torsdag 29. august 2013

verdens mest originale engelsklekse



(Advarsel: Inneholder ord som passer aller best for treåringer)

Engelsklekse for andreklassingen: Tegn noe som passer til det du har lært i engelsktimen denne uka. ("How old are you?" "I am seven years old")

Minstemann legger i vei. Store brune kruseduller. Pappaen lurer på hva det egentlig skal forestille.

- Det skal være bæsjen som snakker med tissen!
- Det kan du ikke tegne i engelsklekse!

(Diskusjon om hva som går an, hva som egentlig er lov å tegne i engelsklekse)

Pappaen:
- Det der ser ut som en brun sau, det kan være en sau.
Barnet:
- Javel, da. Så er det en sau, da.

(Mer brun sau. Og så noe gult, litt mindre ved siden av.)

Pappaen:
- Men hva er det da?
Barnet:
- Det er jo tissen.
Pappaen:
- Men det kan du jo ikke tegne. Det snakket vi jo om!
Barnet:
- Javel, da. Da er det et speilegg. Et speilegg som snakker med den brune sauen.

Altså. Lekse som leveres i morgen: En brun stor krusedull (brun sau) som med snakkeboble spør: "How old are you". Ved siden av en veldig bustete gul klump (speilegg) som svarer: "I am seven years old."

Jeg regner med at læreren blir både fornøyd og imponert.

Language to the people. Goodnight.



(Bildet er minstemann som praktiserer både tennis og engelsk på en gård vi overnattet på på vår Irlandsrundtur i sommer.)


- skal bare...



Albert Åberg skulle hele tiden "bare".

Det skal mine barn også. Bare lese ut dette donaldbladet før leksene. Bare huske litt mer før håndvask og middag. Bygge ferdig denne legoen. Tegne ferdig. Sjekke om det fortsatt er bringebær nederst i hagen. Leke litt med katten.  Skal bare....

Og som den strenge og kloke mor - sier jeg at "først må du gjøre det du gjøre". Leksetid, middagstid, på tide å gå på skolen, puss tennene først... osv.

Men nå lurer jeg virkelig på: Hvor mye er det man egentlig må gjøre "først"? Når begynner tida for å gjøre det andre? For lista over ting en må eller burde "først" har egentlig ingen ende.

Jeg har vært så inmari flink jente hele livet. Jeg har gjort leksene først og ryddet rommet og lest til prøver og eksamener og stilt opp i alle styrer og råd og skrevet alle referatene fra alle møtene og ryddet etter alle arrangementene. Sagt "ja" og tatt tunge oppgaver.Og stått på for å få det gjort. "Først". Jeg vet at jeg har vært flink. Men jeg vet også at det til tider har kostet meg for mye. Fordi "først" aldri gikk over.

Og lista på hjemmefronten er alltid uendelig. For gulvet burde alltid vaskes. Og det er alltid mer klesvask. Og kjøleskapet burde tas. Og barneklærne merkes. Og kjellergangen ryddes. Først.

(For å ikke snakke om alle de andre "først"-greiene jeg hører fra andre folk  - "bare vi blir ferdig med å pusse opp, til sommeren, etter ferien, etter neste ferie..., når ungene blir større, når vi har kjøpt ny sofa, når jeg er ferdig med dette jobbprosjektet..". Etterpå skal det visst bli tid til så mangt. Folk skal invitere oss på besøk og greier har jeg hørt - bare de får malt alt og kjøpt den sofaen.... da blir det så mye tid...visstnok. Akkurat sånne ting har jeg hatt mitt eget oppgjør med for mange år siden. Nå er nå. Kom midt i rotet og livet...)

I mange år av livet mitt hang det en uferdig doktoravhandling over meg som jeg "burde fullføre først". Før "det andre". Før det andre livet begynner. "Det andre" som jeg ikke engang orket å tenke på eller lengte etter, fordi det ble for sårbart å si eller tenke høyt om noe annet enn det jeg måtte. (Men da avhandling og disputas var tilbakelagt sildret motløsheten over meg igjen. For det var jo fortsatt fullt på "må først"-lista. Jeg ble ikke så fri som jeg trodde. Eller jeg grep ikke friheten slik jeg skulle ha gjort...)

Det er jo en enkel leveregel: Før jeg kan velge - så må jeg gjøre det jeg må. Det er bare det at lista aldri blir tom. "Først" går aldri over. "Må" og "burde" går aldri over.  Etterpå kommer aldri. Tida for å velge, for å utfolde seg, for å finne mine egne prosjekter kommer aldri - hvis jeg alltid "først" skal tømme listene for må-oppgaver.

Det krever organisering og disiplin  å håndtere dette. For veien å gå for flinke piker på over førti med arbeidsplass midt i familiemylderet er ikke bare å blåse i alt og la alle må-oppgaver seile og si at det gjør ikke noe om alt er på halv tolv. For det gjør det jo. Men det hjelper å organisere. Gi oppgavene tidsfrister og det som ikke er ferdig til klokka x får vente - for da har jeg nye prosjekter. Presisere når "etterpå" er - hver dag. Gi ikke-må-prosjektene som er viktige for meg status og plass i timeplanen og ukeplanen.

