torsdag 31. januar 2013

vi gjør jo så godt vi kan - en liten stemningsrapport


Stua er full av alles prosjekter. Vi har tøy til tørk etter vask og vått vær - på gangen og ved ovnen. Alltid. Det er for mange sko i gangen. Alltid. Noen burde nok rydde her i huset.... Jeg glemmer å bake glutenfritt brød, men finner kjøpebrød i fryseren. Jeg har syprosjekter som ligger halvfullført både i kjellergangen og i kjellerstua. Noen skal i bursdag og noen skal på korkveld og det er ikke fotballtrening ennå...

Ute kjennes som vårsol - selv om det er januar. Vi myser og smiler og sklir på glattisen og ser at det smelter..

Seksåringen trenger mer tid, det går for fort om dagen. Så gjør vi så godt vi kan, bærer fra senga og ned til frokostbordet, tar påkledning i sofaen etterpå. Dulle litt i dag - det trenger vi alle i blant. Niåringen fikk mammatur-ettermiddagen sin denne uka, som vi har lovet skal være fast framover. Da får vi skravla og opplevd noe samme. Elleveåringen drømmer om så mangt og går lengre enn langt på ski og trenger gode sengekantsamtaler og noen tips for hverdagen. Mannen smører ski og vasker gulv og vi tenner lys og lander sammen hver kveld. Det går rundt. 

Jeg har startet for seint med en  artikkel - og skriver i vei dag og kveld. Den blir som den blir. Det er ikke overdreven mengde husarbeid og cupcakes-baking som hindrer meg i hvertfall, kan jeg konkludere her jeg sitter med en legofigur foran meg og en pose paljetter, et plastperlearmbånd og noen hybelkaniner bak pc-en. 
Men glutenfritt brød står i hvertfall i ovnen i dag.

tirsdag 29. januar 2013

jobb og sånn



Jeg blir jo litt flirete når jeg leser sånt. Og så blir jeg litt usikker også. Det er jo sånn med hersketeknikker - de er jo laget for å ... herske. Slå fast og få folk til å lure på seg sjøl.

Og det jeg snakker om nå er Elisabeth Skarsbø Moens stunt i VG og Dagsnytt 18 i går. Som i utgangspunktet kaller på smilebåndet fordi jeg ser det vepsebolet hun modig nok går opp i - og fordi hun gjør det på en måte som sauser sammen så mye rart at argumentasjonen ikke holder. Selv om hun selvfølgelig kan ha holdbare meninger allikevel.

For i utgangspunktet insisterte hun på at dette handlet om ufrivillig deltid. Og det er å slå inn åpne dører med slegge - for det er det ingen andre enn de stakkarne som sitter og skal få turnusplaner til å gå opp samtidig som de følger alle slags tariffer og avtaler, som kan være mot. Ufrivillig deltid bør vekk. La dem som vil jobbe større prosent nå få lov til det.

Men så handler det jo ikke om det allikevel. For da trenger en jo ikke dælje løs med storslegga som modige Moen gjør. Sånn "kom dere på jobben" og at kvinner ikke kan sitte der på kafe midt i arbeidstida og sånn. Da er det den frivillige deltida som det er snakk om. Og det er lov å være motstander av det også. Sette som norm at det som akkurat nå er definert som "100 prosent jobb" - det er nettopp det alle mennesker skal gjøre. Ellers er de usolidariske eller har ikke yrkesstolthet - og de gjør seg avhengig av å bli godt gift. Nettopp, ja. (Jeg har allerede nevnt hersketeknikk, ikke sant).

Og dette er det lov å mene.
Men det er lov å mene noe annet også. Det må virkelig i all vår velstand her være mulig for noen å si at det finnes andre verdier og andre valg og andre moralsk verdige liv enn denne såkalte 100 % jobben. Vi har 100 % liv alle sammen. De fleste av oss bruker de fleste timene i døgnet til noe ganske nyttig og bra. Noen av disse timene er betalt. Fint med penger så vi greier oss. Men det må jo være greit å si at nå trenger jeg ikke mer penger - nå er det nok her, nå vil jeg bruke noe av det 100 % livet mitt på noe annet som kan være bra - i livet, i verden, for noen.

Det er et annet valg. Et legitimt valg. Det er for eksempel å velge å ikke være en som løper i penge-tid-outsource praktiske oppgaver og barnepass-tredemølla absolutt hele tida. Kanskje se livet litt i faser og bolker. Se at lavere utgifter og mer tid kan være like bra som å hele tida tjene mer penger....
Eller er vi pliktige til å løpe i den tredemølla? Er det den friheten formødrene våre kjempet fram?

De pengene vi ikke tjener skatter vi ikke av. Det er noe av det som ligger under her. Jeg er veldig for skatt. Ordentlig og rettferdig og solidarisk. Slik bygger vi vårt samfunn. Men det kan ikke være sånn at vi er usolidariske når vi skrur ned levestandarden og inntektsnivået. Det kan ikke være sånn at vi til en hver tid er forpliktet til å tjene mest mulig for å skatte flest mulig kroner? Det blir jo å snu det på hodet. Vi får skatte av det vi nå en gang tjener, eier, får i utbytte osv. Og skal en klage på usolidariske trekk ved skatt, så finnes det kanskje andre å angripe enn deltidssykepleierene i hvertfall.

Det er dette med å ha monopol på de rette valgene - og så argumentere med at det er bare disse rette valgene vår tilkjempede valgfrihet skal dreie seg om. Det skurrer.

Jaja. Jeg har en ubetalt artikkel å skrive. Back to work. Ha en god dag.


fredag 25. januar 2013

tilstrekkelighet og utilstrekkelighet



Jeg synes at en av de store utfordringene med voksenlivet og livet som forelder har vært og er spørsmålet om tilstrekkelighet. Kampen mot følelsen av utilstrekkelighet. Avgrensningen av hva jeg må, hva jeg prioriterer - og hva jeg kan ta lett på eller hoppe over uten at det gjør meg utilstrekkelig.

Vi vet jo alle at vi må velge og prioritere. Jeg argumenterer for valg i et sett. Lære oss å si "nei" til mange av verdens og markedets muligheter. Stå for egne valg. Alt det der.

