torsdag 28. november 2013

Tid for kalenderprat


Jeg har jo unger som følger med og er taleføre så det holder. Og jul har vi snakket om (har de snakket om) i et par måneder. Og de sørger for å få bekreftet at vi skal ha kalendere i år også. Ikke sant, Mamma.?

De aner nok ikke hvilken stor debatt de relaterer seg til. Tenk de aner ikke konsekvensen av det de sier! De tenker rett og slett på en hyggelig tradisjon - uten å relatere dette til barnepsykologens vurderinger av om dette er skadelig for barn -  eller om dette fører til at deres travle mor blir a) utslitt - eller b) uglesett i Blogglandia fordi jeg lager en pakkekalender selv og dermed ødelegger for de som ikke gjør det. (Ikke en. Tre.)

De bryr seg slett ikke om dette der de sitter og fjaser. De bare liker at det er som i fjor. Og året før. (Og de bryr seg slett ikke om dette er dyrt, for det tror jeg de skjønner at det faktisk ikke er og ikke kommer til å bli her i huset.)

Og slik har jeg tenkt å forholde meg til de fleste av våre juletradisjoner. I år også. Vi gjør våre små og store greier fordi vi synes det er koselig. Og noen ganger snur vi om og dropper noe eller lager nye tradisjoner. Og noen ganger er det litt mye og litt strevsomt også, eller det blir noen litt for seine kvelder på Nissemor selv. Det kan jeg godt innrømme. Men det blir det mange ganger ellers i året også.

Vi hadde adventskalender da jeg var barn også. En liten sjokolade pakket inn i rød serviett og festet på hver av de 24 hønseringene sydd oppover den grønne strieløperen. Den samme hvert år, men nye sjokolader! Annenhver dag til Lillebror og meg. Og en vakker pappkalender med små krybbefigurer av plast, gjetere, dyr, konger og Maria med Jesusbarnet. Også der den samme hvert år. Tradisjon og hyggelig i mørke morgenstunder. Som mellomstort barn laget jeg en liten stall der alle de små figurene kunne plasseres inn underveis i desember. Det var kjempefint. Men samtidig var jeg bittelitt misunnelig på klassekamerater som hadde pappkalender med sjokoladefigurer kjøpt på Samvirkelaget. Det fikk jeg ikke før jeg var 25 år og bodde i kollektiv og studievenninna mi forbarmet seg over meg....

Og jammen er jeg så vanskelig at jeg ikke kjøper ferdigkalender til ungene mine heller. Stakkars små. Enda det finnes alt mulig der ute - har jeg hørt...


En stund etter at det hadde blitt tre unger her i huset så hadde jeg så lyst til å lage det som skulle være disse ungenes faste minneverdige adventskalender - Selveste Kalenderen. Til hvert barn. Så da sagde mannen og jeg malte og lakka og ordna og spikra. Og vi hang opp og pakkene ble pakket. Så nå har vi den tradisjonen. Slipper å tenke på det. Før disse kalendrene flyttet inn hos oss hang det småpakker på snor under ei bokhylle for eksempel. Det var også stas.

(Denne skrivedamevarianten av adventskalenderne ble realisert for to år siden, du kan lese om det her. Den blir kanskje gjentatt - men ikke i år...)


Men litt tanke på innholdet er det jo. Og selv om det bare er småtterier å få - så har jeg altså ordnet meg slik at det finnes 72 småspikre å henge disse småtingene på. Så da gjør jeg jo det - selv om det er litt mye. Fordi jeg gjorde det i fjor. Og det er jo litt koselig også. Det er kanskje en blyant eller et viskelær, det må skolebarn ha uansett. En klinkekule eller et glansbilde er jo en fin skatt å starte dagen med. En liten sjokoladebit er stor lykke. Hvis jeg vet at noen trenger nye vanter, så kan jeg jo pakke inn en om gangen i to pakker. I fjor var det en del diktstrofer og ordspråk med noen dager, fint rullet sammen.

Pakkekalender betyr ikke at det må være dyrt eller at en må kjøpe masse fjas. Det slår jeg bare fast. Vi legger terskelen selv i eget hjem. Det er vi som lærer ungene hvordan det skal være.

Det er fritt valg om man har adventskalender. Men det er lov. Og det er lov å kose seg med å lage den - og det er lov å kose seg med å åpne den. Og det er lov å være like bevisst i forhold til innhold og pris osv som en er med andre ting resten av året.

Og jeg gjentar: Det er lov å kose seg. Det er lov å lage små magiske øyeblikk med småtroll. Før jul og ellers i året. Det er lov å tenne lys og skrelle en klementin og være takknemlig. Det er lov å la det kile i magen over en bitteliten pakke med en glitrende klinkekule i en mørk desembermorgen.



onsdag 27. november 2013

Bry deg. Bland deg inn.


Jeg synes jeg var "flinkere" før. Til å hive meg rundt og rekke ut hender og armer og tid. Før jeg hadde egne barn å mette og egne sengekanter å sitte på hver kveld og ørten møkkete regndresser som måtte tørke til i morgen og alltid for lite søvn. Det var lettere å stille opp og melde seg og ta i et tak både her og der. Og jeg pusset opp andres kjøkken og var barnevakt og kom med mat og organiserte flytting for slitne folk som ikke skjønte at de ikke greide det selv. Det er ikke så mye av det nå.

Men jeg blander meg fortsatt inn når jeg havner midt oppi noe. Mener og involverer meg. Griper inn i skolegården og på T-banen. Og baker til nybakte foreldre. (Men drar kanskje ikke spontant på besøk for å hjelpe til folk med å komme i mål med oppussing lenger...)

VG skriver i dag om det vanskelige og viktige med å be om hjelp - og om å tilby hjelp når en familie er i krise, for eksempel ved alvorlig sykdom. Det burde være en vekker for oss alle. Til å se oss rundt og tørre å banke på. Noen ganger vet vi at det er alvor. Det er krise. Selve krisen, smerten, frykten og sorgen kan vi kanskje ikke gjøre noe med. Men vi kan avlaste i det vanlige praktiske livet. Lufte bikkja, hente i barnehagen, vaske til jul eller ta over handling eller levere ferdig middag en gang i uka.

Og vi burde jo alltid gjort mer. Ofte glir en tilbake i sine egne rutiner etterhvert. Det gjør ikke familien som er i krise. For noen går krisene aldri over. Det er lett å glemme at vi fortsatt trengs - at når kriser er varige er behovet enda større.

Og ser vi ingen kriser rundt oss - så kan vi allikevel bry oss og blande oss inn og tilby en hjelpende hånd. Det er mange behov rundt oss alle.

Snart tid for nyttårsforsetter. Men vi kan begynne i dag.

tirsdag 26. november 2013

Dagens tekst. Om hvorfor vi blir så opprørt over pengebruk og barn.

Min kommentar og analyse av debatten om pengebruk, merkeklær og barn. På "trykk" på NRK Ytring i dag. 
Her er den opprinnelige teksten. Den er littegranne lenger - Ytring kortet litt og delte opp litt, greit nok. Og så du det flotte bildet de brukte - av han kjekke femtitallsgutten i nye bukser!

Løft blikket! Hvorfor blir vi så opprørt over pengebruk og barn?
Noen har oppdaget at det finnes kjempedyre barneklær å få kjøpt, og at dyre merkeklær til barn faktisk går unna i butikkene.

Dermed er debatten i gang. Er det galt eller greit med dyre merkeklær til barn? Og folk mener og mener. Noen mener at dette er forkastelig og bortkastet og noen mener at dette burde ikke andre mene noe om, for de som har råd kan vel bruke penga sine som de vil. Og det kan de jo; det har de alltid gjort. Men vi kan vel snakke om det allikevel?

(Straks får vi også årets debatt om adventskalendrene, om de er for store, for dyre, for hjemmelagede eller for kommersielle – eller om de påfører andre foreldre dårlig samvittighet.)

