på en fredag i februar

På en fredag i februar
- har Lillebror hatt nok en skidag i med is i løypene, varierende nedbør og et par varmegrader, 
- har tre flotte skoleunger startet vinterferien, fortjent og etterlengtet
- har jeg stått opp klokka seks - og vekket unger klokka sju og hatt gode prater rundt frokostbordet før alle dro avgårde rundt åtte.
- har vi til slutt landet for helga slik vi pleier
- har gitarlæreren vært hjemme hos oss og inspirert store og små gitarister
- har jeg roser på bordet og lys i hver en krok
- har jeg strikket ferdig den første armen til Lillebrors genser. Bare en arm + montering igjen.
- varmes huset av den gode ovnen vår - og klærne tørkes overalt
- planlegger vi hvilke turer vi har lyst til å ta i vinterferien
- har jeg vært fire dager i min nye jobb
- har jeg fulgt med på og kommentert litt til debatten etter min kronikk "Jeg har folk til slikt" på NRK Ytring denne uka - der jeg ser på bakgrunnen for den sterke økningen i kjøp av tjenester innenfor hjemmets daglige drift
- har jeg brukt dobbelt så lang tid som jeg pleier oppover bakkene fra t-banen - siden det er skøyteføre hele veien
- har Harald Stanghelle advart oss om at verden nå er farligere enn for ett år siden - og det tar jeg veldig alvorlig
- er jeg på fjerde klesvaska så langt
- har vi lest enda videre i Den uendelige historie. Den er virkelig uendelig...
- kjenner jeg at jeg vil ut og løpe - i morgen tidlig
- har jeg lest aviser og videre i Klaus Hagerups biografi om sin mor Inger Hagerup
- har jeg sunget en sliten liten gutt i seng og skal snart se Nytt på nytt med to ganske store unger som ikke skjønner alt, men ler godt allikevel -  og en gitarspillende kjæreste
- tenker jeg at jeg er heldig som blir ringt opp og får en spennende jobb jeg kan starte i på bare noen dagers varsel, akkurat når jeg virkelig begynte å trenge noen mer organiserte rammer rundt meg - og noen kollegaer i det daglige virke
- har jeg bare gått meg bort en gang på den nye jobben
- lengter jeg etter våren - men nyter lyset både morgen og kveld. Dagene blir lengre - det går rett vei. I mellomtida kan vi godt ta mer skiføre.
- ønsker jeg deg ei god helg

I dag...

I dag plasker det mot ruta. Dette vinterværet som aldri kan bestemme seg. Pøsregn og issvuller overalt har overtatt etter snøeventyret fra helga. Men det er mer snø og masse kuldegrader i vente. Fortsatt håp for flere flotte skiturer. Mellomstore unger kan gå langt!

I dag er vaskemaskina frisk igjen. Jess!! Etter ei og ei halv uke uten vaskemaskin begynte det å gå ganske kort tid mellom hver gang jeg inderlig uttrykte at jeg gledet meg såånnn til å få vaskemaskin igjen!! Det er jo min kjæreste hobby å bære klær opp og ned, henge opp og sortere..., målt i antall timer i uka i hvertfall. Håndvask av undertøy og ulltøy  har tatt unna litt - men bunkene med olabukser og sengetøy og treningstøy vokser raskt uten maskin. Mellomstore barn skifter ikke tøy like ofte som bittesmå (bortsett fra treningstøy) - men det er mange flere kilo klær per skift...

Og kjære, vene, så takknemlig jeg er for at det går an å reparere på en ti år gammel vaskemaskin! Det er sånn jeg vil ha det. Reparere og ta vare på. (Og nå skal den få gå kontinuerlig et par dager...)

I dag forbereder jeg meg på et møte i byen i morgen som kan bety nye spennende utfordringer for tida framover .........
- og et annet møte om kvelden, som klassekontakt på 6. trinn. Foreldremøtene er den eneste gangen i året hele foreldreflokken møtes og kan snakke på tvers, uavhengig av egne barns vennevalg og fritidsaktiviteter. Vi har en stor skole, det er 60 barn på hvert trinn - og med mellomstore skolebarn som strener avsted i livet er det viktig at vi benytter anledningen til å få snakket med hverandre om det som "foregår" - også utenom skoletid. Det er vi - familiene - som er lokalsamfunnet og oppvekstmiljøet. Skolen er en viktig del, men bare en del. I fjor hadde vi en god samtale om dataspill og bruk av sosiale medier. Som klassekontakt er jeg opptatt av å bidra til at vi får rammer for slike samtaler på tvers på møtene - at de ikke bare handler om at lærerne orienterer om livet på skolen.

I dag vil jeg anbefale en titt på tv-programmet Free-Range Parenting - An International Perspective, som du finner linket opp på den danske bloggen Smilerynker - som også er vel verdt å følge, både for bildene, tekstene og innholdet! Og kanskje du gjør som meg - puster lettet over å leve i en krok av verden der det ikke anses som uansvarlig foreldreskap å lære ungene å greie seg selv. Tvert i mot. - Og samtidig lever både-og- perspektivet i meg. For jeg er 100% for å lære ungene å klare ting sjøl. Gradvis. Tilpasset situasjon og person. Men samtidig synes jeg deler av oppvekstdiskursen i dag i for stor grad etterlater ungene alene, uten veiledere, uten nyttige arbeidsoppgaver, bare med "underholdning og forbruk". (Og dette har jeg skrevet om mange ganger, hvis du vil ha en gjenoppfriskning så sjekk gjerne både her og her og her.)

I dag blir det nybakt brød når ungene kommer fra skolen. Og kanskje vi smeller til med en havrekjeksbakst også etterpå. Litt variasjon til brødmåltidene. (og jadda, som den bakstreverske dama jeg er, så bakte jeg knekkebrød i går. For å ikke snakke om at jeg lagde eget peanøttsmør i helga. Jadda. Gjøre sjøl....)

