tirsdag 29. januar 2013

jobb og sånn



Jeg blir jo litt flirete når jeg leser sånt. Og så blir jeg litt usikker også. Det er jo sånn med hersketeknikker - de er jo laget for å ... herske. Slå fast og få folk til å lure på seg sjøl.

Og det jeg snakker om nå er Elisabeth Skarsbø Moens stunt i VG og Dagsnytt 18 i går. Som i utgangspunktet kaller på smilebåndet fordi jeg ser det vepsebolet hun modig nok går opp i - og fordi hun gjør det på en måte som sauser sammen så mye rart at argumentasjonen ikke holder. Selv om hun selvfølgelig kan ha holdbare meninger allikevel.

For i utgangspunktet insisterte hun på at dette handlet om ufrivillig deltid. Og det er å slå inn åpne dører med slegge - for det er det ingen andre enn de stakkarne som sitter og skal få turnusplaner til å gå opp samtidig som de følger alle slags tariffer og avtaler, som kan være mot. Ufrivillig deltid bør vekk. La dem som vil jobbe større prosent nå få lov til det.

Men så handler det jo ikke om det allikevel. For da trenger en jo ikke dælje løs med storslegga som modige Moen gjør. Sånn "kom dere på jobben" og at kvinner ikke kan sitte der på kafe midt i arbeidstida og sånn. Da er det den frivillige deltida som det er snakk om. Og det er lov å være motstander av det også. Sette som norm at det som akkurat nå er definert som "100 prosent jobb" - det er nettopp det alle mennesker skal gjøre. Ellers er de usolidariske eller har ikke yrkesstolthet - og de gjør seg avhengig av å bli godt gift. Nettopp, ja. (Jeg har allerede nevnt hersketeknikk, ikke sant).

Og dette er det lov å mene.
Men det er lov å mene noe annet også. Det må virkelig i all vår velstand her være mulig for noen å si at det finnes andre verdier og andre valg og andre moralsk verdige liv enn denne såkalte 100 % jobben. Vi har 100 % liv alle sammen. De fleste av oss bruker de fleste timene i døgnet til noe ganske nyttig og bra. Noen av disse timene er betalt. Fint med penger så vi greier oss. Men det må jo være greit å si at nå trenger jeg ikke mer penger - nå er det nok her, nå vil jeg bruke noe av det 100 % livet mitt på noe annet som kan være bra - i livet, i verden, for noen.

Det er et annet valg. Et legitimt valg. Det er for eksempel å velge å ikke være en som løper i penge-tid-outsource praktiske oppgaver og barnepass-tredemølla absolutt hele tida. Kanskje se livet litt i faser og bolker. Se at lavere utgifter og mer tid kan være like bra som å hele tida tjene mer penger....
Eller er vi pliktige til å løpe i den tredemølla? Er det den friheten formødrene våre kjempet fram?

De pengene vi ikke tjener skatter vi ikke av. Det er noe av det som ligger under her. Jeg er veldig for skatt. Ordentlig og rettferdig og solidarisk. Slik bygger vi vårt samfunn. Men det kan ikke være sånn at vi er usolidariske når vi skrur ned levestandarden og inntektsnivået. Det kan ikke være sånn at vi til en hver tid er forpliktet til å tjene mest mulig for å skatte flest mulig kroner? Det blir jo å snu det på hodet. Vi får skatte av det vi nå en gang tjener, eier, får i utbytte osv. Og skal en klage på usolidariske trekk ved skatt, så finnes det kanskje andre å angripe enn deltidssykepleierene i hvertfall.

Det er dette med å ha monopol på de rette valgene - og så argumentere med at det er bare disse rette valgene vår tilkjempede valgfrihet skal dreie seg om. Det skurrer.

Jaja. Jeg har en ubetalt artikkel å skrive. Back to work. Ha en god dag.


25 kommentarer:

  1. Fin kommentar. Meget arrogant skrevet av Elisabeth Skarsbø Moen, synes jeg. Fordi om man ikke er i 100% betalt jobb, så er man liksom usolidarisk, en "snylter"??! Livet og tiden vår har andre verdier og kvaliteter, ting som ikke kan måles i kroner.
    Glad for at du skiver. Bloggen din er en favoritt!
    E

    SvarSlett
    Svar
    1. :-) takk for at du liker å lese her og forteller meg det!!

      Slett
  2. Jeg synes fr. Moen opptrer ekstremt arrogant og nedlatende.

