lurt eller skamfull

For kanskje åtte-ni år siden leste jeg et innlegg i A-magasinet. Det var skrevet av en doktorgradsstipendiat med to små barn. Og hun skrev at hun følte seg lurt. For det gikk ikke opp. Livet gikk ikke opp (slik hun hadde trodd). Hun var lurt. Skrev hun.

Og så vendte jeg blikket mot meg selv. For her var det jo gjenkjennelighet så det holdt. Jeg var også doktorgradsstipendiat. Og jeg hadde også to bittesmå barn (minstemann klarte jeg knapt nok drømme om den gangen...) - og det gikk vel egentlig ikke rundt her heller. (Mer om det nedenfor)

Men - og dette måtte jeg jo tenke over, siden min anonyme kollega uttrykte dette så sterkt - jeg følte meg ikke lurt. Jeg klarte ikke å identifisere meg med dette å være lurt, at noen skulle ha lovet meg noe jeg ikke fikk.

For jeg trodde det var min egen skyld. At det var jeg som ikke strakk til.

Jeg hadde arbeidet i nesten to år med doktorgraden da jeg ble sykmeldt i første svangerskap. Det gikk ikke rundt. Men babyen kom med all sin medbrakte lykke og bekymringer og våkenetter og et intenst annerledes liv. Høyt ønsket. Intenst levde minutter og uker og måneder. Fra han var ni måneder var pappaen hjemme. Jeg trodde vi var "flinke og tidsriktige og likestilte" (husk at pappapermisjonen var fire uker den gangen!) - men ble møtt med undring om hvorfor jeg gikk fra babyen min.
 Jeg (vi) hadde trodd at når fødselspermisjonen var over - så skulle han vel i barnehage. Jeg visste ikke hvor små barn på elleve måneder var. Jeg visste heller ikke at det var umulig å få barnehageplass. Så vi delte resten av høsten mellom oss og koste oss med babyen vår som lærte å gå og som lagde flotte fingermalingskunstverk som julepresanger til slekta. Etter sykmelding og permisjon ble deltidsarbeid nok en bekreftelse på at jeg ikke var en akademiker å regne med på jobben. Da han var fjorten måneder sluttet jeg å amme, da var jeg to måneder på vei med nestemann og tynn og tom for krefter.  Litt etter - da han var 14 og en halv måned begynte han i en liten familiebarnehage fire dager i uka. Vi voksne jobbet 90 % hver, likestilte og flinke. Og den nye vesle i magen vokste og krevde mer og det ble ny sykmelding. Og folk hadde sluttet å snakke fag med meg på jobb.
Det er 21 måneder på dagen mellom mine to store. Det var to babyer, men med ulik rytme. Det var ny stor lykke, og snart ingen søvn. Det er rart hva som går. 

Denne gangen skulle pappaen ta over etter åtte måneder. (Husk fortsatt at dette er snart ti år siden, det var tidlig den gangen...) Jeg ringte på jobb litt før jeg skulle tilbake - og fikk beskjed om at det passet veldig dårlig om jeg kom tilbake nå. Pappaens jobb la på sin side hindringer i veien for at hans permisjon kunne begynne. Vi la om planene, holdt meg hjemme lenger, og så prøvde vi igjen. Universitetets svar var at jeg ikke kunne få kontorplass, siden jeg hadde vært borte. Bakerst i køen på grunn av fødselspermisjon. Det gikk et halvt år før jeg fikk et sted å være der jeg kunne ha bøkene mine og en pc. Og en stipendiats liv er et timeglass, du har bare den tida du har, den renner ut uansett hvem som legger hindringer for deg...
Vesla fikk heller ingen barnehageplass. Vi syntes det var godt å ha henne hjemme og jobbet 50 % hver. Storebror var også hjemme mange dager, det var gode søskendager. Slik vi ønsket. På jobb tetnet det seg til. Mannens jobb nektet ham redusert arbeidstid. På min jobb var jeg utdefinert som fagperson, og etter å ha blitt nektet kontorplass snek jeg meg bare forsiktig rundt i gangene og turte ikke møte folks blikk de dagene jeg var der. Vi vant sak i Arbeidstilsynet om mannens deltidsordning (det var også den gangen en lovbestemt rett). Vi ble sykmeldt av å krangle med arbeidsgivere for å få lov til å både ta oss av barnet (hun uten barnehageplass)/barna våre - og få gjøre en skikkelig jobb. Vi takket tilslutt ja til en elendig og lovbrytende familiebarnehage for vesla, tre dager i uka, ble regnet som litt mer hederlige arbeidstakere da vi gikk opp til 4 dagers arbeidsuke hver. Og fikk heldigvis tatt vesla ut igjen. 
Så ble jeg gravid igjen. Og holdt kjeft og dro inn magen på jobb. Og var lykkelig over to barn i samme ordentlige og gode barnehage, og vi voksne jobbet fire dager og barna hadde tre barnehagedager og to hjemmedager hver uke og det gikk rundt og vi var lykkelige. Til jobben fant ut at jeg skulle ha barn igjen. Og truet meg med oppsigelse. Jepp. Samtidig var eldstemann alvorlig og svært langvarig syk. Og jeg ble sykmeldt igjen. Primært av krysspresset - mellom å få være en anstendig og ansvarlig arbeidstaker, som kunne gjøre jobben min og ikke bruke all tida på å be om å få anledning til å gjøre den - og det helt nødvendige omsorgsansvaret jeg hadde hjemme og i min egen kropp. Det gikk ikke rundt. Og da måtte jeg prioritere det som var hjemme. Det var såvidt det gikk rundt allikevel. Egentlig gjorde det vel ikke det. Men en lærer seg å ikke kjenne etter. Leve med bekymring og frykt - og omsorg.
Da Lillebror kom, og var frisk - så ble det vår og lykke igjen. Men jeg hadde gitt opp å jobbe.  Gitt opp å være stipendiat. Kampene hadde vært for mange. Jeg var knekt. Knekt - og med tre barn under fire år, så var regnestykket og valget ganske enkelt.

