Familieliv må ta tid

En familie er ikke bare enkeltmennesker med felles bosted og ellers ulike timeplaner og liv. En familie er og skal være noe mer. Det å leve sammen som familie må også få plass i den travle dags- og ukeplanen.

Jeg har veldig begrenset erfaring med det å ha bare ett barn. Jeg hadde først en baby - og før han kunne gå var nestemann på vei, og da er en med en gang flerbarnsforelder, en har flere å ha ansvar for. Men jeg tror - legg merke til "tror" - at familier med ett barn ofte kan klare flere aktiviteter, mer farting hit og dit - og fortsatt beholde roen og fellesskapsopplevelsen - fordi hele familielivet blir med på lasset. Når både mamma og pappa kan være med på håndballkampen en lørdag, med fullt fokus på sitt ene barn, så er familielivet med. Familielivet foregår der familien er - og hele familien er lett å samle.

Men med flere barn, og etterhvert ganske aktive og bittelittegrann store barn, så må vi passe på å legge familielivstid inn i programmet. Det kommer ikke av seg selv. For Storebror skal på trening, og Pappa på butikken og Mamma skal jobbe litt på pc-en og Storesøster skal på besøk og Lillebror surrer for seg selv.... - og slik går nu dagan - hvis en ikke passer på!

"Om noen år har jeg fire tenåringer," sa nabolagsmammaen med fire barn mellom sju og ti. "Hvis vi ikke spiser felles frokoster og middager nå, så kommer vi ikke til å kunne starte med det da."

Jeg heier på familieritualer, dags- og ukesrytmer og faste holdepunkter i hverdagslivet. Noe å vende tilbake til, noe å holde fast på. Noe vi gjør en innsats for å få til. Vi tilpasser middagstidspunktet så godt vi kan - så alle kan være med. Vi samles til kveldsmat og høytlesing hver kveld. Hverdagsfrokosten er enkel - men rundt et felles bord med tente lys, noen kommer, noen går - men bordet og fellesskapet er der. Helgene har sine ritualer, innledet hver fredag ettermiddag med å rydde det store bordet i stua for lagesaker, bøker og puslespill og servere Fredagsmiddagen. Høytider, bursdager og andre anledninger har sine egne ritualer og rytmer som vi gleder oss til og henter fram.

Vi er ikke firkantete. Noen ganger gjør vi noe annet. Vi tilpasser når vi skal noe spesielt, ved reiser, ved besøk. Men når vi kan og det kan vi stort sett - så får vi til fellesskapsritualene eller en modifisert variant. Det er godt å hente fram en kveldsmatlesningsbok på en reise, vise at nå har vi dette fellesskapet - her, underveis, et annet sted. Jeg håper disse holdepunktene og den rammen de gir, er noe mine små tar med seg som trygge faste byggesteiner for sin opplevelse av tilhørighet og helhet her ved starten av livet.

Vi er ikke alene. Vi hører sammen.