    Artig de små innspillene nedover i kommentarfeltet om at saken har flere siden...
    Tenk det!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg synes jo ofte hun skriver kloke sleivspark, selv når jeg ikke er enig - men her ble det mye hummer og kanari... og så må jeg jo protestere også på argumentasjonen.

      Slett
  3. Heia deg! Håper Dagsnytt 18 ringer deg neste gang for motargumenter:-) Vil ellers takke deg for gode innlegg og svar før jul. Ga meg et av flere små dytt jeg trengte for å hoppe litt av en penge-tid-praktiske oppgaver og outsource barnepass-tredemølle:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Heia deg også! Jeg får vel gjøre meg litt mer tilgjengelig for media, da - hvis det skal skje!
      Men du - takk for det du forteller om å gi deg "dytt" - det visste jeg ikke!

      Slett
  4. Jeg har ikke lest artikkelen du viser til, så jeg svarer bare ut fra innlegget ditt.

    Å forholde seg til rene tall er det letteste. Å regne ut hva det koster samfunnet med deltidsarbeid kontra null arbeid kontra fulltidsstillinger er det enkleste. Det som er vanskeligere er å måle hva ekstra tid som hjemmeværende (helt eller delvis) gir samfunnet. Personlig tror jeg at oppegående, bevisste hjemmeværende med et lite blikk for andre er svært verdifullt for samfunnet som helhet. Det gir trygghet og stabilitet. Det er bare det at det er vanskelig å måle. Forebygging har aldri vært høyt (nok) prioritert. Dermed er det også vanskelig å se effekten av den.

    Når det gjelder fulltidsstillinger innen helsevesenet så er det svært stedsavhengig hvor realistisk det er å kunne jobbe fullt. Noen arbeidsplasser er for tøffe for heltidsstillinger. Det kan være en grunn til at mange ikke ønsker å jobbe fullt. Det er heller ikke attraktivt å jobbe fullt dersom 25 % av stillingen dekkes inn ved vakter på ubekvemme tidspunkt. Kanskje full stilling skulle vært regulert nedover i antall timer i noen yrker?

    SvarSlett
    Svar
    1. Klare tall er alltid enklest. Livet og refleksjoner over hva som er det gode, sanne, viktige osv - er mye vanskeligere å telle. Et problem i vår tid er at vi er så gode til å telle - og så dårlige til å verdsette det som ikke kan telles.

      Slett
  5. Godt innlegg! Viktig at det er lov å ta egne valg for get liv :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jepp. Det er det som er å ta ansvar.

      Slett
  6. Det var godt å lese et slags svar på stuntet til Moen. Så mange som er enige med henne også. Kjente at jeg dirret litt.

    Er hjemme med små barn (6 mndr og 2 år). Kjenner på at det skytes mange piler mot oss hjemmeværende. Prøver litt og styre unna de. Begynner å bli sliten av å hele tiden forsvare valget mitt (et ekstra år hjemme uten lønn per barn). Skatt er viktig, ja. Men skal jeg begynne å rettferdigjøre det kanskje med at jeg startet å jobbe tidlig og har betalt mer skatt enn de fleste til nå, så blir det litt tullete også... Jeg står ved valget mitt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ditt valg - og godt for dine små! Vi gjør opp for oss gjennom livet, skal du se :-)

      Slett
  7. Som Sigbjørn Johnsen sier det: Vår velferdsmodell bygger på en samfunnskontrakt mellom generasjonene. Vi har ulike behov over livsløpet, og vi stiller opp for hverandre gjennom det solidariske fellesskapet. Og i bunnen for velferden ligger arbeid og produksjon og de inntekter dette gir den enkelte og fellesskapet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Og jeg vil føye til at arbeid og produksjon også må være vurdert opp mot innsats for folks og samfunnets ve og vel - og ikke bare mot hvor mye en TJENER. En kan tjene penger på utrolig mye skadelig og dumt - og en kan yte gode tjenester og skape mye bra uten å tjene (og skatte) en krone.
      Takk for kommentar :-)

      Slett
  8. Jeg tror du vil like dette blogginnlegget:
    http://detekkesaafarlig.wordpress.com/2013/01/29/342/

    Og her er svaret jeg skrev til hennes post, for jeg trodde at artikkelen hun henviste til var den som du henviser til... Men det var den du skrev om som jeg hadde lest.

    Ja, ja - svaret mitt gjelder okke som!

