Novemberblues. Kjøkkenbordstakknemlighet.

Novembersølegråvær. 

Noen av dagene mørkner det allerede før det lysner. 

Hagen trenger frost for å falle til ro - men får det ikke. 

Smale øyne rundt frokostbordet. Lysene brenner i vinduskarmene.

Gummistøvler og regndresser. Refleksvest i morgenmørket. Fotballen er med minstemann hver dag.

Landingsplassen rundt kjøkkenbordet når alle skramler hjem med sølete sko og tunge sekker. Tente lys, mye frukt og varme drikker. Strikketøy, sjakkspill og yndlingsbøker, avisene, et donald. Fyre i ovnen. Tørke vottene. 

Kunne bare holdt på denne stunden, denne roen, denne tause, varme landinga -  helt til kvelden. 

Men dagen er ikke over. Uendelige leksebunker for de store hver ettermiddag. Noen på trening, på kor, på gitar, på besøk. Stort sett alle og flere til - til middag. Enda mer lekser. Ungdomsskole er ikke noen spøk. 

Lysene brenner hele tida. Tenne lyktene på trappa hvis noen kommer seint hjem.  Til nok en samling med smale øyne og trøtte folk rundt et kveldsmatbord, varm te, høytlesing. Strikking og tegning - litt kav og kaos (hvor greie orker vi egentlig å være når vi er trøtte, ikke sant...). 

Garn og pinner og tekopp til meg mens pappakjæresten leser høyt for alle. Hvilestund og produksjon, uansett hvordan arbeidsdagen har vært så har jeg strikket, fått til noe, det er godt å lene seg til.

Denne tida er landingstida. Innsirklingstida. Samlingstida. Gråværshøsten, gråværslyset, vintersøla, arbeidsmengdene - det er nok å ta fatt på. Ennå er ikke førjulstida over oss. Ennå er det bare vanlig hverdagsnovember. Og vi merker så godt hvordan påfyllet trengs, roen trengs, fellesskapet trengs. 

Kanskje er lysene aller viktigst for meg. Vårmennesket, frossenpinn-mammaen, mørketidsdepperen. Javel. Kanskje jeg som trenger det aller mest. For å komme meg gjennom, for å tro på at en nok en gang skal kunne leve til våren.

Så blir det da en gjenkjennelig ramme for livet hos oss; hos oss brenner lysene og lyktene hele mørketida igjennom.

Kjøkkenbordstakknemlighet.

Brennende lys-takknemlighet.

Vedstabelstakknemlighet.

Garn- og strikkepinnetakknemlighet.

Familiefellesskaps-myldrelivstakknemlighet.

(etterskoletidskosekaoset ved kjøkkenbordet hos oss. Inkluderer gitarspill.)

Hvorfor er høstferien et problem?

I dag synes jeg du skal lese mitt sarkastiske innlegg om all klagingen på barnas ferie og fridager. For eksempel klagingen over denne høstferien som mange synes har utspilt sin rolle - siden vi ikke plukker poteter ei uke hver lenger....

Det er sarkastisk og alvorlig ment fra min side.

Har vi institusjonalisert så mye av barneomsorgen at vi blir stressa når institusjonslivets grenser nås? Når ferien kommer, barnet blir sykt, planleggingsdagene bryter med kabalen....?

Diskuter gjerne. God høstferie!

Høstbalansering

Det er høst, kalde netter, varme dager, stua er full av kasser og korger med eplehøsten, vi spiser ti epler hver om dagen og det vanker eplekake på en helt vanlig tirsdag. Jordskokkblomstene lyser blant røde epler i treet, de høster vi seinere - men jordskokker til middag vanker det også ganske ofte nå om dagen. Jeg tørker nyper, sylter nyper, sylter epler, skal snart henge snorer under kjøkkentaket til epletørking. Drivhuset bød på færre tomater enn jeg håpet - men det gir vel lærdom til nye år. Og endelig, endelig blomstrer erteblomstene!

 Det er fortsatt rett etter skolestart, det er fortsatt mange nye rutiner å bryne seg på, det er ettermiddager med lange lekser, det er en storebror på ungdomsskolen, det finnes bestevenner som skal flytte, det er noen dager som er for lange og kveldene er blitt mørke igjen. Vi kjenner alle fem hvor mye søvn vi trenger i denne tida, hvor lite det plutselig er å gå på. Snart må vinterdynene fram. Vi lengter etter helgene og tar i mot alle timene vi får.

Midt i mylderet leter jeg etter mine høstrutiner og min plass i dette mangesyslerilivet mitt. Balansen mellom jord og ord - de praktiske oppgavene, det skapende fysiske arbeidet - og arbeidet med ordene, formulere dem, nå fram med dem. Alt krever sin egen porsjon med innsats, balansene går fort i ubalanse. Organisasjonsarbeid krever sitt, orden, referater lister og møter. Samtidig kjenner jeg at omsorg og tilstedeværelsen for folka rundt meg - det er det som ikke kan balanseres, det er og skal alltid være der, og det er en styrke og en trygghet for alt det andre.

Høsten byr på to invitasjoner til boklanseringer der jeg har bidratt med fagartikler, skrevet i fjor, ting tar tid. Sommerens sensorjobb ble avsluttet i august. Jeg er fornøyd med å ha laget en ny blogg. Jeg får løpt i skogen. Jeg har endelig begynt å sy på en bluse til 6.-klassingen.  Jeg skriver lister med oppgaver til meg selv, praktiske og teoretiske, hver dag skal ha en liste å holde seg fast i. Særlig mandager! Jeg skriver tekster, jeg utvikler prosjekter, jeg sender avgårde, jeg venter på svar,  jeg er underveis.

Det er sol og tjue grader på ettermiddagene, tøyet kan fortsatt tørke ute. Shortsene er ikke ryddet bort. Vi suger soltimene til oss før vi går løs på ei ny uke.

Hvordan er dine høstdager?

Råd til skolestart

Så er vi i gang. Matbokser vaskes hver kveld, det går dobbelt så mye brød som om sommeren, bokbindrullene ligger på kjøkkenet, og hvem av dere har gym i morgen egentlig?

