Alladin!

 

Nå har det skjedd! Vi har blitt seks her i huset. I ettermiddag hentet vi yngstemann - det er Alladin, en tolvukers guttepus fra Østfold.
Jeg har ikke ønsket meg dyr. Ikke egentlig, i hvertfall ikke for min egen skyld. Men tanken har modnet. For det er det noen andre her i huset som så inderlig har ønsket og ønsket!!
Særlig de to yngste barna. Og nå er det nå sånn at våre unger får jammen ikke alt de peker på. Og et dyr må vi alle kunne ta ansvar for, spesielt de voksne. Så selv om det ønskes og ønskes, så er det jo ikke bare derfor.. Men så har jeg har tenkt - at virkelig, virkelig, Guri - det må da kunne høre til i en barndom, å ha et dyr å passe på, ha ansvar for, kose med. Det må vi da kunne ta på oss. Vi voksne hadde da faktisk  alltid dyr da vi vokste opp - katter og hund. Det var en del av vår barndom.
Men vi har sagt absolutt nei til hund og ønsket overhodet ikke et dyr som skulle bo i et bur. En katt, tenkte vi. Det er fint. Så ble det Alladin. Er han ikke søt!

Vi har ordnet en kattedo med sand - og den har han brukt mange ganger allerede, flink pus. Vi har mat og vann som han tydeligvis liker og vi har stelt i stand en koselig kurv han kan sove i - og den har han besøkt, men han prioriterer å sove i sofaen, under sofaen eller under teppet i sofaen. Han virker fornøyd og tillitsfull og utforsker huset og søker kos og mennesker og liker å leke. Det ser ut som dette kan gå bra.

Vi er spente og noen av oss er blitt veldig, veldig lykkelige i dag:

"Det er såå deilig å ha ansvar for et levende vesen." Sa den nybakte tiåringen før hun sovnet.