onsdag 23. desember 2015

Hjem til jul

Denne høsten har jeg reflektert mye over begrepet "hjem".

En lillejulaftenskveld som denne, er det dette jeg vil skrive noen få ord om.

Mirakuløst nok har nok en gang julenissens mest kaotiske verksted blitt forvandlet til et noenlunde reinvaska og småpynta julehus - med de vaska golva, det pynta treet, ved som er stablet og båret og til og med et skakt julenek der ute i sommervinden i den grønne hagen. De siste trådene er festet på den digre genseren som en fjortenårig tenåringssønn med verdensmesterskap i tørrvittige kommentarer skal få, ferdig i siste øyeblikk. Treet lyser. Mahalia Jackson med Silent Night på radioen. Tre unger i seng. For første lillejulaftensgang bare en av dem i nissepysj, så store har de blitt...  En katt som er lettet over at den skumle støvsugeren er borte og det er fred og ro i heimen. 

I hjemmet.

Det er tre ting jeg vil si her i kveld.

Den første er spørsmålet om hva som gjør en bolig til et hjem. Og dette finnes det ikke noe svar på. For svaret er personlig. Et hjem er noe som tilhører deg.

For meg vil det først og fremst være folka, familien min. At ungene er trygge. At det er her vi hører til. Her vi senker skuldra. Får trøst. Deretter måltidene, maten, lysene, samtalene, samlingen rundt bordet. Ovnen der vi varmer oss og fyrer med veden fra skogene der jeg vokste opp. Katten - og hans enestående demonstrasjon av at livet og hjemmet er til for å kose seg og at vi er til for å behage ham! Gitarene og pianoet som lar oss skape musikk i hjemmet. Alt vi lager, strikker, syr, maler, snekrer - og henger opp og tar i bruk her - hjemme.

For deg er det sikkert noe annet. Det er ditt. Det gjør hjemmet til ditt hjem. Ta vare på det.

Den andre er den private refleksjonen over hva hjemmet betyr når livet er hektisk og kreftene trekker en til mange kanter. En slik høst har det vært for meg. Det er mange årsaker til det. Men mest det å starte opp igjen i en krevende jobb jeg trodde jeg kjente, men som var annerledes allikevel - midt oppe i  en flyktningesituasjon både nasjonalt og internasjonalt, der jeg ikke kunne velge annerledes enn å gjøre mitt for både å delta og bevisstgjøre rundt det internasjonale - og å delta praktisk og organisatorisk for å motarbeide en humanitær katatstrofe i Oslo sentrum. Det var mye. Jeg var mer borte enn jeg har vært noen gang etter at jeg fikk en ungeflokk å være tilstede for. Jeg sluttet å sove om natta. Det ble mye. Men det var alltid et hjem å komme hjem til. Det vi har - er her. Det er varm te, en ovn som varmer, et dagligliv som går rundt, en katt som kroer seg i "stolen sin" - det er lykter på trappa når noen kommer seint hjem og middagsrester å få og armer til trøst.

Det var det private. Men det viktigste kommer nå.

Den tredje er den julerelevante og evige relevante tanken knyttet til alle tiders - og vår tids folkevandringer. Folk har vært på vandring og søkt ly - og eventually et hjem -  siden tidenes morgen. En bitteliten familie med et ventende barn vandret en gang for to tusen år siden fra dør til dør et sted der det ikke fantes rom i herberget. Vi husker det, ikke sant? Ingen hadde plass for dem og deres behov.  Den dag i dag vandrer folk - noen også med barn på armen eller i magen - med drømmer og frykt - med lengsel og smerte - og med ønske om et liv som kan leves, et sted man kan høre til. Og samtidig stenges grensene , murene bygges, lovene endres i rekordfart - og godhet erklæres som en tyrrannisk egenskap. Det er dystre tider. Jeg spår at vår tids restriksjoner og stengte grenser og fordømmelse av "de andre" vil bli noe vi vil skamme oss over resten av våre og våre barnebarns tid.

Og så må jeg - at the end of the day, literally, - få avslutte med dette: Håpet. Det som forener disse punktene - og som får livet til å gå videre. Hva denne høsten har vist meg av engasjement og godhet. Av vanlige folks ønske og lengsel etter å bidra. Gjøre godt. Gå gode skritt i denne historien som ruller avgårde rundt oss. Jeg har opplevd hvordan alle slags folk har strømmet til for å løfte pappesker og servere middagsporsjoner. Jobbe dag og natt for godhet og omsorg og menneskeverd. Sørge for at folk på vandring blir mottatt som mennesker med verdighet.

Rett oppunder jul arrangerte jeg med noen andre i denne gjengen av folk som stadig strømmer til og vil tilhøre dem som sier Welcome - noen stuntinnsamlinger for å skaffe klær, sko (nok en gang) - og julegaver. For å gjøre det enkelt for oss sjøl i julestria tok vi innsamlingen hos hver og en av oss. Hjemme. Og folk strømmet til. På glatt førjulsis. Midt i travelheten. Med tegnesaker og vinterstøvler. Og hver og en takket for å få lov til å hjelpe til.

Det er slik vi er, tror jeg. Det er slik folk egentlig er. Da kan vi tro på ei framtid.

God jul

- og 
fred på jord, håper vi.....

torsdag 10. september 2015

Budskap til mine barn: Det teller hva du sier og gjør! Livet er politikk og etikk!



Vi forteller unger at de ikke skal mobbe. Vi forteller at det ikke er greit å snike seg inn i skapet og spise opp alt lørdagsgodteriet helt alene, slik at søsknene ikke får noe. Vi forteller at det er riktig å dele på arbeidsoppgavene i et hjem - eller i klasserommet. Vi forteller - og viser, håper jeg, at når noen har det vondt rundt oss skal vi trøste og hjelpe og prøve å forstå.

Vi oppdrar - stort sett, tror jeg - til ansvar, moralsk bevissthet og forhåpentligvis også til raus klokskap. Det tror jeg mange av oss er enige i!

Valgdagen er rett rundt hjørnet. Årets valg gjelder styre og stell i lokalsamfunnet, hvordan vi skal ha det der vi bor, i bydelen, kommunen og på fylkesnivå. Valget og valgresultatet gir uttrykk for det mangfoldet av meninger vi bærer med oss. Det er lov å være uenig i hvordan samfunnet burde innrettes. Debatt og ytringsfrihet og respekten for ulike meninger er en kjerne i demokratiet vårt. 

Men hvordan henger dette mangfoldet av meninger på samfunnsplan sammen med det faktisk mer enhetlige moralske budskapet mange av oss formidler til ungene våre?

Mener vi at den etiske bevisstheten vi formidler til ungene våre - tuftet på å dele likt, hjelpe og ta hensyn til hverandre - er en tidsbegrenset moral - gjelder bare inntil myndighetsalder, eventuelt utdateres den gradvis i løpet av tenåra?

Les gjerne det jeg skriver om rettferdighet i teksten Om barn, rettferdighet og fordeling.

Barn er selvstendige samfunnsborgere. De skal finne sin vei, sine overbevisninger og sine kampsaker. Men de finner dem ikke i et vakuum. Det å finne sin egen vei skjer alltid - uansett om vi er det bevisst eller ikke - i en kontekst. Der er du som forelder grunnleggende!


