fredag 29. august 2014

Respekt for rot!



Vil du lese hva jeg skriver om "Prosjekt Uperfekt" i dag?

Jeg skriver at vi skal ha respekt for rot, respekt for at det synes at vi gjør praktisk arbeid, leker og er i virksomhet.

Og så skriver jeg en del mer. Teksten finner du her.

onsdag 27. august 2014

Jeg er underveis på ny blogg!



"Underveis er vi alle. Mens vi er underveis kan vi alle bli litt klokere, gjøre noen gode gjerninger, snuble og kravle oss opp igjen og gå noen skritt til. Fortsatt underveis, ufullstendige, på vei."

Slik introduserer jeg min nye blogg. Den er fortsatt underveis - og du finner den her .

Målet mitt har vært å lage en litt strammere og mer faglig og samfunnsdebatterende blogg. Men  - det er den samme skribenten (meg!), de samme grunnideene, det samme myldrelivet, de samme frustrasjonene, samfunnskritikken og synet på livet - som ligger til grunn der som her. Jeg kommer til å republisere en rekke innlegg som tidligere er publisert her. I tillegg kommer det nye - under disse seks hovedkategoriene:
  • Likestilling og familiepolitikk
  • Oppvekst og utdanning
  • Barn og demokrati
  • Debatt og debattanalyse
  • Religion - nasjon - identitet
og
  • Klare selv. Moderne selvberging. 
Her har jeg mye spennende jeg ønsker å skrive om og utvikle videre.

Moderne selvberging er et spennende tema. Jeg er sterkt opptatt av vårt kulturelle tap av praktiske ferdigheter og kunnskap knyttet til dette i vår tid der vi kan kjøpe oss varer og tjenester i stedet for å "klare selv". Jeg tenker vi trenger en gjenerobring av praktisk kunnskap. Dette arbeider jeg en del med.

Feltet Religion - nasjon - identitet har vært mitt forskningsfelt og faglige arbeidsfelt i mange år. Her har jeg mange meninger og analyser å komme med.

Debattanalyse er også knyttet til mitt faglige arbeid - men først og fremst ser jeg på det som et veldig sentralt demokratisk bidrag. Ord skaper forståelser av hva som er virkelig, viktig, sant og sentralt. Det å kunne vise og avsløre hvordan slike forståelser bygges opp gir oss alle en større tilgang til å diskutere sentrale samfunnstemaer. (Og avsløring av hersketeknikker er jo både artig og viktig, da.)

Barn og demokrati er et sentralt interessefelt for meg. Ut fra mine mange samtaler med mine egne tre nysgjerrigper-er har dette gjennom de siste åra blitt et viktig tema på bloggen og i andre ting jeg skriver. Jeg er opptatt av hvordan barn oppdras og dannes som demokratiske aktører, deltagere i samfunnet - og skriver en del om dette.

Under "Oppvekst og utdanning" kommer en del saker knyttet til livet i familien generelt - pedagogiske spørsmål og temaer knyttet til barnehage og skole - også på politisk nivå.

Likestilling og familiepolitikk omhandler nettopp dette - debattemaer knyttet til familiepolitikk og likestillingsspørsmål også utenfor familiepolitikken.

Det er spennende og moro å sette igang med denne nye bloggen - men det har også vært en del avveininger knyttet til dette valget. Jeg har vært glad i den rytmen og stemningen som jeg har hatt på denne gamle bloggen min og har ønsket å ta vare på også dette - og den kontakten jeg har med mange gjennom denne bloggen.
Samtidig har jeg et ønske om å få en tydeligere stemme ut i samfunnsdebatten, forhåpentligvis også i flere fora enn på bloggen. Den nye bloggen vil være en tydeligere plattform for nettopp dette. Det har også blitt nødvendig etterhvert å gjøre noe med den gamle på grunn av manges problemer med å kommentere på denne bloggen.

Så - derfor - fra i dag - en splitter ny blogg underveis. Dagens innlegg handler om etterlysningen av en  offentlig samtale  om de store barna - se her.

Jeg håper du som kjenner meg herfra vil følge med på hva som skjer på den "nye" underveis-bloggen!

Og - så fortsetter faktisk denne gamle også!
Enkelte tekster som faller litt utenfor den "nye" - vil jeg fortsatt poste her. Jeg vil også lenke herfra når jeg legger ut på den nye. Så du kan rett og slett få TO underveisblogger! Bargain! Bli med!


torsdag 21. august 2014

Råd til skolestart


Så er vi i gang. Matbokser vaskes hver kveld, det går dobbelt så mye brød som om sommeren, bokbindrullene ligger på kjøkkenet, og hvem av dere har gym i morgen egentlig?

