlig og verdensreddende oppgave. Alt annet som plasseres i samme kategori kan lett få samme stempel. Det er fritida di - sikkert fint for deg - men innebærer ikke noe særlig annet enn avslapping og avveksling fra det som egentlig er viktig, altså jobben.

Lønnsarbeid - altså det jeg her kaller "jobb" -  som den dominerende virksomheten for å sørge for egen familie, er et relativt kortvarig fenomen historisk sett. Det å ivareta sin egen familie gjennom det direkte praktiske arbeidet, helt uavhengig av lønn - helt avhengig av det praktiske fysiske resultatet - gjennom å dyrke jorda, gjennom jakt, fangst og fiske, tilvirkning av klær og mat og brensel, bygging og vedlikehold - har en mye lengre historie bak seg en vår tids bytte av tid mot penger som igjen byttes i varer og tjenester.

En svart-hvitt dikotomi der vi setter jobb opp mot fri - uten nyanser - tilslører denne lange historien, der ulønnet arbeid har vært vesentlig og viktig. Men det tilslører også den betydningen ulønnet virksomhet - ulønnet arbeid - har også i dag. All den nødvendige og viktige virksomheten som forgår utenom jobb og som holder hjulene, familiene, hjemmene og lokalsamfunnene i gang. Alt dette arbeidet skyves tilside som mindre viktig, mindre vesentlig - og egentlig litt tullete å bruke særlig mye tid på. Denne tilsløringen får en sentral politisk funksjon blant annet i debatter om deltid og om arbeidslinja. Latterliggjøringen av virksomhet utenom lønnet jobb - av cup-cakes-baking, og lattedrikking - overskygger det at folk flest henger opp tøy og skrubber badekar langt mer enn de baker rosa kaker. At folk velger å bruke tid på å utføre arbeidsoppgaver som ikke gir lønn og pensjonspoeng blir ofte sett ned på og kalt både latskap og dumhet.

For folk gjør jo fortsatt mye sjøl. Folk bygger hytter og garasjer og baker brød og har ripsbusker i hagen og hekler lappetepper. I hvertfall vasker vi klærne sjøl og de fleste av oss lager middag til en eller flere hver eneste dag. Jeg har lenge vært en forkjemper for å ivareta mer praktisk hverdagskunnskap og -ferdigheter, gjennom praktisk arbeid i eget liv. En viktig del av dette er å anerkjenne at praktisk arbeid tar tid - og det er helt greit.

Hverdagen min er alltid fylt av arbeidsoppgaver. De dagene jeg drar avgårde til en lønnet jobb - så er jeg i sving flere timer før jeg drar med praktisk arbeid i eget hjem. Når jeg kommer tilbake bruker jeg en full arbeidsdag til til å videreføre oppgavene. Drivhus og hage. Hus og kjøkken. Symaskin og strikkepinner. Baking og middagslaging. Reparere. Rydde og vaske. Nå som det er sommerferie - og helt fri fra lønnsarbeid og skolens timeplaner - så er også dagene fylt av mye av det samme. Men dagsrytmen og planene er opp til oss selv. Vi er i sving fra morgen til kveld. Mannen har akkurat ryddet sammen verktøyet etter verandasnekringa i kveld. Jeg skal fryse ned litt syltetøy og rydde annet av dagens produksjon på kjøkkenet. Men vi har pauser når vi vil, vi skal ikke rekke noe sted, vi styrer rytmen selv og tar gjengen med i skogen når vi er klare alle sammen. Det er fri for oss. Ikke uvirksomhet - men tid til mye virksomhet. Det er den gode rytmen.

på en fredag i februar

På en fredag i februar
- har Lillebror hatt nok en skidag i med is i løypene, varierende nedbør og et par varmegrader, 
- har tre flotte skoleunger startet vinterferien, fortjent og etterlengtet
- har jeg stått opp klokka seks - og vekket unger klokka sju og hatt gode prater rundt frokostbordet før alle dro avgårde rundt åtte.
- har vi til slutt landet for helga slik vi pleier
- har gitarlæreren vært hjemme hos oss og inspirert store og små gitarister
- har jeg roser på bordet og lys i hver en krok
- har jeg strikket ferdig den første armen til Lillebrors genser. Bare en arm + montering igjen.
- varmes huset av den gode ovnen vår - og klærne tørkes overalt
- planlegger vi hvilke turer vi har lyst til å ta i vinterferien
- har jeg vært fire dager i min nye jobb
- har jeg fulgt med på og kommentert litt til debatten etter min kronikk "Jeg har folk til slikt" på NRK Ytring denne uka - der jeg ser på bakgrunnen for den sterke økningen i kjøp av tjenester innenfor hjemmets daglige drift
- har jeg brukt dobbelt så lang tid som jeg pleier oppover bakkene fra t-banen - siden det er skøyteføre hele veien
- har Harald Stanghelle advart oss om at verden nå er farligere enn for ett år siden - og det tar jeg veldig alvorlig
- er jeg på fjerde klesvaska så langt
- har vi lest enda videre i Den uendelige historie. Den er virkelig uendelig...
- kjenner jeg at jeg vil ut og løpe - i morgen tidlig
- har jeg lest aviser og videre i Klaus Hagerups biografi om sin mor Inger Hagerup
- har jeg sunget en sliten liten gutt i seng og skal snart se Nytt på nytt med to ganske store unger som ikke skjønner alt, men ler godt allikevel -  og en gitarspillende kjæreste
- tenker jeg at jeg er heldig som blir ringt opp og får en spennende jobb jeg kan starte i på bare noen dagers varsel, akkurat når jeg virkelig begynte å trenge noen mer organiserte rammer rundt meg - og noen kollegaer i det daglige virke
- har jeg bare gått meg bort en gang på den nye jobben
- lengter jeg etter våren - men nyter lyset både morgen og kveld. Dagene blir lengre - det går rett vei. I mellomtida kan vi godt ta mer skiføre.
- ønsker jeg deg ei god helg

Fredagstanker: Om tida, mangesysleri og hva som styrer oss

(Jeg har jo vist noen knopper av alpeklematisen ved porten de siste ukene - nå må dere få se hvordan den er i full blomst. Folk stopper jo opp her når de går forbi, den dekker et helt lindetre med sine blå blomster)

I dag har jeg spurt folk på twitter om hva som styrer tidsbruken deres, hvor stor andel av tida deres er basert på inngåtte forpliktelser, hvor mye er avhengig av det som skjer her og nå, hvor mye opplever du at du velger, hvor mye må du bare la styres av annet og andre?

Det er ikke et lett spørsmål å besvare. De fleste klarer ganske godt å svare på hva de bruker tida på - men ikke så lett på spørsmålet om hvorfor. 

Statistisk Sentralbyrås tidsbruksundersøkelser viser oss hvordan nordmenns timer fordeles mellom ulike typer virksomhet - også fordelt på kjønn og over tid. Hvor mye brukes på husarbeid, transport, fjernsyn, lesing, lønnet arbeid osv.

Slike oversikter kan vi sette opp selv også. Men hvorfor fordeler vi virksomheten vår slik? Hvem eller hva styrer og velger?

Min utfordring med å skulle sette opp en slik fordeling selv, ville være å klare å skille de ulike oppgavene. Hverdagen min kan best betegnes som kontinuerlig mangesysleri. Mange oppfatter det som hjemmekontorets felle at en sitter midt i hjemmets mylder av andre krav og oppgaver. Jeg velger å se på det som et privilegium. Rett og slett en av grunnene til å ha en slik hverdag. Jeg får gjort mange ting om hverandre. Noe blir halvveis, mye blir avbrutt, mange baller må holdes i lufta samtidig. Det er ikke noe markert skille mellom (potensielt) lønnet arbeid, familieliv og familieomsorg, organisasjonsarbeid og frivillig arbeid, hage- og husarbeid - alt er ting jeg gjør. Helst når det trengs. Tilsammen har jeg mulighet til å være borti mye av det jeg har ansvar for i løpet av en dag, fordi jeg ikke trenger å sortere dagen strikt etter skillet "jobb" og "fritid". Jeg kan sette på en vask innimellom skrivinga, jeg kan henge ut samme vaska i solskinnet et par timer etterpå og tilogmed berge den inn igjen når ei regnskur kommer  -(slik at svart-grønne fotballstrømper faktisk blir hvite igjen til neste kamp samme ettermiddag) --- eller sette på vanning i hagen hvis jeg ser at det er for tørt. Jeg har to minutter å løpe til skolen hvis det trengs akutt - eller det er et møte. Jeg er her for min gode flyktningevenn når hun trenger en prat. Og det er ingen arbeidsgiver som stiller spørsmål om tidsbruk om jeg ordner klassekontaktgreier og organiserer sommeravslutninger eller kordugnader eller-jeg-vet-ikke-hva av alle mine lokalsamfunnsverv midt i den såkalte arbeidstida. Jeg kan "nyte" det store privilegiet det er å plukke onde brunsnegler i hagen min en morgenstund før pc-en er skikkelig i sving, men også ta meg en tekopp på trappa omkranset av syriner. Og jeg kan pusle rundt skoleunger som kommer og går i ett sett hele ettermiddagen, fange opp kriser i tide, få minstemann tidlig hjem når jeg vet han er sliten og det er fotball i kveld igjen - mens jeg multitasker mellom skriving og husmorjobbing. Jeg har noen grenser for hva jeg gjør på dagtid, noen grenser som skjermer skrivetida mi - jeg vasker ikke huset (det gjør mannen og jeg sammen en kveld i uka), jeg vasker ikke opp etter frokosten før ungene kommer tilbake fra skolen (det er en ideell oppgave å ta mens en skravler om skoledagen og smører ei skive etter skoletid), jeg gjør ikke storhandling på dagtid, og begrenser andre ærender ut av huset så mye som mulig. Jeg holder meg nær skrivinga og det andre hjemlige. Men jeg løper meg en tur i skogen noen morgener i uka, rett etter at ungene har dratt på skolen. Og ettermiddagene og kveldene - vel de er nå en salig blanding av lekser, matlaging, fotballkamper, unger avgårde på trening og tilbake, mer brunsnegler, planting, gjødsling og hagestell, kveldsmat, høytlesning, strikking, klesreparasjoner, oppvask, sengekantsamtaler og -sanger, mer klesvask, brødbakst, og så alle disse møtene i lokalsamfunnet som henger sammen med at vi tar på oss (for mye?) ansvar.. - og i blant, i blant lander vi sammen og får skravla litt på en snei ved kjøkkenbordet før vi legger oss. Innimellom kveldspusleriet gjør jeg ganske sikkert noe som tilhører skrivejobbinga mi. Tenker. Leser. Diskuterer med mannen. Skriver til og med. Bak i hodet modnes en tekst eller en tanke. Mens jeg bærer ei vaskebalje til eller flytter vannsprederen i hagen. Mangesysleri.