Det grunnleggende spørsmålet her er jo hvorfor vi blir så opprørte av slike saker?  Hva kommer det av at pengebruk eller annen form for ekstrainnsats på barnerelaterte saker blir så omstridt, så kritisert, her i et land som er preget av så stor overflod og velstand sammenlignet med bortimot alt annet både historisk og globalt? Der voksne stadig bytter telefoner og betaler dyrt for andre forbruksgoder. Der det brukes penger på alle kanter i bøtter og spann. Det burde jo være logisk at i et slikt land, fylt av melk og honning, så drypper det både honning og dyre boblejakker på de søte små.

Vi opplever ingen tilsvarende intens debatt om utslag av voksenforbruk, om biler og vinflasker og weekendturer og dyre støvletter. Men når det gjelder barna, så tar vi av. Noen angriper og noen forsvarer seg, og stor intensitet er det fra begge sider. Til dels kan vi forklare dette med den evige Janteloven som vi visst aldri kan frigjøre oss fra; individualisme, velstand og valgmuligheter til tross – så skal du fortsatt ikke tro at du er noe, du er ikke bedre enn oss som kjøper billige boblejakker! Så kom ikke her!

Men det er faktisk et enda mer overordnet perspektiv her. Vi trenger å løfte blikket og ta inn over oss at nettopp denne synlige uroen, forsvaret og angrepene i forhold til ekstravaganse og «for mye» for våre barn, den representerer en mer grunnleggende uro. Det er vår uro overfor framtida. Barna representerer framtida for oss alle. Den framtida som ungene våre og naboens unger skal leve i og ta ansvar for også om femti og seksti år. Den måten vi oppdrar barna våre på i dag, både som foreldre og som samfunn, marked, kultur og demokrati, den preger de perspektiver og de valgmuligheter og den etikk disse barna møter framtida og sitt eget voksenansvar med.

Derfor reagerer vi så sterkt. Fordi vi bærer på denne grunnleggende uroen.

Denne uroen er ansvarlig. Den er nødvendig. Når vi er urolige for framtida til dagens unger – så er det noe viktig på gang. Da kan det virkelig være på tide å stoppe opp og tenke seg om en gang til. Når vi blir så opprørte og urolige – eller eventuelt så defensive på forbrukets vegne - så mener jeg at dette stammer fra en slags felles uro over hva slags utrustning vi egentlig gir barna våre for å håndtere ei ukjent framtid. Ei framtid der vi jo alle forstår at det kan stilles flere krav enn at de kan dra kort og handle på nett.

Noen mener det er moralisme å diskutere barn og forbruk. Gjerne det. Moral er til for å brukes. Og vi kan faktisk godt diskutere det moralske ved høyt forbruk. Fråtseri var som kjent en av de opprinnelige dødssyndene. Mange av oss i dette hjørnet av verden ligger dårlig an, hvis det er tilfellet. Men da må vi naturligvis diskutere forbruk totalt sett, ikke bare knyttet opp mot barn.


Det er ansvarlig å være skeptisk til det høye forbruket vi ligger på i dag her i vårt rike hjørne av historien og kloden. Både for voksne og barn. Det å vasse i rikdom gir på ingen måte en moralsk rett til å forbruke mer og mer til seg selv. Vi må som foreldre og som samfunn ta stort og tungt ansvar for å skape både en barndom og en framtid som er bærekraftig for våre egne og resten av verdens barn.  Den veien går ikke gjennom de dyreste boblejakkene og rekordstore julepresanger.  Men heller ikke gjennom det enda større voksenforbruket. 

Løft blikket! Hvorfor blir det så mye bråk om pengebruk og barn?



Det brukes penger i bøtter og spann her på berget. Men når det dreier seg om barn, for eksempel merketøy eller kalendergaver - da reises det bust og debatteres for harde livet. Hvorfor? Hva ligger under? Er det bare Janteloven som aldri slipper taket - eller er det et mer grunnleggende spørsmål, en mer grunnleggende uro som gjør dette så betent?

Det skriver jeg om på NRK Ytring i dag - les her.


mandag 25. november 2013

begrensningenes tid



Dette er vel den tida vi kjenner mest på at vi bare er noen små mennesker, og at naturen og årstidene er mektige krefter. Kort sagt, vi er ganske slitne ganske ofte ganske mange av oss. Smale i blikket om morgenene. Litt bleike både morgen og kveld. Ganske trøtte. 

Og ute mørkner det tidligere og tidligere.

Og så er det denne tida vi stiller så store krav til oss selv. Vi skal helst ta i et ekstra tak. Vi skal avrunde nok et år her på jorda og forberede oss på det neste. Vi skal tenke på dem som er våre både fjern og nær. Vi skal veldig, veldig gjerne tenke på alle dem som kunne trengt en utstrakt hånd. Vi skal arrangere og møte opp på alle avslutningene, klappe, bake, kjøpe lodd og legge trøtte barn. Arrangere julekonsert og stryke luciakjoler. Vi skal fullføre prosjekter. Vi burde vaske kjøkkenskapene. Skrive kort. Lage dørkrans og kalender. Strikke votter til alle. 

Vaske golvet og bære ved gjør vi daglig. Fuggelband og tre venter vi med.

Og samtidig skal det vanlige dagliglivet gå rundt. Med sine fulltids- og deltids-jobber og absolutt fulltidsliv. Med lekser og fotballtrening og vennegruppe og artikkelskriving og brødbaking og suppekoking og korøvelser og kveldsmøter og referater og jobbreiser. Til og med bygge drivhus, driver vi med. Det er jo ikke tomt og innholdsløst dette livet, akkurat!

Så da, disse små menneskene i denne mørkeste tida, vi små menneskene som gjør som best vi kan med å lage levelige livsfilosofier og verdiprioriteringer - og som faktisk vet at vi velger selv og bør legge vekt på det som er viktig, hva gjør vi da når vi ikke strekker til. (For vi har jo skylda og ansvaret sjøl når vi legger i vei med så mye, forplikter oss og tar på oss så mye og til og med også mener at noen ganger er jo kjøkkenskap også viktig (ikke nødvendigvis i desember, da, mye bedre i mars).)
Men - vi må også "puste på ei stund". Det hører med og det er lett å glemme i slike tider hvor det er så mye på alle lister. 

Men de smale øynene vet jo best. Så dette er begrensningenes tid. Vi kutter litt hver dag for tida. Alle kan ikke gjøre alt. Da henger vi ikke med i svingene og da bevarer vi ingen glede over innsats og aktiviteter og ingen krefter til neste dags tørn. Vi rasjonaliserer og planlegger og kutter ut litt. Det er ikke alltid så lett å innse at vi ikke greier alt. Vi vil så gjerne ta oss sammen og være flinke og strekke til. Men det er ansvarlig å innse begrensningene. Og så blir det mange varme kopper og mange telys og ganske tidlige kvelder for tida.

Så går det vel rundt fram til sola snur.

Strekker kreftene til hos dere på denne tida?

- og i blant kan en jo få med seg et solgløtt i en novemberskog....

fredag 22. november 2013

Fredagstanker: Foreldre til spesielle barn



Jeg tror det er noen år siden sist. Men i går var mannen og jeg på teater - alene - og det var ikke Hakkebakkeskogen. Vi så Stort og stygt av Olaug Nilsen på Det Norske Teateret. Og lo og gråt. Og gråt litt mer etterpå. Og det var fint med en voksenkveld i byen med kjæresten min.

Vi møter to par som er naboer i samme bygård, Maria og Sverre med barnet Arve på nesten tre år og med et nytt barn på vei, og høygravide Silje og Ole som venter sitt første barn. Silje har lest alt, forberedt alt, kan barneoppdragelsesteori utenat og hun har strøket babystrømpebuksene. Og hun reagerer på måten naboparet håndterer sitt skrikende lille barn. Maria og Sverre er slitne og bekymrede. Barnet Arve er lite tilgjengelig, det er ingen øyekontakt, knapt noe språk, det er repetitive bevegelser, sære vaner, selvskading og slåing av andre. Men helsestasjonen sier at "alt er normalt".