 Og bli tydeligere og flinkere (!) til å si høyt - minimum til meg selv -  at dette vil jeg.


For det er noe som er vel så viktig som organisering og disiplin for å få dette til. Det er livsglede og vilje. Ikke slutte å drømme og lengte og ha lyst til å gjøre noe. Gjerne nå.

Livet er for kort til å hele tida vente på at alt er gjort. Vi må få det viktige med oss underveis.

Bli oss selv i tide.

(Og inviter oss gjerne på middag før kjøkkenet ditt er ferdigmalt....)

onsdag 28. august 2013

hva kan jeg vise fram - og beholde min troverdighet



Vi er alle sammensatte mennesker. Og forskjellige mennesker. Og i våre offentlige presentasjoner vil det alltid være slik at vi siler og velger hvilke aspekter ved oss selv og våre liv vi tar med og lar andre få innblikk i.

Blogg er en slik offentlig sfære, der vi selv er både skribenter og redaktører og ofte også en form for hovedpersoner i det som formidles. Det er klart at vi gjør et utvalg. Uansett hvor ekte og ærlig vi forteller - så er det aldri "alt". (Og drar vi dette langt nok havner vi jo i en filosofisk refleksjon om hvorvidt "alt" eller en helhetsforståelse noensinne kan forstås eller formidles, all forståelse er i glimt... )

Jeg har en kategori her på bloggen som heter "lage". Der er det i grunnen ganske tynt. I hvertfall i forhold til hva det kunne ha vært. Bloggpostene her står overhodet ikke i forhold til mengden av sy-, strikke-, hekleprosjekter (osv) som faktisk foregår in real life her i huset.

Jeg har i lang tid har kjent på ambivalensen min knyttet til å fotografere og fortelle om laginga mi. Ambivalensen holder meg tilbake. Jeg har stor glede av mine kreative prosjekter, men jeg viser det sjelden fram her. Hvorfor - fordi jeg er litt feig?

Gjennom de siste åras mange slags angrep på folk (damer) som publiserer glansede bilder av glaserte kaker og lignende, all kritikk av folk (damer) som bare går hjemme og driver med pynt og fjas - (og ikke "kommer seg på jobb") - så blir jeg forbeholden og forsiktig. For jeg vil jo bli tatt alvorlig! Jeg vil være en klok røst som kan regnes med.
Hvorfor skulle det da være et problem å vise fram litt. Jeg er en erfaren skribent med doktorgrad om å analysere debatter. Det burde jo være seriøst nok til at jeg kunne tillate meg å vise fram noe barnetøy jeg har sydd eller penalet jeg lagde til skolestart eller sonjakappa jeg sydde til jul og bunaden jeg sydde til 17. mai. Eller?

Men så tør jeg ikke alltid. Og jeg orker liksom ikke la min personlige sokkestrikking eller buksesøm bli rammet av cupcakes-kritikken. Jeg orker ikke bli møtt med at jeg svikter hele det feministiske frigjøringsprosjektet fordi jeg kan strikke ullvotter - for jeg ønsker jo å være en seriøs debattant i selve denne debatten. Jeg vil ikke bli tilsidesatt som en som ikke har mer å fare med enn litt amatørsykunster eller noen heklegreier. Og denne feigheten min synes jeg jo er veldig dum!

For det jeg mener er jo nettopp dette: Vi er sammensatte mennesker. Vi er hele mennesker. Vi har alle vår intellektuelle kapasitet, vårt samfunnsengasjement og vår rettmessige plass i offentlig debatt  - og vi har alle våre praktiske liv og våre kreative sider. Det å være i stand til å løse praktiske oppgaver i eget liv er en stor styrke for et menneske - og ikke en hindring for å være et samfunnsengasjert menneske. Det å få bruke egen kreativitet til ikke bare utføre praktiske oppgaver - men også å skape noe nytt - er en stor rikdom i et menneskeliv.
Det som er til styrke, nytte og berikelse gjør verken meg eller andre mindre berettiget i samfunnsdebatten.


(bildet er noen år gammelt og viser minstemann i fint driv med julepynten)





tirsdag 27. august 2013

velstand, valgfrihet og ansvar for å velge selv


  • Vi lever i sånn cirka verdens rikeste land. 
  • Vi lever i et land med en sterkt utbygd velferdsstat. Det finnes et omfattende grunntilbud til oss alle og det finnes et relativt omfattende sikkerhetsnett for svært mange av de vanskelige delene av livet som noen av oss havner opp i. (Ja, jeg vet at det er hull i dette nettet, jeg vet at noen faller igjennom, men sammenlignet med mye annet - så er det allikevel ganske omfattende, det må vi jo kunne si.)
  • Vi lever også i et land der rikdommen relativt sett er ganske godt fordelt. Det er ikke slik at det er noen få rike på den ene sida og millioner under sultegrensa på den andre. Jevnt over er det veldig mye materiell velstand ute og går blant vanlige folk her i lander. Se på folks bilpark, it-utstyr, sportsutstyr og oppussings- og ferieplaner. Historisk og globalt sett er den økonomiske og materielle hverdagssituasjonen til en norsk gjennomsnittsfamilie i dag ren science fiction. Det må vi bare innse.

