Fredagstanker: Om oppgjør med skam

Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Varför skulle annars våren tveka?

Varför skulle all vår heta längtan 

bindas i det frusna bitterbleka?

Höljet var ju knoppen hela vintern.

Vad är det för nytt, som tär och spränger?

Ja visst gör det ont när knoppar brister,

ont för det som växer

                              och det som stänger.

Mestring gir anerkjennelse - fra både en selv og andre. Dagens samfunn byr på mange mestringskrav, mange slags mål, mange hindre som skal passeres. Nåløyet er ikke bare trangt - det er en hel nålepute full av ulike nåler med ulike øyne. Vi har alle felt vi faller igjennom på. Og i vår nettpubliserte hverdag så blir både fallene og seirene synlige. Det vakre. Det smertefulle. Livet på en scene. Livet som burde fungere. Livet med alle sine mangler og alle sine gyldne små øyeblikk.

Skammen er mestringens motstykke. Ikke-mestringen. Feilingen. Bomme på målene. De synlige seirene viser at det er mulig - for de andre. For alle? Da burde også du klare det! Vi lever liv preget av muligheter og valg. Med fokus på individenes prestasjoner og seire. Feilene er dermed også dine egne. Den som ikke mestrer kan skamme seg. Det er du som feiler.

Veien mot målene er en vei for alle. Med humper, sperringer, tilbakeskritt og fall. Få går en glatt mestringsvei som glitrer fra start til mål. 

Det norske samfunnets tradisjon for å forstå seg selv som homogent og likhetsvektleggende medfører en bevaring av Janteloven som like verneverdig som Grunnloven. Du skal ikke skille deg ut. Du skal ikke tro at din alternative vei, dine trinn på en liten sti utenom allfarvei, eller aller minst dine feiltrinn og fall på veien gjør deg verdt noe som helst. Skam deg. Du skiller deg ut. 

Ønsket for denne fredagen og alle andre dager: La skammen tilhøre ondskapens gjerninger alene - ikke menneskelivets variasjoner, valg og vrimmel av alternativer, seire og fall. 

Då, när det är värst och inget hjälper,

Brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängslades för färden  -

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit

                              som skapar världen.

(Karin Boye)

Hva mer trenger vi enn raushet og ros?

Det virker jo som verdens underligste geskjeft - at vi skal diskutere grensene for raushet og ros!

Her i Jantelovens og pietismens avkrok av verden - der vi har et språk som nesten tvinger oss til uhøflighet med sin mangel på passende standardformuleringer - kan vi da ikke bare omfavne raushet og ros og lære litt av de gode ordene som folk tydeligvis klarer å både formulere og dele i alle slags fora!

Ros og raushet er gode saker.
Men det er ikke alt. Og allerede her så går jeg over i risikosporten  som er å kritisere det erklært gode. Kritisere ros - det faller jo på sin egen urimelighet, det må jo være noe galt med noen som ikke anerkjenner ros og raushet og positiv tenkning som gode krefter som bringer menneskeheten framover.

Det er ikke noe galt med meg. Og jeg anerkjenner og verdsetter sterkt rosens og raushetens betydning for å det å være store og små mennesker, alene og i fellesskapet, på livets landevei. Alt det der. Men jeg vil peke på to mangler, to felt som blir blinde flekker når vi stirrer for lenge og intenst på raushetens lovende lys.

Det ene er at individperspektivet tar helt av.
Det andre er at vi lukker øynene for det ikke ros-bare. Det som ikke lar seg rose. Rausheten strekker seg ikke så langt at den omfavner det ikke-ros-bare. Når vi kommer dit er det medlidenhet (i beste fall) og ydmykelse (litt verre) som tar over.

Men først om individet. Individet roses for sine prestasjoner, for sin innsats, for sine resultater, for sin vilje, for sin godhet - ellerhvadetnåskullevære. Det roses og heies - og budskapet om at alle kan realisere drømmene sine hvis bare de tenker positivt, tror nok på seg selv (og vi andre støtter og heier nok!) forkynnes. Men det er ikke sant! Det er ikke så enkelt at alt er opp til individet. Et slikt perspektiv tilslører at det finnes praksiser, kulturer, strukturer og systemer som hindrer og holder folk nede. Systemer og kulturer som er menneskeskapte og kan endres av mennesker (og det skal vi virkelig gjøre) - men ikke alltid av ett individs tro. Men med et slikt intenst positivt individperspektiv - så er det ikke rom for slike analyser. Dersom du mislykkes, så er det fordi du ikke trodde nok på deg selv, tenkte positivt nok osv - eventuelt fordi jeg ikke heiet nok på deg. Det blir for spirituelt for meg. Jeg savner et perspektiv på at vi OGSÅ må jobbe strukturelt, kjempe mot strukturelle og kulturelle hindringer. Ikke bare heie. Det går ikke alltid bra.

