Nytt innlegg fra gammel klassiker

Les "Dagens Åse" med utdrag fra Åse Gruda Skards "Ungene våre" fra 1948. I dag er temaet Demokrati i familien.

Tror du demokrati og barns rett til å uttale seg og delta i beslutninger er et foreldet tema i vår tid? At barns posisjon i samfunnet og i familien nå er så sikret at temaet er utdebattert?
Det tror ikke jeg!

Følger du den nye bloggen min? Det er der det stort sett skjer om dagen :-)

Glimt fra galleriet

Denne uka har det vært mange tanker og lange tekster. Ukas halvfaste post - Fredagstanker - går derfor ut til fordel for en mer visuell post. For her ser dere hvordan trappa opp til andre etasje ser ut for tida.

Jeg har jo mange ganger skrevet om hvor glad jeg er i den høytlesningsritualet vi har lagd oss her i huset. Da det etterhvert ble tre små og tre sengekanter og bittelitt aldersforskjell, så ble det nødvendig med en samordning av kveldslesinga. Det som har passet godt for oss er å samle alle i sjutida hver kveld til felles kveldsmat med grynblanding til barna og tekopp til de voksne - og lese høyt sammen. Minstemann er ofte ferdig stelt og i pysjen da. Noen kvelder i uka er et av barna borte på trening, da legger vi vekk den boka vi holder på med sammen og leser noe annet for de barna som er igjen.

Men når en er sliten om kvelden, så er det ikke alltid så greit å sitte rolig når en er ferdig med å spise. Det som er mye bedre enn å hysje og mase - det er jo at en får drive med noe annet som er trivelig og går godt sammen med å lytte til boka.

Før jul var det gave- og pyntproduksjon det gikk i. Littegrann juleverksted hver kveld. Nå går det mest i tegning. Vi har akkurat startet å lese femte bok i Harry Potter-serien (å, det er så stas for oss alle sammen!), før det leste vi Mio min Mio, av Astrid Lindgren (gjenhør for de to store, første gang for snart-åtteåringen). Men før det igjen opplevde vi et spennende eventyr sammen ved å lese Jules Vernes Den hemmelighetsfulle øy. 

Og vi lagde oss et prosjekt med å illustrere boka, leseøkt for leseøkt. (Nå er også den utgaven vi leste fra illustrert med noen flotte bilder - men her tok altså husets kunstnere blyanten i egen hånd.). Målet var å lage en utstilling. Etterhvert ble det så mange bilder at vi vurderte å sette det sammen til en liten bok. Men altså først - trappegalleri

Boka handler om fem krigsfanger fra den amerikanske borgerkrigen som flykter med en luftballong. En hund har de også med seg på ferden. De strander på en øde øy i Stillehavet. Her bygger de opp fra grunnen av det de trenger. Det er en enorm tro på menneskets muligheter og vitenskapens potensiale i denne boka. De lager en mursteinsfabrikk, bygger telegraflinje, en mølle, bygger et skip, dyrker mat, bygger ulike bolighus, lager møbler, har en stor samling husdyr til matproduksjon osv osv. 

Nybyggerlivet er spennende nok som det er. Men boka byr også på mye annen dramatikk. Les den gjerne - passer godt for mellomstore barn. Og kanskje får dere et like flott galleri som vårt! 

Her er forresten en annen heldig fyr som har sitt helt eget lille galleri rundt kurv og matplass på kjøkkenet. Med noen portretter av seg selv. Og en eske som er veldig koselig å krype inn i også.

God helg!

Fredagstanker: Frykt og fremmedfrykt

Vi leser mye her i huset. (Tiogethalvtåringen ligger nok høyest på statistikken i antall bøker i uka....) Nettopp avsluttet mannen Alle dør alene av Hans Fallada, som var en presang fra meg - mens jeg er midt i I dyrets buk. Beretningen om en amerikansk diplomatfamilie i Hitlers Berlin av Erik Larson. Vi får mye å snakke om og bytter bøker etterpå. Intern bokklubb og litteraturtips og litteraturrefleksjoner under kveldsoppvask og tannpuss er supert!

Fallada (Rudolf Dietzen) er nok aller mest kjent for Hva nå lille mann, fra 1932som handler om livet under inflasjonen i Tyskland i mellomkrigstida. (Den la jeg opp som selvvalgt pensum på et tyskkurs da jeg bodde i München høsten 1989, mens murer falt og verden endret seg rundt meg.)

Handlingen i Alle dør alene finner sted i 1940 til 1942. Den gir et detaljert bilde av livet i Berlin i disse årene, knyttet til et arbeiderklassepars motstand mot Hitler. Det sterkeste budskapet er den frykten alle bærer på. Frykten for å trå feil, frykten for å bli avslørt og straffet. De trange rammene for rett og galt under det tredje riket satt under huden på alle. Straffene var reelle og grusomme. Tortur, fengsling, konsentrasjonsleir og død.

Boka er basert på rettsdokumenter og Gestapodokumenter om virkelige personer. Vi ser et avfotografert postkort med en håndskrevet oppfordring til å stå i mot Hitlers regjering. Slike anonyme postkort ble lagt i oppganger og trapper med oppfordring til å levere videre fra hånd til hånd. Men de fleste ble umiddelbart levert inn til politiet eller Gestapo; det var farlig å bli påtruffet med et slikt kort, bekymringen startet umiddelbart, hvorfor har det gått to minutter fra jeg fant kortet uten at jeg har levert det inn, jeg kan jo bli tatt for det..! Frykten lammet alle.

Min bok  handler om en amerikansk diplomatfamilie som kommer til Berlin i 1933. Det er også en dokumentarroman, basert på skriftlige kilder og the real story. Med amerikansk liberalisme i kofferten, og med hovedmål om å bidra til at Tyskland skulle betale krigsgjelden sin etter første verdenskrig - og med et ønske om å oppleve Tyskland i en spennende omveltningstid, reiste familien Dodd med historieprofessor-ambassadør-far, frue og to voksne barn til Berlin i 1933. Gradvis stiger alvoret fram. Alle enkeltepisodene med overfall på utlendinger som ikke viser Heil-hilsen eller ikke stiller seg opp når SA-troppene marsjerer - til slutt kan de ikke avvises som tilfeldige enkeltepisoder. Frykten for avlytting, overvåking og truende situasjoner øker. Truslene mot befolkningen og intrigene innen maktapparatet blir synligere og synligere. Alle vokter sine skritt og sine ord. Frykten og forståelsen av at alt kan skje, at forutsigbarhet og rettssikkerhet ikke kan regnes med, siger også inn over alle.

Jeg synes det er svært sterkt å se hvordan jødenes truede og stadig forverrede situasjon her tidlig på 1930-tallet blir bagatellisert, for eksempel i diplomatiet og i USA. "Jødeproblemet" blir faktisk til en ganske stor grad anerkjent som et reellt problem, også av amerikanerne. (Ambassadøren var selv opptatt av at det var for mange jøder ansatt på ambassaden.) USA la også effektive sperrer mot jødisk utvandring fra Tyskland til USA gjennom strenge innvandringsrestriksjoner. "Vi" og "de andre"-tankegangen gjennomsyrer også tenkningen til de maktene vi sympatiserer med i denne tida. Det er noe å ta med seg.

Gleichschaltung var nazistenes politikk for å få folket på linje. Likhet, enhet, ufravikelig lojalitet til nazistyret var det sentrale og gjennomføring av Gleichschaltungspolitikken var totalitær og total. Kritikk, alternativer og annerledeshet ble ikke bare skremt vekk, men også utryddet. Frykt og lojalitet gikk hånd i hånd.