En slik velstand gir valgmuligheter. En slik velstand gir oss et stort ansvar - nettopp for å velge.

  • Vi har et stort ansvar for å bruke stemmeretten på en ansvarlig måte, for å bidra til en utvikling vi selv tror på. 
  • Vi har et stort ansvar for å bruke ytringsfriheten til å argumentere for valg og prioriteringer vi selv tror på. Snakke og skrive høyt.
  • Og vi har et stort ansvar for å bruke denne store, store valgfriheten som all denne velstanden og velferden har gitt oss - til å gjøre kloke, verdibaserte og bærekraftige valg - som individer og som familie - for vår egen familie, vårt eget lokalsamfunn - og i globalt perspektiv. Det er ikke sikkert (for å komme med et understatement) at den eneste kloke veie å gå er å bidra til enda høyere materiell levestandard og enda raskere privatøkonomisk forbrukskarusell i vårt lille hjørne av verden. Nei, det er jammen ikke sikkert!
Kanskje voksne folks kreativitet og krefter kan brukes til mer enn å tjene enda mere penger til enda flere oppussinger og enda flere I-padder eller andre greier....Kanskje det, du.

Velstand gir valgmuligheter og ansvar for å ta valg selv. Fordi en faktisk kan velge bort noen av disse materielle godene og velge å bruke tid og krefter på noe annet. Frivillig innsats i lokalsamfunnet. Mer tid rundt egne - og andres - unger.  Mer tid til å skape og gjøre selv - i stedet for å kjøpe. For eksempel. Vi har jo ansvar for mer enn å tjene penger, ikke sant! Vi - som mennesker - betyr mer, kan mer - enn bare å skaffe kroner og ting. Vi husker det, gjør vi ikke?

Og da - og dette må jeg si høyt: Da - midt i dette resonnementet - blir det helt meningsløst og bakvendt å mene at det å velge å trappe ned på "jobbe-for-å-tjene-penger-delen av livet" for å få mer tid til "innsats-for-andre-viktige-formål-enn-å-tjene-penger-delen av livet" skal utløse noen form for offentlig finansiering. NEI! Vi skal ikke betales for å velge gjøre andre viktige ting. Vi skal gjøre viktige ting fordi de er viktige og ta konsekvensene av dette. Hvis alt skal betales, undergraver vi selve fundamentet for valgfriheten. Vi bygger oss et helt bakvendt system dersom alle mulige valg skal finansieres av fellesskapet for at vi skal opprettholde vårt hellige, urørlige, beskyttede privatforbruk - i stedet for ved å regulere litt på dette forbruket.

Vi er rike nok her i kroken, sammenlignet med alt mulig annet. Vi må åpne øynene og se oss om. Vi har allerede et valg og et ansvar for å velge selv.

(Og for å presisere, dette er ikke et argument mot innarbeidede ordninger som betalt foreldrepermisjon ved fødsel eller sykelønn og rett til lønnet fri ved barns sykdom. Det er et argument for at 6-timers dag er en glimrende ordning, som bør normaliseres som en helt ordinær valgmulighet og finansieres av arbeidstakere selv. Det er et argument for den etablerte retten til ulønnet permisjon for foreldre - og mot en innføring av noen form for "foreldrelønn" for å være hjemme og tilstede for egne barn.)

mandag 26. august 2013

demokratiprat og frihet


Sakte søndagsfrokost - tenk, fortsatt kan vi ha lange søndagsfrokoster utendørs. Fortsatt kan vi ha nyplukkede bringbær på bordet. Og vi koker en tekanne til og blar i avisene mens de to minste durer rundt og organiserer morgengymnastikk. Storebror tar det med ro og leser med oss. 

Aftenposten viser oss fire nordiske sjefredaktørers  sterke protestbrev til den britiske statsministeren. Elleveåringen undrer seg. Vi nøster i saken med ham, er glade for tidslinja i avisa som repeterer og setter sammen brokkene fra denne sommeren for oss.

Og så får vi igjen denne gode samtalen med et nysgjerrig og klokt barn som utfordrer oss og spør og får oss til å reflektere over begreper og sammenhenger. Forsøke å forklare betydningen av den frie presse. Forklare demokratibegrepet - dette idealet vi alle må kjempe for daglig og ikke ta for gitt. Vi snakker mye om høstens valg for tida her hjemme - og om hva det betyr å stemme, forhold mellom Stortingsvalg og regjeringskonstellasjoner osv. -  men dette er større, dette dreier seg om demokrati på systemnivå, om balanse, om makt på et overordnet plan. Om betydningen av at selv demokratisk valgte myndigheter må kunne bli kritisert og vurdert. Fritt! At demokrati må forutsette at politiske myndigheter ikke styrer media.

