Hvordan velger vi ut grunnleggende ferdigheter?

Læreplanen for norsk skole opererer i dag med fem grunnleggende ferdigheter. Pedagogiske filosofer og oppdragelsestenkere og vanlige foreldre har til alle tider tenkt over nettopp spørsmålet om hva barn og unge trenger å kunne og vite for å greie seg i framtida. Svarene har variert, begrunnelsen har variert - og vi har stadig møtt nye ukjente framtider med den ballasten fortida har klart å gi oss.

Mitt innlegg Grunnleggende ferdigheter. Når kom nettbrettet inn på lista? tar opp ulike sider ved dette i et historisk og prinsipielt perspektiv.

Hva er du opptatt av at dine barn skal lære seg?

Råd til skolestart

Så er vi i gang. Matbokser vaskes hver kveld, det går dobbelt så mye brød som om sommeren, bokbindrullene ligger på kjøkkenet, og hvem av dere har gym i morgen egentlig?

Med en sylta forkjøla tredjeklassing som måtte starte skoleåret hjemme på sofaen, en fersk sjetteklassing som både kan sykle til skolen, skal starte med skolekjøkken og være fadder for førsteklassingene - og rett og slett også en ungdomsskoleelev for første gang - så merker vi jo at vi har gjort dette før, - men samtidig så er hver skolestart en begivenhet i seg selv. Det er starten på et nytt arbeidsår for ungene, det er tilbakevending til skolehverdagens rutiner, det er møtet med mye kjent - men også alltid noe nytt, nye lærere, nye klasserom, nye fag, nye bøker - kanskje også nye klassekamerater - eller også (skrekk og gru) faktisk også noen i venneflokken som skal flytte. 

Vi tar bilder i porten, dette er første skoledag. Og vi er i gang.

Men starte, virkelig starte, på skolen - det gjør man jo en gang. Det er de knallferske fem-seksåringene, som tropper opp pyntet og klare, med utvalgte sekker og foreldre med lommetørklene klare - det er de som står for selve starten. Det er en merkedag som skiller seg ut. Fotoapparatene går varme, det er en dag å huske.

Augustukene fram til skolestart byr hvert år på postkasser fulle av reklame for hva som kan skaffes til skolestart. Hvert år kan vi lese artikler om hvordan du gjør barnet ditt klar til skolestart. Alt spisser seg fram mot denne dagen. DA må du være klar! DA må barnet ditt være klar! Forberedt! Utstyrt! Klar!

Men, vet du hva - det er ikke sånn. Første skoledag er ikke en deadline for forberedelser. Det er ikke et skille mellom før og etter. Det er en stor dag, en merkedag, en dag for å flagge, trille noen tårer og feire med noe godt - og det er moro å pynte seg og fint med ny sekk. Men det er ikke barna som skal gjøres klare - det er skolen som skal være klar for barnet ditt, for alle barna, uansett hvordan de er skrudd sammen, om de har lest franske romaner baklengs i sommer - eller om de må bæres baklengs inn i klasserommet.

Betyr det at jeg mener at du ikke skal bry deg? Nei, selvfølgelig ikke. Voksne skal alltid bry seg. Og foreldre skal bry seg med sitt barns utvikling og liv fra det blir til og resten av livet. Har du et barn som strever med noe spesielt, så engasjerer du deg selvfølelig i det hver eneste dag, hjelper og støtter dette barnet spesielt på dette feltet. Har du et barn med spesielle talenter og interesser så støtter du og stimulerer på dette feltet. Hele livet. Før og etter skolestart. 

Men hva med de ukonsentrerte, hva med hun som aldri kan sitte stille, hva med han som strever med å holde i en blyant, hva med hun som fort kan slå når hun blir sint, hva med han som aldri husker å ta på seg klærne uten masse masing? Er det ikke viktig å jobbe med dette før skolestart? Jo, du skal selvfølgelig hjelpe barnet ditt med alle barnets utfordringer, både før og etter skolestart, men ikke fordi barnet skal bli klar til en bestemt dato. Alt det jeg nevner her er vanlige utfordringer for vanlige seksåringer. Ingen skole forventer at det skal dukke opp bare stillestittende, konsentrerte barn med godt blyantgrep og fredsommelig temperament.

