Fredagstanker: Kritikk redder verden!

Nå har vi snakket om ros noen uker. Heldigvis er ikke den debatten kjørt helt i personifiseringsgrøfta - fordi den bærer med seg mye fruktbart og interessant.

Men verden er ikke firkanta og enkel. Det er ikke slik at enten så roser vi - eller så kritiserer vi. Og enten er ros bra og kritikk dumt - eller så er det omvendt. Du lurer deg sjøl og forflater debatten om dette blir innfallsvinkelen.

Og på en strålende fredag med sol så langt jeg kan se - så vil jeg heie på kritikken.

Kritikk redder verden - rett og slett.

Jeg fortsetter med en blanding av huskeregler og slagord:

• Det er ingen overdrivelse å påstå at det er mange hundre tusen ting i verden som vi trenger å kritisere og lage bråk om
• Kritisk evne er en grunnleggende viktig egenskap for individ og fellesskap

• Kritikk er ikke det samme som surmuling og klaging. Klaging er passivt, ut i lufta (og noen ganger er det det vi trenger + en skulder å hvile mot, jada) - kritikk er formålsretta for å forbedre.
• Kritikk er ikke det motsatte av ros og løsningsformuleringer. Kritikk er et nødvendig fundament som gjør ros meningsfylt og løsningsformuleringer mulig. 
• Kritikk er problemidentifikasjon. Vi kan ikke løse problemer uten å identifisere dem, sette navn på dem, skille dem ut fra andre saker.
• Kritikk handler om sak. Men noen ganger gjør personer noe kritiserbart. Da er det handlingen som er saken som kritiseres. Det  er fortsatt kritikk av sak. Det er opp til alle parter å la kritikken være på det nivået.

Generelt lever vi i en svært polstra tilværelse i dette hjørnet av verden. Metthet og travelhet kan gjøre oss blinde for problemer. En velfungerende velferdsstat er vel verdt å være takknemlige for - men fratar oss ikke ansvaret for å reise kritiske røster og kjempe for og mot. Både nasjonalt og internasjonalt er det nok å ta av. Det er ikke kritiserbare forhold i verden vi mangler.

Det er klart at det er koseligere om vi alle bare fokuserer på det som går bra. Hver og en av oss kan være hjelpesløse i forhold til store og sammensatte problemer. Handlingslammelsen kan gripe oss alle - men vi bør i hvertfall ikke forsvare den med å kritisere kritikk. 

Kritiske røster og kamp mot det kritiserbare har brakt verden framover til alle tider. Kamp mot slaveri, undertrykkelse og diskriminering - har samtidig vært en kamp for menneskerettigheter, rettferdighet, ytringsfrihet og diskrimineringsvern. Kamp mot barnearbeid og overgrep mot barn har samtidig vært en kamp for bedre rettigheter og større beskyttelse for barn. Underveis i disse kampene mot kritiserbare forhold har en vært nødt til å identifisere og navnsette problemer. Synliggjøre det usynlige. Snu opp ned på det selvfølgeliggjorte. Lage nye sannheter. Dette hadde ikke vært mulig uten menneskets evne til kritikk, kamp, bråk og håp.

Kritikk er en svært nødvendig og ansvarlig handling. Jeg heier nårsomhelst på solskinn, vår, hestehov og snille mennesker. Men jeg gir meg aldri med å kritisere og lage bråk når det trengs. 

God helg.

Pengetelling vinner? Om debatt og demokrati.

Rent faglig er jeg mange ting. Blant annet er jeg debattanalytiker. Jeg har brukt mange år på å analysere og klippe fra hverandre debattmateriale og se gjennom og mellom linjer, kategorisere og lete etter grunnbegreper og sannhets- og virkelighetsforståelser i debattene. Trekke dem fram og synliggjøre det usynliggjorte - slik at vi kan diskutere konstruksjonene og frigjøre oss fra dem (hvis vi vil).

Og uansett om jeg kaller det fag, jobb, fritid eller forskning - så har jeg jo dette blikket med meg. Det betyr at jeg slår ganske raskt ned på formuleringer som "Sånn er det bare", "Det må en bare finne seg i", "I virkelighetens verden så må vi...." - eller lignende utsagn. 

For hva som "bare er sånn" - det er det mest varierende i verden. Hva som blir regnet som vesentlige og viktige faktorer å ta hensyn til - det er et historisk og kulturelt foranderlig fenomen. Til og med hva som er virkelig - i betydningen forstått som virkelig -  er et slikt varierende fenomen. En gang i tida var det virkelig for folk at hekser og trolldom var til. En gang i tida trodde man på kvinners begrensede intellektuelle og analytiske evner. Det er klart at vi også i dag lever med alminneliggjorte sannheter som vi en gang kommer til å endre på. 

Det er selvfølgelig artig å gjøre slike analyser. Men det er jo ikke bare for moro skyld. Det mest sentrale med å avdekke sannhetskonstruksjoner og legg dem fram til diskusjon er den demokratiske gevinsten. Hvis vi alle går rundt og tror at ting "bare er sånn" - så holder vi disse fenomenene utenfor politikken, utenfor debattene - utenfor demokratiet. Man diskuterer jo ikke det som uansett er gitt og uforanderlig. 
Men når vi får pirket lenge nok og løsnet en fast og gitt faktor og vist fram at - se her, denne steinen som vi trodde var helt fast og uforanderlig og gitt fra evigheten av, den er faktisk laget av mennesker en gang i tida - se her vi kan diskutere den, vi kan forandre den, vi kan navngi den, vi kan justere verdien på den - vi kan lage politikk av den!

I mellomtida, med faste og løsnende steiner -  gjør vi da som best vi kan. Kjemper for sannheter og verdier og gjør vårt. Men da kan vi ikke bøye oss for tyngdekrefter som er like konstruerte og kultur- og kontekstavhengige av alt annet. Da må vi argumentere for og med det vi tror på.

Når samfunnsdebattene raser rundt hushjørnene i spalter og på nett - så har ulike tilnærminger tilsynelatende ulik tyngde. Vi kan møte et tema med ulike typer faktaopplysninger, orientering om ulike typer konsekvenser eller verdivurderinger f.eks. av estetisk, etisk, helsemessig, miljømessig, sosial, kulturell, filosofisk, sosialpsykologisk, økonomisk, kriminalpolitisk, religiøs art - eller  en haug med andre tilnærminger.

