mandag 30. januar 2012

mandagsblues - for noen....


Hverdagene er byggesteinene, joda joda. De fyller vi med vår innsats og velvilje.  Men helgedagene er pusterommene. Vi har stort sett ganske få og små planer og mange gode lange strekk der tekoppene kan fylles og tømmes, en brøddeig settes, legobyggverk konstrueres, lydbøker kan høres uavbrutt under et teppe eller småslitne småtroll kan ta et deilig bad midt på dagen. Og enda er det snøhuler som skal graves og akebrett som skal polere bakken i hagen før det mørkner. Deilige helgedager. Vi trenger det.

Og så kommer mandagen der - ofte litt brått. Noen av oss tar det med fatning og noen ikke. Vi får stelle med hverandre og møte dagen og kravene. Byggesteinsdagene, som gir og tar krefter. Som bygger kunnskap, ferdigheter og så mange slags produkter. Det hører til - vi hører med. Og noen ganger må det til en ekstra runde med stell og kos før vi makter kravene, - særlig når en er liten, særlig når det fortsatt er kald og mørk januarmorgen. Det må vi huske på. Det skal ikke være så travelt at vi glemmer at det er krevende nok å være et stort eller lite menneske. Litt ekstra. Over kneika. Så er vi med....

God mandag til deg.

torsdag 26. januar 2012

ikke stort å skryte av

Jeg er ikke "flink" - eller "snill". Jeg gjør det meste fordi det er nødvendig. Noen trenger det. Det trengs. Hjelpe med bokbind. Sy i en knapp. Bake glutenfritt brød til et barn og glutenfylt brød til to andre. Vaske gulvet igjen. Henge opp tøyet igjen. Hjelpe til med storebrors stil. Fyre opp igjen. Tørke boblebuksene. Sy i en knapp til.
Det er ingen prestasjon. Det er ingenting å rose. Ikke stort å skryte av. Lite å fortelle om. Det er ingenting. Det er bare nødvendig. Omigjenogomigjen.

- "Men nå er det KOSETIME!" annonserer minstemann i det han stormer rødkinnet inn av døra. Nå! Med en gang. Det er også nødvendig - takk og pris!!

onsdag 25. januar 2012

mest som før

En vakker dag står man opp etter en søvnløs natt og tar t-banen helt alene ned i den store skumle byen blant bygg som ble knust en sommerdag vi aldri glemmer, og støvlettene og lebestiften er på. - og på et lite kontor i et stort bygg står en stor blomsterbukett og ønsker velkommen. Ganske overveldende. Og så er man i gang - liksom.
Og livet går sin gang og alt det andre er som før. Og selv med nøkkelkort og brukernavn og eget kontor og stor kantine og månedskort, så er det meste som før. Jeg er vant til å være skrivedame (og lesedame). Det er det den nye jobben også dreier seg om i stor grad.

Og det nå slik at dette livet vi lever og forsøker å forstå oss på - det har nå en del byggesteiner etterhvert som jeg ikke var så interessert i å rokke på, når nå noen ringte her rett før jul og ønsket å diskutere en spennende jobb med meg. Dette var åpenbart en fulltidsjobb - et midlertidig engasjement for et år, fram til et stort og samfunnsmessig viktig arbeid skal leveres. Og jeg endte med å takke nei. Holde på de prioriteringene og noen av de valgene som jeg og vi har forstått at er viktige for oss. Og så lå jeg vel våken den natta også.

Så gikk en dag. Og så ringte de igjen. Og ba meg tenke på om jeg allikevel kunne tenke meg dette - på deltid - med full frihet til hjemmekontor og hva som helst. Så tenkte jeg - og sa ja. Og så lapper vi sammen uka og dagene. Som før. Ingen på SFO. Korte barnehagedager. Mangesysleri og tilstedeværelse. Smøre en brødskive til en sulten skoleunge i totida - og så tilbake til pc-en - og så tilbake på kjøkkenet og kose litt og høre hvordan det gikk i svømminga..., fyre opp og henge opp noen våte votter ved ovnen, - og så skrive en stund til. Mens noen setter på Hakkebakkeskogen på lydbok.... Som før. Brødene bakes og lysene skinner i vinduskarmen hver ettermiddag som før...

