fredag 25. april 2014

Fredagstanker: Om oppgjør med skam




Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan 
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.



Mestring gir anerkjennelse - fra både en selv og andre. Dagens samfunn byr på mange mestringskrav, mange slags mål, mange hindre som skal passeres. Nåløyet er ikke bare trangt - det er en hel nålepute full av ulike nåler med ulike øyne. Vi har alle felt vi faller igjennom på. Og i vår nettpubliserte hverdag så blir både fallene og seirene synlige. Det vakre. Det smertefulle. Livet på en scene. Livet som burde fungere. Livet med alle sine mangler og alle sine gyldne små øyeblikk.

Skammen er mestringens motstykke. Ikke-mestringen. Feilingen. Bomme på målene. De synlige seirene viser at det er mulig - for de andre. For alle? Da burde også du klare det! Vi lever liv preget av muligheter og valg. Med fokus på individenes prestasjoner og seire. Feilene er dermed også dine egne. Den som ikke mestrer kan skamme seg. Det er du som feiler.

Veien mot målene er en vei for alle. Med humper, sperringer, tilbakeskritt og fall. Få går en glatt mestringsvei som glitrer fra start til mål. 

Det norske samfunnets tradisjon for å forstå seg selv som homogent og likhetsvektleggende medfører en bevaring av Janteloven som like verneverdig som Grunnloven. Du skal ikke skille deg ut. Du skal ikke tro at din alternative vei, dine trinn på en liten sti utenom allfarvei, eller aller minst dine feiltrinn og fall på veien gjør deg verdt noe som helst. Skam deg. Du skiller deg ut. 

Ønsket for denne fredagen og alle andre dager: La skammen tilhøre ondskapens gjerninger alene - ikke menneskelivets variasjoner, valg og vrimmel av alternativer, seire og fall. 



Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.



(Karin Boye)

onsdag 23. april 2014

Påskeliv; om arbeid, fritid og mening

Vi har hatt fri hele påska. Både mannen, som har en sånn vanlig betalt jobb med kollegaer og timeføring og møter sånn, de tre skoleungene - og jeg som har en dårlig betalt og relativt selvstyrt frilanskribentvirksomhet her i heimen. (Og selv katten, som har frisknet til etter en tur på dyrehospital med pusteproblemer)


Sånn pleier vi å gjøre det. Vi ordner fridager på skolefridagene som best vi kan - så vi rett og slett får mye uorganisert familietid sammen.

Noen sover lenge. Noen våkner tidlig. Rundt ti er det tid for felles frokost. Da har kanskje en voksen fått løpt en tur i skogen, mens den andre har lest høyt for minstemann og ordnet på kjøkkenet eller snekret ei økt ute allerede..

Noen dager har vi en plan. En tur vi har gledet oss til for eksempel. Til Huk. Eller Hovedøya. Gode dager i vårværet. Eller i skogen "vår". Eller et besøk - til slektninger - eller fylle huset og hagen med venner vi ikke har sett på lenge.

Men mye av tida har vi rett og slett mye arbeid vi ønsker å få gjort. Vi har lange lister vi krysser av på.

Lurer du nå? For sa jeg ikke nettopp at vi hadde hatt fri hele påska? Jo. Så da jobber vi! Vi snekrer. Vi graver. Vi gjødsler og beskjærer. Vi gjør klar såjord i kasser. Vi sår - ute og inne. Vi skrur enda mer på drivhuset som tilslutt har fått alle skruene og platene på rett plass. Vi flytter et tre. Vi kjører vekk hageavfall. Vi maler opp kvister til komposten. Vi får også klemt inn litt rydding i kjelleren. Og en tur på Fretex med gamle saker. Og så blir det litt mer snekring og graving. Innimellom tar noen unger på seg å steke vafler til lunsj, og vi tar syklene en tur et sted det er fint å fly med drager. Og middagene blir seine og jammen kunne vi spise ute mye av tida og henge en lykt i et tre - og om kveldene blir det te og høytlesning og så er vi voksne så trøtte etter dagens arbeid at vi også må i seng rett etter ungene. (Eller kanskje det må til litt brødbakst først - nattbakst, siden vi er ute hele dagen og glemmer at vi har et kjøkken...)


