sommerhushistoriens avslutning

For et drøyt år siden dro vi avgårde med bilen fullpakket, soveposer og alt vi kunne tenke på - og overtok nøklene til sommerhuset. Hyttelivet, torp-livet, livet på landet som vi hadde drømt, om skulle realiseres - vi hadde fått tilslaget på en gammel militærgård i Värmland. Intet mindre. Klare til innsats.

Første dag gikk til å lufte og vaske og rydde unna ufattelige mengder nips og plastblomster. Neste dag kom slekta på besøk. Vi var i gang. Og vi fortsatte. Felte trær. Vasket. Ga bort møbler og nips og plastblomster til veldedig organisasjon. Malte (moro!). Rev opp gulvbelegg og slipte gulv (moro!). Og måtte løse fukt- og muggproblemer som dukket opp (ikke moro!). Hyre inn snekkere og muggeksperter til det verste. Tok opp det meste av gulvet ned til fjell. Bygde opp igjen. Kjørte lass på lass med søppel og byggeavfall. Vi er flinke til å jobbe. Vi liker å jobbe, fikse ting. Vi visste at det var det vi gikk til. Og  - vi tente lykter og hadde bålplass i den gamle bryggepanna og leste høyt og grillet marshmallows i seinsommerkveldene - og noen vinterettermiddager etter vedsjau. Vi sto på. Vi sto på for at dette skulle være bra.

Men jeg var alltid lettet når jeg endelig kom hjem derfra.... Mange ganger i løpet av vinteren dro mannen bort alene for å få jobbet mer, uten oss andre. Helg etter helg. To timer kjøring hver vei. Eller hverdager fri fra jobb for å følge opp håndverkere, arbeidstid som han tok igjen seinere. Det ble mindre familietid - ikke mer. Vi så også at drømmen om å dyrke mer stadig gled utover i tid, det ville ikke være tid på mange år til å ta ordentlig fatt på de ti målene ute.Vi bor jo ikke der.

Nå er nøklene levert videre. Til nye eiere med nye drømmer. Og det går nesten ikke en dag uten at jeg puster lettet ut.

Det er jo underlig. Noe som vi hadde drømt om og satset skikkelig på - og så ble det sånn... Ved påsketider så vi voksne hverandre inn i øynene og slo fast at dette var jo egentlig ikke noe vi måtte. Vi har ingen evig forpliktelse til å prøve å få det bra med dette prosjektet. Vi trenger ikke bruke alle kreftene våre på å få dette til akkurat dette. Vi skal bruke krefter - alltid - men vi må jo ikke akkurat dette.

Så la vi en avviklingsplan. Og kjørte på. Mannen var der fortsatt en hel dag i uka og fullførte byggeprosjekter. Maihelg etter maihelg gikk til rydding og vasking og bildetaking (med pelargoniaer, hvite gardiner og rutete duker - vi vet jo hvordan en kan vise en idyll...). Vi tok en siste dukkert i badevannet. Vi kjørte en del av den håndkløyvde veden hjem. Det ble visning. Og så tok vi ferie. Og var lettet over at vi ikke måtte dra dit, at vi kunne ha fri fra hele huset. Og på slutten av ferien ble det solgt. Hurra.

Det ble ikke vårt, rett og slett Det var ikke dette vi lengtet etter. Det er et flott sted. Men det er ikke vårt. Det er så bra at vi skjønte det. Egentlig bommet vi - og blandet sammen to drømmer. Drømmen om å bo på et småbruk. Og drømmen om ei hytte. Skal det være ei ny hytte en gang, så skal den være liten og enkel. En gård må vi bo på hver dag for å følge opp alt.

Foreløpig er det her i utkanten av Oslo vi får ha "gården" vår - med bær og frukt og poteter og kompostbinge....

(sommerhuset en mørk vinterdag)

(De nye eierne er skribenter som mente de kanskje skulle lage en reportasje en dag. Hold utkikk. Og kanskje er det noen av de fine prospektbildene som mannen min tok, som blir med som illustrasjon....)

et skrivested i virkeligheten

Jeg startet denne bloggen i mai 2010. Jeg savnet et skrivested - et fristed for min egen skriving. På den tiden satt jeg med innspurt på et langvarig doktorgradsarbeid. Av ulike årsaker foregikk min innspurt i all hovedsak i en krok av stua, på et rotete skatoll, med legobygging rundt beina. Det gikk. Det krevde fokus og innsats. Og jeg savnet et sted å skrive der jeg ikke trengte å være nøye med fotnotene. Der jeg kunne skrive raskt og fritt. Der jeg også kunne være den barbeinte jenta i blomstrete skjørt, trebarnsmammaen, hagedama, lagedama, bakedama og den engasjerte samfunnsborgeren.

