innhøsting, takknemlighet

Rikdom fra egen hage og "egen" skog denne uka - gresskarsuppe (med blant annet løpstikke og kjørvel fra hagen), blåbærpai, trollkrem, bondebønnesalat, egne nypoteter, tomater hver dag, agurker i blant, bringebærsyltetøy, blåbærsyltetøy, kryddergrønt til alt... Glass med sylteagurk og ripsgelé på plass.

...............- men jordskokkene og eplene venter vi fortsatt på - og squashen har sneglene spist..........

Den aller lyseste tida

Det er den lyseste tida. Jeg sier det gjerne igjen - det er en gave til oss her i dette hjørnet av verden. Jeg suger til meg av lyset - og av alt som vokser og lever, jeg vet jeg trenger det i november og februar! Det har vært barbeint-tid i mange mange uker. Rosene kommer. Det er så tørt at vi må vanne. Vi høster grønt i kjøkkenhagen hver dag og det spretter fram grønne små tomater i drivhuset. Det ser ut til å bli masse bringebær - i år også. Og rabarbraen høstet jeg og kokte fantastisk rabarbrasirup på for en liten stund siden, den står og glitrer i kjøleskapet og smaksetter gode drikker jevnlig...

Og midt i det hele denne ettermiddagen sovnet jeg på et teppe ute.

Det har - som alle forsommere vært et løp og en kabal. Skolebarn som skal fullføre så mye før de går over målstreken for nok et skoleår, sommeravslutningsstafetten, alle fotballkampene - som endte med ei natt på tannlegevakta med 8-åringen etter den siste kampen - en vår med noen lange reiser i dette landet til konfirmasjoner og 70-årsdager, reiser som skal planlegges og gjennomføres på et par helgedager mellom alt det andre - og takk og pris mange badeturer - og nesten bare utendørsmiddager - allerede denne varme våren. Jeg har hatt intens skriving på et skriveprosjekt - som fortsatt innebærer mye usikkerhet og tanker om hva som skjer videre -  og deretter direkte overgang til veldig håndfast og like intens sensurering på bunker med universitetseksamener. 

Innimellom og hele tida opprøres jeg over smålighet og urettferdighet, bråker om flyktningespørsmål og tigge(r)forbud, havner i Twitterdebatt med statsministeren og står nå på. Tidsfrister og kveldsarbeid, familieliv, luking og brødbakst, skribentaktivisme og seriøs sensurering - alt går om hverandre. Det er nå et liv.

Denne uka byr på sommerskole for de tre mellomstore - det er spennende og krevende og nye opplevelser og nye venner. Jeg starter dagene med en sykkeltur gjennom småveier og skogstrekninger sammen med minstemann for å følge ham til en skole noen kilometer unna, det er en flott start på sommerdagen.

 I dag ble sensurmøter avholdt og protokoller undertegnet og karakterer fordelt - og fristene er overholdt og jeg rakk både t-banen hjem og sykkelturen til sommerskolehentingen - og premien for å komme i mål ble Lillebrors etterlengtede pannekaker (det er ikke så ofte han får det) - og nye norske jordbær. Og så sovnet jeg altså.

Jaja, i mål og i mål. Det er vi vel aldri. Underveis, underveis. Sola har snudd - men det meste av sommeren gjenstår. Snart har alle her fri. Det er etterlengtet. Vi trenger sentrering, at vi samler oss, roer oss, finner fellesskapet, er familien som en virkelig kjerne. Vi merker det allerede når vi lander sammen på ettermiddagene, vi kommer fra alle kanter - men lander sammen - og skal ikke videre. Ingen lekser, ingen møter, ingen organiserte fritidsaktiviteter som lager kveldskabal, roen øker - selv hos de største uro-proppene i gjengen, som jo egentlig så intenst trenger denne roen, denne landinga, denne sentreringa. 
Påfyll. Etterlengtet. Gir krefter til den hverdagen som nå ligger så langt foran oss på den andre siden av den lyse tida.

Og så ligger jo alltid denne undringen der. Burde vi ikke hatt denne roen, denne sentreringa mer også resten av året? Hører vi egentlig til i dette løpet? Er ikke egentlig vi en gjeng som burde endre noen av rammebetingelsene og få en annen grunnrytme inn, mer i takt med det vi store vet at vi står for - og som vi ser at de små trenger. 
Får vi tid til å snakke om dette, tenke på dette -  nå når rytmen roer seg ned noen lyse sommeruker?