Men det er ikke så lett. Det er ikke alle slags valg som finnes. Det er ikke alltid en kan si at "jeg prioriterer en rolig stund (med plastelina/høytlesning/baking) med småtrollene framfor husarbeid". For bleiene må skiftes og middagen lages og noen må hentes og noen må plastres og det kan ikke bare prioriteres vekk. Selv med større barn kjenner en på det - ofte - en må utsette den dype samtalen med det rolige barnet, fordi noen andre skriker, eller jeg er nødt til å ta en telefon .... Balanse balanse....

En kan heller ikke velge mengden av sykdomsutfordringer og andre belastninger som kan ramme en familie. Belastninger og alt det en ikke har valgt, kan tårne seg opp og hindre både prioriteringsmuligheter og noen som helst tilstrekkelighetsfølelse.

Det største sjokket etter å ha fått baby nummer to - lenge før baby nummer en ble to år.... - var nettopp utilstrekkelighetsfølelsen. At jeg ikke lenger klarte å være en "tilstrekkelig mamma" (i mine øyne) - selv om jeg på alle måter prioriterte det, valgte det, brukte 24 timer i døgnet på det. Allikevel følte jeg meg utilstrekkelig - døgnet rundt. At jeg ikke kunne ta opp babyen min hver gang hun trengte det - slik jeg hadde kunnet med storebroren året før... At storebroren sluttet å henvende seg til meg, fordi han så at han måtte dele meg med dette nye lille vesenet. 
(Det tok ni måneder før jeg kom til overflaten igjen. Følte at jeg mestret dette. Selv når det var kaos. Og storebror snakket med meg igjen. Familen var reetablert. På vei til litt mer tilstrekkelighetsfølelse).

Hjemmearbeid er i stor grad evighetsarbeid. Gulvet er like møkkete dagen etter, skittentøydunken like full, alle like sultne noen timer etter, og barn må bæres og stelles og trøstes på nytt og på nytt. Ingen fullførte rapporter eller publiserte artikler eller ros for ferdig arbeid der, nei. Bare pånnigjen!

(og utover hjemmearenaen så kjenner vi alle den lange lista vi må klare å prioritere våre egne liv i forhold til - jobbambisjoner og -prestasjoner, trening, venner, omsorg for øvrig familie, engasjement i lokalsamfunn og frivillig arbeid, ferier, invitasjoner, hage og hus, sosiale medier og kulturelle opplevelser- og naturligvis "ta vare på oss selv"...Prioriter i vei - og balanser!)

Jeg har skjønt at jeg trenger noen grep som hjelper meg å leve gjennom denne tilstrekkelighets- utilstrekkelighets-balansegangen.

- Kreativitet og ikke-nødvendighet. I all utilstrekkelighets- og evighetsarbeidsfrustrasjonen er det en tilfredsstillende kilde til ro og tilstrekkelighet når jeg faktisk drar rundt på strikketøy, har symaskina på kjøkkenbordet, klipper og limer noen bilder - noe sånt. Jeg lager noe ikke-nødvendig (vi greier oss jo uten, det er ikke livet om å gjøre med selvstrikkede sokker og hjemmesydde pysjer) - og jeg fullfører noe. Tilstrekkelig. Nemlig. Stort smil.
I noen av de søvnløse åra gjorde jeg noe så meningsløst som å sitte oppe og se på tv når alle var i seng og alt nødvendig var gjort og jeg sikkert burde lagt meg selv - men jeg bare trengte, trengte, trengte så inderlig å gjøre noe ikke-nødvendig etter en hel dag og før en hel natt med bare nødvendigheter (og utilstrekkelighet). Det ga meg enda mindre søvn, men i hvertfall litt mer følelse av å ha noen valg i løpet av en dag. Jeg tror det var lurt - for jeg trengte det.... Nå dropper jeg tv-en - men trenger alltid noe ikke-nødvendig!

- Leve med mylderet -som formulering på et ideal. Det innebærer at jeg godtar at jeg ikke styrer og har kontroll med alt. Det skjer mye her i dette livet, det er mange initiativ og tiltak fra andre enn meg her i huset - som påvirker veien vi går. Det er et mylder jeg er for. Selv om det kan føre til at jeg alltid vil måtte la ryddighet og rengjøring være et prosjekt som møter veggen av papirklipp og legobygging og "skal bare.."... (og så rydder vi og koster igjen og evighetsrundansen er i gang....). Det hjelper meg å huske at nettopp dette mylderet av mennesker, ideer og aktivitet - er noe av det jeg ønsker i livet mitt - det er prioritert - da blir noen andre ting nødvendigvis nedprioritert. Og det er greit.

- Underveis-tankegang (jada, jada derfra kommer ideen til bloggens navn). Godta at jeg ikke får til alt - tross alle mine idealer, ønsker og håp. Godta at jeg sjøl surrer det til noen ganger, at målene og ønskene og idealene mine langt overstiger kapasitet og muligheter.... Godta at det "ble som det ble" - uten å bli knekt, men kunne reise meg og gå videre...
Holde ut år med motgang og belastninger som ingen bestiller frivillig og som hindrer valg og prestasjoner så det holder - men som også er et liv som skal leves.Være takknemlig for at jeg - med feil og mangler og utilstrekkelighet - faktisk får være med underveis på livets landevei.

Være raus med meg sjøl (og andre) - gi oss alle sjansen til å begynne på nytt - i morgen....

God helg!

torsdag 24. januar 2013

solskinnsdag



Det er solskinn gjennom flekkete vinduer - og det skinner lyse felter på hvite vegger. 
Det er ikke iskaldt - bare  kaldt. Og jeg tror sola varmer gjennom vinduene, jeg tror det....
En kan jo si at det ser ut som det skal bli vår i år også.

Det er en passe-pjusk seksåring, som er blek og snufsete, men fornøyd og småpratende - med gulvet fullt av lego og treklosser og den femte cd-en av lydboka i sving. Alle leker er hans i dag - de andre er jo ute i verden på skolen. Og matlysten er litt bedre enn i går.

