livet på "campingplassen"

Vi bor jo som jeg har sagt før, i den reneste Bakkebygrenda, med småhus, småhager, rolige veier, epletrær, en del rekkehus og firemannsboliger, ingen gjennomfartstrafikk, nær skogen, passe langt til butikken; i det hele tatt ren idyll. For en som har vokst opp midt ute på et jorde langt fra folk, føles det som noe flott å gi egne barn at de kan vokse opp med lekekamerater på alle kanter, nært til alle i klassen, lekeplasser rundt hjørnet, i tillegg til å være rolig og trygt.

Når våren kommer og dagene strekker seg og det igjen er deilig å holde ute utover ettermiddagen og kvelden - da myldrer det. Unger overalt, ut og inn, en her, to der, nabogutta sparker fotball her, egen frøken uti veien med hoppetau, åtteåringen tar en runde på sykkelen og hvor er fireåringen nå? Frukt og brødskiver til alle, middager spises stort sett der den enkelte hører til. Kaffe og skravling med de voksne, vi henger på gjerdet og prater. During fra all slags gressklippermaskiner - må alle ha sin egen bråketing?? Grilling her og der, musikk her og der, hylende unger her og der.

Kort sagt - liv og røre. Som en campingplass, sånn omtrent, pleier vi å si. Veldig sosialt, veldig nært på hverandre, veldig mye liv og røre. Noen ganger litt for mye....

Så savner jeg en stor rolig hage der jeg kan rusle rundt for meg selv eller sitte med bok og kaffe i fred... Og der ikke naboens fireåring turner i min hardt opparbeidede kjøkkenhage med sine spede spirer!!

(og gjerne med det sveitserstil-huset med glassveranda også, da)

Det blir nok ikke her på hjørnet. Til gjengjeld får ungene mange venner og det gjør jo jammen vi voksne også.

Alt i livet er en balansegang, mye i livet er kompromisser. Da må en også gi avkall på noe.

Og om vinteren er det jo rolig igjen...

dagens kjærlighetserklæring

For en morgenstund. Solen skinner, iskald maimorgen ute, varme vinterdyner inne, det våkner en fireåring på ene armen i dobbeltsenga og en seksåring på den andre.

Og så setter de begge spontant og på skift i gang med selvkomponerte kjærlighetssanger - til MEG.

"Kjære, kjære mammaen min

- jeg elsker deg

- du er så fin

- du er den fineste i verden

- du steker pannekaker og jeg elsker deg alltid"

- og lignende vakker poesi.

Det må jo bli en god dag!

(Bildet: Hagtorn-lunden i blomst, hvite blomster mot skinnende blå himmel....)

dagens kompliment

- Du, Mamma, - du vet all ting, du!

- Tenker du det?

- Ja. Men jeg vet ikke all ting.

- Men det kommer du til å lære deg.

- JA!

Dialog med fireåringen på sykkel i bratt nedoverbakke mot barnehagen. Tenk at han faktisk tror at jeg vet alt. Det er noe å huske på - i alt vårt strev - hvor stor tillit de små har til oss.

- Og til seg selv. Han har full tiltro til at han kommer til å lære seg all ting.

lukter og minner

Fru Storlien har utfordret meg - til å skrive om sju gode lukter. Så fint! Da fikk jeg noe å tenke på. Hun skriver også så fint om sine lukter og gode minner, lett å kjenne igjen og smile til de fleste.

Her er min liste:

Sommerhage-blomsterengdufter - de er så mange, syrin, erteblomster, nyklipt gress. Men jeg velger meg HEGG, store hvitblomstrede heggebusker, det er minnet om tørre, varme sommerdager når en går barbeint i graset, eller sykler langs tørre grusveier, under heggen... (jeg er ei sommer/vår-jente - vinter er ikke min greie....). Barndommens hage var svært stor, blant annet et stort lysthus med lindetrær og hegg.

