fredag 31. januar 2014

Fredagstanker: Tro på familien!


Det svirrer så mange debatter i sosiale og tradisjonelle medier for tida. Det lanseres skolestart for femåringer, det foreslås obligatorisk barnehage for femåringer - for språkutvikling, sosial utvikling og maksimal innlæring og utnyttelse av kompetanse. Det diskuteres ikke-eksisterende - eller eksisterende glasstak for kvinners vei mot den såkalte toppen. Det diskuteres læringsmiljø og rommet for forskjellighet og hvilken plass utfordrende elever skal ha i klasserommene. Vi vasser jevnlig i ekspertutalelser om hvordan barn skal oppdras. I Oslo skal ikke foreldre lenger få vurdere behovet for enkeltfridager for et skolebarn; felles regler for alle.  Det lanseres stadig kategoriske regler for hvordan kompliserte sosiale situasjoner for eksempel i et barneliv skal løses. På den annen side diskuteres det hvor firkantet unger egentlig skal måles og vurderes i skoler både her og der, blant annet  i den kommunen jeg selv bor og mottar hjem vurderinger av tre skolebarn (Og innimellom slår noen festelig fast at cupcakes er meningsløst, noe som virkelig er å slå inn åpne dører.)

Samtidig sitter vi alle i våre liv, med våre små eller store flokker - og skal få det til å henge sammen, få hverdagen til å gå rundt, ta vare på store og små, betale regningene våre, få maten på bordet, rekke møtene våre, måke snøen, yte våre jobbforpliktelser, bistå med brøkregning, klippe noen barnenegler og følge til tannlegen og ta det ansvaret vi har og tar i verden. Smått og stort.

Jeg tenker at det er noe jeg savner i disse debattene. Jeg savner mer tydelig og anerkjennende refleksjon om familiens posisjon. Troen på hva familien er, kan være og kan få til - og anerkjennelsen av hva familielivet faktisk betyr. Betyr for oss alle - på godt og vondt. Både når det fungerer - og når familiens betydning innebærer et savn eller en mangel.

Og for å slå det fast - med familie mener jeg de som lever et liv sammen, ofte i et felles hjem. Kanskje er du rett og slett din egen familie. Kanskje er dere to. Eller åtte. Kanskje er dere i slekt, gift, foreldre og barn - eller noe annet. Men en familie er en grunnleggende forpliktelse, en grunnleggende enhet, mennesker som hører sammen med bånd som ikke brytes av en krangel. Det er mer enn et tilfeldig bofellesskap for en periode. Du vet selv best hvem du regner som din familie. Din flokk. Dine.

Og det jeg vil si nå på en fredag kveld er vi trenger alle sammen  å oppvurdere familiebegrepet. Oppvurdere anerkjennelsen av familielivet. Det er ikke så dårlig eller så lite det som foregår der. Det er rett og slett svært verdifullt. Har vi glemt det?

Tidlig læring er viktig hevdes det, for eksempel - fra alle kanter. Ja, klart det! Tidlig læring er viktig. Barnet lærer fra første sekund. Livet er læring. Det meste vi lærer både tidlig og seint i livet skjer utenom institusjonene. Vi kan fint stå for tidlig læring - uten å innføre verken obligatorisk barnehage eller tidligere skolestart som stramme rammer rundt alle barn og alle familier. Vi må oppvurdere familielivet og den fleksibiliteten som ligger i at vi lever ulike liv - også ulike familieliv - som arena for læring, trygghet og utvikling.

Det er hjemme vi starter. Og det er der vi fortsetter å starte dag for dag resten av livet. Og der vi vender tilbake etter våre ytelser ute i verden.

Men fokuset i alle debatter er i så stor grad alt det flotte og fine og viktige (for det er det jo) som vi skal få til "ute i verden". Jeg ser en fare i at familie og hjem blir en restkategori, det som blir til overs når alle de andre oppgavene og postene på programmet er utført. Livet som en kabal, som et orienteringsløp - der post etter post "der ute" kvitteres ut - uten at vi gir en tilsvarende primærposisjon til familielivet. Ikke ser at vi må sette av tid, sette av ressurser også til familie og hjem. Gjentatte cupcakesparodier eller harseleringer med vakre utskjæringer på matpakkemat - eller gjentatte utsagn om at det er ikke så farlig med litt rot og møkk - forteller hvor meningsløst eller bortkastet et hjemmearbeid eller hjemmeengasjement er. Som om tilstedeværelse for sine egne bare dreier seg om rene gardiner eller utskjærte agurker....!