Det lar seg forklare. Det lar seg forstå. Vi snakker ofte om hvor viktig det er at en sier fra, dersom det er noe som er galt, dersom en vet at noen andre barn har det vondt, dersom noe er feil. Sier fra til lærere, til rektor, til foreldre. Medias ansvar er det samme. Det kan ikke knebles. Det er en farlig vei å gå.

Demokrati, ansvar og deltakelse forutsetter at vi alle tar dette ansvaret og at vi også lærer ungene våre om retten og plikten til å si fra. Selv når det krever noe. Spesielt da.

"Fred er ei det beste, men at man noget vil."


søndag 25. august 2013

Alladin!


Nå har det skjedd! Vi har blitt seks her i huset. I ettermiddag hentet vi yngstemann - det er Alladin, en tolvukers guttepus fra Østfold.
Jeg har ikke ønsket meg dyr. Ikke egentlig, i hvertfall ikke for min egen skyld. Men tanken har modnet. For det er det noen andre her i huset som så inderlig har ønsket og ønsket!!
Særlig de to yngste barna. Og nå er det nå sånn at våre unger får jammen ikke alt de peker på. Og et dyr må vi alle kunne ta ansvar for, spesielt de voksne. Så selv om det ønskes og ønskes, så er det jo ikke bare derfor.. Men så har jeg har tenkt - at virkelig, virkelig, Guri - det må da kunne høre til i en barndom, å ha et dyr å passe på, ha ansvar for, kose med. Det må vi da kunne ta på oss. Vi voksne hadde da faktisk  alltid dyr da vi vokste opp - katter og hund. Det var en del av vår barndom.
Men vi har sagt absolutt nei til hund og ønsket overhodet ikke et dyr som skulle bo i et bur. En katt, tenkte vi. Det er fint. Så ble det Alladin. Er han ikke søt!

Vi har ordnet en kattedo med sand - og den har han brukt mange ganger allerede, flink pus. Vi har mat og vann som han tydeligvis liker og vi har stelt i stand en koselig kurv han kan sove i - og den har han besøkt, men han prioriterer å sove i sofaen, under sofaen eller under teppet i sofaen. Han virker fornøyd og tillitsfull og utforsker huset og søker kos og mennesker og liker å leke. Det ser ut som dette kan gå bra.

Vi er spente og noen av oss er blitt veldig, veldig lykkelige i dag:

"Det er såå deilig å ha ansvar for et levende vesen." Sa den nybakte tiåringen før hun sovnet.


torsdag 22. august 2013

den fine plassen


 Å - denne sommeren bare varer og varer. Og hver dag kan vi spise ute på denne fine plassen.  Det er jeg så veldig, veldig glad for. 
Glad hver eneste dag.
Vi lempet ti tonn gammel betong og stein i fjor og snekre og snekra. Og fullførte "innramminga" tidlig i vår. Nå vokser det grønt rundt på alle stolper. Og vi kan bare kose oss. Spise, leke, grille, ligge på et teppe og lese. Ha langbord eller bare familiebord. Spille yatzy med Lillebror. Kveldsmat hver kveld i juli - med Lillebror oppe i et tre.
Og det blomstrer og gror.
 Da passer det bra at sola fortsatt leker sommer!

Her er forresten noen glimt fra anleggsarbeidet i fjor- Skikkelig familiedugnad...

Betonglaget var bare det øverste. Så var det jo en meter med stein under... Bra styrketrening...
 
Men nå er det sol og blomstring i stedet... Takk....


Spillet over alle spill!

De siste feriedagene var ungene helt oppslukt. Tiåringen startet det hele en morgen. Tegnet og tegnet. Skrev ut sjansekortene. Klipte penger. Så ble brødrene med. Og så satt de der - i timesvis og spilte sitt selvkomponerte spill.

Spillet handler om å være voksen.

("Det handler om det som voksne gjør, tjener penger og kjøper." Fortalte hun meg. Og da går jo jeg på refleks: - "Mener du virkelig det, er det bare det voksne gjør?" Så roet jeg meg og tenkte - dette er jo virkelig interessant hvis dette er barnets observasjon. Jeg tror det i stor grad er det som er budskapet til barn i vårt samfunn om hva voksne liksom "egentlig" gjør: De går på jobb for å tjene penger og så bruker de de pengene. Det høres veldig viktig og spennende ut.
Vi fikk en interessant samtale om dette. Om hun ser at Mamma og Pappa gjør noe annet også. At vi har oppgaver og utfordringer som vi ikke løser med å finne fram penger.)