SOLTØRKET NYVASKET TØY. Stivt, tørt, soltørkeduftende tøy. Da er bretting og rydding av klesvask en glede. Krype nydusjet opp i stivt sommerduftende sengetøy, det lukter sommer og rent og alt godt. Dette har jeg "innprentet" ungene også - "kjenn så godt det lukter, kjenn så stivt og deilig det er" (og det er de enig i)

MODEN KORNÅKER, og støv fra tresking i klare seinsommer- og høstdager. Dette er barndommen. Innhøstingstid, avrunding av årets sirkelløp. Oppveksten på en stor korn- og skoggård på Østlandet var et liv preget av årets gang, av årstidene og vekslingen i arbeidsform. De intense periodene under våronn og skuronn, da arbeidet gikk nesten i ett. Av disse var treskinga alltid en følelse av å komme i mål, det gikk bra i år også. Tresking i varme høstdager, med sterk sol og sterk blå himmel, alt støvet fra det tørre modne kornet i lufta, hardt arbeid, men en stemning av lettelse og glede. Alt dette sugd inn av en småjente på gården, og ble med meg for alltid. Flyttet fra det, men har det med meg. Spurte mannen min - oppvokst i småby langt fra landbruksassosiasjonene - om han kjente lukten den første høsten - han merket den ikke. Minnene må kanskje med for å merke det.

En vinterlukt må med - da får det være GRANA, når den har kommet inn på lillejulaften, den friske gode granbarslukta. Da blir det jul. Denne merkelige skikken vår, sage ned et tre og tine det og drasse det inn og pynte. Men det hører med, og lukten er en stor del av det.

GRØNNSÅPE. Rent. Friskt. Det finnes visst tusen argumenter for å ikke vaske med grønnsåpe lenger. Men lukten kan ingen konkurrere med.

UNGENE MINE. Hva lukter så de? Seg selv. Sand, svak duft av barnesvette, sol i håret, godingene mine!

Så NYBAKT brød - Det lukter det ofte her i huset. Det er gode brød. I all min hjemmetilværelse er det jo også noe jeg har følt at "det får jeg ihvertfall til". Jeg sørget virkelig i høst da eldstemann måtte starte på glutenfri diett, han har vært den av ungene som i aller størst grad har gitt uttrykk for å elske Mammas brød, og så kunne han ikke få det lenger. Alle mine forsøk på å bake like gode glutenfrie brød til ham har så langt vært mislykket. Men jeg baker gode bagels til ham, og ellers blir det kjøpebrød... (og etterhvert har vi fått dreis på de glutenfrie vaflene, pizza, pannekaker og andre barnefavoritter) Men resten av gjengen kan fortsatt spise Mammabrødet, så da blir det fortsatt nybakt duft rett som det er.

De fleste av disse gode luktene har jeg med fra barndommen, ser jeg. Det er jo interessant.

drøm og virkelighet

Dagdrømming er så mangt. For trøtte småbarnsforeldre kan det lett skli helt ut, så sover en faktisk helt virkelig der over pc-en...

Men også fantastiske fantasier og tankeflukter. Det er oss alle vel unt. Tenk om .....:-)

Men så er det noe med virkeligheten, da. Med å kunne skille mellom drøm og virkelighet, mellom det som er her og det som en ønsker seg. Identifisere seg med seg selv og sitt eget liv - ikke bare sveve der hvor en ikke er... "Egentlig trener jeg hver dag", "Egentlig syr jeg alle klærne til barna selv..", "Egentlig er det mye ryddigere her!", "Egentlig har vi slike tredagers fantastiske barnebursdagsarrangementer som hele nabolaget deltar i, det var bare i år det ble vanlig pølsefest...."

Jeg hadde en studievenninne som så til de grader svevde i en slik dagdrømming, der alle historier hun fortalt var så fantastiske, der alt hun gjorde var så supert, eller eventuelt så dramatisk og interessant - at etterhvert skjønte jeg at jeg måtte trekke fra ca 60 % på hver historie. Men skjønte hun det noen gang selv - eller trodde hun at hun levde dette helt ekstreme, fantasktiske, perfekte livet? Og hva gjorde dette med det livet hun levde?

All respekt for drømmer. Jeg for min del trenger virkelig å våge å drømme og ønske mer! (Prøver, er underveis....)

Men jeg kan bare realisere drømmer dersom jeg setter foten ned og lever dette livet og utnytter de mulighetene og satser på det jeg ønsker å satse på her og nå. Her i virkeligheten. Og står for det som er. Ja, det er støvete her. Neida, jeg rydder ikke så mye i det hjørnet der på Lillebrors rom. Ja, jeg er supertrøtt og skrev ikke så mye i går.