Ingen blir lyttet stort til om de hevder at "Jammen JEG blir så lei meg når det er sånn..." Ett enkeltmenneskes tristhet over en situasjon endrer nothing. Veid opp mot hverandre gis ulike typer argumenter ulik type vekt og dette påvirker debatten og beslutningene.

Men ett sett argumenter skyver alle andre tilnærminger av banen i så godt som enhver debatt. Det er pengetellinga. Pengetelling er alltid det nærmeste du kommer et "sånn er det bare"-argument. Hvis noe kan settes opp i et økonomisk regnestykke der ett alternativ er enten er dyrere eller mer økonomisk innbringende enn det andre, så trumfer dette andre typer argumenter - nesten alltid. Miljømessig skadelig - men økonomisk gunstig - javel. Usikre sosiale konsekvenser - men sikker økonomisk gevinst - javel. Folkehelsestressgenererende - javel, men det blir høyere Bnp, så da så...

Midt i diskusjoner der viktige spørsmål drøftes, der ulike verditilnærminger brynes mot hverandre, kan slike pengetellingsargumenter komme inn fra sidelinja - og så stilner den øvrige debatten. Trumfen er lagt på bordet. "Sånn er det bare." Det blir meningsløst å diskutere alternativer når noen allerede har regnet ut det rette svaret.

Og hvis vi alle sammen godtar dette som premiss - at pengetelling er det avgjørende argumentet i alle sammenhenger - ja da har vi gjort alle debatter enkle (og veldig firkanta) for oss selv.

Og hvis du nå leser dette og har lyst til å si at "Jammen, Guri, sånn er det da bare". eller - "De fleste lever faktisk i en økonomisk virkelighet" - så si gjerne det, det er lov (Men husk at da følger jeg ekstra med....). 

Og så føyer jeg til at det er like sant at "sånn er det da bare" at vi også lever i en etisk, estetisk, miljøbasert, kulturell, psykososial osv sammenheng.
I respekt for dem som virkelig er på et eksistensminimum, der pengetelling er et avgjørende middel (men fortsatt et middel) for hver dags overlevelse, så vil jeg hevde like sterkt og sånn-er-det-bare-påståelig at pengene slett ikke definerer hele livet vårt og alle beslutningene våre av seg selv.
Det er noe vi eventuelt velger. (Og stort sett velger vi det jo ikke, når det virkelig gjelder. De største beslutningene i livet ditt - var de basert på økonomi, lønnsomhet, avkastning? Valget av livsledsager, valget - eller ønsket - om å få barn. Eller det du virkelig kjemper for, gråter over, lengter etter - og det du blir virkelig glad eller ulykkelig av.... Vi telte oss ikke fram til det, ikke sant? )

Penger er kjempeviktig - fordi det er sentrale virkemidler for andre mål. Det er de andre målene, de andre verdiene vi må diskutere - og så må vi vurdere midlene og mulighetene for å realisere ulike mål. Der er penger viktige. Men noen ganger bør vi velge det dyreste fordi det er det viktigste - eller vi bør velge vekk det dyreste fordi noe helt uten tallbasert verdi er viktigere. Da må vi bruke andre argumenter. Da må vi la andre tilnærminger få likestilt verdi i debattene som pengetellingene.

OG det er jeg rett og slett litt bekymra for om vi har glemt, som debattmiljø, debattkultur og demokrati. Glemt at det egentlig er de andre tingene vi skal diskutere. Mene det ene og det andre og for og imot, høyre og venstre og midtimellom.

Og så bruke pengene som midler. Ikke som mål i seg sjøl og målestokk for alt.

Fredagstanker: Om mot og stengsler

"Ja visst gör det ont när knoppar brister

ont för det som växer och det som stänger"

Grunninnføringen i motivasjonspsykologi som jeg fikk for mange år siden, lærte oss om to skalaer for tilnærming til utfordringer - en skala for mestringsorientering, - og en skala for frykten for å mislykkes. Disse tilnærmingene må tenkes uavhengige av hverandre - og også av personens kunnskaper og ferdigheter forøvrig.

Så kan vi jo understreke at dette er en modell, dette er begreper utviklet for å forstå mennesker - ikke for å beskrive den reelle indre konstruksjonen av oss. Videre må vi huske at alle slike egenskaper befinner seg på en skala - få befinner seg på ytterpunkter, ingen av oss er like, alle forsøk på begrepsfesting blir mer firkantet enn livet og menneskene selv er. Men det kan jo gi litt mat til ettertanke allikevel. Slik kan det for eksempel se ut:

Den mestringsorienterte med lite frykt for å feile kan vi jo se for oss at suser fram. Tror på seg selv, er konkurranseorientert og har også ressursene til å mestre og seire, få overskrifter og suksess og applaus. Kanskje.

Selv med middelmådige ressurser kan den sterkt mestringsorienterte med liten frykt for mislykkethet vinne mye på sin pågåenhet. Dette kan i stor grad veie opp for begrensninger i evner. Og der personen allikevel faller igjennom har han sin mestringsorientering og pågangsmot i behold, og setter ikke seg selv tilbake på grunn av midlertidig motgang. Han går på igjen! Og kanskje faller han igjen, og igjen også. (Er det stort sett en "han"?)

Den fryktbaserte med liten mestringsmotivasjon kan slite mye - men kan også finne sin plass ved å sette ambisjoner til et realistisk nivå basert på egne evner og begrensede behov for å sprenge grenser.

Hva så med den fryktbaserte som samtidig er sterkt mestringsmotivert? Den som ønsker å få til mer - men som møter begrensningene ikke først og fremst i sine egne ressurser eller i rammebetingelser lagt av andre - men i sin egen frykt, sin egen mangel på mot, sin egen manglende evne til å stå på beina i motgang. Hva skjer med ham - eller henne? Hen kan legge lista lavt for seg selv for å minske fryktnivået, legge lista langt lavere enn egne ressurser tilsier. Det kan være bra, det kan sikre trygghet og stabilitet - og det kan på den andre sida oppleves tapspreget, at trygghetssøkingen fratar en muligheter. Det er en utfordrende balansegang.