Men tilbake til spillet. For det er kjempemorsomt, tydeligvis. Man triller terning. Flytter. Kan trekke sjansekort og få valgmuligheter. Vil du jobbe på biblioteket? For eksempel. Man starter i en leieleilighet - og må betale leie ut fra det man tjener når man er innom jobben. Så kan man kjøpe seg et hus eller en tomt etterhvert. Huset sitt kan en tegne opp på et eget ark og innrede etterhvert med ting man kjøper (eller lager). Så kan en få sjansekort med tilbud om å gifte seg og innimellom trekker man et kort der man får et barn. Eller en kan få tilbud om å bytte jobb. Spillet kan spilles sammen eller en som vil, kan holde på litt for seg selv også.

Lillebror ble frustrert fordi de andre hadde mer penger enn ham, han prøvde og prøvde å få et sjansekort der han kunne finne penger på gata. Storesøsknene prøvde å få ham til å forstå at det i stedet lønte seg å stikke innom den jobben han hadde og tjene litt der.... Viktig lærdom.

Etter mange timers spill økte ambisjonene. Ungene fant fram gråpapir-rullene. Nå er det meste av kjellerstuegulvet dekket av gråpapir og det aller-aller-nyeste spillet vokser fram der. Det tegnes og tegnes. Det gjøres plass for lego og lekebiler i landskapet som vokser fram. De reviderer og utvider. Finner ut at her må det jo være et sykehus og litt flere butikker. Drømmer om sine egne gårder og hager som vokser fram. Jeg er så imponert! Og glad for den gleden ungene mine har av kreativiteten sin.

Så er det pause noen dager. De to gutta nitegner på Ola-bilprosjekt II (den gamle tre-olabilen skal visst få en proff avløser...).





tirsdag 20. august 2013

klare sjøl!



Det er treåringens kamprop! Klare sjøl. Ta på strømpebukse, helle i melkeglasset, låse opp inngangsdøra. Viljen til å klare kjemper seg fram. Og ungen vokser med oppgaver og utfordringer og lærer av motgang og klarer mer og mer. Går løs på det nære og praktiske rundt seg. Vil og vil - og klarer - og vokser.

Seksåringene som snur ryggen til barnehagen og går mot skoleporten vet at de er blitt store. De har vært størst i barnehagen et helt år. De skal i gang med det nye livet. De kjenner ennå ikke utfordringene ved å plutselig være de minste igjen. Men vi vokser videre. Lærer og klarer. Svømme, sykle, lese, stupe, steke pannekaker helt alene, handle melk på nærbutikken, klippe plena.

Vi fortsetter jo. Vi lærer hele livet. Utdanning og kursing er et livslangt prosjekt. Men jeg lurer i blant på voksenverdenens holdning til å "klare sjøl". Er vi i vår bedagelighet, vår travelhet og vår økonomiske overflod blitt for vant til at alt kan kjøpes, alt kan deles opp i spesialistoppgaver som vi kjøper og selger til hverandre, og eventuelt transporterer verden rundt...? Er vi så vant til det at de praktiske oppgavene outsources av livene våre at vi har glemt å "klare sjøl"? Så kjøpes varer og tjenester og det vurderes ikke om dette er noe familien kunne klare sjøl....
Fordi alle er så travle, med egne spesialistoppgaver og all den øvrige logistikken rundt moderne arbeidsdeling og fordeling og transport av familiemedlemmer på ulike institusjoner. Eller fordi den praktiske kompetansen faktisk gradvis går tapt....

Mister vi noe på dette?
Mmmm....

mandag 19. august 2013

andre, femte og sjuende

Lange bein. Spissede blyanter. Fylte matbokser og vannflasker. Ny plass i systemet. Ny merkelapp. Andreklassing, femteklassing, sjuendeklassing. Minstemann er ikke lenger av de minste på skolen. Eldstemann har siste år på barneskolen. Det er ny høst. Ny start.

Ofte pleier det å kjennes ut som det er på høy tid å la høsten begynne. Ofte har det vært ganske ivrige barn som har telt ned til de endelig skal i gang igjen. Det var ikke helt slik i år. Det hastet ikke. Det kunne godt vært ei uke til. (Eller mer!)
Men det er allikevel godt å kjenne at vi kan dette. Vi har gjort det før. Hverdager er vi gode på. 

Og solskinnet ser det nå ut til at vi skal få ta med oss enda en stund til. Bringebærhekken bugner fortsatt. Vi kan sette oss utendørs når vi samles til middag igjen på ettermiddagen. 

Og ved siden av oss der vi spiser strekker solsikkene seg enda lengre enn barna!

onsdag 14. august 2013

sommerhushistoriens avslutning


For et drøyt år siden dro vi avgårde med bilen fullpakket, soveposer og alt vi kunne tenke på - og overtok nøklene til sommerhuset. Hyttelivet, torp-livet, livet på landet som vi hadde drømt, om skulle realiseres - vi hadde fått tilslaget på en gammel militærgård i Värmland. Intet mindre. Klare til innsats.