Og på mange måter var det skamfullt. Det var jo det. Jeg greide det ikke. Jeg klarte ikke universitetsjobben og omsorgsansvaret samtidig. Og jeg følte meg ikke lurt - jeg følte meg knekt og skamfull.

Jeg kom meg aldri ordentlig tilbake på universitetet.  Men jeg fullførte doktorgraden min - mellom lego og klesvask - her hjemme og med brask og bram utad. Så det så! Det var en oppreisning. Og livet går videre - og det går rundt - på vår måte. Og jeg har lært meg å anerkjenne den innsatsen og den balansegangen vi har valgt og delvis vært nødt til. Men fortsatt kjenner jeg at det kan være skam som vanskeliggjør dette.

Og skammen ligger i dette. At vi tror at det er vår skyld. Det er jeg som ikke greier det - det som man burde greie her  i verden. Balansegangen - få være en skikkelig og anstendig arbeidstaker, som yter det en kan og får respekt for det - og samtidig være en ansvarlig forelder i det mangfoldet av utfordringer både vanlige og uvanlige småbarnsfamilieliv innebærer.
Skammen ved å ikke klare det ene - eller det andre - eller begge deler.

Jeg mener fortsatt ikke at jeg på noen måte er blitt lurt. Det er meg selv som gjør og bør gjøre mine valg og vurderinger i mitt liv - jeg kan ikke la noen andre lure meg eller skylde på noen andre.

Men jeg mener heller ikke at jeg skal skamme meg.
Jeg balanserer videre.

doktorkreering og annen feiring

Oppmerksomhet om egen person er ikke alltid lett å håndtere. Fokus på andre, hva andre trenger, hva en kan gi - det er så mye lettere. Der er jeg trygg. Gi og gi. Da vet jeg hva jeg driver med.

Fram til jeg i vinter fikk den endelige innstillingen fra komiteen som hadde vurdert mitt store arbeid, slo jeg fast at doktormiddag - det skulle jeg i hvertfall ikke ha! Feire meg selv, liksom. Veldig.

(Doktormiddag er liksom en helt egen greie, den er fra gammelt av regnet som noe omtrent på linje med konfirmasjon og bryllup, det er fint og fjongt og taler og bordkort. En er så godt som forpliktet til å invitere representanter fra instituttledelsen og selvfølgelig vurderingskomiteen.)

Så ble det disputas og det ble jo fest. Etter lange tanker fant vi ut at det rette for meg og for oss - var ikke å leie lokale og bestille ferdigmat og ordne barnevakt. Det rette for oss var å samle venner og familie og gamle universitetskollegaer - og de formelle representantene - her hjemme - hos oss i det røde huset i den vesle hagen. Med de tre små med på festen. Dette var mammas bok, skrevet hjemme mellom klesvask og lego. Det skulle feires her, jordnært, familienært og riktig.