Det er en lang og god telefonprat med mor/mormor - og vi kjenner at vi er nær selv om det er noen mil mellom oss.
Det er en artikkel som ikke skriver seg selv i dag heller, tydeligvis - og som skyves litt bak i samvittigheten ved at jeg tar vaskebøtte og støvsuger fatt og får huset til å virke litt sivilisert. Så har man jo gjort noe, i hvertfall. Og så sjekker jeg litt mer litteratur, mens legobyggverkene vokser. Og snart kommer skolebarna.

Vi har en god dag!



onsdag 23. januar 2013

masing



- Ikke mas!
- Nei, hvis du gjør det du skal, så slipper jeg å mase!

For jeg vil gjerne slippe. Jeg har mye annet jeg heller vil fordrive tida med enn å mase på mine kjære små. Men det blir en del allikevel.

Vi kan kalle det noe annet. For eksempel påminnelser. Det roer det hele, litt... (Men når det er tiende gangen, så heter det vel masing. Og når mamma er lei - så høres det også ut som masing.)

Det er noen triks en kan ty til.
For eksempel så må en sjøl være litt bevisst på å ikke være en automatisk masemaskin som fyller alle tomrom med gjentagelser. Ungene trenger ofte litt tid. Det kommer (kanskje) etterhvert. en trenger ikke gjenta oppdraget (Kan du finne lua di nå, -Plukk opp den brødskiva du mista, værsåsnill... - Kan du gå på badet nå...) om igjen og omigjen hele den tida det tar ungene å surre seg rundt.

Og - prioriter. Det er ikke sånn at vi mennesker greier alt på en gang. En kan ikke få til alt på en dag. Og verken voksne eller barn orker å høre "masing"/påminnelser om alt en har glemt og surra med hver eneste dag. Noe må overses, noe må en utsette til neste år. Sitte rolig ved bordet, for eksempel - det tror jeg at jeg kan glemme foreløpig...Vi er da bare mennesker alle sammen, og ungene er små mennesker med mange år foran seg til å få ferdighetene på plass.

Litt hjelp og oppfølging - og gjerne litt humor - hjelper mye mer enn masing. "Hvis du tar på den sokken, så kan jeg ta på deg den..." Selv store, somlete trøttinger greier så mye mer helt uten masing, når voksne er litt rause rundt dem.

Hvis du ikke kan følge opp - så prioriter enda nøyere. Det er ikke lurt å rope haugevis av masende oppdrag ut fra do, eller der en står låst med en baby på stellebordet. Akkurat da får en la andre ting seile litt - og være litt tålmodig - og så følge opp mer etterpå.

En ting til. Stort sett så står det mer på de voksnes "liste" enn på barnas. Skal vi alle sammen ut av døra på tur, så har jeg stort sett flere forberedelser å gjøre enn de små. Vent med å mase om at de skal delta til det trengs. Gå på do og kle på seg og pakke egen tursekk tar kortere tid enn det tar meg å pakke det jeg mener skal med og ordne opp de andre tinga jeg alltid mener må gjøres før vi låser døra. Og det tar meg enda lenger tid, hvis jeg skal fly rundt og mase på folk samtidig...

For masing tar tid. Og krefter.

Note to self:
- Jeg skal prøve å huske at det føles mye bedre for både meg og ungene når det som foregår kan gå under kategorien "vennlige påminnelser". For akkurat det tror jeg nok virkelig er min jobb. Det tar tid, men det er jobben min som forelder. Det skal ta litt tid å få til ting...
- Jeg skal prøve å huske at det kjennes godt å være litt tålmodig.
- Jeg skal prøve å huske at vi alle er noen feilbarlige små mennesker underveis.
- Jeg skal huske på humoren og rausheten. Da koser vi oss sammen. Selv når beskjeder må gjentas og rutiner må øves på - igjen og igjen...

Maser du?

mange slags tidsklemmer


Det er mange slags tidsklemmer. Forholdet mellom jobb og hjemmeliv er bare en av klemmene.

Dette tenkte jeg på da jeg surret rundt middagslagingen i går. Den ene ettermiddagen i uka da alle kommer hjem og faktisk skal være hjemme resten av ettermiddagen. Lillebror har blitt med hjem rett etter skoleslutt, så ingen skal ut og hente ham og få hjem en for sliten pjokk fra SFO. Leksene kan gjøres pø om pø før middagstid. Middagen trenger ikke times i forhold til avgang på skitrening eller ankomst fra kor. Ikke noe stress. Storebror måler prismer og regner areal og volum. Niåringen øver leselekse med Lillebror som fjaser i sofaen. Jeg kan rett og slett BARE - lage middag  - med to hender og god tid (og småprate med gjengen min, tenne lys og fyre i ovnen....)

Og jeg tenker på alle åra jeg alltid hadde en halvannetåring på hofta og hadde mitt sett av enhåndsmiddager jeg kunne lage. Mens jeg tidvis jaktet på en eventyrlysten fireåring. Eller skiftet bleie. Eller ammet en baby. Eller skiftet alle klærne for femte gang den dagen på en uten bleie som ikke hadde tid til å gå på do. Og rekke å få maten på bordet før alle hylte av sult.

Det er mye tidklemme med små barn. Det er korte dager, det er mange måltider og mange bleier, mange skift og mye klesvask, mye snørr og tårer og latter og trøst og mange små og store hendelser som skal inn på få våkentimer, før det plutselig er kvelden og alle skal bades og pusses... Med mange som er små samtidig er hendene fulle. Og kanskje skal en få gått ut en liten tur. Og gjerne lest litt om Karius og Baktus eller Karsten og Petra, holdt på fanget, pustet inn og ut, kilt litt og kost litt. Før det er et nytt måltid som burde stå på bordet. Og innimellom få hengt opp den vaska. Så det kan bli tørt og gi plass for en ny vask.

(Jeg strøk ikke akkurat noe tøy i de åra for å si det sånn.)