Dette er ikke et enten-eller. Vi lever alle med en balansegang mellom våre ytre engasjementer og våre hjemlige behov og ansvar. Jeg vil aldri oppfordre til å stikke hodet i egen sandkasse eller la egen myke sofakrok få oss til å snu ryggen til verdens oppgaver og krav. Vi skal da stå på, for all del!

Men balansegangen må nettopp balanseres. Ikke gjøres så skjev at vi gjør narr av vår egen innsats for tryggheten, tilhørigheten og tilstedeværelsen i flokken vår - eller mister helt vår tro på at familie og hjem faktisk kan bety noe, kan få til noe, er en viktig basis både for individer og for samfunnet som helhet.

Både som individer og som samfunn må vi få opp troen på familiens betydning. Tro på det vi selv har å gi i det hjemmet vi bygger - at det er verdt å bruke tid på det også - ikke bare alt annet... At institusjoner og eksperter bare strekker til til en viss grad; familien er grunn-byggesteinen uansett. Og familier kan finne ulike løsninger; det er ikke en vei for alle. Nettopp forskjelligheten er en grunnleggende verdi ved å tilhøre en familie.

Vi vet at dysfunksjonelle familier finnes. Tragedier og vonde liv finnes. Noen barn må berges fra de familiene de er født inn i. Det er vårt alles ansvar.
Men det er ingen løsning å tilsidesette familiens betydning på generell basis.

God helg! 

(Jeg bare sier det, sjekk snølaget på fuglebrettet! Og dette var i går - nå er det enda mer!)

tirsdag 28. januar 2014

Indoktriner barna dine?


Noen år - de viktigste årene - får vi være nær ungene våre. Først så utrolig helt nær, døgnet-rundt-nær, så gradvis løsrivelse og selvstendiggjøring, gradvis mer tid fra hverandre, men fortsatt, fortsatt får vi være de nærmeste. De som hører mest sammen. Være det hjemmet, den tilhørigheten, være den som de små og små-store alltid kan vende tilbake til og lene seg til og søke trøst, trygghet og styrke hos. 

Og i en framtid vi ikke ennå klarer å forstå - så er det våre barn som skal ta ansvaret for verden, ta beslutningene, sette søkelys på utfordringer, vise vei, stemme, definere dagsorden i media, lære opp nye barn, stille til valg, dele ut fredspriser og hindre kriger.

Dette ansvaret vokser med barna. De har som små også ansvar for å bidra i familien, i dagliglivet, ta ansvar i venneflokken, ikke kaste søppel eller ødelegge i nabolaget.

Vi voksne har ansvaret for å vise dem hvordan dette nære ansvaret vokser videre til et ansvar på nasjonalt og globalt plan. At verden er et sted du skal være virksom. At verden utenfor eget kjøkkenbord og egen leksebunke også angår deg. At det er noe du kan gjøre - selv når verden virker vanskelig.

Det er en krevende balansegang. Det er mye jeg virkelig ikke egentlig ønsker å innlemme barna mine i - for tidlig - eller aller helst noensinne. Jeg skulle gjerne bare gitt dem ei blomstereng der de kunne være snille med hverandre og dyrket økologisk og levd i fred hele sitt liv. Men slik er ikke den verdenen de lever i og skal ta ansvar for. Da kan heller ikke jeg stikke hodet i sanda.

Jeg har lesende barn. Jeg gjemte Aftenposten ei uke etter 22. juli, 2011. Men ellers ligger avisa framme. Radioen står på. (Ikke tv-en). Men tilgangen til verden er der. Vi har hatt mange og lange samtaler om Syria, Libya, Nord-Korea, Kina, Somalia, Ukraina. Prøver å finne ut hva som foregår. Det er stort sett alltid på ungenes initiativ. Noen ganger tar vi voksne opp noe. Forteller om Mandela. Forteller om fredsprisen. Men stort sett er det ungene som spør -og så nøster vi i tråder, sporer opp, leter på verdenskartet på kjøkkenveggen. Tar oss tid. Følger ungenes tempo, begreper og modenhetsnivå. Snakker oss gjennom ting. Og ungene kommer med sine tolkninger og sine ideer til hvordan verdensproblemene burde løses.