Det ble fint og fjongt så det holdt. Med vakkert aprilvær og blomstrende kirsebærtre. Med stettglass og mingling i hagen først. Med langbord og småbord i alle rom, uten bordkort, fulle av blomster. Med min mors store kjeler med elg-sodd, varme brød, chorizopølse, fantastiske dipsauser, potetsalat og oliven, godt drikke og litt søtt etterhvert. Familie og gode venner hadde bakt og rørt. Slik ble det riktig. Slik ble det min fest som jeg kunne kose meg med, vippe av meg skoene, holde rundt mine. Og det var taler og taler og huset bugnet av blomster, latter og skravling. Veslejenta holdt sin egenskrevne tale. Jeg takket alle og holdt tale om livet mellom ord og jord. Minstemann sovnet i sofaen under de siste talene og ble båret i seng. De to store ungene danset i hagen. To komitemedlemmene feiret med en sigar på verandaen (til stor forskrekkelse for Storebror - "Mamma, de røyker!").

Lyktene skinte i hagen. Vi glemte å ta bilder. Vi samlet minner i stedet. Dette langvarige prosjektet fikk en personlig og god avslutning og feiring.

I går kveld var det den offisielle og kollektive avslutningen av det hele. Doktorkreering i Universitetets Aula. Serimonielt og formelt. Kreering av de doktorander som har disputert siste halvår. Kor og orkester. Rektor og dekaner i lange kapper. Hver og en ropes opp, presenteres med sitt prosjekt og overrekkes diplom. Erklært som doktor. Synlig så det holder. Nuvel. Av ca hundre "doctores" i går kveld - var jeg den aller siste på lista. Tre blide slitne unger sto i midtgangen (joda - nok en gang valgte vi å ta dem med, det er nå det skjer) og trippet og vinket mens kjærestemannen husket å ta bilde. Etterpå var det mottakelse, kanapeer og stettglass og jordbær med sjokolade (wow - kan jeg ta en til, Mamma) Og i mørket og fakkellyset på universitetsplassen danset tre overtrøtte unger.

Så da var det gjort.

hva vil vi bygge fellesskapet med

"Et slikt forskningsbidrag har sin samfunnsmessige betydning gjennom synliggjøring av diskursive konstruksjoner som konstruksjoner og ikke gitte og uforanderlige faste punkter. Demokrati forutsetter at det finnes rom for debatt, at saker regnes som diskuterbare og foranderlige. Ved å finne og synliggjøre konstruksjoner, kan en kanskje diskutere mer åpent hva slags konstruksjoner for fellesskapet vi vil bygge samfunnet med."

Slik avslutter jeg den korte presentasjonen av hva doktorgradsforskningen min skal tjene til. Hva var poenget med det jeg skrev - hva kan det brukes til?

Til å forstå at de begrepene vi fanger og forstår virkeligheten med også er formbare, historisk foranderlige og politiske. Det er ikke faste fysiske skillelinjer mellom "oss" og "de andre". Vi skaper fellesskapene og grensene for fellesskapene selv. Det er viktig.

Og det tenker jeg at det er på tide at jeg skriver mer om. Etter en sommer som rystet oss alle. Fikk oss til å tenke. Fikk oss til å synge og gå i tog og holde roser og kjenne på fellesskapets verdi. Nå er det høst. Vi må tenke videre.

- hva skal du nå, da...

spør alle. (Og da mener de jo jobb - og "jobb" betyr som kjent det du gjør som er betalt av noen andre...)

Jeg skal vel koste gulvet for brødsmuler, bake flere brød og henge opp tøy. Ikke mye å føre opp i selvangivelsen det...

Og - så skal jeg skrive. Skrive her. Se om noen vi ha andre tekster skrevet. Skrive en kronikk i ny og ne. Se om avhandlingen kan bli en bok en vakker dag. Se om mer skjønnlitterære tekster også kan få vokse fram.

Og jeg skal hjelpe andre med å skrive - som veileder på masteroppgaver - men også gjerne på andre gjennomlesninger for skrivende folk.... (trenger du en til å lese og veilede deg på tekstene dine?)

Midt i mylderet her hjemme skal jeg prøve å sy dette sammen. Med tid til haging og laging innimellom - og mye plass for de små som skal ha tid og rom for å surre med sitt i denne familien. Drømmen er jo at dette skal kunne henge sammen - fungere sammen - bli en meningsfylt helhet - om enn langt fra noen A4-mal...