Med en sylta forkjøla tredjeklassing som måtte starte skoleåret hjemme på sofaen, en fersk sjetteklassing som både kan sykle til skolen, skal starte med skolekjøkken og være fadder for førsteklassingene - og rett og slett også en ungdomsskoleelev for første gang - så merker vi jo at vi har gjort dette før, - men samtidig så er hver skolestart en begivenhet i seg selv. Det er starten på et nytt arbeidsår for ungene, det er tilbakevending til skolehverdagens rutiner, det er møtet med mye kjent - men også alltid noe nytt, nye lærere, nye klasserom, nye fag, nye bøker - kanskje også nye klassekamerater - eller også (skrekk og gru) faktisk også noen i venneflokken som skal flytte. 

Vi tar bilder i porten, dette er første skoledag. Og vi er i gang.

Men starte, virkelig starte, på skolen - det gjør man jo en gang. Det er de knallferske fem-seksåringene, som tropper opp pyntet og klare, med utvalgte sekker og foreldre med lommetørklene klare - det er de som står for selve starten. Det er en merkedag som skiller seg ut. Fotoapparatene går varme, det er en dag å huske.

Augustukene fram til skolestart byr hvert år på postkasser fulle av reklame for hva som kan skaffes til skolestart. Hvert år kan vi lese artikler om hvordan du gjør barnet ditt klar til skolestart. Alt spisser seg fram mot denne dagen. DA må du være klar! DA må barnet ditt være klar! Forberedt! Utstyrt! Klar!

Men, vet du hva - det er ikke sånn. Første skoledag er ikke en deadline for forberedelser. Det er ikke et skille mellom før og etter. Det er en stor dag, en merkedag, en dag for å flagge, trille noen tårer og feire med noe godt - og det er moro å pynte seg og fint med ny sekk. Men det er ikke barna som skal gjøres klare - det er skolen som skal være klar for barnet ditt, for alle barna, uansett hvordan de er skrudd sammen, om de har lest franske romaner baklengs i sommer - eller om de må bæres baklengs inn i klasserommet.

Betyr det at jeg mener at du ikke skal bry deg? Nei, selvfølgelig ikke. Voksne skal alltid bry seg. Og foreldre skal bry seg med sitt barns utvikling og liv fra det blir til og resten av livet. Har du et barn som strever med noe spesielt, så engasjerer du deg selvfølelig i det hver eneste dag, hjelper og støtter dette barnet spesielt på dette feltet. Har du et barn med spesielle talenter og interesser så støtter du og stimulerer på dette feltet. Hele livet. Før og etter skolestart. 

Men hva med de ukonsentrerte, hva med hun som aldri kan sitte stille, hva med han som strever med å holde i en blyant, hva med hun som fort kan slå når hun blir sint, hva med han som aldri husker å ta på seg klærne uten masse masing? Er det ikke viktig å jobbe med dette før skolestart? Jo, du skal selvfølgelig hjelpe barnet ditt med alle barnets utfordringer, både før og etter skolestart, men ikke fordi barnet skal bli klar til en bestemt dato. Alt det jeg nevner her er vanlige utfordringer for vanlige seksåringer. Ingen skole forventer at det skal dukke opp bare stillestittende, konsentrerte barn med godt blyantgrep og fredsommelig temperament.

Tilpasset opplæring er et grunnleggende premiss for den norske skolen, det betyr at det er skolen som skal tilpasse seg barnet.

Skolelivet er også livet, livet er en eneste lang prosess - vi blir aldri ferdige - men vi lærer og utvikler oss, videre og videre... Og det gjør vi på ulike måter og i ulikt tempo. Det er ikke alt som kan forseres og tas tidlig for å være "klar". En sein og ukonsentrert femåring som viser lite interesse for papir og blyant, bokstaver og tegning, kan naturligvis gjerne stimuleres og oppmuntres - men det kan også hende at det beste er å sikre at han får nok tid til å løpe, sykle og lage veier i sandkassa, eller kanskje lære seg å svømme - det må også til i en barndom, på veien, underveis. Det kommer, det kommer etterhvert.

Det er ikke alt som kan forberedes og det er slett ikke alt som bør startes med i såkalt "god tid". Den gode tida er når tida er inne, det varierer fra barn til barn. Det er du som kjenner ditt barn. Selve det å gå på skolen er også et sentralt ledd i det å bli skoleklar for mange barn. Mange barn bruker hele førsteklasse på å "bli skolebarn". Kloke lærere forstår dette.

Foreldrejobben er ikke over selv om du får andre samarbeidspartnere. Nå er det skolen som er din samarbeidspartner. Det må du gjøre deg klar til. Gjør deg kjent med skolen. Finn ut hvordan du kontakter lærerene til barnet ditt. Skriv mailer, still spørsmål, møt på foreldremøter, gi innspill. Noen spørsmål tar du med avdelingsledelse og rektor - eller via klassekontakt eller FAU.

Men hva med utstyr, da! Da må jo forbrukskarusellmotstanderen i meg si et lite pip: Det er lov å bruke hodet, også når lommeboka er full. Ja, barnet ditt trenger en god sekk, et pennal og noen gråblyanter, et viskelær og en blyantspisser. Dette trenger barnet fordi det er arbeidsredskaper - ikke fordi det skal være statusredskaper. Og en førsteklassing trenger ikke et trelagspennal til firehundre kroner eller tjue forskjellige morsomme viskelær som allikevel bare forsvinner. Videre - ja, barnet ditt trenger klær, vanlige praktiske barneklær for allsidig vær- og føreforhold, akkurat som det har gjort før i livet. Det er heller ingen grunn til å ta av. Kanskje trengs det innesko på skolen, vask sommerens sandaler og vips blir de til vinterens innesko.

Hvis jeg skulle prioritere noe å øve på med en (såkalt) "umoden", sein, liten femogethalvtåring med lite kapasitet for "øving" sommeren før skolestart, så er det en ting: Greie seg sjøl på do. Tørking, håndvask, dra ned, hele prosessen. 

