men de er fortsatt barn!

Da mine små var riktig små, så syntes jeg at alle større barn var så store. Jeg forventet irrasjonelle mengder av slike "store barns" rasjonalitet, tålmodighet og ferdigheter. Naboens seksåring, for eksempel (den gang jeg selv bare hadde en ettåring) - jeg kunne ikke forstå hvorfor han ikke hørte etter det foreldrene sa og at han plukket på ting han ikke burde... Skolebarn regnet jeg som nesten voksne, jeg regnet med at de ordnet seg omtrent selv og gjorde det de burde.... Og jeg skuet lite framover og tenkte lite på hvordan mine kom til å være sånn for eksempel i sju-ni-elleveårsalder, jeg hadde fokuset nedover på slik de var der og da og hva det krevde av meg som mamma der og da. Nærsynt, ja, jeg kan godt innrømme det .

Så går åra. Og de er fortsatt barn, selv om ingen trenger å bæres lenger.... Og enda har vi de skumle tenåra foran oss - men det har gått opp for meg at de kommer jo til å være barn da og.

Barns ferdigheter og selvstendighet øker og barns frihet bør øke med alderen. Men foreldreansvaret reduseres ikke. Vi har voksenansvaret. For å gi råd. Lytte. Hjelpe. Følge med. Mase og minne på. Samtale på sengekanten. Være tilgjengelige. Det skal tjene til noe at en vokser opp med eldre og mer erfarne mennesker rundt seg. Menneskelig klokskap vokser ikke bare av å ordne opp alene. En niåring kan greie seg praktisk og fysisk selv i dagesvis, det betyr ikke at hun ikke bør ha noen å snakke med.

Jeg har mange ganger skrevet om ansvar og kontroll. At i mange sammenhenger her i livet så får vi økte kontrollmuligheter når ansvarsområdet øker. Slik er det ikke med å få barn. Barn gir deg et stort ansvar, flere barn gir deg enda mer ansvar - men kontrollredskapene øker ikke tilsvarende. For barn skal vokse. Bli og være seg selv. Få gjøre feil. Få vokse ut av rammer og nå mål som ingen kunne tenkt seg. Vi skal gi dem muligheter og veiledning og hjelp - men vi har ikke rett til å forme, styre og kontrollere dem. De skal slippes fri - men det krever at vi også er tilgjengelige.

De store barna viser oss dette. De er på vei. De har selv ansvar. De er ute i verden og velger for seg selv og ordner opp. Og så vender de hjem og har noe å berette. Og de er fortsatt barn. De trenger voksne. Vi kan ikke lenger ta dem på armen eller løfte dem ut av en vanskelig situasjon, slik vi gjør med toåringen. Vi må finne ut av livet sammen, identifisere utfordringer, finne mulige løsninger, reflektere over hvordan vi kan leve med det som ikke kan endres. Og reflektere over det rette. Evnen til etiske vurderinger bygges gradvis og trenger input. Og det at barnas plikter og ansvar øker gjør også denne backupen med voksne som bryr seg og gir råd, svært sentral.

Det er ikke så lett å se denne fortsettelsen når en ammer og våker og trøster og bærer en to-tre bittesmå døgnet rundt. En tror kanskje - som meg - at når de passerer den og den alderen, da går det litt mer av seg selv (og det gjør det jo) - og da er alt annerledes (det er det ikke). Jeg var der selv, uvitende om framtida.

Nå ser jeg de store kule og vakre tenåringene i nabolaget. Litt skumle. Litt on top of the world. Og lurer på hvilken rolle "eldgamle kjedelige meg" får når mine blir så kule og store, trengs jeg lenger da...? Og så ser jeg mine tre spretne barneskolebarn med sekker og boblejakker og gymposer - og vet at de er barn, superbarn som greier masse - og de er små mennesker som trenger og kommer til å fortsette å trenge andre mennesker som forstår og bistår underveis i  livet...

(Og bildet viser en flott prestasjon - tekanna laget av Storebror)