løse barnas konflikter?

Rett som det er kommer noen hjem med hengende hode og har leie historier å berette fra dagen. Eller noe kommer fram på sengekanten. Noe som var dumt, noe som var vanskelig, noen som har gjort og sagt noe. Egne unger kan være del av det - eller observatører. Og de vet ikke hva de skal gjøre.

Men de forteller. Takk og pris så lenge de vil dele både det gode og det vanskelige med oss her hjemme. 

Så kommer jo spørsmålet - hva gjør vi så? Trøster og sender ut i verden igjen for å ordne opp selv? Eller går inn i konfliktene og  problemene med våre voksne ressurser?

Det er ikke ett svar på dette - det er mange. Men start med det gode, med at vi deler, lytter, forsøker å forstå, leter i historiene etter mønster, forståelser, forklaringer. Det gir både barnet og den voksne en større ramme rundt det som er vanskelig. Kanskje kan vi gi våre små en bedre forståelse av hvor komplisert og vanskelig det er å være menneske, se noen nyanser, se at det kanskje ikke er så greit for "Petter" å være grei på skolen nå som det er vanskelig hjemme hos ham, at det er lett for "Hamda" å misforstå situasjonene fordi hun er ny på skolen. Noe sånt.

Men uansett forståelsesgrad så skal ungene våre avgårde igjen neste dag - og greie seg - "aleine". Sånn er det. De må gjøre valg og løse konflikter i sitt eget liv.

Men det er da for all del er lov å gi råd. Medmenneskelige råd, fra oss som forhåpentligvis har samlet oss noen erfaringer gjennom livet.

Husk at de barna som ditt barn går på skole - eller i barnehage og fritidsaktiveter - sammen med - de er ditt barns oppvektstmiljø. Uansett. Det er et ansvar for oss alle å bidra til at alle barna får det best mulig, møter forståelse både blant voksne og barn og får utvikle sine beste sider. Jeg har opplevd at andre foreldre "fordømmer" enkeltbarn som håpløse, mener at egne barn ikke får være sammen med dette barnet  ("hun lyver, akkurat som moren hennes"). Hjelpe meg - disse barna forsvinner ikke fra ditt barns liv! De sitter i det samme klasserommet. Og hvis voksne stempler små barn og formidler dette til egne barn, så legger de grunnlag for selvoppfyllende profetier. Barn er i utvikling. De skal alltid ha nye sjanser. Også andres barn skal ha denne retten.

(Men noen ganger kan det være lurt - særlig med småskolebarn som havner i tottene på hverandre ofte og forstår hverandre dårlig, å gi et råd om at de kanskje finner noen andre å leke med akkurat nå.... De kan være for små til å klare å løse konfliktene selv, og kanskje må de ikke klare det akkurat nå - de kan bare få litt pause fra hverandre.)

Et hovedråd - og en grunnleggende tolkning jeg legger vekt på med mine barn - er å skille meget, meget tydelig mellom handling og person. "Han er en dust!" - "Nei, han er et vanlig barn akkurat som deg - som gjør dumme ting og bra ting.  Akkurat som deg. Og det han gjorde i dag var dumt. Men han er ikke dum." Jeg aksepterer aldri "dumming-uttalelser" om andre barn - men jeg støtter på at bestemte handlinger absolutt var dumme.

Et annet viktig råd -etter en dag med kompliserte intriger og konflikter (jenter i prepubertet er eksperter på å lage seg slike dager visstnok...) - er å starte neste dag på nytt. Verden består, selv om konfliktene raser. Og jeg gjentar og gjentar at de må jo huske at de egentlig er venner. Det er normalt at venner krangler  - i blant - det betyr ikke at de slutter å være venner, de trenger ikke løfte intrigene på et slikt nivå der de hele tida skal tenke over om de "egentlig" er venner....

Ofte kan det holde å veilede og gi råd til egne barn. Men du har også ansvar for å være en voksen i lokalsamfunnet - i voksensamtaler med andre foreldre og overfor skole/barnehage, bidra til å dra lasset sammen dersom noe eller noen er helt på utur. Det er ikke å overkjøre barna eller curling-polstre for dem - det er å gjøre det voksne skal gjøre - blant annet å snakke sammen. Og vær en ansvarlig varsler dersom du hører noe på sengekanten som er alvorlig. Det er ikke allitd mobbeofrene selv som betror seg - det kan være ditt barn som ser hva som skjer og varsler deg. Da er det ditt ansvar å følge opp.

Raushet er en komplisert kunst i mellommenneskelige forhold. Det er ikke nødvendigvis noe vi er født med! Men vi kan lære det. Det hjelper å ha noen å snakke med. Bygge forståelse. Få råd. Få begynne på nytt. Vær en slik voksen!

Ha en fin dag.