  • Du har ansvar for å åpne døren til samfunnet omkring barnet ditt - gradvis og informativt. Barnet ditt hører til i et lokalsamfunn, i et land - og i en verden som henger sammen.
  • Du har ansvar for å ledsage barnet ditt på veien ut i verden - forklare - sette ting i sammenheng - gi rom for samtaler om det som dukker opp på denne veien. Også det vanskelige.
  • Du har ansvar for å fortelle barnet ditt om det voksenansvaret det er å ta vare på verden og hverandre. At det finnes ulike måter å tenke om samfunnet på. Men de voksne har ansvar. Og når barnet ditt blir voksent har hun/han det samme ansvaret. Og viktigst: Det er flott å ha ansvar - da kan en være med på å forme verden!
  • Du har ansvar for å gi barna dine håp. Formidle et budskap om at det nytter å mene noe, det nytter å gjøre noe, problemer kan løses, en kan kjempe for en bedre verden der små treåringer i røde t-skjorter ikke ender opp på en strand i Europa.

Barna våre skal finne sin egen vei. Vi kan gjerne fortelle dem hvilke verdier og hvilken politikk vi selv står for - men vi må respektere at i et demokrati vil det være mange meninger. Barnet ditt kan velge en annen vei enn deg selv.

Men det budskapet jeg ønsker at mine barn skal ha med seg uansett, er at det teller hva de sier og gjør. Det er ikke likegyldig hva slags verdier vi står for, hva slags gjerninger vi gjør, hvilke ord vi sier. Akkurat som vi lærer barna at de ikke skal slenge ukvemsord til hverandre i gymgarderoben, ikke jukse på prøver, kaste stein på katter eller stjele sparkesykkelen de finner ulåst - så må vi alle lære at det teller hva vi sier og gjør.

Dette er et budskap også til alle oss voksne: Våre verdier teller. Våre gjerninger teller. Vår stemmeseddel teller. 

Det er ikke nok å klage. Sammen former vi verden.

fredag 28. august 2015

Bonus!

Jeg har hatt dette innlegget på fingertuppene noen uker allerede. Men så skjer det så mye annet - og skrivinga ramler nedover lista. Og det har jo egentlig litt med saken å gjøre.

For den uka før skolen startet - da media rant over av "slik kommer du tilbake til hverdagen"-råd. Så hadde noen av oss en bonusuke. En uke full av hverdagsliv rundt oss og uten ekstrordinære aktiviteter her hjemme - men med ro og fri og bonustid til å rusle turer og plaske i vann og ikke smøre matpakker og følge timeplaner. Det merket vi godt. Så ble gjengen klar.

Og så kom skolestart og nye dager - men samtidig kom sommervarmen. Den virkelig virkelig virkelig varme sommervarmen. Og selv jeg som tviholder på at sommer er sommer uansett, og klage bort sommeren skal jeg virkelig ikke, uansett vær - selv jeg kjente jo hvor utrolig godt det var å få denne gjennomvarmen midt i august. Bonus! Ekstra! Shorts og sommerkjoler og middager ute. Og for en mamma uten fast utearbeid - noe som har sine sider - så var de ekstra bonus å kunne ha disse dagene.

Bonus også for bringebærene - med den kalde sommeren så bekymret jeg meg for om vi kom til å få alle modne i år - men med den forlenge sesongen nå, så modnes alt. Jeg plukker fortsatt daglig.

Mer bonus - enda en sommerhelg, mer sommervær - sommerjenta som må feire bursdag med vennene sine en måned etter selve dagen hvert år, fikk sommerstrålende vær på feiringsdagen sin - og vi andre fikk bonusen med å gå med en gjeng 12-årige store jenter på tur i skogen med blåbærplukking og piknik og skravling om livet - så heldige vi er. 

Mer bonus - enda mer sommervær! En tur til sjøen - helt på tampen - men fortsatt varmt både til lands og til vanns - krabbefiske og familietid! Så heldige vi var.

Og så kom regntida og jammen føles det som litt bonus også - for da har jeg fått malt både det ene og det andre innendørs - jess! Og rydda. Til bunns for en gangs skyld. 

Og merkelig nok føles det også som en bonus at jobben jeg har søkt på og vært på intervju på - som jeg også hadde i vår - ikke har fullført prosessene sine ennå og dermed er det fortsatt åpent hva som skjer jobbmessig framover. Åpenhet er bonus. Noen ganger en litt belastende bonus i all sin uvisshet  - men uvisshet og åpenhet gir jo muligheter. Kanskje til noe jeg ennå ikke vet om?

*


Mest av alt - selve livet. Til låns. Nok en dag. Midt i en flyktningekatastrofe som sitter tungt i tankene og engasjementet mitt dagen lang - så er selve livet, mette unger, bringebær i hagen, brød på kjøkkenbenken, venner til middag - selve livet - en stor, stor bonus. Ufortjent. Verdt all takknemlighet.

mandag 17. august 2015

Jeg - og vi. Fri til å bestemme sjøl. Sommerutfordringer.


De siste tre somrene har jeg kjent sterkt på akkurat dette dilemmaet.

Jeg - og vi - her i huset mener jo veldig sterkt at en av våre oppgaver som foreldre er å beskytte barnas frie tid, tid som ikke er ferdigdisponert, tid som kan brukes til surr, påfunn og egne ideer. Henge opp ned i et tre, lese på toppen av lekehuset, sparke rundt på sparkesykkelen og se om en kompis er hjemme eller snekre mer på olabilen. Eller ligge strak på kjøkkengulvet og trille klinkekuler mellom beina på meg som prøver å balansere rundt der. Sånne viktige ting.
Og vi mener videre sterkt at nettopp sommerferien er den tida da dette virkelig skal slå til. Ungenes sommerferie bør være lang og ganske fri. Det er en viktig modningsfase mellom to skoleår - det er en tid for endring, vekst, tanker og læring som tilhører en annen del av livet enn den ferdigstrukturerte skoleuketida som dominerer resten av året. Etter en sommerferie vender ungene tilbake - flere centimeter høyere og mange erfaringer rikere. Det er verdifullt.

Så ja, - jeg er en sterk forkjemper for ungenes frihet til å finne på ting sjøl. Og mine tre er gode på nettopp det. Hvorfor kjenner jeg da i så stor grad på et dilemma knyttet til dette?

Jo. For med mellomstore unger - som kan klare alt mulig sjøl. Og som vil masse. Og kanskje i tilsvarende grad ikke vil en del andre ting - så kommer utfordringen: Hva så med fellesprosjektene? Nå går vi på tur! Nå skal vi plukke blåbær! Hvem vil spille et spill i kveld? Nå drar vi og bader! I morgen sykler vi til Nøklevann, dere..., eller....?

For da kan det lett skje at ... "Jammen, jeg hadde tenkt meg til Pelle..." - "Jeg har ikke lyst - jeg vil helst sitte inne og lese." "Jeg tenkte å sykle meg en tur alene." "Ikke akkurat nå...." Og - Så - Videre!

Sånn var det jo ikke før. Da kunne jeg ta tre unger under armen og stappe et par av dem i vogna og ta med niste i sekken og dra avgårde på det jeg tenkte og alle var glade og fornøyde og plukket pinner og steiner og blåbær og lekte at de var sjørøvere/nybyggere på prærien/lavamonstre etc - og tok dagen som den kom. Fortsatt frie unger med masse påfunn - men jeg kunne sette rammene. 