Hagevandring, uke 24.

Denne utrolige varme forsommeren er jo en ren gave. Allerede for et par uker siden var det så grønt og frodig og blomstrende som en fullsommer-Sankthans-hage. Og med all denne sola og varmen så får vi jo faktisk denne lyseste tida med oss - for vi er jo ute hele tida!
Mange kjøligere forsommere har jeg så smått kjent på uroen til Sankthans når jeg vet at sola allerede har snudd og det skal bli mørkere igjen, uten at jeg egentlig har kommet i gang med sommeren.

Men i år får jeg det med meg, døgn for døgn. Gripe hver dag med sine blomstrings- og frodighetsgaver. Hver dag skifter det i hagen, hver dag er det noe nytt.

I går kom Hurdalsrosene og skjærsminene. Med all fare for å bli for naivt poetisk: Det dufter fantastisk. Buketter overalt inne sprer sommer i alle rom.

Snart kommer alle de andre rosene. Kjøkkenhagen og drivhuset flommer over av grønnfarger. Hvert middagsmåltid blir innledet med å plukke inn salat og annet grønt.

Det er bare å nyte - og vanne... -  og plukke snegler...
- og stikke i skogen og bade når vi kan!

(Tilsammen fire kasser for skiftdyrking; her ser du tre av dem. I tillegg et bed med squash, gresskar og jordskokker og to kasser til med potetdyrking. I bakgrunnen er bringebærhekken; til venstre ulike andre bærbusker. Over - skyggene fra epletrærne)

(bondebønner og erteblomster og litt spinat innimellom. Poteter i kassa i bakgrunnen. Skråkantene på kassa er spesialdesignet av underveismannen for å holde sneglene unna. De virker sånn passelig....)

(gulrot, ringblomst, gressløk, luftløk)

(gresskar og squash, eldorado for brunsnegler)

(En krukke med bladpersille i forgrunnen - )

Tross all luking og vanning - så har vi også noen stoler midt i alt det grønne. Nesten alle måltider utendørs. 

Sommerliv.

Jeg er så glad jeg har hage! Jeg liker møkk under negla og å følge med på alt som gror.

 Er hage en god ting i livet ditt?

Fredagstanker om rettferdighet

Barn er ofte veldig opptatt av rettferdighet. Kanskje er det fordi de er små og avhengige av beslutninger som fattes av andre, av oss voksne? En voksen som blir oppfattet som urettferdig lever farlig - og undergraver sin egen autoritet.

Barns blikk på rettferdighet er ofte basert på en ren matematisk likhet. Like mye saft i hvert glass. Ti nonstop til hver og en og en halv tyggegummi. Likt er likt. En interessant undersøkelse fra NHH i Bergen viste at mens tiåringer i stor grad står for et slikt egalitært (likhetsbasert) rettferdighetsbegrep - så hadde ungdommer i økende grad med alderen en større andel som la et egalitært rettferdighetsbegrep til side - og i stedet hevdet et rettferdighetsbegrep basert på innsats, et meritokratisk rettferdighetsbegrep. En får det en fortjener.

I tillegg var det i alle aldre en ganske lik andel som sto for et tilfeldighetsprinsipp, det er rettferdig at det er som det er, den som har flaks kan beholde det han har. Det er nærliggende å tenke på Fetter Anton - dette er et ideal som passer ham.

Vi voksne backer gjerne opp barnas likhetsbaserte rettferdighetsbegrep. Vi oppfordrer dem til å dele likt. Vi ber dem dele lekene sine med barn på besøk. Her i hagen har vi to husker og tre barn, jeg har stått mange ganger med klokke og delt husketid likt når det har vært strid om godene. Vi synes barna er rause og flinke når de tenker på å dele med dem som ikke har, låner bort fotballen og hoppetauet. Slik skal det være.

Men som voksensamfunn - og det budskapet vi muligens formidler som ungdom med større bevissthet om samfunnsrammene omkring seg fanger opp - så lever vi i mye større grad etter et innsatsbasert rettferdighetsbegrep. "Jeg har jobbet for disse godene, da er det rettferdig at jeg nyter godt av dem." (Selv om du har mindre enn meg.) Med dette kan vi forsvare at vi vandrer forbi romkvinnene på gata med pappbegrene sine - på vei hjem til vår lørdagspizza og tette tak over hodet og varme senger til hele familien. Forbi henne med pappbegeret og skautet.