Resten får komme etterhvert. Livet ruller videre.
Ha en god dag, med og uten skoleliv.

innhøsting, takknemlighet

Rikdom fra egen hage og "egen" skog denne uka - gresskarsuppe (med blant annet løpstikke og kjørvel fra hagen), blåbærpai, trollkrem, bondebønnesalat, egne nypoteter, tomater hver dag, agurker i blant, bringebærsyltetøy, blåbærsyltetøy, kryddergrønt til alt... Glass med sylteagurk og ripsgelé på plass.

...............- men jordskokkene og eplene venter vi fortsatt på - og squashen har sneglene spist..........

kollegaer på kjøkkkenet

Sjuåringen på morgenkvisten:
- Mamma, kan vi være kollegaer?
- Ja, det kan vi vel.
- Men, mamma, hva gjør kollegaer?
- De jobber sammen.
- Det passer jo fint - da kan vi lage middag sammen.

Det er fint å ha kjøkkenkollegaer. For eksempel en smørblid sjuåring som kommer hjem fra skolen og vil gjøre lekser med en gang, sånn at han kan begynne med middagen. Førstevalget for minstemann vil alltid være pannekaker. Han rører og steker, mens jeg tar meg av suppekoking - vi vil nemlig ha gresskarsuppe igjen. Denne gangen med et "matgresskar" - ikke fra lyktegresskaret vårt. Og så koker vi litt eplesyltetøy til pannekakene.















Og så er det myldreliv på kjøkkenet, med lekselesing og grønnsakskutting og stekeos og vinduet på gløtt og lys i det andre vinduet og en brent finger og litt donaldlesing for kollegaen min, en dansende tiåring og en tolvåring på pc-en og en pus som kryper oppi en kurv og det mørkner ute og pappaen går med hodelykt for å fore komposten med alt grønnsaksavskjæret, og da går han jammen med den inne også mens han henter ved og fyrer opp - og jeg burde nesten fravike "no-face"-fotoreglene mine og vise dere mylderet med hodelykt og pannekaker og pus og sjuåring med Donaldblad i ene hånda og stekespaden i den andre.... 

Og mens jeg løp i skogen samme morgen fant jeg en skatt til min unge kollega. En liten haug med glatte fine kastanjer. Det er også sånt en blir glad av.

Er det kjøkkenkollegaer hos deg også?

helg og hverdag

Fortsatt er det varmegrader døgnet rundt. Fortsatt ingen hvit nedbør. Fortsatt tror visst deler av hagen vår at sommerhalvåret vedvarer. Aldri har høstastersen blomstret så mye og så lenge.
Men vi som har levd noen år skjønner jo at vi ikke må la oss lure. Ingenting varer evig. Så på lørdag var det tid for den store høstopprydningsdugnaden. Alle hagemøbler pakkes inn  - nesten. Krukkene tømmes. Olabilen får komme under tak. Noen raker løv mens de krangler eller leker. Alle ballene stables oppå vedstabelen under verandaen. Det snekres et luftig men regntett lokk til modningskassa til varmkomposten (alt vi lærer oss for tida, altså!).

Og vi fyrer opp grillen og griller oss noen pølser til sein lunsj - kanskje for siste gang i hagen i år  - og alle får en kopp med rykende varm og nykokt gresskarsuppe, laget av denne karen her

- den ble supergod!
Det er første gang jeg har laget suppe av Halloween-gresskaret. Det blir ikke den siste! (I dag havner de siste restene av skallet i komposten, alt kommer til nytte...)

Det er jo vi voksne som mener at den dagen var dagen for å sjaue i hagen. Vi synes det er fint at vi kan gjøre noe sammen, ta ansvar for hjem og hage sammen. Det er en god tanke og grunnleggende for hvordan vi ønsker å leve i denne familien. Men det er ikke alltid våre planer passer med ungenes akkurat der og da. Det går ikke alltid som vi tenker. Noen vil ikke ut i det hele tatt, noen vil heller sparke fotball. De som skulle samarbeide bør visst splittes for en stund. Og sånt noe. Da jobber vi voksne videre med vårt, det er uansett vi som tar den tyngste eller mest langvarige jobben - og vi prøver å være kreative og fleksible med hvordan vi fordeler arbeidet. Det må være greit at det forventes en innsats av hver og en av oss - men alle må også få ha noe innflytelse selv på hva de gjør. Noen vil heller snekre enn å rake først, må få hvile litt, noen blir med mer seinere. Det er resultatet og fellesskapet som teller. 

Litt grilling og gyllen suppe midt oppi det hele gjør jo at motivasjonen øker. Eller litt fotballspilling og klatring i trær innimellom.

Men det kjennes godt når vi kommer inn etter arbeidet og utedagen, det skumrer og vi fyrer i ovnen og tenner alle lys, får igang pizzadeigen og kanskje en tekanne - og så blir det jammen en kombinasjon av pizzabakeri og pokerspill (!!) på kjøkkenbordet. Og det er lørdagskveld og helg.

Slik går søndagen også - en veksling mellom bakeprosjekter og annen matlaging, noen begynner juleverksted, det er spill og bøker og aviser, de to gutta mine og jeg løper en runde sammen i søla i skogen mellom regnbygene, alle ungene er med på å bake ut en haug havrekjeks før middag og det blir samling rundt bord og tente lys...

Helg er fri. Samtidig er det også da vi kan ta fatt på fellesprosjekter og større familiedugnader her hjemme. Det er da vi er sammen, det er da vi alle har "fri" fra vanlige jobber og skole. 
Det er viktig med en balanse i disse fridagene. Vi ønsker å få til noe, produsere noe (og vi trenger det). Vi trenger også å lande, være i ro og gjøre lite - og kjenne på roen og felleskapet. Og vi trenger også løftene, det som gir oss et løft ut av hverdagen, kanskje et besøk eller en kulturell opplevelse. Og som alltid - balanse. Det er ikke alltid så lett.

Nå er det hverdag igjen. Tre små på skole, to voksne med sine jobber, en vaskemaskin som gjør sin innsats, en legetime som skal rekkes, treningstøy til tørk, leveringsfrister, lekser, middagslaging, to som skal på trening i kveld...

- og en pus som passer på fuglebrettet som en smed - og deretter tar seg helt "fri". Midt på dagen på en mandag! Makan.