Nå er det ikke så enkelt lenger. Alle fem i familien har - som de alltid har hatt, naturligvis, - sin rett til å være med og påvirke hva som er familiens fellesprosjekter. Men samtidig er vi minst fire nå - og en femte som også gjerne ønsker samme posisjon - som alle er i stand til å helt på egen hånd håndtere dagen på egen hånd og lage sine helt individuelle rammer og ta ansvar for egne valg. Og som faktisk også har rett til å gjøre dette. Det er klart at nesten-7.-klassingen og nesten-9.-klassingen kan bestemme seg for at i dag er dette min plan og sånn er det. (Hvis det ikke er bestemors 70-års dag naturligvis, eller et fly som skal rekkes og slikt noe.)

Men hvordan sørger da jeg - mater familias - for fellesprosjektet, familien, familiesommeren? Tja!

Hvis alle skal bestemme så inmari mye sjøl hele tida - så får vi - VI - jo ikke gjort noen ting!

Svaret er vel - vi gjør så godt vi kan, holder på noe - og slipper løs på noe, med så mye stødighet og raushet vi har. Drøfter individuelle og felles planer for dagen. Avtaler måltider og hvem som har ansvar for disse. Fordeler arbeidsoppgaver. Avtaler i fellesskap når det er badetur og hvem som er med. (De fleste blir jo med uansett, da...) Tar med oss gamle tradisjoner i familien - men fornyer og løser opp der det trengs. Nyter og beundrer den framvoksende selvstendigheten og de valgene disse mellomstore gjør. Gir råd og oppfordringer i blant - slik vi jo alle trenger. Og forventer faktisk, nemlig, fortsatt frammøte til felles måltider.

Og lever så godt vi kan - midt i mylderet - med de dilemmaene det alltid innebærer for oss mennesker - å være både enkeltindivider og tilhøre et fellesskap.


I dag starter skolen igjen. Rutinelivet tar seg opp igjen. Friheten innskrenkes og dermed også en del av dilemmaene - det er ikke lenger hele tida et valg hva en skal finne på. Skole, lekser, trening, aktiviteter, møter, plikter definerer det meste. 

Og nettopp det er jo også et dilemma....

lørdag 15. august 2015

sommermat....


Jeg lager rett og slett mye mat. Året rundt. Noe av gleden med sommeren er nettopp sommermaten! Og det går med mye. Vi er mange og vi er glad i mat, glad i å ha gjester, glad i å ta med god mat på tur.

Sommermat er sesongmat på flere måter. Det er å nyte alt det gode som vokser fram på denne tida - men det er også å være orientert mot det denne varme, lyse tida legger av rammer forøvrig - hva sommeren rett og slett gi oss lyst til å spise! Ikke så mange tunge gryter, akkurat nå. Og ikke timesvis innendørs for å lage maten - men godt skal det være! Og gjerne noen nye påfunn med alt det gode som sommeren bringer. Og vi spiser jo utendørs så mye vi kan, både her hjemme og på tur. Noe skal transporteres i kurv til tjernet i skogen - og noe i sykkelkurv til det større vannet lengre inne.

Noe av det beste med sommermat er jo også at det ikke haster! Det er ikke slik at middagen MÅ stå på bordet til en bestemt tid, fordi noen skal på trening, møte, ditt og datt. Vi har god tid til både å lage og spise!

Ny blomkål og nypoteter står på menyen gang på gang hver eneste uke. Lettdampet blomkål gratinert med ost. Kokte egg og spekeskinke. All slags grønt fra hagen. Og enda mer blomkål!

Tomatkurven må aldri gå tom. Og snart står våre egne tomater i kø! Og annenhver dag kan vi plukke en liten agurk i en av pottene. Det er tomater på alle brødskiver (nesten, Lillebror nekter) Tomater i salaten. Og gjerne en form med stekte tomater til annenhver middag, i ovn med godt krydder, litt olje og balsamico.

Eller en form med squash, løk og tomater og godt med krydder. Nam!

Salater av alle slag. Grønne med god dressing. Matsalater med kylling, bacon og egg og kokte eller stekte nypoteter - og masse gressløk. Gode, gode kjøkkenhagen vår som sørger for kryddergrønt og salat hele sommeren!

Nye gulrøtter er alltid med som snaks på tur! Og nesten alltid et piknikbrød, nybakt, med salt på, i en tøypose midt mellom oss på piknikteppet ved tjernet.

Ikke så mange store gryter, skriver jeg - men gjerne noen chilikrydrede bønnegryter innimellom, med naturris og fetaost.

Baker gjør vi jo uansett årstid. Det daglige brød. Noen rundstykker og boller må til. Gode suppebrød passer også godt til salat. Og bærpaier! Nå med blåbær - tidligere på sommeren med rabarbra - og om en måneds tid blir det eplepaier.

Kanskje vi slår oss løs med vafler til kveldsmat. Særlig når det er nylaget ripsgelé å få!

Sensommeren betyr alltid noen timers innsats med bærplukking og sylting, frysing, gelekoking etc hver dag. Vi har hagen full av bringebær og rips - og noe solbær og stikkelsbær. Og vi har skogen full av blåbær. For en rikdom! Jeg er oppdratt med at alt skal høstes og tas vare på og dette følges naturligvis her hjemme i egen hage - men ungene blir litt utålmodige når jeg mener at jeg må ta med meg ALLE blåbærene på vei til bading hver dag... Fryseren fylles med gleder som skal komme. Bringebærsyltetøy. Tørrsukret blåbær til masse blåbærpaier til søndagsdesserter. Rips til dessert med vaniljesaus. Og i boden står glass på glass med rips- og solbærgelé.



Og det er varm te og frokost i morgensola på trappa hver morgen.

Sommermatstellet innebærer også mye vanning og stell med det som vokser og gror - og høsting, vasking og tilberedning av det vi har i egen hage. En neve sukkererter daglig. Squashen som snart er klar. Gresskarene og jordskokkene venter vi på.

Sommermat innebærer jo også å reise vekk fra eget kjøkken og egen matlaging. Og inspirasjonen fra andres kjøkken andre steder er god å ta med seg hjem for nye påfunn i eget kjøkken. Hver eneste sommer de siste åra har vi tilbrakt noen dager - eller opptil en ukes tid på Djursland i Danmark, på gode strender og trivelige små landsbyer - og tilholdsstedet vårt er som alltid vandrerhjemmet i den vesle landsbyen Gjerrild. Det drives av Torben og Dorthe - som tar oss i mot som gamle kjente og med åpne armer hvert år - og Dorthes kjøkken burde være verdensberømt. Fulle av gode matopplevelser og inspirasjon til egen kjøkkenkunst kommer vi hjem hver sommer - også i år.

Besøk hos andre gode venner i inn- og utland gir også inspirasjon til andre retter og andre matskikker. Det er godt å få andres mat  og sette seg ved andres bord - og jeg er alltid veldig klar for å lage masse egen mat når jeg trår inn på eget kjøkken igjen.

Ennå er det sommermattid i flere uker her hos oss. Hagen er på sitt mest gavmilde akkurat nå. Vi har verdens beste sensommervær. Sommeren og sommermaten er fortsatt her!

Hva spiser du om sommeren?

mandag 20. juli 2015

Den magiske tida. Hva prioriterer vi?