Tilpasset opplæring er et grunnleggende premiss for den norske skolen, det betyr at det er skolen som skal tilpasse seg barnet.

Skolelivet er også livet, livet er en eneste lang prosess - vi blir aldri ferdige - men vi lærer og utvikler oss, videre og videre... Og det gjør vi på ulike måter og i ulikt tempo. Det er ikke alt som kan forseres og tas tidlig for å være "klar". En sein og ukonsentrert femåring som viser lite interesse for papir og blyant, bokstaver og tegning, kan naturligvis gjerne stimuleres og oppmuntres - men det kan også hende at det beste er å sikre at han får nok tid til å løpe, sykle og lage veier i sandkassa, eller kanskje lære seg å svømme - det må også til i en barndom, på veien, underveis. Det kommer, det kommer etterhvert.

Det er ikke alt som kan forberedes og det er slett ikke alt som bør startes med i såkalt "god tid". Den gode tida er når tida er inne, det varierer fra barn til barn. Det er du som kjenner ditt barn. Selve det å gå på skolen er også et sentralt ledd i det å bli skoleklar for mange barn. Mange barn bruker hele førsteklasse på å "bli skolebarn". Kloke lærere forstår dette.

Foreldrejobben er ikke over selv om du får andre samarbeidspartnere. Nå er det skolen som er din samarbeidspartner. Det må du gjøre deg klar til. Gjør deg kjent med skolen. Finn ut hvordan du kontakter lærerene til barnet ditt. Skriv mailer, still spørsmål, møt på foreldremøter, gi innspill. Noen spørsmål tar du med avdelingsledelse og rektor - eller via klassekontakt eller FAU.

Men hva med utstyr, da! Da må jo forbrukskarusellmotstanderen i meg si et lite pip: Det er lov å bruke hodet, også når lommeboka er full. Ja, barnet ditt trenger en god sekk, et pennal og noen gråblyanter, et viskelær og en blyantspisser. Dette trenger barnet fordi det er arbeidsredskaper - ikke fordi det skal være statusredskaper. Og en førsteklassing trenger ikke et trelagspennal til firehundre kroner eller tjue forskjellige morsomme viskelær som allikevel bare forsvinner. Videre - ja, barnet ditt trenger klær, vanlige praktiske barneklær for allsidig vær- og føreforhold, akkurat som det har gjort før i livet. Det er heller ingen grunn til å ta av. Kanskje trengs det innesko på skolen, vask sommerens sandaler og vips blir de til vinterens innesko.

Hvis jeg skulle prioritere noe å øve på med en (såkalt) "umoden", sein, liten femogethalvtåring med lite kapasitet for "øving" sommeren før skolestart, så er det en ting: Greie seg sjøl på do. Tørking, håndvask, dra ned, hele prosessen. 

Resten får komme etterhvert. Livet ruller videre.
Ha en god dag, med og uten skoleliv.

Den aller lyseste tida

Det er den lyseste tida. Jeg sier det gjerne igjen - det er en gave til oss her i dette hjørnet av verden. Jeg suger til meg av lyset - og av alt som vokser og lever, jeg vet jeg trenger det i november og februar! Det har vært barbeint-tid i mange mange uker. Rosene kommer. Det er så tørt at vi må vanne. Vi høster grønt i kjøkkenhagen hver dag og det spretter fram grønne små tomater i drivhuset. Det ser ut til å bli masse bringebær - i år også. Og rabarbraen høstet jeg og kokte fantastisk rabarbrasirup på for en liten stund siden, den står og glitrer i kjøleskapet og smaksetter gode drikker jevnlig...

Og midt i det hele denne ettermiddagen sovnet jeg på et teppe ute.

