mandag 12. august 2013

Finne retning?


En kan jo lure. Om det er et krav for å være voksen at en har en tydelig retning på alt. Fasong og form og retning. At livets små byggesteiner legger seg sammen til et presentabelt verk. At skrittene fører til et sted. Så kan en svare på en ordentlig måte når alle og enhver på død og liv skal spørre om hva en driver med. For da skal en visst ikke svare med å peke på disse småskrittene og byggesteinene - en skal vise en retning. Noe litt stort og flott, gjerne. Noe som har bygget seg opp gjennom åra og som er der og kan pekes på og vises fram.

Og så lurer jeg da. For vel har jeg drevet med mye, svært mye - både stort og smått. Og virksom og arbeidssom og fulltidssysselsatt med mye meningsfullt er jeg nesten til enhver tid. Men jeg vet ikke alltid hva retningen er, eller jeg klarer ikke forklare det til folk som etterspør karriereplaner og framtidsperspektiver. 

Jeg kan peke på verdier. Jeg kan peke på mening. Jeg kan peke på tilstedeværelse og tilhørighet og ansvar. Jeg kan peke på uendelig mange skritt og byggesteiner som jeg har gjort, skapt, vært med på - og slik vil jeg sikkert fortsette. Og ja - det er en fasong på dette. Fordi jeg vet noe om hva som er riktig for meg. Men jeg får det ikke alltid til å passe sammen med det folk forventer at jeg skal svare når de spør.

Og så kan jeg jo lure videre. Vet egentlig alle de andre hvorfor de har fått den retningen på livet som de har fått, hvorfor de etterstreber de målene de gjør, går den veien? Eller er det slik at hvis en har begynt, så er det lett å bare fortsette - fordi det da gir seg selv hva som er veien videre.

Jeg graver i det uendelige etter begrunnelser og motivasjon for valg og handlinger og meninger. For det er slik jeg blir klok på livet, klok på meg sjøl, klok på hva jeg driver med.

Høsten nærmer seg. Daglige regnskyll. Modne tomater. Kaldere netter. Vått i graset hver morgen. I dag ordnet vi bokbind og nye blyanter og en del sko til ungeflokken. Og jeg sydde et bestilt nytt penal til snart-femteklassingen. Snart skolestart. Ny start. Klar retning for de små. Mannen er igang med høstens utfordringer og sprengt kalender. Nye utfordringer for å finne retning for meg. Så får jeg gruble, over meningen og begrunnelsene.

4 kommentarer:

  1. Hei!
    Jeg er så glad for å ha funnet denne bloggen. Dette innlegget setter ord på mye av hva jeg tenker.
    Er nyutdannet lege, venter på turnus, har to små barn og mann i full jobb. Vil gjerne praktisere yrket mitt, men vaktbelastningen er ofte tøff (mange og lange vakter. Utrolig gøy for MEG, ikke like gøy for to små barn som lurer på om det er lenge til mamma kommer hjem). Jobber nå som tilkallingsvikar på et av de store sykehusene. Sjefen min sier at jeg må vise at jeg er "sulten" og villig til å "gi alt" om jeg skal får turnustjenesten min ved dette sykehuset. Jeg ønsker meg jo selvsagt en plass ved dette sykehuset, men til hvilken pris??

    Jeg har registrert at en del legebarn sliter, særlig der hvor mor er lege. Jeg er ganske sikker på at hvor mye mor er til stede hjemme har en del å si for hvordan det går med barna (i tillegg til en del andre faktorer, selvsagt, men jeg tror det er farlig å bagatellisere viktigheten av at foreldrene er til stede). Dette har blitt et stort tankekors for meg, og jeg lurer virkelig på hvordan jeg skal gjøre dette her. Det er nemlig opplest og vedtatt i min bransje at skal du bli god, holder det ikke å jobbe deltid f.eks. Nei, her er det bare å gi jernet fra første dag - det finnes jo barnehager/SFO, ikke sant? Ja, for skal du som lege ha RETNING på det du driver med må man stå på... Ikke greit dette her.

    Jeg tipper at vi som samfunn kommer til å betale en skyhøy pris for alt det som status- og karrierejaget fører med seg. Samtidig synes jeg personlig det er vanskelig å skulle hoppe av denne karusellen også. Nettopp derfor er din blogg så verdifull - mye av det du skriver treffer meg midt i hjertet. Og jeg ser at det finnes faktisk de som får det til, og som velger å ikke legge vekt på hva andre måtte mene om de valgene man tar.

    Tusen takk skal du ha.
    Ikke slutt å skrive!!

    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei. Jeg skal fortsette å skrive. (Det er jo egentlig noe av det jeg egentlig egentlig vil! Det må jeg huske på.)
      Jeg skjønner at du har en utfordrende situasjon - og trekkes i flere retninger. Jeg kjenner det jo igjen. Jeg ønsker deg - og dere - veldig lykke til framover med å prøve å finne en balanse som er god for dere.

      Slett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)