Men med et par stilige forskjeller: Noen dager i uka svinger fruen seg i byen, der det finnes kollegaer og kantine og sånn, det er fortsatt litt skummelt - men et godt påfyll, på tide får man vel si... Og mannen har også sine dager med hjemmekontor - og har lagt opp et deltidsløp på sin jobb som gir oss alle mer tid sammen her hjemme - alle dager.
Og det er stadig en eller annen som skal ha skidag eller legetime, eller være hjemme og kaste opp litt eller noe sånt og det er lekser og trening og kor og tirsdagskokker og venninner med hjem og en åtteåring med store strikke- og syplaner, og gulva blir vel vaska omtrent som før - og livet går rundt.
Kanskje var dette litt mindre skummelt enn jeg trodde..? Eller - det ser ut til å gå opp, fordi jeg holdt på prioriteringene i første runde, visste hva som var viktigst..

søndag 22. januar 2012

egne valg


Det er ikke så lett å vite hvordan en skal leve sitt liv. Det mener jeg man - altså jeg - må få lov til å si. Og da sikter jeg ikke til de helt overordnede store moralske spørsmålene i livet. Der det virkelig går skillelinjer mellom RETT og GALT - det er jo lett! De store ordene og de store enkle spørsmålene - de er tydelige og klare. 
 Det er ikke det jeg snakker om. 
Men i det daglige praktiske liv, hit og dit, nå eller etterpå, meg eller deg, vaske eller leke.. - og i de små valg som summerer seg til store valg - og selv i de ganske store sakene i ens eget liv, det som gjelder valg av utdanning, bosted, forhold til yrkesliv, og det nære livet med andre mennesker - det er da rett og slett ikke så lett å vite alltid. Hvordan skal jeg ordne meg - nå - og nå - og nå....

(og for dere som synes at alt er lett - les noe annet - eller les dette og lær noe om andre....)


Man skal selvfølgelig kjenne etter - hva er rett for meg? Skal jeg gå hit eller dit? Føler jeg for å vaske badet eller lese en bok, jaja, liksom...? Søndagsskitur eller kaffe ved ovnen og en bok til...? La lyst, emosjoner og identitet avgjøre. 

Eller kanskje en skal gjøre nøye vurderinger av konsekvenser, kostnader og gevinst ved ulike valg. Rasjonelt og oversiktlig.

Og så er det alle andre. En må ta hensyn, tilpasse seg - og en har vel muligens en eller flere en rett og slett må ta seg av, noe som også kan begrense eller i hvertfall definere valgmulighetene noe. Nødvendighet trer framfor lyst. Nødvendighet trer eventuelt også framfor fornuft, når det ikke er flere valg... 

(ad bildet ovenfor - jeg går ikke fra ham alene i villmarka, jeg har to unger foran meg - og fotografen, pappakjæresten er rett bak minstemann her. of course)


Det er mange rammer og begrensninger. Og det er ikke lett. Allikevel gjentar jeg igjen og igjen - at folk - ofte - er friere enn de tror. Og der er vi vel ved noe av poenget, at det rett og slett handler ganske mye om hva vi (joda, jeg også) tror. Hvilke rammer og krav og tilpasningsfaktorer vi tror vi la begrense oss. Normalitetsbegreper for eksempel. Hva som "går an". Går det virkelig an å....?

Skriving og lesing er en av mine veier ut av slike trange rammer. Lese om andres veier og valg. Nære og fjerne. Forståelige og uforståelige. Hverdagslige og sensasjonelle (vottestrikking og redde-verden-arbeid). Og så skrive - om egne refleksjoner. Sette ord på og sette ordene i system, lage mening i følelsene og det rasjonelle og de ytre nødvendighetsfaktorene og finne meg og min vei inne i dette.
Og kanskje gjennom dette skape noe som gir andre noe å lese - skape noen åpninger, vise noen visjoner og variasjoner - og votter og sånn - hverdagslig og noen ganger over det hverdagslige.