"Svårt att vara oviss, rädd och delad,

svårt att känna djupet dra och kalla,

ändå sitta kvar och bara darra  -

svårt att vilja stanna och vilja falla."

Vi er oss sjøl. Ingen av oss er fullt og helt disse stereotypiene. Men vi kan være ulikt preget av slike varierende kombinasjoner av ressurser, frykt for fall og motivasjon for seier - og dette kan slå ulikt ut på forskjellige felt i livet. Noen felt kan du være suveren, trygg og vekstmotivert på - mens andre områder slår frykten beina vekk under deg og hindrer deg i både å stå og gå videre.

Det kan være vondere å leve med mye frykt enn med urealistiske høye vurderinger av egen evne til mestring, selv om det siste kan føre til flere reelle fall enn et liv med selvpålagte stramme rammer basert på frykt.

Derfor - mot slutten av ei uke der verden fortsatt er full av alvorlige utfordringer, hverdagen og menneskene rundt oss fortsatt trenger oss alle - og vi alle er skrudd litt ulikt sammen - så vil jeg si sånn litt høyt og lavt:

Vi trenger mot. 

Mot er bra. Kobla til klokskap og medmenneskelighet er mot det vi trenger.

Noen blant oss trenger mot til å leve. Noen blant oss trenger mot til å stå mot frykten for å mislykkes. Noen blant oss trenger mot for å være seg sjøl. Noen trenger mot for å reise seg etter motgang. 

Noen ser kanskje ut som de har fått for mye Møllers-tran-mot og durer fram uten hindringer - men hva vet du om hva de har kjempet med? Og får de til noe bra uten å være redde - så er det da verdt å heie, uansett. 

Og samtidig med å være rause i møtet med seire - så la oss også være rause i møtet med dem som sliter med stengslene og frykten. Se. Anerkjenne. Det fjerner ikke frykten - men kan kanskje gi litt mer mot til å leve med seg sjøl.

Noen ganger må en leve livet slik det er - med mot og frykt - hånd i hånd. Stengsler og kamp for å sprenge grensene. Hele livet. 

Slik Karin Boye skriver. 

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Varför skulle annars våren tveka?

Varför skulle all vår heta längtan 

bindas i det frusna bitterbleka?

Höljet var ju knoppen hela vintern.

Vad är det för nytt, som tär och spränger?

Ja visst gör det ont när knoppar brister,

ont för det som växer och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.

Skälvande av ängslan tungt de hänger,

klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -

tyngden drar dem neråt, hur de klänger.

Svårt att vara oviss, rädd och delad,

svårt att känna djupet dra och kalla,

ändå sitta kvar och bara darra  -

svårt att vilja stanna och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,

Brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängslades för färden  -

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit som skapar världen.

Hva mer trenger vi enn raushet og ros?

Det virker jo som verdens underligste geskjeft - at vi skal diskutere grensene for raushet og ros!

Her i Jantelovens og pietismens avkrok av verden - der vi har et språk som nesten tvinger oss til uhøflighet med sin mangel på passende standardformuleringer - kan vi da ikke bare omfavne raushet og ros og lære litt av de gode ordene som folk tydeligvis klarer å både formulere og dele i alle slags fora!

Ros og raushet er gode saker.
Men det er ikke alt. Og allerede her så går jeg over i risikosporten  som er å kritisere det erklært gode. Kritisere ros - det faller jo på sin egen urimelighet, det må jo være noe galt med noen som ikke anerkjenner ros og raushet og positiv tenkning som gode krefter som bringer menneskeheten framover.

Det er ikke noe galt med meg. Og jeg anerkjenner og verdsetter sterkt rosens og raushetens betydning for å det å være store og små mennesker, alene og i fellesskapet, på livets landevei. Alt det der. Men jeg vil peke på to mangler, to felt som blir blinde flekker når vi stirrer for lenge og intenst på raushetens lovende lys.

Det ene er at individperspektivet tar helt av.
Det andre er at vi lukker øynene for det ikke ros-bare. Det som ikke lar seg rose. Rausheten strekker seg ikke så langt at den omfavner det ikke-ros-bare. Når vi kommer dit er det medlidenhet (i beste fall) og ydmykelse (litt verre) som tar over.

Men først om individet. Individet roses for sine prestasjoner, for sin innsats, for sine resultater, for sin vilje, for sin godhet - ellerhvadetnåskullevære. Det roses og heies - og budskapet om at alle kan realisere drømmene sine hvis bare de tenker positivt, tror nok på seg selv (og vi andre støtter og heier nok!) forkynnes. Men det er ikke sant! Det er ikke så enkelt at alt er opp til individet. Et slikt perspektiv tilslører at det finnes praksiser, kulturer, strukturer og systemer som hindrer og holder folk nede. Systemer og kulturer som er menneskeskapte og kan endres av mennesker (og det skal vi virkelig gjøre) - men ikke alltid av ett individs tro. Men med et slikt intenst positivt individperspektiv - så er det ikke rom for slike analyser. Dersom du mislykkes, så er det fordi du ikke trodde nok på deg selv, tenkte positivt nok osv - eventuelt fordi jeg ikke heiet nok på deg. Det blir for spirituelt for meg. Jeg savner et perspektiv på at vi OGSÅ må jobbe strukturelt, kjempe mot strukturelle og kulturelle hindringer. Ikke bare heie. Det går ikke alltid bra.

Og da er vi over på det andre. Det går nemlig ikke alltid bra. Det er mange liv som heller er preget av tap og mislykkethet og manglende drømmerealisering - enn av det ros-bare. Hva med dem som ikke greide det? Rausheten er ikke raus nok til å omfavne dem. Rausheten er for det ros-bare. Når vi møter det mislykkede, det strandede, tapet og smerten, det uopprettelige, togene som har gått for godt - så er det ikke rausheten vi trekker fram. Det er medlidenhet, offerperspektiv og stakkarsliggjøring. Eller eventuelt ydmykelse og usynliggjøring.
Smerten og tapene har blitt gitte en sentral plass i raushetsberetningene når de representerer en fase som går over. Når en etterpå - fra seierens utsynspunkt - kan skue tilbake og si at "jeg greide det, jeg kom meg gjennom det". Og det er fint å si at da er det håp for alle. Men alle kommer seg ikke gjennom. Noen sitter fast. Noen blir der, med bøyd nakke og egen skam. Alle feil og bommerter er ikke slik designet at de leder til klokskap og et bedre liv etterpå, det er ikke så enkelt. Noen tap skader for livet. Noen reiser seg ikke igjen. Deres beretning blir ydmykende sosialpornografi. For de kan ikke roses, de greide det ikke. Da stopper også rausheten.