Jeg har gjennom tidene skrevet mye om tid. For det er jo helt magisk dette med tida. At den går og kommer og må fordeles og når den er brukt er den brukt. Og vi bruker det som unnskyldning og forklaring for så mye. For vi har jo "ikke tid". Eller vi har såkalt "dårlig tid". Det betyr omtrent det samme. Det betyr at når tida allerede er disponert til noe så kan vi ikke bare bruke den til noe annet. Når det er fotballkamper for minstemann hver eneste lørdag - så går det ikke å bare plutselig finne på at vi skulle vært en sykkeltur rundt Nøklevann hele gjengen. Når du har ligget der og lest donald i hele ettermiddag så har du jo ikke vasket rommet ditt samtidig. Når alle mennesker her i huset trenger mat NÅ - så må det lages mat, en kan ikke luke i kjøkkenhagen samtidig. Hvis alle skal noe hele tida og trenger hjelp av meg, så kan jeg vel ikke stikke en løpetur i skauen en tre kvarters tid akkurat nå, da. Neivel. For slik er den magiske tida. Den brukes.

Samtidig er jo den magiske tida så magisk at den fortsetter å komme. Enn så lenge i hvertfall. Nye minutter, timer og dager. Igjen og igjen. Nye sjanser. Nye muligheter til å sose rundt, somle, prioritere, være effektiv og målretta, eller øyeblikks- og carpediem-orientert. 

Og så kan en jo ta et overblikk innimellom. Og se hva en velger. Hvis jeg velger å bruke dagene på å vanne og luke og bake brød, ta en tekopp eller ti på trappa og gå gjennom skogen  med ungetrollene mine og svømme lengre enn langt  og plukke en kilo eller to med blåbær og gå hjem og lage masse langtidslagd, sikkert sunn mat, og dra med meg ei bok og et strikketøy overalt og sjekke hvordan det går med ripsen og bringebærene - ja, så prioriterer jeg jo ikke akkurat å bli en verdenberømt forfatter som graver meg ned i min isolerte elfenbenshule og tenker ut fantastiske nobelaspirerende formuleringer - akkurat nå ihvertfall. Men kanskje en annen dag? Om nye dager kommer - så finnes nye muligheter. 

Men sommer - det får vi bare akkurat nå.

Hva driver du med om dagen?


tirsdag 14. juli 2015

Hva er det å ha "fri"? Sommerferierefleksjoner


Jeg skriver om rikdommen ved hjemmeferiedager uten fastlagte planer - dager som fylles av det vi velger og blir til mens vi går.

Men hvordan blir det egentlig lest av dere som leser? Hva betyr egentlig ordet "fri" - i vår tid?

Det høres jo mest ut som om vi gjør ingenting. Eventuelt drikker kaffe og ligger langstrake og late...

Jeg har skrevet om begrepene "arbeid", "jobb" og "fritid" mange ganger før. Det er interessante og viktige begreper å forstå varierende betydninger av - for å gripe egen samtid, fortid og aktuell politisk debatt.

Det virker jo så enkelt hvis vi kan stille to begreper som "jobb" og "fritid" opp som en dikotomi - som to gjensidig utelukkende kategorier. Enten jobber du - eller så har du fri. Ingen mellomting, ingen gråsoner. Når jobben er slutt for dagen - så starter fritida. Når du har ferie fra jobb - da er det fri.

Dette er enkelt så lenge vi vi lar "jobb" stå utelukkende for den lønnede virksomheten du gjør - og putter all ulønnet virksomhet i samme haug, nemlig i "fri"-haugen.

Det som ikke er så enkelt med dette, er jo at  i den haugen av "fri" så ligger det så utrolig mye forskjellig. Sitte på bussen hjem, gulvvask, blogging, rensing av sluk, sette nye strikker på regnbukser og stå i kassakøen på Rema. Tur i skogen og bleieskift, lakke negler, måke snø for naboen, være hjelpetrener for fotballaget og brette klesvask.  Alt er "fri" - dersom "fri" betyr alt som ikke er lønnet av en arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Ubetalt - dermed fri.

Og når vi kaller alt dette for "fri" - så høres det jo veldig lett og valgfritt og nærmest litt overflødig ut. Lakke negler er jo en valgfri og ikke særlig vesentlig og verdensreddende oppgave. Alt annet som plasseres i samme kategori kan lett få samme stempel. Det er fritida di - sikkert fint for deg - men innebærer ikke noe særlig annet enn avslapping og avveksling fra det som egentlig er viktig, altså jobben.

Lønnsarbeid - altså det jeg her kaller "jobb" -  som den dominerende virksomheten for å sørge for egen familie, er et relativt kortvarig fenomen historisk sett. Det å ivareta sin egen familie gjennom det direkte praktiske arbeidet, helt uavhengig av lønn - helt avhengig av det praktiske fysiske resultatet - gjennom å dyrke jorda, gjennom jakt, fangst og fiske, tilvirkning av klær og mat og brensel, bygging og vedlikehold - har en mye lengre historie bak seg en vår tids bytte av tid mot penger som igjen byttes i varer og tjenester.

En svart-hvitt dikotomi der vi setter jobb opp mot fri - uten nyanser - tilslører denne lange historien, der ulønnet arbeid har vært vesentlig og viktig. Men det tilslører også den betydningen ulønnet virksomhet - ulønnet arbeid - har også i dag. All den nødvendige og viktige virksomheten som forgår utenom jobb og som holder hjulene, familiene, hjemmene og lokalsamfunnene i gang. Alt dette arbeidet skyves tilside som mindre viktig, mindre vesentlig - og egentlig litt tullete å bruke særlig mye tid på. Denne tilsløringen får en sentral politisk funksjon blant annet i debatter om deltid og om arbeidslinja. Latterliggjøringen av virksomhet utenom lønnet jobb - av cup-cakes-baking, og lattedrikking - overskygger det at folk flest henger opp tøy og skrubber badekar langt mer enn de baker rosa kaker. At folk velger å bruke tid på å utføre arbeidsoppgaver som ikke gir lønn og pensjonspoeng blir ofte sett ned på og kalt både latskap og dumhet.

For folk gjør jo fortsatt mye sjøl. Folk bygger hytter og garasjer og baker brød og har ripsbusker i hagen og hekler lappetepper. I hvertfall vasker vi klærne sjøl og de fleste av oss lager middag til en eller flere hver eneste dag. Jeg har lenge vært en forkjemper for å ivareta mer praktisk hverdagskunnskap og -ferdigheter, gjennom praktisk arbeid i eget liv. En viktig del av dette er å anerkjenne at praktisk arbeid tar tid - og det er helt greit.

Hverdagen min er alltid fylt av arbeidsoppgaver. De dagene jeg drar avgårde til en lønnet jobb - så er jeg i sving flere timer før jeg drar med praktisk arbeid i eget hjem. Når jeg kommer tilbake bruker jeg en full arbeidsdag til til å videreføre oppgavene. Drivhus og hage. Hus og kjøkken. Symaskin og strikkepinner. Baking og middagslaging. Reparere. Rydde og vaske. Nå som det er sommerferie - og helt fri fra lønnsarbeid og skolens timeplaner - så er også dagene fylt av mye av det samme. Men dagsrytmen og planene er opp til oss selv. Vi er i sving fra morgen til kveld. Mannen har akkurat ryddet sammen verktøyet etter verandasnekringa i kveld. Jeg skal fryse ned litt syltetøy og rydde annet av dagens produksjon på kjøkkenet. Men vi har pauser når vi vil, vi skal ikke rekke noe sted, vi styrer rytmen selv og tar gjengen med i skogen når vi er klare alle sammen. Det er fri for oss. Ikke uvirksomhet - men tid til mye virksomhet. Det er den gode rytmen.

mandag 13. juli 2015

memento mori - sommerdagene som kommer og går

Sommerdagene kommer og går og vi er midt i det nå. Midt i sommerlivet vårt.