I dag vil jeg prøve å gjøre ferdig den ulljakka jeg lager til meg selv av en gammel diger (XL - hvordan fant jeg på det!) svart, høyhalset ullgenser. Klipte opp og sydde om i går. Skal stashe litt i dag. Blir nett og fin - i stedet for posete og ubrukelig og nederst i skuffen. Gjenbruk og redesign.

Og kanskje klipper jeg til en lappe-kjøkkengardin til... Litt annerledes enn den første, har jeg tenkt.

I dag leser jeg antagelig mer i Helle Aarnes Tyskerjentene. Og forskrekkes over den fortiede og skammelige historien - og over hvordan kvinners seksualitet gjennom tidene har blitt ansett som en nasjonal eiendom. Brudd på denne eiendomsretten ble straffet umenneskelig hardt og rammet både kvinnene og barna deres - for resten av livet.

I dag plukker jeg fortsatt ikke opp Stoner av John Williams - som jeg har begynt på og begynt på så mange ganger nå - men som er så fylt av tristhet og gjenklangen av et liv som aldri ble forløst - at jeg ikke har godt av å lese videre.

I dag skal jeg høre min yngste (sønn) og min eldste (ekte-) mann spille gitar sammen.

I dag skal jeg sikkert - som alle dager - bistå med oppmuntring, litt masing og høring under tre barns lekselesing midt i middagslaginga.

I dag kommer også den supre 18-åringen vi følger opp med hjelp med videregående-matten. Det er mange språklige uttrykk i matte som ikke er så lett å sjonglere når en kom til Norge først på slutten av barneskolen...

I dag skal vi fylle kjelleren med mer ved.

I dag skal vi igjen samles rundt bordet til måltidene. Og til kveldsmat skal jeg lese videre høyt i Den uendelige historien (Michael Ende).

Og til slutt skal jeg nok sitte litt med stearinlys og mørke kjøkkenvinduer og strikke videre på Valdresgenseren til minstemann og snakke litt med kjæresten min om mylderet og livet.

*

Og i går - skrev jeg en tekst i anledning Holocaust-dagen. Den kan du finne her: Hva kan vi lære av historien? Ord til Holocaust-dagen.

Klar for nye hverdager: Klare mer sjøl!

Jeg vil bare fortelle deg om at du kan lenke deg over på den andre bloggen min og lese teksten

Klare sjøl - en enkel start.

Jeg gir enkle nyttårstips til å komme i gang - skritt for skritt - med å gjøre ting sjøl, kjøpe mindre, klare mer. Du trenger ikke si opp jobben og flytte til småbruk - eller gi bort alt du eier og bo i jordhytte. Begynn akkurat der du er.



(Den gang pus var mye mindre.... - men han klarer fortsatt å stappe seg ned i disse kurvene når han skal kose seg.... Klarer sjøl....)

vemodets og gledens tid

Adventstid. Med mer ro enn kav. Vi har lært å legge lista og forventningene lavt. Og nyter gjenkjennelsens fryd og forventning hos ungene over livets små gleder. Minner fra tidligere år gjør gledene doble. Gløgg når vi kommer inn fra tur. Pepperkakene. (Den første baksten er snart spist. Vi tar en ny runde til helga). Være den som monterer mandelkverna eller den som tenner det tredje lyset først. At adventskalendrene henger der i trappa med den nøkterne gråpapirstasen sin hver morgen. Lillebror gleder seg til nissepysjen og ønsker seg ei nisselue til kose-tigeren. Vi snakker om at vi skal til Mormor og Morfar og hogge juletre i skogen. Som alltid. Og noen kan smugspise noen brente mandler mens vi har hemmelig juleverksted. 

Vi gleder oss over reisenissene fra fjern og nær som kommer innom med hilsener - og pusler sammen våre hilsener som sendes ut tilbake. Vi bretter stjerner og skriver kort. Strikker og snekrer. Og sender med en flaske eplemost fra sommerhagen.

Nå runder vi svingen. Om få dager snur sola. I natt kom snøen.

 Kreftene vender tilbake etter lange uker med sammenhengende sykdom. Det er slitenhetens, vemodets og gledens tid. Varme supper, nok tran, mange tekanner.

Presset utenfra avtar. Tentamener er avsluttet. Juleavslutninger avholdt med smil og sang og glede. Konserter er gjennomført - så tårene trillet og stoltheten bruste hos oss som lyttet og så. Så store barn vi har nå! Og fortsatt små, i flokken, i fellesskapet, i det vi skaper sammen. 

Som sagt, vemodets og gledens tid.

(Jeg har startet en "trilogi" med samtidsanalyse via en fortidig framtidsvisjon (Aldous Huxleys Brave New World, fra 1932) på den andre bloggen min. Følg med, følg med - den starter her. - Og les gjerne boka i jula!)

Novemberblues. Kjøkkenbordstakknemlighet.

Novembersølegråvær. 

Noen av dagene mørkner det allerede før det lysner. 

Hagen trenger frost for å falle til ro - men får det ikke. 

Smale øyne rundt frokostbordet. Lysene brenner i vinduskarmene.

Gummistøvler og regndresser. Refleksvest i morgenmørket. Fotballen er med minstemann hver dag.

Landingsplassen rundt kjøkkenbordet når alle skramler hjem med sølete sko og tunge sekker. Tente lys, mye frukt og varme drikker. Strikketøy, sjakkspill og yndlingsbøker, avisene, et donald. Fyre i ovnen. Tørke vottene. 

Kunne bare holdt på denne stunden, denne roen, denne tause, varme landinga -  helt til kvelden. 