Men det er nå meg.

Kanskje er det lett å se på en slik mangesysleri-frilansvirksomhet som relativt fri? Jeg er jo det. Jeg er min egen arbeidsgiver. Men jeg er også min eneste arbeidstaker, prosjektleder og sekretær i mine egne prosjekter. Det kan være ensomt, sårbart og bundet og mye ansvar alene. Jeg kan godt savne tryggheten ved å ha en arbeidsgiver, fellesskapet ved å ha kollegaer. Det gir muligheter - men mangler en del individuelle sikkerhetsnettfaktorer. Det passer ikke for alle. Kanskje passer det for meg. Jeg har vanskelig for å legge fra meg og dele opp livet i bolker. Jeg trenger mylderet.

Og en kan også tenke at livet alltid innebærer en del valg som får konsekvenser for tidsdisponeringen dag for dag. Har du en fast jobb - eller en frilansjobb - eller har du barn, har du et styreverv, har du en forpliktelse i forhold til noen som trenger deg - så binder det tida di. Har du høy gjeld, så binder det tida di. Du kan gjøre valg som innskrenker framtidig valgfrihet mye. Så kan det oppleves som om det er rammene som styrer deg,og du glemmer at noen av disse rammene valgte du selv en gang i tida - og med rammer følger forpliktelser og bindinger.

Og det kan skje ting i livet ditt som du ikke har valgt - men som også gjør valgmulighetene få og små. Din sykdom, eller dine barns eller andre familiemedlemmers sykdom eller krevende liv. Sorg. Tap. Savn. Det er risikabelt å leve. Menneskelivet innebærer avhengighet og sårbarhet. Alt kan ikke velges og kontrolleres. 

Mens jeg tuslet rundt i skumringen i kveld og drev sneglekrig, etter fotballkamp, middag, kveldslesing og klesvask og oppvask og sengekanter  - og mannen var vandret avgårde som lokalsamfunns-Natteravn (vandring fra 22 til 0100, noen må stille ) - møtte jeg en nabo over gjerdet. En nabo med mye yngre barn enn mine mellomstore. "Jeg tenker jo at det blir lettere", sa hun. "Men jeg skjønner jo at det ikke er helt sånn." 

Nei - mylderet og oppgavene forsvinner ikke, selv om alle kan stå og gå og spise og kle på seg selv og vi voksne rekker å drikke teen før den blir kald. På mange måter øker de - fordi barnas radius øker, og våre voksenoppgaver spres tilsvarende. 

Men idealet er vel ikke å ha det lettere.

Tida fylles hver dag. Det meste er meningsfylt og godt. Det er godt å høre til og ha oppgaver, å trengs, å gjøre noe som teller. Det er godt at forpliktelsene krever noe av meg. Et liv med forpliktelser og ansvar er et liv jeg har valgt.

Påskeliv; om arbeid, fritid og mening

Vi har hatt fri hele påska. Både mannen, som har en sånn vanlig betalt jobb med kollegaer og timeføring og møter sånn, de tre skoleungene - og jeg som har en dårlig betalt og relativt selvstyrt frilanskribentvirksomhet her i heimen. (Og selv katten, som har frisknet til etter en tur på dyrehospital med pusteproblemer)

Sånn pleier vi å gjøre det. Vi ordner fridager på skolefridagene som best vi kan - så vi rett og slett får mye uorganisert familietid sammen.

Noen sover lenge. Noen våkner tidlig. Rundt ti er det tid for felles frokost. Da har kanskje en voksen fått løpt en tur i skogen, mens den andre har lest høyt for minstemann og ordnet på kjøkkenet eller snekret ei økt ute allerede..

Noen dager har vi en plan. En tur vi har gledet oss til for eksempel. Til Huk. Eller Hovedøya. Gode dager i vårværet. Eller i skogen "vår". Eller et besøk - til slektninger - eller fylle huset og hagen med venner vi ikke har sett på lenge.

Men mye av tida har vi rett og slett mye arbeid vi ønsker å få gjort. Vi har lange lister vi krysser av på.

Lurer du nå? For sa jeg ikke nettopp at vi hadde hatt fri hele påska? Jo. Så da jobber vi! Vi snekrer. Vi graver. Vi gjødsler og beskjærer. Vi gjør klar såjord i kasser. Vi sår - ute og inne. Vi skrur enda mer på drivhuset som tilslutt har fått alle skruene og platene på rett plass. Vi flytter et tre. Vi kjører vekk hageavfall. Vi maler opp kvister til komposten. Vi får også klemt inn litt rydding i kjelleren. Og en tur på Fretex med gamle saker. Og så blir det litt mer snekring og graving. Innimellom tar noen unger på seg å steke vafler til lunsj, og vi tar syklene en tur et sted det er fint å fly med drager. Og middagene blir seine og jammen kunne vi spise ute mye av tida og henge en lykt i et tre - og om kveldene blir det te og høytlesning og så er vi voksne så trøtte etter dagens arbeid at vi også må i seng rett etter ungene. (Eller kanskje det må til litt brødbakst først - nattbakst, siden vi er ute hele dagen og glemmer at vi har et kjøkken...)

Og jeg tenker som så mange ganger før - at det er slik jeg egentlig vil ha det. Skrivedama som lar pc-en stå, men griper ei bok i gyngestolen ei kveldsstund. Møkk under neglene og lange dager i solskinnet og mange tydelige fysiske resultater av innsatsen. Det er arbeids-ferie som virkelig fungerer som rekonvalesens for meg.

Og det rykker igjen i disse begrepene. Hva er det som avgjør hva som er arbeid og hva som er fri? Hvorfor skal  bare det som er betalt av andre regnes som nyttig arbeid? Hva avgjør verdien på en dags innsats? Og hvor kom den ideen fra at fritid er ensbetydende med forbruk og underholdning?

Det er i den såkalte fritida vår vi har tid til å gjøre større innsatser i hus og hage her hjemme. Få det til å spire og gro. Bidra til den vesle lokale selvberginga vi driver med. Det fører ikke til kroner i kassa. Men det er produktivt og nyttig. Vi tar vare på, vi vedlikeholder, vi resirkulerer og dyrker. Og vi gjør det i fellesskap, ungene lærer og er med og vi feirer med vafler.

Tida utenom den betalte jobben gir disse mulighetene. Det er ikke latskap. Det er meningsfylt verdiskaping.

Har du hatt ei god påske?

Nok av tid!

Jeg pleier å understreke at tida er det mest demokratisk fordelte godet vi har - 24 timer i døgnet til hver, gratis levert så lenge det pågår dette livet. Nok av tid, altså!

Allikevel strever vi mange av oss med å få kabalene til å gå opp, med å få tid til det vi skal og vil

Det vi da egentlig strever med er å klare å forvalte disse 24 tildelte timene slik at vi blir tilfreds med innsats og produktivitet og måloppnåelse selv. Og før jeg pådrar meg kritikk for disse veldig tekniske termene - så vil jeg fortsette med å understreke at jeg naturligvis mener måloppnåelse i svært vid forstand. Nå de målene, ønskene, drømmene du har - eller redusere de frustrasjonene du har. Uansett om det dreier seg om å rydde mer i gangen, få mer tid til å snakke med kjæresten eller skrive ei bok.

Det er vel første poeng. Respekter dine egne mål og verdier. Ikke la deg forvirre av alt alle andre tilsynelatende mener om hva som er verdt innsatsen eller ikke. Dette er ditt liv.