Det har - som alle forsommere vært et løp og en kabal. Skolebarn som skal fullføre så mye før de går over målstreken for nok et skoleår, sommeravslutningsstafetten, alle fotballkampene - som endte med ei natt på tannlegevakta med 8-åringen etter den siste kampen - en vår med noen lange reiser i dette landet til konfirmasjoner og 70-årsdager, reiser som skal planlegges og gjennomføres på et par helgedager mellom alt det andre - og takk og pris mange badeturer - og nesten bare utendørsmiddager - allerede denne varme våren. Jeg har hatt intens skriving på et skriveprosjekt - som fortsatt innebærer mye usikkerhet og tanker om hva som skjer videre -  og deretter direkte overgang til veldig håndfast og like intens sensurering på bunker med universitetseksamener. 

Innimellom og hele tida opprøres jeg over smålighet og urettferdighet, bråker om flyktningespørsmål og tigge(r)forbud, havner i Twitterdebatt med statsministeren og står nå på. Tidsfrister og kveldsarbeid, familieliv, luking og brødbakst, skribentaktivisme og seriøs sensurering - alt går om hverandre. Det er nå et liv.

Denne uka byr på sommerskole for de tre mellomstore - det er spennende og krevende og nye opplevelser og nye venner. Jeg starter dagene med en sykkeltur gjennom småveier og skogstrekninger sammen med minstemann for å følge ham til en skole noen kilometer unna, det er en flott start på sommerdagen.

 I dag ble sensurmøter avholdt og protokoller undertegnet og karakterer fordelt - og fristene er overholdt og jeg rakk både t-banen hjem og sykkelturen til sommerskolehentingen - og premien for å komme i mål ble Lillebrors etterlengtede pannekaker (det er ikke så ofte han får det) - og nye norske jordbær. Og så sovnet jeg altså.

Jaja, i mål og i mål. Det er vi vel aldri. Underveis, underveis. Sola har snudd - men det meste av sommeren gjenstår. Snart har alle her fri. Det er etterlengtet. Vi trenger sentrering, at vi samler oss, roer oss, finner fellesskapet, er familien som en virkelig kjerne. Vi merker det allerede når vi lander sammen på ettermiddagene, vi kommer fra alle kanter - men lander sammen - og skal ikke videre. Ingen lekser, ingen møter, ingen organiserte fritidsaktiviteter som lager kveldskabal, roen øker - selv hos de største uro-proppene i gjengen, som jo egentlig så intenst trenger denne roen, denne landinga, denne sentreringa. 
Påfyll. Etterlengtet. Gir krefter til den hverdagen som nå ligger så langt foran oss på den andre siden av den lyse tida.

Og så ligger jo alltid denne undringen der. Burde vi ikke hatt denne roen, denne sentreringa mer også resten av året? Hører vi egentlig til i dette løpet? Er ikke egentlig vi en gjeng som burde endre noen av rammebetingelsene og få en annen grunnrytme inn, mer i takt med det vi store vet at vi står for - og som vi ser at de små trenger. 
Får vi tid til å snakke om dette, tenke på dette -  nå når rytmen roer seg ned noen lyse sommeruker?

Fredagstanker om rettferdighet

Barn er ofte veldig opptatt av rettferdighet. Kanskje er det fordi de er små og avhengige av beslutninger som fattes av andre, av oss voksne? En voksen som blir oppfattet som urettferdig lever farlig - og undergraver sin egen autoritet.

Barns blikk på rettferdighet er ofte basert på en ren matematisk likhet. Like mye saft i hvert glass. Ti nonstop til hver og en og en halv tyggegummi. Likt er likt. En interessant undersøkelse fra NHH i Bergen viste at mens tiåringer i stor grad står for et slikt egalitært (likhetsbasert) rettferdighetsbegrep - så hadde ungdommer i økende grad med alderen en større andel som la et egalitært rettferdighetsbegrep til side - og i stedet hevdet et rettferdighetsbegrep basert på innsats, et meritokratisk rettferdighetsbegrep. En får det en fortjener.