Dette er bloggen min. Her skriver jeg mine "lette tekster" - de som skrives raskt med meg selv som redaktør og sensor. Det er mine ord og jeg forstår og lærer gjennom å teste mine tanker i konkret utformede formuleringer. Det rydder tanker. Noen ganger gir mine egne tekster meg et tydeligere bilde av hvem jeg er og hva jeg vil. (Og kanskje gir det deg noe - som leser...)

(Dette er et slags innlegg i "kritiser-andres-tanketomme-blogger-debatten". La oss nå være litt rause med hverandres skriving. Dette er en åpen sjanse for "alle" til å presentere noe, smått og stort. La nå folk drive med sitt, da. Og så velger vi selv hva vi har utbytte av å lese.....)



onsdag 18. januar 2012

"- og at det er en nyttig ting...."



Noen tar bilde av støvletter og neglelakk og viser andre i bloggverdenen hva som finnes av muligheter på slike markeder. Vel og bra  - men der har jeg lite å bidra med. Her er det oftere bilder av sokker og sånn. Og selv om sokkene og grovbrødet finnes her - så er dette (også) en blogg med meninger og refleksjoner. Her finnes med hverdagsglimt og hverdagsliv og her finnes tanker om forbindelsen mellom det nære og hverdagslige livet som hver og en av oss tross alt lever - og de mer overordnede problemstillingene, utfordringene og lange linjene. Vi hører til der, vi mennesker, vi lever konkrete og fysiske liv, med ullsokker og støvletter... - og vi kan tenke og løfte blikket og forflytte oss mentalt, i tid, mellom ulike perspektiver.

Alle koppekakedebattene - og nærsynte-dame-blogg-debattene kan jo gjøre noen og enhver usikker på om en kan skrive om og ta bilde av noe som ikke også samtidig kunne vært hovedoppslag i Die Zeit eller lignende. Men jeg har inntrykk av at neglelakk og støvletter fortsatt har sin plass - så da tar jeg med en liten post om hjemmelagde julepresanger og nyttige ting.

Årets ambisjon var minst 50 % hjemmelaget. Det greide jeg nok. Den aller nærmeste måtte riktignok nøye seg med bare en sokk på julaften - men den andre kom andre juledag, og han var riktig fornøyd med både sokkene og vottene.


Her er en del av ungenes haug. Det ble mange votter og luer og halser, noen fikse leggvarmere til frøkna - med mer. Og det er så moro og godt å se at mamma-votter og -luer får favoritt-status. I tillegg til å være varme og gode får de ekstra verdi av at de er hjemmelaget.  

Så ble det pysj til hver av ungene. Nå har jeg lært meg å sy i stretchstoff - det var jo på tide - og ungene har hver sin solide og varme pysj - som også havnet på favorittlista.


Og så dette da - det var morsomt og tidkrevende. To små nevøer fikk hvert sitt natur-skatte-samle-sett. En veske sydd av nettingstoff (slik at sand etc lett renner ut.) - til å samle all verdens naturskatter. Et forstørrelsesglass til hver - og noen naturbøker på kjøpet. Jeg fikk rapport om at de to små var ute allerede første juledag på naturskatte-jakt!


- det var flere votter, det var masse grytekluter, det var papirstjerner og mye mer. Det holder vel nå. Nå er det nye stoffbunker og garnnøster og nye skriveoppdrag. Januar.

søndag 15. januar 2012

rustet for framtida?


- Nå er det liksom litt som gamle dager og litt moderne. - Men i framtida blir det nok bare moderne....
- Hvordan mener du det blir da?
- Da blir det nok bare datamaskiner til alt?

Til alt? Er dette mitt barns visjon av sin egen framtid? Er det dette livet hun tror hun skal leve? Det ligner kanskje noen framtidsvisjoner jeg selv hørte om, leste, tenkte på en gang for lenge sida da jeg selv var et barn og framtida lå langt der framme...
Nå har jeg selv barn. De vokser og utvikler seg og er ikke lenger bare "her-og-nå-babyer" med et umiddelbart omsorgsbehov. De tenker og reflekterer, de har et selvstendig forhold til sin fortid, nåtid og framtid - og de skal leve i denne framtida. Jeg, som forelder og som voksen, tenker ganske mye på hvordan jeg skal bidra til denne framtida de skal leve i, - og som jeg en gang skal gå ut av, sannsynligvis før dem.