Og så tørre å satse. På det jeg vil. Vi er på vei. Vi kan ikke være i mål hele tiden. Drømmer og virkelighet. Underveis.

mandagsblues på en tirsdag

Alle helger går over, også langhelger, så blir det hverdag og plutselig er det intense familielivet og all etterspørsel etter mat, hvor er den røde jakka, dytte på huska, kom hit, kan vi steke vafler nå, piknikplanlegging og litt opphenging av tøy innimellom - plutselig stilner ståket - alle er ute av huset, skole, barnehage, jobbe-jobb. Bare mamma og pc-en her hjemme. Og det er stille. Og jeg burde være PRODUKTIV, og det burde være DEILIG at det er litt fredelig og en kan drikke kaffe mens den er varm.

Men så er det TOMT... og rart, og jeg savner det meningsfylte ståket og alle oppgavene og føler meg (og er?) uproduktiv på skjermen og strever med de siste fotnotene, og er trøtt, og burde, burde, burde... - og teller ned til jeg skal ut og hente barna igjen, ståket tar seg opp igjen med alle som kommer hjem og alle behovene og oppgavene.

Men det blir bedre i morgen. I dag var det mandagstom blues på tirsdag, i morgen blir det (sikkert!) en produktiv vanlig onsdag, og så skal det bli sving på sakene.

- og snart er det helg igjen - og en slipper å sette seg ned særlig lenge og kjenne etter - det går bare rundt og rundt.

ha en fin dag og uke!

barn og hunder - og litt mer om ansvar og kontroll...

En gang for veldig lenge siden, da de to største var veldig små, en ett-og-et-halvt-åring i vogna og en treåring på brett bak, så var jeg innom et lokalt gartneri for å ordne litt av hvert. Jeg fikk halt lasten min gjennom en tung dør og inn i varmen og en hyggelig blomsterdame hjalp oss - og så kom den kommentaren som folk ofte kommer med når de ser småbarn - "Ja, du har litt å streve med, ja." (Jeg har selvfølgelig det, akkurat som andre folk, men jeg liker virkelig ikke en sånn negativ tilnærming til det å snakke om at jeg har barn, jeg vil ikke lage small-talk av å klage på barna mine over hodene på dem - så da prøver jeg alltid å snu på det hele når jeg svarer - f.eks. "Ja, vi har jo litt av hvert å drive med, vi" - eller noe sånt)

Men så fulgte hun opp med: "Ja, det er vel som å ha hund".

Så ble jeg - som man ofte blir på feil tidspunkt - først stum - og så måtte jeg jo slå fast at -"Nei, det er det slett ikke."

Og av alle ting så syntes altså denne blomsterdamen at hun hadde så rett at hun fortsatte : "Da har nok ikke du hund."

(Det store spørsmålet blir jo da - hadde hun barn? - og det hadde hun nok ikke - men syntes altså at hun visste best allikevel).

Så var fokuset på at det var mye stell, mating og dressur/oppdragelse med begge deler - barn og hunder.

Men:

- Allerede fra første stund, fra barnet vokser inni deg, eller fra første blikk når det ligger i armene, så vet vi jo at dette barnet har det i seg at det skal vokse, vinne erfaringer og innsikter som langt overskrider det vi kan tenke og forutsi

- Barnet som en bærer, mater, rettleder/oppdrar, kler av og på og legger til rette for - dette barnet er et helt og fullt menneske som i hele seg har egenverdi, fra første stund er seg selv og utvikler seg selv som seg selv. Et menneske som tar mer ansvar, finner ut av sin egen vei. Et menneske som kan utvikle seg til å ta ansvar for sitt eget liv og for andre.

- Alle våre gode intensjoner, all vår tilrettelegging, all vår påvirkning butter også i dette - barnet skal overskride barndommen, bli mer enn vi kan tenke oss. Denne storheten, denne dimensjonen ligger i barnet fra første stund. Denne utviklingen skal vi få følge, men den kan vi ikke kontrollere. Barndommen har stor betydning, derfor må vi ta den alvorlig, men mennesket er også mer enn det

- Mennesker seg i mellom er likeverdige - uavhengig av alder og familierelasjon. Barnet og den voksne er likeverdige, selv om de har ulikt ansvar. Mellom mennesker må det derfor ligge en grunnleggende respekt for andre, også for barnet, barnet kan aldri bli behandlet som en hund (samme hvor godt hunder blir behandlet....)