Igjen sto samfunnet med - frykten for å mene annerledes, frykten for at det overhodet skulle kunne mistenkes at du bar på en kritikk eller en annerledes tanke. Frykten som gjør at en ikke stiller opp for de som er truet, for de som i seg selv ble definert som annerledes. Frykten som gjør at en aksepterer, tilpasser seg, for å overleve selv.

Det er sterkt å lese om disse endringene som kom så fort, og endret folks tankegang, liv og kultur og la til rette for at skrekken tok fullstendig over.

Jeg er stor motstander av at lesing først og fremst skal være nyttig for noe, at det skal være et middel til noe. Men - på den annen side: Alt en leser, lærer en noe av. Lesningen gir deg noe du ikke hadde fra før.
Disse beretningene minner oss på  - og lærer oss om et samfunn i nær fortid. Jeg suger til meg av lærdom om et land jeg jo egentlig synes jeg kjenner ganske godt - men fra en fortid og en vinkel jeg ikke kjenner så godt. Beretninger fra tysk mellomkrigstid og krigstid gir meg større forståelse for europeisk historie - enn de klassiske norske og engelsk/amerikanske beretningene. Historisk og kulturell forståelse beriker - også når de skremmer.

Det er litt for lett å si at vi skal "lære av historien". Det slenges ofte ureflektert ut - som et mantra for at noe fælt vi har bak oss ikke skal skje igjen. Det viktigste vi lærer av historien er faktisk det motsatte: At alt skjer bare en gang. Tysk mellomkrigstid og Hitlers fryktkultur kommer ikke tilbake. Det skjedde én gang. Men lærdommen må strekkes videre: Vi skal ikke bekjempe fortida - men nye skrekkelige fenomener, ny frykt og ny fremmedfrykt i egen samtid og framtid. Det er det vi skal bruke historien til.



God helg! Leser du noe bra for tida?

Lese for og med mellomstore barn

Vi har alltid lest masse i denne familien. Bokhyllene er fulle - både i stua, i kjellerstua, i trappegangene og på alle soverommene. Og enda laster vi opp mange ganger i måneden på biblioteket og saumfarer loppemarkeder både høst og vår.

Så det leses. Bøker. Blader. Aviser. Flere bøker. Faglitteratur og skjønnlitteratur.

Og nå har vi jo tre lesende barn. Alle barna leser litt for seg selv på senga før de slår av lyset om kvelden - hvor lenge er avhengig av hvor raske de er til å komme seg i seng, for lyset skal av til fast tid. Når de kommer hjem fra skolen på ettermiddagene og er slitne - så er det gjerne bøker og blader de tyr til, rundt kjøkkenbordet eller langflat i sofaen. Og på helgemorgenene leses det i timesvis på senga før seine frokoster...

Og så har vi den stunden vi gleder oss til alle sammen hver dag - kveldsmatlesingen med ei felles høytlesningsbok som vi samler oss rundt. Minstemann er ofte allerede i pysjen, lysene er tent, teen er varm og det er mat til ungene, te til de voksne og frukt til alle. Og pappakjæresten leser - mens jeg strikker eller stopper og det er ofte rett så idyllisk. ("Jeg liker så godt å lese høyt!" - Sier han. Så fint! Det gjør jeg og - men jeg nyter også at jeg kan bli lest for mens jeg strikker). Joda. Og før noen kritiserer for mye idyll - så kan jeg jo nevne både at tranflaska også står på bordet, noen ganger er det noen som krangler og noen ganger er det noen som tuller så mye at det blir lite lesing - så det så. Men stort sett er det veldig fint.

Vi valgte denne tida til felles høytlesning for mange år siden, vi strevde med at det ble alt for mange faste poster på kveldsprogrammet og så at vi måtte slå sammen noe - kveldsmat og bok ble naturlig. Dessuten - med tre sengekanter ble det vanskelig å lese for hver og en på hver sengekant. (Men egen godnattasang på hver kant blir det fortsatt!)

Så kan en jo tenke at med tre mellomstore, lesende barn, så ville høytlesinga falle bort. Ikke ennå i hvertfall. Egentlig har den fått enda større verdi, fått en enda mer sentral plass i familielivet nå - nettopp fordi vi er forholdsvis likestilte - alle kan også "egentlig" lese selv. Men når vi leser en bok høyt sammen - så er det en opplevelse vi deler, sammen. Vi er spente sammen, vi ler sammen, vi gråter i blant sammen og vi har en hel haug med litterære fellesopplevelser som danner en felles referanseramme i familien. Husker du Veien til Agra, husker du det som skjedde i den andre Harry Potter-boka, - vi kjenner ei som er blind, det er Mary, søsteren til Laura Ingalls i Huset på prærien-bøkene, vi har sammen kjent på skrekken for Tengil og Katla, og vi har sammen trillet noen tårer når Rasmus på loffen får et hjem og en kattunge på slutten av en lang vandring.....

Nå leser vi Frendeløs av Hector Malot. Jeg fant den på et bruktsalg og ungene fikk den av oss til jul. Jeg husket den fra egen barndom - men var spent på hvordan ungene ville oppleve denne ganske gamle boka. Den er skrevet i 1878 og handler om hittebarnet Remi som blir leid ut til gatesangeren Vitalis og vandrer rundt i Frankrike med ham og dyrene hans. Det er en spennende og rørende historie som går rett inn hos oss alle fem. Det er samtidig et rått bilde av en tid der fattigfolk og særlig foreldreløse fattigunger ikke var stort verdt. Vergeløse barn sulter, tigger, blir forlatt, blir slått. Mange av Remis nærmeste dør rundt ham. Fattigfolk - som har ingenting - mister resten og blir satt i gjeldsfengsel og fratas barna sine. Jeg ser at ungene  mine rystes av skjebnene og av det manglende sikkerhetsnettet. Det gir mye rom for å snakke om før og nå - om verdier i det samfunnet vi selv lever i - og samtidig parallellene til hvordan mange fortsatt har det i dag. Fattigdom, utnyttelse og tragedie er dessverre ikke bare fortidige fenomener.

Og det gir stor spenning, store opplevelser og store forventninger til neste kapittel - i morgen.
Så lesning med mellomstore barn - det fortsetter vi med!

(Bildet - er verken fra kveldsmatbordet vårt eller fra Remis vandringer. Det er fra våre egne vandringer i Irland i sommer -fra Valentia Island på Atlanterhavskysten av Irland. På vår rundreise i sommer leste vi fra Røvet av vikinger og Flukten fra vikingene (av Torill Thorstad Hauger) - om to irske barn som ble røvet til Norge av vikinger - og som til slutt kom hjem igjen til den grønne øya og familien sin.)

bok til jul

En ettermiddag denne uka fikk jeg anledning til å heve et glass og dele et måltid for å feire ferdigstillelsen av en bok - just in time for Christmas. New Voices in Norwegian Educational Research, utgitt av Sense Publishers, akkurat nå. Og jeg er en av de nye norske stemmene.

Artikkelen min,  Beliefs, Education and Pluralism: A Discussion of Concepts  - and the Importance of who "We" are - in a Public Debate, tar opp saksfelt og analysevinkler jeg har jobbet med i mange år - og det er artig å få det med i en slik artikkelsamling. Bokas artikler spenner forøvrig over et vidt felt; - motivasjon og strategier, digital kompetanse, språklig mangfold og demokrati - for å nevne noe.

Så, hvis du mangler en presang eller jule-lesestoff til deg selv - eller (mer sannsynlig marked antagelig....) har ansvar for å sette opp pensumlister for studenter - så kan det jo hende du finner noe interessant her.

Skriving er ganske ensomt. Min skrivetilværelse foregår i stor grad innenfor hjemmets fire vegger. Det er også en lang prosess fra en skriver og leverer en artikkel til den endelig havner innenfor stive permer. Noen av mine egne skriveprosjekter har møtt hindringer denne høsten, det har slitt litt på motivasjonen. (Vi får håpe på nye tider i det nye året...)