Jeg tenker på at det vekst- og overflodssamfunnet som de og vi akkurat nå lever i, er et mikroskopisk øyeblikk i menneskehetens historie. Hvis jeg lar dem vokse opp til å forvente og mestre bare en videre vekst i velstand og overflod, så gjør jeg dem en stor bjørnetjeneste. Hvis jeg lar dem bare få oppleve å være effektive og dyktige forbrukere i et marked der alt og mer og mer kan kjøpes og kjøpes, så lærer jeg dem ikke å mestre et liv i en helt sannsynlig mye mindre overflodspreget verden. Hvis de - på samme måte - skal oppdras til å bare holde forbrukskarusellen i gang - så går det helt reellt ut over klodens miljømessige bærekraftighet. (Vi er gode på å sortere søppel og barn er supergode på det. Det er ikke nok. Vi må forbruke mindre og lage mindre søppel og belaste den eneste jorda vi har langt mindre. ) 
Digitale ferdigheter regnes som grunnleggende i norsk skole. Fint og flott. Men det er ikke nok. Den framtida mine små skal leve i - blir ikke levd bare via datamaskiner. Det er ikke det eneste livet de skal leve, selv om hun tror det, min lille, det tror ikke jeg. De skal leve med mennesker. De skal leve med fysiske kropper, som får sår, brekker ben, blir syke, aldres, trenger næring, sol, bevegelse, kjærlighet, - og der nye barn fødes med smerte og risiko. De skal leve med sitt eget og andres sårbare følelsesliv. De skal leve med en virkelig natur, som er overbelastet allerede. Det er klima, vær, og andre utfordringer rundt oss som krever sitt av oss. (Kanskje skal ingen strikke sokker lenger og ingen stoppe sokker lenger. Men noe må vi beskytte oss med mot kulda, hvis vi skal fortsette å klore oss fast her oppe i nord....)


Jeg tenker at jeg ruster barna mine best dersom de vet en del om å greie seg selv, selv og i direkte samarbeid med andre. Kan mer enn å dra et kort eller taste på en datamaskin. At de kan klare seg i et samfunn der en ikke kan kjøpe seg alt. Jeg vet ikke hvilken framtid de skal mestre. Men jeg ønsker for dem og ønsker å hjelpe dem på veien til at de skal ha et mangfold av ferdigheter, både praktisk, sosialt og i sine egne tanker. Da er de best rustet for den ukjente framtida.

tirsdag 10. januar 2012

viktige og uviktige blogger?

Noen i bloggverdenen fører en debatt om dagen om hvorvidt alle vi damer -eller nesten alle av oss - skriver altfor hverdagslig, er opptatt av altfor banale saker osv. Hvorfor brukes ikke bloggverdenen til noe viktig i stedet, - blir det spurt...

Å - her er det så mye en kan si.
For det første - det skrives da virkelig om så mangt. Mange (av oss) skriver om verdier, politikk, ansvar og verden
For det andre - verden og alvor kan også diskuteres på en blogg som i blant har et bilde av en solnedgang eller en hjemmestrikket vott eller to. Verden henger sammen. Vi befinner oss alle både i et konkret hverdagsliv med votter (etc) og i en større verden med mulighet for vidtrekkende analyser og debatter.

For det tredje - noen av oss er veldig vant til å skrive. Noen av oss har skrevet lange og korte tekster som er blitt trykket og lest i gammeldagse formater, slik som bøker, forskningsrapporter, aviskronikker osv av få eller mange.  Noen av oss skriver fortsatt -også - i slike formater. Og muligens er bloggingen en mulighet for å skrive noe annet også.  Noe lettere, raskere formulert, noe om noe annet...
MEN - og dette blir vel det fjerde - vi som er skrivemenn og -damer, og vant til det - vi må huske at blogg-verdenen har gitt også andre som ikke vanligvis har vært skriverne og de store ordprodusentene i verden en arena for å få publisert sitt. Det er lov og plass for det. Om det så er et bilde av en lysestake mot en hvit vegg eller hva det nå er for noe.