Fordi vi mener at det vi har - det er det rettferdig at vi har?

Det er et umulig resonnement å forsvare. Jeg kan ikke se noen måte jeg egentlig kan rettferdiggjøre at jeg har endt opp med dette vinnerloddet i verdenslotteriet om gunstig sted å dumpe ned på jorda. Barna mine kan legge seg mette hver kveld, jeg har flere tusen bøker i hyllene og ungene mine er fullvaksinerte og har null hull og nok av vitaminer innabords. Hvordan kan det være rettferdig? Det er ikke basert på min innsats i hvertfall.

Det er ren og skjær Fetter Anton-flaksbasert rettferdighet. Og ham vil jeg jo ikke forsvare.

Jeg har ansvar for å formidle klokskap og ansvarlighet til mine barn. Samtidig har jeg ansvar for å ikke legge en for stor byrde på deres skuldre. De er "uforskyldt" i hvor de er født, i hvilke privilegier de har fått. Skjevfordelingen i verden er ikke deres skyld - men det blir deres ansvar, som så mye annet.

Det er mye ambivalens og mange avveininger å ta.

I mellomtiden kan det hjelpe å være takknemlig. Takknemlighet er ikke bare en gammeldags, religiøs øvelse. Det er en grunnleggende bevisstgjøring om det vi har fått i livet som slett ikke er en selvfølge. Det som er gitt oss og som vi kan være takknemlige for.

Det å tro at privilegier er en selvfølge er å lure seg selv. Takknemlighet er bedre.

Min takknemlighet i kveld:
Denne vidunderlige sommervåren
Den bugnende kjøkkenhagen
Drivhuset som den gode mannen har bygget og som er fylt av tomat- og agurkplanter
Fortsatt noen blomstrende syriner
Mange badeturer forrige helg
Mange nattarbeidskrivetimer har kommet i mål
Godt samarbeid her i huset
Syke unger som friskner til
At jeg har stått grytidlig opp hver dag og stort sett fått meg en løpetur før jeg vekker småtroll
Tross styr og ståk, så er sommeravslutningsstafetten som vi er midt inne i, også noe å være takknemlig for. Tre kjekke skoleunger som vokser alt for fort - og disse ritualene og avslutningsseremoniene som framkaller klumper i halsen og blanke øyne og noen øyeblikksglimt som holder oss fast - akkurat nå

God helg

Påskeliv; om arbeid, fritid og mening

Vi har hatt fri hele påska. Både mannen, som har en sånn vanlig betalt jobb med kollegaer og timeføring og møter sånn, de tre skoleungene - og jeg som har en dårlig betalt og relativt selvstyrt frilanskribentvirksomhet her i heimen. (Og selv katten, som har frisknet til etter en tur på dyrehospital med pusteproblemer)

Sånn pleier vi å gjøre det. Vi ordner fridager på skolefridagene som best vi kan - så vi rett og slett får mye uorganisert familietid sammen.

Noen sover lenge. Noen våkner tidlig. Rundt ti er det tid for felles frokost. Da har kanskje en voksen fått løpt en tur i skogen, mens den andre har lest høyt for minstemann og ordnet på kjøkkenet eller snekret ei økt ute allerede..

Noen dager har vi en plan. En tur vi har gledet oss til for eksempel. Til Huk. Eller Hovedøya. Gode dager i vårværet. Eller i skogen "vår". Eller et besøk - til slektninger - eller fylle huset og hagen med venner vi ikke har sett på lenge.

Men mye av tida har vi rett og slett mye arbeid vi ønsker å få gjort. Vi har lange lister vi krysser av på.

Lurer du nå? For sa jeg ikke nettopp at vi hadde hatt fri hele påska? Jo. Så da jobber vi! Vi snekrer. Vi graver. Vi gjødsler og beskjærer. Vi gjør klar såjord i kasser. Vi sår - ute og inne. Vi skrur enda mer på drivhuset som tilslutt har fått alle skruene og platene på rett plass. Vi flytter et tre. Vi kjører vekk hageavfall. Vi maler opp kvister til komposten. Vi får også klemt inn litt rydding i kjelleren. Og en tur på Fretex med gamle saker. Og så blir det litt mer snekring og graving. Innimellom tar noen unger på seg å steke vafler til lunsj, og vi tar syklene en tur et sted det er fint å fly med drager. Og middagene blir seine og jammen kunne vi spise ute mye av tida og henge en lykt i et tre - og om kveldene blir det te og høytlesning og så er vi voksne så trøtte etter dagens arbeid at vi også må i seng rett etter ungene. (Eller kanskje det må til litt brødbakst først - nattbakst, siden vi er ute hele dagen og glemmer at vi har et kjøkken...)