Det er gradvis annerledes nå. Det er lengre roligere strekk i dagen. Det er selvhjulpne barn som bare må mases og minnes litt på. Det er tekopper som kan drikkes varme - og jammen er det mindre klesvask også. Men det er andre tidsklemmer å passe på. Som alle de ettermiddagene da alt må gå opp, med henting og følging og kjøring til to kanter på samme tid og lekser og trening og voksne som skal på et møte, og veldig gjerne en ordentlig middag som vi kan dele sammen. Og midt i dette - kunne være tilgjengelig når de små som ikke er så små, gjerne vil snakke. Om noe viktig. Noe lite og stort i livet. Det er der og da. Og om noen år kommer de kanskje ikke lenger.

Hva vil jeg med dette.... Normalisere tidsklemmen i livet, særlig i livet der vi er flere som lever sammen, som angår hverandre, trenger hverandre, skal koordinere livene våre, eller også bokstavelig talt bære hverandre. Og si at det er noe vi må ta høyde for. Sette av tid til det som tar tid. Kanskje pent og pyntelig si at det tar tid å ha små barn. Uansett om de er hjemme eller borte så har de disse behovene, disse korte dagene, disse få årene. Så skifter det. Det er mer fleksibilitet. Det er lettere å være fra hverandre. Men vi må fortsatt ha tid til å være sammen... Noe sånt.

Ha en fin dag!

mandag 21. januar 2013

Når diskuterer vi barndommen?


Det ruller og går med debatter om foreldres tidsbruk, balansen mellom foreldrene, mellom heltid og deltid og hjemmetid, om rike pene mammaers meninger om ditt og datt, - og vi kan hive inn de evige diskusjonene om koppekaker (cupcakes), og fikse matbokser og hjemmelagde adventskalendre osv osv. Det er ikke akkurat raushetens tid - jf Kathrine Aspaas nye bok - som preger disse debattene, det er angrep, mistenkeliggjøring, aktivt selvforsvar og aktiv kritikk.

Og en ting til: Det er noe som mangler i disse debattene - som i bunn og grunn handler om store (jobbprosenter og sånn) og små (pynt i matboksen) valg foreldre gjør i livet. Gjett hva som mangler, hva er det som ikke diskuteres, hva er det som ikke måles og veies opp mot andre momenter i disse diskusjonene? 

Det er barna. Barndommen. 
For alle disse debattene handler om de voksne. De voksnes valg. Hva de voksne vil, trives med, holder ut, finner oss i - og ikke, orker - og ikke orker. Hva de voksne må, hva vi burde og hva vi ønsker i livet. Hva slags liv vi voksne vil ha.

Når diskuterer vi hva slags barndom vi dermed skaper for barna våre?

En kan selvfølgelig si at barna er implisitt med. At foreldres valg har konsekvenser for barna er selvfølgelig - og sånn er det bare. Barn er med på kjøpet. Selvfølgelig. Del av sin tid. Og en kan si at alle foreldre tenker på hva som er best for barna. At økonomiske vurderinger - hvor mye inntekt MÅ vi ha, hvor stor bolig MÅ vi ha, hvor mye må ferien koste.. - naturligvis gjelder for hele familien.

Eller - en veldig fiks måte å gjøre barneperspektivet fullstendig inkorporert i voksenperspektivet - er å slå fast at "barnet mitt trenger - fortjener (!) en lykkelig mamma/pappa" - og da må jeg.....(drikke vin mens jeg er gravid, fortsette med alt (samme jobb, samme fritidsaktiviter, samme helgeturer, like mye uavbrutt søvn osv) som jeg gjorde før jeg fikk barn etc....). Dette er jo en helt suveren argumentasjon, som både peker på hensynet til barnet - og samtidig underordner dette fullstendig under voksenperspektivet - så slipper en i det hele tatt å snakke om barnet selv... 

Og - for å gardere meg mot åpenbart mulige forvrengninger her - selvfølgelig etterlyser jeg ikke en debatt der barneperspektivet skal være det eneste premisset, det eneste styrende. Det ville være umulig og urimelig. Barn fødes (heldigvis fortsatt) inn i en verden der det finnes en del rammevilkår og nødvendigheter - og barndommen må leves innenfor disse rammene og de kravene som gis av disse. Voksnes ve og vel - og pusterom og lykke - er også viktig. Ingen barn bør utsettes for martyrforeldre som etterpå kan klage over at "jeg ofret alt for deg....".

Men det jeg savner er at vi OGSÅ diskuterer hva slags barndom vi skaper for barna her. Vi voksne. Vi med valgene og diskusjonene og prioriteringsmulighetene. Det er vi som lager rammene om det livet som leves - i familien - og i det samfunnet vi bygger opp.

Hvordan preger det barndommen at det "aldri" er noen voksne hjemme? Hvordan preger det barndommen at vi programmerer uka full av aktiviteter for store og små? Hvordan preger det barndommen at barn mellom ett og ti år befinner seg de fleste av hverdagens våkne timer i en institusjon? Hvordan preger det barndommen at barn over ti år skal låse seg inn i tomme hus hver ettermiddag? Hvordan preger det barndommen at de er omgitt av en døgnåpen underholdningsindustri og spillindustri som er langt mer tilgjengelig enn vanlige (kjedelige) voksne, - og som til og med blir støttet av de kjedelige voksne - fordi barna sitter rolig hvis de får nok underholdning (så får vi voksne tid til å jobbe/trene/taste mer...). Hvordan preges barndommen av den enorme mengden av materielle goder som i vårt vesle hjørne av verden anses som normalt? Hvordan preges barndommen av at alt er så fullprogrammert at det blir krise (for de voksne!!) når en ettåring ikke sover om natta eller vannkoppene raser i ukesvis i søskenflokken? Hvordan preges barndommen og barna av at praktiske hverdagslige hus-og-hjem-oppgaver outsources fra hjemmene? Hvordan preges barndommen av at oppvekst og oppdragelse i stor grad outsources til institusjoner, til faglærte og ikke faglærte?

Kan vi diskutere dette også? Ikke bare kritisere hvem det nå er som tar seg tid til å pynte matpakkene, eller velger en roligere hverdag?

