Vi er alle sammensatte mennesker. Og forskjellige mennesker. Og i våre offentlige presentasjoner vil det alltid være slik at vi siler og velger hvilke aspekter ved oss selv og våre liv vi tar med og lar andre få innblikk i.
Blogg er en slik offentlig sfære, der vi selv er både skribenter og redaktører og ofte også en form for hovedpersoner i det som formidles. Det er klart at vi gjør et utvalg. Uansett hvor ekte og ærlig vi forteller - så er det aldri "alt". (Og drar vi dette langt nok havner vi jo i en filosofisk refleksjon om hvorvidt "alt" eller en helhetsforståelse noensinne kan forstås eller formidles, all forståelse er i glimt... )
Jeg har en kategori her på bloggen som heter "lage". Der er det i grunnen ganske tynt. I hvertfall i forhold til hva det kunne ha vært. Bloggpostene her står overhodet ikke i forhold til mengden av sy-, strikke-, hekleprosjekter (osv) som faktisk foregår in real life her i huset.
Jeg har i lang tid har kjent på ambivalensen min knyttet til å fotografere og fortelle om laginga mi. Ambivalensen holder meg tilbake. Jeg har stor glede av mine kreative prosjekter, men jeg viser det sjelden fram her. Hvorfor - fordi jeg er litt feig?
Gjennom de siste åras mange slags angrep på folk (damer) som publiserer glansede bilder av glaserte kaker og lignende, all kritikk av folk (damer) som bare går hjemme og driver med pynt og fjas - (og ikke "kommer seg på jobb") - så blir jeg forbeholden og forsiktig. For jeg vil jo bli tatt alvorlig! Jeg vil være en klok røst som kan regnes med.
Hvorfor skulle det da være et problem å vise fram litt. Jeg er en erfaren skribent med doktorgrad om å analysere debatter. Det burde jo være seriøst nok til at jeg kunne tillate meg å vise fram noe barnetøy jeg har sydd eller penalet jeg lagde til skolestart eller sonjakappa jeg sydde til jul og bunaden jeg sydde til 17. mai. Eller?
Men så tør jeg ikke alltid. Og jeg orker liksom ikke la min personlige sokkestrikking eller buksesøm bli rammet av cupcakes-kritikken. Jeg orker ikke bli møtt med at jeg svikter hele det feministiske frigjøringsprosjektet fordi jeg kan strikke ullvotter - for jeg ønsker jo å være en seriøs debattant i selve denne debatten. Jeg vil ikke bli tilsidesatt som en som ikke har mer å fare med enn litt amatørsykunster eller noen heklegreier. Og denne feigheten min synes jeg jo er veldig dum!
For det jeg mener er jo nettopp dette: Vi er sammensatte mennesker. Vi er hele mennesker. Vi har alle vår intellektuelle kapasitet, vårt samfunnsengasjement og vår rettmessige plass i offentlig debatt - og vi har alle våre praktiske liv og våre kreative sider. Det å være i stand til å løse praktiske oppgaver i eget liv er en stor styrke for et menneske - og ikke en hindring for å være et samfunnsengasjert menneske. Det å få bruke egen kreativitet til ikke bare utføre praktiske oppgaver - men også å skape noe nytt - er en stor rikdom i et menneskeliv.
Det som er til styrke, nytte og berikelse gjør verken meg eller andre mindre berettiget i samfunnsdebatten.
(bildet er noen år gammelt og viser minstemann i fint driv med julepynten)
Så enig med deg! Her tror jeg mange kjenner seg igjen. Ganske dumt egentlig; at vi skal være så redd for å stå for hvem vi er av frykt for at andre skal tenke sånn og slik. Men sånn er vi jo ofte. Litt redd for å "dumme oss ut".
SvarSlettJeg synes ofte det er de enkle, nære og "banale" hverdagstingene som gjør at jeg identifiserer meg med andre, ikke bare deres engasjement eller meninger om ting. Jeg hadde i hvert fall syntes vennene mine var temmelig ensporet om det eneste de gadd å diskutere var samfunnsdebatter og politikk; synd om det skal være sånn i en nettverden at om vi sier at vi liker å bake kake så er det liksom "bare det" vi driver med.
Og uansett: Jeg liker kake, jeg! Både å se bilder av og spise. Og fine hjemmelagede ting. Og ganske mye annet :-)
Kjør på, og vis at mennesker er sammensatte! Det er feminisme i praksis, synes jeg, å vise at det faktisk går an å både være glad i intellektuelle utfordringer, praktisk arbeid, romantiske filmer, og hva det nå måtte være for hver enkelt av oss. I denne verden av "fasader" er det så herlig å møte helt ekte mennesker.
SvarSlettMen vet hva du snakker om. Jeg er intelligent og opptatt av "alt" innen vitenskap, politikk, psykologi +++ Men også veldig huslig, glad i å vaske, bake, stelle hagen og alt som hører husmorlivet til. Har ingen problemer med å legge opp til debatt om rasisme på FB, f.eks. Men legger ALDRI ut bilder av middag e.l., selv om mange andre gjør det. To grunner, tror jeg, -jeg er ganske flink til å lage mat, og er redd for å virke skrytete ovenfor dem som er kjempestolte over å ha laget en tomatsuppe fra bunn o.l. Og dette teite med at jeg føler det mye mer akseptert å være samfunnsengasjert enn å ha glede og dyktighet i praktiske gjøremål i "det lille og nære livet". Men det er jo det siste som er aller viktigst for meg!
Så ta utfordringen! Bidra til å løfte fram stoltheten og gleden med praktisk arbeid, og til å gjøre bildet av oss mennesker mer reelt. Så skal jeg bli tøffere til det også.