Voksne må ta ansvar for Halloween!

Det er ytringsfrihet her i landet. Det er helt i orden å ikke ha sansen for verken realityserier, kjønnskoding av barnetøy, statsråders meninger om hvor ofte vi skal ha barnevakt - eller Halloween - og det er helt lov å si det høyt.Og det gjør folk.  Allikevel virker det som om Halloween-kritikken har dabbet av de siste åra. 

Kanskje vi venner oss til det? Kanskje er det verre problemer i verden....

Halloween var opprinnelig en ukjent skikk her i landet. Akkurat som juletreet var et utenlandsk påfunn en gang. Og Luciatogene er svenske. 17. mai har vi funnet på selv her i landet, men også det er funnet på - og Wergeland var klok som ville ha barna til å være sentrum for det nasjonale opptoget. At noen lager seg tradisjoner med en paljettglitrende kultursosiologs popkonserter i selveste førjulstida, er forlengst akseptert. At folk langs svenskegrensa tilbringer en av påskas helligdager med å shoppe flesk og alkohol i Sverige er visstnok også regnet som en "tradisjon".

Kultur er ikke statisk. Ingen ting er "opprinnelig" - fastlagt fra en eller annen evighetens opprinnelige urtid... Tradisjoner er ikke bare en ferdig boks med tilbehør og aktiviteter overlevert fra en generasjon til en annen. Levende tradisjoner er de vi gir liv og innhold og betydning. Vi begår ingen forbrytelser mot verken folkesjela eller julebukkene om vi finner på noe nytt i blant. (Og julebukk - det er to måneder til, det er bare å forberede seg - ikke kritiser andre for å droppe tradisjoner, hold på dem selv!)

Halloween er ikke viktig. Det er ingen kampsak for meg å  få allminneliggjort Halloween her i landet. Det ordner seg helt greit uten min røst. Men jeg synes den surmulende voksenkritikken i krokene av Halloween er smålig og unnasluntrende. 

Det er på tide at voksne tar ansvar for Halloween. Det er ikke rart at unger omfavner en skikk som innebærer kle seg ut, gå ute i mørket med lykter en hverdagskveld på senhøsten og få godteri av naboene! Det hadde vært en drømmekveld for meg som barn! 

Det er massevis av arrangementer, forventninger og krav som omgir ungene våre, som vi ikke har valgt selv - men som vi rett og slett må ta stilling til og ta ansvar for og bidra til at ungene selv og vi som samfunn får et greit forhold til det. Halloween er ikke av de største utfordringene her. Vi må håndtere kjøpepress, online-samfunnet, aldersgrenser på film når en er borte, press om å være kul og tøff, antall fritidsaktiviteter, hvor mye skal bursdagsgavene koste, mobbing, press om tenåringskultur langt nede i småskolen - you name it -  hele tida. Det er ikke én kveld med svart kappe og for mye godteri som er den største oppgaven eller belastningen i foreldreansvaret. 

Det kan til og med være litt moro. 

Men du som voksen - her og nå - i en tid da dette fortsatt er en ganske ny tradisjon, og garantert en du ikke vokste opp med selv, dersom du vokste opp her oppe i kroken - du trenger ikke sette deg i et hjørne og kritisere, du kan påvirke dette til å bli noe du synes er ok. Det er å ta ansvar. 

Hvis du bare overlater det til ungene selv - og til handelsstanden - ja, da er det som å ikke bruke stemmeretten. Da synes jeg ikke du skal fortsette å surmule, i hvertfall. Og handelsstanden vet hva de vil - dette er god butikk, dersom alle voksne resignerer.

• Unger kan trenge litt hjelp til å håndtere en slik skikk. Det er lurt å gå gjennom regler for oppførsel - hvert år.  "Knep" betyr ikke at vi har lov til å gjøre ugang. Hvis utelysene er slukket, ringer vi ikke på. Vi sier "takk". Vi går ALDRI inn i noe hus.

• Unger - ganske langt oppe i alder - trenger følge, når de skal gå rundt. Det er mørkt. De skal ringe på hos ukjente. Det er greit å følge med. Du kan gå i bakgrunnen.

• Du trenger ikke arrangere Halloweenfest. Virkelig ikke. Hvis du synes det er for mye styr, så dropp det, for all del. Det er for mye styr for ungene også. (De vil helst bare ut og gå!). Men det er jo greit å la noen venner bli med hjem etter skolen, gjøre lekser og spise noe helt vanlig og kle seg ut sammen. Og så følge dem...

• Du trenger verken kjøpe ferdige kostymer eller egne vesker og bøtter til å ha godteri i. Hvis du synes at kjøpepresset rundt dette er for stort, så kan du bidra til å få det hele litt mer moderat ved at du hjelper dine barn med å finne utkledningsklær av det dere allerede har hjemme, finner en skål eller kurv som innsamlingen kan foregå i. Noe sånt.

• Du trenger ikke kjøpe noe Halloweentilbehør. Det går helt fint uten (Særlig hvis du fortsatt er Halloween-motstander). Til og med gresskar er frivillig. Men det kan jo være gøy...

Den største utfordringen

Som forelder til mellomstore barn, så synes jeg at den største utfordringen hver Halloween er spørsmålet "hvem skal jeg gå med". Dette skaper en arena for både usikkerhet, mobbing og maktbruk ungene i mellom. 

Her har vi ikke ferdige oppskrifter som til bursdager der vi ofte forventer at "alle jentene" skal bli bedt. Med et virrvarr av Halloween-fest ("du er ikke invitert!") og "jeg skal gå med ham og ikke med deg" - så ligger det til rette for mye frustrasjon blant skolebarn i lokalmiljøet. Her trengs vi som voksne. Vi trengs til å lage gode inkluderende tradisjoner og skikker i eget lokalsamfunn. Vi hadde ikke akseptert så mye maktbruk og ekskludering på en fotballturnering eller på en utflukt med klassen. 

Her er vi på et nytt felt. Da må vi ta ansvar. Veilede ungene. Skape gode fellesarenaer og gode tradisjoner - her med våre unger i vårt nærmiljø. Det gjør vi ikke ved å melde oss ut.

