lurt eller skamfull

For kanskje åtte-ni år siden leste jeg et innlegg i A-magasinet. Det var skrevet av en doktorgradsstipendiat med to små barn. Og hun skrev at hun følte seg lurt. For det gikk ikke opp. Livet gikk ikke opp (slik hun hadde trodd). Hun var lurt. Skrev hun.

Og så vendte jeg blikket mot meg selv. For her var det jo gjenkjennelighet så det holdt. Jeg var også doktorgradsstipendiat. Og jeg hadde også to bittesmå barn (minstemann klarte jeg knapt nok drømme om den gangen...) - og det gikk vel egentlig ikke rundt her heller. (Mer om det nedenfor)

Men - og dette måtte jeg jo tenke over, siden min anonyme kollega uttrykte dette så sterkt - jeg følte meg ikke lurt. Jeg klarte ikke å identifisere meg med dette å være lurt, at noen skulle ha lovet meg noe jeg ikke fikk.

For jeg trodde det var min egen skyld. At det var jeg som ikke strakk til.

Jeg hadde arbeidet i nesten to år med doktorgraden da jeg ble sykmeldt i første svangerskap. Det gikk ikke rundt. Men babyen kom med all sin medbrakte lykke og bekymringer og våkenetter og et intenst annerledes liv. Høyt ønsket. Intenst levde minutter og uker og måneder. Fra han var ni måneder var pappaen hjemme. Jeg trodde vi var "flinke og tidsriktige og likestilte" (husk at pappapermisjonen var fire uker den gangen!) - men ble møtt med undring om hvorfor jeg gikk fra babyen min.
 Jeg (vi) hadde trodd at når fødselspermisjonen var over - så skulle han vel i barnehage. Jeg visste ikke hvor små barn på elleve måneder var. Jeg visste heller ikke at det var umulig å få barnehageplass. Så vi delte resten av høsten mellom oss og koste oss med babyen vår som lærte å gå og som lagde flotte fingermalingskunstverk som julepresanger til slekta. Etter sykmelding og permisjon ble deltidsarbeid nok en bekreftelse på at jeg ikke var en akademiker å regne med på jobben. Da han var fjorten måneder sluttet jeg å amme, da var jeg to måneder på vei med nestemann og tynn og tom for krefter.  Litt etter - da han var 14 og en halv måned begynte han i en liten familiebarnehage fire dager i uka. Vi voksne jobbet 90 % hver, likestilte og flinke. Og den nye vesle i magen vokste og krevde mer og det ble ny sykmelding. Og folk hadde sluttet å snakke fag med meg på jobb.
Det er 21 måneder på dagen mellom mine to store. Det var to babyer, men med ulik rytme. Det var ny stor lykke, og snart ingen søvn. Det er rart hva som går. 

Denne gangen skulle pappaen ta over etter åtte måneder. (Husk fortsatt at dette er snart ti år siden, det var tidlig den gangen...) Jeg ringte på jobb litt før jeg skulle tilbake - og fikk beskjed om at det passet veldig dårlig om jeg kom tilbake nå. Pappaens jobb la på sin side hindringer i veien for at hans permisjon kunne begynne. Vi la om planene, holdt meg hjemme lenger, og så prøvde vi igjen. Universitetets svar var at jeg ikke kunne få kontorplass, siden jeg hadde vært borte. Bakerst i køen på grunn av fødselspermisjon. Det gikk et halvt år før jeg fikk et sted å være der jeg kunne ha bøkene mine og en pc. Og en stipendiats liv er et timeglass, du har bare den tida du har, den renner ut uansett hvem som legger hindringer for deg...
Vesla fikk heller ingen barnehageplass. Vi syntes det var godt å ha henne hjemme og jobbet 50 % hver. Storebror var også hjemme mange dager, det var gode søskendager. Slik vi ønsket. På jobb tetnet det seg til. Mannens jobb nektet ham redusert arbeidstid. På min jobb var jeg utdefinert som fagperson, og etter å ha blitt nektet kontorplass snek jeg meg bare forsiktig rundt i gangene og turte ikke møte folks blikk de dagene jeg var der. Vi vant sak i Arbeidstilsynet om mannens deltidsordning (det var også den gangen en lovbestemt rett). Vi ble sykmeldt av å krangle med arbeidsgivere for å få lov til å både ta oss av barnet (hun uten barnehageplass)/barna våre - og få gjøre en skikkelig jobb. Vi takket tilslutt ja til en elendig og lovbrytende familiebarnehage for vesla, tre dager i uka, ble regnet som litt mer hederlige arbeidstakere da vi gikk opp til 4 dagers arbeidsuke hver. Og fikk heldigvis tatt vesla ut igjen. 
Så ble jeg gravid igjen. Og holdt kjeft og dro inn magen på jobb. Og var lykkelig over to barn i samme ordentlige og gode barnehage, og vi voksne jobbet fire dager og barna hadde tre barnehagedager og to hjemmedager hver uke og det gikk rundt og vi var lykkelige. Til jobben fant ut at jeg skulle ha barn igjen. Og truet meg med oppsigelse. Jepp. Samtidig var eldstemann alvorlig og svært langvarig syk. Og jeg ble sykmeldt igjen. Primært av krysspresset - mellom å få være en anstendig og ansvarlig arbeidstaker, som kunne gjøre jobben min og ikke bruke all tida på å be om å få anledning til å gjøre den - og det helt nødvendige omsorgsansvaret jeg hadde hjemme og i min egen kropp. Det gikk ikke rundt. Og da måtte jeg prioritere det som var hjemme. Det var såvidt det gikk rundt allikevel. Egentlig gjorde det vel ikke det. Men en lærer seg å ikke kjenne etter. Leve med bekymring og frykt - og omsorg.
Da Lillebror kom, og var frisk - så ble det vår og lykke igjen. Men jeg hadde gitt opp å jobbe.  Gitt opp å være stipendiat. Kampene hadde vært for mange. Jeg var knekt. Knekt - og med tre barn under fire år, så var regnestykket og valget ganske enkelt.

Og på mange måter var det skamfullt. Det var jo det. Jeg greide det ikke. Jeg klarte ikke universitetsjobben og omsorgsansvaret samtidig. Og jeg følte meg ikke lurt - jeg følte meg knekt og skamfull.

Jeg kom meg aldri ordentlig tilbake på universitetet.  Men jeg fullførte doktorgraden min - mellom lego og klesvask - her hjemme og med brask og bram utad. Så det så! Det var en oppreisning. Og livet går videre - og det går rundt - på vår måte. Og jeg har lært meg å anerkjenne den innsatsen og den balansegangen vi har valgt og delvis vært nødt til. Men fortsatt kjenner jeg at det kan være skam som vanskeliggjør dette.

Og skammen ligger i dette. At vi tror at det er vår skyld. Det er jeg som ikke greier det - det som man burde greie her  i verden. Balansegangen - få være en skikkelig og anstendig arbeidstaker, som yter det en kan og får respekt for det - og samtidig være en ansvarlig forelder i det mangfoldet av utfordringer både vanlige og uvanlige småbarnsfamilieliv innebærer.
Skammen ved å ikke klare det ene - eller det andre - eller begge deler.

Jeg mener fortsatt ikke at jeg på noen måte er blitt lurt. Det er meg selv som gjør og bør gjøre mine valg og vurderinger i mitt liv - jeg kan ikke la noen andre lure meg eller skylde på noen andre.

Men jeg mener heller ikke at jeg skal skamme meg.
Jeg balanserer videre.