Vi er friere enn vi tror. Det er også noe jeg pleier å påstå. Det er ikke like lett å erkjenne denne friheten alltid. Kravene, oppgavene, tilkortkommenheten kan stige noen og enhver over hodet. Utilstrekklighetsfølelse er en større stressfaktor enn anstrengelser som faktisk når målet, oppnår resultatet du ønsker.

Jeg er ganske forvirret sjøl for tida. Jeg er ikke fast ansatt noe sted. Det gir mye frihet og fleksibilitet - og mye ansvar for å ta riktige valg og gjøre riktige prioriteringer selv. Jeg skriver på ulike prosjekter. Noen er bestilt, andre søker jeg etter publiseringsmuligheter for og vet ikke hvordan de vil utvikle seg. Hjemmebasert skribenttilværelse er gunstig for familielivet - men det er lett å la det gli ut når små og store utfordringer dukker opp. Jeg tviholder også på at nyttig virksomhet omfatter mer enn det en tjener penger på og mer enn (i mitt tilfelle) skrivinga. Jeg baker brød, reparerer klær, syr nye klær, lager ordentlig mat fra grunnen av. Det tar tid, det skal det gjøre. 
Forvaltningen av mine egne timer er en daglig utfordring. Kan jeg snu ryggen til pc-en og finne symaskina, selv om det er pc-arbeidet som ligner mest på "jobb"? Den buksereparasjonen er jo også viktig. Kan jeg ta en skitur, jeg som er så fri og frank, og flytte på de uklare skriveprosjektene mine som jeg ikke får fasong på allikevel? 

Så - jeg trenger
a) Å virkelig anerkjenne betydningen av de tingene jeg sier at jeg vil, ønsker, synes er viktige. Respektere meg selv. Uansett om andre ikke legger opp livet slik eller om den ene og den andre uttaler seg offentlig om at det er bortkastet tid. Se i øynene at jeg synes det er verdifullt å kunne være i huset når tre skolebarn tramper inn på ettermiddagen, ta en prat når det trengs, mase om rydding av våte votter når det trengs. At jeg synes det er viktig at vi gjør ting fra bunnen av selv, at praktisk mestring er en del av hverdagen -  selv om vi aldri baker cupcakes (som visstnok er det ulitimate, lett kritiserbare bildet på hjemmearbeid).
OG
b) En plan. basert på egne prioriteringer og eget realistiske blikk på hva som er mulig. Langsiktig og overordnet - og detaljert for uke og dag. Noen ambisjoner som hjelper meg å løfte blikket, etablere rett og slett produksjonsmål for meg selv, frister, dagsplaner - uansett om et forlag biter på en krok eller ikke. Jeg må virkelig være min egen sjef! Juhu!

Så det har vært formiddagens produksjonsmål: Lage PLANEN. Så skal det bli sving på sakene, tenker jeg. For vi har jo nok av tid....?

Ha en god dag - med nok av tid!

Fredagstanker - om glasstak og skam

Ja - det måtte nesten handle litt mer om glasstak.

Mange har skrevet klokt, humørfylt og reflektert om glasstak siste uka. Toppdamenes utspill forrige helg har sparket løs en debatt - og debatt er bra. Vi blir - ofte - klokere av å få luftet tankene, brynet argumentene, formulert standpunktene og lest andres refleksjoner.

Mitt nedkortede innlegg sto i Aftenposten på onsdag. Les gjerne også disse:

Linn Stalsberg Ikke bare heltidsarbeid, men hele liv
Irene Halvorsen Glasstaket og hengemyra
Aslak Sira Myre Danse på glasstak

Jeg gjentar det selvfølgelige. Glasstak er usynlige. De må avsløres for å finnes! Det kan alltid pekes opp i lufta og erklæres at "der er det ingenting" - fordi ingenting synes. Dersom alle (eller eventuelt alle som vi synes har greie på ting) sier at hindringer ikke finnes, så skapes et slikt felles bilde av nettopp det usynlige og ikke-eksisterende. Det blir "sant" at det ikke finnes.

Dette er det motsatte av Keiserens nye klær, der var det ingenting, men alle sa at det var noe der, slik at alle trodde at klærne var der. Klærne ble "sanne" fordi alle sa det. Bortsett fra den vesle gutten da, som ikke brød seg om hva alle andre mente....

Og vet du hva som skjer da, når det erklæres at hindringer ikke finnes? Jo, de som allikevel synes at de stanger i noe - de skjønner at dette er bare deres egen skyld. For takene og hindringene og begrensningene finnes jo ikke. Det finnes bare dumme meg som ikke greier dette allikevel, som er så sliten, som er så stressa, som ikke tør, som ikke kan....

Individualisering kan være bra. Det kan være bra å ta tak i seg selv, skjerpe seg, få seg noen nyttårsforsetter, fullføre noen løp og bite noen tenner sammen - eller hva det nå skal være. Individualisering kan absolutt motivere til innsats.

Men individualisering kan også være en slik usynlighetsblindvei. En blindvei som stanser debatt, som stanser refleksjon, som stanser kollektivt ansvar for kollektive spørsmål.

Og på toppen av det hele - så mister vi ikke bare den kollektive debatten (noe som heldigvis ikke skjer, vi står jo på!) - men altså på toppen av det hele så kan denne individualiseringen, ledsaget med latterliggjøring og ynkeliggjøring bidra til reelle hindringer, for individet. Denne hindringen er skammen.

Når det erklæres som en allmenn sannhet at problemene er bare dine. Når det faktisk bare handler om at du ikke greier det du burde greie. Da kan du sitte der med skammen. Og skam motiverer sjelden. Skam låser og holder deg nede. Skam er en reell hindring.

Så derfor holder vi da på - og skriver og mener og mener. Ikke fordi vi er så glade i disse glasstakene. Ikke fordi vi er spesielt opptatt av å sutre over dem heller. (Og heller ikke fordi vi er så opptatt av å skjerme koppekakene, A.G. Solberg...). Og vi er vel heller ikke helt naive barn i gata som peker på det åpenbare, slik som Keiserens lille gategutt gjorde.

Men vi holder på - fordi livet angår oss alle. Fordi vi blir klokere av å lete etter svar og forståelser - enn av å avvise fenomener vi eventuelt ikke selv er rammet av.
Fordi det vi setter ord på, det kan vi kanskje sammen forandre.
Fordi det individuelle også er felles, slik vi alle tilhører fellesskapet. Fordi rettferdighet også handler om å gi anerkjennelse til andre perspektiver enn de som erklæres fra toppene. Fordi de topperklærte sannhetene ærlig talt provoserer. Fordi ingen fortjener skammen i møtet med erklæringene om liv uten hindringer. Fordi livet er så mangfoldig og krevende og rikt at det slett ikke passer inn i slike enkle formler.

Nye glasstak konstrueres ved å fornekte debatt

Jeg har et lite leserinnlegg på trykk i Aftenposten i dag - som replikk til kjønnsforsker Anne Grethe Solbergs uttalelser i Aftenposten på lørdag. Nedenfor er en lengre versjon av leserbrevet, slik det var før jeg måtte kutte det ned til Aftenpostens ønskede lengde. 
Artigere med flere ord!

Nye glasstak konstrueres ved å fornekte debatt. Replikk til Anne Grethe Solberg, Aftenposten 04.01.14

Et glasstak er per definisjon ikke synlig, det er ikke et vedtatt, eksplisitt regelverk, det er nettopp ikke en tydelig hindring. Glasstaket er en metafor. Det avsløres gjennom praksis og analyse av det sagte og usagte. At gamle glasstak-metaforer har fordunstet og forsvunnet med de mannlige sjefene som nå har gått av med pensjon, men som tidligere kontrollerte fordelingen av lederstillinger via disse teknikkene, er ikke et bevis for at nye metaforiske glasstak finnes, usynlige og fungerende og hindrende.

Jeg kan jo nevne noen små, ikke-tilfeldige, eksempler. For det første - forskerdamer som tyr til betegnelser som «sutring» for å formidle sitt forskningsbudskap om kvinners valg og kvinners liv, i stedet for å jakte på fortolkninger av nettopp disse kvinnenes liv og dilemmaer og valg og vurderinger. Dette er en individualisering og en stigmatisering som fjerner oppmerksomheten om strukturelle dilemmaer – og vips – så er alle slags tak og hindringer usynlige igjen.

For det andre - konstruerte og tabloide kontraster mellom såkalte cupcakes-bakende mammabloggere på den ene siden – og karrierekvinnene som «har ryddet unna» og faktisk har et «oppriktig ønske om å bidra for å skape verdier og økonomisk trygghet». Ærlig talt, så er jeg så lei av at disse koppekakene brukes som bilde på alt som er av hjemmearbeid. Hvis disse kakene igjen kunne få navnet muffins, slik de jo hadde i gamle dager, så hadde de i det minste hatt en ærbar klang av kakelotteri, dugnad og Gerhardsen. Cupcakes er per definisjon amerikanskinspirerte, overflødige sukkerbomber, selve grunnbildet på meningsløs virksomhet. Det er for banalt å gjenbruke dette igjen og igjen – spesielt dersom en vil si noe seriøst og forskningsbasert.

