mandag 30. desember 2013

på årets nest siste dag


... så stod den en rødmalt gyngestol på Fretex og søkte et nytt hjem. En ekte Jærstol-gyngestol. Og jeg har ønsket meg en gyngestol så lenge jeg kan huske - men det er jo ikke av verdens nødvendigste ting og vi har jo "alt" - og "ting" er vi jo opptatt av å minske betydningen av og vi går jo igrunnen ikke ut og kjøper "ting" -  og det er tilogmed nettopp vært fullt av pakker under treet ... og alt det der. Alt det der!!!

Men enden på visa er at den ble med hjem. Til vårt hjem der den virkelig hører hjemme. Der den bidrar til å gjøre hjemmet vårt til det det er - et hjem. 
Den  har knapt nok vært tom et minutt! 
(Jeg har allerede gitt beskjed til gemalen at om vi noensinne overhodet finne på noe så dumt som å skulle skille lag - så blir stolen med meg (den, symaskina og ungene!) Men det satser vi på at ikke blir aktuelt....)

På årets nest siste dag er jeg igang med å tenke store tanker om året og livet og tida som har gått - og den tida som vi håper skal komme. Jeg er igang med å tenke og snakke alvorlig om livet, om valgene og verdiene, savn, lengsler og håp. 
Jeg gruer meg til rakett-bråke-sløseriet i morgen natt. Og jeg vasker opp og vasker klær og tenner lys morgen og kveld og steller for mine. Og leser julegavebøkene og de andre bøkene og er i gang med nye strikkeprosjekter og med sensurbunken for universitetet som skal leveres rett over nyttår. 
Jeg er takknemlig for en romjul preget av seine morgener, mange sølete og solfylte turer i skauen, mange gode folk i livet vårt som har samlet seg rundt bordene våre i dag etter dag, mye god mat, mange brettspill og mange bøker.

Sola har snudd. Jeg har nok en gang et håp om å leve til våren, vinter-pysa som jeg er. Jeg skal gå noen skritt og jeg skal gjøre meg selv modig. Håper jeg.

Jeg er i gang. Men det er fortsatt litt tid for ro.

Fortsatt god romjul til deg. Liker du nyttårsaften? Og ønsker du deg en gyngestol?

mandag 23. desember 2013

nå er vi her....


Jula er for alle. Den 24. desember (og den 25. - for dem som har den varianten) - kommer helt av seg selv på kalenderen hvert år. Det er en gave til oss alle, som vi kan ta i mot og bruke som vi vil og kan. Som så mange gaver så bringer den med seg både forventninger, gleder, vemod, minner og savn. Men den er for oss alle. Et pusterom med lys her i den mørke vinteren.

En favorittscene for meg fra Jul i Blåfjell-adventsserien (som jeg jo har sett noen ganger...) er når Mamsen og Lillegutt sitter sammen på julaften og virkelig koser seg. Med lue og boblejakke på - men glade for at de har syltelabber på bordet. At julaften midt i deres ganske rotete liv tross alt ble slik de ønsket seg. Og deres idyll er ganske langt fra mine julaftener gjennom livet - men den er idyllisk fordi de har hverandre og er glade.

Det er så lett å mene så masse om hvordan andre innretter seg. Jeg er ganske mett og lei av alle som skal mene masse om hvordan alle andre gjør det før jul. Forskjellige tradisjoner er viktige for ulike folk - og det må vi kunne være rause i forhold til.

Jeg er så takknemlig for at jeg har en familie å være sammen med alle årets dager - og at vi har et trygt hjem der vi kan fyre i ovnen, tenne lys, pynte med gamle saker hentet fra kassene på loftet, lese sammen og lage god mat. Jeg er så takknemlig for at jeg har tre småstore nissebarn som gjør en stor innsats for å være med og skape den jula de selv ønsker seg. Jeg er så takknemlig for at vi er to voksne som drar lasset og er enig om retningen, i jula og ellers.  Den rammen vi lager, preger det livet vi lever sammen, den barndommen ungene får - og også den jula vi lager. Det er en gave. Jeg er så takknemlig for disse årene jeg får ha dette livet. Det er ingen selvfølge. Gaver er ikke det. Jeg vet det. 

Jeg håper du får den jula du ønsker deg. Vi har alle savn og lengsler og krevende sider ved livet. For deg som sliter, håper jeg at jula gir deg håp om bedre tider og krefter og støtte til å finne nye veier.

Og så håper jeg at vi alle kan være rause nok til å la andre få dele av det gode, vise det gode - uten å fordømme og kritisere. Den andre har også sine tunge tak å ta, tunge ting eller hverdagslig slit som du ikke kjenner til.

Men jula er for alle - som vil. Nå er vi akkurat her. God jul - hos deg - fra meg.











Reisenisser


Førjulstida er - nesten - den eneste tida da folk rett og slett bare stikker innom. Med et julekort, en pakke til ungene, en liten hilsen. Og alle synes det er helt greit at vi er midt i mylderet og serverer pepperkaker på kjøkkenbordet mens vi fortsetter å stryke duker. Og vi sender ungene rundt i nabolaget med små hilsener og har med våre pakker og brev når vi skal avgårde. Den ene posen etter den andre ble levert utover dagen på lørdag på vei til juletrehogging i barndommens skoger.

Og så - lørdag kveld - mens det var på det aller mest spennende i den nye Reisen til Julestjernen-filmen - mente Storebror at det kanskje ringte på. Jeg hørte ingenting, men gikk for å slippe katten inn. Og så skreik jeg høyt for der blant tente lykter og med en forundret katt ved sin side sto selveste nissen med maske, skjegg og lue og spurte om det var noen snille barn her. Og jeg skjønte ingenting for denne nissen var det noe kjent med, men hun skulle jo overhodet ikke være her i Oslo nå! Men det var hun - kjære gode venn som hadde tatt morgenfly fra Bergen for å raide rundt som overraskelsesnisse blant slekt og venner i Oslo hele helga. Fantastisk! Og ungene fikk være lenge oppe og nissen tok seg av pianoet mens Lillebror og Pappakjæresten tok gitarene og vi alle fikk sunget oss gjennom en haug med julesanger, - for en kveld!

Så takk og pris for reisenissene før jul. Vi får nok noen innom i dag også - og slik som værmeldinga er så er det nok best å gjøre unna det meste av reisinga og pakkeleveringa i dag.

fredag 20. desember 2013

Fredagstanker: Respekt for at ting tar tid

Hva er stress?

Noe av det er følelsen av utilstrekkelighet. At uansett hvor fort vi løper så er det alltid så mye vi ikke rekker. At vi alltid bare rekker det som haster akkurat nå, det som må være klart om ti minutter  (eller for ti minutter siden).
At vi hele tida må riste på skuldrene og hodet og hva-det-nå-er, - og smile og si at neida-joda-det er da ikke så nøye da - når vi egentlig synes at det er noe vi gjerne skulle gjort og er lei oss for at det ikke går. Men vi må altså blåse det bort og si at detgårsåbraså. Og det går jo sikkert bra, bortsett fra at du blir stressa.

Jeg tenker at mange merker dette nå på denne tida. Når vi kjenner på at det er ganske mye som er ganske koselig både å gjøre og ha gjort. Og at dette ikke bare er urimelige pålegg fra avlegse tradisjoner eller forgange husmoridealer, i hvertfall ikke bare. Det er også fint. Fint å lage pepperkakehus med ungene. Eller en julekurv. Eller få vasket inni det kjøkkenskapet. Eller tent en lykt. Eller tatt en aketur i mørket eller sydd en julekjole for den saks skyld. (Og for all del, jeg sier ikke at DU SKAL verken gjøre eller like noe av dette, men det kan jo hende at det er noe julete, eller noe beslektet med en annen tid på året eller noe som helst, som du faktisk liker og verdsetter og trives med. Da er det det jeg mener, bytt det ut med eksemplene her, stryk det som ikke passer og les videre....)

Veldig mange av disse tingene som hadde vært fint, er knyttet til den såkalte fritida vår, altså den ikke-lønnede delen av tilværelsen. Vaske huset er en kjent fritidsaktivitet. Baking og kurvlaging også. Eller sy en presang. Det er fritid alt sammen. Og fritid er vi vant til å rangere lavere i verdi enn arbeidstid.

For jeg tror at mye av problemet bunner i at vi ikke høylydt og tydelig og markert i våre egne liv respekterer at ting tar tid, også i fritida vår. At en del av det vi verdsetter må prioriteres. Det må settes av tid, dersom vi skal få det til.

Arbeidsdagen din tar kanskje åtte timer av dagen din. Kanskje mer. Kanskje pluss nødvendig reise. Det vet vi. Den tida setter vi av og det gjør vi først - og så kan vi se på hva vi har igjen. Det føles ofte ikke som så mye. Derfor trøster vi hverandre med at det er ikke så greit, og det er ikke så nøye. Du trenger ikke gjør det, gjentar vi til oss selv og hverandre.

Jeg mener ikke at du skal prioritere noe du ikke verdsetter selv. Men jeg mener samtidig at det er en mulig nøkkel til  mindre stress og større følelse av tilstrekkelighet at vi begynner å respektere vårt eget ulønnede arbeid, vår egen aktive virksomhet  og realisering av mål uavhengig av lønn og ansettelsesforhold. Dermed må vi også opparbeide oss en respekt og raushet i forhold til oss selv basert på erkjennelsen av at ting tar (faktisk) tid. Det tar ikke dermed nødvendigvis urimelig mye tid. Det er helt mulig å få bakt en ladning med brød fra kl åtte til kl ti en tirsdags kveld, hvis hjembakt brød er noe du synes "hadde vært fint å få til". Men du må respektere din egen innsats, sette av tida som trengs og gi deg selv rom for å gjøre noe du selv verdsetter - selv om det verken er betalt, skattelagt eller glanset og markedsført.