Jeg har ikke hund, det er sant. Selvfølgelig har hunder personlighet og særegenheter. Men de er ikke mennesker. Forholdet mellom barn og foreldre er et forhold mellom likeverdige mennesker, det kan aldri et forhold mellom hund og eier bli.

ansvar og kontroll, del to

Ord kan brukes til det vi vil. For å kommunisere med andre er det imidlertid greit å søke å finne felles forståelse for hva ordene skal bety.

For eksempel kunne vi la ordene "ansvar" og "kontroll" referere til det samme. Å ta ansvar betyr dermed det samme som å ta og ha kontroll. At jeg nå sier at en - særlig med flere barn - må leve med å ikke ha full kontroll vil ved en slik likestilling av disse ordene kunne bety at jeg mener at en ikke tar fullt ansvar. Og da ville det jo være lett å kritisere mine påstander om svekket kontroll - "hva er det for en ansvarsløs dame, hun må jo ta kontroll!!"

Men sånn er det ikke - mener jeg.

Mitt poeng ved å splitte opp disse to ordene er nettopp å vise at de refererer til to forskjellige måter å forholde seg til verden, for eksempel til det å ha barn, på.

Ved å være mange - små og store - i et hjem - blir det flere muligheter for det uforusigbare, tilfeldighetene, avvikene fra "MAMMAS STORE PLAN for en ren og pen og harmonisk og velstelt familie" osv. Det er den manglende kontrollen vi må leve med.

Men det store store ansvaret svekkes ikke av dette.

ansvar og kontroll

Ansvar og kontroll - voksenord, knyttet til voksenambisjoner, noe vi forestiller oss er knyttet til voksenidentiteten

(Men også noe vi forsøker å formidle til barna - den gamle slageren "ansvar for egen læring", ta ansvar for leksene og rydde rommet, ansvar for å holde avtaler, komme hjem i tide - øve på selvkontroll i konfliktsituasjoner (gå til side, tell til ti, ikke slå når du blir sint) - øve på kontroll over sykkelen (veldig aktuelt øvingsfelt her i huset der jeg stormer etter fireåringen i racerfart på tohjulssykkelen -mye fart, men ikke helt kontroll i kryss og nedoverbakker!))

I jobbsammenhenger er vi - som regel - vant til at dersom ansvarsfeltet utvides, så økes også kontrollmulighetene. Du får et nytt ansvarsfelt på jobb, dermed får du for eksempel også rett til i innkalle til møter om dette, delegere arbeidsoppgaver, bruke av et budsjett, inngå avtaler, ta beslutninger knyttet til feltet osv.

Gjett hvordan dette slår ut på det sentrale voksenfeltet som foreldrelivet er?!

Alle kan være enig om at det er et stort ansvar å ha barn, uansett hvor mange. Samtidig er det mulig å påstå at ansvaret også øker jo flere barn man har, man har i hvertfall ansvar for flere små mennesker. Altså økt ansvar.

Men altså - gjett - øker kontrollmekanismene med dette økte ansvaret? Å neida, der går nemlig kurven nesten motsatt vei. Jo flere barn, desto mer ansvar - men ikke mer kontroll - er altså min påstand.

(Hvis noen lurer på hvorfor - så er det ganske enkelt slik: Barn er ikke brikker, de er mennesker, forskjellige mennesker, med alle slags påfunn og ideer, særegenheter, interesser og motviljer. Jo flere en er i en familie - jo større mangfold, jo mer som skjer, jo flere ting som vi voksne ikke kan eller bør ha kontroll på. Barn er seg selv. Familielivet og hjemmet er heller ikke noe som en (eller to) foreldre kan ha full kontroll over, det er et liv! Det utvikler seg, vokser, leves med de menneskene som lever der - for utvikler oss gjør vi jo alle, store og små. Da er det kaos til tider, men et liv.)

Og for å slå fast det nok en gang: Ansvaret for barna og familien er stort og det er de voksnes, ingen tvil om det. Vi har ansvaret for rammene i familien. Vi som voksne bestemmer det aller meste om de store tingene i dagliglivet. Men innenfor disse rammene myldrer livet. Så har vi naturligvis også ansvar for å veilede, oppdra, hjelpe på vei også med de små tingene, som å få til en forståelse for at prompe-prat ikke hører hjemme ved bordet, at "hvem -sin-tur-konflikter" kan løses uten å slåss, at bestekameratens klinkekule må leveres tilbake.

Og vi har ansvar for og lov til å ha leggetider og inne-tider og spisetider og andre husregler. Det er samfunnsbygging og familiebygging gjennom avtaler og tydeliggjøring av forventninger.