Med en sylta forkjøla tredjeklassing som måtte starte skoleåret hjemme på sofaen, en fersk sjetteklassing som både kan sykle til skolen, skal starte med skolekjøkken og være fadder for førsteklassingene - og rett og slett også en ungdomsskoleelev for første gang - så merker vi jo at vi har gjort dette før, - men samtidig så er hver skolestart en begivenhet i seg selv. Det er starten på et nytt arbeidsår for ungene, det er tilbakevending til skolehverdagens rutiner, det er møtet med mye kjent - men også alltid noe nytt, nye lærere, nye klasserom, nye fag, nye bøker - kanskje også nye klassekamerater - eller også (skrekk og gru) faktisk også noen i venneflokken som skal flytte. 

Vi tar bilder i porten, dette er første skoledag. Og vi er i gang.

Men starte, virkelig starte, på skolen - det gjør man jo en gang. Det er de knallferske fem-seksåringene, som tropper opp pyntet og klare, med utvalgte sekker og foreldre med lommetørklene klare - det er de som står for selve starten. Det er en merkedag som skiller seg ut. Fotoapparatene går varme, det er en dag å huske.

Augustukene fram til skolestart byr hvert år på postkasser fulle av reklame for hva som kan skaffes til skolestart. Hvert år kan vi lese artikler om hvordan du gjør barnet ditt klar til skolestart. Alt spisser seg fram mot denne dagen. DA må du være klar! DA må barnet ditt være klar! Forberedt! Utstyrt! Klar!

Men, vet du hva - det er ikke sånn. Første skoledag er ikke en deadline for forberedelser. Det er ikke et skille mellom før og etter. Det er en stor dag, en merkedag, en dag for å flagge, trille noen tårer og feire med noe godt - og det er moro å pynte seg og fint med ny sekk. Men det er ikke barna som skal gjøres klare - det er skolen som skal være klar for barnet ditt, for alle barna, uansett hvordan de er skrudd sammen, om de har lest franske romaner baklengs i sommer - eller om de må bæres baklengs inn i klasserommet.

Betyr det at jeg mener at du ikke skal bry deg? Nei, selvfølgelig ikke. Voksne skal alltid bry seg. Og foreldre skal bry seg med sitt barns utvikling og liv fra det blir til og resten av livet. Har du et barn som strever med noe spesielt, så engasjerer du deg selvfølelig i det hver eneste dag, hjelper og støtter dette barnet spesielt på dette feltet. Har du et barn med spesielle talenter og interesser så støtter du og stimulerer på dette feltet. Hele livet. Før og etter skolestart. 

Men hva med de ukonsentrerte, hva med hun som aldri kan sitte stille, hva med han som strever med å holde i en blyant, hva med hun som fort kan slå når hun blir sint, hva med han som aldri husker å ta på seg klærne uten masse masing? Er det ikke viktig å jobbe med dette før skolestart? Jo, du skal selvfølgelig hjelpe barnet ditt med alle barnets utfordringer, både før og etter skolestart, men ikke fordi barnet skal bli klar til en bestemt dato. Alt det jeg nevner her er vanlige utfordringer for vanlige seksåringer. Ingen skole forventer at det skal dukke opp bare stillestittende, konsentrerte barn med godt blyantgrep og fredsommelig temperament.

Tilpasset opplæring er et grunnleggende premiss for den norske skolen, det betyr at det er skolen som skal tilpasse seg barnet.

Skolelivet er også livet, livet er en eneste lang prosess - vi blir aldri ferdige - men vi lærer og utvikler oss, videre og videre... Og det gjør vi på ulike måter og i ulikt tempo. Det er ikke alt som kan forseres og tas tidlig for å være "klar". En sein og ukonsentrert femåring som viser lite interesse for papir og blyant, bokstaver og tegning, kan naturligvis gjerne stimuleres og oppmuntres - men det kan også hende at det beste er å sikre at han får nok tid til å løpe, sykle og lage veier i sandkassa, eller kanskje lære seg å svømme - det må også til i en barndom, på veien, underveis. Det kommer, det kommer etterhvert.

Det er ikke alt som kan forberedes og det er slett ikke alt som bør startes med i såkalt "god tid". Den gode tida er når tida er inne, det varierer fra barn til barn. Det er du som kjenner ditt barn. Selve det å gå på skolen er også et sentralt ledd i det å bli skoleklar for mange barn. Mange barn bruker hele førsteklasse på å "bli skolebarn". Kloke lærere forstår dette.

Foreldrejobben er ikke over selv om du får andre samarbeidspartnere. Nå er det skolen som er din samarbeidspartner. Det må du gjøre deg klar til. Gjør deg kjent med skolen. Finn ut hvordan du kontakter lærerene til barnet ditt. Skriv mailer, still spørsmål, møt på foreldremøter, gi innspill. Noen spørsmål tar du med avdelingsledelse og rektor - eller via klassekontakt eller FAU.