Men dagen er ikke over. Uendelige leksebunker for de store hver ettermiddag. Noen på trening, på kor, på gitar, på besøk. Stort sett alle og flere til - til middag. Enda mer lekser. Ungdomsskole er ikke noen spøk. 

Lysene brenner hele tida. Tenne lyktene på trappa hvis noen kommer seint hjem.  Til nok en samling med smale øyne og trøtte folk rundt et kveldsmatbord, varm te, høytlesing. Strikking og tegning - litt kav og kaos (hvor greie orker vi egentlig å være når vi er trøtte, ikke sant...). 

Garn og pinner og tekopp til meg mens pappakjæresten leser høyt for alle. Hvilestund og produksjon, uansett hvordan arbeidsdagen har vært så har jeg strikket, fått til noe, det er godt å lene seg til.

Denne tida er landingstida. Innsirklingstida. Samlingstida. Gråværshøsten, gråværslyset, vintersøla, arbeidsmengdene - det er nok å ta fatt på. Ennå er ikke førjulstida over oss. Ennå er det bare vanlig hverdagsnovember. Og vi merker så godt hvordan påfyllet trengs, roen trengs, fellesskapet trengs. 

Kanskje er lysene aller viktigst for meg. Vårmennesket, frossenpinn-mammaen, mørketidsdepperen. Javel. Kanskje jeg som trenger det aller mest. For å komme meg gjennom, for å tro på at en nok en gang skal kunne leve til våren.

Så blir det da en gjenkjennelig ramme for livet hos oss; hos oss brenner lysene og lyktene hele mørketida igjennom.

Kjøkkenbordstakknemlighet.

Brennende lys-takknemlighet.

Vedstabelstakknemlighet.

Garn- og strikkepinnetakknemlighet.

Familiefellesskaps-myldrelivstakknemlighet.

(etterskoletidskosekaoset ved kjøkkenbordet hos oss. Inkluderer gitarspill.)

Glimt fra galleriet

Denne uka har det vært mange tanker og lange tekster. Ukas halvfaste post - Fredagstanker - går derfor ut til fordel for en mer visuell post. For her ser dere hvordan trappa opp til andre etasje ser ut for tida.

Jeg har jo mange ganger skrevet om hvor glad jeg er i den høytlesningsritualet vi har lagd oss her i huset. Da det etterhvert ble tre små og tre sengekanter og bittelitt aldersforskjell, så ble det nødvendig med en samordning av kveldslesinga. Det som har passet godt for oss er å samle alle i sjutida hver kveld til felles kveldsmat med grynblanding til barna og tekopp til de voksne - og lese høyt sammen. Minstemann er ofte ferdig stelt og i pysjen da. Noen kvelder i uka er et av barna borte på trening, da legger vi vekk den boka vi holder på med sammen og leser noe annet for de barna som er igjen.

Men når en er sliten om kvelden, så er det ikke alltid så greit å sitte rolig når en er ferdig med å spise. Det som er mye bedre enn å hysje og mase - det er jo at en får drive med noe annet som er trivelig og går godt sammen med å lytte til boka.

Før jul var det gave- og pyntproduksjon det gikk i. Littegrann juleverksted hver kveld. Nå går det mest i tegning. Vi har akkurat startet å lese femte bok i Harry Potter-serien (å, det er så stas for oss alle sammen!), før det leste vi Mio min Mio, av Astrid Lindgren (gjenhør for de to store, første gang for snart-åtteåringen). Men før det igjen opplevde vi et spennende eventyr sammen ved å lese Jules Vernes Den hemmelighetsfulle øy. 

Og vi lagde oss et prosjekt med å illustrere boka, leseøkt for leseøkt. (Nå er også den utgaven vi leste fra illustrert med noen flotte bilder - men her tok altså husets kunstnere blyanten i egen hånd.). Målet var å lage en utstilling. Etterhvert ble det så mange bilder at vi vurderte å sette det sammen til en liten bok. Men altså først - trappegalleri

Boka handler om fem krigsfanger fra den amerikanske borgerkrigen som flykter med en luftballong. En hund har de også med seg på ferden. De strander på en øde øy i Stillehavet. Her bygger de opp fra grunnen av det de trenger. Det er en enorm tro på menneskets muligheter og vitenskapens potensiale i denne boka. De lager en mursteinsfabrikk, bygger telegraflinje, en mølle, bygger et skip, dyrker mat, bygger ulike bolighus, lager møbler, har en stor samling husdyr til matproduksjon osv osv. 

Nybyggerlivet er spennende nok som det er. Men boka byr også på mye annen dramatikk. Les den gjerne - passer godt for mellomstore barn. Og kanskje får dere et like flott galleri som vårt! 

Her er forresten en annen heldig fyr som har sitt helt eget lille galleri rundt kurv og matplass på kjøkkenet. Med noen portretter av seg selv. Og en eske som er veldig koselig å krype inn i også.

God helg!

Fredagstanker: Tro på familien!

Det svirrer så mange debatter i sosiale og tradisjonelle medier for tida. Det lanseres skolestart for femåringer, det foreslås obligatorisk barnehage for femåringer - for språkutvikling, sosial utvikling og maksimal innlæring og utnyttelse av kompetanse. Det diskuteres ikke-eksisterende - eller eksisterende glasstak for kvinners vei mot den såkalte toppen. Det diskuteres læringsmiljø og rommet for forskjellighet og hvilken plass utfordrende elever skal ha i klasserommene. Vi vasser jevnlig i ekspertutalelser om hvordan barn skal oppdras. I Oslo skal ikke foreldre lenger få vurdere behovet for enkeltfridager for et skolebarn; felles regler for alle.  Det lanseres stadig kategoriske regler for hvordan kompliserte sosiale situasjoner for eksempel i et barneliv skal løses. På den annen side diskuteres det hvor firkantet unger egentlig skal måles og vurderes i skoler både her og der, blant annet  i den kommunen jeg selv bor og mottar hjem vurderinger av tre skolebarn (Og innimellom slår noen festelig fast at cupcakes er meningsløst, noe som virkelig er å slå inn åpne dører.)