Barndommen skal ikke polstres. Barndommen er en del av livet og skal også være preget av krav, arbeidsoppgaver og nødvendighet. Absolutt.
Langt heller det enn passivisering via underholdningsindustri og dyrt utstyr som kompensasjon for fraværende voksne.

torsdag 17. januar 2013

det frie valg

Menneskets frie valg har vært - og er - et sentralt filosofisk tema gjennom alle tider. Er mennesket underlagt skjebnen, lykke og ulykke - eller stjernene - eller styres vi egentlig av guders vilje - eller er vi styrt av gener, arv og hormoner? Tvinges vi av omstendighetene, ytre krav, samfunnets normer. Har vi egentlig noe valg midt oppe i dette.
Og hva betyr egentlig frihet - et fritt valg? Hvor fritt og hvor omfattende må valgfriheten være for at vi skal erklære det som - fritt?

Jeg kan ikke styre alt. Jeg lever innenfor en rekke begrensninger, knyttet til natur og klima, samfunn og økonomi, egen kropp, andre menneskers behov. Men jeg er fri til å bestemme hvordan jeg vil forholde meg til disse begrensningene. Fri til å velge om jeg vil klage på begrensningene - eller om jeg vil utnytte det rommet som gis meg.

Jeg lever i en tid som gir kvinner og mødre muligheter som knapt kan trumfes av noen annen tid gjennom verdenshistorien. Jeg lever i et velferdssamfunn som gir barna mine gratis helsetjenester, vaksiner mot alvorlige sykdommer og tilgang til utdanning på topp nivå. Jeg trenger aldri bekymre meg for om barna mine får nok mat. Jeg kan lese og skrive og har utdanning og ytringsfrihet - og til og med uendelige muligheter for publisering av smått og stort.
Alt dette gir meg en frihet som jeg kan og må benytte. Til det gode. - og hva er det!

Vår tid vrimler av tilbud og muligheter. Det er en markedets verden - både materielt og informasjonsmessig. Valgmulighetene er uendelige - og uoversiktelige. Det kan være lett å tenke at en gjøre eller ha det ene og det andre, nettopp fordi en vet om så mye en kan eie eller gjøre. Det finnes nyere telefoner eller varmere skijakker - alltid. Kanskje tror vi at alle andre har - og gjør - kanskje tror vi at vi må... Slik som tenåringene argumenterer - alle andre har vaskehjelp, alle andre drar til syden...

Jeg tenker at en stor utfordring og en stor frihetsmulighet i vår tid er å stenge av litt for denne informasjonsstrømmen, all markedsføringen av alt en kan ha og gjøre. Frihet i begrensning.  Holde fast. Velge selv hva som skal være kjernen og prioriteringsgrunnlaget. Det er ikke lett. Men vi er frie til å gjøre det.

onsdag 16. januar 2013

Lønner det seg å gjøre ting selv?

Jeg er jo litt opptatt av dette skillet mellom såkalt "jobb" og "andre ting". Som generelt er et skille mellom det en blir betalt av andre for å gjøre - og det en ikke blir betalt av andre for å gjøre. Men det er ikke et skille som sier noe om betydningen av de tingene en gjør, eller noe som helst annet om hva en gjør - altså - dersom jeg skriver noe og får betalt for det, så er det jobb, hvis ikke så er det "noe annet". Hvis jeg skulle finne på å vaske et gulv og  få betalt for det - så er det jobb. Hvis jeg ser etter andres barn for penger, så er det jobb. Hvis jeg syr en bukse og får betalt for det, så er det jobb. Osv. Jeg både skriver og syr og vasker og er mye sammen med unger for tida. Men det er ikke jobb akkurat nå. Og det er fint  - det er mitt valg, akkurat nå.

En vinkling på dette er "lønner det seg"? Altså - lønner det seg i kroner og øre å gjøre ting selv - i stedet for å ha en såkalt "jobb" (altså gjøre noe for penger) og så betale noen for å vaske, sy bukser, passe barn osv....
Svaret i kroner og øre er stort sett at det IKKE lønner seg. De fleste av oss vil tjene mer - i kroner og øre - på å jobbe med det spesielle vi selv kan - og så betale noen andre for varer og tjenester. Timelønna for å strikke en genser er ekstremt lav.....

Men så sier jeg to ting til dette. For det første - det er ikke gitt at det er arbeidstid en bruker til å gjøre disse tingene selv. Vaske huset for eksempel - det er en velkjent fritidsaktivitet. Det er jo ikke sånn at jeg vasker i stedet for å jobbe. Vaske gjør jeg uansett. 

Og den andre tingen jeg vil si - det er det viktigste: Penger er ikke det eneste vurderingsgrunnlaget. Nemlig. Det er ikke sånn at når vi skal tenke over hva vi skal gjøre, med livet, dagene, minuttene våre - så skal vi gjøre alle disse vurderingene opp mot målestokken "hva får jeg mest penger for". Opp til en viss grense må vi naturligvis alle sørge for at vi har "nok" (men hva er nå det i vårt velstandshjørne av verden, når synes folk det er "nok"?). Men så - må det være rimelig å bruke flere målestokker når vi skal gjøre våre valg. Samle gods og gull er ikke det eneste. 

Det å gjøre ting i livet sitt selv er viktig av mange grunner. Det ligger mye kunnskapsbevaring og sjølbergingsgrunnlag i å mestre grunnleggende ting i livet selv. Det ligger mye miljøansvar i å ta vare på og lage ting selv. I mitt lille liv vil jeg si at det ligger en stor, stor verdi i å rett og slett kunne være tilstede (mens jeg nå skriver en liten avhandling eller artikkel eller baker brød eller syr eller måker snø eller hva det er). Jeg er der når noen kommer gråtende fra skolen fordi alt er dumt. Det kan ikke måles i penger.

Jeg gidder ikke tenke timelønn på det arbeidet jeg gjør hjemme. Jeg har moro av å sy og strikke klær - og jeg får denne tilleggsverdien av tilstedeværelse. Jeg er ganske sikker på at det jeg gjør av klesreparasjoner faktisk svarer seg også økonomisk - og miljømessig er det det rette valget, mener jeg (jeg reparerer ikke for moro skyld, jeg stopper sokker fordi de har hull og lapper bukser fordi de har hull og da ordner jeg opp). Men alt går inn i totalen - der den ene oppgaven kjeder seg sammen med den andre, det er et liv med ting som trengs og skal gjøres fra morgen til kveld, med og uten lønn - og sånn er det. 


mandag 14. januar 2013

det var de åra, da....


