tilstrekkelighet og utilstrekkelighet

Jeg synes at en av de store utfordringene med voksenlivet og livet som forelder har vært og er spørsmålet om tilstrekkelighet. Kampen mot følelsen av utilstrekkelighet. Avgrensningen av hva jeg må, hva jeg prioriterer - og hva jeg kan ta lett på eller hoppe over uten at det gjør meg utilstrekkelig.

Vi vet jo alle at vi må velge og prioritere. Jeg argumenterer for valg i et sett. Lære oss å si "nei" til mange av verdens og markedets muligheter. Stå for egne valg. Alt det der.

Men det er ikke så lett. Det er ikke alle slags valg som finnes. Det er ikke alltid en kan si at "jeg prioriterer en rolig stund (med plastelina/høytlesning/baking) med småtrollene framfor husarbeid". For bleiene må skiftes og middagen lages og noen må hentes og noen må plastres og det kan ikke bare prioriteres vekk. Selv med større barn kjenner en på det - ofte - en må utsette den dype samtalen med det rolige barnet, fordi noen andre skriker, eller jeg er nødt til å ta en telefon .... Balanse balanse....

En kan heller ikke velge mengden av sykdomsutfordringer og andre belastninger som kan ramme en familie. Belastninger og alt det en ikke har valgt, kan tårne seg opp og hindre både prioriteringsmuligheter og noen som helst tilstrekkelighetsfølelse.

Det største sjokket etter å ha fått baby nummer to - lenge før baby nummer en ble to år.... - var nettopp utilstrekkelighetsfølelsen. At jeg ikke lenger klarte å være en "tilstrekkelig mamma" (i mine øyne) - selv om jeg på alle måter prioriterte det, valgte det, brukte 24 timer i døgnet på det. Allikevel følte jeg meg utilstrekkelig - døgnet rundt. At jeg ikke kunne ta opp babyen min hver gang hun trengte det - slik jeg hadde kunnet med storebroren året før... At storebroren sluttet å henvende seg til meg, fordi han så at han måtte dele meg med dette nye lille vesenet. 
(Det tok ni måneder før jeg kom til overflaten igjen. Følte at jeg mestret dette. Selv når det var kaos. Og storebror snakket med meg igjen. Familen var reetablert. På vei til litt mer tilstrekkelighetsfølelse).

Hjemmearbeid er i stor grad evighetsarbeid. Gulvet er like møkkete dagen etter, skittentøydunken like full, alle like sultne noen timer etter, og barn må bæres og stelles og trøstes på nytt og på nytt. Ingen fullførte rapporter eller publiserte artikler eller ros for ferdig arbeid der, nei. Bare pånnigjen!

(og utover hjemmearenaen så kjenner vi alle den lange lista vi må klare å prioritere våre egne liv i forhold til - jobbambisjoner og -prestasjoner, trening, venner, omsorg for øvrig familie, engasjement i lokalsamfunn og frivillig arbeid, ferier, invitasjoner, hage og hus, sosiale medier og kulturelle opplevelser- og naturligvis "ta vare på oss selv"...Prioriter i vei - og balanser!)

Jeg har skjønt at jeg trenger noen grep som hjelper meg å leve gjennom denne tilstrekkelighets- utilstrekkelighets-balansegangen.

- Kreativitet og ikke-nødvendighet. I all utilstrekkelighets- og evighetsarbeidsfrustrasjonen er det en så tilfredsstillende kilde til ro og tilstrekkelighet når jeg faktisk drar rundt på strikketøy, har symaskina på kjøkkenbordet, klipper og limer noen bilder - noe sånt. Jeg lager noe ikke-nødvendig (vi greier oss jo uten, det er ikke livet om å gjøre med selvstrikkede sokker og hjemmesydde pysjer) - og jeg fullfører noe. Tilstrekkelig. Nemlig. Stort smil.
I noen av de søvnløse åra gjorde jeg noe så meningsløst som å sitte oppe og se på tv når alle var i seng og alt nødvendig var gjort og jeg sikkert burde lagt meg selv - men jeg bare trengte, trengte, trengte så inderlig å gjøre noe ikke-nødvendig etter en hel dag og før en hel natt med bare nødvendigheter (og utilstrekkelighet). Det ga meg enda mindre søvn, men i hvertfall litt mer følelse av å ha noen valg i løpet av en dag. Jeg tror det var lurt - for jeg trengte det.... Nå dropper jeg tv-en - men trenger alltid noe ikke-nødvendig!

- Leve med mylderet -som formulering på et ideal. Det innebærer at jeg godtar at jeg ikke styrer og har kontroll med alt. Det skjer mye her i dette livet, det er mange initiativ og tiltak fra andre enn meg her i huset - som påvirker veien vi går. Det er et mylder jeg er for. Selv om det kan føre til at jeg alltid vil måtte la ryddighet og rengjøring være et prosjekt som møter veggen av papirklipp og legobygging og "skal bare.."... (og så rydder vi og koster igjen og evighetsrundansen er i gang....). Det hjelper meg å huske at nettopp dette mylderet av mennesker, ideer og aktivitet - er noe av det jeg ønsker i livet mitt - det er prioritert - da blir noen andre ting nødvendigvis nedprioritert. Og det er greit.

- Underveis-tankegang (jada, jada derfra kommer ideen til bloggens navn). Godta at jeg ikke får til alt - tross alle mine idealer, ønsker og håp. Godta at jeg sjøl surrer det til noen ganger, at målene og ønskene og idealene mine langt overstiger kapasitet og muligheter.... Godta at det "ble som det ble" - uten å bli knekt, men kunne reise meg og gå videre...
Holde ut år med motgang og belastninger som ingen bestiller frivillig og som hindrer valg og prestasjoner så det holder - men som også er et liv som skal leves.Være takknemlig for at jeg - med feil og mangler og utilstrekkelighet - faktisk får være med underveis på livets landevei.

Være raus med meg sjøl (og andre) - gi oss alle sjansen til å begynne på nytt - i morgen....

God helg!