Og da er vi over på det andre. Det går nemlig ikke alltid bra. Det er mange liv som heller er preget av tap og mislykkethet og manglende drømmerealisering - enn av det ros-bare. Hva med dem som ikke greide det? Rausheten er ikke raus nok til å omfavne dem. Rausheten er for det ros-bare. Når vi møter det mislykkede, det strandede, tapet og smerten, det uopprettelige, togene som har gått for godt - så er det ikke rausheten vi trekker fram. Det er medlidenhet, offerperspektiv og stakkarsliggjøring. Eller eventuelt ydmykelse og usynliggjøring.
Smerten og tapene har blitt gitte en sentral plass i raushetsberetningene når de representerer en fase som går over. Når en etterpå - fra seierens utsynspunkt - kan skue tilbake og si at "jeg greide det, jeg kom meg gjennom det". Og det er fint å si at da er det håp for alle. Men alle kommer seg ikke gjennom. Noen sitter fast. Noen blir der, med bøyd nakke og egen skam. Alle feil og bommerter er ikke slik designet at de leder til klokskap og et bedre liv etterpå, det er ikke så enkelt. Noen tap skader for livet. Noen reiser seg ikke igjen. Deres beretning blir ydmykende sosialpornografi. For de kan ikke roses, de greide det ikke. Da stopper også rausheten.

Jeg ønsker meg både ros og raushet i bøtter og spann her i verden. Men jeg ønsker meg da også en raushet som favner det som ikke gikk bra. Det som ikke ble snudd til noe bra etterpå også. Det ikke-ros-bare. Og da må vi i tillegg til å rose driftige individer også se  på strukturer og kulturer som ivaretar oss alle - uten ydmykelser.

Når kvinnene får stemmer

Overskrifta kunne vært "Når forkledamene får stemmer". Men mitt poeng er enda bredere - så jeg sier rett og slett kvinner. Here we go:

Damer med forkle og kjevle og stoppenål - de har i mange år vært definert som ofre. Tause ofre. Noen det er synd på. Noen som trenger hjelp av andre, siden de er så maktesløse selv. Noen som er rammet av et urettferdig system bestående av ulike rolleforventninger for og ulike krav til kvinner og menn - og til tider reelle hindringer for kvinners muligheter. Et slikt system er vi jo i mot og har kjempet mot gjennom mange tiår, takk og pris.
Så kunne de tause ofrene reddes og frigjøres, kaste forkleet og endelig få en stemme og berette om frigjøringen, ta kveldskurs og videreutdanning og bli en tydelig røst samfunnet forøvrig kunne lytte til.

Så har vi fra tid til annet levd med bildet av forkledamer som noe skikkelig latterlig noe. Vi har fått cupcakes-retorikken. I enhver sammenheng der en skal snakke om tidsbruk og prioriteringer så er folk raske til å slå fast at de baker da i hvertfall ikke cupcakes! Fri og bevare! (Ingen snakker om å bake grovbrød.) Cupcakes er selveste feminisme-dödaren, må vite. Cupcakes er en så fantastisk metafor på det meningsløse, overfladiske, latterlige, direkte skadelige (med alt sitt sukkerglitter) og til og med fremmedartede (med sitt fancy navn) - og i hvertfall det helt bortkastede med forkleliv og kjøkkenbenkvirksomhet, på heltid (hvem baker cupcakes på heltid?), deltid, natterstid eller innimellom alt det andre.... Den latterliggjorte bakeren bør stå taus og beklemt tilbake med sitt fjas. Og hvis hun legger ut et bilde på Instagram, så understreker igjen hun bare sin latterlighet og manglende troverdighet, og kan ikke lyttes til.
Verst av alt - hun vil visst ikke en gang reddes og frigjøres av de som vet bedre, fordi hun har druknet seg selv i glasurlykke.

Very recently - omtrent i fjor på denne tida - dukket det imidlertid opp en ny forståelse av forkledamene. De var blitt snyltere. Uavhengig av egen historie, egen begrunnelse, egne valg eller manglende valgmuligheter innenfor livets mange ulikt fordelte rammebetingelser - så var alle kvinner uten full inntektsbringende og skattbar stilling utenfor hjemmet, plutselig over natta blitt til snyltere på fellesskapets ressurser. Den var ny. Den tok virkelig innersvingen på debattene.

For er det noe som virkelig bør få folk til å skamme seg tilbake til tausheten, ikke sant, så er det om alle andre mener at de er snyltere, at de tar noe de ikke har rett til, tar fra andre! Den treffer så midt i sårbarheten. Der folk har gått intetanende og kanskje trodd bittelitt på offermyten - at velvel, så får jeg ikke noe særlig pensjon og sykepenger og noen å spise lunsj med og sånn, og ikke kan vi kjøpe ditt og datt, eller ha hytte og ny bil - men vel så mye på det meningsfylte -  men det er da verdt det, jeg gjør jo noe vesentlig for å få livet til å gå rundt med (små barn/mange barn/barn med diagnoser/voksne med lidelser/reiseveier eller turnusarbeid som ikke henger sammen/med en uskrevet bok/med en ambisjon om mer selvberging og lavere forbruk/ubetalt lokalsamfunnsengasjement osv osv, fyll ut og stryk det som ikke passer....)
- De har vel trodd at de faktisk tok i et tak i sitt eget hundreprosents liv med aktivitet og oppgaver i døgnets mange timer - og stilte opp og ga avkall på mange av de godene som tilhører jobbverdenen - men så neida, så får en beskjed om at en rett og slett snylter. Bøy nakken og skam deg. Og ti i hvertfall stille.