Stykket har gått lenge og jeg har lenge ønsket å se det. På en måte handler det om å være forelder til spesielle barn, barn som en som forelder med en gryende uro i magen og stadig høyere skuldre må se at er ikke helt som alle andre. Så er de vel spesielle da. Kanskje med en diagnose en gang der i framtida. Men her og nå og for alltid ditt barn som trenger deg 24 timer i døgnet, uansett hva som en gang ville vært dine tanker og ønsker om livet ditt. Du kan ikke sove når barnet gråter og slår seg selv natta igjennom. Du kan ikke ta en kaffekopp med en skravlete venninne, du må alltid være dette barnet.

Ja - på den ene siden handler det om dette. Dette som noen kan kjenne seg sterkt igjen i - og som kanskje andre kan tenke at jaja, det er heldigvis ikke oss.

Men på den annen side handler om det om å bli foreldre - i det hele tatt. Siljes overkontrollerte og bedrevitende tilnærming og lite fleksibilitet overfor det uventede eller det som ikke stemmer overens med bøkene og nettinformasjonen - ja, den kaller både latter og gjenkjennelse. Det er en frigjørende latter, fordi vi jo samtidig ser den uendelige sårbarheten i å tilstrebe en så stor grad av kontroll over dette, livet, det nye livet, familielivet, fødselen, kroppen - og barnet - den nye som kommer og som du ikke kontrollerer, uansett hvor mange bøker du har lest og hvor pent du har brettet strømpebuksene på forhånd.Vi vet det jo, vi sitter der i publikum, et svært voksent og kvinnedominert publikum (kjære vene - ta med mennene deres!) - vi er sikkert foreldre de fleste av oss. Vi vet jo at Silje balanserer på ei tynn tynn line. At hun kommer til å falle. At ingen kan forbli oppe på den lina. (Heldigvis har hun da Ole, som både er raus nok til å si "Da er vi ferdig med det" når hun omsider ber om unnskylding for både det ene og det andre - men som også smeller til og forteller henne hvor sneversynt hun også er. Og så er han der, uansett. Fin fyr.). Og når Silje tredje natta etter fødselen vakler inn på et vaktrom på sykehuset og sier at "jeg har ikke sovet på tre timer..." - så ryster vi, erfarne publikumsmammaer og -pappaer, på hodet. Hva trodde du, da, Silje! Tre timer! Hva med noen år?

Denne sårbarheten for oss alle. Barnet som ikke er slik bøkene sier eller slik drømmene våre var. Barnet som er seg selv. Alle barn er spesielle.Og vi foreldre har dette helt spesielle ansvaret for dem, uansett hvordan de er. Vi skal  forstå dem, kjempe for dem, bære dem og bære dem. Fordi de er våre.

Og der står gravide Maria, og ser på nesten-treåringen- som utfører merkelige ritualer med knekkebrød og pålegg, om igjen og omigjen. Helt utilgjengelig. Uten blikk og respons. Mens radioen bringer debatt om tidlig ultralyd og kvinners valg. Rett til å velge. Rett til å vite.
Og det er en egen debatt. Men stykket viser oss jo denne sårbarheten - at til tross for kontroll og forberedelse og googling og kunnskap, så møter vi det usikre, det avvikende, det ukontrollerbare - det vi ikke kunne forutse og det vi ikke kunne velge (og aldri ville valgt) - alle sammen. Og det er vårt barn. Uansett.

Stykkets tittel kommer av Halldis Moren Vesaas sitt dikt om byttingen. Ut fra gammel folketro var de "umulige ungene" byttinger, forbyttet med det egentlige gode barnet. Oppskrifta på å få tilbake det egentlige barnet ditt, det gode (det du ønsket deg!) var å slå og plage det vanskelige barnet, til det blir byttet tilbake igjen.
Men det gjør jo ikke foreldre. Vi kjemper for de vanlig-spesielle barna våre alle sammen. Og elsker dem. Og lever dette livet som vi fikk.


Voggesang for ein bytting

Halldis Moren Vesaas


Bysse bysse stort stygt barn.
Troll blir du kalla med rette.
Digraste gryta må hengast i jarn
om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som må bysse ein bytting.



Du er ikkje barnet mitt,
men eitt som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vakkert og blidt,
og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste.



Bysse bytting stor og stygg
-sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,
og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
men du, du er hata av alle her,
så trengst det da visst at eg har deg kjær.
- No trur eg du endeleg sovnar…





onsdag 20. november 2013

Solan og den røde lenestolen



På søndag hadde vi en spesiell utflukt. I stedet for å gå i skogen i det fine været dro vi til Colosseum kino og så Jul i Flåklypa. Midt på dagen, i selveste byen, under den store kuppelen, med bittelitt godteri og en god film. (Den er verdt å se - for alle aldre. Den gamle Flåklypa-filmen har vi kost oss med haugevis av ganger. Denne nye er ny - men linker seg allikevel godt opp mot den gamle. Det er humor og handling og spenning og finurligheter filmen igjennom. Og "ordentlig gammeldags" dukkeanimasjon er godt å se!)

Og jeg synes at de har det så koselig, Reodor, Solan og Ludvig - i den vesle skakke hytta med Reodors like skakke verksted ved siden av, høyt oppe på fjellet. De har det de trenger, et par rom, en god vedovn, bøker og lys og varme, litt kaffe - og det de mangler finner Reodor opp. Ute er det skog og harepus og utsikt og kanskje kommer snøen.

Så var det lenestolen da. For, voksen som jeg er, så er det rett og slett lenestolen til Solan som sitter mest igjen etterpå. Der sitter Solan i fred og ro på ettermiddagene. En rød ørelappstol til å lene seg tilbake i. Og konjakk-glasset har han klart. Det er så jeg tenker at sånn vil jeg også ha det. Sitte der i lenestolen på ettermiddagene og småprate, puste ut etter dagens dont. (Jeg kan godt droppe konjakken. En tekopp - og i blant en liten skvett rødvin er også bra.) 
Men denne fredelige, tilfredse og nestentilenhvertid pågående sittinga - den var sterk for meg.

Er det virkelig så sjelden at jeg bare setter meg? Vi har jo både myke (vel, en da) og harde (flere) stoler - og et par sofaer. Det kan jo sittes. Men det er svært sjelden jeg bare sitter. Jeg setter meg litt med ungene ved kjøkkenbordet og hjelper med lekser - og strikker samtidig - og spretter opp og fortsetter med middagsstellet. I blant sitter vi igjen litt ved bordet vi voksne - får truffet hverandre endelig - men ofte så må noen fyke avgårde og følge på fotballtrening eller gå på FAU-møte eller noe annet. Noen ganger lander vi voksne ved kjøkkenbordet seint på kvelden etter alt og når vi egentlig burde sove og ta opp brød og ved og... Jeg sitter jo ned ved kveldsmaten og reparerer og hekler, strikker og spretter opp og henter en klut eller tranflaska og fyller på mer mat til pus. En gang i blant i helgene setter vi oss i sofaen og ser en film.

Men å bare sette seg ned på ettermiddagen og "puste på ei stund" uten at jeg skal noe annet - slik Solan virkelig gjorde i halve denne filmen! Tenk at det er så tydelig og etterlengselsfullt for meg. Det må jeg virkelig tenke på.

Så nå har jeg et nytt uttrykk. Jeg har stunder med "den røde lenestolen" - "røde-lenestols-moments" rett og slett. Jeg merker meg de stundene. Når jeg bare setter meg og lar det andre fare, småprater, tar opp ei bok,  puster på ei stund.