Ved å være mer bevisst på å respektere vår egen innsats blir det lettere å sette av den tida som trengs.
Det er to hjelpetriks til: Det ene er å legge fullstendig til side enhver sammenlignende analyse av om innsatsen egentlig lønner seg, dersom en beregner timelønn. Slik er det ikke rimelig å tenke. Dette er fritida di. Den er ikke betalt. Egeninnsats er på en annen skala. Du "tjener ikke mer" på å sjekke sosiale medier i stedet for å bake det brødet, i hvertfall.
Det andre trikset er - planlegging. Når du vet hva du verdsetter, - OG har forstått at ting kan ta tid - så sett av tida. Finn den tirsdagskvelden.
Jeg tror på mindre stress både ved å bli ærlig med seg sjøl om hva som egentlig skal prioriteres  - og ved å verdsette egen praktiske innsats.

God siste adventshelg.

torsdag 19. desember 2013

bok til jul


En ettermiddag denne uka fikk jeg anledning til å heve et glass og dele et måltid for å feire ferdigstillelsen av en bok - just in time for Christmas. New Voices in Norwegian Educational Research, utgitt av Sense Publishers, akkurat nå. Og jeg er en av de nye norske stemmene.

Artikkelen min,  Beliefs, Education and Pluralism: A Discussion of Concepts  - and the Importance of who "We" are - in a Public Debate, tar opp saksfelt og analysevinkler jeg har jobbet med i mange år - og det er artig å få det med i en slik artikkelsamling. Bokas artikler spenner forøvrig over et vidt felt; - motivasjon og strategier, digital kompetanse, språklig mangfold og demokrati - for å nevne noe.

Så, hvis du mangler en presang eller jule-lesestoff til deg selv - eller (mer sannsynlig marked antagelig....) har ansvar for å sette opp pensumlister for studenter - så kan det jo hende du finner noe interessant her.

Skriving er ganske ensomt. Min skrivetilværelse foregår i stor grad innenfor hjemmets fire vegger. Det er også en lang prosess fra en skriver og leverer en artikkel til den endelig havner innenfor stive permer. Noen av mine egne skriveprosjekter har møtt hindringer denne høsten, det har slitt litt på motivasjonen. (Vi får håpe på nye tider i det nye året...)

Desto hyggeligere er det da å møte andre skribenter og forskere og markere at akkurat dette bokmålet er nådd!


onsdag 18. desember 2013

Du er voksen når du har ansvaret for at det blir jul!



Når er du voksen? Når du blir 18? Når du fyller ut selvangivelsen selv? Når du får barn? Når du blir 40?
Vanskelig å si. En gang i tida var konfirmasjon kriteriet for voksenhet, for å kunne bli gift eller avtjene militærtjeneste eller andre voksenting, så måtte en først være konfirmert. (Derfor måtte vi også ha en skole her i landet, for å lære katekismen - slik at vi kunne få voksne, konfirmerte borgere.)

Men nå - vi tøyer begrepene og er unge langt og lenge - og pusher samtidig voksenutfordringer nedover i barneskoleklassene. Så blir vi litt forvirra da - når er vi egentlig voksne?

I blant spør barna mine meg - om når de blir voksne. Eller de vil ikke bli voksne. Mitt svar er at de bestemmer selv når de opplever seg som voksne. At det kommer når de er klare selv. Derfor er det ingenting å grue seg til. (Og at de alltid er barna mine - selv når de blir 60 år!)

Jeg kobler det å være voksen til å ha ansvaret. Ansvaret. Når du ikke ser deg rundt etter om det kommer "noen voksne" og ordner opp. Du ordner opp.


Og et godt eksempel på terskelen til å være voksen - det er nettopp jul. Den som sørger for at det blir jul. Den som ordner det. (Hva det nå er som skal til - der er vi så forskjellige - det er ikke EN oppskrift på "ekte jul").
Som barn hjelper man til. Her i huset er det tre virkelig aktive julehjelpere i sving. Men barnet hviler i tryggheten på at det er noen andre, de voksne, som sørger for at det faktisk blir jul til slutt. At trådene sys sammen og lysene (og kanskje magien...) tennes og maten er varm og skjortene strøket og mandelen er gjemt - og en til og med har klart å velge vekk det en ikke ønsker å inkludere som del av julemarkeringen - eller lever godt med alle slag som ikke er bakt eller pusset... . Altså ikke bare gjør... - men velger og viser. Og står for at "dette er jula her hos oss".

Når du er den som har ansvaret for at det blir jul - da er du voksen, da!

Så en liten tilføyelse. Alt til sin tid. Du blir voksen når du er klar, som jeg sier til egne unger.

Jeg har skrevet litt om dette før - se denne om "hjem til jul" fra i fjor.



fredag 13. desember 2013

Fredagstanker: Kjøreregler (og) (eller) klokskap


Det er alltid enklest med svart - hvitt. Det er alltid enklest med ja - nei. Det er alltid enklest å løse innviklede situasjoner med klare kjøreregler.
Og noen ganger er det ikke bare enklest. Noen ganger er det også riktigst og best.
Men noen ganger må vi velge en vanskeligere vei - og si at "det kommer an på". Og så må vi ta vurderingene og avveiningene i den konkrete situasjonen og komme fram til noe som er minst feil. Så vanskelig er det virkelige livet.

Mange temaer de siste ukene har utløst krav om klare kjøreregler som kan sørge for at problemer unngås.

Vi så en "dyre-merkeklær-til-barn"-debatt (som jeg reflekterte litt over) - som jammen gled over i en skoleuniformsdebatt. For noen tenker at hvis alle må gå i skoleuniform, så blir det likt for alle - og vi slipper hele merkeklærpresset. En regel for alle - solves it all.
Vel. Kanskje. Kanskje ikke. Norge er et ekstremt årstidsland. Hvis vi ikke skal utruste norske skolebarn med uniformsbobledress og uniformsvinterstøvler og uniformsluer og uniformsregntøy osv - så blir det nok en ganske variert gjeng som ankommer norske skolegårder også dersom vi innfører en fast kleskode under alt det vær- og årstidstilpassede. I tillegg er det mye individualisme og tildels litt mye penger en del steder... Et eller annet sted tas nok individualiteten ut uansett. Så kanskje finnes det ikke noen enkle one size fits all-løsninger. Kanskje må foreldre - sammen og sammen med ungene - jobbe med tematikken klær, penger, ansvar, prioriteringer, valg - og tenke klokt og helhetlig - uansett. 

Og så har vi Oslo kommune som har sett seg lei på at det var halvtomme klasserom i de hytteeiende strøk av byen hver fredag og en eller annen elev til halv pris på Tenerife eller i Thailand til enhver tid - og som dermed innførte en kjempeklar (nuvel..) regel, kalt Oslostandarden, om at ingen skal få fri til noen ting. Bortsett fra kanskje begravelser. Regelen skulle få slutt på at foreldre og klasselærere hele tida sjøl tok stilling til om det var greit med fri for Per og Pål. En regel for alle. Punktum, ferdig.
Og så blir det jo ikke helt ferdig da, for livet leves uavhengig av Oslo kommunes standardformuleringer, også barn i grunnskolen hører til i et liv der det skjer mer enn definerte jobb- (altså skole-)dager og fridager. Skole er viktig. Det er hverdagen. Det forplikter. Men alle kan se at det finnes enkeltdager for et barn mellom seks og femten (akkurat som for voksne), da det akkurat den dagen var viktigere å være et annet sted, ved bestemors sykeseng en hvilken som helst tirsdag før begravelsen da alt er for seint - eller på din mors disputas - eller med en lang hjemreise en mandag etter en å ha møtt hele slekta for første gang på fem år i konfirmasjonen for søskenbarnet som bor 12 timers reise unna. Klokskap, hos foreldre og hos skolen, kan løse slike situasjoner, ikke firkantede regler som skal gjelde alt og alle. 

Og så var det de barnebursdagene da. For at to åtteåringer sitter og venter på gjester som ikke kommer, det er så hjerteskjærende at vi alle vil gjøre noe for å hindre at det skjer noen gang igjen noensinne! Så da ropes det på klare kjøreregler igjen. Regler for at alle må inviteres og alle må gå i alt de er invitert i. Klart og tydelig system som skal sikre alt. Og her er det så farlig å nyansere og prøve seg utpå i det hele tatt, fordi vi alle har sett for oss disse to gutta (som av alle ting bor i den bygda jeg selv vokste opp i en gang i forrige årtusen) - og vi vil jo som sagt gjøre alt for at historien deres kunne skrives omigjen. Men jeg lurer da på - er det egentlig mulig å ha "klare kjøreregler" for noe så privat og personlig som barns bursdager over det ganske land.  Kan vi virkelig fortelle alle foreldre at "Dere må invitere alle i klassen/alle gutta/ alle jentene" OG - "Ditt barn må gå i alt det blir invitert i?" Folk er ikke like. Barn er ikke like. Familieforhold varierer. Noen barn går og gjemmer seg bak sofaen i to timer om de blir utsatt for at "alle gutta" kommer og blir dermed overkjørt i sin egen bursdag og gruer seg et år til neste år. Noen skoler drives som baseskoler og organiserer unger så på kryss og tvers og omigjen hvert år at det er umulig å si hvem som egentlig er "alle jentene" og dermed hvem som burde inviteres. (Tro meg, I know).
Jeg mener to ting: Bursdagen skal være god for bursdagsbarnet, ingen barn skal måtte grue seg til sin egen bursdag. Og bursdager skal aldri brukes til å utestenge noen. Men basert på disse to prinsippene så kan det finnes mange konkrete måter å løse bursdagsfeiringene på. Og der det er enkelt å bruke de klare kjørereglene som andre snakker om - så er jo det helt flott! Men livet er så mangt - og kan kreve klokskap også utover dette.