Så - hva er det som er en gjenganger her, da mine damer og herrer?
Den oppmerksomme leser har sett det, tenker jeg. Det er den tause kvinnen. Det er det tause offeret, eller det er den som er latterliggjort til taushet og det er som joker i spillet, den skamfulle tause snylteren. 

For vi har laget et samfunn der vi skal bruke vår stemme, og våre stemmer, fortelle våre beretninger, fortelle om frigjøringskamper, om heltehistorier, om sprengningen av glasstak, om selvstendiggjøring og seier. Og vi vil selvfølgelig frigjøre ofrene og la deres frigjøring bekrefte den øvrige allment godtatte sannhet om det rette livet. Vi skal bruke våre stemmer - men de skal stemme med den store seierrike historien. Ofrene passer inn fordi bekrefter den store historien. De latterliggjorte faller utenfor, og bekrefter også hovedhistorien.

Men så kommer det noen og forstyrrer. Som ikke er enige med den allment godtatte historien. Som vil nyansere framskrittstankegangen. Som har tatt noen valg som går på tvers. Men som altså allikevel ikke er tause!Som kanskje har både utdanning og taleførhet og kan skrive og vise seg i media. Som ikke bøyer hodet i taus skam, selv om de er mislykkede eller latterlige i forhold til samfunnets normer. Som kan artikulere seg i sin protest mot nettopp samfunnets normer, kabaler, vekstfilosofien, forbrukspress, tidspress, manglende respekt for ubetalt arbeid og manglende rom for barn, miljø og fordeling.

Da skrives det tilogmed rett ut i media at de burde tie stille. Og i hvertfall på 8. mars, må vite.
Da raser det på med påstander om ran og snylteri igjen. Påstander om at en krever noe fra samfunnet som en ikke gir tilbake. Hersketeknikker for å skape skam og taushet - pluss eventuelt litt artig latterliggjøring på kjøpet.

Når kvinnene får stemmer - så blir det tydelig at vi er mange - og vi er ulike.
Vi er mange, vi er hälften fortsatt. Halvparten av befolkningen er for mange til at vi kan være like, til at vi alle kan leve like liv! 
Det er ikke EN mal for det rette kvinnelivet, det rette menneskelivet, det rette voksenlivet. Vi sitter ikke med et likt sett av rammebetingelser for våre valg. Det er mange måter å leve ansvarlige voksenliv på. Det er mange måter å forsørge en familie og være en anstendig og ansvarlig samfunnsborger på.  Skal vi være myndige borgere - så skal vi også kunne være forskjellige og gjøre forskjellige valg - også de som utfordrer.

For vi kjenner det vel igjen. Dette er ikke noe nytt i historien. Vi har gått den lange veien fra formeningene om at kvinner skal tie i forsamlinger, kvinner som umyndige og ansvarsløse så de ikke kunne få stemmerett, full arverett, rett til høyere studier og fritt yrkesvalg. Frigjøringen fra disse stengslene har vært vår seiershistorie - på veien for friere valg og rett til å tale.

Men vi kan ikke krone historien med å hevde at noen kvinner fortsatt skal tie i forsamlinger. De som bryter med normene, de som peker på andre visjoner og andre verdier. Frigjøringskampene kan ikke ende med at noen kvinneliv er ikke skal være verdige å vise fram, omtale, argumentere for. Det kan ikke være slik at hvis du ikke finner deg i å være et offer, så bør du skamme deg, gjemme deg, og holde munn.

Så diskuter. Vær uenig.  Uenighet gir rom for mangfold! Mangfold berger verden.

Men bruk av skam eller latterliggjøring som hersketeknikker for å få andre i andre livssituasjoner og med andre meninger tause - det gjør oss ikke klokere verken som samfunn eller som individer.

Fredagstanker - om glasstak og skam

Ja - det måtte nesten handle litt mer om glasstak.

Mange har skrevet klokt, humørfylt og reflektert om glasstak siste uka. Toppdamenes utspill forrige helg har sparket løs en debatt - og debatt er bra. Vi blir - ofte - klokere av å få luftet tankene, brynet argumentene, formulert standpunktene og lest andres refleksjoner.

Mitt nedkortede innlegg sto i Aftenposten på onsdag. Les gjerne også disse:

Linn Stalsberg Ikke bare heltidsarbeid, men hele liv
Irene Halvorsen Glasstaket og hengemyra
Aslak Sira Myre Danse på glasstak

Jeg gjentar det selvfølgelige. Glasstak er usynlige. De må avsløres for å finnes! Det kan alltid pekes opp i lufta og erklæres at "der er det ingenting" - fordi ingenting synes. Dersom alle (eller eventuelt alle som vi synes har greie på ting) sier at hindringer ikke finnes, så skapes et slikt felles bilde av nettopp det usynlige og ikke-eksisterende. Det blir "sant" at det ikke finnes.

Dette er det motsatte av Keiserens nye klær, der var det ingenting, men alle sa at det var noe der, slik at alle trodde at klærne var der. Klærne ble "sanne" fordi alle sa det. Bortsett fra den vesle gutten da, som ikke brød seg om hva alle andre mente....