Desto hyggeligere er det da å møte andre skribenter og forskere og markere at akkurat dette bokmålet er nådd!

Det gleder vi oss til hver dag!

Det er mye som er bra hver dag. Det er mye vi gleder oss til og gleder oss over. Heldigvis.

Men noe vi virkelig gleder oss til alle fem hver dag - er selveste kveldsmaten! For da er det lesestund og kosestund. Nå går det mot slutten med den fjerde Harry Potterboka - og vi har det så spennende og gleder oss virkelig til neste høytlesning hele tida. (Jeg har ikke vært så engasjert i de tre forrige. Det har vært greit nok - og moro for ungene. Men nå har det vært et taktskifte i serien, merker jeg. Det har nok vært riktig at vi har ventet litt med å gå videre i serien, selv om det har vært etterspurt fra ungene.)

Dette er barnas kveldsmat før leggetid. Stort sett er Lillebror allerede i pysjen, ferdig badet og klar. Maten er enkel - hjemmelaget grynblanding, yogurt, melk, syltetøy fra hagen, frukt - og tran og vitaminer.  Og varm te til de voksne. Pappakjæresten har lesejobben. Jeg reparerer tøy - eller strikker - eller jobber videre med det enorme prosjektet jeg ikke helt var klar over at jeg begynte på i sommer, nemlig heklelappeteppet mitt. (Jeg har snart heklet alle lappene. Men de skal også sys sammen. Og så har jeg regnet ut at jeg skal stoppe ca 1300 trådender. Og hekle rundt. Det tar sin tid. Men det går nok til slutt. Og hvis jeg lager et slikt teppe igjen  noen gang, og det gjør jeg nok - så har jeg jo lært et par ting som jeg tar med meg.)

Et par av barna - nevner ikke navn - får mange slags behov for å finne på noe, klå på noe og ikke minst røre ganske mye på seg når de er ferdige med å spise. Da blir det vanskelig å få til det som vi alle har lyst til - nemlig lese litt til! I det siste har vi vært ekstra lure. I stedet for å ha noen som danser rundt og tuller med katten og river ned melkeglassa eller ligger under bordet - og virkelig i stedet for å ha noen (meg) som maser om at de små skal sitte stille - og alt annet som fungerer ganske dårlig sammen med høytlesning - så har vi dratt fram kreative sysler for de små som har lyst også. Det er godt å ha noe å fingre med når det er vanskelig å sitte stille. Vi kan ha et brett eller en kurv klar på benken og sette fram når tallerknene er tomme og klokka ennå ikke tilsier leseslutt.

Og så vokser julepresanglageret samtidig. Så det er litt hemmelig hva som lages....

De to store har hver sine kvelder ansvar for å rydde bordet etter kveldsmat. Minstemann går strakt i seng etter tannpussen. 

Vi leser høyt hver kveld. Men den felles fortsettelsesboka vi holder på med til enhver tid, leser vi bare når alle barna er hjemme. Så varierer vi med andre kortere bøker hvis en av de eldste barna er på trening. 

Har dere noe dere gleder dere til hver dag?

Fredagstanker: Skammen over uvitenheten.

Dette starter som en bokomtale. Og så fortsetter det.

Jeg leser Sofi Oksanens Stalins kyr. Igjen. Og den går rett inn - akkurat som forrige gang. Dette er den mest nakne, direkte skildring av et liv med spiseforstyrrelser jeg har lest. Vi får leve gjennom alle Annas detaljert uttenkte grep for å mestre livet gjennom spiseforstyrelsene sine, alle vurderingene, alt som skal gå opp, mengder, tidspunkter, typer mat, renselse gjennom oppkast, medisiner, vitaminer, alkohol. Alt for å døyve, alt for å kontrollere, alt for å mestre. Og spisingen hennes handler ikke bare om kropp og henne selv, det er så nært sammenvevd med Annas liv, menneskene omkring og de ulike samfunnene hun tilhører, all skam og fortielse og forandring som er omkring henne, fra før hun blir til. 

For dette er ikke en roman om spiseforstyrrelser. Det er først og fremst en roman om Estland. Annas liv som datter av en estisk utflyttet kvinne og en finsk mann, oppvekst i Finland, opplæring til taushet og fortielse om sitt estiske opphav - for alle estere ble regnet som russere, og alle russiske kvinner er horer. Og alle reisene tilbake til mormor og slekta i Estland, alle de kompliserte reisene mor og Anna gjør, alt som skal til av papirer og frister og regler og bestikkelser og medbrakte varer for å tilfredsstille slekt og hjelpere. Og Annas lengsel hjem. Et hjem hun får stadig mindre tilgang til - nye regler hindrer henne, nye skikker krever at hun selv endrer oppførsel og påkledning - for å være vestlig nok, finsk nok, både i Finland og i Estland. Og etter selvstendigheten ser hun hvordan hennes gamle Estland, sovjet-Estland, som var det "hjemme" hun alltid lengtet etter - gradvis forsvinner.

Skam og fortielse og selvfornektelse er en av de mange trådene i denne boka. Hva kan vi gjøre for å bli og være oss selv, når vi blir pålagt en ramme av skam og fornektelse. Annas løsning er kontroll. Kontroll over kroppen. Kontroll over følelsene. Ikke kjenne etter. Ikke ønske og ville noe. Ikke bli for sårbar. Og så mestre kroppen, spisingen, spyingen, vekta. Og det er så sterkt hvordan Oksanen beretter slektas og Estlands historie innimellom Annas nåtidsberetninger om kontroll og hjemlengsel. Sult. Angiveri. Henrettelser. Frykt. Okkupasjon. Håpet om at et skip fra vest skulle redde dem. Forvisningene. Sibir. Overvåkning. Tvangskollektivisering av eiendommene. Frykt, fortielse, overlevelse, mistenksomhet.

Min reaksjon er som sist jeg leste boka - min flauhet over egen uvitenhet. Om hvor lite jeg gjennom hele oppvekst og halve voksentid overhodet har visst og forstått om disse tre nabolandene rett på andre siden av Østersjøen. Oksanen beskriver også den finske uvitenheten om et land bare noen mil unna, med språk som ligner finsk - en uvitenhet som Anna må leve med, for hun skal jo også fortie sin estiskhet. Nære naboland, okkupert og undertrykket og innlemmet i Sovjetunionen - befolkningen undertrykket, drept, deportert, fratatt jord og eiendeler. Og sviktet av vesten. Og fortiet av oss også. Innlemmelsen i Sovjetunionen ble aldri anerkjent av vesten. Men stilltiende akseptert? Var det sånn


Lærte du noe om de baltiske landene på skolen? At hver av disse tre landene har sin historie sammenvevd med Norden og Europa forøvrig? Om deres kultur og selvstendighetstid? Om hva som ble fratatt dem? I vår tid.

Min skolegang var under kald krig og med klare og enkle motsetninger mellom øst og vest. Vi var vest og vi var bra. Det var et stabilt verdensbilde. Framtidig dynamikk var i større grad knyttet til nord-sør-dimensjonen - der vi lærte det rette om bistand og utviklingsland og likeverd.

Jeg fulgte med i verden som barn. Og jeg hadde store ambisjoner om å gå inn i de rette kampene og gjøre verden bedre. Jeg klippet ut A-magasinartikler om andre land hver uke og samlet i stabler på rommet mitt. Som sekstenåring sto jeg på stand for Amnesty International på skolen, skrev brev om samvittighetsfanger og var med på å starte lokallag av Ungdom mot Atomvåpen. Vi dro til Oslo og gikk fakkeltog foran den amerikanske ambassaden. Som nittenåring var jeg i ledelsen av Operasjon Dagsverk og reiste rundt i Nord-Norge med leiebil og en kassett med tjue lysbilder og holdt foredrag om sørlige Afrika og kampen mot apartheid. Og sånn har jeg da holdt på. Sikkert mest for min egen del - men jeg var jo i hvert fall  ikke et barn eller en ungdom med hodet i sanda og øra i walkmannen, uten bevissthet om verden.
Men disse tre "nesten-nordiske" landene som vi i vesten så grundig sviktet og glemte - de hørte jeg aldri om. Det var bare Sovjet. Det er virkelig til å skamme seg over!