Og jeg tenker som så mange ganger før - at det er slik jeg egentlig vil ha det. Skrivedama som lar pc-en stå, men griper ei bok i gyngestolen ei kveldsstund. Møkk under neglene og lange dager i solskinnet og mange tydelige fysiske resultater av innsatsen. Det er arbeids-ferie som virkelig fungerer som rekonvalesens for meg.

Og det rykker igjen i disse begrepene. Hva er det som avgjør hva som er arbeid og hva som er fri? Hvorfor skal  bare det som er betalt av andre regnes som nyttig arbeid? Hva avgjør verdien på en dags innsats? Og hvor kom den ideen fra at fritid er ensbetydende med forbruk og underholdning?

Det er i den såkalte fritida vår vi har tid til å gjøre større innsatser i hus og hage her hjemme. Få det til å spire og gro. Bidra til den vesle lokale selvberginga vi driver med. Det fører ikke til kroner i kassa. Men det er produktivt og nyttig. Vi tar vare på, vi vedlikeholder, vi resirkulerer og dyrker. Og vi gjør det i fellesskap, ungene lærer og er med og vi feirer med vafler.

Tida utenom den betalte jobben gir disse mulighetene. Det er ikke latskap. Det er meningsfylt verdiskaping.

Har du hatt ei god påske?

håpet?

En kan jo alltids håpe - ny måned, enda en vår, vi er med fortsatt, lever fortsatt, håpet er lysegrønt - enda en gang møter vi lyset og våren. Og kanskje håpet?

Hagen - og kjøkkenbordet - bugner av scilla, knoppene på buskene grønnes, det er sykler og joggesko, katten fryder seg over at det spennende hagelivet med graving og beskjæring og fallende kvister og annet staselig er i gang.

Karusellen svinger, programmet har vært tett de siste ukene -  og jeg vil gjerne hoppe av og bare grave i hagen og få ting til å gro. Jeg skriver fagartikkel om lyst og nytte fordelt på arbeid og fritid (hva hører sammen med hva), leverer i tide og setter en brøddeig.

Lyst og nytte - hva motiverer dine daglige gjerninger og hvem vet hva som er nyttig i det lange løp?

Vi har et drivhus som reiser seg gradvis, vi har to av fire kjøkkenhagekasser klare, vi har sådd i potter inne og har mer som straks skal ned i nye potter.

Dette er selvfølgelig fritid. Matauk-fritid. Nyttig matauk-fritid - som vi har lyst til å drive med.

Summen av forpliktelser i lokalsamfunn og organisasjoner stiger oss over hodet. Vi som mener vi prioriterer tid, merker at vi savner tid. Karusellen svinger, kabalene er tette. Arrangementene står i kø. Vi har ansvaret, koordinerer, stiller opp, sender mailer, purrer på andre, tar i alle takene, fyller våre egne forventninger - og er slitne og travle.

Det er fritid, forstått som den ulønnede tida vår. Men er det "lystbetont"? Først og fremst preget av forpliktelse. Det er slike folk vi gjerne vil være. De som sier ja og stiller opp. De voksne og ansvarlige.

Vi er nok ikke helt på plass. Det er litt for mye. Balansen bikker. Samtidig leter spesielt jeg etter mer. Rom for mine prosjekter. Noen flere som etterspør mine ord, vil trykke dem, lytte til dem. Plass for det jeg både har lyst til og mener jeg kan bidra med. Lyst og nytte.

Men arbeidet med jorda forankrer og forsikrer i hvertfall. Det er våren igjen. Håpet. Lyset.

helg og hverdag

Fortsatt er det varmegrader døgnet rundt. Fortsatt ingen hvit nedbør. Fortsatt tror visst deler av hagen vår at sommerhalvåret vedvarer. Aldri har høstastersen blomstret så mye og så lenge.
Men vi som har levd noen år skjønner jo at vi ikke må la oss lure. Ingenting varer evig. Så på lørdag var det tid for den store høstopprydningsdugnaden. Alle hagemøbler pakkes inn  - nesten. Krukkene tømmes. Olabilen får komme under tak. Noen raker løv mens de krangler eller leker. Alle ballene stables oppå vedstabelen under verandaen. Det snekres et luftig men regntett lokk til modningskassa til varmkomposten (alt vi lærer oss for tida, altså!).