Samtidig sitter vi alle i våre liv, med våre små eller store flokker - og skal få det til å henge sammen, få hverdagen til å gå rundt, ta vare på store og små, betale regningene våre, få maten på bordet, rekke møtene våre, måke snøen, yte våre jobbforpliktelser, bistå med brøkregning, klippe noen barnenegler og følge til tannlegen og ta det ansvaret vi har og tar i verden. Smått og stort.

Jeg tenker at det er noe jeg savner i disse debattene. Jeg savner mer tydelig og anerkjennende refleksjon om familiens posisjon. Troen på hva familien er, kan være og kan få til - og anerkjennelsen av hva familielivet faktisk betyr. Betyr for oss alle - på godt og vondt. Både når det fungerer - og når familiens betydning innebærer et savn eller en mangel.

Og for å slå det fast - med familie mener jeg de som lever et liv sammen, ofte i et felles hjem. Kanskje er du rett og slett din egen familie. Kanskje er dere to. Eller åtte. Kanskje er dere i slekt, gift, foreldre og barn - eller noe annet. Men en familie er en grunnleggende forpliktelse, en grunnleggende enhet, mennesker som hører sammen med bånd som ikke brytes av en krangel. Det er mer enn et tilfeldig bofellesskap for en periode. Du vet selv best hvem du regner som din familie. Din flokk. Dine.

Og det jeg vil si nå på en fredag kveld er vi trenger alle sammen  å oppvurdere familiebegrepet. Oppvurdere anerkjennelsen av familielivet. Det er ikke så dårlig eller så lite det som foregår der. Det er rett og slett svært verdifullt. Har vi glemt det?

Tidlig læring er viktig hevdes det, for eksempel - fra alle kanter. Ja, klart det! Tidlig læring er viktig. Barnet lærer fra første sekund. Livet er læring. Det meste vi lærer både tidlig og seint i livet skjer utenom institusjonene. Vi kan fint stå for tidlig læring - uten å innføre verken obligatorisk barnehage eller tidligere skolestart som stramme rammer rundt alle barn og alle familier. Vi må oppvurdere familielivet og den fleksibiliteten som ligger i at vi lever ulike liv - også ulike familieliv - som arena for læring, trygghet og utvikling.

Det er hjemme vi starter. Og det er der vi fortsetter å starte dag for dag resten av livet. Og der vi vender tilbake etter våre ytelser ute i verden.

Men fokuset i alle debatter er i så stor grad alt det flotte og fine og viktige (for det er det jo) som vi skal få til "ute i verden". Jeg ser en fare i at familie og hjem blir en restkategori, det som blir til overs når alle de andre oppgavene og postene på programmet er utført. Livet som en kabal, som et orienteringsløp - der post etter post "der ute" kvitteres ut - uten at vi gir en tilsvarende primærposisjon til familielivet. Ikke ser at vi må sette av tid, sette av ressurser også til familie og hjem. Gjentatte cupcakesparodier eller harseleringer med vakre utskjæringer på matpakkemat - eller gjentatte utsagn om at det er ikke så farlig med litt rot og møkk - forteller hvor meningsløst eller bortkastet et hjemmearbeid eller hjemmeengasjement er. Som om tilstedeværelse for sine egne bare dreier seg om rene gardiner eller utskjærte agurker....!

Dette er ikke et enten-eller. Vi lever alle med en balansegang mellom våre ytre engasjementer og våre hjemlige behov og ansvar. Jeg vil aldri oppfordre til å stikke hodet i egen sandkasse eller la egen myke sofakrok få oss til å snu ryggen til verdens oppgaver og krav. Vi skal da stå på, for all del!

Men balansegangen må nettopp balanseres. Ikke gjøres så skjev at vi gjør narr av vår egen innsats for tryggheten, tilhørigheten og tilstedeværelsen i flokken vår - eller mister helt vår tro på at familie og hjem faktisk kan bety noe, kan få til noe, er en viktig basis både for individer og for samfunnet som helhet.

Både som individer og som samfunn må vi få opp troen på familiens betydning. Tro på det vi selv har å gi i det hjemmet vi bygger - at det er verdt å bruke tid på det også - ikke bare alt annet... At institusjoner og eksperter bare strekker til til en viss grad; familien er grunn-byggesteinen uansett. Og familier kan finne ulike løsninger; det er ikke en vei for alle. Nettopp forskjelligheten er en grunnleggende verdi ved å tilhøre en familie.

Vi vet at dysfunksjonelle familier finnes. Tragedier og vonde liv finnes. Noen barn må berges fra de familiene de er født inn i. Det er vårt alles ansvar.
Men det er ingen løsning å tilsidesette familiens betydning på generell basis.

God helg! 

(Jeg bare sier det, sjekk snølaget på fuglebrettet! Og dette var i går - nå er det enda mer!)