For det tredje – en hel artikkel om dobbeltarbeidsdilemmaer (som riktignok avskrives som «sutring») der den eneste referansen til at barn og omsorgsansvar overhodet finnes – som et voksenansvar for både menn og kvinner – er at «småbarnsperioden tross alt er en kort del av karrieren». Tenk det – av karrieren. Ikke av livet, en gang. Barn er en hindring (for karrieren) som passeres i løpet av få år. Resten er karrieren. Alt annet er altså sutring og meningsløse cupcakes. Et så enkelt virkelighetsbilde er nettopp det som skaper nye glasstak.

helg og hverdag

Fortsatt er det varmegrader døgnet rundt. Fortsatt ingen hvit nedbør. Fortsatt tror visst deler av hagen vår at sommerhalvåret vedvarer. Aldri har høstastersen blomstret så mye og så lenge.
Men vi som har levd noen år skjønner jo at vi ikke må la oss lure. Ingenting varer evig. Så på lørdag var det tid for den store høstopprydningsdugnaden. Alle hagemøbler pakkes inn  - nesten. Krukkene tømmes. Olabilen får komme under tak. Noen raker løv mens de krangler eller leker. Alle ballene stables oppå vedstabelen under verandaen. Det snekres et luftig men regntett lokk til modningskassa til varmkomposten (alt vi lærer oss for tida, altså!).

Og vi fyrer opp grillen og griller oss noen pølser til sein lunsj - kanskje for siste gang i hagen i år  - og alle får en kopp med rykende varm og nykokt gresskarsuppe, laget av denne karen her

- den ble supergod!
Det er første gang jeg har laget suppe av Halloween-gresskaret. Det blir ikke den siste! (I dag havner de siste restene av skallet i komposten, alt kommer til nytte...)

Det er jo vi voksne som mener at den dagen var dagen for å sjaue i hagen. Vi synes det er fint at vi kan gjøre noe sammen, ta ansvar for hjem og hage sammen. Det er en god tanke og grunnleggende for hvordan vi ønsker å leve i denne familien. Men det er ikke alltid våre planer passer med ungenes akkurat der og da. Det går ikke alltid som vi tenker. Noen vil ikke ut i det hele tatt, noen vil heller sparke fotball. De som skulle samarbeide bør visst splittes for en stund. Og sånt noe. Da jobber vi voksne videre med vårt, det er uansett vi som tar den tyngste eller mest langvarige jobben - og vi prøver å være kreative og fleksible med hvordan vi fordeler arbeidet. Det må være greit at det forventes en innsats av hver og en av oss - men alle må også få ha noe innflytelse selv på hva de gjør. Noen vil heller snekre enn å rake først, må få hvile litt, noen blir med mer seinere. Det er resultatet og fellesskapet som teller. 

Litt grilling og gyllen suppe midt oppi det hele gjør jo at motivasjonen øker. Eller litt fotballspilling og klatring i trær innimellom.

Men det kjennes godt når vi kommer inn etter arbeidet og utedagen, det skumrer og vi fyrer i ovnen og tenner alle lys, får igang pizzadeigen og kanskje en tekanne - og så blir det jammen en kombinasjon av pizzabakeri og pokerspill (!!) på kjøkkenbordet. Og det er lørdagskveld og helg.

Slik går søndagen også - en veksling mellom bakeprosjekter og annen matlaging, noen begynner juleverksted, det er spill og bøker og aviser, de to gutta mine og jeg løper en runde sammen i søla i skogen mellom regnbygene, alle ungene er med på å bake ut en haug havrekjeks før middag og det blir samling rundt bord og tente lys...

Helg er fri. Samtidig er det også da vi kan ta fatt på fellesprosjekter og større familiedugnader her hjemme. Det er da vi er sammen, det er da vi alle har "fri" fra vanlige jobber og skole. 
Det er viktig med en balanse i disse fridagene. Vi ønsker å få til noe, produsere noe (og vi trenger det). Vi trenger også å lande, være i ro og gjøre lite - og kjenne på roen og felleskapet. Og vi trenger også løftene, det som gir oss et løft ut av hverdagen, kanskje et besøk eller en kulturell opplevelse. Og som alltid - balanse. Det er ikke alltid så lett.

Nå er det hverdag igjen. Tre små på skole, to voksne med sine jobber, en vaskemaskin som gjør sin innsats, en legetime som skal rekkes, treningstøy til tørk, leveringsfrister, lekser, middagslaging, to som skal på trening i kveld...

- og en pus som passer på fuglebrettet som en smed - og deretter tar seg helt "fri". Midt på dagen på en mandag! Makan.

fra det ene til det andre - helhet er bra!

 

På fredag avsluttet jeg et spennende skrivedame-forprosjekt og sendte avgårde. Utboks - send. Puuuh. Så får vi se hva de som skal vurdere dette, mener.  Jeg tror det kan bli bra. 

  

 Jeg har flere skriveprosjekter i bunken og skal straks kaste meg over mer tastatur. Men først vil jeg igang med noen prosjekter som ikke primært er skriving. På fredag satte jeg igang i hagen i finværet. Jeg har store planer for å få til mer matdyrking framover. Vi har ikke så stort areal å ta av, så da trengs en god plan og en del innsats. Det blir artig.

I helga - innimellom fotballkamper og bursdagshentinger og et lite loppemarkedsbesøk (fire fagbøker til meg, en haug lekebiler til gutta, danseskøyter og sommerkjole til frøkna, trauste kjøkkenglass til oss alle) og sykling hit og dit og all den vanlige helgekosen med store og små - så fikk jeg faktisk gjort et viss innhogg i reparasjonsbunkene. Mange barnebukser fikk lapper på knærne (noen synlige og tydelige, tøft til yngstemann  - andre så usynlig som mulig til eldstemann), slitte gensere fikk fikset opp nederst på ermene, en av kjærestens skjorter som jeg har lappet haugevis av ganger i sommer, ble omsider definert som "stoff" - kan resirkulers som nye fine ting!

Og i pøsregnet i dag blir det seriebaking, fint å få fylt opp med forskjellig brød, rundstykker, knekkebrød, frokostblanding osv i fryser og bokser, og så blir det nok flere reparasjoner (bunken er uendelig!)- og så igang med litt nysøm.

Så kommer skrivekreativiteten og flere skrivedametimer etterhvert. Mangesysleri passer meg!


- og han vesle følgesvennen min her på bildene - han tar seg av avslappinga for oss begge to. Midt i "innimellom-kveldstids-avslappings-heklelappeteppe-prosjektet" mitt)

nøkkelen til å komme forbi "skal-bare-barrieren"

For noen dager siden skrev jeg et innlegg om hvordan "skal-bare..."-holdningen hemmer noen av oss, særlig om hvordan jeg selv sliter med å komme forbi alle de barrierene som jeg på en eller annen måte synes jeg bør passere før jeg kan sette av tid til egne prosjekter.

En del kommentarer pekte på betydningen av å fokusere på "livet her og nå" og nyte øyeblikkene tross øyeblikkenes kaos. Det er jeg så enig i - og jeg er også enig i at det å få barn for mange av oss nettopp har denne gode bonuseffekten at vi lærer å gripe øyeblikkene mye bedre enn i voksenlivet før barn. Her-og-nå-gleden er viktig og grunnleggende, og det er så bra at vi minner hverandre på dette. Det er også mye av grunntanken min i det livet jeg lever og det jeg prøver å skrive om i tekstene mine her på bloggen. At vi er underveis alle sammen - og at det på mange måter er livet nettopp underveis, i alle øyeblikkene underveis, som er selve poenget. Leve i det mylderet som et liv med andre mennesker  innebærer. Være takknemlig for at en ikke kontrollerer alt, men rett og slett får være med og oppleve mer enn en noensinne kunne skapt og tenkt ut selv. 

Så ja - det er et budskap jeg absolutt vil støtte!

(og det var altså ikke det jeg prøvde å skrive om i innlegget mitt, så da var jeg kanskje litt uklar. Men uansett er det godt å minne hverandre på det å få med oss livet underveis, uavhengig av de store eller små målene...)

Budskapet mitt i skal-bare-innlegget var først og fremst knyttet til de prosjektene som jeg er fristet til å kalle mer egoistiske prosjekter, mine egne prosjekter, de jeg har lyst til å drive med. Det som på en måte føles som "det som er meg". Ikke å ta en tekopp på trappa i solskinnet - det er vi gode på, men et prosjekt er det knapt nok. Det jeg - underveismammaen, underveisjenta her midt i livet,  på en eller annen måte, selv gjerne gjerne vil bruke mer tid på - men ikke vet om jeg kan eller bør eller har tid til eller noe sånt. Så derfor skyves det gjerne vekk fordi det alltid er noe annet en må eller bør.

For meg er dette først og fremst knyttet til det å skape. Til å skape tekster og tekstiler og andre ting. Skrive, sy, strikke. Med mer... Det vil jeg så gjerne. For det er sånn jeg er, egentlig.


Og nå har jeg skjønt noe. Skjønt noe om hva som er barrierene som gjør at jeg skyver disse prosjektene vekk. Og dermed hva som er nøkkelen til å gi disse prosjektene plass. Det er ganske enkelt faktisk.