Og vi fyrer opp grillen og griller oss noen pølser til sein lunsj - kanskje for siste gang i hagen i år  - og alle får en kopp med rykende varm og nykokt gresskarsuppe, laget av denne karen her

- den ble supergod!
Det er første gang jeg har laget suppe av Halloween-gresskaret. Det blir ikke den siste! (I dag havner de siste restene av skallet i komposten, alt kommer til nytte...)

Det er jo vi voksne som mener at den dagen var dagen for å sjaue i hagen. Vi synes det er fint at vi kan gjøre noe sammen, ta ansvar for hjem og hage sammen. Det er en god tanke og grunnleggende for hvordan vi ønsker å leve i denne familien. Men det er ikke alltid våre planer passer med ungenes akkurat der og da. Det går ikke alltid som vi tenker. Noen vil ikke ut i det hele tatt, noen vil heller sparke fotball. De som skulle samarbeide bør visst splittes for en stund. Og sånt noe. Da jobber vi voksne videre med vårt, det er uansett vi som tar den tyngste eller mest langvarige jobben - og vi prøver å være kreative og fleksible med hvordan vi fordeler arbeidet. Det må være greit at det forventes en innsats av hver og en av oss - men alle må også få ha noe innflytelse selv på hva de gjør. Noen vil heller snekre enn å rake først, må få hvile litt, noen blir med mer seinere. Det er resultatet og fellesskapet som teller. 

Litt grilling og gyllen suppe midt oppi det hele gjør jo at motivasjonen øker. Eller litt fotballspilling og klatring i trær innimellom.

Men det kjennes godt når vi kommer inn etter arbeidet og utedagen, det skumrer og vi fyrer i ovnen og tenner alle lys, får igang pizzadeigen og kanskje en tekanne - og så blir det jammen en kombinasjon av pizzabakeri og pokerspill (!!) på kjøkkenbordet. Og det er lørdagskveld og helg.

Slik går søndagen også - en veksling mellom bakeprosjekter og annen matlaging, noen begynner juleverksted, det er spill og bøker og aviser, de to gutta mine og jeg løper en runde sammen i søla i skogen mellom regnbygene, alle ungene er med på å bake ut en haug havrekjeks før middag og det blir samling rundt bord og tente lys...

Helg er fri. Samtidig er det også da vi kan ta fatt på fellesprosjekter og større familiedugnader her hjemme. Det er da vi er sammen, det er da vi alle har "fri" fra vanlige jobber og skole. 
Det er viktig med en balanse i disse fridagene. Vi ønsker å få til noe, produsere noe (og vi trenger det). Vi trenger også å lande, være i ro og gjøre lite - og kjenne på roen og felleskapet. Og vi trenger også løftene, det som gir oss et løft ut av hverdagen, kanskje et besøk eller en kulturell opplevelse. Og som alltid - balanse. Det er ikke alltid så lett.

Nå er det hverdag igjen. Tre små på skole, to voksne med sine jobber, en vaskemaskin som gjør sin innsats, en legetime som skal rekkes, treningstøy til tørk, leveringsfrister, lekser, middagslaging, to som skal på trening i kveld...

- og en pus som passer på fuglebrettet som en smed - og deretter tar seg helt "fri". Midt på dagen på en mandag! Makan.

det lakker og lir

 

  Det har vært en uendelighet av solfylte høstdager her i østkanten av dette landet. Stadig nye helger med gode måltider ute, vaffelsteiking i det fri, varme tekopper og solbriller.

Og eplehøsten bringer oss stadig nye eplekaker, eplesyltetøy og tørkede epler - i tillegg til alle vi bare spiser og spiser...

 Hagekomposten er gravd om og gravd opp - til glede for neste års dyrking. Kanskje til drivhuset som vi venter på!

Og løvhaugene samles til ny runde i komposten.... Det er godt og meningsfylt hagearbeid.

 

Loppemarkedsfunn vaskes og tørkes i sola.