For det femte. Blogger er frivillig lesing. Det er visstnok fryktelig mange av oss etterhvert. Noen av oss er små - (kom, kom, nye lesere!) - noen er store. Det er en markedssituasjon - det er leserne som velger. Fritt fram. Hvis du synes matoppskrifter og lysestaker mot hvit vegg er kjedelig - så finnes det hundrevis av andre blogger...

For det sjette. La folk få ha hobbyene sine i fred. Selv om de publiserer dem. Ja, jeg enig at de lysestakene er kjedelige. Men det er andre folks joggeturer eller tv-titting eller andre hobbyer også....

Nå kommer jeg snart ut av tellinga.....

Jeg er for interessante og gode blogger og jeg er for en debatt som er konstruktiv i forhold til dette. Men nye erkjennelser og forståelser kan også komme av gode koblinger av hverdagsglimt og oversikt og verdianalyser, der kanskje hverdagsglimtene kan belyse og lede oss videre til ny innsikt - ikke bare ved en top-down-tilnærming der analysen av verden kommer først. For meg er de hjemmestrikkede vottene også en del av en større helhetstankegang, med vekt på å ha ferdigheter, forbruke mindre, ta mer ansvar. Men det er nå meg. Noen liker bilder av lysestaker og negler. Det er langt nede på lista for meg - men det finnes verre ting. Og det finnes viktigere kamper å kjempe for oss som bryr oss om det. La oss fortsette med det. Men ikke skamme oss over at vi tilhører en hverdag og et liv der også det konkrete og håndfaste er med.

God tirsdagskveld...

mandag 9. januar 2012

storfamilien og livsrefleksjonene


Storfamilien samlet en hel søndag. 25 mennesker, fire generasjoner, den yngste halvannet år - den eldste over åtti. Noen vi ser ofte - noen vi ser sjelden. Blant oss finnes minnene om dem vi har mistet. Alle hører til. Mine unger hører til i mange store og små flokker og jeg vil at de skal kjenne til og være kjent blant disse. Morfar viser 3 minutters 8-mm filmer fra jeg selv var liten, rund og snauklipt i lyseblått skjørt som såvidt rakk over bleierompa...

Og så får en noen gode små samtaler på en snei, med noen som også har blitt større siden sist. En liten nevø som snakker mer og mer. En gammel grandtante som er like sprek, men som unnskylder seg for at hun har droppet julekortene i år - men julebrevet mitt har hun lest to ganger... Det unge samboerparet som tenker at de skal skifte alle vinduene i rekkehuset sitt og tydeligvis er veldig interessert i hvordan vi får kabalen til å gå opp med tre små og ulike jobbvarianter.

Så kan en fortelle. At vi har lært og vi har valgt i disse årene med unger at vi vil at det skal være familietid, søskentid og hjemmetid. At det må ha konsekvenser for de valgene vi gjør arbeidslivsmessig. At nå når jeg etter mange rare runder har sagt ja til et spennende ettårs jobbtilbud helt ut av lufta (etter først å ha sagt nei, fordi jobben er mer enn fulltid og det blir for mye i kabalen her og deretter blitt sterkt oppfordret til å ta den allikevel, på deltid), så legger vi opp til et liv med deltidsprosenter og delvis hjemmekontor for begge voksne, som gjør at det alltid fortsatt skal være noen i huset når skoledagen er over. En voksen - som jobber, men er der og kan ta en prat og minne om at det er lurt å få seg ei brødskive. Tilstedeværelse, sammen. Og Lillebror kan fortsatt ha sine fridager fra barnehagen og sine seine morgener på de tre dagene i uka vi planlegger hjemmekontor. Det blir bra, tror vi. Mye ro og familietid. Det er nå disse åra vi trenger det.