Hva skal du nå?

noe om en doktorgrad II

Litt mer - hva er nå dette for noe....

Jeg må jo gruble litt over dette. Som det gikk fram av forrige post, så har det tatt tid - mest fordi det har vært riktig og viktig å prioritere andre ting også - underveis. Og på denne ferden, så må jeg vel si at denne doktorgraden, denne avslutningen, langt fra har framstått som noe mål her i livet - men mer som en hindring, noe jeg må komme meg forbi, gjennom, klare - for å bli fri...

Men hva er det for slags greie, da... Det er jo en avhandling selvsagt, et stort og selvstendig forskningsarbeid. Men så er det ordningen rundt som er det sentrale (for det finnes da så mange andre slags rapporter og bøker her i verden...). Dette skrevne, framforskede, korrekturleste og trykte resultatet leverer man inn etter et bestemt rituale, så venter en i en evighet

- og så er det godkjent og dermed inngår det hele i et slags gammelt rites de passage, et overgangsrituale. En er godkjent - og må bestå den siste prøven! En får dato for denne "prøven" - det offentlige forsvaret av avhandlingen - og så er det bare å gjøre seg klar.

Det var den verste tida. Da var det en kortluntet og stressa og ilter mamma her...

Så - ti arbeidsdager før D-dagen - får man tittelen på prøveforelesningen. Skriv en 45 minutters forelesning om tema X. Det var påska her i huset, konkret og greit nok. Midt i mylderet... Godt at en har en god mann å teste ut resonnementer og framføring på - når alle andre er på ferie...

(og når en samtidig forbereder doktormiddag i sitt eget hjem, midt oppi det hele, så er det jo litt å pusle med...)

To dager før D-dagen ramlet jeg helt sammen. Vondt overalt, kvalm, utslitt. Orket ikke mer. Kjempenervøs. Jaja - neivel. What to do. Sove...

Dagen før D-dagen brydde jeg meg ikke mer. Husket ingenting av avhandlingen - jaja, whatever. Telte glass og kaffekopper og sydde hekter mellom knappene i blusen for at den ikke skulle sprike. Når den kjære underveismannen så sendte alle flaskene med musserende vin med et knas i kjellergulvet halv elleve den kvelden - så var vel den dagen over også. Nå fikk det bare komme.

Så kom dagen - og jeg fikset unger og hus og klær og vi fulgte lillebror i barnehagen og pakket resten av gjengen i bilen avgårde til Blindern og underveismammaen med sin (min) inn i margen-for-alltid-tilstedeværelse følte for en gangs skyld at akkurat nå må jeg være litt introvert, litt fokusert på meg selv.

Det var flott. Det var krevende. Det var en engangsopplevelse og jeg må tenke gjennom det igjen og igjen for å huske og få det med meg. Jeg holdt forelesningen fra 1015-1100, deretter var det lunsj med komiteen (altså skjerpet og faglig med da også) og så disputas fra 1215 til litt over tre. Så rundt regnet fem timer konstant, stort sett på beina og faglig fokusert hele tida. Og ved starten av hvert punkt på programmet er det innmarsj, mens publikum reiser seg, og disputasleder i svart kappe, doktorand og komite marsjerer inn. Så litt pomp og prakt er det altså...

Litt "ut-av-kroppen"-opplevelse. Bare tenke, konsentrere seg, svare, helst godt og oppegående - hele tida. Forstå den svenske opponenten. Tilpasse svarene og kommentarene. Være offensiv og vennlig og faglig korrekt. Ignorere kroppen, slitne bein, men passe på holdningen, rett i ryggen....Holde meg selv fast i armene når jeg skalv, slik at ingen skulle se det. Ingen så det, alle sa at jeg var stødig og klar hele tida. Det var krevende spørsmål og innspill - og det ga spennende muligheter for meg. Jeg greide meg bra. Det ble en spennende disputas - sa folk. Det ble en svært god forelesning - sa folk. Takk!!

Og i publikum satt gamle venner og noen gamle kollegaer. Jeg så de kjære kjære studievennene med rødkantede øyne og de kjære nabovennene med blomster og like røde øyne. Kjærestemannen med oppmuntrende smil hele tida, Storebror med Hardyguttene-bok og Veslejenta opp og ned på stolen. Foreldrene mine, stolte og spente, Broren min. Det er jo litt stort da, at de kommer hele gjengen.