Første dag gikk til å lufte og vaske og rydde unna ufattelige mengder nips og plastblomster. Neste dag kom slekta på besøk. Vi var i gang. Og vi fortsatte. Felte trær. Vasket. Ga bort møbler og nips og plastblomster til veldedig organisasjon. Malte (moro!). Rev opp gulvbelegg og slipte gulv (moro!). Og måtte løse fukt- og muggproblemer som dukket opp (ikke moro!). Hyre inn snekkere og muggeksperter til det verste. Tok opp det meste av gulvet ned til fjell. Bygde opp igjen. Kjørte lass på lass med søppel og byggeavfall. Vi er flinke til å jobbe. Vi liker å jobbe, fikse ting. Vi visste at det var det vi gikk til. Og  - vi tente lykter og hadde bålplass i den gamle bryggepanna og leste høyt og grillet marshmallows i seinsommerkveldene - og noen vinterettermiddager etter vedsjau. Vi sto på. Vi sto på for at dette skulle være bra.

Men jeg var alltid lettet når jeg endelig kom hjem derfra.... Mange ganger i løpet av vinteren dro mannen bort alene for å få jobbet mer, uten oss andre. Helg etter helg. To timer kjøring hver vei. Eller hverdager fri fra jobb for å følge opp håndverkere, arbeidstid som han tok igjen seinere. Det ble mindre familietid - ikke mer. Vi så også at drømmen om å dyrke mer stadig gled utover i tid, det ville ikke være tid på mange år til å ta ordentlig fatt på de ti målene ute.Vi bor jo ikke der.


Nå er nøklene levert videre. Til nye eiere med nye drømmer. Og det går nesten ikke en dag uten at jeg puster lettet ut.

Det er jo underlig. Noe som vi hadde drømt om og satset skikkelig på - og så ble det sånn... Ved påsketider så vi voksne hverandre inn i øynene og slo fast at dette var jo egentlig ikke noe vi måtte. Vi har ingen evig forpliktelse til å prøve å få det bra med dette prosjektet. Vi trenger ikke bruke alle kreftene våre på å få dette til akkurat dette. Vi skal bruke krefter - alltid - men vi må jo ikke akkurat dette.

Så la vi en avviklingsplan. Og kjørte på. Mannen var der fortsatt en hel dag i uka og fullførte byggeprosjekter. Maihelg etter maihelg gikk til rydding og vasking og bildetaking (med pelargoniaer, hvite gardiner og rutete duker - vi vet jo hvordan en kan vise en idyll...). Vi tok en siste dukkert i badevannet. Vi kjørte en del av den håndkløyvde veden hjem. Det ble visning. Og så tok vi ferie. Og var lettet over at vi ikke måtte dra dit, at vi kunne ha fri fra hele huset. Og på slutten av ferien ble det solgt. Hurra.

Det ble ikke vårt, rett og slett Det var ikke dette vi lengtet etter. Det er et flott sted. Men det er ikke vårt. Det er så bra at vi skjønte det. Egentlig bommet vi - og blandet sammen to drømmer. Drømmen om å bo på et småbruk. Og drømmen om ei hytte. Skal det være ei ny hytte en gang, så skal den være liten og enkel. En gård må vi bo på hver dag for å følge opp alt.

Foreløpig er det her i utkanten av Oslo vi får ha "gården" vår - med bær og frukt og poteter og kompostbinge....

(sommerhuset en mørk vinterdag)


(De nye eierne er skribenter som mente de kanskje skulle lage en reportasje en dag. Hold utkikk. Og kanskje er det noen av de fine prospektbildene som mannen min tok, som blir med som illustrasjon....)

mandag 12. august 2013

Finne retning?


En kan jo lure. Om det er et krav for å være voksen at en har en tydelig retning på alt. Fasong og form og retning. At livets små byggesteiner legger seg sammen til et presentabelt verk. At skrittene fører til et sted. Så kan en svare på en ordentlig måte når alle og enhver på død og liv skal spørre om hva en driver med. For da skal en visst ikke svare med å peke på disse småskrittene og byggesteinene - en skal vise en retning. Noe litt stort og flott, gjerne. Noe som har bygget seg opp gjennom åra og som er der og kan pekes på og vises fram.

Og så lurer jeg da. For vel har jeg drevet med mye, svært mye - både stort og smått. Og virksom og arbeidssom og fulltidssysselsatt med mye meningsfullt er jeg nesten til enhver tid. Men jeg vet ikke alltid hva retningen er, eller jeg klarer ikke forklare det til folk som etterspør karriereplaner og framtidsperspektiver. 

Jeg kan peke på verdier. Jeg kan peke på mening. Jeg kan peke på tilstedeværelse og tilhørighet og ansvar. Jeg kan peke på uendelig mange skritt og byggesteiner som jeg har gjort, skapt, vært med på - og slik vil jeg sikkert fortsette. Og ja - det er en fasong på dette. Fordi jeg vet noe om hva som er riktig for meg. Men jeg får det ikke alltid til å passe sammen med det folk forventer at jeg skal svare når de spør.