Åja - jeg sier ikke at det er enkelt med denne klokskapen. Tvert i mot. Det er slitsomt og brysomt og tidkrevende og rett som det er så er vi ikke kloke nok og vurderer "feil". Men vi kan da ikke klare oss uten den klokskapen heller. Liv er forskjellige. Mennesker har nå denne vidunderlige og krevende evnen til å tenke og vurdere - vi må nok ta sjansen på den klokskapen i blant også.

Og - slik jeg antyder i overskrifta - det er jo ikke slik at vi må velge mellom kjøreregler eller klokskap. Klokskap tilsier at noen ganger velger vi standardiserte kjøreregler, andre ganger velger vi skjønn. Men klokskap bør ligge i bånn. Uansett.

God, klok helg.

torsdag 12. desember 2013

denne dagen


Vekker unger og tar en tekopp før jeg sklir avgårde på hålka med bagen full av utstyr, har husket te-lysestakene og fyrstikkene og serviettene fra fjorårets arrangement. Møter resten av julegjengen i morgenmørket foran den låste døra til aulaen (låst!)- heldigvis kommer en tidlig lærer forbi og slipper oss inn. Så flytter vi bord og stoler og dekker med serviettduker og tenner lys og demper taklysene og finner kontakten til juletreet og med ett er klokka åtte og resten av foreldregjengen og disse store sjuendeklassingene våre og en god del småsøsken kommer inn med kurver og poser fulle. Vi har fordelt oppgaver og noen har med brød og noen har med pålegg og det er juice og te og kaffe og vi har tusen pepperkaker på lur og to modige langsmale våkne store jenter fra klassen ønsker velkommen og leder hele arrangementet smooth og ryddig. Det er julefrokost og skravling og entusiastisk underholdning fra denne store langbeinte gjengen av snart-tenåringer som vi har fulgt siden en augustdag for seks og et halvt år siden. Jeg får si noen pene ord til lærerne og så blir det rydding og mere skravling og nå er det jammen snart jul igjen.... og vi tørker bord og gulv og glemmer de store fatene mine (får hente dem på luciaarrangementet i morgen...) og sklir hjem igjen på hålka. Og jeg teller (en gang til!) over lucialysene og resten av utstyret og korantrekkene til 75 barn til kveldens julekonsert og mikser en glutenfri kake til konsertkafeen og tar utskrift av medlemslista med telefonnummer til alle foreldre (det kan jo skje noe...) og klapper katten og starter kokingen av en linsesuppe til mine egne som vi får spise i etapper i ettermiddag, vi vet jo hvordan det blir. I mens drikker jeg te og leser korrektur og korrektur og sjekker småting og sender omsider denne artikkelen avgårde (yess!!), som er blitt ganske fiks, og litt for lang, og hvem vet hva de mener de som skal vurdere den ("du hører fra oss medio februar..."), men nå er den i hvertfall sendt og innimellom ligger et hemmelig strikketøy på fanget, hver gang jeg venter på denne pc-en som visstnok har tenkt å ta seg juleferie allerede, så kan jeg i hvertfall få til noen masker til... Om en liten stund skrur jeg av plata til suppa og drar i kirka for å ta i mot ivrige korbarn og servere frukt og knyte 75 røde skjerf og glede meg til vakker sang.
Og vaske gulvet - det får vi ta i morgen. Da er det meste av arrangemenstkarusellen over. Da skal det bli reine gulv og mer juleverksted og noen julebrev. Trur eg. 

fredag 6. desember 2013

Fredagstanker: En leder for oss alle har forlatt oss



Dette er en sterk dag. Våkne opp til sangene på radioen, og med en gang forstå at nå er han død. Nå er Mandela død. Beretningene og minneordene som fyller radioen og avisene.

Dette må dere vite, - forteller jeg mine sprudlende små som pakker opp dagens adventskalenderpakker og smører matpakker. Nå er Mandela død. Hva vet dere om ham?
Og så ser vi på verdenskartet ved kjøkkenbordet og nøster i historie og begreper. Apartheid. Robben Island. Forsoningsprosess. Tiåringen regner ut når Mandela var født og vi skisserer tidslinjer og forsøker å forestille oss hva 27 år på en fangeøy betyr. Og at det er en svært sterk ting at en da jobber for fred og forsoning, ikke for hevn, når en kommer ut. Vi rekker å se på noen bilder på nettavisene før alle må ut i vind og vær.

Jeg har hørt Kristin Halvorsen fortelle om at Mandela og kampen mot apartheid var hennes start på et politisk engasjement. Og jeg har hørt mange andre i dag berette sine historier om hvordan han har vært fundamental for deres politiske engasjement og arbeid gjennom livet.

Jeg forstår at slik var det for meg også. Det var kamper mot vold og urettferdighet å kjempe her i verden og jeg ville være med! Og jeg gikk med Free Mandela-button og drev min egne vesle kamp der ute på bygda. Og heldigvis fantes det noen å slå seg sammen med - og seinere var jeg så heldig at jeg fikk være med på å organisere den nasjonale Operasjon Dagsverk-aksjonen det året midlene gikk til det sørlige Afrika  (sammen med blant annet nåværende fersk statsråd Helgesen, vi var unge da..) - vi organiserte og forkynte vårt rettferdige budskap for skolebarn og ungdommer over hele landet der vi reiste rundt med 20 lysbilder og en kassett. Da var det handling og virksomhet og rettferdighetskamp - og det er et godt sted å være når en er ung, og livet på bygda og i klasserommet for lenge siden er blitt for trangt.

Takk og pris for at jeg fikk disse mulighetene til å la mitt engasjement og min kunnskap om verden vokse - og at jeg fikk møte alle dem som også ønsket å være del av disse kampene. Jeg tror de mulighetene har vært svært sentrale for mitt videre engasjement gjennom livet. For en bevisstgjøring og et blikk på verden - sikkert i det store og det hele viktigere for min egen utvikling enn for sakene og skjebnene jeg kjempet for - - men tross alt bedre enn passivitet og uvitenhet og likegyldighet, uansett.

Og vi er mange - verden over - som startet våre forsøk på å være bevisste og ansvarlige mennesker i verden basert på antiapartheidkampen og Mandelas inspirasjon.

Vi trodde jo knapt at Mandela noen gang kunne bli fri. Vi var innstilt på den evige kampen. At neste kapittel ga frie valg, presidentembete og en forsoningsprosess som all verden burde ta evig lærdom av - løftet hans posisjon enda høyere. På samme måte har det nesten vært utenkelig at han skulle dø.

Jeg vil vise barna mine hvilken posisjon og hvilken enestående påvirkning denne mannen har hatt på frigjøringskamp, rettferdighetskamp og fredelig forsoning. Og jeg vil fortelle om hvordan hans kamp har inspirert mennesker over hele verden gjennom mange, mange tiår - til selv å engasjere seg for det rette, det gode og det rettferdige.

Og så undrer jeg: Hvem skal tenne mine barn? Ser de hvilke kamper som må kjempes i deres tid? Er verden fortsatt slik at de ser at de kan og kanskje vil bruke krefter på kamp for rettferdighet? Eller er den for uforståelig og forvirrende eller for innsauset i underholdning og forbruk til at de kan se en slik vei?

Det vet jeg ikke. Jeg kan gi dem mine beretninger. Jeg kan dele med dem av mine idealer og mine verdier, mine råd og mine håp for verden.

Men de velger sine liv og sine ledestjerner selv.

torsdag 5. desember 2013

førjulsvirvelvinden


Vinden uler rundt hushjørnene. Sliten rekonvalesent-katt hviler. Underveismamma skriver artikkel, organiserer arrangementer, blir telefonintervjuet mens jeg vandrer rundt i sokkelesten, sender mailer, henger opp vask, stikker ut etter fruktinnkjøp til ettermiddagens korøvelse, venter skoleungene hjem nårsomhelst. 

Og - midt i alle disse virvelvindene av førjulsarrangementer, øvelser og opptredener, kostymeforberedelser og ta med lykt og pepperkaker og lage innkallinger og invitasjoner og møte tidlig og rydde etterpå.. - så kjenner jeg på to tanker:

De ene er: Takknemlighet. Takknemlighet over tilhørighet og trivsel. Ja, det er travelt å fyke rundt og få det til å gå opp (jeg hvisker i fleng - tre skoleavslutninger, en todagers korhelg og to korkonserter og to kor-kirkeopptredener i tillegg, en luciadings, mange oppsetninger av minstemanns skuespill - de fleste på dagtid, men husk kostyme, muligens en gitaravslutning, og visstnok en julefotballturnering på SFO (husk leggskinn), julemarked på SFO, kutter ut skigruppas juledings, men det blir en danseoppvisning og mannen skal på julebord og synge i rockebandet sitt - hehe, og kanskje skal jeg på en boklanseringsmiddag, eller egentlig kanskje ikke...).

