tirsdag 3. mai 2011

noe om en doktorgrad I


Jeg skal vel fortelle litt. Sånn litt etter litt...

Seint fredag kveld - natt - da de siste gjestene tok farvel (og det var jo de gode naboene, de verdens beste, som en tar en hverdagskaffe på trappa med, skravler over gjerdet med og låner et egg av og tar ansvar for lokalsamfunn og oppvekstmiljø sammen med - de har jo kort vei alle sammen, og tok med seg termokannene sine hjem i mørket...) - og det lyste i lykter rundt hele huset, på alle utebord og trapper, trappa var nesten blitt til en egen hage med alle de busker og trær og sommerblomster og stauder som gode gjester hadde tatt med som særdeles velegnede presanger til en hagekjær doktordame....

- og så satt vi der på trappa hånd i hånd, blant lyktene, under stjernene. Kjæresten min og jeg. Og var ferdig.

For slik har det vært. I juli 1999 begynte jeg som doktorgradsstipendiat. Året etter møtte vi to hverandre. Så det har alltid vært med oss. I talen sin til meg denne kvelden fortalte min kjære om dette prosjektet som et slags teppe vi alltid har hatt foran oss, og som nå er borte. Alle beslutninger vi to har tatt sammen om det felles livet vårt (om barn, jobb, bolig, økonomi, framtid på så mange måter) har vært sett i lys av dette prosjektet. Jeg har ikke skjønt det selv - før han satte ord på det denne kvelden - hvor definerende dette har vært, ikke bare for meg - men for hele livet vårt sammen.
Andre jobber kan en ha en stund - og så slutte og gå videre. Et doktorgradsprosjekt må enten fullføres - eller så har en det med seg som "noe en IKKE fullførte" resten av livet. Det er ikke bare å slutte...

Jeg har hatt full og hel støtte fra min kjære hele veien. Og prosjektet har tatt tid. Jeg har ikke visst om det ville la seg gjøre å fullføre.
Og det var ikke på grunn av tre fødselspermisjoner, tre svangerskap med sykmeldinger og etterhvert deltidsarbeid for å få det hele til å gå rundt. Slik er livet. Det gode livet. Det er ikke et problem eller en hindring. Det er et liv.

Men problemene har vært knyttet til den svært vanskelige arbeidssituasjonen jeg har vært i og de reelle sanksjonene jeg ble møtt med fordi jeg fikk barn mens jeg var stipendiat. (og den oppmerksomme leser ser at her ligger det en lang og vanskelig historie mellom linjene, vi får se om den blir skrevet noen gang). Det har kostet meg så mye å leve gjennom. Det var hindringene.


Og hele denne vinteren har vært et slags vakuum. For tenk om det ikke var bra nok? Mislykket allikevel....?
Men det var bra nok. Og fredagen (og det skal jeg skrive om i en egen post) - ble ingen offentlig ydmykelse - men en intens dag gjennomført med verdighet og hevet hode - med godord og anerkjennelse.

Jeg er gjennom. Det var en altfor lang vei. Den kostet for mye. Men jeg kom ut på riktig side, hindringene er borte. Nå er jeg fri.

Og jeg er så takknemlig for ham som har stilt opp hele denne vanskelige veien, og som er rørt og glad på mine og våre vegne - og som jeg kan få sitte på en trapp med og være sammen med videre.
Fortsatt underveis i livet.

7 kommentarer:

  1. Gratulerer, doktor! Og du rørte meg til tårer med dette innlegget. Å være underveis er som du sier selve livet, men jammen er det godt når man når sine mål og kan puste ut for en stakket stund. Og så skal jeg jammen tenne noen flere lys og sitte litt oftere på trappa med kjæresten min og være takknemlig for at han er min og at han støtter meg i mitt lille selvstendige arbeidsliv.

    Takk. :)

    SvarSlett
  2. Det svelges hardt her, og det nytes å lese dine fine ord.

    SvarSlett
  3. Gratulerer, kjære underveis. Det var et livsnært og godt blogginnlegg å lese.

    Mange gode tanker til deg!

    SvarSlett
  4. Du er fri! Jeg er så glad for å høre at dette gikk bra, at du har feiret og at du nå kan rulle ut et helt nytt teppe (smykket med nye og gamle mønstre) foran deg og kjæresten din! Jeg kjenner deg ikke, men vet likevel litt om hva du har vært gjennom. Og jeg er veldig, veldig imponert - og stolt! - over modige deg som fullførte. A giant leap for deg, men også a small step for menneskeligere forhold i akademia. Gratulerer!

    SvarSlett
  5. Å, sånne menn er verdt å ta vare på. Som støtter og heier på, sparker en i rompa om det trengs - og kommer med akkurat de ordene eller bare klappet på skuldra som man trenger akkurat da. Snille, snille mannen din.

    (Og DET tar ikke noe av æren fra jobben DU har gjort!! - men så godt det er å være to når man lever et liv!)

    SvarSlett
  6. Hei!
    Det var så flott og lese tankene dine om prosessen og det og endelig være i mål! Gratulerer! Jeg er imponert! Jeg står selv i startgropen på doktorgradsarbeidet og tygger for og i mot barn nr tre. Skal jobben få diktere familielivet eller er det jeg som ber om for mye når jeg ønsker å få være bare mamma en gang til? Det finnes ikke noen fasit på dette og jeg bekymrer meg for at et barn nr tre vil " velte lasset". Men samtidig så er morsfølelesen utrolig sterk! Ta godt vare på mannen og hverandre, jeg vet at slike flotte ektemenn, fedre, ( og innimellom når mamma er på jobb - også reservemødre :)) vokser ikke på trær!!! Ønsker dere alt godt og følger deg videre.

    SvarSlett
  7. Hei, du. Jeg fikk alle mine tre underveis i stipendiattida - og det kostet alt det kunne koste på jobbfronten, dvs jeg ble møtt med flere sanksjoner og mer tilsidesetting enn en kunne forestilt seg - MEN - det som varer er jo disse tre fantastiske små! At vi gikk for tredjemann etter alt som da hadde skjedd (i stedet for å føle forpliktelsen på at "jeg burde vel bli ferdig - og disputere - og få en annen jobb først..." - og dermed "bli for gammel" i mellomtida) er SÅ bra. Han var og er jo en eneste stor gave.
    Alle må jo finne sin vei og gjøre sine valg. Men for meg var det jo aldri antall barn som "veltet lasset" -men (dessverre) måten jeg ble møtt i akademia. MEN: Jeg fikk barna, beholdt mannen (skal fortsette med det :-)) - og nå har jeg jammen fullført doktorløpet også!

    (testspørsmål til deg: Hva angrer du mest på om ti år - at du disputerer et par år etter planen - eller at du ikke får et barn til...?)

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)