Men det er ikke å ta ansvar via kontroll, det er gjennom å være sammen, leve sammen og være den eldre, den som kan vise vei. Men veien går de selv. Og med mange mennesker i huset blir det noen ganger mange veier på en gang.

Og dette er strevsomt for voksne mennesker. Veldig mange voksne mennesker synes at kontrollering er svært sentralt. Økt ansvar uten økt kontrollering er en utfordring å leve med. Noen løser det tilsynelatende ved å prøve på ulike måter å ta svært stor kontroll over barna og familien.

Alternativet er å identifisere seg med dette - et enormt ansvar - men ikke tilsvarende kontrolleringsmuligheter. Så må livet leves og ansvaret tas og vi alle må vokse og modnes og hjelpe hverandre til å være og bli gode mennesker.

alt til gode!

Bunadene er hengt vekk igjen og endelig kom vårværet for alvor i går. Så sein vår har vi aldri hatt her oppe i skogkanten på disse årene vi har bodd her. Men nå kommer kirsebærblomstene i dag - tulipanene har åpnet seg, og det kommer små, små knopper på syrinbuskene.

Våren er alle løftene - alt vi har til gode - så med en sein vår så har vi rett og slett enda mer til gode!!

Hver vår/forsommer setter vi oss med ungene og et stort ark og lager en sommerforventningsplakat for hele familien. Der skriver vi og tegner alle slags forslag og ønsker og gode ideer til hva vi skal gjøre denne sommeren. For eksempel - bade masse - lære å svømme (alltid noen som står for tur!) - plukke blomster - ha piknik - samle skjell - ha vaffelbutikk i porten - sommerfest for jenta vår med bursdag i juli - reise med en båt - sove i telt - ligge i graset og lese - male gjerdet - dra til Blaafarveverket - dra til Folkemuseet - plukke St. Hans bukett og legge under puta - sove i en hytte i skogen.....

Det er morsomt og samlende. For en familie uten hyttetilknytning - og med et svært begrenset feriebudsjett er det en stor glede å se hvor mye glede og moro og feriefølelse vi kan få ut av lite. Vi har kort vei til badevann i skogen og mange fine sykkel- og fotturmuligheter. I Oslomarka finnes mange fine markahytter som en kan gå til - og noen steder kan en også overnatte. Sjøen er også nær, så skjell og krabber kan fanges og en kan hoppe i bølgene fra fergene. Utover sommeren bugner hagen av blomster og bær og hemmelige steder og kriker og kroker - og kanskje steker vi noen vafler... - ferie og sommer skal jo også være å ha fri - ikke bare ha masse program. Sånn er det her.

priviligert

Jeg er jo priviligert. Gode morgener med lillebror i pysj, lille tøysekopp med rødt stritt hår og fregner, durer rundt og kan ikke sitte på en stol, tar kjærlig og muntert avskjed med store, store storesøsken (6 og 8 år, ganske små, men går så fint sammen til skolen alene), hopper og spretter, skal vi spille yatzy (nei, etterpå, spise brødskiva først), står på hodet i sofaen, sniker seg til et lekefly fra storebrors rom (nei, legg tilbake), storkose, ligge på fanget - jeg er så glad i deg!

Så flott å ha sånne gode morgener med en liten tass!

I dag er det planleggingsdag i barnehagen - så da blir det ikke "racersykling" til barnehagen slik vi pleier. Han er en skikkelig racer, syklet fra han var to, tok av støttehjulene da han var tre, nå er han jo en erfaren fireåring med verdens største selvtillit, bra det er rolige trygge veier her oppe.

Men så er Pappa hjemme i dag, koker kaffe til meg, tar med Lillebror på trelast-handelen, og Biltema osv osv - husk også bukseseler til bunaden hans..... Så kan jeg skrive noen timer. Fortsatt et sluttkapittel som skal svinge seg opp.

Men altså - priviligert mamma med lange - ikke-rolige - men koselige og morsomme morgener og godunger!