Men den store, stolte, selvlysende glade lillegutten min i går kveld på 2. trinns juleavslutning - som avleverer alle sine replikker og alle sine sanger med stødighet og stolthet foran en fullsatt aula - det er noe å takke for!
 - eller forrige helg da jeg var på sammenhengende "julekonsert" hele helga med 70 barn på korøvelse både lørdag og søndag (og da har vi selve konserten fortsatt til gode)  - jeg kjente sangen i meg i dagesvis etterpå!
- og det jeg vet kommer med tidlige morgener med julefrokoster i aulaen, stor korkonsert i kirka, luciaarrangement - og alt det andre - det er jo alt sammen til det gode. Tenk at jeg og mine får oppleve å være med på alt dette, så mye sang og glede.

(Og overlevelsestriksene er disse: Velg vekk det som kan velges vekk. Planlegg godt. Husk også å planlegge at vi må spise ordentlig middag og gjøre lekser - og ha rolige kvelder de fleste kvelder....)

Og det det andre jeg tenker på er jo ikke like storartet - men det er knyttet til at vi har en tendens til å ta på oss mye her i huset. Vi tar den og vi tar den. Setter oss i komiteer og skriver oss på lister og sier at det kan vi jo sikkert ordne - og det også. Så da blir det mange tråder å nøste i. Kostymer til hele koret. Koordinere avslutninger. Stille foreldrevakter. Kjøpe inn. Komme tidlig. Og dette er jeg jo også takknemlig for - at vi gjør og at vi klarer. Men noen ganger føler jeg jo at det godt kan legges merke til. Det er vel litt smålig av meg, men tross alt menneskelig. 

Men jeg jeg der for dine unger også. Det er noen der seint og tidlig og tar i mot, rigger og rydder og trøster, hjelper med kostymer og lykter og skjenker saft og tørker neseblod og ordner allergimaten til riktig barn og sørger for at ditt barn også får en god opplevelse. Det er fint å få være en av dem som er med. Men det hadde noen ganger vært greit å bli møtt med en forståelse av at vi er jo "bare" vanlige foreldre vi også. Vi gjør en jobb  som vi alle egentlig godt kunne dele på. Så noen ganger blir jeg litt matt når tilbakemeldinger bare går på at nei, vi har ikke tid til å komme - og kunne dere ikke heller hatt gul saft eller flere druer i stedet for epler og hvorfor skal de komme før konserten begynner, og hvorfor ditt og datt... 

Det var bare det. Sukk. Så bretter vi opp ermene og går videre. Ha en fin femte desember!

mandag 2. desember 2013

hvilken vei?

Gamle tekster er til for å leses. Les denne, skrevet en sen lillejulaften for nesten to år siden, midt mellom strykebunker og pynting av tre. En liten undring over hvorfor vi gjør alt dette - og om det er rett vei...

Mange av de tradisjoner og skikker vi knytter til julefeiringen oppsto i ei tid da dagligliv og året ellers var preget av langt mer smalhans og nøkternhet og snuing på både skillinger og annet. Julens overdådighet med rikhet på mat og drikke, lys og pynt, duker og kranser og nisser og gaver og gjester, sukker og fløte og ribbesvor og mye saus på toppen - er lett å forstå i en slik kontekst.

Det er ikke gitt at det er rett vei å gå å prøve å la jula overgå hverdagen på samme måte i dag.

I vår krok av verden er hverdagen for de fleste full og rik på materielle goder og nok mat og nok av det meste.

Det vi kunne trenge jula til - som kontrast til hverdagen, som det som overgår hverdagen og uthever jula til virkelig det vi lengter etter og trenger - det er jo ro og tid. Virkelig la både førjulstida og juletida bli nettopp tida da vi roer ned. Det er det vi trenger, vi i denne kalde, mørke kroken av verden. Litt mer hviletid, litt mer pusletid, litt mer tid i ovnskroken. Mindre tid kjasende fra senterbutikk til senterbutikk eller arrangement til arrangement. Tid til å håndtere livet og tid til å være hos hverandre. Og - faktisk - det gir også mer tid om vi nå gjerne vil lage noen presanger selv eller stryke noen duker eller lage brente mandler en helt vanlig tirsdag i desember, hvis vi ønsker det. Eller spille Kina-sjakk. Tid har vi jo, faktisk. Bare vi bruker den.

Og verden er fortsatt full av dem som trenger vår gammeldagse overdådige jul langt mer enn oss.

Fortsatt underveis og undrer meg over veien videre. Julekrybba og stjernene er på plass. Takknemlig for å ha vært på "julekonsert" en hel helg med korøvelser for 70 korbarn. Takknemlig for at det er frost og gode turer å gå i skogen. Takknemlig for at vi er friske. Tror at jeg snart er ferdig med en artikkel. Er godt i gang med strikkepresanger. Skal snart begynne med sypresangene. Har juleverksted med de minste hver kveld til høytlesningen. Synger og tenner det første lys. Hverdag hver dag. Og førjulstid.

Ha en god tredje desember!





torsdag 28. november 2013

Tid for kalenderprat


Jeg har jo unger som følger med og er taleføre så det holder. Og jul har vi snakket om (har de snakket om) i et par måneder. Og de sørger for å få bekreftet at vi skal ha kalendere i år også. Ikke sant, Mamma.?

De aner nok ikke hvilken stor debatt de relaterer seg til. Tenk de aner ikke konsekvensen av det de sier! De tenker rett og slett på en hyggelig tradisjon - uten å relatere dette til barnepsykologens vurderinger av om dette er skadelig for barn -  eller om dette fører til at deres travle mor blir a) utslitt - eller b) uglesett i Blogglandia fordi jeg lager en pakkekalender selv og dermed ødelegger for de som ikke gjør det. (Ikke en. Tre.)

De bryr seg slett ikke om dette der de sitter og fjaser. De bare liker at det er som i fjor. Og året før. (Og de bryr seg slett ikke om dette er dyrt, for det tror jeg de skjønner at det faktisk ikke er og ikke kommer til å bli her i huset.)

Og slik har jeg tenkt å forholde meg til de fleste av våre juletradisjoner. I år også. Vi gjør våre små og store greier fordi vi synes det er koselig. Og noen ganger snur vi om og dropper noe eller lager nye tradisjoner. Og noen ganger er det litt mye og litt strevsomt også, eller det blir noen litt for seine kvelder på Nissemor selv. Det kan jeg godt innrømme. Men det blir det mange ganger ellers i året også.

Vi hadde adventskalender da jeg var barn også. En liten sjokolade pakket inn i rød serviett og festet på hver av de 24 hønseringene sydd oppover den grønne strieløperen. Den samme hvert år, men nye sjokolader! Annenhver dag til Lillebror og meg. Og en vakker pappkalender med små krybbefigurer av plast, gjetere, dyr, konger og Maria med Jesusbarnet. Også der den samme hvert år. Tradisjon og hyggelig i mørke morgenstunder. Som mellomstort barn laget jeg en liten stall der alle de små figurene kunne plasseres inn underveis i desember. Det var kjempefint. Men samtidig var jeg bittelitt misunnelig på klassekamerater som hadde pappkalender med sjokoladefigurer kjøpt på Samvirkelaget. Det fikk jeg ikke før jeg var 25 år og bodde i kollektiv og studievenninna mi forbarmet seg over meg....

Og jammen er jeg så vanskelig at jeg ikke kjøper ferdigkalender til ungene mine heller. Stakkars små. Enda det finnes alt mulig der ute - har jeg hørt...


En stund etter at det hadde blitt tre unger her i huset så hadde jeg så lyst til å lage det som skulle være disse ungenes faste minneverdige adventskalender - Selveste Kalenderen. Til hvert barn. Så da sagde mannen og jeg malte og lakka og ordna og spikra. Og vi hang opp og pakkene ble pakket. Så nå har vi den tradisjonen. Slipper å tenke på det. Før disse kalendrene flyttet inn hos oss hang det småpakker på snor under ei bokhylle for eksempel. Det var også stas.

(Denne skrivedamevarianten av adventskalenderne ble realisert for to år siden, du kan lese om det her. Den blir kanskje gjentatt - men ikke i år...)


Men litt tanke på innholdet er det jo. Og selv om det bare er småtterier å få - så har jeg altså ordnet meg slik at det finnes 72 småspikre å henge disse småtingene på. Så da gjør jeg jo det - selv om det er litt mye. Fordi jeg gjorde det i fjor. Og det er jo litt koselig også. Det er kanskje en blyant eller et viskelær, det må skolebarn ha uansett. En klinkekule eller et glansbilde er jo en fin skatt å starte dagen med. En liten sjokoladebit er stor lykke. Hvis jeg vet at noen trenger nye vanter, så kan jeg jo pakke inn en om gangen i to pakker. I fjor var det en del diktstrofer og ordspråk med noen dager, fint rullet sammen.

Pakkekalender betyr ikke at det må være dyrt eller at en må kjøpe masse fjas. Det slår jeg bare fast. Vi legger terskelen selv i eget hjem. Det er vi som lærer ungene hvordan det skal være.

Det er fritt valg om man har adventskalender. Men det er lov. Og det er lov å kose seg med å lage den - og det er lov å kose seg med å åpne den. Og det er lov å være like bevisst i forhold til innhold og pris osv som en er med andre ting resten av året.

Og jeg gjentar: Det er lov å kose seg. Det er lov å lage små magiske øyeblikk med småtroll. Før jul og ellers i året. Det er lov å tenne lys og skrelle en klementin og være takknemlig. Det er lov å la det kile i magen over en bitteliten pakke med en glitrende klinkekule i en mørk desembermorgen.



onsdag 27. november 2013

Bry deg. Bland deg inn.