  Og så synker temperaturen. Det er mørke morgener. Det er luer og votter igjen. Noen snufser. Det er midt i oktober. Det er visst omsider ordentlig høst. Vi får leve med det.

Og se at det er gode tider inne ved varmen også. Mange gode sysler å ta fatt på.

 Det er skriving og laging og leking og spilling av så mange slag. Det er alltid noe ny ull som skal til i ungeflokken.  Det er garnkurver til kos og nytte.

 

Det er fortsatt eplekaker å bake, og tekopper som skal drikkes. Det er en ovn som skal fyres i og mange lys å tenne. Og mange mange måneder med  vintertid foran oss. Det er utetid og innetid. Det er det året rundt, jada, joda.

Men det er noe eget med innetida når kulda og mørket kommer. Det er tryggheten og tilhørigheten, lune vegger og sprakende kubber. Tidligere kvelder. Mer ro. Vårens og sommerens åpenhet, muligheter og utferdstrang er avrundet. Nå er vi her - nå lander vi igjen.

skrive og gjøre - mangfoldet beriker

 

Da jeg startet opp bloggen min - og trengte å presentere meg selv - så ga jeg meg selv betegnelsen "skrivedame". Jeg leste andre blogger skrevet av for eksempel sydamer - så jeg tenkte dette var en grei betegnelse på meg, skrivedama, som satt der og fullførte en doktoravhandling og som innerst inne hadde så mye annet som også skulle vært skrevet. 

Jeg er fortsatt skrivedame. Det synes ikke alltid så mye her på bloggen at jeg skriver andre ting enn bloggtekster. Men det gjør jeg altså. Noen av de tingene jeg skriver skal vurderes grundig av andre før jeg vet om det blir noe av. Jeg har jobbet intenst med flere slike prosjekter nå i høst - og levert fra meg til ulike tider - og så får vi bare se hva reaksjonene blir. Jeg jobber og drømmer videre uansett. Andre skriverier skal bli artikler i bøker - disse er avtalt på forhånd og jeg har frister og tidsplaner å forholde meg til.

Og så står jeg på og skriver og leverer - og skal videre med neste prosjekt, og så går det litt sakte. Jeg har vært gjennom dette før. Skrivesperra som stopper arbeidet, jeg har ideer - men har ikke helt knekt koden til gjennomføringa. Drøyer og drøyer. Og timene går og det blir lite produsert. Slik er status i den artikkelen jeg hadde tenkt å komme igang med denne uka. (Men det går bra, jeg skal ikke levere før i desember, det er en fagartikkel der jeg må gjør endel empirisk research og arkivarbeid - da kommer det til å løsne... I know...)

Da er det godt å løfte blikket og minne meg sjøl om det mangfoldige livet jeg lever. Vekk fra pc-en - og la dagene fylles av alle de andre viktige og spennende oppgavene jeg kan ta meg av. Det er ikke bare skrivedame jeg er. Jeg er og kan mye.

På mange måter tenker jeg at det er dette skarpe skillet mellom jobb og fritid som industrisamfunnet brakte med seg som har tullet det litt til for oss. Jobb får en mye høyere status, og det som er "ikke-jobb", det vil si ikke betalt av andre, blir regnet inn i denne mye mindre viktigere kategorien "fritid". Og der er det som kjent mye fjas og stas og unødvendig - ikke sant.... - eller? Og så underkjenner vi betydningen av både alt det viktige husarbeidet og familieliv-tida som fritida vår skal innebære. Det får ikke nok plass i timeplanen, det er noe vi skal greie på "ikke-tid" - den tida som er til overs. Og da blir vi stressa fordi oppgavene hoper seg opp, for alt vi aldri rekker, for samtalene vi aldri tar, for roen vi aldri finner. Det er ikke slik at alt er mulig å gjøre etter ni om kvelden. Det får vi ikke til.

Så får jeg - i min frie frilansertilværelse med lite penger og pensjonspoeng - i hvertfall ta dette på alvor. Ta fatt på praktiske oppgaver midt på blanke formiddagen når pc-en ikke er det mest produktive stedet (i stedet for å sitte og surfe og "liksom-jobbe".) Skrubbe badet. Høste eplene. Sylte og tørke epler (åå - det er mye gode eplesaker i vente.). Ta en tur på Fretex (hurra - enda flere gamle bokkupp og to flotte ullskjørt til meg!). Bake nyttige saker. Sy ferdig - endelig - den bestilte kanintunikaen til tiåringen.  Reparere enda flere olabukser. Synlig og usynlig.
Det hjelper - jeg gjør nyttige ting, jeg føler meg produktiv - og samler krefter og ideer til neste skrivedameøkt. Avveksling er bra - og lar oss få være allsidige mennesker.