Dermed merket jeg at jeg faktisk kunne sette meg "i den røde lenestolen" (i den blå sofaen) i går ettermiddag. Etter middagen. Med tekopp. Med egen bok, selv om klokka bare var seks på ettermiddagen. Med en tiåring som øver til korets julekonsert med toner som får tårer til å trille. Med en lesende tolvåring ved siden av meg. Med noen flere tårer over skjebner og kamp og menneskers styrke i Roy Jacobsens Seierherrene - alt rører meg virkelig så sterkt for tida.
Bare sitte. Ganske lenge. Flere tekopper.
Helt til jeg også måtte på styremøte.

Har du nok røde-lenestols-moments i livet?


mandag 18. november 2013

Det gleder vi oss til hver dag!

Det er mye som er bra hver dag. Det er mye vi gleder oss til og gleder oss over. Heldigvis.

Men noe vi virkelig gleder oss til alle fem hver dag - er selveste kveldsmaten! For da er det lesestund og kosestund. Nå går det mot slutten med den fjerde Harry Potterboka - og vi har det så spennende og gleder oss virkelig til neste høytlesning hele tida. (Jeg har ikke vært så engasjert i de tre forrige. Det har vært greit nok - og moro for ungene. Men nå har det vært et taktskifte i serien, merker jeg. Det har nok vært riktig at vi har ventet litt med å gå videre i serien, selv om det har vært etterspurt fra ungene.)

Dette er barnas kveldsmat før leggetid. Stort sett er Lillebror allerede i pysjen, ferdig badet og klar. Maten er enkel - hjemmelaget grynblanding, yogurt, melk, syltetøy fra hagen, frukt - og tran og vitaminer.  Og varm te til de voksne. Pappakjæresten har lesejobben. Jeg reparerer tøy - eller strikker - eller jobber videre med det enorme prosjektet jeg ikke helt var klar over at jeg begynte på i sommer, nemlig heklelappeteppet mitt. (Jeg har snart heklet alle lappene. Men de skal også sys sammen. Og så har jeg regnet ut at jeg skal stoppe ca 1300 trådender. Og hekle rundt. Det tar sin tid. Men det går nok til slutt. Og hvis jeg lager et slikt teppe igjen  noen gang, og det gjør jeg nok - så har jeg jo lært et par ting som jeg tar med meg.)

Et par av barna - nevner ikke navn - får mange slags behov for å finne på noe, klå på noe og ikke minst røre ganske mye på seg når de er ferdige med å spise. Da blir det vanskelig å få til det som vi alle har lyst til - nemlig lese litt til! I det siste har vi vært ekstra lure. I stedet for å ha noen som danser rundt og tuller med katten og river ned melkeglassa eller ligger under bordet - og virkelig i stedet for å ha noen (meg) som maser om at de små skal sitte stille - og alt annet som fungerer ganske dårlig sammen med høytlesning - så har vi dratt fram kreative sysler for de små som har lyst også. Det er godt å ha noe å fingre med når det er vanskelig å sitte stille. Vi kan ha et brett eller en kurv klar på benken og sette fram når tallerknene er tomme og klokka ennå ikke tilsier leseslutt.

Og så vokser julepresanglageret samtidig. Så det er litt hemmelig hva som lages....


De to store har hver sine kvelder ansvar for å rydde bordet etter kveldsmat. Minstemann går strakt i seng etter tannpussen. 

Vi leser høyt hver kveld. Men den felles fortsettelsesboka vi holder på med til enhver tid, leser vi bare når alle barna er hjemme. Så varierer vi med andre kortere bøker hvis en av de eldste barna er på trening. 


Har dere noe dere gleder dere til hver dag?

fredag 15. november 2013

Fredagstanker: Skammen over uvitenheten.


Dette starter som en bokomtale. Og så fortsetter det.

Jeg leser Sofi Oksanens Stalins kyr. Igjen. Og den går rett inn - akkurat som forrige gang. Dette er den mest nakne, direkte skildring av et liv med spiseforstyrrelser jeg har lest. Vi får leve gjennom alle Annas detaljert uttenkte grep for å mestre livet gjennom spiseforstyrelsene sine, alle vurderingene, alt som skal gå opp, mengder, tidspunkter, typer mat, renselse gjennom oppkast, medisiner, vitaminer, alkohol. Alt for å døyve, alt for å kontrollere, alt for å mestre. Og spisingen hennes handler ikke bare om kropp og henne selv, det er så nært sammenvevd med Annas liv, menneskene omkring og de ulike samfunnene hun tilhører, all skam og fortielse og forandring som er omkring henne, fra før hun blir til. 

For dette er ikke en roman om spiseforstyrrelser. Det er først og fremst en roman om Estland. Annas liv som datter av en estisk utflyttet kvinne og en finsk mann, oppvekst i Finland, opplæring til taushet og fortielse om sitt estiske opphav - for alle estere ble regnet som russere, og alle russiske kvinner er horer. Og alle reisene tilbake til mormor og slekta i Estland, alle de kompliserte reisene mor og Anna gjør, alt som skal til av papirer og frister og regler og bestikkelser og medbrakte varer for å tilfredsstille slekt og hjelpere. Og Annas lengsel hjem. Et hjem hun får stadig mindre tilgang til - nye regler hindrer henne, nye skikker krever at hun selv endrer oppførsel og påkledning - for å være vestlig nok, finsk nok, både i Finland og i Estland. Og etter selvstendigheten ser hun hvordan hennes gamle Estland, sovjet-Estland, som var det "hjemme" hun alltid lengtet etter - gradvis forsvinner.

Skam og fortielse og selvfornektelse er en av de mange trådene i denne boka. Hva kan vi gjøre for å bli og være oss selv, når vi blir pålagt en ramme av skam og fornektelse. Annas løsning er kontroll. Kontroll over kroppen. Kontroll over følelsene. Ikke kjenne etter. Ikke ønske og ville noe. Ikke bli for sårbar. Og så mestre kroppen, spisingen, spyingen, vekta. Og det er så sterkt hvordan Oksanen beretter slektas og Estlands historie innimellom Annas nåtidsberetninger om kontroll og hjemlengsel. Sult. Angiveri. Henrettelser. Frykt. Okkupasjon. Håpet om at et skip fra vest skulle redde dem. Forvisningene. Sibir. Overvåkning. Tvangskollektivisering av eiendommene. Frykt, fortielse, overlevelse, mistenksomhet.




Min reaksjon er som sist jeg leste boka - min flauhet over egen uvitenhet. Om hvor lite jeg gjennom hele oppvekst og halve voksentid overhodet har visst og forstått om disse tre nabolandene rett på andre siden av Østersjøen. Oksanen beskriver også den finske uvitenheten om et land bare noen mil unna, med språk som ligner finsk - en uvitenhet som Anna må leve med, for hun skal jo også fortie sin estiskhet. Nære naboland, okkupert og undertrykket og innlemmet i Sovjetunionen - befolkningen undertrykket, drept, deportert, fratatt jord og eiendeler. Og sviktet av vesten. Og fortiet av oss også. Innlemmelsen i Sovjetunionen ble aldri anerkjent av vesten. Men stilltiende akseptert? Var det sånn


Lærte du noe om de baltiske landene på skolen? At hver av disse tre landene har sin historie sammenvevd med Norden og Europa forøvrig? Om deres kultur og selvstendighetstid? Om hva som ble fratatt dem? I vår tid.

Min skolegang var under kald krig og med klare og enkle motsetninger mellom øst og vest. Vi var vest og vi var bra. Det var et stabilt verdensbilde. Framtidig dynamikk var i større grad knyttet til nord-sør-dimensjonen - der vi lærte det rette om bistand og utviklingsland og likeverd.