Jeg synes jeg var "flinkere" før. Til å hive meg rundt og rekke ut hender og armer og tid. Før jeg hadde egne barn å mette og egne sengekanter å sitte på hver kveld og ørten møkkete regndresser som måtte tørke til i morgen og alltid for lite søvn. Det var lettere å stille opp og melde seg og ta i et tak både her og der. Og jeg pusset opp andres kjøkken og var barnevakt og kom med mat og organiserte flytting for slitne folk som ikke skjønte at de ikke greide det selv. Det er ikke så mye av det nå.

Men jeg blander meg fortsatt inn når jeg havner midt oppi noe. Mener og involverer meg. Griper inn i skolegården og på T-banen. Og baker til nybakte foreldre. (Men drar kanskje ikke spontant på besøk for å hjelpe til folk med å komme i mål med oppussing lenger...)

VG skriver i dag om det vanskelige og viktige med å be om hjelp - og om å tilby hjelp når en familie er i krise, for eksempel ved alvorlig sykdom. Det burde være en vekker for oss alle. Til å se oss rundt og tørre å banke på. Noen ganger vet vi at det er alvor. Det er krise. Selve krisen, smerten, frykten og sorgen kan vi kanskje ikke gjøre noe med. Men vi kan avlaste i det vanlige praktiske livet. Lufte bikkja, hente i barnehagen, vaske til jul eller ta over handling eller levere ferdig middag en gang i uka.

Og vi burde jo alltid gjort mer. Ofte glir en tilbake i sine egne rutiner etterhvert. Det gjør ikke familien som er i krise. For noen går krisene aldri over. Det er lett å glemme at vi fortsatt trengs - at når kriser er varige er behovet enda større.

Og ser vi ingen kriser rundt oss - så kan vi allikevel bry oss og blande oss inn og tilby en hjelpende hånd. Det er mange behov rundt oss alle.

Snart tid for nyttårsforsetter. Men vi kan begynne i dag.

tirsdag 26. november 2013

Dagens tekst. Om hvorfor vi blir så opprørt over pengebruk og barn.

Min kommentar og analyse av debatten om pengebruk, merkeklær og barn. På "trykk" på NRK Ytring i dag. 
Her er den opprinnelige teksten. Den er littegranne lenger - Ytring kortet litt og delte opp litt, greit nok. Og så du det flotte bildet de brukte - av han kjekke femtitallsgutten i nye bukser!

Løft blikket! Hvorfor blir vi så opprørt over pengebruk og barn?
Noen har oppdaget at det finnes kjempedyre barneklær å få kjøpt, og at dyre merkeklær til barn faktisk går unna i butikkene.

Dermed er debatten i gang. Er det galt eller greit med dyre merkeklær til barn? Og folk mener og mener. Noen mener at dette er forkastelig og bortkastet og noen mener at dette burde ikke andre mene noe om, for de som har råd kan vel bruke penga sine som de vil. Og det kan de jo; det har de alltid gjort. Men vi kan vel snakke om det allikevel?

(Straks får vi også årets debatt om adventskalendrene, om de er for store, for dyre, for hjemmelagede eller for kommersielle – eller om de påfører andre foreldre dårlig samvittighet.)

Det grunnleggende spørsmålet her er jo hvorfor vi blir så opprørte av slike saker?  Hva kommer det av at pengebruk eller annen form for ekstrainnsats på barnerelaterte saker blir så omstridt, så kritisert, her i et land som er preget av så stor overflod og velstand sammenlignet med bortimot alt annet både historisk og globalt? Der voksne stadig bytter telefoner og betaler dyrt for andre forbruksgoder. Der det brukes penger på alle kanter i bøtter og spann. Det burde jo være logisk at i et slikt land, fylt av melk og honning, så drypper det både honning og dyre boblejakker på de søte små.

Vi opplever ingen tilsvarende intens debatt om utslag av voksenforbruk, om biler og vinflasker og weekendturer og dyre støvletter. Men når det gjelder barna, så tar vi av. Noen angriper og noen forsvarer seg, og stor intensitet er det fra begge sider. Til dels kan vi forklare dette med den evige Janteloven som vi visst aldri kan frigjøre oss fra; individualisme, velstand og valgmuligheter til tross – så skal du fortsatt ikke tro at du er noe, du er ikke bedre enn oss som kjøper billige boblejakker! Så kom ikke her!

Men det er faktisk et enda mer overordnet perspektiv her. Vi trenger å løfte blikket og ta inn over oss at nettopp denne synlige uroen, forsvaret og angrepene i forhold til ekstravaganse og «for mye» for våre barn, den representerer en mer grunnleggende uro. Det er vår uro overfor framtida. Barna representerer framtida for oss alle. Den framtida som ungene våre og naboens unger skal leve i og ta ansvar for også om femti og seksti år. Den måten vi oppdrar barna våre på i dag, både som foreldre og som samfunn, marked, kultur og demokrati, den preger de perspektiver og de valgmuligheter og den etikk disse barna møter framtida og sitt eget voksenansvar med.

Derfor reagerer vi så sterkt. Fordi vi bærer på denne grunnleggende uroen.

Denne uroen er ansvarlig. Den er nødvendig. Når vi er urolige for framtida til dagens unger – så er det noe viktig på gang. Da kan det virkelig være på tide å stoppe opp og tenke seg om en gang til. Når vi blir så opprørte og urolige – eller eventuelt så defensive på forbrukets vegne - så mener jeg at dette stammer fra en slags felles uro over hva slags utrustning vi egentlig gir barna våre for å håndtere ei ukjent framtid. Ei framtid der vi jo alle forstår at det kan stilles flere krav enn at de kan dra kort og handle på nett.

Noen mener det er moralisme å diskutere barn og forbruk. Gjerne det. Moral er til for å brukes. Og vi kan faktisk godt diskutere det moralske ved høyt forbruk. Fråtseri var som kjent en av de opprinnelige dødssyndene. Mange av oss i dette hjørnet av verden ligger dårlig an, hvis det er tilfellet. Men da må vi naturligvis diskutere forbruk totalt sett, ikke bare knyttet opp mot barn.


Det er ansvarlig å være skeptisk til det høye forbruket vi ligger på i dag her i vårt rike hjørne av historien og kloden. Både for voksne og barn. Det å vasse i rikdom gir på ingen måte en moralsk rett til å forbruke mer og mer til seg selv. Vi må som foreldre og som samfunn ta stort og tungt ansvar for å skape både en barndom og en framtid som er bærekraftig for våre egne og resten av verdens barn.  Den veien går ikke gjennom de dyreste boblejakkene og rekordstore julepresanger.  Men heller ikke gjennom det enda større voksenforbruket. 

Løft blikket! Hvorfor blir det så mye bråk om pengebruk og barn?



Det brukes penger i bøtter og spann her på berget. Men når det dreier seg om barn, for eksempel merketøy eller kalendergaver - da reises det bust og debatteres for harde livet. Hvorfor? Hva ligger under? Er det bare Janteloven som aldri slipper taket - eller er det et mer grunnleggende spørsmål, en mer grunnleggende uro som gjør dette så betent?

Det skriver jeg om på NRK Ytring i dag - les her.


mandag 25. november 2013

begrensningenes tid



Dette er vel den tida vi kjenner mest på at vi bare er noen små mennesker, og at naturen og årstidene er mektige krefter. Kort sagt, vi er ganske slitne ganske ofte ganske mange av oss. Smale i blikket om morgenene. Litt bleike både morgen og kveld. Ganske trøtte. 

Og ute mørkner det tidligere og tidligere.

Og så er det denne tida vi stiller så store krav til oss selv. Vi skal helst ta i et ekstra tak. Vi skal avrunde nok et år her på jorda og forberede oss på det neste. Vi skal tenke på dem som er våre både fjern og nær. Vi skal veldig, veldig gjerne tenke på alle dem som kunne trengt en utstrakt hånd. Vi skal arrangere og møte opp på alle avslutningene, klappe, bake, kjøpe lodd og legge trøtte barn. Arrangere julekonsert og stryke luciakjoler. Vi skal fullføre prosjekter. Vi burde vaske kjøkkenskapene. Skrive kort. Lage dørkrans og kalender. Strikke votter til alle. 

Vaske golvet og bære ved gjør vi daglig. Fuggelband og tre venter vi med.

Og samtidig skal det vanlige dagliglivet gå rundt. Med sine fulltids- og deltids-jobber og absolutt fulltidsliv. Med lekser og fotballtrening og vennegruppe og artikkelskriving og brødbaking og suppekoking og korøvelser og kveldsmøter og referater og jobbreiser. Til og med bygge drivhus, driver vi med. Det er jo ikke tomt og innholdsløst dette livet, akkurat!

Så da, disse små menneskene i denne mørkeste tida, vi små menneskene som gjør som best vi kan med å lage levelige livsfilosofier og verdiprioriteringer - og som faktisk vet at vi velger selv og bør legge vekt på det som er viktig, hva gjør vi da når vi ikke strekker til. (For vi har jo skylda og ansvaret sjøl når vi legger i vei med så mye, forplikter oss og tar på oss så mye og til og med også mener at noen ganger er jo kjøkkenskap også viktig (ikke nødvendigvis i desember, da, mye bedre i mars).)
Men - vi må også "puste på ei stund". Det hører med og det er lett å glemme i slike tider hvor det er så mye på alle lister. 