I tillegg var det i alle aldre en ganske lik andel som sto for et tilfeldighetsprinsipp, det er rettferdig at det er som det er, den som har flaks kan beholde det han har. Det er nærliggende å tenke på Fetter Anton - dette er et ideal som passer ham.

Vi voksne backer gjerne opp barnas likhetsbaserte rettferdighetsbegrep. Vi oppfordrer dem til å dele likt. Vi ber dem dele lekene sine med barn på besøk. Her i hagen har vi to husker og tre barn, jeg har stått mange ganger med klokke og delt husketid likt når det har vært strid om godene. Vi synes barna er rause og flinke når de tenker på å dele med dem som ikke har, låner bort fotballen og hoppetauet. Slik skal det være.

Men som voksensamfunn - og det budskapet vi muligens formidler som ungdom med større bevissthet om samfunnsrammene omkring seg fanger opp - så lever vi i mye større grad etter et innsatsbasert rettferdighetsbegrep. "Jeg har jobbet for disse godene, da er det rettferdig at jeg nyter godt av dem." (Selv om du har mindre enn meg.) Med dette kan vi forsvare at vi vandrer forbi romkvinnene på gata med pappbegrene sine - på vei hjem til vår lørdagspizza og tette tak over hodet og varme senger til hele familien. Forbi henne med pappbegeret og skautet.

Fordi vi mener at det vi har - det er det rettferdig at vi har?

Det er et umulig resonnement å forsvare. Jeg kan ikke se noen måte jeg egentlig kan rettferdiggjøre at jeg har endt opp med dette vinnerloddet i verdenslotteriet om gunstig sted å dumpe ned på jorda. Barna mine kan legge seg mette hver kveld, jeg har flere tusen bøker i hyllene og ungene mine er fullvaksinerte og har null hull og nok av vitaminer innabords. Hvordan kan det være rettferdig? Det er ikke basert på min innsats i hvertfall.

Det er ren og skjær Fetter Anton-flaksbasert rettferdighet. Og ham vil jeg jo ikke forsvare.

Jeg har ansvar for å formidle klokskap og ansvarlighet til mine barn. Samtidig har jeg ansvar for å ikke legge en for stor byrde på deres skuldre. De er "uforskyldt" i hvor de er født, i hvilke privilegier de har fått. Skjevfordelingen i verden er ikke deres skyld - men det blir deres ansvar, som så mye annet.

Det er mye ambivalens og mange avveininger å ta.

I mellomtiden kan det hjelpe å være takknemlig. Takknemlighet er ikke bare en gammeldags, religiøs øvelse. Det er en grunnleggende bevisstgjøring om det vi har fått i livet som slett ikke er en selvfølge. Det som er gitt oss og som vi kan være takknemlige for.

Det å tro at privilegier er en selvfølge er å lure seg selv. Takknemlighet er bedre.

Min takknemlighet i kveld:
Denne vidunderlige sommervåren
Den bugnende kjøkkenhagen
Drivhuset som den gode mannen har bygget og som er fylt av tomat- og agurkplanter
Fortsatt noen blomstrende syriner
Mange badeturer forrige helg
Mange nattarbeidskrivetimer har kommet i mål
Godt samarbeid her i huset
Syke unger som friskner til
At jeg har stått grytidlig opp hver dag og stort sett fått meg en løpetur før jeg vekker småtroll
Tross styr og ståk, så er sommeravslutningsstafetten som vi er midt inne i, også noe å være takknemlig for. Tre kjekke skoleunger som vokser alt for fort - og disse ritualene og avslutningsseremoniene som framkaller klumper i halsen og blanke øyne og noen øyeblikksglimt som holder oss fast - akkurat nå

God helg

Lurer du på hva som er problemet med KRLE-forslaget?

En av kompromissene som ble inngått i regjeringsavtalen i høst, dreier seg om å endre navnet på skolens religionsfag til KRLE - og fastsette andelen av undervisningen som skal dreie seg om kristendom (altså K-en i navnet) til 55 %.

Hvis du lurer på hva som er problemet med dette - så kan du lese min kronikk på Dagsavisen Nye meninger her!