Andre ganger er det nærmere temaer. Ting som burde løses på skolen, i nabolaget, blant vennene. Nabogutten. Flyktningevennen. Fjernadopsjonsbarnet. En innsamling. Det er godt for oss å bidra, tenke ut noe vi kan gjøre. Ikke bare kjenne på frustrasjon og avmakt.

Det er nå jeg kan gi dette grunnlaget. Det er også nå jeg kan fortelle dem om hva jeg mener er rett og galt. At jeg mener at vi må dele med dem som har mindre enn oss. At det er bra med skatt. At det er bra med en skole der det er plass til forskjellige barn. At flyktninger fra krig burde få være et trygt sted. Jeg forteller at det finnes mange forskjellige måter å tenke på, at det er derfor vi har debatt, valg, demokrati - for å være et rom for mangfoldet.
Men dette mener jeg.

Seinere blir de voksne og kan snu ryggen til dette. Det er en ordinær politisk mening  i Norge at skatter burde vært lavere eller grensene høyere. Demokratiet avgjør og demokratiet er vi for. Men foreløpig tar jeg det som mitt foreldreansvar å videreføre verdier jeg tror på. Jeg mener at vi har dette ansvaret. Være tydelige. Vise verdier.

Det er ikke indoktrinering - det er bevisstgjøring. Og så skal vi åpne opp for verden og gjøre - litt - mer forståelig.

tirsdag 21. januar 2014

Nok av tid!

Jeg pleier å understreke at tida er det mest demokratisk fordelte godet vi har - 24 timer i døgnet til hver, gratis levert så lenge det pågår dette livet. Nok av tid, altså!

Allikevel strever vi mange av oss med å få kabalene til å gå opp, med å få tid til det vi skal og vil

Det vi da egentlig strever med er å klare å forvalte disse 24 tildelte timene slik at vi blir tilfreds med innsats og produktivitet og måloppnåelse selv. Og før jeg pådrar meg kritikk for disse veldig tekniske termene - så vil jeg fortsette med å understreke at jeg naturligvis mener måloppnåelse i svært vid forstand. Nå de målene, ønskene, drømmene du har - eller redusere de frustrasjonene du har. Uansett om det dreier seg om å rydde mer i gangen, få mer tid til å snakke med kjæresten eller skrive ei bok.

Det er vel første poeng. Respekter dine egne mål og verdier. Ikke la deg forvirre av alt alle andre tilsynelatende mener om hva som er verdt innsatsen eller ikke. Dette er ditt liv.

Vi er friere enn vi tror. Det er også noe jeg pleier å påstå. Det er ikke like lett å erkjenne denne friheten alltid. Kravene, oppgavene, tilkortkommenheten kan stige noen og enhver over hodet. Utilstrekklighetsfølelse er en større stressfaktor enn anstrengelser som faktisk når målet, oppnår resultatet du ønsker.

Jeg er ganske forvirret sjøl for tida. Jeg er ikke fast ansatt noe sted. Det gir mye frihet og fleksibilitet - og mye ansvar for å ta riktige valg og gjøre riktige prioriteringer selv. Jeg skriver på ulike prosjekter. Noen er bestilt, andre søker jeg etter publiseringsmuligheter for og vet ikke hvordan de vil utvikle seg. Hjemmebasert skribenttilværelse er gunstig for familielivet - men det er lett å la det gli ut når små og store utfordringer dukker opp. Jeg tviholder også på at nyttig virksomhet omfatter mer enn det en tjener penger på og mer enn (i mitt tilfelle) skrivinga. Jeg baker brød, reparerer klær, syr nye klær, lager ordentlig mat fra grunnen av. Det tar tid, det skal det gjøre. 
Forvaltningen av mine egne timer er en daglig utfordring. Kan jeg snu ryggen til pc-en og finne symaskina, selv om det er pc-arbeidet som ligner mest på "jobb"? Den buksereparasjonen er jo også viktig. Kan jeg ta en skitur, jeg som er så fri og frank, og flytte på de uklare skriveprosjektene mine som jeg ikke får fasong på allikevel? 