Du trenger ikke ha Halloween-verksted. Men du trenger heller ikke kjøpe alt de har på Nille. Og, ja - det gresskaret der - for to år siden - var veldig stort....

Tida vår - har du tid til overs?

Kjenner du deg igjen i småbarnsforeldres skjeve blikk når omstillinga fra sommertid til vintertid igjen og igjen omtales som "Da kan du sove en time lenger"? Nuvel. Eller omvendt. Da kan du stå opp når klokka viser fem i stedet for når den viser seks. Hurra, liksom....

Og kveldene blir mørke så fort nå etter helga, så fort, så fort, kreftene renner ut - men siden vi ikke har bittesmå barn lenger så viser klokka at det er på tide med fotballtrening i stedet for leggetid...

Jeg husker en høst da vi fortsatt bare hadde to småtroll, men tredjemann var vel på vei. Og disse ukene etter klokkestillinga - vi skjønte nesten ikke hvordan vi skulle få det til. For de var jo så trøtte - men vi kunne jo ikke legge ungene klokka halv seks heller. Så vi justerte leggetida fem og ti minutter hver kveld - for å komme på et normalnivå igjen. Vi jukset med barnetv og viste en liten timinutterssnutt av en film lenge før klokka var seks - og jeg satt sammen med de to trøttingene på teppet foran tv-en, med magen min og to grøtskåler og matet en toåring og en treåring med begge hender. Og så plopp i bad og seng. 

Og så går det seg jo til. (Sånn bortsett fra at novembermørket lurer rett rundt hjørnet og også kommer til å kreve litt krefter.) 

Men enn så lenge så bærer vi med oss litt sommertid i kroppene våre - for det er jo den store bonusen - ikke at vi får sove en time lenger (da må vi tidligere i seng, og det gjør vi gjerne) - men at vi rett og slett spretter lettere opp om morgen. I hvert fall noen dager.

Gir det oss tid til overs? Bonustid? Eller litt krefter til dagens dyst.

Tida fylles - hver dag. Det er ikke alltid vi vet hva den fylles av - eller hvorfor vi ikke får gjort det vi ønsker. Og det vi ikke får gjort er ofte en større kilde til stress og stive skuldre enn alt det vi gjør. Det å være virksom og få ting gjort er for mange av oss en god ting i livet.

Jeg tror det er noen tankemessige grep som kan være viktig for oss for å bli mer fornøyd med hvordan vi bruker tida vår:
Det første er å ha respekt for vår egen tid. At vi kan sette grenser for det som unødig tar tid fra oss, fyller opp tida vår og hindrer oss i det vi vil eller må. Noen ganger må en gi andre beskjed om at "dette kan jeg ikke gjøre nå" - eller "takk for nå, nå må jeg igang med noe annet".

Dernest er det å ha respekt for det vi faktisk velger å gjøre. Både det vi må (det er en ordentlig og viktig og tidkrevende ting å vaske eget hus eller kjøre unger på fotballtrening. Det er ikke nødvendigvis det vi aller helst ville valgt til enhver tid, men vi må innse at det tar tid, og planlegge det inn som ekte arbeidsoppgaver) - og det vi gjerne vil (hvis du gjerne vil lese mer skjønnlitteratur, så gi deg selv en tid på dagen der dette er det du gjør, bli ferdig med kveldsryddinga og gi deg selv en halvtime ved kjøkkenbordet eller på puta med boka di - ikke tro at du skal vente til "det blir tid". Eller hvis du trenger å sove mer, gjerne vil løpe en tur, eller lære deg å bake kjeks...)

Jeg synes vi blir flinkere til det midterste punktet her i huset, ha respekt for og organisere oss godt om alt vi må og skal. Vi har i alle år hatt en familiekalender i gangen, vi har ungenes ukeplaner på kjøleskapet, vi har en hyssing med morsomme klesklyper under taket tvers over kjøkkenet, der alle invitasjoner, tannlegeinnkallinger osv henger, og vi voksne husker stadig oftere å ha planleggingsmøtene våre og gå gjennom detaljene. Og vi er blitt flinke på menyplanlegging for hele uka - da blir det både bedre og morsommere mat og mindre stress.

Vi kan bli mye flinkere på det første og siste punktet. Anerkjennelsen av - og ryddingen i livet og timeplanen til det vi gjerne vil. La ønskene få plass, si det høyt, Dette er meg og dette vil jeg... - og noen ganger - innenfor alle mulige ansvarlige grenser - gi beskjed om at i kveld kan jeg ikke komme, dette kan jeg ikke gjøre nå, nå vil jeg gjerne sitte her og bli ferdig med dette. Eller nå skrur jeg av...

Jeg tror ikke på å få "tid til overs" - men jeg tror på det å bruke tida - og jobbe for å få noe godt ut av den tida jeg har. Både produktivt og rekreasjonsmessig. Det er en modningsprosess å ta ansvar for dette. Gjøre valg og sette grenser.

Har du "tid til overs"? Hva bruker du den tida til?

det lakker og lir

 

  Det har vært en uendelighet av solfylte høstdager her i østkanten av dette landet. Stadig nye helger med gode måltider ute, vaffelsteiking i det fri, varme tekopper og solbriller.

Og eplehøsten bringer oss stadig nye eplekaker, eplesyltetøy og tørkede epler - i tillegg til alle vi bare spiser og spiser...

 Hagekomposten er gravd om og gravd opp - til glede for neste års dyrking. Kanskje til drivhuset som vi venter på!

Og løvhaugene samles til ny runde i komposten.... Det er godt og meningsfylt hagearbeid.

 

Loppemarkedsfunn vaskes og tørkes i sola.

  Og så synker temperaturen. Det er mørke morgener. Det er luer og votter igjen. Noen snufser. Det er midt i oktober. Det er visst omsider ordentlig høst. Vi får leve med det.

Og se at det er gode tider inne ved varmen også. Mange gode sysler å ta fatt på.

 Det er skriving og laging og leking og spilling av så mange slag. Det er alltid noe ny ull som skal til i ungeflokken.  Det er garnkurver til kos og nytte.