Det jeg hadde sett av blogger hadde i stor grad vært slike "hvite interiørblogger med rustikke lysestaker", eventuelt småpludrende mammablogger med bilder av enhver body og strømpebukse som matcher på en liten en... Hvordan kunne jeg matche  noe slikt - hvordan kunne jeg finne min plass i et slikt skrivemiljø? Det holdt meg tilbake lenge.
Så fant jeg andre blogger, andre skribenter - som inspirerte - og som skrev og formidlet på måter jeg kunne kjenne meg igjen i. Og jeg hoppet i det og begynte.

Bloggen har blitt et slikt skrivefristed. Når jeg blar igjennom mine egne tekster gjennom to og et halvt år kjenner jeg meg selv igjen - på temavalg og vinklinger og språklig tone. Dette er mitt sted. Jeg skriver i vei. Og gleder meg stort over å også bli lest og kommentert.

I blant er det tunge tider og jeg ser verken hvor jeg skal hente tid eller inspirasjon til å fylle en bloggpost. Noen dager når tåka henger tungt over meg, vet jeg nesten ikke hva jeg skal kunne ha å gi som kan gjøre bloggen "god". Det som alltid virker da, er å gi meg selv oppgaven å skrive en takknemlighetstekst. Det har blitt noen av dem etterhvert. Det er godt å liste opp og gi meg selv sjansen til å fokusere på det jeg har å takke for, det som gjør godt og er godt rundt meg. Det gjør det lettere å mestre livet og utfordringene. Gå videre inn i dagen. Ta fatt. Være realistisk.

Slik ønsker jeg totalt sett at bloggen skal være. Et sted å hente krefter - både for meg og lesere. Ikke en oppsamling av min slitenhet og mine klager. Men heller ikke et naivt, overidylliserende og verdensfjernt sted. Dette er midt i virkeligheten - og den er krevende. Sånn er livet. Det må vi gå inn i og leve med. Slik vil jeg at skrivingen min også skal være.


(Bildet er fra et vanskjøttet sommerhus fullt av utfordringer og bekymringer, men også med solskinnsflekker på et hundreogtjue år gammelt gulv som er skrellet ned og skrubbet. Kanskje vi får skikk på dette...)

huset på landet - hvordan går det egentlig?

Dette skal nok aldri bli en interiør- og oppussingsblogg - men noen glimt fra det svenske sommerhuset vi har gått løs på -  kan dere jofå. Dette kan jo bli bra etterhvert? Jeg har vært ganske (veldig!) usikker til tider...
Her er kjøkkenet. Rensket for masse dill og dall - og med påbegynt malingsstrøk og ferdigmalt tavlevegg. Og avdekket plankegulv etter å ha revet av alle beleggene. Det blå spiskammerset som skal bli foreldresoverom i bakgrunnen. Dette kan jo bli bra. Vi skal jo få tilbake noen stoler og sånn  når vi er ferdige med å skure gulvene - og lage en "kosekrok" rundt tavleveggen. Og fyre i ovnen.

Her er mer slik det var da vi overtok. Med hjort i solnedgang og uendelige mengder med pyntetallerkner og tresleiver osv. Mørke gardiner. Og tepper. Og seig, seig gammel linoleum... (Og det er det i alle de andre rommene også. Vi har ikke fått av alle gulvene ennå. Men vi har gitt bort et lastebillass med "stuff" til en veldedig stiftelse i Sverige. Så nå er det plass for oss også.)

Det var et skikkelig oppløft da vi fant de fine gamle tregulvene under alle lagene med belegg.