Selv seinere, etter den baltiske frigjøringen, da jeg som nyutdannet i min første jobb fikk ansvar for å lage og administrere UD-finansierte demokratiseringstiltak i nylig selvstendige Estland - og hadde mange inntrykksfulle reiser dit, møtte mange, lærte masse - og bidro sikkert bittelitt gjennom kurs for lokalpolitikere - og en stor kvinnekonferanse - selv da, så forsto jeg virkelig så lite. Jeg forsto så lite.

Det gjør jeg sikkert fortsatt. Det er bare å være ydmyk. I min polstrede velstandsboble her i Norge. Med trygge skoleveier og gratis helsetjenester for barna mine og trygghet for at jeg alltid kan gi barna nok mat både i dag og i morgen. Jeg vet lite og forstår lite. Jeg begriper ikke hva som foregår i Syria, bare at det er forferdelig. Jeg føler meg avmektig.

Men det er et oppdrag til meg selv. Ta dette ydmyke utgangspunktet og gå videre og være åpen for å forstå mer, lære mer. Ikke la meg lure og passivisere.  Søke innsikt. Og bruke innsikten som best jeg kan.

Og dette er et oppdrag til oss som har barn som vokser opp med alle privilegier omkring seg. Vi skal ikke bare oppdra rike barn som ikke vet eller bryr seg. Vi skal gjøre vårt for å oppdra ansvarlige verdensborgere, som forstår at verden ikke er enkel, svart-hvit, øst-vest-nord-sør - men komplisert og utfordrende - og det er vårt ansvar å leve ansvarlig midt i det kompliserte.

God helg.

sommerboka vår - og reisen til et gammelt sted!

Den store utenlandsturen vår i sommer gikk til Irland. Og med på reisa var høytlesningsboka vår - Røvet av vikinger av Torill Thorstad Hauger. Vi har alltid felles høytlesning til kveldsmaten - året rundt, og det er godt å samles rundt en bok når en er på reise også og rutiner og måltider er annerledes enn ellers. Noen kvelder leste vi høyt mens vi ventet på middagsmaten vår på en pub langs veien. Noen kvelder ble det lesing på senga for tre små og slitne. Noen ganger leste jeg litt høyt i bilen på lange veistrekninger mens mannen tok seg av venstrekjøringa.
Handlingen i boka foregår på 900-tallet - under vikingetida i Norge. Og mens norske unger (og voksne) har lært en god del om vikinger sett med norske øyne - så kjenner vi ikke alltid like godt til historien sett fra andre kanter. Vi følger de to barna Patric og Sunniva - som er på alder med mine to eldste. Vi får kjennskap til deres dagligliv i Irland - og vi leser om det forferdelige angrepet fra de norske vikingene. Patric og Sunniva blir fanget og ført med langskipene til jarlegården i Norge der de blir treller, får trellenavnene Reim og Tir og får et hardt og brutalt liv.

Kontrasten mellom livet som barn av frie bønder i Irland og det slitet, den sulten og brutaliteten barna opplever i  Norge - viser oss noe om forskjellen på sivilisasjonsutviklingen i disse to landene. Norge var nesten til vår egen tid et sted langt fra den sentraleuropeiske kulturen. Irland var også en øy på randen av Europa. Men landet hadde flere særtrekk som gjorde at utviklingen var ganske annerledes her enn i andre land. Irland ble aldri erobret av romerne, og ble dermed aldri en del av Romerriket. Som et fristed utenfor Romerriket var det tvertimot et sted der kristne munker søkte tilflukt og etablerte seg allerede på 500- og 600-tallet. Dette preget den framvoksende sivilisasjonen. Klostre og kirker og munkenes virksomhet satte spor etter seg - både fysisk og kulturelt. I boka vår leser vi om Patric som får lære å lese av munken i klosteret. Det er en gave han bærer med seg også under tiden i Norge og han forsøker å lære andre barn lesekunsten.

Vi har vært på ruinjakt på vår rundtur i Irland - og det gikk få minutter mellom hver ruin vi så! Noen er jo mer kjente enn andre. Noen synes vi vel at vi har oppdaget helt for oss selv.....

Bildene her er fra Glendalough i Wicklow mountains sør for Dublin. Her etablerte munken St Kevin seg i en vakker dal på 500-tallet.

Nå skal vi i gang med neste bok - Flukten fra vikingene. Og vi er jo spent på om Reim og Tir kan klare å komme seg tilbake til den grønne øya si noen gang - og bli Patric og Sunniva igjen!

Rasmus på loffen og dagens barn på vandring

Det er kveldsmat og høytlesning - hver kveld. Nå er det Astrid Lindgrens Rasmus på loffen. Og det er spennende med alt som skjer på landeveien og rørende med den vesle barnehjemsgutten Rasmus som lengter etter en familie, en far og en mor.

Såvidt jeg husker var dette den første lange kapittelboka som minstemann hos oss hang med i svingene på - sammen med de andre til kveldsmaten. Det er mange år siden nå. Det ble Den Store Boka for ham den gangen. Nå er vi tilbake igjen.

Og Rasmus og landstrykeren Oskar rømmer fra både tjuver og lensmannen og gjemmer seg  i ødegårdshusene. Oskar forklarer at disse husene sto tomme igjen etter amerikafarerne, de som reiste fra alt for små og trange kår for å forsøke å få det bedre i Amerika. Og vi finner USA på verdenskartet over kjøkkenbordet. Og husker alle Huset på prærien-bøkene vi har lest om Laura og Mary og familien deres som reiste og fant nytt land i Amerika. Slik var det - det var en tid en kunne reise og finne nye muligheter og egen jord.

Og så spør jeg ungene om de tror noen reiser slik i dag. Avgårde - vekk fra fattigdom - for å finne muligheter et annet sted i verden. Først tenker de at svaret må være "nei". For det er jo så ofte vi understreker avstanden i tid, at det er annerledes nå, at barnehjemsbarn i dag ikke lever som på Rasmus sin tid -eller at det ikke er lov i dag å slå barn og stenge dem inne slik far til Emil i Lønneberget gjør. Det er annerledes nå - pleier vi å si....

Men så tenker de etter. Nevner Somalia. Flere av barna har flyktningebarn fra Somalia i klassen sin - det er et land de vet at noen reiser fra. Og vi tenker videre - på mange som reiser for å finne nye muligheter - i Norge. På polakker og svensker - og europeere fra hele kontinentet som søker lykken i Norge, fordi vilkårene har blitt for vanskelige i hjemlandene. At mange unge mennesker ikke får arbeid og kanskje ikke tør å stifte familie. At andre reiser avgårde med familien sin for å få det bedre et annet sted. Akkurat som amerikafarerne i forrige århundre.

Ungene følger med, spør og har innspill. Vi peker på kart og drøfter. Og vender tilbake til Rasmus og Oskar.

Bøker kan vise oss kontraster og annerledeshet. Sammenligningsgrunnlag og forståelse fordi noe var så annerledes "før" - eller "der".

Men alt er ikke annerledes. Bøkene kan også gi oss en forståelse for trekk ved vår egen samtid, ved å reflektere over paralleller og bruke skjønnlitteraturens rike tilgang på forståelse som kilde for å bli klokere også på vår egen tid.

Dette gjelder også barns lesning og lesingen med barn.