Og jeg tenker som så mange ganger før - at det er slik jeg egentlig vil ha det. Skrivedama som lar pc-en stå, men griper ei bok i gyngestolen ei kveldsstund. Møkk under neglene og lange dager i solskinnet og mange tydelige fysiske resultater av innsatsen. Det er arbeids-ferie som virkelig fungerer som rekonvalesens for meg.

Og det rykker igjen i disse begrepene. Hva er det som avgjør hva som er arbeid og hva som er fri? Hvorfor skal  bare det som er betalt av andre regnes som nyttig arbeid? Hva avgjør verdien på en dags innsats? Og hvor kom den ideen fra at fritid er ensbetydende med forbruk og underholdning?



Det er i den såkalte fritida vår vi har tid til å gjøre større innsatser i hus og hage her hjemme. Få det til å spire og gro. Bidra til den vesle lokale selvberginga vi driver med. Det fører ikke til kroner i kassa. Men det er produktivt og nyttig. Vi tar vare på, vi vedlikeholder, vi resirkulerer og dyrker. Og vi gjør det i fellesskap, ungene lærer og er med og vi feirer med vafler.


Tida utenom den betalte jobben gir disse mulighetene. Det er ikke latskap. Det er meningsfylt verdiskaping.

Har du hatt ei god påske?

fredag 11. april 2014

Fredagstanker om Kirkemøtet, meningsmangfold, religionsfrihet og debatt



Kirkemøtet denne uka måtte konkludere med at det ikke ble gjort noe vedtak om liturgi for likekjønnet ekteskap. Alle forslag ble nedstemt.

Det eneste vedtaket i saken som ble gjort, var å slå fast at denne saken ikke er kirkesplittende. Det må vel tolkes som en intensjon - mer enn som en beskrivelse. Men enighet om en intensjon er også en reell faktor, ønsket om å bevare en samling tross uenighet står sentralt. Slik kan mangfoldet av meninger, og debatten fortsette - innenfor en enhet.

Mange menige kirkemedlemmer har reagert med skuffelse. Mange har signalisert på sosiale medier at nå, nå melder de seg ut av Den norske kirke. Nå får det holde.

Dette er interessant. Jeg vet ikke hvilket omfang det har. Sosiale medier er ingen statistisk holdbar meningsmåling, de mest høyrøstede merkes godt, men er ikke nødvendigvis representative. Samtidig kan de med tydelige stemmer ha stor påvirkningskraft. Uansett er det interessant at mange som ellers er tause i kirkeanliggender, tross alt føler Den norske kirke som en så sentral instans i eget liv at medlemskap, selve symbolet for egen identifikasjon med kirken, blir et viktig anliggende ut fra nettopp denne ene saken. Antagelig er det mange små og store saker innenfor det kirkelige, som vi alle ved nærmere granskning ikke nødvendigvis identifiserer oss med. Vi tar allikevel ikke et daglig oppgjør. Men her kommer altså oppgjørene og protestene i bøtter og spann!

Jeg synes det er fantastisk at så mange blir opprørt over Kirkemøtets ikke-vedtak. At like rettigheter for homofile og heterofile er blitt så selvfølgelig for så mange av oss, at vi ikke aksepterer religiøst legitimert diskriminering lenger. Du skal ikke så mange årene tilbake før denne typen diskriminering satt langt dypere i folket enn det faktisk gjør i Kirkemøtet i dag.

For - ja - det ble ikke flertall. Men det var et svært stort mindretall som stemte for en mer likestilt ordning. Dette er nytt. Dette er et framskritt - slik vi som heier på ikke-diskrimineringen og faktisk tror at at dette er den rette veien, definerer framskritt.

Motstanderne viser til Bibelen og sin egen bibeltolkning. Det er har de full rett til. Retten til religionsfrihet er og bør være sterkt beskyttet. Selv flertallets kirke skal ikke få sin tro styrt utenfra.

For mange nordmenn er medlemskapet i Den norske kirke noe de - vi - ikke tar særlig stilling til gjennom livet. Det er der, i bakgrunnen. Vi kommer fra en sterk statskirkelig tradisjon, med et sterkt entydig budskap om kirketilhørighet, en gang med en dansk-norsk enevoldskonge som styrte via kirketukt og -plikt, med strenge begrensninger på religionsfriheten langt opp mot vår tid - og med det siste hundreårets ganske tette sammenblanding av forståelser av nasjonal og religiøs (statskirkelig) identitet.