Jeg ønsker meg både ros og raushet i bøtter og spann her i verden. Men jeg ønsker meg da også en raushet som favner det som ikke gikk bra. Det som ikke ble snudd til noe bra etterpå også. Det ikke-ros-bare. Og da må vi i tillegg til å rose driftige individer også se  på strukturer og kulturer som ivaretar oss alle - uten ydmykelser.

Glimt fra galleriet

Denne uka har det vært mange tanker og lange tekster. Ukas halvfaste post - Fredagstanker - går derfor ut til fordel for en mer visuell post. For her ser dere hvordan trappa opp til andre etasje ser ut for tida.

Jeg har jo mange ganger skrevet om hvor glad jeg er i den høytlesningsritualet vi har lagd oss her i huset. Da det etterhvert ble tre små og tre sengekanter og bittelitt aldersforskjell, så ble det nødvendig med en samordning av kveldslesinga. Det som har passet godt for oss er å samle alle i sjutida hver kveld til felles kveldsmat med grynblanding til barna og tekopp til de voksne - og lese høyt sammen. Minstemann er ofte ferdig stelt og i pysjen da. Noen kvelder i uka er et av barna borte på trening, da legger vi vekk den boka vi holder på med sammen og leser noe annet for de barna som er igjen.

Men når en er sliten om kvelden, så er det ikke alltid så greit å sitte rolig når en er ferdig med å spise. Det som er mye bedre enn å hysje og mase - det er jo at en får drive med noe annet som er trivelig og går godt sammen med å lytte til boka.

Før jul var det gave- og pyntproduksjon det gikk i. Littegrann juleverksted hver kveld. Nå går det mest i tegning. Vi har akkurat startet å lese femte bok i Harry Potter-serien (å, det er så stas for oss alle sammen!), før det leste vi Mio min Mio, av Astrid Lindgren (gjenhør for de to store, første gang for snart-åtteåringen). Men før det igjen opplevde vi et spennende eventyr sammen ved å lese Jules Vernes Den hemmelighetsfulle øy. 

Og vi lagde oss et prosjekt med å illustrere boka, leseøkt for leseøkt. (Nå er også den utgaven vi leste fra illustrert med noen flotte bilder - men her tok altså husets kunstnere blyanten i egen hånd.). Målet var å lage en utstilling. Etterhvert ble det så mange bilder at vi vurderte å sette det sammen til en liten bok. Men altså først - trappegalleri

Boka handler om fem krigsfanger fra den amerikanske borgerkrigen som flykter med en luftballong. En hund har de også med seg på ferden. De strander på en øde øy i Stillehavet. Her bygger de opp fra grunnen av det de trenger. Det er en enorm tro på menneskets muligheter og vitenskapens potensiale i denne boka. De lager en mursteinsfabrikk, bygger telegraflinje, en mølle, bygger et skip, dyrker mat, bygger ulike bolighus, lager møbler, har en stor samling husdyr til matproduksjon osv osv. 

Nybyggerlivet er spennende nok som det er. Men boka byr også på mye annen dramatikk. Les den gjerne - passer godt for mellomstore barn. Og kanskje får dere et like flott galleri som vårt! 

Her er forresten en annen heldig fyr som har sitt helt eget lille galleri rundt kurv og matplass på kjøkkenet. Med noen portretter av seg selv. Og en eske som er veldig koselig å krype inn i også.

God helg!

Lesetips til ransdebatten!

Her er dagens lesetips - inn i en aktuell debatt:

Les Trond Wingårds kronikk Et ran av mine barns tid med meg på NRK Ytring.
(Han kjenner jeg godt, kan dere tro! Fast følge i snart 14 år...)


Vi er mange som har forundret oss over den oppmerksomheten Eline Garmakers tekst fikk forrige uke. Ikke var den spesielt godt skrevet, ikke hang argumentene sammen og hun bygger på en haug med vaklende premisser. Men budskapet var tydelig og spissformuleringene var skarpe - og slikt blir det oppmerksomhet og overskrifter av.

Det som uroet meg var dermed ikke Garmakers haltende tekst, eller forsåvidt meningene hennes - folk har lov til å mene hva de vil! - men rett og slett at hun ble møtt med så mye applaus, sendetid og spalteplass rundt omkring. Tror folk virkelig på dette - for eksempel regnestykket hennes om at hun må jobbe 15 timers dag for å veie opp for at andre jobber redusert? At det er andres skyld hvis hun ikke har nok tid til sine unger? Ja, hvis det var sant, så ville det jo være grunn til litt oppstyr, men dette er jo bare diktning. Allikevel blir Garmakers resonnement tilsynelatende omfavnet av mange.

Dette snakket vi mye om her hjemme. Det er jo ikke noe nytt av vi snakker om sånt. Resonnementer omkring tidsbruk, forholdet mellom jobb og (såkalt) fritid, anerkjennelse av ulønnet arbeid, betydningen av å regne inn verdien av tilstedeværelse for barn og andre som trenger deg - selv om du taper kroner på det, forbrukskarusellen som bare ruller og ruller - alt dette er vi vant til å snakke mye om oss i mellom gjennom åra - og vi vet jo hvor vi står.

Men det å beskylde folk for å være snyltere er jo et sterkt virkemiddel. Det treffer! En kan lure på om en egentlig kan tørre å si noe. Og det er jo meningen. Treffer beskyldninger hardt nok, så kan jo folk bli tause og skamfulle nok til å gi opp å argumentere for alternative måter å tenke og leve på. Det har jeg blant annet skrevet om her.

Jeg syntes også det var nødvendig å utarbeide en tekst om hvordan valg alltid er bundet opp av ansvar. Ansvaret gjelder både i det nære, for eksempel for din egen familie og samtidig for samfunnet. Den teksten finner du her.