Og vet du hva som skjer da, når det erklæres at hindringer ikke finnes? Jo, de som allikevel synes at de stanger i noe - de skjønner at dette er bare deres egen skyld. For takene og hindringene og begrensningene finnes jo ikke. Det finnes bare dumme meg som ikke greier dette allikevel, som er så sliten, som er så stressa, som ikke tør, som ikke kan....

Individualisering kan være bra. Det kan være bra å ta tak i seg selv, skjerpe seg, få seg noen nyttårsforsetter, fullføre noen løp og bite noen tenner sammen - eller hva det nå skal være. Individualisering kan absolutt motivere til innsats.

Men individualisering kan også være en slik usynlighetsblindvei. En blindvei som stanser debatt, som stanser refleksjon, som stanser kollektivt ansvar for kollektive spørsmål.

Og på toppen av det hele - så mister vi ikke bare den kollektive debatten (noe som heldigvis ikke skjer, vi står jo på!) - men altså på toppen av det hele så kan denne individualiseringen, ledsaget med latterliggjøring og ynkeliggjøring bidra til reelle hindringer, for individet. Denne hindringen er skammen.

Når det erklæres som en allmenn sannhet at problemene er bare dine. Når det faktisk bare handler om at du ikke greier det du burde greie. Da kan du sitte der med skammen. Og skam motiverer sjelden. Skam låser og holder deg nede. Skam er en reell hindring.

Så derfor holder vi da på - og skriver og mener og mener. Ikke fordi vi er så glade i disse glasstakene. Ikke fordi vi er spesielt opptatt av å sutre over dem heller. (Og heller ikke fordi vi er så opptatt av å skjerme koppekakene, A.G. Solberg...). Og vi er vel heller ikke helt naive barn i gata som peker på det åpenbare, slik som Keiserens lille gategutt gjorde.

Men vi holder på - fordi livet angår oss alle. Fordi vi blir klokere av å lete etter svar og forståelser - enn av å avvise fenomener vi eventuelt ikke selv er rammet av.
Fordi det vi setter ord på, det kan vi kanskje sammen forandre.
Fordi det individuelle også er felles, slik vi alle tilhører fellesskapet. Fordi rettferdighet også handler om å gi anerkjennelse til andre perspektiver enn de som erklæres fra toppene. Fordi de topperklærte sannhetene ærlig talt provoserer. Fordi ingen fortjener skammen i møtet med erklæringene om liv uten hindringer. Fordi livet er så mangfoldig og krevende og rikt at det slett ikke passer inn i slike enkle formler.

Fredagstanker: Skammen over uvitenheten.

Dette starter som en bokomtale. Og så fortsetter det.

Jeg leser Sofi Oksanens Stalins kyr. Igjen. Og den går rett inn - akkurat som forrige gang. Dette er den mest nakne, direkte skildring av et liv med spiseforstyrrelser jeg har lest. Vi får leve gjennom alle Annas detaljert uttenkte grep for å mestre livet gjennom spiseforstyrelsene sine, alle vurderingene, alt som skal gå opp, mengder, tidspunkter, typer mat, renselse gjennom oppkast, medisiner, vitaminer, alkohol. Alt for å døyve, alt for å kontrollere, alt for å mestre. Og spisingen hennes handler ikke bare om kropp og henne selv, det er så nært sammenvevd med Annas liv, menneskene omkring og de ulike samfunnene hun tilhører, all skam og fortielse og forandring som er omkring henne, fra før hun blir til. 

For dette er ikke en roman om spiseforstyrrelser. Det er først og fremst en roman om Estland. Annas liv som datter av en estisk utflyttet kvinne og en finsk mann, oppvekst i Finland, opplæring til taushet og fortielse om sitt estiske opphav - for alle estere ble regnet som russere, og alle russiske kvinner er horer. Og alle reisene tilbake til mormor og slekta i Estland, alle de kompliserte reisene mor og Anna gjør, alt som skal til av papirer og frister og regler og bestikkelser og medbrakte varer for å tilfredsstille slekt og hjelpere. Og Annas lengsel hjem. Et hjem hun får stadig mindre tilgang til - nye regler hindrer henne, nye skikker krever at hun selv endrer oppførsel og påkledning - for å være vestlig nok, finsk nok, både i Finland og i Estland. Og etter selvstendigheten ser hun hvordan hennes gamle Estland, sovjet-Estland, som var det "hjemme" hun alltid lengtet etter - gradvis forsvinner.

Skam og fortielse og selvfornektelse er en av de mange trådene i denne boka. Hva kan vi gjøre for å bli og være oss selv, når vi blir pålagt en ramme av skam og fornektelse. Annas løsning er kontroll. Kontroll over kroppen. Kontroll over følelsene. Ikke kjenne etter. Ikke ønske og ville noe. Ikke bli for sårbar. Og så mestre kroppen, spisingen, spyingen, vekta. Og det er så sterkt hvordan Oksanen beretter slektas og Estlands historie innimellom Annas nåtidsberetninger om kontroll og hjemlengsel. Sult. Angiveri. Henrettelser. Frykt. Okkupasjon. Håpet om at et skip fra vest skulle redde dem. Forvisningene. Sibir. Overvåkning. Tvangskollektivisering av eiendommene. Frykt, fortielse, overlevelse, mistenksomhet.