    Hurra! Godt skrevet! Jeg leste Martine Aurdal sin artikkel, og alle kommentarene som fulgte med og ville skrive et svar – men jeg ble rett og slett helt matt. Takk for at du gadd! Og skrev det så bra! Jeg er en av de ‘late’ kvinnene som valgte å jobbe deltid mens barna var yngre, og gikk rundt og følte at jeg nærmest burde ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke ‘bidro’ nok til samfunnet. For no tøys! Vi tok et bevisst valg. Hvis vi kunne klare huslånet og de økonomiske forpliktelsene våre på 1,5 lønn, så skulle vi gjøre det. At det gjorde at jeg ville sakke akterut på arbeidsmarkedet og tape pensjon på det fikk så være. Livet leves i faser. Man har hjemmeboende barn i kanskje halvparten av ens yrkesaktive liv. Selv om jeg valgte å jobbe deltid i nesten 20 år, så jobber jeg fulltid nå, og det er greit. Men jeg vil ha meg frabedt at man er egoistisk og lat dersom man ønsker og velger å ikke være fulltidsarbeidende også!

    SvarSlett
  9. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  10. Martine Aurland sin artikkel sto på trykk i april i fjor, så den er jo steingammel. ;-)

    Jeg er for øvrig nyskjerrig på hva du synes om dette blogginnlegget her:

    http://www.71toes.com/2013/01/enshrouded-in-family.html

    Det går mer på familiestruktur enn akkurat jobb, men likevel...

    Takk for utrolig bra blogg - du skriver så bra!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk. Jo, jeg husker Martine Aurlands salver også. Det er mange som har meninger om hvordan andre bør innrette seg.

      Slett
  11. Bare en saksopplysning: Da Skarsbø Moen diskuterte saken i Dagsnytt 18 ble det presisert at det ikke handlet om de som jobber redusert fordi de har omsorgsoppgaver, som barn, foreldre osv, men om de som av andre grunner ikke ønsker å jobbe fulltid.

    Så kan man Selvsagt spørre seg om man må man ha omsorgsoppgaver for å ha "gyldig" grunn til å jobbe deltid, men jeg jo også at hun tar opp et viktig tema. Jeg tror mange kunne tenke seg å bruke mindre tid på jobb, men jeg tror de også ønsker seg gratis/sterkt subsidiert helsevesen, utdanning, veier, søppelhåndtering, museer ... Jeg, blant annet. Og det koster skattekroner.

    Takk for bloggen din!

    Hilsen Hedda

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei. Jeg hørte også på Dagsnytt 18, og den presiseringen var det programlederen som tok helt først - og Moen bekreftet dette - MEN det er ikke slik hun selv argumenterer når hun diskuterer dette videre. Verken der på radioen eller i VG-debatten.
      Og - hvem er det egentlig som ikke har omsorgsoppgaver, lurer jeg på?

      I en familie av en eller annen sammensetning eller størrelse, så er det en sum av oppgaver som skal løses og kabaler som skal gå opp. Det er omsorg og praktiske oppgaver - og det er å skaffe inntekter og materielle goder - og det er ytelser utover i samfunnet, ved gode gjerninger, følge lover, betale skatt, frivillig innsats. Det er en sum av oppgaver. Det er ikke bare å tjene penger (og skatte) det dreier seg om. Det er en sum. Det går også helt galt dersom man "bare tjener penger" (og ikke løser de andre oppgavene). Og en kan jo heller ikke være forpliktet til å "bli så rik som mulig"?

      Takk for kommentar :-)

      Slett
  12. Eg må bere henge meg på og takke for innlegget. Eg er så enig! Eg synes det er frustrerande at me skal være så opptatt av å lage normar som alle liksom må følge. Og feminisme burde ikkje handle om at alle kvinner burde gjere det samme, eler det samme som menn!

    SvarSlett
  13. Og ein viktig ting til du er inne på, er at det å bidra til samfunnet kan gjerast på fleire måtar enn å jobbe fullt og skatte. Eg trur me treng folk som har tid til å bidra på andre måtar - som frivillig arbeid og deltakelse i samfunnsdebatten. Eg trur dei som gjer bevisste valg, ofte er meir tilstedeværande i det dei gjer, noko som kan ha ein positiv effekt på mange område. Det å velge annleis, ha meir fritid og eit lavare forbruk er ein måte å vise omverda alternativ på. Det å delta i eit samfunn handlar jo om så mykje meir enn å skatte, jobbe og å stemme!

    SvarSlett
  14. Godt tenkt og godt skrevet, som vanlig!

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)