Vant til det - men fortsatt med uendelig mange dager foran oss. Skuldrene nede, tempoet skrudd ned, vant til sommerfrokoster på kjøkkentrappa, og badeturer i all slags vær, samling i en haug på det gamle piknikteppet (den absolutt mest brukte bryllupspresangen vi fikk den gangen for fjorten år sida, med oss overalt hele sommerhalvåret, favner hele familien med to voksne, en langbeinte tenåring, en leseheste på snart tolv og en kosete niåring som må varmes opp med ullgenser og ullue og mammas ullsjal selv etter bading i 23 grader vann). Men ikke så vant at vi ikke stadig gleder oss over det. Jordbærene, nye gulrøtter, blomkål og nypoteter til alle middager, barbeint-tid, badevann, markblomstbuketter, soltørket tøy, ripsen som rødmer, markjordbær i veikanten, sommernetter med lykter og mygg og bøker og et vinglass. Ingen lekser. Nok og nok å være takknemlige for.

Vi skal gripe dagen og øyeblikket, ikke sant. Det vet vi, jo. Det skriver vi som slagord, legger ut på twitter og forteller hverandre. Øyeblikket. Nå. (Det kan være en utfordring i blant. For noen må jo faktisk støvsuge, eller rydde i kjelleren, eller vaske kjøleskapet - noe som ikke er en aktivitet som beriker øyeblikket, men tvert i mot en handling som sikter framover mot at det skal være en framtid der disse aktivitetene teller. På sikt. Mens akkurat nå kunne en jo ha vandret i en blomstereng i stedet. Liksom! Vi kan jo ikke alltid bare nyte the moment! Vi er jo voksne.)

Vi som har vært med en stund vet hvor kort selv en uendelig sommer er, som alt annet går den over, over i noe annet, noe også-bra - men ikke lenger sommeruendelig og barbeint og saktegående. For noen år sida møtte jeg - jeg, hun som bare såvidt holder ut vinteren ved å holde tankene på vår og sommer nede, hun som lengter så utrolig at det ikke går an å tenke på - så møtte jeg våren med en undertone av sorg, nettopp derfor. På grunn av forgjengeligheten. Dette jeg lengter sånn etter - og som jeg vet at bare er til låns - det går garantert over i en sensommer som møter en høst og igjen en kulde-og-mørke-tid. Våren og sommeren fører bare til vinteren, hvordan kunne jeg da møte våren med en slik glede og lykke.

Memento mori følger oss alle. Livet er til låns. Dette livet, disse menneskene, disse blomstene omkring meg og denne grønn-bugnende kjøkkenhagen - disse små glimtene som er våre liv er bare små glimt som ikke kan vare. Men akkurat denne våren og denne forsommeren fikk vi allikevel. Det gir ikke lenger sorg - det gir på ny glede. Nå er alt vi har. Uansett hva framtida bringer. Også når det skal gå over, så fikk vi sitte på trappa også denne morgenen, fikk samle gjengen med egne og andres barn rundt et frydefullt middagsbord, fikk plukket markjordbær med en niåring i pysj før frokost, vannet før regnet kom, sett at flere roser springer ut - og renset enda flere jordbær.
Akkurat nå.

fredag 29. mai 2015

Fredag!

Så er det fredag og sola skinner og syrinene blomstrer og jeg har hjemmekontor og løper runden min i skogen før jeg setter i gang. Sol og kaldt. Ulltrøya trengs. 
Klesvaska tørker i sol og vind. Pus nyter at det finnes hjemmearbeidende folk.

Ungene strømmer på utover dagen - der er den lange, smale fyren med dun på overleppa, han som var og er min første baby - ferdig med den siste av vårens tentamener og fornøyd med egen innsats. Der kommer hun som naturligvis har vært en runde på biblioteket for å laste opp livsnødvendigheter etter skolen og som faktisk var på vinnerlaget på 6. trinns kokkekamp på skolekjøkkenet i dag! Enstemmig beslutning fra juryen, faktisk. Og en fregnete minstemann som fryder seg like mye over fredagsettermiddagen som de andre og som fyker videre på gitartime. 

Fredager er det lov å blande seg sjokolademelk når en kommer fra skolen. Jepp - her skeier vi virkelig ut, altså. Og han store, tynne tenåringen min, som jeg øser opp ekstra porsjoner til hver eneste dag - smiler fornøyd - "Dette er det jeg gleder meg til - Fredag - Sjokolademelk og A-magasinet." Det er tenåringen sin det! (Eller min, da...) Etterpå går han ut og rensker sykkelskuret for gammelt løv og rot og rask. Kjekk kar.

Jeg fyller vasene med syriner - det er sånne mengder at jeg har råd til det - det bugner ute også. Rekker jeg å skrubbe verandagulvet før det begynner å regne? Klesvaska blåser nesten bort. Helga skal by på mer regn. Men snart er det juni - da blir det vel sommervarmt, kan vi tro og håpe - kanskje....

Det stunder mot sommerferie. Det merkes. Kreftene er liksom bare porsjonert ut akkurat så det rekker. Vi er ganske klare for sommerlivet vårt nå, ja. 
Men først helg. Og først fredag. Beste dagen i uka. 

God helg til deg!

tirsdag 26. mai 2015

- og store blir de! Noen tanker om å få større barn.



For noen år siden begynte jeg å skrive om "mellomstore barn". For de var jo ikke sååå store ennå, ikke tenåringer og sånn - men jeg måtte jo også innse at det heller ikke var tre små barn vi hadde her i huset. De var rett og slett mellomstore.  Skolebarn. Gående, syklende, lekselesende, aktive, taleføre og forhandlingskompetente barn som både kunne komme seg fra A til B på egenhånd og settes til å klippe plen, vaske trapper og stikke på butikken etter mer melk og løk. Men fortsatt barn. Fortsatt med familien som hovedsentreringspunkt. Et "vi"som favnet oss fem, fellesskapet som definerte hverdager, helger og ferier. Alle med egne aktiviteter og plikter utenfor familien - men fortsatt med familien som den definerende enheten.

På mange måter er det slik fortsatt. De er vel fortsatt "mellomstore", selv om vi er igang med både første tenåring og ungdomsskoletida, har hatt to avgårde på leirskole og opp på Galdhøpiggen og tilbake og jeg i løpet av sommeren  sikkert både blir fravokst i lengden av minst ett barn og ganske sikkert har den minste skostørrelsen i familien - for alltid....

(Og fortsatt er det helt klart slik at det er en minstemann i denne familien som får og tar rom for sin minstemann-tilværelse på en helt annen skala enn de eldste fikk mulighet til noen gang. Noen fordeler skal det da være med å være minst - og takk og pris for at jeg har en jeg fortsatt kan løfte.)

Men vi nærmer oss stadig mer den tida da "alle er store". Det ligger der - foran oss og med oss. Og det er verken skummelt eller fremmed - det er rett og slett akkurat som alle andre faser dette myldrende familielivet gjennom årene har brakt med seg, spennende, krevende og fylt av takknemlighet. Også dette får vi være med på. Følge med disse tre små menneskene vi har fått lov til å leve sammen med, i deres møte med en stadig større verden, i deres utvikling av seg selv, i deres prøving og feiling.