 

Det er fortsatt eplekaker å bake, og tekopper som skal drikkes. Det er en ovn som skal fyres i og mange lys å tenne. Og mange mange måneder med  vintertid foran oss. Det er utetid og innetid. Det er det året rundt, jada, joda.

Men det er noe eget med innetida når kulda og mørket kommer. Det er tryggheten og tilhørigheten, lune vegger og sprakende kubber. Tidligere kvelder. Mer ro. Vårens og sommerens åpenhet, muligheter og utferdstrang er avrundet. Nå er vi her - nå lander vi igjen.

takknemlighet

Det er sprakende høstfarger på alle kanter.
Det er varmt solskinn. I oktober!
Kjelleren er full av ved til kaldere dager.
Eplene våre! For en rikdom.
Vi får til flott kompostjord til hagen vår.

Jeg har tre friske unger.
Ungene mine har venner.
Ungene mine tør å si fra når det gjelder.
Ungene mine er fulle av klemmer og koser og omsorg og klokskap og påfunn!


Jeg har en pus og en radio som holder meg med selskap mens jeg skriver.
Jeg har fått løpt meg en tur i skogen.
Jeg har en som holder rundt meg når jeg er redd

Vi er to store og tre små som drar lasset her hjemme. .
Helga var full av gode venner rundt bordene.

Jeg har mange ideer! Og noen av dem får jeg til og med realisert. Krysser av på lista. Og de dagene da tida raser avsted og planene rakner - så kan jeg stort sett se tilbake på at jeg tross alt fikk gjort mye annet som var bra og viktig.

Jeg har varme ullsokker og tekopp. Uka er godt i gang.
Og til helga er det loppemarked på skolen vår. (Vel - kanskje drøyt å være takknemlig for akkurat det - men det er jo moro, i hvertfall!)

høstferie her i skogkanten

Høstferie. Glad katt som kan smyge seg mellom ungene hele dagen. Brødre som kan bygge lego sammen halve dagen. Ei venninne i nabolaget som tiåringen kan sparkesykle til. Radioen durer, sola skinner, jeg sylter og tørker epler og rydder i bokhyller.

 

Og så tar vi syklene fatt etter formiddagsmaten. Ut i sola - ut i høstværet. Kaldere enn vi trodde. Men allikevel sovner jeg der i solskinnet ved vannet, med boka mi - mens ungene leker og klatrer og løper. 

 

 Vi er nesten aleine her i skogen. Nesten.

Og så tråkker vi hjemover og nedover bakkene til pusen og middagslaging og fyring i ovnen og kveldsstell og kos.

 Håper du har hatt en fin dag også!

høstdag i nabolaget!

I dag har jeg hatt det så gøy! Vi har gravd opp forvillede bringebær, gjenfunnet druknede solbær- og ripsbusker midt i det forvillede landskapet, spadd opp lassevis med fin kompost til jordforbedring, flyttet et par stikkelsbærbusker, og nyplantet to rips og to solbær.  Vi har gravd og vanna og sagd ned trær som skygger og det har vært så gøy. Storebror tok på seg gressklipperjobb hos nyinnflyttede naboer som ikke har hatt tid til å tenke på hagen i høst. Og katten har hoppet blant oss fem i hagen og demonstrert at han faktisk vet hvor han bor nå.

At the end of the day - summerer jeg opp:  Vi har gitt bort bringebærplanter til naboene på vestsida. Sønnen har brukt dagen på å få redusert det lange graset hos naboen på sørsida. Han måtte til slutt låne grasklipperen til naboen på østsida, siden vår gamle skranglekasse ikke klarte det lange høstgraset. Naboene på østsida - på sin side - sendte ned en av ungene for å låne tolv suppetallerkner til familieselskap i kveldinga.
Og for noen dager siden plukka vi plommer hos naboen på nordsida.
Bra nabolag - ikke sant!

Og flott høstdag! Håper du har hatt en fin dag også.

sårbarheten har våknet, høsten er her

Det har vært en nærmest uendelig sommer. Sommertøyet fyller fortsatt skuffene, barbeinte unger, solvarme ettermiddager med middag ute. Til og med bading! I september! På lørdag svømte hele familien lange turer i skogstjernet vårt. Valgdagen på kvelden stakk de to store ungene og jeg opp for en ny dukkert. Da var det blitt ordentlig kaldt. Da var det nok siste gangen i år.

Og nå er morgenene kalde. Storebror fant lue og vanter da han syklet tidlig avgårde for å ta skolepatruljejobben sin lenge før skolestart i dag. Vi finner ullpledd om nettene. Vinterdynene venter fortsatt. Regntøyet vet vi jo nesten ikke hvor er lenger. Kanskje trengs det større gummistøvler til noen. Denne høsten har vi liksom ikke trengt å være i beredskap - vi har bare dratt med oss denne uendelige sommeren.

Men med høsten kommer sårbarheten. Sommerens uendelighet gir et frihetsrom som vi lever i så lenge. Det er stadig nye muligheter, det er stadig tid. Høsten strammer rutinene igjen, tidsplanene, kabalene, karusellene snurrer raskere - og vi må henge med, alt må være klart i tide. Vi er flinke og hardtarbeidende folk, både store og små, men det er mange krav og mange frister og så mye å huske på og i blant er det lite som skal til før det rett og slett er for mye.

Mine små er ikke så små lenger. Det er mye de må klare, huske og mestre alene. Samtidig er det mye erfaring og ferdigheter de rett og slett ikke har ennå; det er lett å tråkke feil, glemme, misforstå - og så blir det vanskelig og dumt og leit. Så blir det tårer og stive skuldre eller korte lunter i gjengen.  Og jeg kjenner på utilstrekkeligheten min. Jeg vil så gjerne hjelpe over kneiker. Ikke at livet ikke skal være krevende og utfordrende - det tror jeg jo at gode liv er. Men jeg vil så gjerne klare å hjelpe dem i tide, hjelpe dem å få til dager som går opp, se de ulike behovene til de tre kjempeforskjellige ungene mine samtidig og klare å være nok tilstede for alle. Bistå med den styrken og selvstendigheten som de må erobre. Være bakkemannskap når de letter og ha åpne mottaksarmer når de krasjlander innimellom.