Mange av de tingene jeg ønsker å gjøre er nemlig ikke umiddelbart definert som "jobb". Men - som jeg har skrevet om før - dette skillet mellom "jobb" og "ikke jobb" er et historisk og kulturelt variabelt skille, som ikke burde brukes til å avgjøre hva som er nyttig eller verdifullt eller ikke. Mange aktiviteter som i dag regnes som fritidsaktiviteter var for ikke så mange år siden regnet som helt nødvendige arbeidsoppgaver for å holde hverdagslivet i gang i en familie, som å sy klær til familien, eller bake familiens brød. Varene og tjenestene som disse aktivitetene frambringer er fortsatt nødvendige i en eller annen forstand i våre liv, men vi har gjort oss selv avhengige av å selge egne spesialiserte arbeidstimer for å kjøpe alle disse varene og tjenestene ferdiglaget. Dermed defineres eventuell egeninnsats på slike områder ofte som unødvendig - og eventuelt også unyttig.

I tillegg så er det jo dette med å ha lyst til noe. Da er det jo kanskje gøy. Og da burde jo en pietistisk nordmann skyve det langt ned på lista, for gøy - det hører til fritid, etterjobb, etter hard innsats. Dette er et resonnement som knapt nok passer hjemme i vår tid (hvor det tydeligvis skal være så veldig gøy på de fleste jobber...), men det sitter nok i kroppen på mange av oss allikevel.

Så der er barrierene. Det som er definert som fritid og som lystbetont har ikke en berettigelse i den ordinære tidsplanen. Det kan bare skje dersom det av seg selv åpner seg en tidsluke i løpet av dagen. Det gjør det jo knapt nok. Jeg har stor glede av å ha et strikketøy tilgjengelig for små luker, mens jeg hjelper med lekser eller venter på noen. Men noe seriøs skriving eller store syprosjekter blir det jo ikke uten å sette av litt tid. Og anerkjenne kreativt arbeid som viktig. Viktig nok, i hvertfall.

Og der ligger nøkkelen. Nøklene:

Punkt 1. Anerkjennelse av egen virksomhet, som noe som er viktig nok til at "det burde bli gjort". Det å sy barneklær, reparere familiens klær, sy et lappeteppe for varme og trivsel - er noe virkelig, og "viktig nok". Det å skrive noe som noen kan lese er jo også "viktig nok". Selv om det ikke blir penger av alt....
Punkt 2. Sette av virkelig tid. Ikke bare forhåpningstid - "hvis det blir noe tid til overs" - "hvis jeg orker i kveld...". Bestemme at dette kvarteret, eller denne timen, eller denne formiddagen skal jeg skrive. Eller sy ferdig dette prosjektet. Det er 24 timer i døgnet. Det finnes tid.


Det er bra å erobre litt mer innsikt og klokskap for min egen del. Jeg synes jeg har kommet noen skritt videre med dette. Kanskje er dette enkelt for alle andre....?

lønn som fortjent

Vi lever alle sammen hundreprosents-liv. Fulltidsliv. Vi er i fulltidsvirksomhet, store og små. Vi gjør alle sammen en masse ting hver eneste dag. Mye av det er ganske nyttig og fornuftig både for oss selv og andre.

Det er ikke alt nyttig som er betalt av noen andre. Det er ikke alt som er en "jobb". Passer man andres barn, så er det jobb. Vasker man andres hus, så er det jobb. Men å ta seg av sine egne og vaske sin egen møkk eller male sitt eget hus - det er jammenmeg fritid. Det fordi det stilles opp mot "jobb" som en kontrast, en målestokk som bare utpreger seg ved at den innebærer lønn, penger - fra noen andre.

Men et sivilisert og reflektert samfunn kan ikke måle alt i penger. Vi har da vel ikke glemt det, i all oljerikdommen vår!? Det er ikke bare det som glitrer som er verdifullt. Pengene er et middel, et byttemiddel. Ikke en verdi i seg selv. Mye av det vi gjør - vi skikkelige, ordentlige folka, som vi jo er - uansett om vi har høy eller lav ansettelsesprosent akkurat nå - er verdifulle, nyttige saker og ting som trengs og som er verdifulle helt uavhengig av noen målestokk basert på kroner og øre.

Dette lærer jeg ungene. Her i huset er ikke ukepenger en betaling for innsats. Plikter i huset har vi alle sammen etter evner og alder, det gjør vi fordi det trengs. Fordi vi alle sammen trengs. Fordi vi alle sammen hører til og har et hjem sammen. Det er ikke egentlig "mammas oppvaskmaskin" som noen er så grei å rydder ut av - det er vår og vårt ansvar. Graset vokser og må klippes. Gymbager må pakkes og tømmes. Og noen må sykle bort etter litt melk.... Dette er ikke betalte oppgaver, verken for store eller små. Det er bare noe vi gjør. Ukepengene får ungene fordi de skal ha litt penger selv. Det er ikke "lønn".

(I blant er det jo faktisk mulig å få en jobb her hjemme - det kaller vi en "jobb" og det er betalt. For eksempel støvsuge og vaske bilen. Da kan en tjene noen kroner i tillegg. Kommer godt med for småsparerne mine.)

Men poenget er - anerkjenn den ubetalte innsatsen. Også den vi voksne gjør. Den er betydelig. Den er nødvendig. Den gjøres av fulltidsansatte og deltidsansatte og trygdede og sykmeldte. Vi er flinke. Det trengs. Vi får ikke penger for alt vi gjør. Men vi får fulle og viktige liv.

Deltidsdebatten - en oppfordring til mer nyanser og respekt for mangfold

Javel, Gerd. Når du sier det sånn rett ut, så er det vel meningen å ta debatten. Så da har jeg et par ting jeg vil si...

Et klokt samfunn
Et klokt samfunn bygges blant annet gjennom kloke debatter. Vi skal slett ikke være redde for å diskutere, vi skal ikke være redde for å mene forskjellige ting. Et demokratisk samfunn må kunne romme både et meningsmangfold og et livsmangfold, et rom for å kunne velge ulike ansvarlige og skikkelige og respektable måter å innrette seg på og leve på. Jeg er for debatt - og jeg er for mangfold. Det innebærer at jeg synes det er en forutsetning i en skikkelig debatt som handler både om samfunnsstrukturer og individuelle valg at vi også kan legge til grunn at enkeltindivider kan ha ulike og gode og respektable grunner til å gjøre de valgene de gjør i sitt eget lille liv, og at deres valg ikke umiddelbart kan kritiseres på individplan (ved å for eksempel latterliggjøre eller mistenkeliggjøre motivene deres) fordi summen av valgene ikke nødvendigvis ender opp akkurat slik som du synes samfunnet bør fungere.
Nemlig.

Samfunnsnivå og individnivå
Vi kan og bør alle mene noe om hvordan samfunnet vårt som helhet bør fungere. Og tenk - der forutsetter også demokratiet at det er lov å mene forskjellige ting. Men samtidig har vi også ansvar for å ta kloke og ansvarsfulle valg i vårt eget mikrokosmos av et liv. Slik at den lille hverdagen også går opp. Vi tar ikke vårt ansvar i samfunnet om vi ikke gjør dette, om vi lar hverdagsansvaret og hverdagsomsorgen, eller egen økonomi eller eget barns helse eller hva det nå er  (og nå påstår jeg altså ingenting om hva som er avgjørende for disse tingene, jeg sier altså ikke noe om hvilke valg som skal til for å ta hensyn til egne barns gode oppvekst, men jeg sier at det er et ansvar foreldrene faktisk må tenke over og ta....) seile og bare overlater konsekvensene av det til "samfunnet".

Er det bare én modell? Hva slags demokrati er det?
Og det er ikke bare én eneste modell i hele verden eller hele Norge som er den rette og gyldige for å få det lille livet til å gå opp. Det er ikke bare modellen med to ganger full jobb (og det er mange flere timer enn litt over et døgn, Gerd, men det vet du jo...) + reisevei på x antall timer og minutter hver dag, hver uke + fulltidsbarnehage/-sfo-/aleneettermiddager for tiåringene osv osv. som gjelder. Det er mange andre - jeg gjentar - mange andre forsvarlige, ansvarlige, skikkelige, respektable måter å innrette seg på. Samtidig som en betaler skatt og alt det der. Joda joda.

Slutt å latterliggjøre meningsmotstandere
Ja, jeg er for debatt. Men jeg begynner å bli så lei av denne debattformen der virkemidlene består i å mistenkeliggjøre, påpeke moralske betenkelighet og latterliggjøre individer. Jobber man deltid så er man visstnok lat, baker for mange muffins (kaller vi det i tillegg cup-cakes så blir det enda latterligere), er for opptatt av noe så tøysete som interiør (uæææh), lakker for mange negler, og betaler for lite skatt.

Og nå altså "man skyver morsrollen foran seg". Bruker det som en unnskylding! Unnskyldning, altså - for det er jo ikke reelt..? Betyr det at egentlig trengs ikke denne foreldreomsorgen (vi kan vel si foreldre, det handler da ikke bare om mor, her) - fordi samfunnet har tilrettelagt for en annen modell, jf ovenfor? Hva betyr det? Er de individuelle livsvalgenes tid over? På hvilket allmøte ble det vedtatt én livsmodell for alle?