I kveld har jeg fulgt eldstemann på skirenn. Fakler og røde kinn. Minus 13 på gradestokken og minus 20 effektive grader i snøfokket. (Det er jammen bra gutten min har så mye glede av dette - ellers hadde jeg ikke holdt ut, så mye fryser jeg....)

Og så ser jeg meg rundt. På andre innpakkede foreldre. På tidtagerne og startmannskapet og trenerne og han som deler ut varm solbærsaft. Og alle de grønnkledde skiløperne, unger i alle aldre - og noen voksne - som stiller til start og spurter rundene sine inn i skogen, oppover og nedover bakkene. Noen kommer strålende i mål. Noen gråtende av forfrosne fingre. Her er gutten min kjent, han kjenner alle svinger og bakker, her har han hatt utallige treninger - og også mange klubbrenn. Han klager ikke på kulda. Han vet at hjemmestrikka ullvotter er best til skigåing (for det sier treneren, ikke jeg - jeg bare strikker). 

Dette er er hans sted.

For en del av dem jeg har rundt meg er dette et fast punkt i tilværelsen. For noen er det slik i noen år. Som aktiv selv, eller som sjåfør og støtteapparat. Og så - seinere - så blir det "de åra, da jeg trente langrenn med det laget" - "husker du hvor kaldt det var på det klubbrennet i januar...". For noen er det en epoke. For noen av dem som ser mest entusiastiske ut rundt meg så er det en stabil faktor i livet.

Men med mange ting så  er det slik vi har det alle sammen. "Det var de åra, da...- jeg var student, var single, bodde på Grünerløkka, jobbet døgnet rundt, reiste mye, trente mye (lite), bodde utenlands, var mye syk, jobbet i Operasjon Dagsverk, lengtet ut/hjem/bort/etter deg, var barnløs, jobbet på Stortinget, hadde tre barn under skolealder, var gravid hele tiden, aldri sov...." Det var de åra.

(Slik tenkte jeg der jeg sto og mistet kontakten med bena mine).

Det var de åra. Og så - etter noen år - så sklir kategoriene litt over i hverandre. Det blir nye kategorier. Vi forstår livet på andre måter. Vi ser sammenhenger og brudd og overganger på andre måter. Lettest er det å forstå og kategorisere i ettertid. Midt i er vi så opptatt av alt som skal skje, kabalene som skal gå opp, eksamen, barnevakt, frister - og frosne ben.... Og slik skal det være. Vi er midt i.

Men jeg tenker også at dette blikket utad - "det var de åra"-blikket - kan gi noe til her-og-nå-kavet. (Der jeg står og fryser og fryser og er glad for at pappakjæresten kommer til å ta neste renn...) Det er det at "dette er disse åra" - "dette er denne tida". Jeg har akkurat nå små-store aktive barn. De vil forsatt være midt i familien og delta i fellesskapet, vi har alt vårt av tradisjoner og ritualer og felles måltider og lange helger og en seksåring som omfavner meg hver natt - men de har også hver sine prosjekter og tilhørigheter som trekker dem ut, utover fra dette familienavet. Jeg får lov til å være midt i familielivet og trekke oss sammen - men jeg får også være med på det som er utenfor, jeg får farte rundt og hente og bringe og se forestillinger, kamper og renn og delta i dugnader og bake kaker og selge lodd.

Dette er de åra. Det er aktive og tette år og dager i familien vår. Vi får mye av opplevelser og fellesskap - både hjemme og ute. For vi hører sammen alle steder. Det er travelt - og noen ganger så forferdelig kaldt. 
Men det gir så mye også.

Dette er de åra. Dette er den tida jeg får lov til å være midt i nå. Takk.

søndag 13. januar 2013

slippe mandagsangsten?


Jeg spøker litt for tida om at "jeg skal jo være litt arbeidsløs nå...". Siden alle spør. Det er mye annet jeg kan kalle det. For stille sitter jeg jo ikke. Og travel skal jeg nok være. Men akkurat nå har jeg helt frivillig ikke noen fast ordning for lønnet arbeid, og det har jeg tenkt å bruke til mye bra. Så jeg mangler ingenting - selv om det virker som om mange tror det.
Jeg er heller ikke "arbeidsfri". Det er nok å ta av av meningsfylte sysler. Sliten skal jeg nok bli hver dag nå også.

Men det som har slått meg nå i denne gode helga, fylt av lange frokostkafeer på kjøkkenet, med interessante samtaler med store og små, besøk hos venner, jentetur til Stoff og Stil for å skaffe diverse til den arbeidsløses sysler, kalde turer ut, nok søvn, en ny strikkelue til fjerdeklassingen, et ferdigklippet prosjekt for symaskina i morgen, to gode filmer og i det hele tatt mye bra - ja så har det slått meg at kanskje skal det være en tid uten mandagsangsten nå framover. Uten den klumpen i magen søndag kveld over at nå må alt strammes til, nå må alt være klart, nå må vi bare trå til og greier jeg det egentlig??? - og det er alt for lenge å lengte etter fredagen.
Kanskje skal jeg klare meg uten den klumpen i magen nå?

Det er fortsatt nok av kabaler å legge for ukene som kommer. Det er nok som må leveres og det er mange poster på programmet. Jeg har ting jeg gruer meg til. Men jeg har sjansen til å finne balansen mer sjøl. Og jeg har sjansen til å være en som bidrar til balansen her hjemme litt mer. Det håper jeg. Det trenger vi just nu.

Samtidig er uroen - og kanskje angsten - i livet også en del av det å være menneske underveis. Det skal vel også være med. Det skal gjøres valg og vurderes. Skrittene skal tas - eller ikke. Jeg grubler over mitt - og holder fast i mine - og går videre.

lørdag 12. januar 2013

det største komplimentet!