(Denne har blitt skjøvet nedover i bunken i så mange uker. Nesten ferdig og så måtte den gjøres litt mindre - da havnet den ned i bunken igjen. Men nå! Stoff fra Stoff og Stil. Kombinasjon av et par mønstre fra Ottobre.)

Og så var det disse ferdighetene da. Jeg har tenkt å lære meg noen nye. Så jeg legger i vei. Denne fredagens læringsprosjekter er
- lage havremelk
- lage melkefri yogurt (Vi har et barn som ikke tåler melk)
- lage epleeddik
- lage sitrus-vaskemiddel

Det er læring. Jeg vet ikke hvordan det går.

Takk til alle som har vært innom forrige innlegg, det har vært mange - og takk for mange reflekterte kommentarer. Oppfølger kommer!
God fredag.

høstdag i nabolaget!

I dag har jeg hatt det så gøy! Vi har gravd opp forvillede bringebær, gjenfunnet druknede solbær- og ripsbusker midt i det forvillede landskapet, spadd opp lassevis med fin kompost til jordforbedring, flyttet et par stikkelsbærbusker, og nyplantet to rips og to solbær.  Vi har gravd og vanna og sagd ned trær som skygger og det har vært så gøy. Storebror tok på seg gressklipperjobb hos nyinnflyttede naboer som ikke har hatt tid til å tenke på hagen i høst. Og katten har hoppet blant oss fem i hagen og demonstrert at han faktisk vet hvor han bor nå.

At the end of the day - summerer jeg opp:  Vi har gitt bort bringebærplanter til naboene på vestsida. Sønnen har brukt dagen på å få redusert det lange graset hos naboen på sørsida. Han måtte til slutt låne grasklipperen til naboen på østsida, siden vår gamle skranglekasse ikke klarte det lange høstgraset. Naboene på østsida - på sin side - sendte ned en av ungene for å låne tolv suppetallerkner til familieselskap i kveldinga.
Og for noen dager siden plukka vi plommer hos naboen på nordsida.
Bra nabolag - ikke sant!

Og flott høstdag! Håper du har hatt en fin dag også.

fra det ene til det andre - helhet er bra!

 

På fredag avsluttet jeg et spennende skrivedame-forprosjekt og sendte avgårde. Utboks - send. Puuuh. Så får vi se hva de som skal vurdere dette, mener.  Jeg tror det kan bli bra. 

  

 Jeg har flere skriveprosjekter i bunken og skal straks kaste meg over mer tastatur. Men først vil jeg igang med noen prosjekter som ikke primært er skriving. På fredag satte jeg igang i hagen i finværet. Jeg har store planer for å få til mer matdyrking framover. Vi har ikke så stort areal å ta av, så da trengs en god plan og en del innsats. Det blir artig.

I helga - innimellom fotballkamper og bursdagshentinger og et lite loppemarkedsbesøk (fire fagbøker til meg, en haug lekebiler til gutta, danseskøyter og sommerkjole til frøkna, trauste kjøkkenglass til oss alle) og sykling hit og dit og all den vanlige helgekosen med store og små - så fikk jeg faktisk gjort et viss innhogg i reparasjonsbunkene. Mange barnebukser fikk lapper på knærne (noen synlige og tydelige, tøft til yngstemann  - andre så usynlig som mulig til eldstemann), slitte gensere fikk fikset opp nederst på ermene, en av kjærestens skjorter som jeg har lappet haugevis av ganger i sommer, ble omsider definert som "stoff" - kan resirkulers som nye fine ting!

Og i pøsregnet i dag blir det seriebaking, fint å få fylt opp med forskjellig brød, rundstykker, knekkebrød, frokostblanding osv i fryser og bokser, og så blir det nok flere reparasjoner (bunken er uendelig!)- og så igang med litt nysøm.

Så kommer skrivekreativiteten og flere skrivedametimer etterhvert. Mangesysleri passer meg!


- og han vesle følgesvennen min her på bildene - han tar seg av avslappinga for oss begge to. Midt i "innimellom-kveldstids-avslappings-heklelappeteppe-prosjektet" mitt)