Diskuter samfunnsmodeller med reelle argumenter! Uten å latterliggjøre og mistenkeliggjøre individer.

Trengtes ikke mennene hjemme, allikevel?
Det er sjelden kritikk av menn som velger deltid av hensyn til familien, tvert i mot. Pappapermisjoner er blitt heiet fram - og takk og pris for normaliseringen av pappaers omsorgsevne. Men hvis denne debatten skal fortsette å føres på denne måten - med å latterliggjøre tilstedeværelse i hjemmet, mistenkeliggjøre motiver for deltidsarbeid, grovt undervurdere den innsatsen som gjøres her i livet som ikke er betalt av en arbeidsgiver og ført på en timeliste - da må vi jo lure: Var det ikke nødvendig å få pappa hjem heller da? Var det bare en slags bløff? For det trengs egentlig ingen der hjemme, er det sånn? Eller på dugnaden, på fotballtreninga, i nabolaget? Voksne trengs bare der det finnes timelister og lønnsslipper og framtidige pensjonspoeng. Er det den eneste verdifulle innsatsen voksne mennesker kan velge å gjøre - i egne liv og i samfunnet?

Det er lov å mene det, selvfølgelig. Men det er virkelig mulig og lov å mene noe annet også!
(og for de av oss som heier på menns rett til å få være likeverdige i hjemmet - så må jeg advare mot denne undergravingen og latterliggjøringen. Hvis det bare er dill og dall og muffins der hjemme, så trengs vel ikke pappa heller, da. Da kan han jo fortsette å være på jobben...)

Jobb og fritid.
Det virker så enkelt: Jobb er viktig, det bidrar til inntekt og til skatt og det produserer ofte et eller annet av en viss nytteverdi (det er nå varierende, da...). Fritid høres veldig ut som latskap, neglelakk og muffins - ikke sant.... Det høres enkelt ut.Og da blir det jo lett å si at "kosen kan du ta i helga". Og så glemme at det fritid ofte dreier seg om det er husarbeid, matlaging og husarbeid (og pånn igjen i morgen), omsorg og tilstedeværelse for noen som er mindre enn deg, sykestell, leksehjelp, hjelp i lokalsamfunnet, deltakelse i frivillige organisasjoner - men kanskje først og fremst praktisk og nødvendig arbeid i eget hjem og egen familie.

Det går ikke rundt her i landet om det ikke går rundt på mikroplanet også. (Og for de fleste handler det mye mer om møkkete regndresser og leverpostei i gardinene enn stilig interiør og lekre kaker, det derre husarbeidet.... ) 

Så det skillet mellom jobb og fritid er ikke så enkelt allikevel. Det er ikke et klart og entydig skille mellom "det viktige" og "det overflødige". Det er ikke sant. Det vet vi jo alle i våre egne liv. Vi kan jo ikke bare hoppe over alt det vi driver med der hjemme, alt det vi driver med utenom lønnsarbeidet. Mye av det er utrolig banalt og kjedelig og ikke lett å drasse fram i en debatt. Men vi driver jo med det allikevel. Fordi det trengs.

Jeg mener...

• En ansvarlig samfunnsdebatt må også handle om noe mer enn å maksimere Bnp i verdens rikeste land, eller bygge et oljefond til.
• En ansvarlig samfunnsdebatt må bygge på verdivurderinger som måles i andre målestokker enn kroner og øre. Kroner og øre er midler. Midler som vi skal bruke til noe. Vi må kunne ha andre mål!
• Et demokrati må romme mangfold, et demokrati må bygge på en respekt for at det finnes mange måter å innrette seg godt og ansvarlig på. 
• En god debattant trenger ikke latterliggjøre og mistenkeliggjøre motstanderes motiver.
• Voksne har ansvar for barn. Voksne har ansvar for å bygge et samfunn som helhet som tar vare på "alle barn". Voksne har også spesielt ansvar for egne barn og for å gjøre kloke valg for sin egen familie.
• Vi trenger å bearbeidet begrepene "jobb" og "fritid". Vi trenger en anerkjennelse av all den ubetalte innsatsen folk yter i sitt eget liv og nærmiljø.
• Det finnes mange respektable og ansvarlige valg.

(Det har vært stille herfra en stund, det har vært fint å se at mange er innom allikevel - og noen har til og med etterlyst meg. Tusen takk!)

jobb og sånn

Jeg blir jo litt flirete når jeg leser sånt. Og så blir jeg litt usikker også. Det er jo sånn med hersketeknikker - de er jo laget for å ... herske. Slå fast og få folk til å lure på seg sjøl.

Og det jeg snakker om nå er Elisabeth Skarsbø Moens stunt i VG og Dagsnytt 18 i går. Som i utgangspunktet kaller på smilebåndet fordi jeg ser det vepsebolet hun modig nok går opp i - og fordi hun gjør det på en måte som sauser sammen så mye rart at argumentasjonen ikke holder. Selv om hun selvfølgelig kan ha holdbare meninger allikevel.

For i utgangspunktet insisterte hun på at dette handlet om ufrivillig deltid. Og det er å slå inn åpne dører med slegge - for det er det ingen andre enn de stakkarne som sitter og skal få turnusplaner til å gå opp samtidig som de følger alle slags tariffer og avtaler, som kan være mot. Ufrivillig deltid bør vekk. La dem som vil jobbe større prosent nå få lov til det.

Men så handler det jo ikke om det allikevel. For da trenger en jo ikke dælje løs med storslegga som modige Moen gjør. Sånn "kom dere på jobben" og at kvinner ikke kan sitte der på kafe midt i arbeidstida og sånn. Da er det den frivillige deltida som det er snakk om. Og det er lov å være motstander av det også. Sette som norm at det som akkurat nå er definert som "100 prosent jobb" - det er nettopp det alle mennesker skal gjøre. Ellers er de usolidariske eller har ikke yrkesstolthet - og de gjør seg avhengig av å bli godt gift. Nettopp, ja. (Jeg har allerede nevnt hersketeknikk, ikke sant).

Og dette er det lov å mene.
Men det er lov å mene noe annet også. Det må virkelig i all vår velstand her være mulig for noen å si at det finnes andre verdier og andre valg og andre moralsk verdige liv enn denne såkalte 100 % jobben. Vi har 100 % liv alle sammen. De fleste av oss bruker de fleste timene i døgnet til noe ganske nyttig og bra. Noen av disse timene er betalt. Fint med penger så vi greier oss. Men det må jo være greit å si at nå trenger jeg ikke mer penger - nå er det nok her, nå vil jeg bruke noe av det 100 % livet mitt på noe annet som kan være bra - i livet, i verden, for noen.

Det er et annet valg. Et legitimt valg. Det er for eksempel å velge å ikke være en som løper i penge-tid-outsource praktiske oppgaver og barnepass-tredemølla absolutt hele tida. Kanskje se livet litt i faser og bolker. Se at lavere utgifter og mer tid kan være like bra som å hele tida tjene mer penger....
Eller er vi pliktige til å løpe i den tredemølla? Er det den friheten formødrene våre kjempet fram?

De pengene vi ikke tjener skatter vi ikke av. Det er noe av det som ligger under her. Jeg er veldig for skatt. Ordentlig og rettferdig og solidarisk. Slik bygger vi vårt samfunn. Men det kan ikke være sånn at vi er usolidariske når vi skrur ned levestandarden og inntektsnivået. Det kan ikke være sånn at vi til en hver tid er forpliktet til å tjene mest mulig for å skatte flest mulig kroner? Det blir jo å snu det på hodet. Vi får skatte av det vi nå en gang tjener, eier, får i utbytte osv. Og skal en klage på usolidariske trekk ved skatt, så finnes det kanskje andre å angripe enn deltidssykepleierene i hvertfall.

Det er dette med å ha monopol på de rette valgene - og så argumentere med at det er bare disse rette valgene vår tilkjempede valgfrihet skal dreie seg om. Det skurrer.

Jaja. Jeg har en ubetalt artikkel å skrive. Back to work. Ha en god dag.

Lønner det seg å gjøre ting selv?

Jeg er jo litt opptatt av dette skillet mellom såkalt "jobb" og "andre ting". Som generelt er et skille mellom det en blir betalt av andre for å gjøre - og det en ikke blir betalt av andre for å gjøre. Men det er ikke et skille som sier noe om betydningen av de tingene en gjør, eller noe som helst annet om hva en gjør - altså - dersom jeg skriver noe og får betalt for det, så er det jobb, hvis ikke så er det "noe annet". Hvis jeg skulle finne på å vaske et gulv og  få betalt for det - så er det jobb. Hvis jeg ser etter andres barn for penger, så er det jobb. Hvis jeg syr en bukse og får betalt for det, så er det jobb. Osv. Jeg både skriver og syr og vasker og er mye sammen med unger for tida. Men det er ikke jobb akkurat nå. Og det er fint  - det er mitt valg, akkurat nå.