Joda, jeg sover mye mer enn da jeg hadde tre små. Og ja, de er jamt over mye friskere enn da alle var under skolealder.  Og armmusklene mine er slett ikke så fine som de åra jeg bar en (eller to) smårolling(er) på hofta konstant. Men det er ikke "lettere" å være forelder til tre mellomstore, snart store (og hvorfor skulle det være lett?!). Det er på ingen måte mindre tidkrevende (og igjen -hvorfor skulle det være det?) Tida fra siste kveldsprat på sengekanten er over til jeg selv burde stupe i seng er forsvinnende kort. Aksjonsradiusen til de ikke-så-små-lenger øker og øker - og dermed øker også det feltet jeg burde følge med på, det vi trenger å snakke om, forberede, eller trøste og debriefe om.  Det er ikke lett å være ni,ti,tolv, fjorten og sånn... Det er ikke forferdelig heller - men det er mye.

Og da er det mye vi som foreldre skal være landingsplass og avgangshall og omsorgs- og forståelsestasjon for.  Fortsatt.

Og takk og pris for det.
Igjen. Igjen. Igjen.



tirsdag 21. april 2015

.. den draumen


Det er vel bare sånn noen av oss er. Streifer ordene våre en gang sånn midt i desembermørket slike fenomener som snøsmelting, hagestell, joggesko, hestehov og rett og slett våren - så blir jeg blank i øynene med det samme. Og nesten stum. Fordi jeg lengter sånn. Jeg lengter sånn at jeg ikke tør å tenke på det. Orker ikke snakke om det. Tør ikke tro at jeg en gang til skal komme dit, komme til våren, leve til våren, rett og slett. Så mye lengter jeg.

Og så er vi der. Midt i det hele. Det grønnes mer for hver dag. Det er kalde netter og varme dager. Den grå plena har vært full av krokus i ukevis. Nå er den blå av scilla. Jeg følger med på hver knopp på buskene mine. Stuebordet og vinduskarmene fylles - av pelargoniaer som slapp ut av kjellerlageret sitt i slutten av februar og nå er lubne og store - av såpotter, håpefulle med fuktig jord, og små spirer, og større stiklinger og noen tomatplanter som vokser i høyden og bredden hver eneste dag.

Det er møkk under neglene og mange håp for tida som kommer. Det klør i øynene, men pollen er bare én del av livet, jeg gir meg ikke. Jeg skriver. Jeg leser. Jeg sykler. Jeg baker brød, graver i hagen og gråter over Middelhavsflyktningene og synger i takknemlighet ungene mine i søvn. Jeg gir meg ikke.

Det er ute-og-inne-tida. Det er grus i gangen og sko satt igjen i hagen. Vi bærer maten ut og glemmer å bære duken inn igjen. Ungene spør ikke lenger om de kan gå barbeint. Ulltrøyene får hvile, shorts og sommerkjoler er tatt fram. Jeg sykler gjennom en hvitveisskog hver morgen. Jeg løper kveldstur i en blåveisskog. Jeg våkner til fuglesang "midt på natta". Pus vil ut og rangle om kveldene. Jeg forstår ham godt. 

Hver vår bærer i seg så mye håp. Ennå er alt foran oss. Ennå en gang fikk vi leve til våren.




Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje, 
at det må skje - 
at tidi skal opna seg, 
at hjarta skal opna seg, 
at dører skal opna seg, 
at kjeldor skal springa
at me ein morgonstund skal glida inn 
på ein våg me ikkje har visst um.

(Olav H. Hauge)

lørdag 7. mars 2015

8. mars

"Vi är många - vi är hälften."
Da er vi mange. Da blir det et mangfold av røster. Det hører med.

Det er lett å glemme hvor annerledes kvinner "var" for bare noen generasjoner siden. Og "var" står i anførselstegn her - for hvordan mennesker og verden "er" er ikke bare noe som er gitt ut fra fenomenene i seg selv - men noe som framstår ut fra våre begreper, kategorier og forståelser.

Den gang kvinner ikke burde ha stemmerett, ikke kunne arve og eie som menn, ikke kunne ta høyere utdanning og inneha embeter - fordi de var kvinner, fordi det var tenkt, forstått, tolket slik at kvinner ikke hadde egenskapene som skulle til. De kunne ikke. Trodde man. Det er lett å glemme hvor annerledes det var - her vi fyker rundt i vår likestilthet.

Ingen kamper er noensinne i mål. Gamle kamper må fortsatt kjempes for nye grupper - mens nye utfordringer også oppstår. Det ene utelukker ikke det andre. Det er fullt mulig å både kjempe for afghanske jenters rett  til å gå på skole - og å arbeide for å frigjøre norske ungjenter fra kropps-, utseende- og moteidealer som holder dem nede og stresset oppe.

Jeg har blitt gammel nok til å slutte å lure på om jeg får lov til å kalle meg feminist. Det er klart jeg kan. At jeg har kombinert superlang utdanning, forskning og nesten altfor spennende jobber med ulønnede år med unger på hofta og brødbakst og sokkestopping - og alltid skriving og organisasjonsarbeid for det jeg regner som rettferdighetskamper -  det er min måte å ta plass i verden på. Det er valg jeg gjør og som min tids frihet gir meg mulighet til, som kvinne og som menneske. Demokratiet forutsetter at vi alle tar vårt ansvar - bruker våre valg og våre røster i et fellesskap. Da blir det mangfold. Da blir det uenighet. Det er greit.

I dag har jeg fått gå tur i vårvær med min store, lille elleve-og-ethalvt-åring - og  vi fikk kjøpt to brukbare bukser til denne langbeinte flotte jenta mi som vokser ut av alt som er. Vi har fått snakket om så mangt - og om gruppepress og ønsker og håp. Og hvordan vi kan bruke vår frihet til å være oss selv. Kloke jenta mi. I fjor gikk vi i 8. mars-toget sammen. I år skal vi på lillebrors skirenn (i meldte 9 plussgrader...) i stedet for tog. Men bevissthet og klokskap kan bygges av så mangt.

Les gjerne to 8. mars-tekster jeg har skrevet. Om å både tåle og åpne for mangfoldet - når hele "hälften" også skal med. Være uenig, gjerne - men ikke latterliggjøre og skambelegge folk til taushet.

Her finner du tekstene:

Når kvinnene får stemmer.

Den rette feminismen!

God 8. mars!

mandag 16. februar 2015

Skøyter. Og følg med.



Jeg tror sist jeg gikk på skøyter var jeg kanskje ca ti år. Jeg har ikke tenkt å hjelpe dere med å finne ut hvor lenge det er siden. Men det er en stund. (Og bildet er slett ikke fra i dag, men det er fra i sommer og det er også godt å minnes at det finnes sommer i dette landet...)

Men i dag snørte jeg på meg et par hockeyskøyter størrelse to nummer for store, plass til varmesåler og tjukke sokker (skøytene har jeg arvet fra mine storfotede barn!) - og våget meg ut på skøytebanen med mine tre barn. Og jeg ramla ikke en eneste gang. Og ikke minst - det var skikkelig gøy! Så jeg har prøvd noe (nesten) nytt, jeg har utfordra meg sjøl - og jeg har greid det! Det er noe å ta med seg videre for ei som gjerne vil ha kontroll på alt og mestre alt....

Jeg har en ny jobb. Den ligner på ting jeg har gjort før og handler mye om å lese og skrive. Det er jeg god på. Samtidig er det jo sånn at alt som er nytt er jo nytt - og stiller nye krav til deg. Så det er nok å henge med på for tida.