"hva driver du med"

"Hva driver du med?" spør folk så vennlig - i et selskap, andre foreldre i barnehagen, folk en møter. Det er et vennlig og hyggelig spørsmål. Det som det er meningen at en skal svare er hva en mottar lønn for å gjøre - altså hva er din betalte jobb? For vi "driver" jo med så mangt alle sammen. Jeg for eksempel driver innimellom med slikt som dette

• bake brød, vanlig og glutenfritt
• følge og hente barn på alle kanter
• skrive en doktoravhandling ferdig
• skrive andre tekster som kanskje noen skal lese
• følge opp behandlinger og utredninger av familiemedlemmer med mulige problemer
• følge opp et utall av håndverkere som kommer og går og ikke kommer og ikke sier i fra og kanskje skal komme i morgen
• gjenskape en hage på en byggeplass
• reparere barnetøy, uendelig bunke som står mellom meg og nyskaper-lystene mine. Jeg har så lyst til å sy en veske for eksempel, men jeg burde jo lappe fire bukser først, og dermed gikk den kvelden....
• koste gulvet 100 ganger om dagen, slik er det med nye lyse gulv - eller slik er det med sand og brødsmuler og eksperimentelle måter å spise på!
• følge opp tre forskjellige egne barn med alle slags behov
• gjøre det mulig for disse tre å ha rolige morgener og komme tidlig hjem
• følge til leger og tannleger og behandlinger
• på vinterstid ha minst en feberunge hjemme hver dag - litt sjeldnere nå faktisk som de har blitt større
• ha koselige mamma-dager med lillebror innimellom, men som regel trenger han å løpe litt i barnehagen
• lage mat, masse mat
• vaske, vaske, vaske, henge opp tøy, rydde litt, re opp senger, koste gulvet en gang til. Det ser ikke sånn ut, men det er faktisk sant...
• følge med på at det spirer og gror, hvert skudd, hver knopp - nesten da. Det er like moro hver vår - og fantastisk
• ha nabounger ut og inn og venner med hjem
• plastre knær, plukke ut fliser av fingre, tørke her og der, mase om håndvask, sørge for drikke i varme soldager og mellommåltid til sliten skolegutt og så må jeg ut og lete etter en vidløftig fireåring igjen...
• sørge for at alle har regntøy og joggesko og varme votter etc i tide og i orden
• hjelpe med lekser
• forhandle og megle mellom kranglefanter
• noen ganger klare å få tid til å være kreativ lagedame, før det kommer noen og er sultne igjen...
• ha et fang og varme armer og trøst og oppmuntring og uendelig tålmodighet tilgjengelig til enhver tid

Alt dette driver vel alle andre med i tillegg til jobb, kanskje unntatt doktoravhandlingen. Det er jo det som er nærmest jobb for meg - men så er det det at jeg ikke får lønn for det - lenger, så da er det liksom ikke jobb heller.

Hva er svaret da? Driver jeg faktisk med ingenting? Kanskje må vi være flinkere til å anerkjenne at vi alle er midt i livet og er underveis. Livet er ikke rettlinjet og forhåndsdefinert, det har ulike faser og noen ganger er det riktig å bare være midt i det, ta seg av det som er der, alt er ikke målbart i forhold til jobb og lønn og karriere.

ha en fin dag!

huset har vokst

Vi har et hus som har lagt på seg det siste året. Fra et nett lite hus fra 1954 med 85 m2 boareal har huset i løpet av høsten vokst til ca130 m2, pluss kjeller og loft. Det har kostet tid, penger og tårer og mye mer, men vi er jo glad for å ha tatt dette skrittet. Nå finnes det egne rom til alle barn, flere oppholdsrom/allrom for alle, først og fremst et stort romslig "leve-kjøkken" - med plass for legobygging, lekselesing, dansing osv - alt som er nødvendig her i huset. Nå står det potteplanter og spirepotter til ungenes kjøkkenhage i alle vinduer, det var det også lite plass til før.

Men det har vært et utrolig slit, veldig vanskelig entrepenør å samarbeide med, ganske hyggelige håndverkere å samarbeide med, helt vanvittig dagligliv med småbarn midt på en byggeplass - det kan jeg ta mer om en annen gang.

Men nå er vi på en måte ute på andre siden av denne prosessen. Ferdigbefaring - alt for seint - i morgen, hagen begynner å ta form igjen der det bare var skrot og byggeavfall for noen uker siden, inne skal et fortsatt males og innredes, - men vi lever her og utfolder oss her - og det er godt. Vi er en familie som er ganske mye hjemme og som er veldig aktive med mange slags plasskrevende prosjekter. Med mer plass blir prosjektene mer stas og ikke bare rot. Det skal være mulig å la et legobyggverk få stå - la et tegneprosjekt få ligge til etterpå, la mammas bøker og skriveprosjekter få tårne seg opp, og allikevel ha det koselig og fint.