Å takke nei til en ("drømme-")jobb, å velge mange år som ulønnet og halvlønnet løsarbeider med hjemmebase, å velge deltid, å velge to voksne på deltid, å velge at det skal være en voksen hjemme på tidlig ettermiddag hver dag, hver dag! - det er vårt valg. Det oppfattes rart av noen. Det føles frigjørende å kunne fortelle og forklare dette for de to unge, barnløse. De nikker og forstår, og det frigjørende er at vi kan forklare hva vi mener uten å passe på ordene slik at ikke samtalepartnerne føler seg kritisert for egne valg. (Jeg kan til og med føye på noen av glansnumrene mine om vårt priviligerte hjørne av kloden og verdenshistorien, og hvis ikke vi synes vi har noe valg, hvem har noen gang det da? De nikker og forstår, og snakker om hva som er vanlig - men ser at vanlighet ikke nødvendigvis betyr at det er det en må...)

I mange andre samtaler blir valg utenom strømmen oppfattet som kritikk. At ikke jeg vil ha barna mine fulltid i barnehage, eller på SFO lange ettermiddager, blir oppfattet som en kritikk av dem som velger slike ordninger. Så kommer den defensiv-offensive debatten - i stedet for en samtale der en kan forsøke å forstå forskjellige valg og liv...

Vi har alle begrensninger på våre valg. Vi kan drømme om friere valg, færre begrensninger, bedre økonomi, et liv med mer delt ansvar, færre belastninger i form av sykdom og funksjonshemninger hos oss selv og våre nære. Og så videre. Men vi har og vi får begrensninger. Det må vi leve med og det må vi respektere også hos andre. Jeg har begrensninger i mitt liv som jeg må ta hensyn til. Ingen valg er helt "frie". Men noen av begrensningene er bare i hodene våre, i vanlighetsoppfatningene våre. De kan vi frigjøre oss fra.

Så ser jeg gamle grandtante. Så ser jeg de spreke seksti-søttiåringene, foreldrene mine og onklene og tantene. Småbarnsforeldrene og de unge, min egen generasjon. Og småtrolla som spretter rundt. Vi har hatt og har valgmuligheter og begrensninger alle sammen. Mange muligheter i livet har vært langt åpnere for oss yngre, enn for gamle grandtante. Muligheter til utdanning, reiser, jobb, valg av bosted (bare tanken om å flytte vekk fra gården...) muligheten til å som kvinne kunne kombinere et yrkesliv og et liv som mor.... Ikke minst også økonomiske muligheter, muligheter til å kjøpe og eie så mye som bare kunne være en drøm i grandtantes og mine egne tanters ungdom.

Men alle disse mulighetene må også kombineres med en evne til å velge. Den gang valgene var færre måtte plikten og nødvendigheten styre. "Det er lett å velge når en har en ting å velge mellom," har min Far alltid sagt.  Våre økte valgmuligheter gir et ansvar. Vi må se at vi ikke nødvendigvis kan velge alt.

Det å søke å velge alt, realisere alt, har også en kostnad. Det det koster, er det vi mister, det vi velger bort. Ser vi hva det er? Er det tid? Er det ro? Er det tilstedeværelse? Er det ansvar for grunnleggende ferdigheter, evnen til å gjøre sjøl det en i stedet kan kjøpe?

Det var en god søndag med gode samtaler. Nå ønsker jeg deg en god mandag!

fredag 6. januar 2012

hverdagshelg

Hverdagsliv er en god rytme. Hverdagslivsuker gir også en god rytme - en blir så klar for en fredag og en helg mot slutten av ei uke!
Vi er klare nå! Fredag - ohoi. Vintersol gjennom vinduene. Kuldegrader. Snø er varslet. Gutta skal i fire bursdager den kommende uka. Første skirenn er på mandag. Lekser hver dag. Vi har nok å henge fingrene i. Inne er det meste julete havnet på loftet - men lysene skinner like mye morgen og kveld.... Fargerike primulaer får erstatte sviblene etterhvert... Perlebrett har fått en renessanse. Brettspillene fra julegavehaugen er fortsatt stas og sammen med tegning og perling slår det til og med ut barne-tv noen kvelder. Lillebror fryder seg over ny kjæreste i barnehagen. Jeg får endelig strikke litt til meg selv etter julegavekjøret. To store bunker med universitetseksamener blir sensurert pent og pyntelig. Vi har støvsuget barnålene. Fuglene får servering daglig. Vi har nok ved og daglig blir det lysere.
Og vi går mot noen nye mønstre i heimen snart. Mor skal ut og svinge seg litt mer. Far skal være mer hjemme. Ungene skal ha det som før. Ro og folk hjemme både morgen og etter skoletid. Mye familietid. Vi skal sjonglere arbeidsprosenter og hjemmekontordager og "dette går bra" sier mannen. Andre hverdager - men vi er de samme, lyset kommer, det er alltid håp.....
God fredag!