Jeg fulgte med i verden som barn. Og jeg hadde store ambisjoner om å gå inn i de rette kampene og gjøre verden bedre. Jeg klippet ut A-magasinartikler om andre land hver uke og samlet i stabler på rommet mitt. Som sekstenåring sto jeg på stand for Amnesty International på skolen, skrev brev om samvittighetsfanger og var med på å starte lokallag av Ungdom mot Atomvåpen. Vi dro til Oslo og gikk fakkeltog foran den amerikanske ambassaden. Som nittenåring var jeg i ledelsen av Operasjon Dagsverk og reiste rundt i Nord-Norge med leiebil og en kassett med tjue lysbilder og holdt foredrag om sørlige Afrika og kampen mot apartheid. Og sånn har jeg da holdt på. Sikkert mest for min egen del - men jeg var jo i hvert fall  ikke et barn eller en ungdom med hodet i sanda og øra i walkmannen, uten bevissthet om verden.
Men disse tre "nesten-nordiske" landene som vi i vesten så grundig sviktet og glemte - de hørte jeg aldri om. Det var bare Sovjet. Det er virkelig til å skamme seg over!

Selv seinere, etter den baltiske frigjøringen, da jeg som nyutdannet i min første jobb fikk ansvar for å lage og administrere UD-finansierte demokratiseringstiltak i nylig selvstendige Estland - og hadde mange inntrykksfulle reiser dit, møtte mange, lærte masse - og bidro sikkert bittelitt gjennom kurs for lokalpolitikere - og en stor kvinnekonferanse - selv da, så forsto jeg virkelig så lite. Jeg forsto så lite.


Det gjør jeg sikkert fortsatt. Det er bare å være ydmyk. I min polstrede velstandsboble her i Norge. Med trygge skoleveier og gratis helsetjenester for barna mine og trygghet for at jeg alltid kan gi barna nok mat både i dag og i morgen. Jeg vet lite og forstår lite. Jeg begriper ikke hva som foregår i Syria, bare at det er forferdelig. Jeg føler meg avmektig.

Men det er et oppdrag til meg selv. Ta dette ydmyke utgangspunktet og gå videre og være åpen for å forstå mer, lære mer. Ikke la meg lure og passivisere.  Søke innsikt. Og bruke innsikten som best jeg kan.

Og dette er et oppdrag til oss som har barn som vokser opp med alle privilegier omkring seg. Vi skal ikke bare oppdra rike barn som ikke vet eller bryr seg. Vi skal gjøre vårt for å oppdra ansvarlige verdensborgere, som forstår at verden ikke er enkel, svart-hvit, øst-vest-nord-sør - men komplisert og utfordrende - og det er vårt ansvar å leve ansvarlig midt i det kompliserte.

God helg.

torsdag 14. november 2013

Glede seg til jul! Med god samvittighet.


Tiåringen har sagt det i sikkert en måned allerede - Jeg gleder meg sånn til jul. Begge de minste har begynt å telle ned dagene allerede. De er i gang. De er så godt som aldri innom noe kjøpesenter - stakkars barn - så de er overhodet ikke påvirket av handelsstandens tidlige julesalg - dette finner de rett og slett i sine egne hjerter, de gleder seg til jul. 

De sitter rundt middagsbordet og snakker om jul, de minner hverandre om hva vi pleier å gjøre, de forsikrer seg om at slik skal det være i år også, de spør om og om igjen om Mormor og Morfar kommer til julemiddagen eller til grøten i år (og jubler når de hører at i år kommer de på kvelden, ikke til grøten - jubelen er fordi de ser sjansen til å få mandelen selv; når Morfar er her til grøten midt på dagen så får han alltid mandelen!). For noen uker siden var ei venninne av tiåringen her en hel søndag - og frøkna mi satte igang, spurte den andre om hva de pleide å gjøre - og begynte å fortelle selv en minutt-for-minutt-beretning om hvordan julaften er hos oss -  "Først våkner vi..."

Jeg synes det er godt å høre. Det er en bekreftelse på at det er noen tradisjoner i livet deres som teller for dem. Vi som familie har skapt og valgt noen tradisjoner - og vi har tre små tradisjonsbærere som tar i mot og bærer dette videre. Og som setter stor pris på det.

Vi har valgt vår egen jul. Vi satte for mange år siden strek for å farte land og strand rundt med babyer og julepresanger og reiseseng og bleier og alt utstyr for å feire jul et annet sted. Vi så at vår lille familie trengte og ønsket roen rundt å feire jul i eget hjem, der vi jo gjorde i stand i hele desember. Det ble helt feil å forlate alt og ha jula et annet sted. Og vi ville at ungene nettopp skulle ha denne opplevelsen av at jula og juletradisjonene - den er her hos oss. 

Noen år har vi to besteforeldre med oss på julaftens kveld. Noen år er det "bare" oss fem. Vi var spente første året det var nettopp bare oss fem. En baby, en treåring og en femåring og oss to voksne. Ville vi klare å få det til å føles som "ekte jul" - litt høytid - noe som skilte seg fra en vanlig hverdagsmiddag med bleieskift midt i måltidet og noen som sitter under bordet og noen som heller vil løpe rundt...? Jo - det gikk. Det var jul og det var oss og alt vel.

Og nå har vi altså disse framvoksende tradisjonsbærerne - som husker alt vi skal og må og ønsker og selv vil være med på alt og gjøre alt - akkurat som i fjor. Og som gleder seg til det hele - i lang tid.

Og poenget mitt her er: Det er jo flott. Det er aldri for tidlig å glede seg!

Det er jo en fast tradisjon her i landet at noen skal klage over at jula starter altfor tidlig i butikkene. Joda, det gjør den vel. Men det er mye annet som har helt skrudd timing, det er jordbær i januar og "lørdagsgodt" hver dag - og alt for mye året rundt. Det oppgjøret og den kritikken må vi virkelig veldig gjerne ta - men ta det året rundt. Og ikke la butikkene styre hva du får lov til å glede deg over, - og ikke la kjøpesenterkritikken hindre deg i å glede deg.

For det er aldri for tidlig å glede seg. 

Det er aldri for tidlig å tenne lys i mørketida.

Det er heller aldri for tidlig å være godt forberedt. Vi kan godt strikke varme votter i mai - for å ha dem til neste vinter. Det er heller ingen grunn til å ikke ha juleverksted i god tid før jul. November er den beste juleverkstedtida. Da kan vi jo rekke å lage ekstra mye.

Mye av tida før jul handler - også fra gammelt av - om forberedelser. Hvis en er en familie som liker å lage mye selv, så er jo dette mye av kosen med jula - alle forberedelsene og glede-seg-tida.  Det er ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for å kose seg med juleforberedelser i lang tid.

Særlig nettopp nå i mørk november.

Jula kommer til jul. Jeg er i grunnen glad ungenes telling viser at det er ganske lenge til. Men førjulstida er også en tid. Den kommer i hvertfall snart.


(og slapp av, vi har ikke flettet kurver ennå i år, bildet er gammelt... Men vi har laget noen hemmeligheter...)

onsdag 13. november 2013

anonymitet på nett?


Jeg har skrevet blogg i flere år. Det ser ut som om folk er her og leser rett som det er. Men jeg har jo ikke sett dere i øya. Så - her er jeg.
Jeg var helt sikker på at jeg skulle ha en anonym blogg da jeg begynte. Uten navn og bilder. Bare ordene i sentrum. Og så har det rett og slett blitt en del pene bilder av blomstene i hagen min - for å få noen fargeklatter. Om igjen og om igjen. Jaja, det er vel til å holde ut med noen blomster. Anonymt er det i hvertfall!

Poenget med anonymiteten har blitt mindre med tida, synes jeg. Jeg er jo meg - både i bloggen og i andre tekster jeg skriver under fullt navn. Det er jo meg som skriver dette, ikke en fiktiv person. Gjemselsleken blir litt rar i lengden. Det er jo ikke noen hemmelig kjendis bak tekstene mine. Det er jo bare meg. Jeg skriver jo på nett fordi jeg vil at noen skal lese - det er et budskap fra virkelige meg. Da trenger jeg jo ikke gjemme meg.


Men jeg synes fortsatt at anonymitet og vurderinger av og begrensninger i hva en deler og hvordan en deler er viktige spørsmål. 