Akkurat nå leser jeg....

Boktyven, av Markus Zusak. Den har jeg skrevet om før. Les - om den tyske hverdags-hverdagen, med sult, bomber, kulde, søle, bøker og dagligliv -  under andre verdenskrig, - gjennom fosterbarnet, boktyven, overleveren Liesels øyne - og Dødens (ja, faktisk!) poetiske beretning om en tid så fjern og så nær..

Kjøkkenbenkrealisme, av Olaug Nilssen. Folks liv. Fortalt med ærlighet og sårbarhet. Hvordan det går rundt eller ikke rundt med jobb og unger og liv. Og forfatterens egen sårbare beretning om erkjennelsen i eget liv om at barnet trenger mer tilstedeværelse og ro.

Likestillingslykke, av Kristin Briseid. Lettlest, men også fagorientert. Gode persepektiver på dagens debatt.

Med kjønnsperspektiv på norsk historie, redigert av Ida Blom og Sølvi Sogner. Vi må alltid lese historie. Historie er et grunnleggende fag for å få perspektiver på samfunnslivets og begrepenes foranderlighet og formbarhet. Ting er ikke "bare sånn" - de var annerledes og kan bli annerledes. Det er min politiske begrunnelse for å lese og skrive historie selv.  Kjønnsperspektivet og kvinnene var tidligere helt underordnet i historieskrivingen. Det er det ikke lenger. Vi har mange interessante arbeider som viser hvordan kjønnsperspektivet beriker historieforståelsen - og denne samlingen gir en god innføring i dette.

Kvinnenes rolle i norsk økonomi, av Charlotte Koren. Koren er sosialøkonom og har beregnet kvinners innsats i økonomien, både før og etter marsjen inn i yrkeslivet. Hun tar for seg de økonomiske konsekvensene av endringene - både for samfunnet og for husholdningene. Dette er artig! Og viktig. Husarbeid er ikke bare dill - det er verdi.

og Skyggeferden, av Sara Azmeh Rasmussen. Har bare begynt. Fascinerende om et liv.

(Og så leser jeg aviser og noen symagasiner hvor jeg prøver å gjøre meg klok på ribbekanter på gensere jeg har tenkt å sy. Og jeg leser Narnia (C.S. Lewis) og Den lille prinsen (Antoine de Saint-Exupéry) og noen ganger Donald for mine små).


Hva leser du?

Det vesle huset - og voksne og barn

"Før hadde Laura alltid hjulpet Pa med arbeidet hans. Da hun var ganske liten, ute i Storskogene, hadde hun hjulpet ham når han støpte kuler til børsa, i indianernes land hadde hun hjulpet ham da han bygde hus, og ved Plommeelva hadde hun hjulpet til når han stelte dyra og i høyonna. Men nå kunne hun ikke hjelpe ham, for Pa sa at jernbaneselskaet ikke ville at noen andre enn han skulle arbeide på kontoret."

Dette var noe av innledningen til det kapitlet vi leste til kveldsmaten i kveld. I boka "Det vesle huset langt mot vest" som er den sjette boka Laura Ingalls Wilder skrev om sin barndom på 1870-80 tallet med nybyggerliv i USA.
Dette er tredje gang vi leser alle bøkene igjennom sammen med ungene. For første gang er også Lillebror spent tilhører. Tidligere runder har han vært for liten - men nå er han midt i dette og følger Lauras familie som oss andre. Den første boka starter i Storskogene i Wisconsin når Laura er en liten jente på fem år. Familien er så godt som selvforsynte med jakt og jordbruk og ordner alt selv. Så reiser de vestover med prærievogna - finner stadig nytt land - Pa bygger opp hus og fjøs og graver brønn og ordner alt. Ma steller måltider og stryker og lapper og syr klær midt i villmarka. Søndagene holdes hellig. De er langt fra folk i lange tider og må alene kjempe mot sykdom, ville dyr og præriebranner. I dette vokser de tre jentene Mary, Laura og vesle Carrie opp.

I den sjette boka er også vesle Grace født og Laura er fjorten år. Familien forlater det vesle samfunnet ved Plommeelva, der de har hatt både skole, kirke og butikk og egen gård - og reiser videre. Pa skal jobbe på jernbanen som bygges vestover og vestover. Det er en ny tid. De vil lete etter et godt sted for en ny gård - men i mellomtida bor de i brakker på jernbaneanlegget. Her er verken skole eller kirke. Overgangen fra Storsskogenes selvbergingssamfunn og jordbrukslivet og landsbyfellesskapet ved Plommeelva til et samfunn preget av langdistansetransport og en framvoksende pengeøkonomi gir andre rammer for familiens liv. Det kommer tydelig fram i den siste boka som er oversatt til norsk - nemlig "Det vesle huset og den lange vinteren". Her lever Laura og familien gjennom en nødsvinter der snømengder og kulde stanser togene og dermed forsyningen til byen de lever i. Pengeøkonomien og langtransportens avhengighetsbygging blir tydelig. Det finnes ingenting å kjøpe. Det finnes ikke mat. Det finnes ikke brensel. Den vesle familien sliter døgn etter døgn for å holde seg i live. De får bruk for alle sine kunnskaper om å greie seg selv - men det er en sterk kontrast til det selvbergingslivet de levde i vel så strenge vintre i Wisconsin. Det er her i bysivilisasjonen og pengeøkonomien de nesten bukker under.

Å - vi elsker disse bøkene! Og vi har lært så mye og levd oss så inn i disse bøkene i de åra de har vært kveldsmatlektyre her i huset. (Vi leser veldig mye annet også - men vi vender liksom alltid tilbake til disse). Bøkene beskriver i detalj hvordan Pa støper kuler til børsa i Storskogene, eller hvordan de lager en lås til en dør i indianerenes land, eller hvordan de snurrer halm dagen lang for å få noe å brenne for å overleve gjennom den lange vinteren. Det gir en innsikt i konkret, fysisk, faktisk virksomhet - som en gang telte for å holde seg i live. Jeg ser at ungene suger det til seg og nyter denne kunnskapen og denne kjennskapen til dette livet - og at de samtidig kjenner seg igjen i Lauras barneblikk på livet sitt.

Og så - dette ene lille sitatet da - det sier også sitt om den store utviklingen - eller endringen - som skjer i denne familiens liv gjennom disse årene - og hva det har å si for barnas rolle i det hele. Laura er nok den som følger Pa mest - i den grad en småjente i den tid fikk følge med på mannsarbeid. Uten sønner i familien - og med Mary som den eldste som trives best med huslige sysler og som i blir blind av sykdom - så er det alltid Laura som er Pas nærmeste hjelper. Dermed kan hun også mange år etter beskrive alt dette så i detalj. Men da Pa blir funksjonær for jernbaneselskapet, skal føre regnskap og betale ut lønninger - da blir barnets nærhet til voksenlivet avgrenset på en ny måte. Her kan hun ikke lenger følge med ham dag for dag. Avstanden mellom barnet og den voksne øker i det nye samfunnet - når Pas virke ikke lenger er praktisk, fysisk, direkte knyttet til familiens overlevelse, husbygging, jakt osv.

Vi kan jo kjenne oss igjen. Vårt samfunn - i så stor grad bygd opp på skiller mellom de voksnes og barnas liv og virke. Jeg kjenner det igjen - og jeg kjenner igjen min motstand mot dette. Jeg ønsker at vi skal ha nok fellesprosjekter og fellesvirksomhet i denne familien. Vi skal dra lasset sammen og sammen kunne gjøre noe som teller for familiens liv og hverdag. De voksenjobbene som trekker oss vekk - og bare sørger for vår deltakelse i pengeøkonomien. skal ikke få avgjøre hvordan vi organiserer dagliglivet vårt og familielivet vårt.