Men de smale øynene vet jo best. Så dette er begrensningenes tid. Vi kutter litt hver dag for tida. Alle kan ikke gjøre alt. Da henger vi ikke med i svingene og da bevarer vi ingen glede over innsats og aktiviteter og ingen krefter til neste dags tørn. Vi rasjonaliserer og planlegger og kutter ut litt. Det er ikke alltid så lett å innse at vi ikke greier alt. Vi vil så gjerne ta oss sammen og være flinke og strekke til. Men det er ansvarlig å innse begrensningene. Og så blir det mange varme kopper og mange telys og ganske tidlige kvelder for tida.

Så går det vel rundt fram til sola snur.

Strekker kreftene til hos dere på denne tida?

- og i blant kan en jo få med seg et solgløtt i en novemberskog....

fredag 22. november 2013

Fredagstanker: Foreldre til spesielle barn



Jeg tror det er noen år siden sist. Men i går var mannen og jeg på teater - alene - og det var ikke Hakkebakkeskogen. Vi så Stort og stygt av Olaug Nilsen på Det Norske Teateret. Og lo og gråt. Og gråt litt mer etterpå. Og det var fint med en voksenkveld i byen med kjæresten min.

Vi møter to par som er naboer i samme bygård, Maria og Sverre med barnet Arve på nesten tre år og med et nytt barn på vei, og høygravide Silje og Ole som venter sitt første barn. Silje har lest alt, forberedt alt, kan barneoppdragelsesteori utenat og hun har strøket babystrømpebuksene. Og hun reagerer på måten naboparet håndterer sitt skrikende lille barn. Maria og Sverre er slitne og bekymrede. Barnet Arve er lite tilgjengelig, det er ingen øyekontakt, knapt noe språk, det er repetitive bevegelser, sære vaner, selvskading og slåing av andre. Men helsestasjonen sier at "alt er normalt".

Stykket har gått lenge og jeg har lenge ønsket å se det. På en måte handler det om å være forelder til spesielle barn, barn som en som forelder med en gryende uro i magen og stadig høyere skuldre må se at er ikke helt som alle andre. Så er de vel spesielle da. Kanskje med en diagnose en gang der i framtida. Men her og nå og for alltid ditt barn som trenger deg 24 timer i døgnet, uansett hva som en gang ville vært dine tanker og ønsker om livet ditt. Du kan ikke sove når barnet gråter og slår seg selv natta igjennom. Du kan ikke ta en kaffekopp med en skravlete venninne, du må alltid være dette barnet.

Ja - på den ene siden handler det om dette. Dette som noen kan kjenne seg sterkt igjen i - og som kanskje andre kan tenke at jaja, det er heldigvis ikke oss.

Men på den annen side handler om det om å bli foreldre - i det hele tatt. Siljes overkontrollerte og bedrevitende tilnærming og lite fleksibilitet overfor det uventede eller det som ikke stemmer overens med bøkene og nettinformasjonen - ja, den kaller både latter og gjenkjennelse. Det er en frigjørende latter, fordi vi jo samtidig ser den uendelige sårbarheten i å tilstrebe en så stor grad av kontroll over dette, livet, det nye livet, familielivet, fødselen, kroppen - og barnet - den nye som kommer og som du ikke kontrollerer, uansett hvor mange bøker du har lest og hvor pent du har brettet strømpebuksene på forhånd.Vi vet det jo, vi sitter der i publikum, et svært voksent og kvinnedominert publikum (kjære vene - ta med mennene deres!) - vi er sikkert foreldre de fleste av oss. Vi vet jo at Silje balanserer på ei tynn tynn line. At hun kommer til å falle. At ingen kan forbli oppe på den lina. (Heldigvis har hun da Ole, som både er raus nok til å si "Da er vi ferdig med det" når hun omsider ber om unnskylding for både det ene og det andre - men som også smeller til og forteller henne hvor sneversynt hun også er. Og så er han der, uansett. Fin fyr.). Og når Silje tredje natta etter fødselen vakler inn på et vaktrom på sykehuset og sier at "jeg har ikke sovet på tre timer..." - så ryster vi, erfarne publikumsmammaer og -pappaer, på hodet. Hva trodde du, da, Silje! Tre timer! Hva med noen år?

Denne sårbarheten for oss alle. Barnet som ikke er slik bøkene sier eller slik drømmene våre var. Barnet som er seg selv. Alle barn er spesielle.Og vi foreldre har dette helt spesielle ansvaret for dem, uansett hvordan de er. Vi skal  forstå dem, kjempe for dem, bære dem og bære dem. Fordi de er våre.

Og der står gravide Maria, og ser på nesten-treåringen- som utfører merkelige ritualer med knekkebrød og pålegg, om igjen og omigjen. Helt utilgjengelig. Uten blikk og respons. Mens radioen bringer debatt om tidlig ultralyd og kvinners valg. Rett til å velge. Rett til å vite.
Og det er en egen debatt. Men stykket viser oss jo denne sårbarheten - at til tross for kontroll og forberedelse og googling og kunnskap, så møter vi det usikre, det avvikende, det ukontrollerbare - det vi ikke kunne forutse og det vi ikke kunne velge (og aldri ville valgt) - alle sammen. Og det er vårt barn. Uansett.

Stykkets tittel kommer av Halldis Moren Vesaas sitt dikt om byttingen. Ut fra gammel folketro var de "umulige ungene" byttinger, forbyttet med det egentlige gode barnet. Oppskrifta på å få tilbake det egentlige barnet ditt, det gode (det du ønsket deg!) var å slå og plage det vanskelige barnet, til det blir byttet tilbake igjen.
Men det gjør jo ikke foreldre. Vi kjemper for de vanlig-spesielle barna våre alle sammen. Og elsker dem. Og lever dette livet som vi fikk.


Voggesang for ein bytting

Halldis Moren Vesaas


Bysse bysse stort stygt barn.
Troll blir du kalla med rette.
Digraste gryta må hengast i jarn
om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som må bysse ein bytting.



Du er ikkje barnet mitt,
men eitt som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vakkert og blidt,
og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste.



Bysse bytting stor og stygg
-sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,
og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
men du, du er hata av alle her,
så trengst det da visst at eg har deg kjær.
- No trur eg du endeleg sovnar…





onsdag 20. november 2013

Solan og den røde lenestolen



På søndag hadde vi en spesiell utflukt. I stedet for å gå i skogen i det fine været dro vi til Colosseum kino og så Jul i Flåklypa. Midt på dagen, i selveste byen, under den store kuppelen, med bittelitt godteri og en god film. (Den er verdt å se - for alle aldre. Den gamle Flåklypa-filmen har vi kost oss med haugevis av ganger. Denne nye er ny - men linker seg allikevel godt opp mot den gamle. Det er humor og handling og spenning og finurligheter filmen igjennom. Og "ordentlig gammeldags" dukkeanimasjon er godt å se!)

Og jeg synes at de har det så koselig, Reodor, Solan og Ludvig - i den vesle skakke hytta med Reodors like skakke verksted ved siden av, høyt oppe på fjellet. De har det de trenger, et par rom, en god vedovn, bøker og lys og varme, litt kaffe - og det de mangler finner Reodor opp. Ute er det skog og harepus og utsikt og kanskje kommer snøen.

Så var det lenestolen da. For, voksen som jeg er, så er det rett og slett lenestolen til Solan som sitter mest igjen etterpå. Der sitter Solan i fred og ro på ettermiddagene. En rød ørelappstol til å lene seg tilbake i. Og konjakk-glasset har han klart. Det er så jeg tenker at sånn vil jeg også ha det. Sitte der i lenestolen på ettermiddagene og småprate, puste ut etter dagens dont. (Jeg kan godt droppe konjakken. En tekopp - og i blant en liten skvett rødvin er også bra.) 
Men denne fredelige, tilfredse og nestentilenhvertid pågående sittinga - den var sterk for meg.

Er det virkelig så sjelden at jeg bare setter meg? Vi har jo både myke (vel, en da) og harde (flere) stoler - og et par sofaer. Det kan jo sittes. Men det er svært sjelden jeg bare sitter. Jeg setter meg litt med ungene ved kjøkkenbordet og hjelper med lekser - og strikker samtidig - og spretter opp og fortsetter med middagsstellet. I blant sitter vi igjen litt ved bordet vi voksne - får truffet hverandre endelig - men ofte så må noen fyke avgårde og følge på fotballtrening eller gå på FAU-møte eller noe annet. Noen ganger lander vi voksne ved kjøkkenbordet seint på kvelden etter alt og når vi egentlig burde sove og ta opp brød og ved og... Jeg sitter jo ned ved kveldsmaten og reparerer og hekler, strikker og spretter opp og henter en klut eller tranflaska og fyller på mer mat til pus. En gang i blant i helgene setter vi oss i sofaen og ser en film.

Men å bare sette seg ned på ettermiddagen og "puste på ei stund" uten at jeg skal noe annet - slik Solan virkelig gjorde i halve denne filmen! Tenk at det er så tydelig og etterlengselsfullt for meg. Det må jeg virkelig tenke på.

Så nå har jeg et nytt uttrykk. Jeg har stunder med "den røde lenestolen" - "røde-lenestols-moments" rett og slett. Jeg merker meg de stundene. Når jeg bare setter meg og lar det andre fare, småprater, tar opp ei bok,  puster på ei stund.

Dermed merket jeg at jeg faktisk kunne sette meg "i den røde lenestolen" (i den blå sofaen) i går ettermiddag. Etter middagen. Med tekopp. Med egen bok, selv om klokka bare var seks på ettermiddagen. Med en tiåring som øver til korets julekonsert med toner som får tårer til å trille. Med en lesende tolvåring ved siden av meg. Med noen flere tårer over skjebner og kamp og menneskers styrke i Roy Jacobsens Seierherrene - alt rører meg virkelig så sterkt for tida.
Bare sitte. Ganske lenge. Flere tekopper.
Helt til jeg også måtte på styremøte.