Det vil alltid være sider ved livet og ved vår identitet vi ikke deler med andre. I tekster, på nett, eller overfor naboer og folk vi møter på gata. Ingen av oss er forpliktet til å utlevere alt, ingen av oss kan utlevere alt. Noen ganger møter jeg argumenter om at de som ikke på lik linje forteller om dårlige dager og vonde sider ved livet ikke har troverdighet i sine beretninger. (For eksempel når folk bare viser disse pene bildene sine av pene barn og vellykka kaker.) 

Jeg synes det er noe tull. Dette er en form for "bekjennelsesplikt" som egentlig bare slår ut i løse lufta. Sannheten blir ikke mer fullstendig av slike "krav". Ingen av oss viser eller deler alt. Alt er et utsnitt. (Men at rene glansbildeblogger og -beretninger uten dybde og nyanser ikke er særlig interessante - for meg - det vil jeg jo bekrefte. Kanskje andre har glede av det.). Alle har noe som går bra og noe som går mindre bra. Det kan noen ganger være godt og givende å dele med andre om det en strever med i livet, og det kan være godt å se at andre er i samme situasjon. Men vi gjør alltid valg og vi sorterer hva og hvordan vi beretter og viser -  basert på ulike vurderinger.

Vi lever ikke alene. Våre liv er ikke bare oss selv. Sider ved livet som er utfordrende eller vanskelige - involverer ikke bare enkeltpersonen - meg, men også andre nær oss.  Andre som vi har større ansvar overfor og forpliktelser i forhold til enn leserne der ute. Sannheten er ikke bare min. Få av oss er Knausgårder som skriver ut hele livet til alle rundt seg - eller tar bilde av alt. Det er absolutt diskuterbart om noen av oss egentlig har rett til det. Kan man dele et bilde av en illskrikende og rasende treåring - kan man berette om en opprørsk og "håpløs" femtenåring - kan man dele barnas historier når de har det vanskelig - eller egen frustrasjon over andre voksne rundt oss. 

Har vi rett til det?

Anonymitet kan kanskje gi et rom for å dele mer enn en gjør under fullt navn. Men vi må alltid gjøre vurderinger og ta hensyn allikevel. 

Dette er en vanlig dag. Tidlig opp. Husmor- og mammasysler på morgenen. Brødbakst og annen matlaging på tur før jeg vekker ungene. Lang frokost - men allikevel litt masing før alle er avgårde - og det bare er katten og jeg som steller hjemme. Skrivedame som bør være litt effektiv på pc-en i stua. Repeterer litt om levekår på 1860-tallet. Reflektere over danning, nytte og nødvendighet før og nå. Skrive litt mer om det samme. Få fasong på en artikkel. Få den bedre. Sjekke referanser. 

Innimellom sjekker jeg om ulike fjernadopsjonsordninger. Og Filippinene. 

Og koker litt mer te. Og tar altså disse avslørende bildene. Og snart må jeg gå en tur for ryggens skyld og til ære for det fine været. Og snart kommer første skolebarn hjem. Og seinere skal jeg skrive mer fag, ta i mot flere unger, følge opp lekser, bake vanlig brød (det glutenfrie lagde jeg i dag tidlig, jadda), lage potetsuppe til middag og få noen på fotballtrening og fyre opp for kvelden, følge på dansetrening, sette på vask, fryse ned brød, lese høyt, synge på sengekanten og finne min egen sengekant.... Interessant liv, ikke sant...


Hvilke vurderinger gjør du med hensyn til billedbruk av deg selv og familien på nettet? Hvordan vurderer du anonymitetsbehov og/eller bekjennelseskrav?

(Og - hvis du har vært innom her før - jeg ser vel akkurat ut som du tenkte ikke sant?)

Ha en fin dag!

tirsdag 12. november 2013

småplukk



Jeg leser nøye, hver bokstav på linja. Sjekker tegnsetting. Ser på margene. Småplukk. Dobbeltsjekker hvordan en staver "supression". Et langvarig prosjekt - der jeg har mitt lille bidrag på seksten sider - skal snart i trykken.

Det er lett  å overse småfeil når sidene ser så flotte og ferdigtrykte ut. Det er morsomt å se hvordan wordsidene jeg sendte fra meg for mange måneder siden nå er proffe boksider. Til og med på engelsk, you see. Men bokstavene og tegnene skal fortsatt være korrekte, uansett hvor profft oppsettet er, så jeg har tunga rett i munnen. Diskuterer med redaktørene om jeg kan legge inn en lite fotnote med en oppdatering på situasjonen etter regjeringsskiftet i høst.

Jeg har sjonglert med mange små og noen litt større prosjekter denne høsten. Jeg er fri og velger selv mine prosjekter. Det gir mange fordeler - men også mye usikkerhet. Ingen lover meg lønn eller spalteplass i morgen. Og selv de som forespeiler meg noe - kan trekke seg. Slik er det når jeg nå for tida har valgt bort fast jobb. (Men noen faste oppdrag hadde jo vært artig å ha! )

Noen ganger kan en bli motløs av å jobbe lenge med noe som ikke får napp. At jeg ender opp med bare småplukk. Jeg kan trøste meg og klappe meg på skuldra og si at det blir jo sikkert noe av det seinere. Men jeg vet jo ikke.

Så skriver jeg, og leser jeg og tenker jeg. Og så får vi se.

Da er det moro å i hvertfall være i siste fase med en helt ordentlig fagartikkel i en antologi som straks kan tas og føles på. Og neste antologiartikkel skal leveres i desember.

Slik går nu dagan.

mandag 11. november 2013

Gjøre det selv?

"Du kan gjøre det selv."

Vi lærer ungene våre selvstendighet og mestring. Lar dem prøve om igjen og om igjen. Låse opp døra. Ta på tannkrem selv. Gå med søpla. Knyte skolissene. Skjære brødskiver. Smøre skiene. Huske gymtøyet. Lage middag. Tenne lys og fyre opp i ovnen.

Repertoaret utvides. Selvstendigheten øker. Vi vet at det er godt for dem. Det tar tid - men det gir noe godt til livet deres - og vårt.

Men vi voksne - utvider vi vår egen mestring? Eller plukker vi vekk ferdighet etter ferdighet og overlater det til markedet å sørge for oss. Kjøper ferdige varer og tjenester. Hever oss over praktiske arbeidsoppgaver, vier oss til vårt eget snevre yrke som vi tjener pengene våre på - og deretter vil vi ha fri. 

Yrke - og fritid - bidrar også til økt læring og økt mestring. Jeg er enig i det. Vi kvalifiserer oss i yrkessituasjonen og samler kunnskap og erfaringer og blir bedre gjennom å gjøre det vi gjør. Og økt fritid og frihet fra praktiske hverdagsoppgaver kan gi mulighet til å bli en bedre golfer/squashspiller/teaterkjenner/ eller vinekspert eller lære deg spansk eller mye annet. For all del. Og det er selvfølgelig bra.

Jeg tror allikevel det gjør noe med oss når vi fjerner oss fra hverdagslige praktiske oppgaver, når vi avlærer oss selv de nærmeste oppgavene i hjemmet og familien. Hvis vi ikke lenger kan stoppe sokker eller bake brød eller koke suppekraft. Hvis usynlige hjelpere vasker huset ditt mens du er borte. Hvis vi ser på disse oppgavene som noe som "hindrer oss" i å gjøre det som da regnes som "viktigere". Fordi det tar tid.

Akkurat som det gjør noe med ungene våre hvis vi fortsetter å skjære opp brødet for dem og pakke gymbagen for dem for alltid.

Og jeg tror også at vårt eget forhold til hverdagsmestring gjør noe med hva slags livsforventninger og beredskap vi viderefører til ungene våre.