Så - jeg kommer til å tviholde på å gjøre mangt og meget fra grunnen av og gammeldags fortsatt. Tidkrevende og fellesskapsbyggende.

Ha en god sommerkveld og sommerdag!

bokklubben vår

Vi har vår egen bokklubb. Slik kjennes det i hvertfall. Når moren min kommer på besøk har hun med en haug med bøker hun har lest i det siste - og jeg sender med henne de fra mine hyller jeg tror hun vil like. Mannen finner gode bøker til meg - og jeg lager bunker og lister til ham med de jeg synes han bør gå løs på. Så kan vi hele tiden glede oss til det som ligger foran oss. Mannen har sommerlektyren klar etter alle de gode bøkene jeg har lest i det siste. Øverst på lista hans ligger nå:
Kane og Abel av Jeffrey Archer (Stor og vellykket roman om to menn gjennom et helt århundre. Fra 1979. Lang god sommerlesning)
Det siste barnet av John Hart (Vond (fordi den handler om barn), spennende, velskrevet krim)
Dette er mine gamle dager av Tore Renberg. (Den siste Jarle Klepp-boka. 40-års krise å kjenne seg igjen i...)

Så leser vi jo alle noen bøker som vi enten ikke vil anbefale videre til noen, eller som vi kjenner hverandre godt nok til at vi vet ikke er helt det som passer for den andre. Så da blir det kortversjonen - en bokanalyse under tannpussen på badet - en utlegging av sterke og svake sider og avsløring av alt det som en jo ikke avslører dersom den andre faktisk ikke skal lese boka etterpå.

En av de gode bøkene fra mors bunker som jeg har lest i det siste - og som ikke ligger på mannens liste er Graverens datter av Joyce Carol Oates. (Følger en fattig immigrantjentes vilje til å greie seg - i USA fra andre verdenskrig og i tiår på tiår framover - gjennom egen og historiens utvikling). Kanskje den passer for deg?

Akkurat nå blar jeg litt i bøkene på jakt etter neste bok ut i bokklubben.... Leser gamle noveller av Herbjørg Wassmo så lenge...

Hva leser du?

- hva leser du nå?

Her er det lesesommer! Kjæresten og jeg leser i stafett, han tar over det jeg er ferdig med. Nå er han akkurat ferdig med Barnepiken av Kathryn Stockett han også, jeg ligger langt foran og har lagt Hundre år av Herbjørg Wassmo (fantastisk) og Verdensmestrene (også lesverdig og interessant, men ikke obligatorisk) av Henrik Langeland i bunken til ham. På nattbordet mitt ligger fortsatt Freedom av Jonathan Franzen halvlest. På tide å ro den i land også, kanskje. Lang og lesbar er den. På vent ligger også Siri Hustvedts det jeg elsket, og Sofi Oksanens Utrenskning. Strandturene krever vel også at jeg plukker med meg litt lettere stoff fra krimbunken i kjellertrappa....

Ungene leser og leser. Det er mye Donaldblader, ekte ferielitteratur, på magen i graset.... Men også masse bøker. Veslejenta på nesten-åtte er ferdig med andre runde av Heidibøkene - boka om den vesle foreldreløse jenta som vokste opp hos bestefar i de sveitsiske alpene, de første bøkene ble skrevet av Johanna Spyri, men ble seinere fulgt opp av andre. Tilsammen er det fem bøker - og de fenger altså en liten jente fortsatt. Storebror leser Hardyguttene og Fem-serien, som begge kommer i nye opptrykk for tida. (Men i kveld var det Biltema-katalogen som ble lest grundig på senga....)

Og så har vi vår felles lesestund til kveldsmaten hver kveld. Ungene gomler brødskiver, Pappakjæresten leser, jeg strikker og hekler og vi nyter lesestunden sammen. Nå er det tredje gang vi leser oss gjennom alle Det vesle huset på prærien-bøkene. De foregår jo ikke alle på prærien - vi starter med Det vesle huset i den store skogen - som er i storskogene i Wisconsin, før den lille familien med tre småjenter legger ut på ferden med prærievogna for å finne et nytt sted å bo - i første omgang på prærien - i indianernes land. Seinere nye og nye steder. Akkurat nå er vi på tredje boka - Det vesle huset i indianernes land. I kveld leste vi om præriebrann, alt gress brant ned rundt det vesle huset, men hus og folk og dyr ble berget. To runder tidligere har vi lest oss gjennom alle disse bøkene, sju bøker er oversatt til norsk. Denne gangen er lillebror også lydhør med og følger spenningen og opplevelsene av å følge det krevende nybyggerlivet i Amerika for 150 år siden.

- og hos deg - hva leses hos deg, denne sommeren?

(Bildet: Og ved siden av bøkene, så må jo hagen og sommernaturen nytes - hver dag. Dette er en Hurdals-rosenknopp!)

lese-sommer

Det var det beste ved barndommens sommer, rett ved siden av å svømme rundt skogstjernet. Det er fortsatt det beste - i hvertfall av det aller beste - rett og slett å vandre rundt her i sommerlivet med en bok på slep, sitte på en trapp, i en solvegg, på en lekeplass, på en strand, ved en oppvaskkum, innimellom alt det andre - mens jeg tørker håret, pusser tennene, før jeg sovner - rett og slett lese-sommer. Det er ferie, det!

Det er jo ikke helt ferietid her, men en kan ha sine gode ferieøyeblikk innimellom allikevel. Og være barbeint sommerjente på over førti, og synke inn i en bok, holde den fast, glippe og slippe hverdagen aldri så lite, ha et eget lite frirom.

Det er en enkel drøm å virkeliggjøre midt i mylderet. Det er en enkel flukt fra rutiner og det faste. Det er fortsatt ansvarlighet og tilstedeværelse og hjemme-mamma med nybakte rundstykker og mas og kjas - men med mitt eget lille frirom...

En skikkelig lesestim er jeg inne i nå. God stim. Her er en super anbefaling - les Kathryn Stocketts Barnepiken!

1960 tallet, sørstatene i USA. Det er en nær fortid - men her møter vi et samfunn som er like fjernt som om det hadde vært Tatt av vinden hundre år før. Jeg vet det jo, at det var borgerrettskamper, kamp om å få sitte på bussen, det var Martin Luther King. - Men at det var slik, virkelig slik, et liv som det som her beskrives - så fylt av frykt og grenser som ikke måtte overskrides - det gjorde et enormt inntrykk.

Vi følger den unge hvite jenta Skeeters ambisjoner om å bli skribent, kanskje forfatter til og med. Hun har et dristig prosjekt, skrive de svarte hushjelpenes og barnepikenes beretning. Dette er farlig - for både henne selv og for de hushjelpene som deler av sine historier.

Vi leser fortellingen gjennom tre kvinners ulike beretninger - Skeeters historie, den godt voksne barnepiken Aibileens historie - og den sleivkjeftede hushjelpen Minnys historie, verdens beste kokk, med en stor ungeflokk hjemme og en mann som skamslår henne når hun ikke er gravid.

I tillegg til rasedimensjonen er det kjønnsrollene som står tydelig fram. Alle disse unge hvite kvinnene - som har svarte hushjelper til å gjøre husarbeid og passe barna, og som selv bruker dagene på bridge, kjolesøm og planlegging av veldedighetsball. Skeeters drøm om en selvstendig karriere som skribent bryter naturligvis med dette.

Det er en stor og rik bok. Les den! Opplev en tid og et samfunn som er helt annerledes, og allikevel fortsatt så nært. Den engasjerer, den griper deg, den gir innsikt og en stor lese-opplevelse.

Fortsatt god lesesommer!

(første bilde; kirgisløk lyser opp i bedet foran trappa)

Les: Boktyven

Det er jo så flott å få bøker i presang. Verdens beste gave! Men en utfordring også - er dette "min bok" - "noe for meg"?