Variert barnehverdag

Trøtte mandagsmorgens-unger. Frokost og matpakker. Radio om tragedien i Lærdal, tenke og snakke om brann og fare og trygghet. En tidlig avgårde på svømmetime. En skal møte venninneflokken. En får voksenfølge i dag. Bobledresser og varme votter og støvler. Lillebror tar med skiene for å gå på ski i skolegården i friminuttene. Katten smyger seg mellom beina våre og utforsker snøen i dag også.
Lillebror blir hentet tidlig, finner ham i en snøhule i skolegården, får hjelp med ski og støvler, tid til å prate bare med ham på veien hjem. Vil rett igang med store ark og malepensler og masse maling ved kjøkkenbordet. Symmetri-bilder, inspirert av mattetimen. De store bruker en time på de få hundre metrene hjem, det er så mye snø å herje i på veien. Røde kinn og fjas og tull. Fyr i ovnen, suppe på tur. Kose med pus. Strikke. Spille gitar. Smøre ski til skitrening. Spille piano, finne på en låt. Lese ut ei bok. Henge rundt det samme kjøkkenbordet og gjøre lekser. (Lillebror hadde mattelekse på pc-en, oppgaver på læreverkets hjemmesider). Et brød ferdig, det glutenfrie. 
Alle fem rundt middagsbordet. God tid. Lite tull. Så litt mer tull. Godt å være oss. Tid til en tekopp. Lage ny brøddeig. Storebror avgårde på skitrening. Tiåringen strikker og strikker.  Lillebror smører brødformer. Jeg knar og elter. Tiåringen lærer seg å felle av på toppen av lua. Kveldsmat. Bare to unger i kveld, med en på trening - da blir det ei annen bok enn fellesboka for tida. I stedet for Den hemmelighetsfulle øy av Jules Verne - leser vi derfor boka Ante av Tor Edvin Dahl (ja, den som gikk på barne-tv en gang i urtiden da de voksne var små...) Det er rein og Finnmarksvidde og skolegutter som står tolv timer på ski på vidda for å fange inn en rein, uten å spise eller hvile. Og det er mer strikking og tegning mens vi leser enda litt til. Så drikker vi te og pusser tenner og får varmet opp en frossen og rødkinnet og strålende fornøyd skigutt i dusjen og lagt den minste og viser avslutningen på lua til den mellomste og dermed kommer ei fullført selvlaget lue på ei hoppende stolt jente før også hun kryper under dyna og sniker seg til litt Maria Gripe-lesning før lyset slukkes. Tre små mellomstore i seng. 

To store rydder kjøkken, vasker opp, hører radio, spiser resten av suppa med det varme brødet, sjekker mail, skriver litt. Det var den dagen.

Overskrifta på dette innlegget er "egentlig" Ikke-digital barnehverdag. Analog barndom, kanskje. Slik akkurat denne dagen i hovedsak var for barna, i mindre grad for oss voksne.

Og så full og rik en slik vanlig hverdag er - av snø og garn og bøker og musikk og mat og alt annet analogt.

Det er noen regler for spilling og sånt her i huset. Det betyr at det ikke bare er å spille nårsomhelst. En del dager er det ingen spilling i det hele tatt. Men det betyr heller ikke at det er noe forbud. 

Vår rettesnor har vært å sørge for at ungene også får rikelig tid til alt det andre som bør høre barndommen til. Slik at livet kan være variert. 

Tid for kalenderprat

Jeg har jo unger som følger med og er taleføre så det holder. Og jul har vi snakket om (har de snakket om) i et par måneder. Og de sørger for å få bekreftet at vi skal ha kalendere i år også. Ikke sant, Mamma.?

De aner nok ikke hvilken stor debatt de relaterer seg til. Tenk de aner ikke konsekvensen av det de sier! De tenker rett og slett på en hyggelig tradisjon - uten å relatere dette til barnepsykologens vurderinger av om dette er skadelig for barn -  eller om dette fører til at deres travle mor blir a) utslitt - eller b) uglesett i Blogglandia fordi jeg lager en pakkekalender selv og dermed ødelegger for de som ikke gjør det. (Ikke en. Tre.)

De bryr seg slett ikke om dette der de sitter og fjaser. De bare liker at det er som i fjor. Og året før. (Og de bryr seg slett ikke om dette er dyrt, for det tror jeg de skjønner at det faktisk ikke er og ikke kommer til å bli her i huset.)

Og slik har jeg tenkt å forholde meg til de fleste av våre juletradisjoner. I år også. Vi gjør våre små og store greier fordi vi synes det er koselig. Og noen ganger snur vi om og dropper noe eller lager nye tradisjoner. Og noen ganger er det litt mye og litt strevsomt også, eller det blir noen litt for seine kvelder på Nissemor selv. Det kan jeg godt innrømme. Men det blir det mange ganger ellers i året også.

Vi hadde adventskalender da jeg var barn også. En liten sjokolade pakket inn i rød serviett og festet på hver av de 24 hønseringene sydd oppover den grønne strieløperen. Den samme hvert år, men nye sjokolader! Annenhver dag til Lillebror og meg. Og en vakker pappkalender med små krybbefigurer av plast, gjetere, dyr, konger og Maria med Jesusbarnet. Også der den samme hvert år. Tradisjon og hyggelig i mørke morgenstunder. Som mellomstort barn laget jeg en liten stall der alle de små figurene kunne plasseres inn underveis i desember. Det var kjempefint. Men samtidig var jeg bittelitt misunnelig på klassekamerater som hadde pappkalender med sjokoladefigurer kjøpt på Samvirkelaget. Det fikk jeg ikke før jeg var 25 år og bodde i kollektiv og studievenninna mi forbarmet seg over meg....

Og jammen er jeg så vanskelig at jeg ikke kjøper ferdigkalender til ungene mine heller. Stakkars små. Enda det finnes alt mulig der ute - har jeg hørt...

En stund etter at det hadde blitt tre unger her i huset så hadde jeg så lyst til å lage det som skulle være disse ungenes faste minneverdige adventskalender - Selveste Kalenderen. Til hvert barn. Så da sagde mannen og jeg malte og lakka og ordna og spikra. Og vi hang opp og pakkene ble pakket. Så nå har vi den tradisjonen. Slipper å tenke på det. Før disse kalendrene flyttet inn hos oss hang det småpakker på snor under ei bokhylle for eksempel. Det var også stas.