onsdag 4. januar 2012

en samling av dager - et bloggtips



bordet samler oss til frokost, middag, kveldsmat - og til høytlesning, matlaging, spill, lekser og strikking. lysene brenner morgen og kveld. i dag og alle dager. slik ønsker jeg det.


Kveldens innlegg er inspirert av en vakker blogg med små hverdagslige og øyeåpnende hverdagsglimt - ta en titt: 

http://www.habitblog.com/habit/

hva er det vi vil... meningssøking ved nyttårsskiftet

Jeg liker tanken om at den menneskeskapte ideen om at vi går fra et gammelt til et nytt år gir oss et rom og en anledning for refleksjoner over nye valg og nye muligheter. For lørdagen og søndagen nå i helga henger sammen gjennom en mørk natt, akkurat som alle andre vinternetter, men vi har tilført en menneskeskapt struktur, en kalender og en tidsforståelse som forteller oss at vi går fra et årstall - som aldri skal komme igjen - til et nytt - som aldri har vært før. Slik vi en gang i året - hver og en av oss - med jubel eller oppgitthet eller noe derimellom - kan konstatere at vi selv har gått inn i et nytt år i livet, blitt noe nytt, for eksempel åtte eller førtito, noe som vi ikke har vært før.

Og egentlig - hvis nå naturen, dagene og nettene som forfølger hverandre, er det "egentlige" - så betyr disse overgangene ikke noe. Men vi mennesker er ikke bare natur. Vi er (også "egentlig") meningssøkende, kulturskapende og samfunnsbyggende individer - vi kan tenke i tid, vi kan huske bakover og vi kan planlegge, lengte og ønske framover. Denne evnen gir et ansvar.

Dermed gir det mening å bruke slike overganger til å la de menneskelige egenskapene meningssøking og meningsbygging få litt rom...

Ofte parodieres og latterliggjøres ideen om nyttårsforsetter. Det banaliseres til å handle om sjokoladespising og joggeturer, og kan dermed latterliggjøres enda mer. Love seg selv noe, liksom - det er det vel ingen som gidder...
Jeg er verken for eller mot folks planer om mer jogging eller færre sjokolader (eller var det omvendt?). Live and let live.
Men vi har uendelig mange valg i dette hjørnet på kloden og i dette priviligerte glimtet i menneskehetens historie. Valgene er større enn sjokoladeplater. Og vi har et ansvar - vi som er av de mest priviligerte. Det er vi som kan velge.
Vi er alle bundet av noe, - men vi har også et ansvar for å ta de valgene som vi stilles overfor. Ikke bare skylde på at noe er "vanlig". Stå da for at du velger det som er "vanlig", fordi det er ditt valg. Og vit at i en global - eller historisk sammenheng er det  i grunnen lite som er "vanlig", uansett...

Men tør vi å ville noe mer - noe større enn sjokolade og trim? Ser vi mulighetene? Tør vi velge? Velge selv og stå til ansvar for det?
Tør jeg?

God januardag til deg.

tirsdag 3. januar 2012

det beste!

På vei hjem fra barnehagen. Friluftsgutten i det siste tørre, mammaen nedlesset av hans våte klær fra en dag i skogen...
- Vettu, jeg måtte tilåmed skifte trusa mi!
- Ble du så våt? Bada du nå midt på vinteren, eller?
- Nei, men jeg gikk sånn, åsså sklei jeg sånn, åsså satt jeg nedi en vanndam sååååååå lenge. 
- Ble du kald da? 
- Neida - det gikk bra.


Mammaen sender varme tanker til alle sauer som har produsert varm ull som omfavner mine utesmåtroll dagen lang, det meste av året - og utbryter:
- Ja, ull er det beste!

Men Lillebror protesterer:
- Neida! Mamma er det beste!