Men så var det Garmaker og alt det merkelige hun skrev og fikk oppmerksomhet for. "Du burde skrive en analyse av dette," oppfordret jeg kjæresten min. (For han ble jo ikke usikker og lei seg og på grensen til taus - av dette, slik jeg ble.)
Det ble en klok tekst, synes jeg.

Og noe av det jeg registrerer både i kommentarfeltet og på twitter etter publiseringen i går ettermiddag er hvor mange som uttrykker lettelse over at dette blir formulert og skrevet, at dette oppgjøret med pengetellingstankegangen blir tatt. Det var artig å oppleve i går kveld.

"Så forbannet godt skrevet at jeg stiller meg sterkt tvilende til at forfatteren er siviløkonom, men han må ha studert selve livet inngående."

"Å, hadde så lyst å svare Eline Garmaker, men visste ikkje korleis. Her er ein som klarte det glimrande; ..."

- og så raste det inn av "lettede" og takknemlige mailer til kjærestens private e-post, fra folk som hadde sporet ham opp og takket for sunn fornuft og kloke tanker. En fyr ringte midt i fotballtreninga for Gutter 8 og ville takke mannen. Han ble veldig glad da fotballtrener-skribent-mannen ringte opp igjen.

Det var nok flere enn meg som bar på den uroen.

Men les sjøl - og bli gjerne med på diskusjonen!



Takk til andre skribenter som har skrevet og bidratt reflektert i denne debatten. Her er noen andre lesetips:

To pluss tre-bloggeren som skrev
Hjemme med barn - en snylter av andres tid og penger?  - som også havnet på VG.

Karianne Gamkinn, Mammadamen, som skrev Du må selv ta ansvar for dine valg, Garmaker - på Dagsavisen Nye Meninger

Ellen Hagemanns kronikk Norsk forbruksfeminisme på Dagsavisen Nye Meninger.

Når kvinnene får stemmer

Overskrifta kunne vært "Når forkledamene får stemmer". Men mitt poeng er enda bredere - så jeg sier rett og slett kvinner. Here we go:

Damer med forkle og kjevle og stoppenål - de har i mange år vært definert som ofre. Tause ofre. Noen det er synd på. Noen som trenger hjelp av andre, siden de er så maktesløse selv. Noen som er rammet av et urettferdig system bestående av ulike rolleforventninger for og ulike krav til kvinner og menn - og til tider reelle hindringer for kvinners muligheter. Et slikt system er vi jo i mot og har kjempet mot gjennom mange tiår, takk og pris.
Så kunne de tause ofrene reddes og frigjøres, kaste forkleet og endelig få en stemme og berette om frigjøringen, ta kveldskurs og videreutdanning og bli en tydelig røst samfunnet forøvrig kunne lytte til.

Så har vi fra tid til annet levd med bildet av forkledamer som noe skikkelig latterlig noe. Vi har fått cupcakes-retorikken. I enhver sammenheng der en skal snakke om tidsbruk og prioriteringer så er folk raske til å slå fast at de baker da i hvertfall ikke cupcakes! Fri og bevare! (Ingen snakker om å bake grovbrød.) Cupcakes er selveste feminisme-dödaren, må vite. Cupcakes er en så fantastisk metafor på det meningsløse, overfladiske, latterlige, direkte skadelige (med alt sitt sukkerglitter) og til og med fremmedartede (med sitt fancy navn) - og i hvertfall det helt bortkastede med forkleliv og kjøkkenbenkvirksomhet, på heltid (hvem baker cupcakes på heltid?), deltid, natterstid eller innimellom alt det andre.... Den latterliggjorte bakeren bør stå taus og beklemt tilbake med sitt fjas. Og hvis hun legger ut et bilde på Instagram, så understreker igjen hun bare sin latterlighet og manglende troverdighet, og kan ikke lyttes til.
Verst av alt - hun vil visst ikke en gang reddes og frigjøres av de som vet bedre, fordi hun har druknet seg selv i glasurlykke.

Very recently - omtrent i fjor på denne tida - dukket det imidlertid opp en ny forståelse av forkledamene. De var blitt snyltere. Uavhengig av egen historie, egen begrunnelse, egne valg eller manglende valgmuligheter innenfor livets mange ulikt fordelte rammebetingelser - så var alle kvinner uten full inntektsbringende og skattbar stilling utenfor hjemmet, plutselig over natta blitt til snyltere på fellesskapets ressurser. Den var ny. Den tok virkelig innersvingen på debattene.

For er det noe som virkelig bør få folk til å skamme seg tilbake til tausheten, ikke sant, så er det om alle andre mener at de er snyltere, at de tar noe de ikke har rett til, tar fra andre! Den treffer så midt i sårbarheten. Der folk har gått intetanende og kanskje trodd bittelitt på offermyten - at velvel, så får jeg ikke noe særlig pensjon og sykepenger og noen å spise lunsj med og sånn, og ikke kan vi kjøpe ditt og datt, eller ha hytte og ny bil - men vel så mye på det meningsfylte -  men det er da verdt det, jeg gjør jo noe vesentlig for å få livet til å gå rundt med (små barn/mange barn/barn med diagnoser/voksne med lidelser/reiseveier eller turnusarbeid som ikke henger sammen/med en uskrevet bok/med en ambisjon om mer selvberging og lavere forbruk/ubetalt lokalsamfunnsengasjement osv osv, fyll ut og stryk det som ikke passer....)
- De har vel trodd at de faktisk tok i et tak i sitt eget hundreprosents liv med aktivitet og oppgaver i døgnets mange timer - og stilte opp og ga avkall på mange av de godene som tilhører jobbverdenen - men så neida, så får en beskjed om at en rett og slett snylter. Bøy nakken og skam deg. Og ti i hvertfall stille.

Så - hva er det som er en gjenganger her, da mine damer og herrer?
Den oppmerksomme leser har sett det, tenker jeg. Det er den tause kvinnen. Det er det tause offeret, eller det er den som er latterliggjort til taushet og det er som joker i spillet, den skamfulle tause snylteren. 