(Denne skrivedamevarianten av adventskalenderne ble realisert for to år siden, du kan lese om det her. Den blir kanskje gjentatt - men ikke i år...)

Men litt tanke på innholdet er det jo. Og selv om det bare er småtterier å få - så har jeg altså ordnet meg slik at det finnes 72 småspikre å henge disse småtingene på. Så da gjør jeg jo det - selv om det er litt mye. Fordi jeg gjorde det i fjor. Og det er jo litt koselig også. Det er kanskje en blyant eller et viskelær, det må skolebarn ha uansett. En klinkekule eller et glansbilde er jo en fin skatt å starte dagen med. En liten sjokoladebit er stor lykke. Hvis jeg vet at noen trenger nye vanter, så kan jeg jo pakke inn en om gangen i to pakker. I fjor var det en del diktstrofer og ordspråk med noen dager, fint rullet sammen.

Pakkekalender betyr ikke at det må være dyrt eller at en må kjøpe masse fjas. Det slår jeg bare fast. Vi legger terskelen selv i eget hjem. Det er vi som lærer ungene hvordan det skal være.

Det er fritt valg om man har adventskalender. Men det er lov. Og det er lov å kose seg med å lage den - og det er lov å kose seg med å åpne den. Og det er lov å være like bevisst i forhold til innhold og pris osv som en er med andre ting resten av året.

Og jeg gjentar: Det er lov å kose seg. Det er lov å lage små magiske øyeblikk med småtroll. Før jul og ellers i året. Det er lov å tenne lys og skrelle en klementin og være takknemlig. Det er lov å la det kile i magen over en bitteliten pakke med en glitrende klinkekule i en mørk desembermorgen.

Det gleder vi oss til hver dag!

Det er mye som er bra hver dag. Det er mye vi gleder oss til og gleder oss over. Heldigvis.

Men noe vi virkelig gleder oss til alle fem hver dag - er selveste kveldsmaten! For da er det lesestund og kosestund. Nå går det mot slutten med den fjerde Harry Potterboka - og vi har det så spennende og gleder oss virkelig til neste høytlesning hele tida. (Jeg har ikke vært så engasjert i de tre forrige. Det har vært greit nok - og moro for ungene. Men nå har det vært et taktskifte i serien, merker jeg. Det har nok vært riktig at vi har ventet litt med å gå videre i serien, selv om det har vært etterspurt fra ungene.)

Dette er barnas kveldsmat før leggetid. Stort sett er Lillebror allerede i pysjen, ferdig badet og klar. Maten er enkel - hjemmelaget grynblanding, yogurt, melk, syltetøy fra hagen, frukt - og tran og vitaminer.  Og varm te til de voksne. Pappakjæresten har lesejobben. Jeg reparerer tøy - eller strikker - eller jobber videre med det enorme prosjektet jeg ikke helt var klar over at jeg begynte på i sommer, nemlig heklelappeteppet mitt. (Jeg har snart heklet alle lappene. Men de skal også sys sammen. Og så har jeg regnet ut at jeg skal stoppe ca 1300 trådender. Og hekle rundt. Det tar sin tid. Men det går nok til slutt. Og hvis jeg lager et slikt teppe igjen  noen gang, og det gjør jeg nok - så har jeg jo lært et par ting som jeg tar med meg.)

Et par av barna - nevner ikke navn - får mange slags behov for å finne på noe, klå på noe og ikke minst røre ganske mye på seg når de er ferdige med å spise. Da blir det vanskelig å få til det som vi alle har lyst til - nemlig lese litt til! I det siste har vi vært ekstra lure. I stedet for å ha noen som danser rundt og tuller med katten og river ned melkeglassa eller ligger under bordet - og virkelig i stedet for å ha noen (meg) som maser om at de små skal sitte stille - og alt annet som fungerer ganske dårlig sammen med høytlesning - så har vi dratt fram kreative sysler for de små som har lyst også. Det er godt å ha noe å fingre med når det er vanskelig å sitte stille. Vi kan ha et brett eller en kurv klar på benken og sette fram når tallerknene er tomme og klokka ennå ikke tilsier leseslutt.

Og så vokser julepresanglageret samtidig. Så det er litt hemmelig hva som lages....

De to store har hver sine kvelder ansvar for å rydde bordet etter kveldsmat. Minstemann går strakt i seng etter tannpussen. 

Vi leser høyt hver kveld. Men den felles fortsettelsesboka vi holder på med til enhver tid, leser vi bare når alle barna er hjemme. Så varierer vi med andre kortere bøker hvis en av de eldste barna er på trening. 

Har dere noe dere gleder dere til hver dag?

Glede seg til jul! Med god samvittighet.

Tiåringen har sagt det i sikkert en måned allerede - Jeg gleder meg sånn til jul. Begge de minste har begynt å telle ned dagene allerede. De er i gang. De er så godt som aldri innom noe kjøpesenter - stakkars barn - så de er overhodet ikke påvirket av handelsstandens tidlige julesalg - dette finner de rett og slett i sine egne hjerter, de gleder seg til jul. 

De sitter rundt middagsbordet og snakker om jul, de minner hverandre om hva vi pleier å gjøre, de forsikrer seg om at slik skal det være i år også, de spør om og om igjen om Mormor og Morfar kommer til julemiddagen eller til grøten i år (og jubler når de hører at i år kommer de på kvelden, ikke til grøten - jubelen er fordi de ser sjansen til å få mandelen selv; når Morfar er her til grøten midt på dagen så får han alltid mandelen!). For noen uker siden var ei venninne av tiåringen her en hel søndag - og frøkna mi satte igang, spurte den andre om hva de pleide å gjøre - og begynte å fortelle selv en minutt-for-minutt-beretning om hvordan julaften er hos oss -  "Først våkner vi..."