Så da smelter jeg jo enda mer, der midt i mørke, is og søle og kalde vintervinder...

hold fast! hold ut!

det finnes - der framme - hold fast - hold ut!

mandag 2. januar 2012

overgang

Overgangsdager er en velsignelse. At ikke alt kommer så brått.
I dag er vår overgangsdag, venne oss til hverdagen og alle aktiviteter hver for oss igjen. Tre unger pusler sammen og småkrangler hjemme. Mammaen har gått løs på eksamenssensureringen. Nok en velsignelse - muligheten for hjemmearbeid midt i ungenes fridag. Så kan en bake brød, siden det var tomt, megle litt, kose litt, finne fram perler, koste gulvet og være sammen allikevel. Så venner vi oss til det, litt gradvis.

(Jeg gjorde et forsøk på å starte dagen like tidlig som underveismannen som for avgårde før sju - men da kom Lillebror ned i pysjen helt forvirret og lurte på om vi voksne ennå ikke hadde lagt oss.... Så fikk jeg enda en velsignelse - muligheten til å krabbe tilbake under dynene og holde rundt en varm liten femåring. "Vet du hva vi skal nå, Mamma? Vi skal kose!!")

Gradvis forsvinner det julerøde også. Veslejenta hadde ryddet all julepynten, inkludert sitt eget juletre, på sitt eget rom før frokost i dag. Litt mer tid bruker sensor-mammaen, - men det føles godt å gå over i en vinterhvit fase. Renere. Klarere. Tid for forsetter og mål, kanskje. Eller i hvertfall gode fortsettelser.

søndag 1. januar 2012

vi går videre






Jeg liker merkedagers mulighet for å få et overblikk, et perspektiv på det hverdagslige og jevne, et holdepunkt, et sammenligningspunkt, en mulighet for å trekke noen linjer og kanskje finne mønster og mening i tilværelsen. Det betyr ikke at det er det som skjer - at det faktisk er det en oppnår - at merkedagene liksom står fram i et stjerneklart og gnistrende skjær av opplysning og innsikt. 
Slett ikke. Mange merkedager er fulle selv av sine konkrete og krevende tradisjoner, krav, tilfeldigheter og kriser. Mat skal vi ha også, og vel så det. Og merkedager har sin egen evne til å gire opp de små, som slett ikke er så små lenger, og som har sine egne planer og ambisjoner og ikke minst forventninger så det holder. Så øker kavet og krisenivået enda et hakk og alle fyker rundt og vil se en rakett til og være våken og slett ikke se noen lange linjer, og det har ingen tid til heller...
 og en lengter vekk - til en hverdag, med pannekaker og hverdagsnivå på både refleksjoner og ambisjoner og småtrollenes rekordhøye forventninger.
Vi er der snart nå. Snart hverdag. Et nytt år. Lenge til neste store fest - kanskje hverdagen gir ro og tid til å tenke høyt og lavt?


Hva minnes vi fra dette året - og hva ønsker vi for det neste? Frokosten i dag ga litt mer ro og rom for noen tanker....

Lillebror jubler over at han klatret i tårnet i klosterruinene på Hovedøya. Og i 2012 vil han gå på ski og ake!
Tiåringen tenker også på skigåing - minnes og lengter etter nye turer.
Åtteåringen minnes 22. juli, dagen før selve åtteårsdagen.
Alle jubler de over at vi reiste med tog over fjellet til Bergen - og med bil hele veien til våre yndlingssteder i Danmark.
Mannen trekker fram disputasen - at jeg endelig kom gjennom dette lange prosjektet.
Det står nok på min liste også. I tillegg til 22. juli. Dagen som skaket alt og som endret tankene og tryggheten.  Og så tenker jeg på at jeg har et barn som allerede er ti år. 
Ti år har jeg vært mamma. 

Så går vi videre. 

Til nye sjanser, nye utfordringer, nye krav, nye forsøk på å kombinere et omsorgsansvar her hjemme, en ambisjon om et enklere liv, et ønske om å lage og skape ting selv, et ansvar for å støtte småtroll på veien ut i livet, og et ansvar for å selv yte et bidrag og en arbeidsinnsats i verden og samfunnet