Og så kan jeg jo lure videre. Vet egentlig alle de andre hvorfor de har fått den retningen på livet som de har fått, hvorfor de etterstreber de målene de gjør, går den veien? Eller er det slik at hvis en har begynt, så er det lett å bare fortsette - fordi det da gir seg selv hva som er veien videre.

Jeg graver i det uendelige etter begrunnelser og motivasjon for valg og handlinger og meninger. For det er slik jeg blir klok på livet, klok på meg sjøl, klok på hva jeg driver med.

Høsten nærmer seg. Daglige regnskyll. Modne tomater. Kaldere netter. Vått i graset hver morgen. I dag ordnet vi bokbind og nye blyanter og en del sko til ungeflokken. Og jeg sydde et bestilt nytt penal til snart-femteklassingen. Snart skolestart. Ny start. Klar retning for de små. Mannen er igang med høstens utfordringer og sprengt kalender. Nye utfordringer for å finne retning for meg. Så får jeg gruble, over meningen og begrunnelsene.

vitner om kjærlighet...


"Det forteller jo om et sterkt kjærlighetsforhold."

Sa hun. Gjesten vår. Vennemiddag med alle ungene. Innendørs i høljregnet. Fyr i ovnen. Lys på bordet. Har ikke sett hverandre hele sommeren. Snakker om livet nå og til høsten og hvordan kabalene skal legges i deres familie og i vår. For dette vet vi jo - det er mange slags kabaler og valg. Bosted, jobb, prosenter, hjemme, borte, fast og frilans, aktivitetskabalene for barna, tilstedeværelseskabalene, økonomien, framtida, her og nå....

Og så slår hun dette fast. Det sterke kjærlighetsforholdet. 
Og vi blir jo litt stumme, fordi vi tror vi jo at vi snakker om kabaler og prestasjoner og hvordan vi skal få til mest mulig best mulig, for det er jo det folk vil høre om - er det ikke det... Og vi er vel ikke vant til å bruke k-ordet høyt, egentlig. Det er jo ikke noe en snakker om, vel? Ikke midt i kavet og blomkålspisingen og med barn til stede... 
Kjærligheten, liksom?

Fundamentet, hele poenget og det som gjør det hele mulig. 
At kabalene vi legger ikke handler om meg og deg (eller deg mot meg) - men om oss. Ikke om jeg får nok ut av det for meg, om jeg - eller du -  tjener nok penger og poeng og prestisje for seg selv, eller hvem som vinner martyrkonkurranser om å ha det mest strevsomt og stressa akkurat nå. Det deltar vi ikke  i. Livet sammen er sammen. Det er vårt og vi vil få det til. Dele goder og byrder. Bygge sammen. Se på det vi får til. Jobbe med det vi vil forandre.
Det er jo sånn det er, det er jo det vi kjenner oss igen i. 
Så bra at noen tør å sette det store ordet på det hele!


lørdag 10. august 2013

Mitt beste Danmarkstips!



- Dere skal vel til Legoland, da, spurte folk før i tida når vi sa at vi skulle en tur til Danmark i sommerferien. Stort sett skulle vi jo ikke det. Danmark har mye mer å by på.

Og det området vi alltid drar tilbake til - ser det ut til - det er Djursland. Det er "nesa på Danmark" - den lille tuppen som stikker ut på østsiden midt på Jylland. Her er det små landsbyer og dansk landbrukslandskap - og gode strender rundt det hele.

Og så drar vi til den vesle landsbyen Gjerrild og tar inn hos Torben og Dorthe på vandrerhjemmet der - og blir hjertelig mottatt som alltid.

Vandrerhjem kan være så mangt. Dette vandrerhjemmet er i særklasse. Å joda - det er enkle køyesenger og enkle rom.(Men det finnes også noen større rom, hvis en ønsker det - vi velger det enkle, mindre å holde orden i, rett og slett mer ferie....).

Hvis du vil kan du også overnatte i en gammel jernbanevogn!

Torben og Dorthe legger stor vekt på at alle skal føle seg vel og hjemme og at det skal være mange muligheter for aktiviteter for både store og små,. Spesielt flott er det at tilrettelegging for barn her ikke betyr at det er masse dataspill eller tv-tilbud tilgjengelig, tvert i mot er alle andre slags aktiviteter vektlagt. Peisestua har lesestoff for alle aldre, lekekrok og masse brettspill. Ute finnes det sykler, sparkesykler og lignende til alle aldre av barn - til å farte rundt med ved selve vandrerhjemmet. Og sykler du kan leie for å sykle til stranda. Hvis en ikke vil spille volleyball, fotball, badminton - eller leke i sandkassa. Det finnes også et stort lekerom for barn under 12  - fullt av lego (naturligvis) og puter en kan bygge hytte av. Og overalt er det mulig å finne seg en ny venn...