Jeg synes det er godt å høre. Det er en bekreftelse på at det er noen tradisjoner i livet deres som teller for dem. Vi som familie har skapt og valgt noen tradisjoner - og vi har tre små tradisjonsbærere som tar i mot og bærer dette videre. Og som setter stor pris på det.

Vi har valgt vår egen jul. Vi satte for mange år siden strek for å farte land og strand rundt med babyer og julepresanger og reiseseng og bleier og alt utstyr for å feire jul et annet sted. Vi så at vår lille familie trengte og ønsket roen rundt å feire jul i eget hjem, der vi jo gjorde i stand i hele desember. Det ble helt feil å forlate alt og ha jula et annet sted. Og vi ville at ungene nettopp skulle ha denne opplevelsen av at jula og juletradisjonene - den er her hos oss. 

Noen år har vi to besteforeldre med oss på julaftens kveld. Noen år er det "bare" oss fem. Vi var spente første året det var nettopp bare oss fem. En baby, en treåring og en femåring og oss to voksne. Ville vi klare å få det til å føles som "ekte jul" - litt høytid - noe som skilte seg fra en vanlig hverdagsmiddag med bleieskift midt i måltidet og noen som sitter under bordet og noen som heller vil løpe rundt...? Jo - det gikk. Det var jul og det var oss og alt vel.

Og nå har vi altså disse framvoksende tradisjonsbærerne - som husker alt vi skal og må og ønsker og selv vil være med på alt og gjøre alt - akkurat som i fjor. Og som gleder seg til det hele - i lang tid.

Og poenget mitt her er: Det er jo flott. Det er aldri for tidlig å glede seg!

Det er jo en fast tradisjon her i landet at noen skal klage over at jula starter altfor tidlig i butikkene. Joda, det gjør den vel. Men det er mye annet som har helt skrudd timing, det er jordbær i januar og "lørdagsgodt" hver dag - og alt for mye året rundt. Det oppgjøret og den kritikken må vi virkelig veldig gjerne ta - men ta det året rundt. Og ikke la butikkene styre hva du får lov til å glede deg over, - og ikke la kjøpesenterkritikken hindre deg i å glede deg.

For det er aldri for tidlig å glede seg. 

Det er aldri for tidlig å tenne lys i mørketida.

Det er heller aldri for tidlig å være godt forberedt. Vi kan godt strikke varme votter i mai - for å ha dem til neste vinter. Det er heller ingen grunn til å ikke ha juleverksted i god tid før jul. November er den beste juleverkstedtida. Da kan vi jo rekke å lage ekstra mye.

Mye av tida før jul handler - også fra gammelt av - om forberedelser. Hvis en er en familie som liker å lage mye selv, så er jo dette mye av kosen med jula - alle forberedelsene og glede-seg-tida.  Det er ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for å kose seg med juleforberedelser i lang tid.

Særlig nettopp nå i mørk november.

Jula kommer til jul. Jeg er i grunnen glad ungenes telling viser at det er ganske lenge til. Men førjulstida er også en tid. Den kommer i hvertfall snart.

(og slapp av, vi har ikke flettet kurver ennå i år, bildet er gammelt... Men vi har laget noen hemmeligheter...)

det lakker og lir

 

  Det har vært en uendelighet av solfylte høstdager her i østkanten av dette landet. Stadig nye helger med gode måltider ute, vaffelsteiking i det fri, varme tekopper og solbriller.

Og eplehøsten bringer oss stadig nye eplekaker, eplesyltetøy og tørkede epler - i tillegg til alle vi bare spiser og spiser...

 Hagekomposten er gravd om og gravd opp - til glede for neste års dyrking. Kanskje til drivhuset som vi venter på!

Og løvhaugene samles til ny runde i komposten.... Det er godt og meningsfylt hagearbeid.

 

Loppemarkedsfunn vaskes og tørkes i sola.

  Og så synker temperaturen. Det er mørke morgener. Det er luer og votter igjen. Noen snufser. Det er midt i oktober. Det er visst omsider ordentlig høst. Vi får leve med det.

Og se at det er gode tider inne ved varmen også. Mange gode sysler å ta fatt på.

 Det er skriving og laging og leking og spilling av så mange slag. Det er alltid noe ny ull som skal til i ungeflokken.  Det er garnkurver til kos og nytte.

 

Det er fortsatt eplekaker å bake, og tekopper som skal drikkes. Det er en ovn som skal fyres i og mange lys å tenne. Og mange mange måneder med  vintertid foran oss. Det er utetid og innetid. Det er det året rundt, jada, joda.

Men det er noe eget med innetida når kulda og mørket kommer. Det er tryggheten og tilhørigheten, lune vegger og sprakende kubber. Tidligere kvelder. Mer ro. Vårens og sommerens åpenhet, muligheter og utferdstrang er avrundet. Nå er vi her - nå lander vi igjen.

skrive og gjøre - mangfoldet beriker

 

Da jeg startet opp bloggen min - og trengte å presentere meg selv - så ga jeg meg selv betegnelsen "skrivedame". Jeg leste andre blogger skrevet av for eksempel sydamer - så jeg tenkte dette var en grei betegnelse på meg, skrivedama, som satt der og fullførte en doktoravhandling og som innerst inne hadde så mye annet som også skulle vært skrevet. 

Jeg er fortsatt skrivedame. Det synes ikke alltid så mye her på bloggen at jeg skriver andre ting enn bloggtekster. Men det gjør jeg altså. Noen av de tingene jeg skriver skal vurderes grundig av andre før jeg vet om det blir noe av. Jeg har jobbet intenst med flere slike prosjekter nå i høst - og levert fra meg til ulike tider - og så får vi bare se hva reaksjonene blir. Jeg jobber og drømmer videre uansett. Andre skriverier skal bli artikler i bøker - disse er avtalt på forhånd og jeg har frister og tidsplaner å forholde meg til.