Det som er litt verre er at det er litt mye fukt og litt mugg og greier som må bort. Ikke akkurat her - men fukt under huset og mugg i et snekkerbod-rom. Det var vi ikke forberedt på. Det har bekymret meg mye. Vi var forberedt på sjauing og arbeid, men akkurat fukt og mugg var det vi ikke skulle kjøpe oss. Men nå har alle fagfolk vært der og avsagt dommer og det er ingenting som er farlig for mennesker - og det er realistiske tiltak som kan gjøres for å løse problemene. Så da skurer jeg videre. Og planlegger - og drømmer bittelittegrann. 

For det er jo fint der. Og kan bli enda finere.

Tuntreet er 18 meter i diameter. Og 200 år eller noe sånt.

Badeplassen er fantastisk.

Jeg er fortsatt i tenkeboksen. - Er dette a dream come true - eller et feilgrep? Vi får se. Foreløpig fikser og ordner vi.

et nytt sommersted

Her var vi i helga. Med fem soveposer, tre kosedyr og fem par støvler. Og skurekoster og søplesekker. Vi begynte å bli litt kjent. Vi fant badeplassen. Vi kjørte vekk et helt trillebårlass med plastblomster og samlet sammen nips og naps og pyntetallerkner nok til fire loppemarkeder. Vi banket madrasser. Vi fant en gammel bryggepanne som kanskje kan bli til en grill. Jeg vasket hele helga, men vi fikk også sagd ned noen trær.

Det er nesten for spennende. Det er nesten for stort. Det er mye - mye - som må ordnes. Det er mye mer møkk enn vi så på visningen. Vi oppdaget flere bygningsmessige utfordringer enn vi visste om.

Slekta kom på kaffebesøk og koste seg - sa gode ord og ga gode råd.

Vi brant lys og lykter i skumringen og hengte opp huske og taustige i det store treet. Vi lagde popkorn. De voksne tok et glass rødvin på trappa i mørket. Veslejenta laget dokkestue i en kommode. Ungene kranglet om taustigen (må vi ha tre taustiger til tre barn?). Vi skal finne et lokalt loppemarked som kan ta i mot ditt og datt....

Vi har lengtet etter noe. Vi leter nok fortsatt litt etter vårt eget sted midt i det nye, store og ukjente. Men vi gleder oss og har sommerfugler i magen for neste gang vi kommer - da kommer vi tilbake til vårt nye sted.

at dere orker!

Vi har lenge ønsket oss et sommerhus, ei hytte, et nedslitt norsk småbruk, et lite torp i en svensk skog - noe sånt. Til en billig penge. Med plass ute og inne. Noe gammelt og skakt og uoppusset, men gjerne med tett tak. Og en vedovn. Kanskje brønn og utedo (eller innedo - greit det også). Og så vil vi gjerne ha noen uthus, kanskje og noen trær å henge husker og hengekøyer i.
Så kan vi snekre og male og lage en koselig bålplass ute og en tegnekrok inne og steke vafler og jodle høyt uten at noen naboer blir forskrekka. Sånn tenker vi oss det.

Og så tenk - så er det noen - faktisk mange -  som lurer på hvordan vi i alle dager kan tenke på å orke noe sånt! Kjøpe noe som er gammelt og som kanskje trenger litt fiksing. At vi må opp på en stige eller hogge ned noen trær og sånt. At vi orker. Nei, det vil ikke de i hvertfall.

Jeg kan godt skjønne at noen vil ha alt helt glatt og ferdig når de skal på ferie eller bort ei helg. At alt er moderne og velfungerende fra før. At alt er enkelt. At en kan sette seg rett ned med kaffen - uten å hente vann og fyre i ovnen eller hva en nå må... Jeg skjønner det.
Jeg tror at det jeg ikke skjønner er hvorfor det er så vanskelig å forstå oss andre - oss som liker å "gjøre noe" - som liker å gå ut i støvler og ta i et tak, fikse noe, få møkk under negla, bygge opp noe sjøl. Hvorfor er det så merkelig?

Velvel. Det viktigste er at vi skjønner det selv. Vet hva vi liker. Vi liker å ordne! Og så er vi ganske bedagelige og underveisorienterte også. Vi tåler fint å slappa av midt i alt som må gjøres. Vi steker gjerne vafler midt på en byggeplass eller spiller kort uten at gulvet er vaska. Alt er midlertidig her i livet uansett. Det som gjør det meningsfylt er å være med.

Så vi gleder oss. Følg med, følg med....