På sengekanten med en supertrøtt seksåring:
- Du mamma, vet du hva som er så bra med deg?
- Nei....?
- Det er at når du kommer så blir alt i orden.

!
Takk!


fredag 11. januar 2013

jeg vet best?



Jeg er en tenker og en organisator av rang. Jeg er både forutseende og finner smarte øyeblikksløsninger når uforutsete problemer oppstår. Jeg vet hva som er lurt å kle på seg i minus ti og pluss tredve, hva som bør være med på enhver utflukt og hvordan vi skal få til god mat til en haug mennesker om tjue minutter. Jeg vet at en ikke bør vippe på stolen og jeg vet at folk bør slutte og krangle. Jeg vet virkelig så utrolig mye - jeg må være veldig kjekk å ha for folk!

Joda. Klart det. Og jeg har ansvar for å organisere et familieliv og en hverdag med mange kabaler og mange sårbare punkter - og det er kjekt å få ting til å gå rundt. 

Men i denne familien og i dette livet er det flere enn meg. Både flere som har ansvar (både store og små) og flere som må få ha sine meninger og preferanser for hvordan ting bør være. Hva som er viktigst nå. Hva som haster, hva en kan blåse i. Og ikke minst - her er det folk som må få gjøre sine egne erfaringer. Samle sine egne vurderinger. Gjøre sine egne feil. Jeg kan ikke gå rundt som en evig oversikts-guru som instruerer og kontrollerer og hindrer andre små og store i å tenke sjøl.

Dette er noe jeg har lært. Det er tålmodighetsarbeid. Holde igjen. Ikke vite best alltid (selv om jeg joooo selvfølgelig gjør det...). Gi råd - hvis folk vil - men ikke bestemme og mase til enhver tid. Gi rom for feil. Ta i mot uventede initiativer som bryter med mine (å så gode, kloke) planer. La dagen bli annerledes. Fordi vi er flere som skal forme dette livet. 

Det er en stor rikdom i livet å leve sammen med et mylder av andre folk. Som gjerne vil synge halv seks om morgenen (ikke min plan). Som ønsker seg en kanin (ikke min plan). Som skriver en bok til meg eller plukker blomster til meg. Som plutselig har forstått noe om en klassekamerat som jeg trodde var alt for krevende å forstå. Som forstår noe om meg som jeg ikke vil si høyt selv. Som vil spille ballong-fotball på kjøkkenet når jeg tror jeg skal lage middag. Som vokser og utvikler seg og er gjengen min og gir spenning og innhold i tilværelsen. Mye mer enn jeg kan vite og skape selv.

onsdag 9. januar 2013

norsk nok



Jeg synes historie og antropologi er artig. Særlig de analysene og de uviklingslinjene som gjør at jeg forstår mer av de små mønstrene, rytmene og ritualene som vi kan kommet til å ta som så selvfølgelige omkring oss selv. Når analyser åpner blikket mitt for å se det ikke-gitte, det ikke-selvfølgelige, det ikke-opprinnelige, det foranderlige, det kultur- og menneskeskapte i mønstrene omkring meg.

Da forstår jeg mer.
Og jeg blir klokere og myndigere som menneske - som samfunnsmenneske og som den som går skrittene og tar vurderingene i mitt eget liv. For det samfunns- og menneskeskapte - og det historisk foranderlige - det er i vår makt. Det kan vi ta fatt på. Diskutere. Forme. Velge. Skape. Føre videre. Endre. Det er kultur og det er demokrati og det er et meningsfylt og reflektert menneskeliv, som individ og som fellesskap.

Dette er min innfallsvinkel til norskhetsdebatten som grep debattarenaen her rundt årsskiftet. Det er jo artig å tenke over og skissere hva som er "norsk". For all del. Det gir oss forståelse og valgmuligheter. Men det er ikke en politisk oppgave å avgrense og definere dette som et gitt eller udiskutabelt verneverdig grunnlag for verken den enkelte av oss, fellesskapet eller statskassa for den saks skyld. Vi skal da være fri! Kultur, verdier og livets mening skal da virkelig være formbart og i utvikling og gi rom for at vi kan reise oss opp og si at -dette vil jeg ikke ha mer av, dette må vi forandre på! For eksempel.

Kultur og livsmønstre omkring oss gir ressurser til refleksjon og forståelse, det kan gi perspektiver som åpner for å leve liv i vekst og utvikling - men kan også holde nede, tilbake, sperre for frihet og tanke. Den norske likhetstankegangen (hvis vi skal si at den finnes..) er slik - på godt og vondt. Den gir oss i utgangspunktet like muligheter, - men holder samtidig igjen - "du skal ikke tro at du er noe....".
En gang i tiden var en nordmann en mann. Og en bemidlet mann måtte han også være. Utdanning og stemmerett var forbeholdt  menn. Som kvinne i dagens Norge nyter jeg godt av at dette er en tilbakelagt tid, en tilbakelagt normalitetsoppfatning - en tilbakelagt kultur, om du vil - og at likhetsidealet er vokst fram til å gjelde både kvinner og menn. Men samtidig kan det samme likhetsidealet legge hindringer for å kunne se at det også kan være et stort mangfold av gode og ansvarlige måter å leve på.

Jeg er glad jeg har gått noen skritt i livet og sett at jeg har valg. At jeg ikke trenger å videreføre de "norske" bygdedyr-rammene som var for trange i oppveksten, de som holdt meg nede, hindret meg i livet, hindret meg i å vokse. At jeg kan kjempe for friere luft og bedre kår for ytringer, valgfrihet, livsfrihet.

Demokratiet gjelder oss alle. Ytringsfriheten gjelder oss alle. Tros- og livssynsfriheten gjelder oss alle. Det må da sannelig være kulturfrihet for oss også. At vi kan delta, forme, utvikle og velge i forhold til det mangfoldet som vi lever i. At det kan være mange måter å være norsk på.



tirsdag 8. januar 2013

En ny overgang, en fase er over - og hva nå?