Har du nok røde-lenestols-moments i livet?


mandag 18. november 2013

Det gleder vi oss til hver dag!

Det er mye som er bra hver dag. Det er mye vi gleder oss til og gleder oss over. Heldigvis.

Men noe vi virkelig gleder oss til alle fem hver dag - er selveste kveldsmaten! For da er det lesestund og kosestund. Nå går det mot slutten med den fjerde Harry Potterboka - og vi har det så spennende og gleder oss virkelig til neste høytlesning hele tida. (Jeg har ikke vært så engasjert i de tre forrige. Det har vært greit nok - og moro for ungene. Men nå har det vært et taktskifte i serien, merker jeg. Det har nok vært riktig at vi har ventet litt med å gå videre i serien, selv om det har vært etterspurt fra ungene.)

Dette er barnas kveldsmat før leggetid. Stort sett er Lillebror allerede i pysjen, ferdig badet og klar. Maten er enkel - hjemmelaget grynblanding, yogurt, melk, syltetøy fra hagen, frukt - og tran og vitaminer.  Og varm te til de voksne. Pappakjæresten har lesejobben. Jeg reparerer tøy - eller strikker - eller jobber videre med det enorme prosjektet jeg ikke helt var klar over at jeg begynte på i sommer, nemlig heklelappeteppet mitt. (Jeg har snart heklet alle lappene. Men de skal også sys sammen. Og så har jeg regnet ut at jeg skal stoppe ca 1300 trådender. Og hekle rundt. Det tar sin tid. Men det går nok til slutt. Og hvis jeg lager et slikt teppe igjen  noen gang, og det gjør jeg nok - så har jeg jo lært et par ting som jeg tar med meg.)

Et par av barna - nevner ikke navn - får mange slags behov for å finne på noe, klå på noe og ikke minst røre ganske mye på seg når de er ferdige med å spise. Da blir det vanskelig å få til det som vi alle har lyst til - nemlig lese litt til! I det siste har vi vært ekstra lure. I stedet for å ha noen som danser rundt og tuller med katten og river ned melkeglassa eller ligger under bordet - og virkelig i stedet for å ha noen (meg) som maser om at de små skal sitte stille - og alt annet som fungerer ganske dårlig sammen med høytlesning - så har vi dratt fram kreative sysler for de små som har lyst også. Det er godt å ha noe å fingre med når det er vanskelig å sitte stille. Vi kan ha et brett eller en kurv klar på benken og sette fram når tallerknene er tomme og klokka ennå ikke tilsier leseslutt.

Og så vokser julepresanglageret samtidig. Så det er litt hemmelig hva som lages....


De to store har hver sine kvelder ansvar for å rydde bordet etter kveldsmat. Minstemann går strakt i seng etter tannpussen. 

Vi leser høyt hver kveld. Men den felles fortsettelsesboka vi holder på med til enhver tid, leser vi bare når alle barna er hjemme. Så varierer vi med andre kortere bøker hvis en av de eldste barna er på trening. 


Har dere noe dere gleder dere til hver dag?

fredag 15. november 2013

Fredagstanker: Skammen over uvitenheten.


Dette starter som en bokomtale. Og så fortsetter det.

Jeg leser Sofi Oksanens Stalins kyr. Igjen. Og den går rett inn - akkurat som forrige gang. Dette er den mest nakne, direkte skildring av et liv med spiseforstyrrelser jeg har lest. Vi får leve gjennom alle Annas detaljert uttenkte grep for å mestre livet gjennom spiseforstyrelsene sine, alle vurderingene, alt som skal gå opp, mengder, tidspunkter, typer mat, renselse gjennom oppkast, medisiner, vitaminer, alkohol. Alt for å døyve, alt for å kontrollere, alt for å mestre. Og spisingen hennes handler ikke bare om kropp og henne selv, det er så nært sammenvevd med Annas liv, menneskene omkring og de ulike samfunnene hun tilhører, all skam og fortielse og forandring som er omkring henne, fra før hun blir til. 

For dette er ikke en roman om spiseforstyrrelser. Det er først og fremst en roman om Estland. Annas liv som datter av en estisk utflyttet kvinne og en finsk mann, oppvekst i Finland, opplæring til taushet og fortielse om sitt estiske opphav - for alle estere ble regnet som russere, og alle russiske kvinner er horer. Og alle reisene tilbake til mormor og slekta i Estland, alle de kompliserte reisene mor og Anna gjør, alt som skal til av papirer og frister og regler og bestikkelser og medbrakte varer for å tilfredsstille slekt og hjelpere. Og Annas lengsel hjem. Et hjem hun får stadig mindre tilgang til - nye regler hindrer henne, nye skikker krever at hun selv endrer oppførsel og påkledning - for å være vestlig nok, finsk nok, både i Finland og i Estland. Og etter selvstendigheten ser hun hvordan hennes gamle Estland, sovjet-Estland, som var det "hjemme" hun alltid lengtet etter - gradvis forsvinner.

Skam og fortielse og selvfornektelse er en av de mange trådene i denne boka. Hva kan vi gjøre for å bli og være oss selv, når vi blir pålagt en ramme av skam og fornektelse. Annas løsning er kontroll. Kontroll over kroppen. Kontroll over følelsene. Ikke kjenne etter. Ikke ønske og ville noe. Ikke bli for sårbar. Og så mestre kroppen, spisingen, spyingen, vekta. Og det er så sterkt hvordan Oksanen beretter slektas og Estlands historie innimellom Annas nåtidsberetninger om kontroll og hjemlengsel. Sult. Angiveri. Henrettelser. Frykt. Okkupasjon. Håpet om at et skip fra vest skulle redde dem. Forvisningene. Sibir. Overvåkning. Tvangskollektivisering av eiendommene. Frykt, fortielse, overlevelse, mistenksomhet.




Min reaksjon er som sist jeg leste boka - min flauhet over egen uvitenhet. Om hvor lite jeg gjennom hele oppvekst og halve voksentid overhodet har visst og forstått om disse tre nabolandene rett på andre siden av Østersjøen. Oksanen beskriver også den finske uvitenheten om et land bare noen mil unna, med språk som ligner finsk - en uvitenhet som Anna må leve med, for hun skal jo også fortie sin estiskhet. Nære naboland, okkupert og undertrykket og innlemmet i Sovjetunionen - befolkningen undertrykket, drept, deportert, fratatt jord og eiendeler. Og sviktet av vesten. Og fortiet av oss også. Innlemmelsen i Sovjetunionen ble aldri anerkjent av vesten. Men stilltiende akseptert? Var det sånn


Lærte du noe om de baltiske landene på skolen? At hver av disse tre landene har sin historie sammenvevd med Norden og Europa forøvrig? Om deres kultur og selvstendighetstid? Om hva som ble fratatt dem? I vår tid.

Min skolegang var under kald krig og med klare og enkle motsetninger mellom øst og vest. Vi var vest og vi var bra. Det var et stabilt verdensbilde. Framtidig dynamikk var i større grad knyttet til nord-sør-dimensjonen - der vi lærte det rette om bistand og utviklingsland og likeverd.

Jeg fulgte med i verden som barn. Og jeg hadde store ambisjoner om å gå inn i de rette kampene og gjøre verden bedre. Jeg klippet ut A-magasinartikler om andre land hver uke og samlet i stabler på rommet mitt. Som sekstenåring sto jeg på stand for Amnesty International på skolen, skrev brev om samvittighetsfanger og var med på å starte lokallag av Ungdom mot Atomvåpen. Vi dro til Oslo og gikk fakkeltog foran den amerikanske ambassaden. Som nittenåring var jeg i ledelsen av Operasjon Dagsverk og reiste rundt i Nord-Norge med leiebil og en kassett med tjue lysbilder og holdt foredrag om sørlige Afrika og kampen mot apartheid. Og sånn har jeg da holdt på. Sikkert mest for min egen del - men jeg var jo i hvert fall  ikke et barn eller en ungdom med hodet i sanda og øra i walkmannen, uten bevissthet om verden.
Men disse tre "nesten-nordiske" landene som vi i vesten så grundig sviktet og glemte - de hørte jeg aldri om. Det var bare Sovjet. Det er virkelig til å skamme seg over!

Selv seinere, etter den baltiske frigjøringen, da jeg som nyutdannet i min første jobb fikk ansvar for å lage og administrere UD-finansierte demokratiseringstiltak i nylig selvstendige Estland - og hadde mange inntrykksfulle reiser dit, møtte mange, lærte masse - og bidro sikkert bittelitt gjennom kurs for lokalpolitikere - og en stor kvinnekonferanse - selv da, så forsto jeg virkelig så lite. Jeg forsto så lite.


Det gjør jeg sikkert fortsatt. Det er bare å være ydmyk. I min polstrede velstandsboble her i Norge. Med trygge skoleveier og gratis helsetjenester for barna mine og trygghet for at jeg alltid kan gi barna nok mat både i dag og i morgen. Jeg vet lite og forstår lite. Jeg begriper ikke hva som foregår i Syria, bare at det er forferdelig. Jeg føler meg avmektig.

Men det er et oppdrag til meg selv. Ta dette ydmyke utgangspunktet og gå videre og være åpen for å forstå mer, lære mer. Ikke la meg lure og passivisere.  Søke innsikt. Og bruke innsikten som best jeg kan.