Vandrerhjemmet er tilrettelagt for selvhusholdning - med et kjekt felleskjøkken, vaskemaskin og tørketrommel. Men - ikke finn på å lage maten selv på dette stedet! Dette er det vandrerhjemmet i verden der du absolutt spise husets mat - både til frokost og til middag. Du finner ikke noe lignende noe sted - til den prisen og til den kvaliteten. Og for en som er vant til å lage masse skikkelig mat selv hver eneste dag året rundt er det stor luksus å gå rett til bords - til slik fantastisk mat - både morgen og kveld.

Det serveres en rikelig frokostbuffet hver morgen - og middagsbuffet til en svært rimelig penge hver kveld kl 1830. Da kommer vi susende fra stranda - får vasket hendene og hengt opp badetøyet og stiller oss opp og hører Dorthe berette hva hun har laget i stand i dag. Hver kveld har et eget tema - og det er alltid store valgmuligheter enten du er vegetarianer, storspist kjøttelsker, en småspist treåring med sære vaner eller for eksempel må ha gluten- og melkefri kost, slik som et av våre barn. Det er økologisk og kortreist og hjemmelagd og velsmakende så det holder. Spis og nyt. Våre tre unger - som er vant til allsidig og hjemmelaget mat - kan finne på å dagdrømme om disse oppdekningene midt på mørke vinteren og be om at vi må love å dra til Danmark igjen neste sommer.... (Les noen av menyene her....)

Og vil du ha en flaske vin eller noe slikt til - så selges det til svært rimelige priser også. Eller en økologisk juice til de små.

Vi drar tilbake om igjen og om igjen. Fordi det er en avslappende ferie på en enkel måte. Fordi det er dansk landsbygd og strandliv. Fordi vi er kjent - vi vet at vi trives. Vi vet mye om ulike aktiviteter en kan delta i. Mest drar vi rundt og bader  og hopper i havet og plukker uendelige mengder med steiner og skjell og titter innom små garasjesalg og loppemarkeder langs veiene. Men vi passer også alltid på å dra til Gammel Estrup med Herregårdsmuseet og Dansk Landbrugsmuseum - det er en stor og verdifull opplevelse hvert år.


En del ganger har vi vært på Kategatsenteret som lar deg møte både haier og seler og stort sett alt annet som lever i havet. Eller du kan dra til Skandinavisk Dyrepark - en dyrepark der du selv vandrer rundt blant dyrene som alle stammer fra Skandinavia. Vi har ikke valgt å dra til Djurs Sommerland - men der er det sikkert også artig. I år tok vi en tur til Ebeltoft for å se den gamle fregatten Jylland, det var også en flott opplevelse. Men så på stranda!


Reisa dit er enkel. Vi pleier å ta ferje fra Göteborg. Så er det drøyt to timer å kjøre fra Fredrikshavn. Hjem igjen passer det godt med ferje fra byen Grenaa på Djursland, bare et kvarter fra vandrerhjemmet - over til Varberg i Sverige.

Enkelt liv passer oss. Køyesenger og spisesal er ganske deilig. Ungene møter nye danske venner. Vi kan sitte rolig med et glass vin og en bok om kvelden - eller spille badminton med minstemann før vi får spylt av sand og solkrem på de små før leggetid. Vi liker å være en gjeng på farten i egen bil, med bøtter og spader og våte håndklær. Regntøyet får alltid ligge i fred når vi er der.

Det ble en liten tur i år også. Den var fin, som alltid!
Har du noen fine Danmarkstips?











fredag 2. august 2013

lagre opp et solskinnslager

Noen av oss strever med vinteren. Bruker i hvertfall mye krefter på å leve gjennom vinter etter vinter i dette vinterlandet. Kulde, snø og mørke. Jeg klager ikke - det vil jeg ikke kaste bort krefter på - og jeg er takknemlig for en varm vedovn og mange stearinlys og mye ull. Og jeg gjør mitt beste for å ikke gi vinterstrevingen min i arv til mine tre små. De skal få glede seg over vinterlivet sitt!

Og sommeren - vi må jo ta den som den kommer, mener jeg. Jeg er ikke med på å klage over somrene heller - liksom "Nei, det ble da ikke riktig sommer i år, liksom...". Det er jo meningsløst. Det er ingen bytterett - vi får bare en sommer i året - den får vi ta som den er. Det er da stort sett ikke snø i hvertfall - og lyse netter får vi uansett om de blir kalde mange ganger...

Men. Trass i at jeg ikke vil klage. Trass i at jeg har mye å være takknemlig for - året rundt, uansett vær. Allikevel. Allikevel. Så må jeg virkelig, virkelig få si at det å få slik en sommer som denne i år - det fyller opp noen lagre, gir meg styrke og solvarme som kan lagres til mørketid og novemberslaps og februarkulde. Jeg svømmer langt og nesten hver dag. Jeg får være den vesle barbeinte sommerjenta i blomstrete skjørt. Det er tekopp i morgensola hver dag. Jeg vanner og plukker blomster og suger til meg sommerkrefter. Jeg vet at jeg kommer til å trenge det. Og det er noe å være takknemlig for, det!

(Bildene er fra en kveldsstund i hagen og en solfylt klostersteinmur i Irland...)