En vinkling på dette er "lønner det seg"? Altså - lønner det seg i kroner og øre å gjøre ting selv - i stedet for å ha en såkalt "jobb" (altså gjøre noe for penger) og så betale noen for å vaske, sy bukser, passe barn osv....
Svaret i kroner og øre er stort sett at det IKKE lønner seg. De fleste av oss vil tjene mer - i kroner og øre - på å jobbe med det spesielle vi selv kan - og så betale noen andre for varer og tjenester. Timelønna for å strikke en genser er ekstremt lav.....

Men så sier jeg to ting til dette. For det første - det er ikke gitt at det er arbeidstid en bruker til å gjøre disse tingene selv. Vaske huset for eksempel - det er en velkjent fritidsaktivitet. Det er jo ikke sånn at jeg vasker i stedet for å jobbe. Vaske gjør jeg uansett. 

Og den andre tingen jeg vil si - det er det viktigste: Penger er ikke det eneste vurderingsgrunnlaget. Nemlig. Det er ikke sånn at når vi skal tenke over hva vi skal gjøre, med livet, dagene, minuttene våre - så skal vi gjøre alle disse vurderingene opp mot målestokken "hva får jeg mest penger for". Opp til en viss grense må vi naturligvis alle sørge for at vi har "nok" (men hva er nå det i vårt velstandshjørne av verden, når synes folk det er "nok"?). Men så - må det være rimelig å bruke flere målestokker når vi skal gjøre våre valg. Samle gods og gull er ikke det eneste. 

Det å gjøre ting i livet sitt selv er viktig av mange grunner. Det ligger mye kunnskapsbevaring og sjølbergingsgrunnlag i å mestre grunnleggende ting i livet selv. Det ligger mye miljøansvar i å ta vare på og lage ting selv. I mitt lille liv vil jeg si at det ligger en stor, stor verdi i å rett og slett kunne være tilstede (mens jeg nå skriver en liten avhandling eller artikkel eller baker brød eller syr eller måker snø eller hva det er). Jeg er der når noen kommer gråtende fra skolen fordi alt er dumt. Det kan ikke måles i penger.

Jeg gidder ikke tenke timelønn på det arbeidet jeg gjør hjemme. Jeg har moro av å sy og strikke klær - og jeg får denne tilleggsverdien av tilstedeværelse. Jeg er ganske sikker på at det jeg gjør av klesreparasjoner faktisk svarer seg også økonomisk - og miljømessig er det det rette valget, mener jeg (jeg reparerer ikke for moro skyld, jeg stopper sokker fordi de har hull og lapper bukser fordi de har hull og da ordner jeg opp). Men alt går inn i totalen - der den ene oppgaven kjeder seg sammen med den andre, det er et liv med ting som trengs og skal gjøres fra morgen til kveld, med og uten lønn - og sånn er det. 

En ny overgang, en fase er over - og hva nå?

For et drøyt år siden tok jeg på meg et jobboppdrag som knyttet meg til en arbeidsplass med kollegaer og kantine og heis og lønnslipper og alt slikt som det er lite av når en hjemmebasert frilansakademiker - som jeg prøvde å kalle meg på et tidspunkt. Jeg har vært skrivedame og organisator og analytisk og reflektert og effektiv og sånn  - og det som skulle være en fleksibel deltidsstilling, vokste utover høsten til noe som var fleksibelt nok og spredte seg inn i alle kroker av døgnet og uka og familielivet og sugde krefter og tålmodighet til seg. Jaja. Stort sett har det vel gått bra. Stort sett har rammen rundt dem jeg har ansvar for her i heimen vært trygt og godt ivaretatt. Og det har vært en intensitet og stolthet i å få til et stort arbeid som mange stilte store forventninger til.
Men selv - lille jeg - her inne - satt igjen med lite krefter til slutt. Det har vært merkbart. Og savnet etter mer ro og forutsigbarhet og balanse i livet igjen har vært tydelig. Jeg har rett og slett lengtet hjem.

Men vi kom i mål. Leverte i trykk rett før jul. Forberedte presentasjon. Og presentasjonsdagen opprant i går og et stort arbeid ble overakt til oppdragsgiver, til stor og vedvarende presseoppmerksomhet. (Og hvis noen har lyst til å gjette hvilket omfattende og omtalte utredningsarbeid jeg har fått jobbe med, og som ble lagt fram i går - så feel free...). 

Nå er det ute av våre hender. Vi som har holdt i det hele og sørget for smått og stort og sjekket alt og sikkert ikke alt... Debatten ruller og går - og jeg har et par dager til å rydde kontoret. Jeg har stor tro på reflektert samfunnsdebatt som styrke for demokrati og fellesskap og gode beslutninger - og håper at dette også kan bli en slik debatt i årene framover. Men hvem vet.

Så kan jeg reise hjem, da - slik jeg lengtet etter i høst. Være hjemme før ungene slutter på skolen. Ha tid. Det er noen tomme lagre som skal fylles opp framover. Det kjennes godt å komme hjem og ikke skulle skru på pc-en og jobbe litt til, under barne-tv, etter legging. Tid til noe annet også. Kanskje også til meg.

Så får vi se. Gang på gang blir jeg jo spurt i disse dagene - mens utredninger deles ut og kommenteres, mens kontoret ryddes, mens en takker for denne tida, under høytidelig statsrådinvitert middag til ære for arbeidet, på t-banen hjem... - "hva skal du nå, da?"
Og jeg kjenner på den gamle usikkerheten. At jeg ikke helt tør å si høyt at først skal jeg bare være litt hjemme (at jeg faktisk har lengtet hjem, at jeg ikke har søkt en ny full "årntli jobb" nå med en eneste gang...). Fordi det er liksom så uforståelig for folk - og jeg orker ikke begrunne dette visstnok uforståelige hele tida.

Jeg gjør "alltid" (nesten da!) masse nyttige og fornuftige ting. Hver eneste dag - de fleste våkne timer. Men det er mye av det som ikke er en betalt jobb. Slik har jeg gjort det alltid. Stått på med så mangt - men det har vært mye annet og mer enn "jobb". Men jeg står for at det kan være klokt og nyttig å bruke tid også på en del andre samfunns- og familiegavnlige aktiviteter. Sålenge jeg tar økonomisk vare på mine og betaler for meg  naturligvis - så kan jeg ikke være "forpliktet" til å være heltidsansatt et sted hver eneste uke i året.

Akkurat nå skal vi roe det litt ned her i heimen. Det skal være litt mer tid. Til det nyttige - til det valgte - og til tilstedeværelse.

Jeg sier jo gjerne til folk at jeg er svært interessert i interessante forespørsler. Jeg vet ikke hvordan jeg legger opp månedene framover. Jeg vil ikke ha et tilsvarende hardkjør som i høst - men jeg vil gjerne gjøre mer enn å koste gulvet. Så jeg skal gjøre mer - og så får vi se.

God januardag til deg!

nær og her

Et stort samarbeidsprosjekt går mot slutten. En deltidstilling har vokst til jobbing til alle døgnets tider. Jeg er sliten - men ser at vi får det i land. Noen dager til fristen. Vi greier dette.

I dag har jeg fått klemt inn en hjemmearbeidsdag. Mailene og telefonene fram og tilbake mellom kroken min ved skatollet i stua og de som sitter på kontoret nede i byen - de er hyppige. Det hadde sånn sett sikkert vært mer effektivt rent jobbmessig at jeg satt på kontoret.

Men jeg har mer jeg skal få til - og jeg skal henge sammen selv, nå som jeg er sliten og slites mellom mange behov og forpliktelser rundt meg. Det er godt for en skrivedamemamma å få klemt inn disse dagene med jobbing i tøfler og med tekoppen i bokhylla, med vissheten om at jeg er i huset når våte og skravlete unger kommer fra skolen, med tryggheten på at i ettermiddag trenge jeg ikke løpe og rekke handling og henting eller legge noen kabaler i siste liten - for jeg er jo her allerede, fyrer i ovnen, har brøddeig på tur og papirer overalt og pc-en i sving.  Jeg vet at jeg kommer til å sitte seint i kveld også - men nær og her. Jeg jobber ikke raskere - men jeg får til mer til sammen i livet mitt. Og jeg bevarer litt mer av vett og tålmodighet i en innspurtstid - litt mer.

en liten evaluering

Rett før jul i fjor kom en telefon fra et departement og en vennlig ekspedisjonssjef tilbød meg en spennende utredningsjobb for ett år. Jeg endte med å først takke nei - og deretter takke ja da den vennlige sjefen ringte igjen dagen etter og lurte på om en deltidsvariant av stillingen - med hjemmekontor nårsomhelst.. kunne være aktuelt. Så startet den nye tilværelsen med jobb "i byen" og til og med fast lønn og sånn - og jammen var det en stund siden underveisdamen hadde hatt det slik. Litt av hvert å venne seg til.

Snart har dette året gått - og da er engasjementet mitt over. Utredningen skrives - og den blir nok ferdig  - og så pakker vi sammen kontoret og takker for oss.

I mens er det intenst arbeid. 70 % lønn - og flere prosenter i faktiske arbeidstimer. Jeg skriver og følger opp sak etter sak.
Og i bakhodet ruller en liten evaluering. Hvordan har dette året vært? Hva har det gitt meg? Hva vil jeg føre videre - hva vil jeg endre? For det kommer jo en ny januar med blanke ark og ferdig jobb og nye muligheter - hva vil jeg da?