Og så står jeg på og skriver og leverer - og skal videre med neste prosjekt, og så går det litt sakte. Jeg har vært gjennom dette før. Skrivesperra som stopper arbeidet, jeg har ideer - men har ikke helt knekt koden til gjennomføringa. Drøyer og drøyer. Og timene går og det blir lite produsert. Slik er status i den artikkelen jeg hadde tenkt å komme igang med denne uka. (Men det går bra, jeg skal ikke levere før i desember, det er en fagartikkel der jeg må gjør endel empirisk research og arkivarbeid - da kommer det til å løsne... I know...)

Da er det godt å løfte blikket og minne meg sjøl om det mangfoldige livet jeg lever. Vekk fra pc-en - og la dagene fylles av alle de andre viktige og spennende oppgavene jeg kan ta meg av. Det er ikke bare skrivedame jeg er. Jeg er og kan mye.

På mange måter tenker jeg at det er dette skarpe skillet mellom jobb og fritid som industrisamfunnet brakte med seg som har tullet det litt til for oss. Jobb får en mye høyere status, og det som er "ikke-jobb", det vil si ikke betalt av andre, blir regnet inn i denne mye mindre viktigere kategorien "fritid". Og der er det som kjent mye fjas og stas og unødvendig - ikke sant.... - eller? Og så underkjenner vi betydningen av både alt det viktige husarbeidet og familieliv-tida som fritida vår skal innebære. Det får ikke nok plass i timeplanen, det er noe vi skal greie på "ikke-tid" - den tida som er til overs. Og da blir vi stressa fordi oppgavene hoper seg opp, for alt vi aldri rekker, for samtalene vi aldri tar, for roen vi aldri finner. Det er ikke slik at alt er mulig å gjøre etter ni om kvelden. Det får vi ikke til.

Så får jeg - i min frie frilansertilværelse med lite penger og pensjonspoeng - i hvertfall ta dette på alvor. Ta fatt på praktiske oppgaver midt på blanke formiddagen når pc-en ikke er det mest produktive stedet (i stedet for å sitte og surfe og "liksom-jobbe".) Skrubbe badet. Høste eplene. Sylte og tørke epler (åå - det er mye gode eplesaker i vente.). Ta en tur på Fretex (hurra - enda flere gamle bokkupp og to flotte ullskjørt til meg!). Bake nyttige saker. Sy ferdig - endelig - den bestilte kanintunikaen til tiåringen.  Reparere enda flere olabukser. Synlig og usynlig.
Det hjelper - jeg gjør nyttige ting, jeg føler meg produktiv - og samler krefter og ideer til neste skrivedameøkt. Avveksling er bra - og lar oss få være allsidige mennesker.

(Denne har blitt skjøvet nedover i bunken i så mange uker. Nesten ferdig og så måtte den gjøres litt mindre - da havnet den ned i bunken igjen. Men nå! Stoff fra Stoff og Stil. Kombinasjon av et par mønstre fra Ottobre.)

Og så var det disse ferdighetene da. Jeg har tenkt å lære meg noen nye. Så jeg legger i vei. Denne fredagens læringsprosjekter er
- lage havremelk
- lage melkefri yogurt (Vi har et barn som ikke tåler melk)
- lage epleeddik
- lage sitrus-vaskemiddel

Det er læring. Jeg vet ikke hvordan det går.

Takk til alle som har vært innom forrige innlegg, det har vært mange - og takk for mange reflekterte kommentarer. Oppfølger kommer!
God fredag.

fra det ene til det andre - helhet er bra!

 

På fredag avsluttet jeg et spennende skrivedame-forprosjekt og sendte avgårde. Utboks - send. Puuuh. Så får vi se hva de som skal vurdere dette, mener.  Jeg tror det kan bli bra. 

  

 Jeg har flere skriveprosjekter i bunken og skal straks kaste meg over mer tastatur. Men først vil jeg igang med noen prosjekter som ikke primært er skriving. På fredag satte jeg igang i hagen i finværet. Jeg har store planer for å få til mer matdyrking framover. Vi har ikke så stort areal å ta av, så da trengs en god plan og en del innsats. Det blir artig.

I helga - innimellom fotballkamper og bursdagshentinger og et lite loppemarkedsbesøk (fire fagbøker til meg, en haug lekebiler til gutta, danseskøyter og sommerkjole til frøkna, trauste kjøkkenglass til oss alle) og sykling hit og dit og all den vanlige helgekosen med store og små - så fikk jeg faktisk gjort et viss innhogg i reparasjonsbunkene. Mange barnebukser fikk lapper på knærne (noen synlige og tydelige, tøft til yngstemann  - andre så usynlig som mulig til eldstemann), slitte gensere fikk fikset opp nederst på ermene, en av kjærestens skjorter som jeg har lappet haugevis av ganger i sommer, ble omsider definert som "stoff" - kan resirkulers som nye fine ting!

Og i pøsregnet i dag blir det seriebaking, fint å få fylt opp med forskjellig brød, rundstykker, knekkebrød, frokostblanding osv i fryser og bokser, og så blir det nok flere reparasjoner (bunken er uendelig!)- og så igang med litt nysøm.

Så kommer skrivekreativiteten og flere skrivedametimer etterhvert. Mangesysleri passer meg!


- og han vesle følgesvennen min her på bildene - han tar seg av avslappinga for oss begge to. Midt i "innimellom-kveldstids-avslappings-heklelappeteppe-prosjektet" mitt)