For et drøyt år siden tok jeg på meg et jobboppdrag som knyttet meg til en arbeidsplass med kollegaer og kantine og heis og lønnslipper og alt slikt som det er lite av når en hjemmebasert frilansakademiker - som jeg prøvde å kalle meg på et tidspunkt. Jeg har vært skrivedame og organisator og analytisk og reflektert og effektiv og sånn  - og det som skulle være en fleksibel deltidsstilling, vokste utover høsten til noe som var fleksibelt nok og spredte seg inn i alle kroker av døgnet og uka og familielivet og sugde krefter og tålmodighet til seg. Jaja. Stort sett har det vel gått bra. Stort sett har rammen rundt dem jeg har ansvar for her i heimen vært trygt og godt ivaretatt. Og det har vært en intensitet og stolthet i å få til et stort arbeid som mange stilte store forventninger til.
Men selv - lille jeg - her inne - satt igjen med lite krefter til slutt. Det har vært merkbart. Og savnet etter mer ro og forutsigbarhet og balanse i livet igjen har vært tydelig. Jeg har rett og slett lengtet hjem.

Men vi kom i mål. Leverte i trykk rett før jul. Forberedte presentasjon. Og presentasjonsdagen opprant i går og et stort arbeid ble overakt til oppdragsgiver, til stor og vedvarende presseoppmerksomhet. (Og hvis noen har lyst til å gjette hvilket omfattende og omtalte utredningsarbeid jeg har fått jobbe med, og som ble lagt fram i går - så feel free...). 

Nå er det ute av våre hender. Vi som har holdt i det hele og sørget for smått og stort og sjekket alt og sikkert ikke alt... Debatten ruller og går - og jeg har et par dager til å rydde kontoret. Jeg har stor tro på reflektert samfunnsdebatt som styrke for demokrati og fellesskap og gode beslutninger - og håper at dette også kan bli en slik debatt i årene framover. Men hvem vet.

Så kan jeg reise hjem, da - slik jeg lengtet etter i høst. Være hjemme før ungene slutter på skolen. Ha tid. Det er noen tomme lagre som skal fylles opp framover. Det kjennes godt å komme hjem og ikke skulle skru på pc-en og jobbe litt til, under barne-tv, etter legging. Tid til noe annet også. Kanskje også til meg.

Så får vi se. Gang på gang blir jeg jo spurt i disse dagene - mens utredninger deles ut og kommenteres, mens kontoret ryddes, mens en takker for denne tida, under høytidelig statsrådinvitert middag til ære for arbeidet, på t-banen hjem... - "hva skal du nå, da?"
Og jeg kjenner på den gamle usikkerheten. At jeg ikke helt tør å si høyt at først skal jeg bare være litt hjemme (at jeg faktisk har lengtet hjem, at jeg ikke har søkt en ny full "årntli jobb" nå med en eneste gang...). Fordi det er liksom så uforståelig for folk - og jeg orker ikke begrunne dette visstnok uforståelige hele tida.

Jeg gjør "alltid" (nesten da!) masse nyttige og fornuftige ting. Hver eneste dag - de fleste våkne timer. Men det er mye av det som ikke er en betalt jobb. Slik har jeg gjort det alltid. Stått på med så mangt - men det har vært mye annet og mer enn "jobb". Men jeg står for at det kan være klokt og nyttig å bruke tid også på en del andre samfunns- og familiegavnlige aktiviteter. Sålenge jeg tar økonomisk vare på mine og betaler for meg  naturligvis - så kan jeg ikke være "forpliktet" til å være heltidsansatt et sted hver eneste uke i året.

Akkurat nå skal vi roe det litt ned her i heimen. Det skal være litt mer tid. Til det nyttige - til det valgte - og til tilstedeværelse.

Jeg sier jo gjerne til folk at jeg er svært interessert i interessante forespørsler. Jeg vet ikke hvordan jeg legger opp månedene framover. Jeg vil ikke ha et tilsvarende hardkjør som i høst - men jeg vil gjerne gjøre mer enn å koste gulvet. Så jeg skal gjøre mer - og så får vi se.

God januardag til deg!

tirsdag 1. januar 2013

sårbarhet og styrke



Gjennnom hele jula har jeg hatt et blogginnlegg på fingrene (man har det jo ikke "på tunga"...) - et innlegg om sårbarhet. Jula som sårbarhetens tid.
Desembertida, mørketida, ventetida, fryse- og varme seg-tida, utslitt-tida, vente på snø-tida, stearinlystida, forventningstida, prestasjonspresstida, bli-ferdig-til-jul-tida, lengselstida...  

For mange av oss lengter - og mange venter - og vi ordner og styrer og prioriterer og velger. Og så er vi der. Og tenner lysene og er der. Ikke i vår egen barndoms jul - men i denne tidas jul. Med egne voksne valg og sammen med dem vi har valgt eller dem som valgte oss eller bare var der..., eller i lengsel etter dem vi savner, den som aldri kom. Og det er fortid med idealer og minner bak oss - og en framtid vi ikke kjenner, men vet at vi må skape foran oss. Det er noen tårer - over det som er der og over det som ikke er der.
Og så vil vi så gjerne ha det bra og gjøre det bra og godt - og trenger dette lysstreifet midt i vintermørket, det fellesskapet som kan være mulig, kanskje litt stas og noe ekstra, et brudd med hverdagen - hvordan det nå går til, - og kanskje vi trenger å oppfylle noen idealer vi har skapt eller føyet oss inn under - om det nå er den svoren alle snakker om eller gråpapir på pakkene eller å slå fast at en ikke følger noen tradisjoner - noe trenger vi alle.

Og vi greier noe og noe annet greier vi ikke - og det er sårbarhet igjen. Lengsel, sårbarhet, noe nært, noe godt, noe langt vekk. En underlig tid.

Så avrundes det hele med fyrverkeri og ståk - og en ny dag og et nytt år kommer og jeg begynner å rydde vekk de røde dukene og gjøre dagene klare for det nye, det vinterhvite og januarblanke, vi går en kald tur og det blir brødbakst for det nye årets matpakker og varm fiskesuppe og en tidlig kveld. Så er vi kanskje klare. Møte verden igjen - etter disse juledagenes avbrekk og rom for sårbarhet, lengsel og annerledeshet. Bære det med oss - og hente styrken i sårbarheten og i de nye dagene.