Jeg har jo vært vant til å ha et løsere forhold til arbeidslivet enn mange. Før barna kom hadde jeg intense mer-enn-fulltidsjobber. Etter at barna kom har jeg jobbet mer stykkevis og delt - vi har delt permisjoner og hjemme-borte-tid på ymse måter mellom de to voksne i familien - jeg har skrevet en doktorgrad hjemme mellom lego og klesvask og tre unger - jeg har jobbet hjemmebasert som frilansskribent og veileder - og nå altså snart et år fullført med en ordentlig arbeidsgiver og timeføring og reiseregningsskjemaer og frister og møter... Hva så?

• Det har vært sunt å komme ut i verden. Være pent kledd. Reise på jobb. Spise lunsj med andre voksne. Ha jobbmøter og møte verden. Få gode tilbakemeldinger på hardt arbeid. Det var på tide.

• Nyorganiseringen i heimen har gjort hjemmearbeidsfordelingen bedre mellom oss voksne. Også på tide.

• De periodene da hjemmekontordager for de voksne og faste rutiner for handling, vasking osv fungerer - da går det bra. Denne høsten har vært det motsatte - hjemmekontordager koker bort og det blir adhoc-løsninger altfor ofte. Det liker jeg ikke.

• Jeg lengter faktisk hjem. Jeg savner hjemmebaserte hverdager - skrive egne tekster mens vaskemaskina går eller brøddeigen hever, stabiliteten rundt å være her ved pc-en med en tekopp når ungene kommer fra skolen, nærheten og det å ihvertfall nesten ha oversikten - og i blant være ajour med det her hjemme. (Dette er selvfølgelig helt håpløst å si - en skal jo liksom i feminismens navn bare la det skure og le av det - men jeg synes rett og slett det er slitsomt når alt blir adhoc og på halv tolv og jeg løper for å rekke alt. Jeg vil gjerne ha et levende og sprudlende mylder i livet mitt - men ikke heseblesende kaos.)
• Jeg er god til å analysere og skrive. Men jeg trenger også mer håndfaste arbeidsoppgaver. Jeg lengter etter strikketøy og symaskin - og synes det er flott å sjaue med utearbeid eller malerkost på sommerhuset. Det må til. Og når jobben blir for hektisk - og kveldsarbeidsøktene for mange - så blir det altfor lite strikking. 

Dette er en ganske privat evaluering. Den er ikke normerende for noen andre. Denne lille teksten gir ingen signaler om hvordan andre burde innrette seg. Jeg vet ikke engang om den gir meg noen signaler om hvordan jeg burde innrette meg. Men jeg kan prøve å hente ut noe lærdom av dette - noen signaler for en ny januar og en ny tid:

- jeg verdsetter høyt den hjemmebaserte tilværelsen - den tilstedeværelsen og nærheten det innebærer - kanskje jeg burde ordne meg en virksomhet der en del dager kan være hjemmebasert
- jeg trenger påfyll utenfra, møte flere enn de lokale hundelufterene og andre foreldre som følger barn... - jeg bør ordne meg en jobb der jeg møter folk og krav utenfra
- hverdagsrytmer er bra. Vi greier de krevende dagene bedre når det er en grunnrytme som fungerer - det skal vi velge og det skal vi gjennomføre
- god fordeling mellom de voksne her på hjemmebane må videreføres uansett jobbstatus (Dette slår mannen i huset fast) - det klarer vi

Men kan jeg klare å lage meg en skrivejobb der jeg også kan være en god del hjemme - tør jeg satse på noe selv? Eller skal jeg prøve å utvikle noe av mine praktiske ferdigheter og interesser "til noe". Eller en kombinasjon...
For jeg ser meg vel ikke om etter en videre departementsjobb, gjør jeg vel? Eller?

myldremamma

I den jobben jeg har akkurat dette året - så har jeg mye å gjøre og mye fleksibilitet. Det er deltid og hjemmedager og nattskriving og alt det der. Og i blant er jeg bortreist et par dager. Og de dagene er så intense og fylt av møter og koordinering at jeg nesten ikke rekker å tenke på alle der hjemme - det er helt helt merkelig. OG så pluselig er jeg midt i mylderet igjen - en storsmilende seksåring kommer stormende nedover bakken og inn i armene mine, veslejenta bestiller ekstra lang snakkestund på sengekanten, storebror har store klemmer - og kjæresten har varm te klar. Og jeg fyker rundt og er midt i mylderet igjen. Setter på en vask, sjekker en lekse, har mange armkroker ledig. Og med en hjemmearbeidsdag dagen derpå er det helt strålende. PC og jobbtelefoner, en gjærdeig og klesvask, alt om hverandre - det er så godt å være midt i alt. Og snart skal minstemann hentes og deretter kommer de en etter en og så er det helga.

Og så kjenner jeg på det - at en av grunnene til at jeg storkoser meg her i mylderet og mangesysleriet og multitaskinga og hva det nå er - er jo at jeg nå også har kontrasten. At jeg noen dager reiser til den store byen og går i gater og korridorer og møterom og kantiner. At jeg noen ganger reiser bort og er på møter og voksenmiddager både dag og kveld. Og så kommer jeg hjem i mylderet der jeg hører aller mest hjemme. Balanse? Ja takk, begge deler?

God helg.

vi som lever...

Dette året er arbeidsplassen min i Regjeringskvartalet. Jeg skriver en utredning for et regjeringsoppnevnt utvalg - og er midlertidig ansatt ut året. Midlertidig ansatte får gjerne midlertidige kontorer - men det er vi mange som får. Hele departementer er stadig på flyttefot. Det har sin forferdelige årsak som vi alle kjenner til.

Jeg brukte mange måneder i vinter på å venne meg til å gå forbi de grønne gjerdene som sperrer av oppover Akersgata rundt området rundt Høyblokka, klare å gå forbi uten å få øynene fylt av tårer. VG-tavla står der fortsatt knust, med avisa fra 22. juli, slik den ble montert en helt vanlig julimorgen i fjor.

Nå har ruta mi blitt endret. Et nytt midlertidig kontor. I et bygg som har vært avstengt siden den dagen. For å komme inn må jeg passere en kodelåst dør i det grønne gjerdet. Det henger oppslag om hva slags verneutstyr som er påkrevet. Høyblokka reiser seg over meg med gapende tomme vinduer. Det kjennes alt for nært. Tårene renner igjen. En ny kontorvei å venne seg til. Klarer jeg det?

Jeg får noen dager å komme meg på, siden IT-gjengen trengte flere dager på å få oss på nett. Hjemmekontor er jeg vant til. Jeg venner meg nok til å gå gjennom gjerdet også. I november kanskje?

Nettoppkobling ordner seg, jeg undrer meg da ikke over at det tar tid å ta et tomt bygg tilbake. Ingenting å klage på. Flytteeskene dukket opp. Til og med stoler finnes det der.

Tårene vet jeg ikke om ordner seg - men uansett - jeg kan jo ha trillende tårer, jeg og. Jeg er ikke den eneste. For det jeg tenker - den tanken som overdøver alt annet, alt annet - er at "Det er vi som lever". Det forplikter. Det gir et ansvar. I disse byggene og i disse gatene døde noen. På Utøya døde enda flere. Over hele landet er det noen som må bære savnet og sorgen for alltid.

Men vi som lever, vi kan ikke klage på småting. Vi kan ikke klage. Vi kan gråte. Kanskje må vi gråte lenge. Og så må vi ordne opp. Med verden og sånn.

Og hjemme blomstrer skjærsminene.

Ambivalens

Vi byr på røde torp over grensa. Jeg undrer meg på hvordan det vil føles - hvis det slår til. Lykke eller panikk?

Jeg er grunnleggende glad over våre fleksible dager og hva det har å gi til familielivet - men er grunnleggende lei av å ta regningen ved å måtte sette meg med utredningsjobbing etter leggetid mange kvelder i uka.

Jeg er så glad i den grønne og frodige og blomstrende hagen min og kommer på hvor gøy det egentlig er å krabbe rundt og luke (jeg mener det) - og jeg er sliten av at hagen er tett omgitt av alle andres trampoliner med alle andres hylende barn. Litt ro med min egen blomstrende-hylende-skravlete-frodige ungeflokk - det trenger jeg.

Blir det ro på torpet?
Er det en flukt? En illusjon?
Burde vi forlate dette kombinasjonslivet her i Bakkebygdgrenda i hovedstadens skogkant -  og søke selvbergings-mangesysleri-livet fullt ut et sted uten tette hagegjerder og trampolinekaos?
Er løsningen for å slippe kveldspliktjobbinga å ha full dagjobb med dertilhørende outsourcing av omsorg og nærvær? Eller er løsninga mer fleksibilitet og mer sjølstyrt jobb?


Eller kanskje trenger vi bare - bare!!! - sommer nå. Sommerferie. (Og så kan alle de andre trampolinebarna ta litt ferie også, kanskje...)

Jobbekveld. Kjærestemannen vasker opp og dreper brunsnegler.
Ny sommerdag med ambivalens og fleksibilitet og mylder og ståk i morgen. Og hvem vet - kanskje en telefon fra en svensk megler....