For vi har laget et samfunn der vi skal bruke vår stemme, og våre stemmer, fortelle våre beretninger, fortelle om frigjøringskamper, om heltehistorier, om sprengningen av glasstak, om selvstendiggjøring og seier. Og vi vil selvfølgelig frigjøre ofrene og la deres frigjøring bekrefte den øvrige allment godtatte sannhet om det rette livet. Vi skal bruke våre stemmer - men de skal stemme med den store seierrike historien. Ofrene passer inn fordi bekrefter den store historien. De latterliggjorte faller utenfor, og bekrefter også hovedhistorien.

Men så kommer det noen og forstyrrer. Som ikke er enige med den allment godtatte historien. Som vil nyansere framskrittstankegangen. Som har tatt noen valg som går på tvers. Men som altså allikevel ikke er tause!Som kanskje har både utdanning og taleførhet og kan skrive og vise seg i media. Som ikke bøyer hodet i taus skam, selv om de er mislykkede eller latterlige i forhold til samfunnets normer. Som kan artikulere seg i sin protest mot nettopp samfunnets normer, kabaler, vekstfilosofien, forbrukspress, tidspress, manglende respekt for ubetalt arbeid og manglende rom for barn, miljø og fordeling.

Da skrives det tilogmed rett ut i media at de burde tie stille. Og i hvertfall på 8. mars, må vite.
Da raser det på med påstander om ran og snylteri igjen. Påstander om at en krever noe fra samfunnet som en ikke gir tilbake. Hersketeknikker for å skape skam og taushet - pluss eventuelt litt artig latterliggjøring på kjøpet.

Når kvinnene får stemmer - så blir det tydelig at vi er mange - og vi er ulike.
Vi er mange, vi er hälften fortsatt. Halvparten av befolkningen er for mange til at vi kan være like, til at vi alle kan leve like liv! 
Det er ikke EN mal for det rette kvinnelivet, det rette menneskelivet, det rette voksenlivet. Vi sitter ikke med et likt sett av rammebetingelser for våre valg. Det er mange måter å leve ansvarlige voksenliv på. Det er mange måter å forsørge en familie og være en anstendig og ansvarlig samfunnsborger på.  Skal vi være myndige borgere - så skal vi også kunne være forskjellige og gjøre forskjellige valg - også de som utfordrer.

For vi kjenner det vel igjen. Dette er ikke noe nytt i historien. Vi har gått den lange veien fra formeningene om at kvinner skal tie i forsamlinger, kvinner som umyndige og ansvarsløse så de ikke kunne få stemmerett, full arverett, rett til høyere studier og fritt yrkesvalg. Frigjøringen fra disse stengslene har vært vår seiershistorie - på veien for friere valg og rett til å tale.

Men vi kan ikke krone historien med å hevde at noen kvinner fortsatt skal tie i forsamlinger. De som bryter med normene, de som peker på andre visjoner og andre verdier. Frigjøringskampene kan ikke ende med at noen kvinneliv er ikke skal være verdige å vise fram, omtale, argumentere for. Det kan ikke være slik at hvis du ikke finner deg i å være et offer, så bør du skamme deg, gjemme deg, og holde munn.

Så diskuter. Vær uenig.  Uenighet gir rom for mangfold! Mangfold berger verden.

Men bruk av skam eller latterliggjøring som hersketeknikker for å få andre i andre livssituasjoner og med andre meninger tause - det gjør oss ikke klokere verken som samfunn eller som individer.

Fredagstanker: Valgfriheten og ansvaret. Ord for kvinnedagen.

For meg er dette helt fundamentalt: Valgfrihet og ansvar er to sider av samme sak. 

Historiens mange frigjøringskamper har hatt dette som mål - frigjøre individet til å kunne gjøre egne valg, ikke bare være styrt, tvunget, determinert til å evig vandre i ferdig oppkjørte løyper (for å ta en vintermetafor her i snøfattige østlandssøle) - som ikke gir rom for egne valg.

Den sterke tvilen om kvinner egentlig kunne få stemme ved valg, være stortingsrepresentanter eller prester - hvilte på tvilen om de faktisk kunne ta kloke nok vurderinger til å bære dette ansvaret. Friheten til å kunne stemme, representere, forkynne - eller hoppe i Holmenkollen - ga kvinnene ansvaret for å vurdere dette selv.

Tvilen om folket kunne forstå seg på sitt eget beste og søke sin egen tro og overbevisning holdt religionsfriheten nede i århundrer her i landet. Fram til 1814 var det den eneveldige Kongen som regulerte tros- og kirkeliv i Danmark-Norge - og forordnet type religion (evangelisk-luthersk), religiøse plikter og forbud. Det var Kongen som tok valget og ansvaret for folkets religion, og dermed også deres tilslutning til geistlig og verdslig øvrighet i det dennesidige og rett og slett frelsen i det hinsidige. Også etter Grunnlovens første frigjøring av landet var individets rett til religiøs valgfrihet begrenset. Staten visste best og forbød visse religioner og religiøse forsamlinger utenom statskirken. (Først i 1964 ble religionsfrihet en eksplisitt del av norsk Grunnlov.)

Tar vi det videre fra individplanet, så har frigjøringskampen i alle kolonialiserte og undertrykkede land dreiet seg nettopp om dette, retten til å bestemme selv og ta ansvaret for egen framtid og ikke være underlagt andre makters definisjoner av den rette vei, andre makters utnyttelse av naturressurser, andre makters forming av kultur og språk.

Barns rettigheter til å velge og påvirke sider ved sine liv har gått fra å være minimale og tilfeldige - til å bli forankret i lovverk og internasjonale konvensjoner. FNs barnekonvensjon gir en klok avveining av dette, der det presiseres at barn som kan uttrykke synspunkter, har rett til å gi uttrykk for sine synspunkter og at disse synspunktene skal tillegges vekt i tråd med barnets alder og modenhet. Voksnes totalansvar avtar gradvis. Barn skal gis valgmuligheter gradvis, men avstemt mot det ansvaret de faktisk er i stand til å ta.

Poenget mitt med dette er å understreke at vi skal ikke ha valgfrihet som ikke ledsages av ansvar. Og der vi sitter med ansvar, så må vi respektere valgfrihet, innen noen rammer.