Og dette er et oppdrag til oss som har barn som vokser opp med alle privilegier omkring seg. Vi skal ikke bare oppdra rike barn som ikke vet eller bryr seg. Vi skal gjøre vårt for å oppdra ansvarlige verdensborgere, som forstår at verden ikke er enkel, svart-hvit, øst-vest-nord-sør - men komplisert og utfordrende - og det er vårt ansvar å leve ansvarlig midt i det kompliserte.

God helg.

torsdag 14. november 2013

Glede seg til jul! Med god samvittighet.


Tiåringen har sagt det i sikkert en måned allerede - Jeg gleder meg sånn til jul. Begge de minste har begynt å telle ned dagene allerede. De er i gang. De er så godt som aldri innom noe kjøpesenter - stakkars barn - så de er overhodet ikke påvirket av handelsstandens tidlige julesalg - dette finner de rett og slett i sine egne hjerter, de gleder seg til jul. 

De sitter rundt middagsbordet og snakker om jul, de minner hverandre om hva vi pleier å gjøre, de forsikrer seg om at slik skal det være i år også, de spør om og om igjen om Mormor og Morfar kommer til julemiddagen eller til grøten i år (og jubler når de hører at i år kommer de på kvelden, ikke til grøten - jubelen er fordi de ser sjansen til å få mandelen selv; når Morfar er her til grøten midt på dagen så får han alltid mandelen!). For noen uker siden var ei venninne av tiåringen her en hel søndag - og frøkna mi satte igang, spurte den andre om hva de pleide å gjøre - og begynte å fortelle selv en minutt-for-minutt-beretning om hvordan julaften er hos oss -  "Først våkner vi..."

Jeg synes det er godt å høre. Det er en bekreftelse på at det er noen tradisjoner i livet deres som teller for dem. Vi som familie har skapt og valgt noen tradisjoner - og vi har tre små tradisjonsbærere som tar i mot og bærer dette videre. Og som setter stor pris på det.

Vi har valgt vår egen jul. Vi satte for mange år siden strek for å farte land og strand rundt med babyer og julepresanger og reiseseng og bleier og alt utstyr for å feire jul et annet sted. Vi så at vår lille familie trengte og ønsket roen rundt å feire jul i eget hjem, der vi jo gjorde i stand i hele desember. Det ble helt feil å forlate alt og ha jula et annet sted. Og vi ville at ungene nettopp skulle ha denne opplevelsen av at jula og juletradisjonene - den er her hos oss. 

Noen år har vi to besteforeldre med oss på julaftens kveld. Noen år er det "bare" oss fem. Vi var spente første året det var nettopp bare oss fem. En baby, en treåring og en femåring og oss to voksne. Ville vi klare å få det til å føles som "ekte jul" - litt høytid - noe som skilte seg fra en vanlig hverdagsmiddag med bleieskift midt i måltidet og noen som sitter under bordet og noen som heller vil løpe rundt...? Jo - det gikk. Det var jul og det var oss og alt vel.

Og nå har vi altså disse framvoksende tradisjonsbærerne - som husker alt vi skal og må og ønsker og selv vil være med på alt og gjøre alt - akkurat som i fjor. Og som gleder seg til det hele - i lang tid.

Og poenget mitt her er: Det er jo flott. Det er aldri for tidlig å glede seg!

Det er jo en fast tradisjon her i landet at noen skal klage over at jula starter altfor tidlig i butikkene. Joda, det gjør den vel. Men det er mye annet som har helt skrudd timing, det er jordbær i januar og "lørdagsgodt" hver dag - og alt for mye året rundt. Det oppgjøret og den kritikken må vi virkelig veldig gjerne ta - men ta det året rundt. Og ikke la butikkene styre hva du får lov til å glede deg over, - og ikke la kjøpesenterkritikken hindre deg i å glede deg.

For det er aldri for tidlig å glede seg. 

Det er aldri for tidlig å tenne lys i mørketida.

Det er heller aldri for tidlig å være godt forberedt. Vi kan godt strikke varme votter i mai - for å ha dem til neste vinter. Det er heller ingen grunn til å ikke ha juleverksted i god tid før jul. November er den beste juleverkstedtida. Da kan vi jo rekke å lage ekstra mye.

Mye av tida før jul handler - også fra gammelt av - om forberedelser. Hvis en er en familie som liker å lage mye selv, så er jo dette mye av kosen med jula - alle forberedelsene og glede-seg-tida.  Det er ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for å kose seg med juleforberedelser i lang tid.

Særlig nettopp nå i mørk november.

Jula kommer til jul. Jeg er i grunnen glad ungenes telling viser at det er ganske lenge til. Men førjulstida er også en tid. Den kommer i hvertfall snart.


(og slapp av, vi har ikke flettet kurver ennå i år, bildet er gammelt... Men vi har laget noen hemmeligheter...)

onsdag 13. november 2013

anonymitet på nett?


Jeg har skrevet blogg i flere år. Det ser ut som om folk er her og leser rett som det er. Men jeg har jo ikke sett dere i øya. Så - her er jeg.
Jeg var helt sikker på at jeg skulle ha en anonym blogg da jeg begynte. Uten navn og bilder. Bare ordene i sentrum. Og så har det rett og slett blitt en del pene bilder av blomstene i hagen min - for å få noen fargeklatter. Om igjen og om igjen. Jaja, det er vel til å holde ut med noen blomster. Anonymt er det i hvertfall!

Poenget med anonymiteten har blitt mindre med tida, synes jeg. Jeg er jo meg - både i bloggen og i andre tekster jeg skriver under fullt navn. Det er jo meg som skriver dette, ikke en fiktiv person. Gjemselsleken blir litt rar i lengden. Det er jo ikke noen hemmelig kjendis bak tekstene mine. Det er jo bare meg. Jeg skriver jo på nett fordi jeg vil at noen skal lese - det er et budskap fra virkelige meg. Da trenger jeg jo ikke gjemme meg.


Men jeg synes fortsatt at anonymitet og vurderinger av og begrensninger i hva en deler og hvordan en deler er viktige spørsmål. 

Det vil alltid være sider ved livet og ved vår identitet vi ikke deler med andre. I tekster, på nett, eller overfor naboer og folk vi møter på gata. Ingen av oss er forpliktet til å utlevere alt, ingen av oss kan utlevere alt. Noen ganger møter jeg argumenter om at de som ikke på lik linje forteller om dårlige dager og vonde sider ved livet ikke har troverdighet i sine beretninger. (For eksempel når folk bare viser disse pene bildene sine av pene barn og vellykka kaker.) 

Jeg synes det er noe tull. Dette er en form for "bekjennelsesplikt" som egentlig bare slår ut i løse lufta. Sannheten blir ikke mer fullstendig av slike "krav". Ingen av oss viser eller deler alt. Alt er et utsnitt. (Men at rene glansbildeblogger og -beretninger uten dybde og nyanser ikke er særlig interessante - for meg - det vil jeg jo bekrefte. Kanskje andre har glede av det.). Alle har noe som går bra og noe som går mindre bra. Det kan noen ganger være godt og givende å dele med andre om det en strever med i livet, og det kan være godt å se at andre er i samme situasjon. Men vi gjør alltid valg og vi sorterer hva og hvordan vi beretter og viser -  basert på ulike vurderinger.

Vi lever ikke alene. Våre liv er ikke bare oss selv. Sider ved livet som er utfordrende eller vanskelige - involverer ikke bare enkeltpersonen - meg, men også andre nær oss.  Andre som vi har større ansvar overfor og forpliktelser i forhold til enn leserne der ute. Sannheten er ikke bare min. Få av oss er Knausgårder som skriver ut hele livet til alle rundt seg - eller tar bilde av alt. Det er absolutt diskuterbart om noen av oss egentlig har rett til det. Kan man dele et bilde av en illskrikende og rasende treåring - kan man berette om en opprørsk og "håpløs" femtenåring - kan man dele barnas historier når de har det vanskelig - eller egen frustrasjon over andre voksne rundt oss. 

Har vi rett til det?

Anonymitet kan kanskje gi et rom for å dele mer enn en gjør under fullt navn. Men vi må alltid gjøre vurderinger og ta hensyn allikevel. 

Dette er en vanlig dag. Tidlig opp. Husmor- og mammasysler på morgenen. Brødbakst og annen matlaging på tur før jeg vekker ungene. Lang frokost - men allikevel litt masing før alle er avgårde - og det bare er katten og jeg som steller hjemme. Skrivedame som bør være litt effektiv på pc-en i stua. Repeterer litt om levekår på 1860-tallet. Reflektere over danning, nytte og nødvendighet før og nå. Skrive litt mer om det samme. Få fasong på en artikkel. Få den bedre. Sjekke referanser. 

Innimellom sjekker jeg om ulike fjernadopsjonsordninger. Og Filippinene. 

Og koker litt mer te. Og tar altså disse avslørende bildene. Og snart må jeg gå en tur for ryggens skyld og til ære for det fine været. Og snart kommer første skolebarn hjem. Og seinere skal jeg skrive mer fag, ta i mot flere unger, følge opp lekser, bake vanlig brød (det glutenfrie lagde jeg i dag tidlig, jadda), lage potetsuppe til middag og få noen på fotballtrening og fyre opp for kvelden, følge på dansetrening, sette på vask, fryse ned brød, lese høyt, synge på sengekanten og finne min egen sengekant.... Interessant liv, ikke sant...


Hvilke vurderinger gjør du med hensyn til billedbruk av deg selv og familien på nettet? Hvordan vurderer du anonymitetsbehov og/eller bekjennelseskrav?

(Og - hvis du har vært innom her før - jeg ser vel akkurat ut som du tenkte ikke sant?)

Ha en fin dag!