jobb og sånn

Jeg blir jo litt flirete når jeg leser sånt. Og så blir jeg litt usikker også. Det er jo sånn med hersketeknikker - de er jo laget for å ... herske. Slå fast og få folk til å lure på seg sjøl.

Og det jeg snakker om nå er Elisabeth Skarsbø Moens stunt i VG og Dagsnytt 18 i går. Som i utgangspunktet kaller på smilebåndet fordi jeg ser det vepsebolet hun modig nok går opp i - og fordi hun gjør det på en måte som sauser sammen så mye rart at argumentasjonen ikke holder. Selv om hun selvfølgelig kan ha holdbare meninger allikevel.

For i utgangspunktet insisterte hun på at dette handlet om ufrivillig deltid. Og det er å slå inn åpne dører med slegge - for det er det ingen andre enn de stakkarne som sitter og skal få turnusplaner til å gå opp samtidig som de følger alle slags tariffer og avtaler, som kan være mot. Ufrivillig deltid bør vekk. La dem som vil jobbe større prosent nå få lov til det.

Men så handler det jo ikke om det allikevel. For da trenger en jo ikke dælje løs med storslegga som modige Moen gjør. Sånn "kom dere på jobben" og at kvinner ikke kan sitte der på kafe midt i arbeidstida og sånn. Da er det den frivillige deltida som det er snakk om. Og det er lov å være motstander av det også. Sette som norm at det som akkurat nå er definert som "100 prosent jobb" - det er nettopp det alle mennesker skal gjøre. Ellers er de usolidariske eller har ikke yrkesstolthet - og de gjør seg avhengig av å bli godt gift. Nettopp, ja. (Jeg har allerede nevnt hersketeknikk, ikke sant).

Og dette er det lov å mene.
Men det er lov å mene noe annet også. Det må virkelig i all vår velstand her være mulig for noen å si at det finnes andre verdier og andre valg og andre moralsk verdige liv enn denne såkalte 100 % jobben. Vi har 100 % liv alle sammen. De fleste av oss bruker de fleste timene i døgnet til noe ganske nyttig og bra. Noen av disse timene er betalt. Fint med penger så vi greier oss. Men det må jo være greit å si at nå trenger jeg ikke mer penger - nå er det nok her, nå vil jeg bruke noe av det 100 % livet mitt på noe annet som kan være bra - i livet, i verden, for noen.

Det er et annet valg. Et legitimt valg. Det er for eksempel å velge å ikke være en som løper i penge-tid-outsource praktiske oppgaver og barnepass-tredemølla absolutt hele tida. Kanskje se livet litt i faser og bolker. Se at lavere utgifter og mer tid kan være like bra som å hele tida tjene mer penger....
Eller er vi pliktige til å løpe i den tredemølla? Er det den friheten formødrene våre kjempet fram?

De pengene vi ikke tjener skatter vi ikke av. Det er noe av det som ligger under her. Jeg er veldig for skatt. Ordentlig og rettferdig og solidarisk. Slik bygger vi vårt samfunn. Men det kan ikke være sånn at vi er usolidariske når vi skrur ned levestandarden og inntektsnivået. Det kan ikke være sånn at vi til en hver tid er forpliktet til å tjene mest mulig for å skatte flest mulig kroner? Det blir jo å snu det på hodet. Vi får skatte av det vi nå en gang tjener, eier, får i utbytte osv. Og skal en klage på usolidariske trekk ved skatt, så finnes det kanskje andre å angripe enn deltidssykepleierene i hvertfall.

Det er dette med å ha monopol på de rette valgene - og så argumentere med at det er bare disse rette valgene vår tilkjempede valgfrihet skal dreie seg om. Det skurrer.

Jaja. Jeg har en ubetalt artikkel å skrive. Back to work. Ha en god dag.