Min reaksjon er som sist jeg leste boka - min flauhet over egen uvitenhet. Om hvor lite jeg gjennom hele oppvekst og halve voksentid overhodet har visst og forstått om disse tre nabolandene rett på andre siden av Østersjøen. Oksanen beskriver også den finske uvitenheten om et land bare noen mil unna, med språk som ligner finsk - en uvitenhet som Anna må leve med, for hun skal jo også fortie sin estiskhet. Nære naboland, okkupert og undertrykket og innlemmet i Sovjetunionen - befolkningen undertrykket, drept, deportert, fratatt jord og eiendeler. Og sviktet av vesten. Og fortiet av oss også. Innlemmelsen i Sovjetunionen ble aldri anerkjent av vesten. Men stilltiende akseptert? Var det sånn


Lærte du noe om de baltiske landene på skolen? At hver av disse tre landene har sin historie sammenvevd med Norden og Europa forøvrig? Om deres kultur og selvstendighetstid? Om hva som ble fratatt dem? I vår tid.

Min skolegang var under kald krig og med klare og enkle motsetninger mellom øst og vest. Vi var vest og vi var bra. Det var et stabilt verdensbilde. Framtidig dynamikk var i større grad knyttet til nord-sør-dimensjonen - der vi lærte det rette om bistand og utviklingsland og likeverd.

Jeg fulgte med i verden som barn. Og jeg hadde store ambisjoner om å gå inn i de rette kampene og gjøre verden bedre. Jeg klippet ut A-magasinartikler om andre land hver uke og samlet i stabler på rommet mitt. Som sekstenåring sto jeg på stand for Amnesty International på skolen, skrev brev om samvittighetsfanger og var med på å starte lokallag av Ungdom mot Atomvåpen. Vi dro til Oslo og gikk fakkeltog foran den amerikanske ambassaden. Som nittenåring var jeg i ledelsen av Operasjon Dagsverk og reiste rundt i Nord-Norge med leiebil og en kassett med tjue lysbilder og holdt foredrag om sørlige Afrika og kampen mot apartheid. Og sånn har jeg da holdt på. Sikkert mest for min egen del - men jeg var jo i hvert fall  ikke et barn eller en ungdom med hodet i sanda og øra i walkmannen, uten bevissthet om verden.
Men disse tre "nesten-nordiske" landene som vi i vesten så grundig sviktet og glemte - de hørte jeg aldri om. Det var bare Sovjet. Det er virkelig til å skamme seg over!

Selv seinere, etter den baltiske frigjøringen, da jeg som nyutdannet i min første jobb fikk ansvar for å lage og administrere UD-finansierte demokratiseringstiltak i nylig selvstendige Estland - og hadde mange inntrykksfulle reiser dit, møtte mange, lærte masse - og bidro sikkert bittelitt gjennom kurs for lokalpolitikere - og en stor kvinnekonferanse - selv da, så forsto jeg virkelig så lite. Jeg forsto så lite.

Det gjør jeg sikkert fortsatt. Det er bare å være ydmyk. I min polstrede velstandsboble her i Norge. Med trygge skoleveier og gratis helsetjenester for barna mine og trygghet for at jeg alltid kan gi barna nok mat både i dag og i morgen. Jeg vet lite og forstår lite. Jeg begriper ikke hva som foregår i Syria, bare at det er forferdelig. Jeg føler meg avmektig.

Men det er et oppdrag til meg selv. Ta dette ydmyke utgangspunktet og gå videre og være åpen for å forstå mer, lære mer. Ikke la meg lure og passivisere.  Søke innsikt. Og bruke innsikten som best jeg kan.

Og dette er et oppdrag til oss som har barn som vokser opp med alle privilegier omkring seg. Vi skal ikke bare oppdra rike barn som ikke vet eller bryr seg. Vi skal gjøre vårt for å oppdra ansvarlige verdensborgere, som forstår at verden ikke er enkel, svart-hvit, øst-vest-nord-sør - men komplisert og utfordrende - og det er vårt ansvar å leve ansvarlig midt i det kompliserte.

God helg.

ingen av oss er normale

Ingen av oss er "normale"!

Fordi normalitet ikke finnes. Det finnes ikke én enkeltstående måte å være menneske på - være mann eller kvinne på - være voksen, være forelder på - være barn på. Det normale finnes ikke. Det normale er variasjon. Variasjon og forskjellighet er det normale for menneskene.

Du kan godt slå til med statistikk. Bare kom igjen! Det kan komme mye fornuft (og ufornuft) ut av det. Vi kan sikkert slå fast at de fleste mennesker i Norge har både to armer og to øyne. Og så kan vi si at det - DET - er normalt det!

Men holder det for oss?

For vi kan være vriene - sånn som diskursanalytikere og samfunnsforskere og vriompeiser som meg - og minne om at alle disse armene er korte og lange og hårete og glatte - og i alle farger - og sterke og svake og neglelakkede og gipsede og skrubbsårede og fregnete og kalde og varme og tynne og tjukke og pløsete og stramme - og noen har sikkert seks eller fire fingre. Dette er langt utenfor SSBs område. Men da blir det plutselig ikke den enarmede som er unormal - det er variasjonen som er det normale!