Vi lever i et hjørne av verden der vi er nedsyltet i potensielt valgfrihetsskapende privilegier. Demokratiske rettigheter, ytrings- og forsamlingsfrihet sikrer oss retten til å kjempe for både videreføringen av rettighetene, for våre valg og prioriteringer, til å kjempe de kampene vi mener bør kjempes. Tilgang til utdanning på alle nivåer gir oss en posisjon i verden og verdenshistorien der vi kan velge å vite, velge å bli kloke, og velge å ha kloke og reflekterte debatter med hverandre. Økonomisk sprenger vi alle tidligere tiders normalitetsskalaer, vi har mette barn og fulle boder og diskuterer hva vi skal gjøre med alle dingsene i stedet for om vi trenger dem.

Alle disse privilegiene gir valgmuligheter av en annen verden. Men de gir også det tilsvarende ansvaret. Jeg gjentar - når vi vasser i alt dette, når vi har utdanningsmulighetene, ytringsfriheten, stemmeretten, de varme vinterstøvlene og ikke bare har mette barn, men også kan velge hva vi vil gi dem å spise i morgen - da har vi et stort, stort ansvar. Ansvar
 - for de beslutningene vi tar privat i våre egne små liv
- for de beslutningene vi tar gjennom stemmerett og ytringsfrihet på samfunnsplan -
-  for de konsekvensene dette har både for dem vi har ansvar for nær oss, slik som for eksempel barna dine
- og konsekvensene for samfunnet, framtida, verden og livet - langt utover det private.

Valgfriheten vi erobrer er ikke bare vår egen. Slik som barnet som erobrer stadig større myndighet og rett til å påvirke sin situasjon etterhvert som evnen til å ta ansvar vokser - så er vi alle med vår valgfrihet bundet av vårt ansvar, som strekker seg langt ut over å sørge for oss selv.

I morgen er det 8. mars. Igjen et fokus på og en kamp for kvinners plass, kvinners frihet, kvinners valg. Som alle frihetskamper er den nødvendig å opprettholde, det har vist seg med stor tyngde i år. Men kampen stopper ikke med valgfriheten. Ansvaret hører med. Ansvaret som setter rammer, men også gir mål og mening til friheten. Friheten til å skape en bedre verden må gå hånd i hånd med ansvaret for det samme. Og sirkelen går helt rundt - vi skal ha frihet og myndighet fordi vi har ansvar og forpliktelser.

Jeg vil ha alle valgfrihetskampene på bordet og opp på bannerne og i debattene. Men jeg vil at vi skal gå videre og sette ord på vårt ansvar for miljø og overforbruk av ressurser, kommersialisering av barndommen, institusjonalisering og tidsklemmer, normalisering av å outsource praktiske oppgaver i et hjem til lavtlønnsgrupper, fordeling og rettferdighet både nasjonalt og globalt, voksnes ansvar for barn - alle barn, fellesansvaret vi har for at for mange faller utenfor og føler at de mislykkes i de løpene og kabalene som legges - og masse annet!

Jeg vil ikke ha en frihet som bare handler om meg.

Kvinnefrigjøringskampen har blant annet gitt meg mulighet til å velge utdanning og yrke og ha likeverdige rettigheter og lik rett til å bidra med noe viktig i det lønna og skattbare arbeidslivet som en mann. Selvfølgelig og takk og pris. Men jobb og lønn er ikke løsningen på alt vi har ansvar for i livet eller i verden. Markedet løser ikke alt. Jeg vil ikke bare ha en frihet til å jobbe og tjene så mange penger og pensjonspoeng jeg kan (selv om både betalt jobb, viktige jobbprestasjoner og pensjon er bra og ansvarsfulle saker, for all del), mens jeg glipper det øvrige ubetalte, ikke-prestisjefylte og ikke-karrierefremmende ansvaret og forpliktelsene som livet mitt også handler om, som alle kvinneliv og manneliv tross alt også handler om. Jeg vil mer enn å sprenge glasstak. Det er bare starten. Jeg vil jobbe både for en bedre verden for oss alle - og en god hverdag for dem jeg har ansvar for i det nære - fordi det er mitt ansvar.

Mange kritiserer og latterliggjør i disse dager kvinners bruk av den erobrede valgfriheten i den grad den for eksempel brukes til å ikke velge å arbeide fulltid. (Cupcakes-retorikken når stadig nye høyder, som om det primært er baking av rosa kliss folk driver med når de ikke tjener penger.) Det er enkle hersketeknikker som tilslører det mangslungne ansvaret mennesker har. Vi har ansvar for å forsørge oss selv og vår familie, men et valg om å ikke tjene mer penger eller forbruke mer enn en trenger i en familie og i stedet ha litt mer tid til ulønnet praktisk arbeid og omsorgsoppgaver og tilstedeværelse i hjem og lokalsamfunn er ikke å feile, svikte eller mislykkes. Det er et valg basert på at ansvaret er sammensatt, forpliktelsene er mange her i livet og valgfriheten gir en mulighet til å ta dette ansvaret. At andre velger andre kabaler og andre løsninger på å ivareta sine ansvar er nettopp et resultat av den valgfriheten vi har og bør kjempe for.

Og for å avrunde med det som har blitt den største kampsaken for morgendagens kvinndagsmarkering - nemlig faktisk abortsaken, knyttet til reservasjonsrettsspørsmålet. Til syvende og sist sitter kvinner med ansvaret. For sin kropp. For barnet. For framtid for begge. Hun har det endelige ansvaret. Når et valg skal først skal treffes er det hennes valg det må være. 



Les mer:
Mens jeg jobbet med denne teksten dukket Nina Bjørks artikkel "Mer biologi. Mindre frihet." i Morgenbladet opp i postkassa. Supert sammentreff. Inspirerende. Les den!

Linn Stalsberg publiserte denne uka en klok artikkel om sekstimersdagen. Les den her.




(Bildet viser et alternativ til skumle, muligens-feminismeundergravende cupcakes. Bål og pinnebrød. Tar tid. Koster lite. God helg og god 8. mars!)

Noch mal Liebe. Og noen tips!