Jeg har to blogger. Du som er innom denne litt personlige hverdagsskravlebloggen min her - sjekk også om du kan ha glede av å følge med på den andre bloggen min. Der finner du mer faglige og samfunnskritiske tekster - noen av dem har etterhvert blitt publisert som kronikker og nådd et større publikum, mens mange andre beslektede tekster fra denne skrivedama finner du altså der. Tekstene mine på den "andre bloggen" kan i hovedsak grupperes under disse temaoverskriftene:

  • - Klare selv. Moderne selvberging.
  • - Religion, nasjon, identitet
  • - Debatt og debattanalyse
  • - Barn og demokrati
  • - Oppvekst og utdanning
  • - Likestilling og familiepolitikk


Følg med, følg med. Hvis det ikke ligger en blodfersk tekst der til enhver tid - så finnes det jo en del på lager... Dette er temaer jeg har jobbet mye med og skrevet mye om  - og noen av temaene har jeg til og med forsøkt å få laget bøker av, hvem vet, kanskje det blir en vakker dag...

Jeg ser at begge bloggene mine beveger seg i et landskap der det er vanskelig å "ta av". Kanskje er jeg for tung i temaene - eller kanskje jeg ikke er glamorøs eller kommersiell nok, hvem vet.
Formidling ut oppnår jeg mest når jeg publiserer via andre kanaler. Det er også artig. Jeg får henvendelser og blir bedt om å kommentere ting - eller jeg tar initiativ selv.

Men bloggene mine er forsatt mine egne. Styrt av meg selv som redaktør og skribent. Det er fortsatt gode steder å skrive. Todelingen er kanskje forvirrende - men den har en funksjon, i hvertfall for skribenten.
Les gjerne. Kommenter gjerne om du har noe på hjertet.

Eller prøv deg gjerne på skøyter - er det lenge siden for deg?

fredag 13. februar 2015

på en fredag i februar


På en fredag i februar
- har Lillebror hatt nok en skidag i med is i løypene, varierende nedbør og et par varmegrader, 
- har tre flotte skoleunger startet vinterferien, fortjent og etterlengtet
- har jeg stått opp klokka seks - og vekket unger klokka sju og hatt gode prater rundt frokostbordet før alle dro avgårde rundt åtte.
- har vi til slutt landet for helga slik vi pleier
- har gitarlæreren vært hjemme hos oss og inspirert store og små gitarister
- har jeg roser på bordet og lys i hver en krok
- har jeg strikket ferdig den første armen til Lillebrors genser. Bare en arm + montering igjen.
- varmes huset av den gode ovnen vår - og klærne tørkes overalt
- planlegger vi hvilke turer vi har lyst til å ta i vinterferien
- har jeg vært fire dager i min nye jobb
- har jeg fulgt med på og kommentert litt til debatten etter min kronikk "Jeg har folk til slikt" på NRK Ytring denne uka - der jeg ser på bakgrunnen for den sterke økningen i kjøp av tjenester innenfor hjemmets daglige drift
- har jeg brukt dobbelt så lang tid som jeg pleier oppover bakkene fra t-banen - siden det er skøyteføre hele veien
- har Harald Stanghelle advart oss om at verden nå er farligere enn for ett år siden - og det tar jeg veldig alvorlig
- er jeg på fjerde klesvaska så langt
- har vi lest enda videre i Den uendelige historie. Den er virkelig uendelig...
- kjenner jeg at jeg vil ut og løpe - i morgen tidlig
- har jeg lest aviser og videre i Klaus Hagerups biografi om sin mor Inger Hagerup
- har jeg sunget en sliten liten gutt i seng og skal snart se Nytt på nytt med to ganske store unger som ikke skjønner alt, men ler godt allikevel -  og en gitarspillende kjæreste
- tenker jeg at jeg er heldig som blir ringt opp og får en spennende jobb jeg kan starte i på bare noen dagers varsel, akkurat når jeg virkelig begynte å trenge noen mer organiserte rammer rundt meg - og noen kollegaer i det daglige virke
- har jeg bare gått meg bort en gang på den nye jobben
- lengter jeg etter våren - men nyter lyset både morgen og kveld. Dagene blir lengre - det går rett vei. I mellomtida kan vi godt ta mer skiføre.
- ønsker jeg deg ei god helg


tirsdag 3. februar 2015

Skal ungene ha lommepenger?

Har du fått med deg hva vi diskuterer på den andre bloggen min - nemlig spørsmålet om lommepenger. Mest om OM og HVORFOR - mindre om HVOR MYE. Men gjerne det også.
Ha en fin dag!

onsdag 28. januar 2015

I dag...


I dag plasker det mot ruta. Dette vinterværet som aldri kan bestemme seg. Pøsregn og issvuller overalt har overtatt etter snøeventyret fra helga. Men det er mer snø og masse kuldegrader i vente. Fortsatt håp for flere flotte skiturer. Mellomstore unger kan gå langt!

I dag er vaskemaskina frisk igjen. Jess!! Etter ei og ei halv uke uten vaskemaskin begynte det å gå ganske kort tid mellom hver gang jeg inderlig uttrykte at jeg gledet meg såånnn til å få vaskemaskin igjen!! Det er jo min kjæreste hobby å bære klær opp og ned, henge opp og sortere..., målt i antall timer i uka i hvertfall. Håndvask av undertøy og ulltøy  har tatt unna litt - men bunkene med olabukser og sengetøy og treningstøy vokser raskt uten maskin. Mellomstore barn skifter ikke tøy like ofte som bittesmå (bortsett fra treningstøy) - men det er mange flere kilo klær per skift...

Og kjære, vene, så takknemlig jeg er for at det går an å reparere på en ti år gammel vaskemaskin! Det er sånn jeg vil ha det. Reparere og ta vare på. (Og nå skal den få gå kontinuerlig et par dager...)

I dag forbereder jeg meg på et møte i byen i morgen som kan bety nye spennende utfordringer for tida framover .........
- og et annet møte om kvelden, som klassekontakt på 6. trinn. Foreldremøtene er den eneste gangen i året hele foreldreflokken møtes og kan snakke på tvers, uavhengig av egne barns vennevalg og fritidsaktiviteter. Vi har en stor skole, det er 60 barn på hvert trinn - og med mellomstore skolebarn som strener avsted i livet er det viktig at vi benytter anledningen til å få snakket med hverandre om det som "foregår" - også utenom skoletid. Det er vi - familiene - som er lokalsamfunnet og oppvekstmiljøet. Skolen er en viktig del, men bare en del. I fjor hadde vi en god samtale om dataspill og bruk av sosiale medier. Som klassekontakt er jeg opptatt av å bidra til at vi får rammer for slike samtaler på tvers på møtene - at de ikke bare handler om at lærerne orienterer om livet på skolen.

I dag vil jeg anbefale en titt på tv-programmet Free-Range Parenting - An International Perspective, som du finner linket opp på den danske bloggen Smilerynker - som også er vel verdt å følge, både for bildene, tekstene og innholdet! Og kanskje du gjør som meg - puster lettet over å leve i en krok av verden der det ikke anses som uansvarlig foreldreskap å lære ungene å greie seg selv. Tvert i mot. - Og samtidig lever både-og- perspektivet i meg. For jeg er 100% for å lære ungene å klare ting sjøl. Gradvis. Tilpasset situasjon og person. Men samtidig synes jeg deler av oppvekstdiskursen i dag i for stor grad etterlater ungene alene, uten veiledere, uten nyttige arbeidsoppgaver, bare med "underholdning og forbruk". (Og dette har jeg skrevet om mange ganger, hvis du vil ha en gjenoppfriskning så sjekk gjerne både her og her og her.)