Det er ikke så lett å skille begrepene når bakgrunnen er slik. Men - vi må allikevel: Vi er alle norske borgere, med stemmerett, ytringsfrihet og rett til å mene det vi vil. Men religionsfriheten gir oss vår individuelle frihet til å være norske og allikevel tro og tvile som vi vil.  For å ivareta den individuelle religionsfriheten skal og bør også hvert trossamfunn være relativt frisatt fra flertallsmeningene. Relativt, altså innenfor gjeldende lov og rett, naturligvis. Diskrimineringslovgivningen gjelder allment, også for trossamfunnene.

Så ja - vi har vår ytringsfrihetsbaserte rett til å være opprørt over kirkens treghet i denne saken. Vi bør si våre meninger og ytre oss i den generelle debatten, gjøre vårt for å påvirke den interne debatten i kirken. Men det er en grense for i hvilken grad den allmenne folkemeningen skal styre kirkens lære, i likhet med andre trossamfunns lære. Derfor må du være innenfor. Ikke melde deg ut. Hvis vi vil bevare en folkekirke i den folkelige betydningen av ordet - slik nå til og med Grunnloven i § 16 omtaler den som - så må vi også som folk mene noe innenfor kirka, ikke bare utenfor. Det å bevare meningsmangfoldet, selv om (eller rettere sagt fordi) det betyr uenighet og fortsatt debatt - er viktig!


Vi står på terskelen til påska. En tungt religiøst innrammet høytid - men som også er sterkt preget av egg, kyllinger, krim, noen få av oss i fjellsnø - andre (som her i huset) koser oss med vår og hagestell - og bøndene planlegger våronna. Påska er for alle. Til å fylle med ditt eget innhold. Tradisjonene, det religiøse budskapet, vårlyset, sjokoladen...  

Min visjon for folkekirka er også at den er for alle - som vil - og at de gammeltestamentlige pekefingrene for hvem som får synliggjøres i fellesskapet slutter å ha gyldighet.

God påske!

tirsdag 8. april 2014

håpet?


En kan jo alltids håpe - ny måned, enda en vår, vi er med fortsatt, lever fortsatt, håpet er lysegrønt - enda en gang møter vi lyset og våren. Og kanskje håpet?

Hagen - og kjøkkenbordet - bugner av scilla, knoppene på buskene grønnes, det er sykler og joggesko, katten fryder seg over at det spennende hagelivet med graving og beskjæring og fallende kvister og annet staselig er i gang.


Karusellen svinger, programmet har vært tett de siste ukene -  og jeg vil gjerne hoppe av og bare grave i hagen og få ting til å gro. Jeg skriver fagartikkel om lyst og nytte fordelt på arbeid og fritid (hva hører sammen med hva), leverer i tide og setter en brøddeig.

Lyst og nytte - hva motiverer dine daglige gjerninger og hvem vet hva som er nyttig i det lange løp?


Vi har et drivhus som reiser seg gradvis, vi har to av fire kjøkkenhagekasser klare, vi har sådd i potter inne og har mer som straks skal ned i nye potter.

Dette er selvfølgelig fritid. Matauk-fritid. Nyttig matauk-fritid - som vi har lyst til å drive med.


Summen av forpliktelser i lokalsamfunn og organisasjoner stiger oss over hodet. Vi som mener vi prioriterer tid, merker at vi savner tid. Karusellen svinger, kabalene er tette. Arrangementene står i kø. Vi har ansvaret, koordinerer, stiller opp, sender mailer, purrer på andre, tar i alle takene, fyller våre egne forventninger - og er slitne og travle.

Det er fritid, forstått som den ulønnede tida vår. Men er det "lystbetont"? Først og fremst preget av forpliktelse. Det er slike folk vi gjerne vil være. De som sier ja og stiller opp. De voksne og ansvarlige.


Vi er nok ikke helt på plass. Det er litt for mye. Balansen bikker. Samtidig leter spesielt jeg etter mer. Rom for mine prosjekter. Noen flere som etterspør mine ord, vil trykke dem, lytte til dem. Plass for det jeg både har lyst til og mener jeg kan bidra med. Lyst og nytte.

Men arbeidet med jorda forankrer og forsikrer i hvertfall. Det er våren igjen. Håpet. Lyset.