Og så kan vi gå videre og se på mer kompliserte saker og forhold enn å telle kroppsdeler.

For hva er det normale livet,  liksom?! Hva er malen - hva er normen - hva er vanlig?
(og når er det vi skal begynne å føle oss unormale - eller når er det vi virkelig skal se ned og kanskje skamme oss - fordi vi er så unormale?!)

Skal vi begynne med statistikken - så kan vi gjøre det enkelt for oss - vi kan se på aldersfordeling, siviltilstand, bosted, utdanningsnivå og inntektsnivå og antall barn og sikkert på antall alkoholenheter per uke, antall digitale dingser per bolig og antall sydenturer per liv.

Men finner vi et bilde av det normale da? Viser statistikken oss hva det normale livet er? Ja, hvis vi igjen bygger på min tolkning: Vi ser variasjonen. Vi ser at det er variasjon som er det normale.

Normalitet kan forveksles med norm. Gjennomsnitt kan forveksles med ideal.

Jeg advarer igjen: Dette er feil.
Det rette kan (i teorien) finnes alle steder (både du og jeg vet at det er noen steder det rette ikke er. Det finnes ting som er helt spinnvilt feil og galt). Det rette og gode og ansvarlige livet finnes ikke bare i flertallsløsningene eller i gjennomsnittene eller i det du har hørt om fra før. Det rette og gode og ansvarlige livet er basert på de kloke løsningene du finner i ditt eget liv - innenfor en samfunnsramme der vi tar ansvar ut over oss selv.

Jeg leser om og jeg møter daglig mennesker som tar disse ansvarlige valgene i sitt eget liv. Tilpasser sine valg til det som fungerer best for dem selv - og for familien. Som trapper ned og trapper opp, endrer ambisjoner og prosenter og tar grep. Ofte snakker vi ikke så høyt om det. Ofte holder vi det for oss selv, når vi gjør valg som vi tror er litt utenom dette såkalte "normale". Bøyer hodet litt, er litt stille.

Men det må være lov å snakke om disse ulike valgene, alle disse variasjonene av liv. På den måten viser vi hverandre at det er en stor verden av normalitetsvariasjoner å velge blant.

Det er ikke noe å skamme seg over at vi tar egne ansvarlige valg - i våre ugjennomsnittlige, unike, fantastiske liv!

Vi er alle mislykka!

En av mine hovedkjepphester her i verden, som fagperson, samfunnsborger og privatperson, er å utfordre forsteinede normalitetsbegreper. 

Hør her: Det er ikke et argument i seg selv at noe er "normalt" eller "vanlig"!

Vanlig betyr ikke "riktig". Det kan selvfølgelig være at det vanlige er helt ok, helt supert til og med - for noen. Men kanskje er det akkurat i ditt liv det trengs en uvanlig, en ugjennomsnittlig, en helt spesiell løsning! Da er det det rette for deg - eller for ditt barn  - eller for din familie. Normalitet har ingen ting med det å gjøre. Det er ikke unormalt  å være spesiell. Det er ikke unormalt å tenke selv. Det er helt normalt at folk er forskjellige og lever forskjellige liv og finner ulike gode og ansvarlige måter å innrette seg på.

For eksempel - (og ikke helt tilfeldig valgt eksempel!) - hvordan innretter man seg som en familie med et eller annet antall barn og voksne, hvordan lever vi - sånn når det kommer til hjemmetid og bortetid, inntektsnivå og prosentandeler lønnet jobb og ulønnet virksomhet, aktivitetsnivå for de ulike familiemedlemmene, oppholdstid i ulike institusjoner for små, hjemme-alene-om ettermiddagentid for mellomstore, hvem gjør husarbeidet og hvem smører matpakkene - alt det der.

Hvordan gjør vi det - alle sammen?

Jo - her er svaret: Vi gjør det forskjellig! Det er helt normalt.

Jeg er så lei av at vi alle skal måles opp mot en konstruert ferdig normalitetsforestilling av hvordan dette skal være. En slik ensidig målestokk har bare en eneste effekt: At vi alle er mislykka! (Fordi vi er så unormale liksom, alle sammen!). Så blir vi tause og skamfulle. Fordi vi ikke matcher mønsteret....

At alle voksne er fulltidsarbeidende i inntektsbringende arbeid utenfor hjemmet fem dager i uka samtidig med barnehagens åpningstider, for eksempel. Det er millioner av helt forsvarlige og normale avvik fra den modellen. Massevis av slike jobber som en faktisk tjener helt normale penger på, er delt inn på en helt annen måte, innebærer helt andre døgn eller uker. Folk jobber turnus og vakter, driver egen gård seint og tidlig, skriver en artikkel om natta, kjører flytoget eller holder kveldskurs tre dager i uka. Det er normalt.

Og i tillegg finnes det massevis av ikke-inntektsbringende svært viktig vokseninnsats som gjøres til alle mulige slags tider. Folk tar seg av idrettslag og kor og FAU og dugnader og syke og gamle og er støttekontakter og får eget hjem til å gå rundt. Og midt oppe i dette så tar vi oss av unger og nærmiljø - på mange forskjellige måter. Kanskje ved å jobbe deltid en periode. Kanskje med au pair, eller med naboen som bakvakt når du må gå fra ungene lenge før skolen starter. Kanskje ved å holde de kveldskursene i stedet for å ha dagjobb i en periode. Kanskje ved å finne en måte å flytte noe jobb hjem noen dager, slik at tiåringen slipper fem aleneettermiddager i uka. Kanskje ved at tiåringen henter treåringen i barnehagen eller får middagsansvaret to dager i uka. Det er helt normalt.