Så fikk jeg Boktyven - av Markus Zusak, på norsk utgitt av Cappelen Damm, glimrende oversatt av Henning Hagerup. Med et omslag preget av et stumt ungjenteansikt - i mørke - bak piggtråd. Vaskeseddelen angir i få korte linjer at det handler om Liesel som blir satt bort i en fosterfamilie, når moren hennes blir sendt i konsentrasjonsleir. På noen av de første sidene i boka ser vi hvordan Liesels seks år gamle lillebror aldri når fram til fosterfamilien, han dør underveis. Slik kommer en taus og traumatisert Liesel til sin fosterfamilie med en hardtslående (både verbalt og fysisk) fostermor og en taus fosterfar, men begge med en underliggende styrke og godhet av dimensjoner.

Dette er Tyskland, andre verdenskrig.

Det ser i utgangspunktet ut som en bok og en historie en nesten ikke kan makte å lese, - kanskje noe en burde føle seg forpliktet til å lese, men ikke med glede. Det ser dystert og vondt ut å gå løs på denne boka og Liesels liv og skjebne.

Men - av alle ting - dette er en bok en rett og slett kan nyte. Den er så sterk og vakker. Den er en opplevelse - en bok å synke inn i og ta med seg videre i livet.

Det er hverdagsliv. Det er vanlige folk, - under et etterhvert mer og mer absurd og håpløst samfunnssystem. Fosterfar Hans Huberman prøver å livnære seg som maler, fostermoren Rosa vasker klær for folk. Begge deler er tjenester folk etterhvert må avstå fra å betale for i vanskeligere og vanskeligere tider. Og da har en jo faktisk ikke stort å leve av. Det er den vanlige tyskers sult og nød under krigen, som skisseres her.

Og det er en oppvekstroman, - om Liesels barneliv, hennes lengsel og sorg, om venner og slåsskamper og fotball i gata og prøvelse på skolen. Om barnets sult og epleslang og utvannede kålsupper. Om nabogutten Rudy som elsker henne fra hun kommer til Himmelgate - og hele hans liv.

Og om hennes liv som boktyven. Hun stjeler bøker og leser, blir en lesende gjennom de stjålne bøkene.

Det slår meg hvor få beretninger om den vanlige tyskers liv under andre verdenskrig jeg egentlig har lest. Den norske litterære formidlingen av andre verdenskrig er fokusert på norsk okkupasjonstid, motstandsbevegelse, flukt til Sverige, nordmenn på Grini og nordmenn i konsentrasjonsleire. Vi har lest om ofre i andre land, om jødeforfølgelse og Anne Frank.

Men den vanlige tysker har jeg ikke lest stort om før. De som malte hus og vasket folks tøy og prøvde å samle sammen til nok mat til sine. De som aldri hadde valgt noen krig, men uansett levde i en krig og måtte sitte sammentrengt med naboene i den dypeste kjelleren i gata under bomberegnene og vente, vente i mørke og barnegråt, vente på om de skulle overleve en natt til. De som måtte sende sine sønner og menn i krigen, uten valg, uten å se dem igjen. De som måtte sende sine barn i uniform til parade og opplæring i Hitlerjugend eller BDM (Bund Deutsche Mädel) - uansett - for å unngå sanksjoner fra partiet. De som selv ble pisket for å ha gitt en brødskalk til en utsultet jøde som ble ført i tog gjennom byen.

Det er en grusom tid. Det er samtidig en oppvekst preget av mye av det alle oppvekster er preget av. Det vanlige livet i en grusom og ufattelig krevende tid.

Boka har et utrolig elegant fortellergrep - ved at den gjennomgående fortelleren rett og slett er en slags sjelesamler, en slags ånd som farer over jorden og samler sjelene til de døde - og som ser - alt. Med stor omsorg bærer han med seg den døde lillebrorens sjel og alle de andre... Krigen gir ham ufattelig mye å gjøre - og mange steder å være og mye å se. Denne vennlige, reflekterte og omsorgsfulle sjelesamlerens røst gir en ramme som gjøre det mulig å gå inn i grusomhetene og være inne i boka, uten å bryte sammen selv eller måtte distansere seg for mye fra det smertefulle. Se smerten og lidelsen og lengselen - og holde ut og lese videre.

Som sagt var jeg i tvil om jeg nesten orket å lese denne boka - med sitt piggtrådomslag. Jeg er ikke i tvil når jeg anbefaler den videre. Vi to voksne her i huset hadde hver vår søndag nå i vår da vi knapt kunne legge boka fra oss, den må bare leses videre og videre.

- og der vi begge trengte en stille stund fulle av tårer når boka var over...

- så - løp og les!

lesende barn og PISA

PISA-undersøkelsen har talt - igjen. Og det sukkes lettet i skolerekkene - norske barn leser bedre! Bedre enn de gjorde for noen år siden.

Men jentene ligger fortsatt foran guttene. Jentene - som gruppe - leser mest og har best leseferdigheter.

- Hva tror du, undrer Underveismannen - er det fordi guttene leser mindre - eller er de rett og slett dårligere fordi de er gutter?

Jeg tenker. Hva var det nå med disse hjernehalvdelene og kjønnsforskjellene igjen? Kan det være noe der...

Men mitt svar er rett og slett at det er for defensivt å si at gutter er dårligere lesere fordi de er gutter. Slik biologiske forklaringer stort sett blir for defensive. (Og jeg tror ikke på det heller, når det gjelder lesing).

Vel finnes det forskjeller. Masse forskjeller mellom mennesker, mellom kjønn, mellom alt mulig. Men vi kan jo ikke gi oss der. Som samfunn og mennesker med ansvar så må vi alltid søke muligheter i det eventuelt naturgitte - ikke bare godta begrensninger. Og skal vi snakke skole - god skole - og barn og unge og god utvikling og gode muligheter, så er det ingen grunn til å trekke på skuldrene og si at gutter de er jo bedre i matte, de... - eller noe sånt.

Lesing er grunnleggende for å lære alt annet, for å orientere seg i verden, for å delta som medborger i et demokratisk samfunn, for å montere Ikea-møbler og kjøpe bussbiletter og forske på kreftmedisin. Videre er lesing et grunnleggende bidrag til utvikling av refleksjon, innsikt og perspektiv. Et liv der skjønnlitteratur får bidra, gir deg en ekstra dimensjon som menneske gjennom alt du får møte av annerledeshet og glimt inn i det du ikke direkte har erfart selv, men som kan formidles til deg på tvers av tid og rom - gjennom ordene.

Alle trenger ordene.

Alle trenger å være aktive lesere.

Støtt både jentene og guttene i dette. Les! Gi en bok til jul!

les til jul!

Vi har en bunke julebøker som blir tatt fram i begynnelsen av desember hvert år - og gjemt vekk igjen i januar. I tillegg sørger vi for å fylle opp fra biblioteket. Det er så mange vakre og fine historier å lese til jul. Og her i huset er vi storlesere hele gjengen. Sammen og hver for oss.

Her er noen av favorittene:

Astrid Lindgren: Kaisa Krabat

Lille foreldreløse Kaisa Krabat som bor hos Mormor, - og så brekker Mormor beinet før jul - men jul skal det bli. Kaisa vasker og baker og selger sukkertøy på torget og steller for dem begge. Tårer i øynene hver gang vi leser!

Astrid Lindgren: Se, Marikken, det snør!

Jul og vinter på Junibakken - men så er lille Lisabeth litt for oppfinnsom og ender opp ute i den snødekte skogen helt alene, langt hjemmefra. Og så går det godt til sist og vi får enda en historie vi kan få tørke tårer til....

Astrid Lindgren: Jul på Junibakken.