I dag blir det nybakt brød når ungene kommer fra skolen. Og kanskje vi smeller til med en havrekjeksbakst også etterpå. Litt variasjon til brødmåltidene. (og jadda, som den bakstreverske dama jeg er, så bakte jeg knekkebrød i går. For å ikke snakke om at jeg lagde eget peanøttsmør i helga. Jadda. Gjøre sjøl....)

I dag vil jeg prøve å gjøre ferdig den ulljakka jeg lager til meg selv av en gammel diger (XL - hvordan fant jeg på det!) svart, høyhalset ullgenser. Klipte opp og sydde om i går. Skal stashe litt i dag. Blir nett og fin - i stedet for posete og ubrukelig og nederst i skuffen. Gjenbruk og redesign.

Og kanskje klipper jeg til en lappe-kjøkkengardin til... Litt annerledes enn den første, har jeg tenkt.

I dag leser jeg antagelig mer i Helle Aarnes Tyskerjentene. Og forskrekkes over den fortiede og skammelige historien - og over hvordan kvinners seksualitet gjennom tidene har blitt ansett som en nasjonal eiendom. Brudd på denne eiendomsretten ble straffet umenneskelig hardt og rammet både kvinnene og barna deres - for resten av livet.

I dag plukker jeg fortsatt ikke opp Stoner av John Williams - som jeg har begynt på og begynt på så mange ganger nå - men som er så fylt av tristhet og gjenklangen av et liv som aldri ble forløst - at jeg ikke har godt av å lese videre.

I dag skal jeg høre min yngste (sønn) og min eldste (ekte-) mann spille gitar sammen.

I dag skal jeg sikkert - som alle dager - bistå med oppmuntring, litt masing og høring under tre barns lekselesing midt i middagslaginga.

I dag kommer også den supre 18-åringen vi følger opp med hjelp med videregående-matten. Det er mange språklige uttrykk i matte som ikke er så lett å sjonglere når en kom til Norge først på slutten av barneskolen...

I dag skal vi fylle kjelleren med mer ved.

I dag skal vi igjen samles rundt bordet til måltidene. Og til kveldsmat skal jeg lese videre høyt i Den uendelige historien (Michael Ende).

Og til slutt skal jeg nok sitte litt med stearinlys og mørke kjøkkenvinduer og strikke videre på Valdresgenseren til minstemann og snakke litt med kjæresten min om mylderet og livet.

*

Og i går - skrev jeg en tekst i anledning Holocaust-dagen. Den kan du finne her: Hva kan vi lære av historien? Ord til Holocaust-dagen.


torsdag 22. januar 2015

Klar for nye hverdager: Klare mer sjøl!



Jeg vil bare fortelle deg om at du kan lenke deg over på den andre bloggen min og lese teksten

Klare sjøl - en enkel start.

Jeg gir enkle nyttårstips til å komme i gang - skritt for skritt - med å gjøre ting sjøl, kjøpe mindre, klare mer. Du trenger ikke si opp jobben og flytte til småbruk - eller gi bort alt du eier og bo i jordhytte. Begynn akkurat der du er.



(Den gang pus var mye mindre.... - men han klarer fortsatt å stappe seg ned i disse kurvene når han skal kose seg.... Klarer sjøl....)

fredag 9. januar 2015

Videre som før?

Jeg ville skrive et blidt og enkelt innlegg om hverdagen som klatrer seg på plass. Tittelen var klar - "Og jorden snurrer videre som før...." Legge mine egne bekymringer til side. Fokusere på hverdag og oppgaver og det store bildet. Jorden snurrer, januarlyset varer lenger for hver dag, det er nok å gjøre.

Så smalt det i Paris. Jorden snurrer ikke videre som før. Jeg måtte lete etter ord.

Men taushet kan ikke være svaret når ytringsfriheten trues.

Her er den andre teksten jeg skrev: Snurre videre som før? - Alltid nye kamper!

torsdag 1. januar 2015

Godt nytt år! - om å gjøre noe viktig



Et nytt år er gitt oss. En ny dag hver dag - så lenge vi får lov til å henge med.

Jeg er ikke særlig glad i nyttårsaften, jeg liker ikke rakettsløseriet med tilhørende fare for skade og brann. Jeg synes det er masete at det liksom skal være så stor fest. Og jeg tror det sitter igjen fra alle småbarnsåra at jeg virkelig misliker at jeg på en koselig frikveld ikke kan bestemme når jeg selv skal legge meg, rett og slett fordi det dundrer rundt huset av fyrverkeri.

Men det jeg liker ved nyttårsaften er nettopp markeringen. Overgangen. Det å kjenne etter, tenke etter, kanskje formulere noen ønsker eller mål for seg selv. Avslutte noe. Begynne noe. Egentlig er det lettere å ta disse overblikkene i disse tidlige januardagenes tydelighet -i stedet for midt i nyttårsaftens styr og forventningspress....

Vi hadde tross alt en deilig nyttårsaften sammen vi fem i år. På forhånd hadde alle fem valgt ut noen småretter hver som vi ønsket å lage. Etter en sein ettermiddagstur i våt solnedgangsskog - med akebrett på slep - samlet vi oss med forklær på kjøkkenet og lagde virkelig all verdens av retter - om hverandre. Lillebror tok seg av akkompagnementet på gitar. Det tar sin tid når fem mennesker skal lage så mye - men så ble vi virkelig fornøyd også da vi samlet oss rundt bordet; så mye godt! Så lyttet vi til en klok konge som talte til sitt folk og var så tydelig og politisk at vi nikket fornøyd til hverandre - og vi mestret det meste av den lange ventetida med ganske rolige aktiviteter, hver våre bøker, legobygging og litt spill. Lillebror sovnet på sofaen og ble vekket igjen før tolvslagets bråk og ståk. Så var det overstått...

Hvis jeg skal formulere et nyttårsmål for meg selv - så er det ønsket om å gjøre "noe viktig". For folk jeg møter direkte, for dem jeg har rundt meg og for andre jeg kommer til å møte i år - og i større sammenhenger, direkte - og indirekte gjennom å "si i fra". Jeg er ei utrolig privilegert jente - født i denne kroken av verden og på denne tida av verdenshistorien, da utdanning og opplysning og ytringsfrihet og publiseringsmuligheter gjør samfunsdeltakelse mulig - og ytringsansvaret stort. Nettroll og misforståelser er baksida av medaljen - og jeg merker at det preger måten jeg tenker på hver gang jeg skriver noe for publisering. Men jeg fortsetter. (Jeg håper du fortsetter å lese. Nye debattekster kommer først og fremst på den andre bloggen min. - Mens hverdagsglimtene finner du mest av på denne bloggen)

Hva er det så som er "viktig"? At vi alle teller som noe mer enn en som sørger for seg selv. At vi setter spor etter oss der vi går. At noen føler seg sett og lyttet til - av oss. At det merkes at vi levde disse få dagene på jorda. Det er et ønske og et mål.
*

Helt på tampen av fjoråret ble mitt innlegg til Radikal Portals skrivekonkurranse om Klasse-Norge publisert på nettmagasinets sider. Det heter Fattigdommens usynlighet - og tematiserer både hvordan vi tenker om fordeling, rettferdighet og fattigdom i Norge, og hva det er vi kanskje ikke ser. Og så forteller jeg en historie.


Godt nytt år!