noe om en doktorgrad I

Jeg skal vel fortelle litt. Sånn litt etter litt...

Seint fredag kveld - natt - da de siste gjestene tok farvel (og det var jo de gode naboene, de verdens beste, som en tar en hverdagskaffe på trappa med, skravler over gjerdet med og låner et egg av og tar ansvar for lokalsamfunn og oppvekstmiljø sammen med - de har jo kort vei alle sammen, og tok med seg termokannene sine hjem i mørket...) - og det lyste i lykter rundt hele huset, på alle utebord og trapper, trappa var nesten blitt til en egen hage med alle de busker og trær og sommerblomster og stauder som gode gjester hadde tatt med som særdeles velegnede presanger til en hagekjær doktordame....

- og så satt vi der på trappa hånd i hånd, blant lyktene, under stjernene. Kjæresten min og jeg. Og var ferdig.

For slik har det vært. I juli 1999 begynte jeg som doktorgradsstipendiat. Året etter møtte vi to hverandre. Så det har alltid vært med oss. I talen sin til meg denne kvelden fortalte min kjære om dette prosjektet som et slags teppe vi alltid har hatt foran oss, og som nå er borte. Alle beslutninger vi to har tatt sammen om det felles livet vårt (om barn, jobb, bolig, økonomi, framtid på så mange måter) har vært sett i lys av dette prosjektet. Jeg har ikke skjønt det selv - før han satte ord på det denne kvelden - hvor definerende dette har vært, ikke bare for meg - men for hele livet vårt sammen.

Andre jobber kan en ha en stund - og så slutte og gå videre. Et doktorgradsprosjekt må enten fullføres - eller så har en det med seg som "noe en IKKE fullførte" resten av livet. Det er ikke bare å slutte...

Jeg har hatt full og hel støtte fra min kjære hele veien. Og prosjektet har tatt tid. Jeg har ikke visst om det ville la seg gjøre å fullføre.

Og det var ikke på grunn av tre fødselspermisjoner, tre svangerskap med sykmeldinger og etterhvert deltidsarbeid for å få det hele til å gå rundt. Slik er livet. Det gode livet. Det er ikke et problem eller en hindring. Det er et liv.

Men problemene har vært knyttet til den svært vanskelige arbeidssituasjonen jeg har vært i og de reelle sanksjonene jeg ble møtt med fordi jeg fikk barn mens jeg var stipendiat. (og den oppmerksomme leser ser at her ligger det en lang og vanskelig historie mellom linjene, vi får se om den blir skrevet noen gang). Det har kostet meg så mye å leve gjennom. Det var hindringene.

Men så klarte jeg det. Mellom lego og klesvask og en myldrende familie her hjemme i stua.

Og hele denne vinteren har vært et slags vakuum. For tenk om det ikke var bra nok? Mislykket allikevel....?

Men det var bra nok. Og fredagen (og det skal jeg skrive om i en egen post) - ble ingen offentlig ydmykelse - men en intens dag gjennomført med verdighet og hevet hode - med godord og anerkjennelse.

Jeg er gjennom. Det var en altfor lang vei. Den kostet for mye. Men jeg kom ut på riktig side, hindringene er borte. Nå er jeg fri.

Og jeg er så takknemlig for ham som har stilt opp hele denne vanskelige veien, og som er rørt og glad på mine og våre vegne - og som jeg kan få sitte på en trapp med og være sammen med videre.

Fortsatt underveis i livet.