Det er ikke lett. Men hvem har sagt at det skulle være lett? Sårbarhet er å være åpen for livet. Å leve tett på små oppvoksende mennesker er jo virkelig livet.

(- Og solsikka som skinner over her, er vel mer et eksempel på sommerens robusthet i møte med høsten - enn en illustrasjon av sårbarhet. Det henger vel sammen...)

andre, femte og sjuende

Lange bein. Spissede blyanter. Fylte matbokser og vannflasker. Ny plass i systemet. Ny merkelapp. Andreklassing, femteklassing, sjuendeklassing. Minstemann er ikke lenger av de minste på skolen. Eldstemann har siste år på barneskolen. Det er ny høst. Ny start.

Ofte pleier det å kjennes ut som det er på høy tid å la høsten begynne. Ofte har det vært ganske ivrige barn som har telt ned til de endelig skal i gang igjen. Det var ikke helt slik i år. Det hastet ikke. Det kunne godt vært ei uke til. (Eller mer!)
Men det er allikevel godt å kjenne at vi kan dette. Vi har gjort det før. Hverdager er vi gode på. 

Og solskinnet ser det nå ut til at vi skal få ta med oss enda en stund til. Bringebærhekken bugner fortsatt. Vi kan sette oss utendørs når vi samles til middag igjen på ettermiddagen. 

Og ved siden av oss der vi spiser strekker solsikkene seg enda lengre enn barna!

Finne retning?

En kan jo lure. Om det er et krav for å være voksen at en har en tydelig retning på alt. Fasong og form og retning. At livets små byggesteiner legger seg sammen til et presentabelt verk. At skrittene fører til et sted. Så kan en svare på en ordentlig måte når alle og enhver på død og liv skal spørre om hva en driver med. For da skal en visst ikke svare med å peke på disse småskrittene og byggesteinene - en skal vise en retning. Noe litt stort og flott, gjerne. Noe som har bygget seg opp gjennom åra og som er der og kan pekes på og vises fram.

Og så lurer jeg da. For vel har jeg drevet med mye, svært mye - både stort og smått. Og virksom og arbeidssom og fulltidssysselsatt med mye meningsfullt er jeg nesten til enhver tid. Men jeg vet ikke alltid hva retningen er, eller jeg klarer ikke forklare det til folk som etterspør karriereplaner og framtidsperspektiver. 

Jeg kan peke på verdier. Jeg kan peke på mening. Jeg kan peke på tilstedeværelse og tilhørighet og ansvar. Jeg kan peke på uendelig mange skritt og byggesteiner som jeg har gjort, skapt, vært med på - og slik vil jeg sikkert fortsette. Og ja - det er en fasong på dette. Fordi jeg vet noe om hva som er riktig for meg. Men jeg får det ikke alltid til å passe sammen med det folk forventer at jeg skal svare når de spør.

Og så kan jeg jo lure videre. Vet egentlig alle de andre hvorfor de har fått den retningen på livet som de har fått, hvorfor de etterstreber de målene de gjør, går den veien? Eller er det slik at hvis en har begynt, så er det lett å bare fortsette - fordi det da gir seg selv hva som er veien videre.

Jeg graver i det uendelige etter begrunnelser og motivasjon for valg og handlinger og meninger. For det er slik jeg blir klok på livet, klok på meg sjøl, klok på hva jeg driver med.

Høsten nærmer seg. Daglige regnskyll. Modne tomater. Kaldere netter. Vått i graset hver morgen. I dag ordnet vi bokbind og nye blyanter og en del sko til ungeflokken. Og jeg sydde et bestilt nytt penal til snart-femteklassingen. Snart skolestart. Ny start. Klar retning for de små. Mannen er igang med høstens utfordringer og sprengt kalender. Nye utfordringer for å finne retning for meg. Så får jeg gruble, over meningen og begrunnelsene.

Slapp av - det er bare Halloween

Vi har skjært ut gresskar. Det har skakke øyne og er skummelt nok til at Lillebror er begeistret. Jeg har noe godt på lur. Det er meldt pøsregn.

Storebror lurer på om vi kan kjøpe et selvlysende skjelett. Nope. Det får gå av hans egne penger i tilfelle. Eller klipp ut et i papir. Her er det harde kår. I fjor - da jeg hadde mer tid, det kjenner jeg på nå, så sydde jeg svarte kapper med spisse hetter - og tilogmed en heksekjole til frøkna. Ferdig med det. Her kjøpes intet.

Halloween er kommet for å bli en stund, tror jeg. Det har tatt noen år. Til tider har det virket som om det har vært en stor og viktig kamp mellom kommersielle skumle krefter ala Nille - og rettroende hardbarka ikkematerialistiske foreldre som vil beskytte sine barn mot unødvendige og utenlandske tøysete påfunn. I en sånn kamp må det jo være lett å bestemme seg for hvem en skal ta parti for og mot, ikke sant?

Selv er jeg klar for en kamp mot kommersialisme og materialisme - og særlig på barndommens arena - anytime! Kom igjen. Jeg er klar. Men jeg synes akkurat denne kampen treffer litt dårlig her.

- Omtrent alle ting vi feirer og markerer her i landet har startet som et utenlandsk påfunn, det er verken kommersielt (i seg selv) eller et argument i seg selv. Da må vi ut med juletreet også, det ble heller ikke funnet opp i Norge...
- Er du mot kommersen - så ta kampen. Sett i gang. Dropp kjøpinga. Det går helt fint. Den kampen må du ta hver dag hele året, ikke bare til Halloween. Mal ansikter, lag masker selv, tull inn i et mørkt fleeceteppe, sett på refleks og gå ut...
- Dette handler basically om at unger får kle seg ut og gå ut i mørket med lykter en sen oktoberkveld - og så får de godteri. På en onsdag. What a deal! Hvis noen hadde tilbudt meg en slik tradisjon da jeg var barn hadde jeg tatt i mot den med jubel, hvilken som helst dag i året. Og jeg hadde ikke spurt etter Nille-masker og dingser. Fokuser på det morsomme - kle seg ut, gå ut, få godteri, gå hjem og legge seg. Det er veldig enkelt.