Stipendiattida har tildels vært svært tung. Men jeg fullførte. Og jeg er så takknemlig for at jeg fikk ha en slik avslutning - med verdighet.

Slike fine oppsatser sto i auditoriet - og fikk være med meg hjem og pynte opp i gangen, ved siden av loppemarkeds-dekkstolen som jeg slepte hjem i høst...

Så er en liksom på andre sida av denne hindringen, dette ritualet, da. Den samme - men på andre sida. Nå skal jeg finne ut hva det innebærer. I dag har jeg brukt statusen til å vaske ulltøy, gjødsle i hagen og ha en haug med ekstra andreklassinger med hjem....

noe om en doktorgrad I

Jeg skal vel fortelle litt. Sånn litt etter litt...

Seint fredag kveld - natt - da de siste gjestene tok farvel (og det var jo de gode naboene, de verdens beste, som en tar en hverdagskaffe på trappa med, skravler over gjerdet med og låner et egg av og tar ansvar for lokalsamfunn og oppvekstmiljø sammen med - de har jo kort vei alle sammen, og tok med seg termokannene sine hjem i mørket...) - og det lyste i lykter rundt hele huset, på alle utebord og trapper, trappa var nesten blitt til en egen hage med alle de busker og trær og sommerblomster og stauder som gode gjester hadde tatt med som særdeles velegnede presanger til en hagekjær doktordame....

- og så satt vi der på trappa hånd i hånd, blant lyktene, under stjernene. Kjæresten min og jeg. Og var ferdig.

For slik har det vært. I juli 1999 begynte jeg som doktorgradsstipendiat. Året etter møtte vi to hverandre. Så det har alltid vært med oss. I talen sin til meg denne kvelden fortalte min kjære om dette prosjektet som et slags teppe vi alltid har hatt foran oss, og som nå er borte. Alle beslutninger vi to har tatt sammen om det felles livet vårt (om barn, jobb, bolig, økonomi, framtid på så mange måter) har vært sett i lys av dette prosjektet. Jeg har ikke skjønt det selv - før han satte ord på det denne kvelden - hvor definerende dette har vært, ikke bare for meg - men for hele livet vårt sammen.

Andre jobber kan en ha en stund - og så slutte og gå videre. Et doktorgradsprosjekt må enten fullføres - eller så har en det med seg som "noe en IKKE fullførte" resten av livet. Det er ikke bare å slutte...

Jeg har hatt full og hel støtte fra min kjære hele veien. Og prosjektet har tatt tid. Jeg har ikke visst om det ville la seg gjøre å fullføre.

Og det var ikke på grunn av tre fødselspermisjoner, tre svangerskap med sykmeldinger og etterhvert deltidsarbeid for å få det hele til å gå rundt. Slik er livet. Det gode livet. Det er ikke et problem eller en hindring. Det er et liv.

Men problemene har vært knyttet til den svært vanskelige arbeidssituasjonen jeg har vært i og de reelle sanksjonene jeg ble møtt med fordi jeg fikk barn mens jeg var stipendiat. (og den oppmerksomme leser ser at her ligger det en lang og vanskelig historie mellom linjene, vi får se om den blir skrevet noen gang). Det har kostet meg så mye å leve gjennom. Det var hindringene.

Men så klarte jeg det. Mellom lego og klesvask og en myldrende familie her hjemme i stua.

Og hele denne vinteren har vært et slags vakuum. For tenk om det ikke var bra nok? Mislykket allikevel....?

Men det var bra nok. Og fredagen (og det skal jeg skrive om i en egen post) - ble ingen offentlig ydmykelse - men en intens dag gjennomført med verdighet og hevet hode - med godord og anerkjennelse.

Jeg er gjennom. Det var en altfor lang vei. Den kostet for mye. Men jeg kom ut på riktig side, hindringene er borte. Nå er jeg fri.

Og jeg er så takknemlig for ham som har stilt opp hele denne vanskelige veien, og som er rørt og glad på mine og våre vegne - og som jeg kan få sitte på en trapp med og være sammen med videre.

Fortsatt underveis i livet.

Nu är jag fri!

- nu sjunger jag min melodi....

Slik går jeg rundt og synger. For på fredag var det overstått. Fullendt. Ferdig. Nå er jeg ute på den andre siden av dette enormt langvarige prosjektet.

Og kirsebærtrærne slo ut i blomst akkurat denne dagen!