Så - slik håper vi at vi har bygd oss og investert i en god framtid her på hjørnet, her i denne vesle grenda i utkanten av Oslo - en framtid som blir god for store og små, og for når de små blir større....

- og så får vi leve med dette lånet da....

kort fredag - mye liv

Ingen skriving i dag. Møter. Mye å ordne og tenke på. Hente barn tidlig. Mer å ordne. Mer å leve. Fredag ettermiddag - tid og ro - og muligheter. Det er som med våren, nye begynnelser, mange muligheter som ennå ikke er brukt opp.

Viktig å se det positive i å ikke være i fast lønnsarbeid, nemlig tid og fleksibilitet. Tid til langsom tid, bare være sammen. Ikke alltid det blir så mye av mine prosjekter, men jeg er da der, med ungene, tilgjengelig, rolig barndom. Det er da noe å få til det også.

Tålmodighet. En kunst for foreldre - og mennesker generelt. La livet bare leves, bare være sammen.

Men jeg håper jeg får gravd litt i hagen uansett, da!! :-)

kveldsfred

Kveldsfred. Tre sovende barn. Varme dyner, kjølig vårluft. Matpakkesmøring. Litt hagearbeid i skumringen. Stearinlys i vinduet. Radioprat. Vi er heldige. Vi har alt vi trenger. Mat, hus, varme, trygghet. Friske unger. Mye å være takknemlige for.

Denne bloggen kommer sikkert til å tilsynegjøre at også vi og jeg kjenner livets tyngre sider. Men det tar vi ikke i kveld. Takknemlighet over det gode som tross alt er der, trengs for å møte nye krav og nye utfordringer

"Ikke klage!

Ikke engstes for kommende dage

og hvad der skal skje:

Fulle blir de av plikt og plage,

uro og lengsel, lyst og ve;

mere enn det,

mere enn alt du kan forutse,

inntil du endelig har forstått,

at slik må det være: ondt og godt."

(Arnulf Øverland, utdrag fra En dag og alle dage)

skrivedame

For tida er jeg skrivedame. Jeg har et svært stort skriveprosjekt som skal fullføres, leveres, forhåpentligvis godkjennes, og så skal jeg komme meg videre i livet mitt. Dette skriveprosjektet har vært jobben min i mange år, men med tre barn tett i tett ble det mange permisjonsperioder og avbrudd. Dermed har prosjektet tatt lang tid. Nå er er det ikke lenger noen kontorplass å oppsøke eller noen lønnslipp å motta, men nå har faktisk mamma-underveis fått noen timer til seg selv her hjemme hver dag siden jul, så nå nærmer det hele seg slutten! Resonnementene er klare, kapitler, underkapitler er klare. Fotnotene sprudler (jeg elsker fotnoter!). Jeg sjekker referanser og leser korrektur. Og lengter etter slutten. For jeg vil mer - videre - noe nytt. Er - jo - underveis - som jeg har understreket med tittelen på denne bloggen.

Jeg er flink til å skrive. Jeg har alltid skrevet. Jeg er glad i å skrive. Jeg kan skrive gode, klare, morsomme og analytiske fagtekster. Kanskje kan jeg også få mot til å la ikke-fagtekster få utvikle seg etterhvert.

Skrivingen min nå er innenfor en akademisk kontekst med sine krav og forventninger til stil og sjanger. Det er et artig spill i seg selv, men ikke nok til å fylle et liv. Mine ønsker om noe mer, komme videre, utvikle meg etter dette skriveprosjektet må derfor inkludere noe annet, noe mer levende og skapende, noe mindre institusjonstilknyttet enn det dette har vært.

I dag skal jeg sy sammen de to utkastene jeg har til avslutningskapitler. Det ene er ganske ferdig, ganske strukturert, jeg tror jeg kan bruke omtrent alt. I det andre har jeg noen mer høytflyvende ideer om lange linjer og store overblikk, dette er jo bra - men må også gjøres ryddig og forståelig. Og så skal det inn i ett og samme kapittel og så skal det svinge!

hver dag er den første

- solskinn, kald og varm vår,

nye ord i hjerte, hode og på skjermen.

Tulipanknopper, grønne skudd på alle buskene, hvitveis, blåveis, fuglekvitter.

Nye muligheter.

Velkommen til min blogg - underveis.