Men hva med utstyr, da! Da må jo forbrukskarusellmotstanderen i meg si et lite pip: Det er lov å bruke hodet, også når lommeboka er full. Ja, barnet ditt trenger en god sekk, et pennal og noen gråblyanter, et viskelær og en blyantspisser. Dette trenger barnet fordi det er arbeidsredskaper - ikke fordi det skal være statusredskaper. Og en førsteklassing trenger ikke et trelagspennal til firehundre kroner eller tjue forskjellige morsomme viskelær som allikevel bare forsvinner. Videre - ja, barnet ditt trenger klær, vanlige praktiske barneklær for allsidig vær- og føreforhold, akkurat som det har gjort før i livet. Det er heller ingen grunn til å ta av. Kanskje trengs det innesko på skolen, vask sommerens sandaler og vips blir de til vinterens innesko.

Hvis jeg skulle prioritere noe å øve på med en (såkalt) "umoden", sein, liten femogethalvtåring med lite kapasitet for "øving" sommeren før skolestart, så er det en ting: Greie seg sjøl på do. Tørking, håndvask, dra ned, hele prosessen. 

Resten får komme etterhvert. Livet ruller videre.
Ha en god dag, med og uten skoleliv.


torsdag 14. august 2014

innhøsting, takknemlighet










Rikdom fra egen hage og "egen" skog denne uka - gresskarsuppe (med blant annet løpstikke og kjørvel fra hagen), blåbærpai, trollkrem, bondebønnesalat, egne nypoteter, tomater hver dag, agurker i blant, bringebærsyltetøy, blåbærsyltetøy, kryddergrønt til alt... Glass med sylteagurk og ripsgelé på plass.

...............- men jordskokkene og eplene venter vi fortsatt på - og squashen har sneglene spist..........



onsdag 13. august 2014

familiefellesskap på tur


Vi drar på tur hele året. Men den uendelige lange sommerferien (som akkurat nå merkbart ikke er uendelig lenger....) - med alle sine lange, lyse - også uendelige - dager - da er tur nesten et daglig innslag. Aller, aller mest fast er den vesle rusleturen forbi barnehagen og opp den bratte steinskrenten i skogen (der lillebror knakk to fortenner da han løp nedover i full fart da han var fem...) - litt innover der og ned den stien der, til badeplassen "vår" - bergene, vannet, endene, skogen.

Og i blant har vi andre ekspedisjoner, i kjente og ukjente områder.



Noen ganger lurer vi voksne på om vi egentlig skal gjennomføre disse turene i det hele tatt. Det virker som om ingen egentlig har lyst. Og alle driver med noe annet. Og ingen har på noen måte tenkt å løfte en finger for å pakke sammen badetøyet som har hengt til tørk siden i går, eller fylle de vannflaskene. For alle "skal bare...". Med fem familiemedlemmer med nok av påfunn, så krever det sitt å få alle klar til avgang samtidig.

Hvis en ikke skal være helt firkantet og kjempestreng, da - og det har vel ingen lyst til.

Allikevel klarer vi det jo, med bittelitt masing, en del lirking og sterk jobbing med å ansvarliggjøre store og små om å dra dette bittelille lasset sammen, at vi faktisk gjør oss klare samtidig - og - rett og slett går.

Og da er det gjort.
Da er vi på tur. Og da vil vi igrunnen bare være på tur. Og roen ved å være på tur faller over oss alle sammen. Vi skal plutselig ikke noe annet. Det er ikke noe som bare skal ordnes, leses, finnes, fikses først. Vi har ikke hver våre planer som stritter i hver sin retning. Vi er bare på tur. Det er så enkelt. Og det binder oss sammen.

Det er godt å være ute. Det er godt å bruke kroppen. Men det aller, aller viktigste med å være på tur er dette bittelille tette fellesskapet som det lager for oss fem i de få timene vi er avgårde. Vi gjør det samme, vi deler en opplevelse, det er ingen distraksjoner, venner, oppgaver osv som trekker oss vekk fra hverandre (men mange små og store opplevelser og ting å se og gjøre sammen innenfor turens rammer). Det er en fellesskapstid og en fellesopplevelse som vi virkelig, virkelig trenger - i den vrimlende hverdagen der så mye trekker oss fra hverandre.

Vi gjør jo ikke alt sammen på tur heller. Noen av oss er svært mye mer opptatt av å klatre rett opp steinskrenter eller bygge landsbyer av pinner og leire enn andre. Vi voksne har ofte med avisa eller ei bok. Men vi er på tur sammen.

Og det er godt å kunne se tilbake på en sommer der dette har vært det daglige. Det lader familiebatteriene for en krevende høst.