Kjære Carina med bloggen Her på Sandaker har gitt meg en award og meget rosende omtale på sin blogg. Jeg takker og bukker og takker og bukker. Det er stort å få skribentros av en som skriver så godt selv! 
Så da må jeg til pers igjen og svare på artige spørsmål, denne gang formulert av Carina:

1. Hvorfor startet du blogg og har den blitt slik du trodde den skulle? Evt hva ble annerledes?

Jeg startet fordi jeg trenger å skrive og gjerne også ville at noen skulle lese det jeg skrev. Jeg tar ikke alltid så godt vare på egne behov, prioriterer for ofte å gjøre det jeg "må" framfor det jeg gjerne vil for min egen del. Da jeg startet bloggen var det mange må-prosjekter rundt meg. Et av dem var min evige doktoravhandling som måtte skrives ferdig. Tungt og seriøst. Bloggen ga meg et sted der jeg i stedet kunne skrive fort og lett. 

Bloggen har blitt et godt eget skrivested. Det har også blitt et sted jeg møter andre og lærer mye om andre, andres liv og tanker. Jeg er glad for å ha lesere og få kommentarer. Jeg ønsker meg å bli enda mer lest...

2.Hva gjør du for å hente deg inn når du mister kontrollen og helst vil gi opp/flykte/spise en diger boks iskrem?

Vel, noen ganger skriker og kjefter jeg. (Det er jo det en ikke skal, så det burde jeg vel ikke si.) En annen ikke så bra reaksjon er jo faktisk å gi opp, bli tafatt og trist og tom. (Det skjer også. Heller ikke noe å skryte av.)

Den beste håndteringa er når jeg løper i skogen, passer på å sove nok og få nok sjokolade. 

3. Hva er din hemmelige drøm?

Skrive bøker, være en ettertraktet foredragsholder og dyrke egen mat på eget småbruk med høner og trivelige uthus. (Hemmelig?)

4. Pleier du å fortelle folk at du blogger? 

Nei. 

5. Hvor lenge har du fulgt bloggen min/følger du bloggen min?

Jeg følger deg og har gjort det lenge, omtrent siden vesla di kom til eller litt etter, tror jeg... Du skriver så poetisk og godt.

6.. Hva er ditt bloggnavns opprinnelse?

Det er veldig bevisst valgt. Det er nærmest et motto eller et overlevelses-mantra for å greie seg her i verden! Det å hele tida måle seg opp mot det perfekte er utmattende og urealistisk. Det er oppskrifta på evig mislykkethet. Samtidig er det heller ikke en god følelse - eller i det hele tatt en god ide - å slå fra seg det å ha mål, strekke seg, ville noe. Vi skal jo ville noe - ville videre - ha rom for vekst!

Men - hvordan skal en kombinere dette - rommet for vekst og vilje, og allikevel ikke alltid være mislykket fordi vi ikke når målene. Jo - ved å anerkjenne nettopp det å være underveis. At det er selve livet. Der vi er. Takknemligheten for å få være med på reisa, også når den er krevende. Få bidra i det store spillet. Så lenge vi er underveis - så er vi med. (Når vi er framme, så er vi vel døde, og det er jo ikke noe å strebe etter...)

Jeg er veldig fornøyd med bloggnavnet mitt :-)

7. Er menn sexy med hår under armene, er kvinner det?

Ikke det det kommer an på, synes jeg :-

8. Hvordan vil dine venner beskrive deg? Tror du det er annerledes enn slik bloggleserne dine vil beskrive deg?

Venner - tja - seriøs, omsorgsfull, sårbar - kanskje?

Dere - tja - vet ikke. Reflektert - kanskje?

9. Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der.

Berlin. Gå og gå. Og kjør U-bahn. Kryss og tvers. Gå utenom de blanke shoppingmagasinene. Let etter historien. Se historien. Se hvor levende en by preget av dramatisk europeisk historie er.

10. Fortell meg noe jeg ikke vet!

Jeg har dykkersertifikat. Jeg åpnet idrettshallen i Ny-Ålesund på Svalbard i 1998. Jeg fryser lett på beina. 

Jeg vil gjerne tipse om noen andre gode blogger. Om dere, som blir omtalt, tar stafettpinnen og ønsker å føre awarden og spørsmålene videre - så er det opp til dere. Noen har fått awarden tidligere - dette har sirkulert en stund nå. 

Så først og fremst er dette ros og tips:

Fru Storlien. Velskrevet og klokt fra sydame og bunadstilvirker Storlien. Hun var mitt fremste forbilde da jeg begynte med bloggen. Endelig fant jeg en som ikke bare hadde bilder av blanke lysestaker mot hvite vegger og intetsigende tekster. Hennes kombinasjon av refleksjoner over praktisk arbeid, familieliv, litteratur, sorg og savn og livet inspirerte meg. Og når hun var sydame - så tenkte jeg at jeg kunne kalle meg skrivedame, der jeg satt...

Her på Sandaker. Vakre hverdagsberetninger og gode refleksjoner. Og nå har jeg møtt Carina også - så jeg vet hvordan hun ser ut!

Vårljos. Et av mine nyeste funn i bloggverdenen. For ei skrivedame med hjemmekontor er det veldig stas å finne så kloke og morsomme tekster som på Kristine Toftes blogg. 

Men les noen internasjonale glimt også da, dere (og disse forventer jeg i hvertfall ikke skal hive seg på liebster-spørsmålene - dette er ren bonus til dere som leser.)

Down to Earth. Rhonda Hetzel, godt voksen australsk dame som skriver meget klokt og reflektert om praktisk arbeid og et enklere liv. Her får du også alle de praktiske tipsene og oppskriftene du trenger. (Siste oppslag er på hjemmelaget eddik. )

Shivaya Naturals Amerikansk firebarnsmamma, hjemmeskole, kosthold, redusere stress i barns liv - og få det hele til å gå rundt....

Lurer du på hva som er problemet med KRLE-forslaget?

En av kompromissene som ble inngått i regjeringsavtalen i høst, dreier seg om å endre navnet på skolens religionsfag til KRLE - og fastsette andelen av undervisningen som skal dreie seg om kristendom (altså K-en i navnet) til 55 %.

Hvis du lurer på hva som er problemet med dette - så kan du lese min kronikk på Dagsavisen Nye meninger her!