Som voksen har en jo mange valg. Her har jeg noen forslag:

• Du kan hive deg på kjøpekarusellen og lære ungene at det er det det handler om. (Enkelt valg...)
• Du kan surmule over godteri og fjas - og prøve å gi ungene litt dårlig samvittighet (det er i hvertfall en norsk skikk, godsaker og moro må ledsages med litt dårlig samvittighet...) (Men hadde du klaget og protestert hvis ungene i nabolaget fant på å leke hekser utendørs for eksempel 13. mars eller 21. september - hadde det ikke vært gøy, da?)
• Du kan velge å være med og påvirke en ny tradisjon, med vekt på det du synes er bra. Utgangspunktet her er superenkelt. Utkledning, mørke, godteri. 

Slapp av - er vel hovedrådet mitt.... Det er mange kamper å ta her i verden. Velg de viktige.

inn i mørketida

Det er mørke morgener og mørke kvelder. Det er viktig å tenne lysene. Det er kalde netter og kalde morgener. De små trer refleksvestene utenpå de varme jakkene. Jeg kjenner varmen fra ulltøy og vedovn - og løper ut i mørket jeg også. Kanskje jeg kan holde meg fast i dette - varmen, lysene, veden, ulla, strikketøyet, tekoppene - så kan jeg ha nok til å komme meg gjennom disse mørke månedene...

Det er et mammaliv som er fullt og rikt. Med en kjærlig seksåring i armene om natta - og en seksåring med frigjøringskamper som skal kjempes til the bitter end om dagen. Med en elleveåring som faktisk virkelig virkelig fyller elleve år og viser meg hvor enormt fort tida går siden han som baby gjorde meg til mamma - og huset fyltes i går kveld med andre ti-elleve-tolvåringer til feiring - og det er en fantastisk alder og en fantastisk gjeng som shower og skravler og spiser som en ulveflokk og storkoser seg med gammeldags hjemmebursdag med masse mat og rollespill rundt bordet. Det er et utejobbemammaliv med lange intense møtedager - for jeg har ansvar for et stort prosjekt som skal landes nå - og teksten skal fullføres og alle skal mene sitt om alle avsnitt og alle modale hjelpeverb og jeg-vet-ikke-hva - og jeg noterer og sørger for flyt og informasjon og litt mer kaffe og synes at det er litt gøy faktisk når adrenalinet svinger seg og jeg får det til - og rekker hjem på slutten av kveldsmaten og får tatt to av tre barn på fanget og hørt hvordan dagen har vært. Så synges alle i seng og noen kommer opp igjen og har mer å fortelle. Og jeg kommer på at jeg ikke har spist, setter på en vask, henger opp en vask, og spiser og skravler med ham som vasker gulvet og spanderer et halvt glass vin på meg.

Og jeg har en artikkel som burde skrives og femti skuffer som burde ryddes og masse ulltøy som burde stoppes og en haug barnebukser med hull på knærne og en halvdårlig krimbok som jeg drar med meg rundt.... - og jeg skulle gjerne ha ordnet alle julepresangene allerede og sånt...

Men jeg er underveis - og underveis inn i mørketida - og da er det godt gjort å være på beina i hvertfall.

høstmelankoli og høst-trøst

Det er meldt frost om nettene framover. Vi har fylt opp kjelleren med ved, og høstet alle eplene vi rekker fram til fra toppen av stigen. Uteplassen er nesten ferdigsnekret - så kan vi glede oss til soldager der igjen til våren. Fryseren er full av bær. Ungenes boblejakker fra i fjor passer fortsatt. Strikkevotter og ullsokker har vi også. Det er alltid brennende lys. Vi bor i et varmt hus og har mat og trygghet. Kleberstensovnen er husets sentrum og holder oss alle varme og tørker alle våte votter - hele vinteren.
Sommeren som vi har lagt bak oss brakte med seg et spennende og virkelig ikke akkurat i orden sommerhus  -  som vi kanskje kan glede oss over i årene framover og der vi finner skatter når vi leter - både ute og inne - slik som gamle lykter i verkstedet og forvokste rosebusker og spennende trær å klatre i - og vi har holdt varmen der om nettene i høstferien.

Det er håp - selv om det mørkner. Det blir vår igjen en gang.

Positiv i pøsende regn...

Bildet er fra en annen høstdag. Hagtornen i skinnende sol. I dag har det vært pøsregn.
(Til dem som etterspør mer negativitet i bloggverdenen, kan jeg informere om at det har vært tungt å være produktiv på pc-en i dag. Sånn er livet. Det har jeg egentlig ikke tid til. Det betyr at jeg må skrive mer en annen kveld. Men noen sider ble det jo... Sånn - ferdig med det negative for denne posten.......)

To-tre unger (egne og lånte) har hatt juleverksted på kjøkkenet i dag! På eget initiativ (jeg er ikke helt klar ennå!) I hele dag. Bare avbrutt av et par timer ute - i full entusiasme da også i pøsregn og søle. Så da er det i gang - masse nisser og julekort er produsert. Storebror har støvsugd og stekt speilegg til hele gjengen til lunsj. Jule-jentene ryddet ordentlig etter seg på kjøkkenet. Lillebror gledet seg hele dagen til å kjøpe fotballstøvler - for snart, snart, etter høstferien starter fotballtrening... Da blir livet enda mer verdt å leve for minstemann, ser det ut til - ikke at det er så lite å ta av fra før heller. ("Det er godt av vi kan kose, tenk om vi ikke visste at vi kunne kose, Mamma.")

Det er godt å være omgitt av små mennesker som er glad for så mye.

Det er fyr i ovnen. Det er ulltøy til tørk. Mannen har vasket huset. Jeg har fått sjokolade. Møkkete regndresser får henge til en ny regnværsdag. Det er et nybakt glutenfritt brød til Storebror på kjøkkenbenken. Jeg vet ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor - eller etter jul. Men jeg har mye fint garn i skuffer og kurver... Det var lov å lese lenge på senga for små høstferieunger. Jeg har fått ryddet vekk litt av sommertøyet.

Nå sover alle.

God høstferie - enda noen dager - til deg. Med eller uten juleverksted, pøsregn, klesvask eller fotballstøvler.