barns tid og barns fritid

God telefonprat med min egen gode mor.
- Men barn har vel mye mer fritidsaktiviteter nå om dagen enn dere hadde før? Det blir jo veldig travelt.

("Før", - det var da min egen lillebror og jeg var barn - på søtti- og åttitallet...)

- Hmmm - det var da litt før også...
Så minner jeg henne på speideren og 4H og den selvdrevne hobbyklubben og noen svømmekurs jeg husker - og var det noe skøyter også.. - og at de ungene som gikk på fotball den gangen også måtte trene og spille kamper rett som det var. Og de som sang i koret, måtte stille på øvelse og konsert. Det var da fritidsaktiviter da de store var små også.

- Men, mor - vet du hva som er forskjellen....

Det er to ting jeg tenker på: De voksne i en familie jobber tilsammen mye mer utenfor hjemmet enn i gjennomsnittsfamilien på søttitallet. OG - (og som en konsekvens av dette) - barna, særlig de mellom ett og ti år - er svært lange dager i egne barneinstitusjoner (barnehage, skole/sfo) hver dag. (Jeg gikk på skolen annenhver dag de tre første årene!)
Når det så kommer litt fotball og skitrening på toppen av dette - og lekser og middagslaging på samme tid som alle kommer hjem og skal ut igjen - så blir det travelt. Det er ikke fritidsaktivitetene i seg selv som tipper det hele over ende. Det er summen. Når all tid er fylt opp - ja, så blir det fullt, da. (Og når skal en egentlig få mast om å rydde rom og tømme gymbagen selv, hvis en knapt nok er hjemme samtidig...)

Det som faller vekk er overgangene. Tomrommene. Tida som ikke er planlagt inn i en kabal. Og som dermed gjør at det hele kan gå opp, fordi vi også får puste, surre, finne på noe....

Tid som er fri.

Jeg merker at jeg kjemper for at ungene mine skal ha en slik frihet. Ikke frihet fra krav, utfordringer og forventninger. Slett ikke. Det må vi alle lære oss å møte. Lekser skal gjøres og husarbeid skal vi dele på. Rydde opp etter seg selv. Ta i et tak. Være til å stole på. Huske det en har lovet. Og prestere litt ekstra når det trengs.
Men de skal ha frie rom i livet sitt - der de med trygghet kan utfolde seg og gjøre, lære, skape noe som ikke er uttenkt på forhånd.

Her i huset er ungene vant til at voksne har ting som skal gjøres. Mange ting. Mye skrivejobb ved pc'en. Hus og hage. Noe skal snekres eller plantes eller bakes eller repareres. Eller den voksne vil rett og slett lese en avis. Vi har vårt. Vi står ikke på pinne for ungene - eller finner på noe for dem hele tida.  Men vi er tilgjengelige. Det holder. Det er en base, vi bare er der med vårt. Påfunnene kommer fra ungene selv. Prestasjonene også. For de vil jo så mye!

Vi har "mellomstore barn". De har fortsatt sin hovedbase hjemme. Denne basen gir dem et utgangspunkt for kreativitet og selvstendighet. Det synes jeg er viktig.

Vi suger til oss krefter fra disse tomrommene i timeplanene - og merker at vi sliter som enkeltpersoner og som familie når timeplanen blir presset og tomrommene forsvinner. Da blir det kortere lunter og flere tårer.
For tomrommene er jo slett ikke tomme! De fyller seg av påfunn og kreativitet. Vi får snakket sammen. Vi får lest noe vi ellers ville gått glipp av. Huske litt - eller ake litt. Gått løs på en arbeidsoppgave vi har hatt dårlig samvittighet for lenge. Vi senker skuldrene og orker mer, både store og små.

Denne sikringen av frie rom betyr ikke å si nei til alle fritidsaktiviteter. Det begrenser seg litt selv, fordi ungene selv ser verdien av å ikke overbooke seg selv. For oss betyr det å flytte litt jobb for de voksne hjem, og gi rom for at det er et liv i huset på tidlig ettermiddag.

(Bildet: Niåring og viktig oppgave - mate fuglene. I julesydd kappe inspirert av Reisen til julestjernen...)