Se deg rundt. Vi lever ulike liv. Det er ikke et uttrykk for at vi "ikke har greid det", at vi er mislykka alle sammen. Det er nettopp et uttrykk for at vi er kreative og ansvarlige mennesker.

Det er absolutt forskjell på rett og galt, men det er en lang skala fra "helt feil og forferdelig" til "helt perfekt". (Det sistnevnte tror jeg forøvrig ikke finnes. Det er en annen diskusjon.) Vi har ansvar for å ta bevisste og ansvarlige og gode nok valg for våre små liv.

Men vi har ikke ansvar for å følge noen ferdige modeller for "normalitet".

lurt eller skamfull

For kanskje åtte-ni år siden leste jeg et innlegg i A-magasinet. Det var skrevet av en doktorgradsstipendiat med to små barn. Og hun skrev at hun følte seg lurt. For det gikk ikke opp. Livet gikk ikke opp (slik hun hadde trodd). Hun var lurt. Skrev hun.

Og så vendte jeg blikket mot meg selv. For her var det jo gjenkjennelighet så det holdt. Jeg var også doktorgradsstipendiat. Og jeg hadde også to bittesmå barn (minstemann klarte jeg knapt nok drømme om den gangen...) - og det gikk vel egentlig ikke rundt her heller. (Mer om det nedenfor)

Men - og dette måtte jeg jo tenke over, siden min anonyme kollega uttrykte dette så sterkt - jeg følte meg ikke lurt. Jeg klarte ikke å identifisere meg med dette å være lurt, at noen skulle ha lovet meg noe jeg ikke fikk.

For jeg trodde det var min egen skyld. At det var jeg som ikke strakk til.

Jeg hadde arbeidet i nesten to år med doktorgraden da jeg ble sykmeldt i første svangerskap. Det gikk ikke rundt. Men babyen kom med all sin medbrakte lykke og bekymringer og våkenetter og et intenst annerledes liv. Høyt ønsket. Intenst levde minutter og uker og måneder. Fra han var ni måneder var pappaen hjemme. Jeg trodde vi var "flinke og tidsriktige og likestilte" (husk at pappapermisjonen var fire uker den gangen!) - men ble møtt med undring om hvorfor jeg gikk fra babyen min.
 Jeg (vi) hadde trodd at når fødselspermisjonen var over - så skulle han vel i barnehage. Jeg visste ikke hvor små barn på elleve måneder var. Jeg visste heller ikke at det var umulig å få barnehageplass. Så vi delte resten av høsten mellom oss og koste oss med babyen vår som lærte å gå og som lagde flotte fingermalingskunstverk som julepresanger til slekta. Etter sykmelding og permisjon ble deltidsarbeid nok en bekreftelse på at jeg ikke var en akademiker å regne med på jobben. Da han var fjorten måneder sluttet jeg å amme, da var jeg to måneder på vei med nestemann og tynn og tom for krefter.  Litt etter - da han var 14 og en halv måned begynte han i en liten familiebarnehage fire dager i uka. Vi voksne jobbet 90 % hver, likestilte og flinke. Og den nye vesle i magen vokste og krevde mer og det ble ny sykmelding. Og folk hadde sluttet å snakke fag med meg på jobb.
Det er 21 måneder på dagen mellom mine to store. Det var to babyer, men med ulik rytme. Det var ny stor lykke, og snart ingen søvn. Det er rart hva som går. 