Selve julen i det gode velstelte hjemmet på Junibakken - og Marikkens omsorg også for Abbe, Linus-Ida og andre som ikke har det så greit.

Alf Prøysen: Snekker Andersen og julenissen.

Lun og koselig historie om jula hos nissene og hos menneskene - og møtet mellom dem, en julekveld mens snøen daler.

Elsa Beskow: Petter og Lottas jul

Petter og Lotta og Tante Brun, Tante Grønn og Tante Fiolett - julefeiring og de gamle sjarmerende tegningene.

Barbara Ring: Itte no' knussel.

Historien om den foreldreløse barneflokken som trenger et hjem til jul.

Tove Jansson: Grantreet

En mummi-klassiker. Mummifamilien vet ingenting om julen - de pleier å sove hele vinteren. Men den julen de plutselig våkner opp - og ser at alle andre fyker rundt og snakker om alt som må ordnes før Julen kommer - så blir de veldig bekymret.

Hans Christian Andersen: Grantreet.

Selve historien om et juletres liv - fra det vokste opp ute i skogen, til det fikk være midtpunkt på den store julefesten, - og til det ble historie....

Astrid Lindgren: Jo visst kan Lotta nesten allting!

Lotta er minst i familien - men det er hun som ordner juletre det året det så ut til at det ikke skulle bli noe!

Hvilke julehistorier leses hos deg?

fredagskveld i fred

Fredagskveld.

"Alle" er visst på julebord.

Ikke jeg.

Jeg pakker sjalet rundt meg, fyrer i ovnen hjemme, tenner lys, spiser fredagsmiddag med tre fine unger og ser på Månetoppen.

Til kveldsgrøten leser vi Astrid Lindgrens historie om Sunnaneng. Alle tre sitter målløse og lytter til historien om de to fattigungene Mattias og Annas harde kår. Lillebror med sin illsterke rettferdighetssans blir rød i ansiktet og knytter nevene. Alle har vi tårer i øynene. Og tilslutt får de to fattigungene være i Sunnanengs fargerike og varme vår for alltid - i et lekende barneliv - og hos en mor med pannekaker til alle sine barn.

Les!

Så kryper mine små under varme dyner. Storebror og jeg har en eksklusiv stund med Beat for Beat i sofaen under ullteppet, begge forkjølet og fredagsslitne, før han også tar kvelden.

Og jeg strikker hemmeligheter.

God andre adventshelg til deg.

barn og bøker

Her i huset er vi en gjeng lesehester!

Selv var jeg et svært lesende barn. Hadde jeg fått velge fritt i barndommen hadde jeg vel knapt gjort annet enn å lese (og tegne...). Jeg lærte meg å lese selv da jeg var fire. Leste store bøker lenge før jeg startet på skolen. Fikk grense på en stor bok om dagen - og ikke lesing før etter middag. (De ville vel at jeg skulle komme meg litt ut også...)

Vi var på biblioteket ofte, dro bæreposer fulle av nye skatter hjem. I et gammelt hus med mange, mange rom var det bøker i alle, alle, alle rom. Noen urgamle og skjøre - og så fra alle generasjoner framover. Alt var tilgjengelig. Jeg startet med Agatha Christie og de gamle Evi Bøgenæs-bøkene fra Mor og søstrene hennes tidlig på barneskolen. Etterhvert var det også de gamle bokhyllene inne i den kalde avstengte Storstua, alle de gamle klassikerene, Kielland, Skram, Hemmingway, Sandel. Hele verden og historien kom til meg gjennom bøkene.

70-talls barnelitteraturen var preget av krevende realisme, det var skilsmissebarn og mobbing på skoleveien. Litt tungt og trist, selv om budskapet alltid lysnet mot slutten, - hvis vi alle er greie og vi ser realistisk på det hele, så skulle vi vel kunne leve dette livet allikevel.... Jeg lengtet etter "Store Historier". Med helter og krevende oppgaver. Med prestasjoner og mot og store begivenheter. Da gikk jeg til tidligere tiders bøker.

Og så til Astrid Lindgren - og Maria Gripe! Broren min og jeg sparte til å kjøpe oss Brødrene Løvehjerte, en krone hver i ukelønn hver uke, bestille boka på den lokale bokhandelen, endelig kunne be om skyss til kommunesenteret og gå og kjøpe den - jeg husker fortsatt prisen - 42 kroner og 50 øre. Og så Tordivelen flyr i skumringen (Maria Gripe) - men den husker jeg mest som det fabelaktige hørespillet som gikk gang på gang på Lørdagsbarnetimen.

Mine små vokser også opp i et hus med bøker i alle rom. De drasser bøker med seg overalt, fryder seg over våre lass fra biblioteket, ser alltid fram til vår felles høytlesningsstund hver kveld til kveldsmaten, - og leser selv på sengen en liten stund før de sovner. Alltid en bok med i baksetet, alltid bok med på stranda. Sjuåringen er en spesielt stor lese-racer, leser alt, hele tida. Alle mine gamle bøker, - og Mormors - får en ny vår.

Eldstemann holdt selv i bøkene og frydet seg over at vi bladde om allerede som ganske liten baby. Alltid en bok i lekegrinda. De to yngre brukte litt lenger tid på å forholde seg til bøker som noe annet enn hva som helst en kan bite i og slå i gulvet. Men så skjønte de poenget - og så ble bøker også for dem en så sentral og verdifull del av livet som den er for oss andre.

For oss vinterfrosne er dette er en spesielt god årstid for å tenne et lys og krype opp i sofakroken og inn i armkroken og lese, sammen og selv. Vi gråter og ler og lever mange liv gjennom bøkene. Vi lærer - og vi lærer å innhente informasjon og forståelse gjennom tekst. Men mest av alt så gir lesingen opplevelse, et vindu ut av eget liv og inn i noe annet, et rom rundt og utenfor det nære, en mulighet til å forstå og se og kjenne mer enn sitt eget. Det er en gave til oss alle.

Hva leser du og dine barn nå i vinterkulda?

(Bildet: Ved og på kjøkkenbordet er det alltid en haug med bøker, - og i vinduskarmen står et lite leksikon, hvis vi plutselig lurer på hvordan det er med den fotosyntesen egentlig - eller hva hovedstaden i Paraguay er...)

sterke historier

I kveld leste jeg "Den stygge andungen" i tilnærmet originalversjon, dog på norsk, for mine tre små. Det var sterk kost. De store mente de kjente historien godt - fra barne-tv-versjonene. Men i originalen er historien lengre og adskillig mer brutal. Den stygge andungen blir forfulgt og plaget av alle. Lillebror brøt helt sammen og bare gråt og gråt. Satt på fanget og hulket. Storebror ble blek og rød rundt øynene. Og jenta vår på sju, den som alltid tar seg av alle, gjorde alt hun kunne for å mildne og ro i land - "Det går bra, det går bra...bare vent, Lillebror". Og jeg måtte jo lese ferdig. En slik historie kan en ikke hoppe av. Vi overtalte Lillebror til å holde ut, en hel vinters mobbing og mishandling, og frost og kulde. Og så ble det vår. Og den stygge andungen møtte de andre svanene. Og han trodde de ville drepe ham, men han svømte mot dem allikevel, det var det eneste han ville, de var så vakre, så vakre, - om det så skulle være det siste han gjorde, så ville han det. Og så speilte han seg i vannet - og så at han selv var blitt en svane. Og fordi han hadde hatt det vondt så forsto han lykken og kjente lykken.

Og Lillebror gråt og gråt. "Jeg er så glad!" hulket han. Og gråt - av utmattelse og lettelse i lang lang tid. Med hodet på puta etterpå lovte han seg selv og meg at han skulle alltid være snill, og alltid hjelpe dem som ble plaget. Og så ba han meg om å aldri lese denne historien igjen.