Er det noe du har lyst til å lære deg for tida?

fredag 8. november 2013

Fredagstanker. Janteloven binder oss fortsatt




Du skal ikke tro at du er noe. Dette slo Aksel Sandemose fast som en grunnsetning i småbykulturen i mellomkrigstida. Vi har tatt det til oss og med oss som en treffende beskrivelse av norsk kultur og tenkemåte.
Vi liker det ikke, men vi halter allikevel videre med dette mantraet i oss og mellom oss, trekker hverandre ned eller trekker oss selv ned ved hver minste anledning. Samtidig som vi som nasjon hever oss selv til en posisjon langt over verden for øvrig, med rettigheter og privilegier andre bare kan drømme om.

Dagens lavterskelspubliseringsmuligheter der enhver kan poste sine egne bilder og beskrivelser av smått og stort, forsterker disse effektene. Vi lager oss store tilsynelatende kjempeviktige diskusjoner om folk får komplekser av å se bilder av andres matpakkesmøring, om at det faktisk kan være direkte ufint av matpakkesmørerne både å smøre og fotografere.  Slike diskusjoner sier i hvertfall noe om livet i den polstrede andedammen vår. (Det får da være grenser for hva vi skal få dårlig selvtillit av – andre folk lager matpakker til sine egne barn!)

Dette er for øvrig toveis jantelov. Her er det for det første: A) Du skal virkelig ikke tro at du er noe, eller at du er bedre enn oss eller at du kan lære oss noe, bare fordi du har instagramma en pastasalatrest, eller facebooka en treningstur, altså! Og B) Den som lar ungene smøre brunostskivene sine selv, eller ikke har trent i dag heller..., gir seg selv beskjeden om at jeg er i hvertfall ikke verdt noe, jeg klarer jo ikke noe... 

Så da har vi det gående. Alle trekker hverandre og seg selv ned… På grunn av matpakker!

På samme måte har vi sett at det har gått sport i å latterliggjøre all slags praktisk arbeid i eget hjem. Dette praktiske, pragmatiske og prosaiske evighetsarbeidet vi alle er utfordret av. Det er både meningsløst («ingen tar skade av litt støv og rot») og overfladisk («disse husmødrene som bare drikker kaffe latte og baker cup-cakes») For hvis noen viser en hvit vegg med noen blomster foran – ja da er det litt av en livsløgn og vi forteller synderen at hun (det er nok en hun!) at hun skal da virkelig ikke tro at hun er noe!! Vise fram slikt fjas!  Og at det sikkert er rot i gangen hennes også. (For ellers holder vi vel ikke ut, hvis noen har både hvit vegg og blomst og ryddig gang! Tenk om hun har bakt også! Makan!)

Ja, makan - kan en si. Dette er så smått, så smått - og så smålig.

Men i én sammenheng mener vi visst at vi – som folk og nasjon – er av overordnet verdi. Vi tar det som en selvfølge at vi her i landet skal være rikest i verden, at vinnerloddet og oljeformuen bare forplikter oss til å fø på oss selv, pusse opp våre egne kjøkken og kjøpe flere dingser til barna våre; - at krig og elendighet og flukt og nød ikke angår oss; -  at vi, rikingene, har en rett til å klage på at det er synlig i bygatene at noen andre er fattige.

Så – på nasjonalt plan har vi tilsynelatende tatt oppgjøret med Janteloven. Det må jo bety at vi virkelig «er noe» - når vi kan skille ut hvite nordmenn med evige aner i vikinglandet som noen helt spesielt historisk utvalgte....

Eller ikke? 

Er det fortsatt Janteloven som slår ut her, vår egen usikkerhet på egen egentlige verdi og vår egen egentlige berettigelse til en trygg plass i verden, som gjør at vi må trykke andre ned, holde andre utenfor, beholde det som er såkalt vårt for oss selv? Insistere og insistere på at vi er best, vi har helt spesielle rettigheter.

Er det rett og slett fordi vi ikke hviler i den selvfølgelige tryggheten som burde være all sivilisasjons grunnlag: At alle mennesker er like mye verdt.


Dette er vår utfordring. Heve oss over bagatellene, matpakkene og persilleduskene og naboens treningsrapporter. Se de store linjene. Gi oss selv en trygg og berettiget plass i vår felles verden der vi ikke må presse andre ned for å klare å stå selv som ansvarlige mennesker.


Og disse ti lovparagrafene nedenfor burde vi glemme. Eller; -  dette burde vi huske, fortsatt - slik at vi kan kjenne det igjen, igjen og igjen. I det store og i det små. 
God helg:
  1. Du skal ikke tro at du er noe.
  2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
  3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
  4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
  5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
  6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
  7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
  8. Du skal ikke le av oss.
  9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
  10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.


På kjøkkenet: Linsesuppe


Dette er enkel, god, rimelig og mettende hverdagsmiddag - eller for eksempel varm lørdagslunsj:


Tilpass mengden etter antall personer. Vi er stort sett fem rundt bordet - og jeg gjør omtrent slik:

En løk og et par fedd hvitløk surres i olje (gjerne kokosolje) i en kjele
Litt sellerirot i små terninger tilsettes - dette kan du sløyfe - eller erstatte med et par hakkede selleristenger
Ca to dl linser, skylles (jeg fyller melsikta med linser og skyller under springen) - surrer litt sammen med grønnsakene
Tilsett to bokser med hermetiske tomater og ca fem dl vann

Kok opp.

Krydre med salt, pepper, timian, gjerne litt chili

Tilsett et par raspede gulrøtter og la dette koke med.

Kok i ca 30 min - og server.

Lag den eventuelt kvelden før og varm opp når du vet at du har det travelt.

Ekstra tilbehør er en skje pesto i hver tallerken - eller en skje rømme - eller bare en persillekvast....


torsdag 7. november 2013

ingen av oss er normale


Ingen av oss er "normale"!

Fordi normalitet ikke finnes. Det finnes ikke én enkeltstående måte å være menneske på - være mann eller kvinne på - være voksen, være forelder på - være barn på. Det normale finnes ikke. Det normale er variasjon. Variasjon og forskjellighet er det normale for menneskene.

Du kan godt slå til med statistikk. Bare kom igjen! Det kan komme mye fornuft (og ufornuft) ut av det. Vi kan sikkert slå fast at de fleste mennesker i Norge har både to armer og to øyne. Og så kan vi si at det - DET - er normalt det!

Men holder det for oss?

For vi kan være vriene - sånn som diskursanalytikere og samfunnsforskere og vriompeiser som meg - og minne om at alle disse armene er korte og lange og hårete og glatte - og i alle farger - og sterke og svake og neglelakkede og gipsede og skrubbsårede og fregnete og kalde og varme og tynne og tjukke og pløsete og stramme - og noen har sikkert seks eller fire fingre. Dette er langt utenfor SSBs område. Men da blir det plutselig ikke den enarmede som er unormal - det er variasjonen som er det normale!

Og så kan vi gå videre og se på mer kompliserte saker og forhold enn å telle kroppsdeler.

For hva er det normale livet,  liksom?! Hva er malen - hva er normen - hva er vanlig?
(og når er det vi skal begynne å føle oss unormale - eller når er det vi virkelig skal se ned og kanskje skamme oss - fordi vi er så unormale?!)

Skal vi begynne med statistikken - så kan vi gjøre det enkelt for oss - vi kan se på aldersfordeling, siviltilstand, bosted, utdanningsnivå og inntektsnivå og antall barn og sikkert på antall alkoholenheter per uke, antall digitale dingser per bolig og antall sydenturer per liv.

Men finner vi et bilde av det normale da? Viser statistikken oss hva det normale livet er? Ja, hvis vi igjen bygger på min tolkning: Vi ser variasjonen. Vi ser at det er variasjon som er det normale.

Normalitet kan forveksles med norm. Gjennomsnitt kan forveksles med ideal.

Jeg advarer igjen: Dette er feil.
Det rette kan (i teorien) finnes alle steder (både du og jeg vet at det er noen steder det rette ikke er. Det finnes ting som er helt spinnvilt feil og galt). Det rette og gode og ansvarlige livet finnes ikke bare i flertallsløsningene eller i gjennomsnittene eller i det du har hørt om fra før. Det rette og gode og ansvarlige livet er basert på de kloke løsningene du finner i ditt eget liv - innenfor en samfunnsramme der vi tar ansvar ut over oss selv.