Denne gangen skulle pappaen ta over etter åtte måneder. (Husk fortsatt at dette er snart ti år siden, det var tidlig den gangen...) Jeg ringte på jobb litt før jeg skulle tilbake - og fikk beskjed om at det passet veldig dårlig om jeg kom tilbake nå. Pappaens jobb la på sin side hindringer i veien for at hans permisjon kunne begynne. Vi la om planene, holdt meg hjemme lenger, og så prøvde vi igjen. Universitetets svar var at jeg ikke kunne få kontorplass, siden jeg hadde vært borte. Bakerst i køen på grunn av fødselspermisjon. Det gikk et halvt år før jeg fikk et sted å være der jeg kunne ha bøkene mine og en pc. Og en stipendiats liv er et timeglass, du har bare den tida du har, den renner ut uansett hvem som legger hindringer for deg...
Vesla fikk heller ingen barnehageplass. Vi syntes det var godt å ha henne hjemme og jobbet 50 % hver. Storebror var også hjemme mange dager, det var gode søskendager. Slik vi ønsket. På jobb tetnet det seg til. Mannens jobb nektet ham redusert arbeidstid. På min jobb var jeg utdefinert som fagperson, og etter å ha blitt nektet kontorplass snek jeg meg bare forsiktig rundt i gangene og turte ikke møte folks blikk de dagene jeg var der. Vi vant sak i Arbeidstilsynet om mannens deltidsordning (det var også den gangen en lovbestemt rett). Vi ble sykmeldt av å krangle med arbeidsgivere for å få lov til å både ta oss av barnet (hun uten barnehageplass)/barna våre - og få gjøre en skikkelig jobb. Vi takket tilslutt ja til en elendig og lovbrytende familiebarnehage for vesla, tre dager i uka, ble regnet som litt mer hederlige arbeidstakere da vi gikk opp til 4 dagers arbeidsuke hver. Og fikk heldigvis tatt vesla ut igjen. 
Så ble jeg gravid igjen. Og holdt kjeft og dro inn magen på jobb. Og var lykkelig over to barn i samme ordentlige og gode barnehage, og vi voksne jobbet fire dager og barna hadde tre barnehagedager og to hjemmedager hver uke og det gikk rundt og vi var lykkelige. Til jobben fant ut at jeg skulle ha barn igjen. Og truet meg med oppsigelse. Jepp. Samtidig var eldstemann alvorlig og svært langvarig syk. Og jeg ble sykmeldt igjen. Primært av krysspresset - mellom å få være en anstendig og ansvarlig arbeidstaker, som kunne gjøre jobben min og ikke bruke all tida på å be om å få anledning til å gjøre den - og det helt nødvendige omsorgsansvaret jeg hadde hjemme og i min egen kropp. Det gikk ikke rundt. Og da måtte jeg prioritere det som var hjemme. Det var såvidt det gikk rundt allikevel. Egentlig gjorde det vel ikke det. Men en lærer seg å ikke kjenne etter. Leve med bekymring og frykt - og omsorg.
Da Lillebror kom, og var frisk - så ble det vår og lykke igjen. Men jeg hadde gitt opp å jobbe.  Gitt opp å være stipendiat. Kampene hadde vært for mange. Jeg var knekt. Knekt - og med tre barn under fire år, så var regnestykket og valget ganske enkelt.

Og på mange måter var det skamfullt. Det var jo det. Jeg greide det ikke. Jeg klarte ikke universitetsjobben og omsorgsansvaret samtidig. Og jeg følte meg ikke lurt - jeg følte meg knekt og skamfull.

Jeg kom meg aldri ordentlig tilbake på universitetet.  Men jeg fullførte doktorgraden min - mellom lego og klesvask - her hjemme og med brask og bram utad. Så det så! Det var en oppreisning. Og livet går videre - og det går rundt - på vår måte. Og jeg har lært meg å anerkjenne den innsatsen og den balansegangen vi har valgt og delvis vært nødt til. Men fortsatt kjenner jeg at det kan være skam som vanskeliggjør dette.

Og skammen ligger i dette. At vi tror at det er vår skyld. Det er jeg som ikke greier det - det som man burde greie her  i verden. Balansegangen - få være en skikkelig og anstendig arbeidstaker, som yter det en kan og får respekt for det - og samtidig være en ansvarlig forelder i det mangfoldet av utfordringer både vanlige og uvanlige småbarnsfamilieliv innebærer.
Skammen ved å ikke klare det ene - eller det andre - eller begge deler.

Jeg mener fortsatt ikke at jeg på noen måte er blitt lurt. Det er meg selv som gjør og bør gjøre mine valg og vurderinger i mitt liv - jeg kan ikke la noen andre lure meg eller skylde på noen andre.

Men jeg mener heller ikke at jeg skal skamme meg.
Jeg balanserer videre.

skamme seg!

Jeg skjønte noe i går som jeg skal skrive mer om etterhvert. Jeg har lest Anne Hildes tekst om sine valg. Jeg har sett travle mammar i vanlige liv i en dokumentar. Jeg ser Gunhild Maria Hugdal Marchens kloke tekst. Og jeg tenker litt. Og suser videre selv.

OG så stopper jeg opp - for jeg ser et nytt ord som jeg ikke har koblet til alt dette før. Nemlig SKAM!

Jeg har ikke helt skjønt det - eller sett det. At vi - så mange av oss - som vet at vi har så mange valg og muligheter - vi tror at det er noe med oss selv, med MEG, når det ikke går opp. Når det ikke går rundt. Når full jobb og mange barn og hus og hjem og liv ikke går opp. Når vi blir utslitt og sykmeldt av "vanlige liv". Når det er vondt å gå fra barna. Når det føles feil at det skal være vanskelig å få kabalen til å gå opp når en fireåring blir syk. Når vi for eksempel velger å trappe ned, jobbe mindre, lette presset for at det skal ha noen sjanse til å gå opp - da er det også feil! Og så skammer vi oss. For vi tror at det er bare oss. Det er bare meg som ikke får det til. Og da snakker vi ikke om det. Det vi skammer oss over, det snakker vi ikke om. Bare veldig stille. For vi vil jo ikke klage. Og i hvertfall ikke når det sikkert er bare meg som ikke får det til, som føler, tenker, sliter på en annen måte. Da er jeg stille. Og så er du stille. Og så later vi som om det skal være sånn.
Og tausheten hindrer oss i å se at vi er flere. Og det hindrer oss i å kritisere, endre, bevege oss. Skam holder oss fast.

Nå har jeg skjønt noe. Så da skal jeg begynne å snakke. Og skrive.
Vi høres!