Jeg leser om og jeg møter daglig mennesker som tar disse ansvarlige valgene i sitt eget liv. Tilpasser sine valg til det som fungerer best for dem selv - og for familien. Som trapper ned og trapper opp, endrer ambisjoner og prosenter og tar grep. Ofte snakker vi ikke så høyt om det. Ofte holder vi det for oss selv, når vi gjør valg som vi tror er litt utenom dette såkalte "normale". Bøyer hodet litt, er litt stille.

Men det må være lov å snakke om disse ulike valgene, alle disse variasjonene av liv. På den måten viser vi hverandre at det er en stor verden av normalitetsvariasjoner å velge blant.

Det er ikke noe å skamme seg over at vi tar egne ansvarlige valg - i våre ugjennomsnittlige, unike, fantastiske liv!

onsdag 6. november 2013

På kjøkkenet: Gluten- og melkefrie havrekjeks



Da jeg var barn bakte vi en stor boks med havrekjeks til jul. Disse kjeksene her har vi bakt  noen helger nå. De er supergode - og sunne nok. Hvis du tåler gluten, kan du bruke vanlig hvetemel i stedet for glutenfritt mel.

500 g glutenfri havregryn
300 gram glutenfritt mel (jeg bruker Finax sin melmiks, oransje kartong.)
2 ts natron
ca 100 gram sukker
1 ts salt
5 dl vann
2 ss sirup
250 gram melkefri margarin (Blå Soft  Flora Spesial)

Kjør litt og litt av havregrynene i stavmikseren.
Bland alt det tørre i en bolle.
Smelt margarinen og tilsett vannet og sirupen.
Bland væsken i det tørre.
Sett deigen i kjøleskapet i ca en halv time.

Kjevle deigen ca 2-3 mm tykk. Bruk gjerne rutekjevle på slutten. Skjær ut kjeksene. Bruk eventuelt et glass for å lage runde kjeks.
Stek til de er gyldne, ca 10 min på 200 grader. Avkjøl på rist og oppbevar i boks.



(Oppskriften er delvis hentet fra Voksentoppens Allergikokebok - og delvis fra barndomsminnene.)


kollegaer på kjøkkkenet


Sjuåringen på morgenkvisten:
- Mamma, kan vi være kollegaer?
- Ja, det kan vi vel.
- Men, mamma, hva gjør kollegaer?
- De jobber sammen.
- Det passer jo fint - da kan vi lage middag sammen.

Det er fint å ha kjøkkenkollegaer. For eksempel en smørblid sjuåring som kommer hjem fra skolen og vil gjøre lekser med en gang, sånn at han kan begynne med middagen. Førstevalget for minstemann vil alltid være pannekaker. Han rører og steker, mens jeg tar meg av suppekoking - vi vil nemlig ha gresskarsuppe igjen. Denne gangen med et "matgresskar" - ikke fra lyktegresskaret vårt. Og så koker vi litt eplesyltetøy til pannekakene.















Og så er det myldreliv på kjøkkenet, med lekselesing og grønnsakskutting og stekeos og vinduet på gløtt og lys i det andre vinduet og en brent finger og litt donaldlesing for kollegaen min, en dansende tiåring og en tolvåring på pc-en og en pus som kryper oppi en kurv og det mørkner ute og pappaen går med hodelykt for å fore komposten med alt grønnsaksavskjæret, og da går han jammen med den inne også mens han henter ved og fyrer opp - og jeg burde nesten fravike "no-face"-fotoreglene mine og vise dere mylderet med hodelykt og pannekaker og pus og sjuåring med Donaldblad i ene hånda og stekespaden i den andre.... 

Og mens jeg løp i skogen samme morgen fant jeg en skatt til min unge kollega. En liten haug med glatte fine kastanjer. Det er også sånt en blir glad av.


















Er det kjøkkenkollegaer hos deg også?

mandag 4. november 2013

helg og hverdag


Fortsatt er det varmegrader døgnet rundt. Fortsatt ingen hvit nedbør. Fortsatt tror visst deler av hagen vår at sommerhalvåret vedvarer. Aldri har høstastersen blomstret så mye og så lenge.
Men vi som har levd noen år skjønner jo at vi ikke må la oss lure. Ingenting varer evig. Så på lørdag var det tid for den store høstopprydningsdugnaden. Alle hagemøbler pakkes inn  - nesten. Krukkene tømmes. Olabilen får komme under tak. Noen raker løv mens de krangler eller leker. Alle ballene stables oppå vedstabelen under verandaen. Det snekres et luftig men regntett lokk til modningskassa til varmkomposten (alt vi lærer oss for tida, altså!).

Og vi fyrer opp grillen og griller oss noen pølser til sein lunsj - kanskje for siste gang i hagen i år  - og alle får en kopp med rykende varm og nykokt gresskarsuppe, laget av denne karen her


- den ble supergod!
Det er første gang jeg har laget suppe av Halloween-gresskaret. Det blir ikke den siste! (I dag havner de siste restene av skallet i komposten, alt kommer til nytte...)

Det er jo vi voksne som mener at den dagen var dagen for å sjaue i hagen. Vi synes det er fint at vi kan gjøre noe sammen, ta ansvar for hjem og hage sammen. Det er en god tanke og grunnleggende for hvordan vi ønsker å leve i denne familien. Men det er ikke alltid våre planer passer med ungenes akkurat der og da. Det går ikke alltid som vi tenker. Noen vil ikke ut i det hele tatt, noen vil heller sparke fotball. De som skulle samarbeide bør visst splittes for en stund. Og sånt noe. Da jobber vi voksne videre med vårt, det er uansett vi som tar den tyngste eller mest langvarige jobben - og vi prøver å være kreative og fleksible med hvordan vi fordeler arbeidet. Det må være greit at det forventes en innsats av hver og en av oss - men alle må også få ha noe innflytelse selv på hva de gjør. Noen vil heller snekre enn å rake først, må få hvile litt, noen blir med mer seinere. Det er resultatet og fellesskapet som teller. 

Litt grilling og gyllen suppe midt oppi det hele gjør jo at motivasjonen øker. Eller litt fotballspilling og klatring i trær innimellom.

Men det kjennes godt når vi kommer inn etter arbeidet og utedagen, det skumrer og vi fyrer i ovnen og tenner alle lys, får igang pizzadeigen og kanskje en tekanne - og så blir det jammen en kombinasjon av pizzabakeri og pokerspill (!!) på kjøkkenbordet. Og det er lørdagskveld og helg.

Slik går søndagen også - en veksling mellom bakeprosjekter og annen matlaging, noen begynner juleverksted, det er spill og bøker og aviser, de to gutta mine og jeg løper en runde sammen i søla i skogen mellom regnbygene, alle ungene er med på å bake ut en haug havrekjeks før middag og det blir samling rundt bord og tente lys...

Helg er fri. Samtidig er det også da vi kan ta fatt på fellesprosjekter og større familiedugnader her hjemme. Det er da vi er sammen, det er da vi alle har "fri" fra vanlige jobber og skole. 
Det er viktig med en balanse i disse fridagene. Vi ønsker å få til noe, produsere noe (og vi trenger det). Vi trenger også å lande, være i ro og gjøre lite - og kjenne på roen og felleskapet. Og vi trenger også løftene, det som gir oss et løft ut av hverdagen, kanskje et besøk eller en kulturell opplevelse. Og som alltid - balanse. Det er ikke alltid så lett.

Nå er det hverdag igjen. Tre små på skole, to voksne med sine jobber, en vaskemaskin som gjør sin innsats, en legetime som skal rekkes, treningstøy til tørk, leveringsfrister, lekser, middagslaging, to som skal på trening i kveld...

- og en pus som passer på fuglebrettet som en smed - og deretter tar seg helt "fri". Midt på dagen på en mandag! Makan.