Så - jeg trenger
a) Å virkelig anerkjenne betydningen av de tingene jeg sier at jeg vil, ønsker, synes er viktige. Respektere meg selv. Uansett om andre ikke legger opp livet slik eller om den ene og den andre uttaler seg offentlig om at det er bortkastet tid. Se i øynene at jeg synes det er verdifullt å kunne være i huset når tre skolebarn tramper inn på ettermiddagen, ta en prat når det trengs, mase om rydding av våte votter når det trengs. At jeg synes det er viktig at vi gjør ting fra bunnen av selv, at praktisk mestring er en del av hverdagen -  selv om vi aldri baker cupcakes (som visstnok er det ulitimate, lett kritiserbare bildet på hjemmearbeid).
OG
b) En plan. basert på egne prioriteringer og eget realistiske blikk på hva som er mulig. Langsiktig og overordnet - og detaljert for uke og dag. Noen ambisjoner som hjelper meg å løfte blikket, etablere rett og slett produksjonsmål for meg selv, frister, dagsplaner - uansett om et forlag biter på en krok eller ikke. Jeg må virkelig være min egen sjef! Juhu!

Så det har vært formiddagens produksjonsmål: Lage PLANEN. Så skal det bli sving på sakene, tenker jeg. For vi har jo nok av tid....?

Ha en god dag - med nok av tid!


mandag 20. januar 2014

Variert barnehverdag

Trøtte mandagsmorgens-unger. Frokost og matpakker. Radio om tragedien i Lærdal, tenke og snakke om brann og fare og trygghet. En tidlig avgårde på svømmetime. En skal møte venninneflokken. En får voksenfølge i dag. Bobledresser og varme votter og støvler. Lillebror tar med skiene for å gå på ski i skolegården i friminuttene. Katten smyger seg mellom beina våre og utforsker snøen i dag også.
Lillebror blir hentet tidlig, finner ham i en snøhule i skolegården, får hjelp med ski og støvler, tid til å prate bare med ham på veien hjem. Vil rett igang med store ark og malepensler og masse maling ved kjøkkenbordet. Symmetri-bilder, inspirert av mattetimen. De store bruker en time på de få hundre metrene hjem, det er så mye snø å herje i på veien. Røde kinn og fjas og tull. Fyr i ovnen, suppe på tur. Kose med pus. Strikke. Spille gitar. Smøre ski til skitrening. Spille piano, finne på en låt. Lese ut ei bok. Henge rundt det samme kjøkkenbordet og gjøre lekser. (Lillebror hadde mattelekse på pc-en, oppgaver på læreverkets hjemmesider). Et brød ferdig, det glutenfrie. 
Alle fem rundt middagsbordet. God tid. Lite tull. Så litt mer tull. Godt å være oss. Tid til en tekopp. Lage ny brøddeig. Storebror avgårde på skitrening. Tiåringen strikker og strikker.  Lillebror smører brødformer. Jeg knar og elter. Tiåringen lærer seg å felle av på toppen av lua. Kveldsmat. Bare to unger i kveld, med en på trening - da blir det ei annen bok enn fellesboka for tida. I stedet for Den hemmelighetsfulle øy av Jules Verne - leser vi derfor boka Ante av Tor Edvin Dahl (ja, den som gikk på barne-tv en gang i urtiden da de voksne var små...) Det er rein og Finnmarksvidde og skolegutter som står tolv timer på ski på vidda for å fange inn en rein, uten å spise eller hvile. Og det er mer strikking og tegning mens vi leser enda litt til. Så drikker vi te og pusser tenner og får varmet opp en frossen og rødkinnet og strålende fornøyd skigutt i dusjen og lagt den minste og viser avslutningen på lua til den mellomste og dermed kommer ei fullført selvlaget lue på ei hoppende stolt jente før også hun kryper under dyna og sniker seg til litt Maria Gripe-lesning før lyset slukkes. Tre små mellomstore i seng. 






To store rydder kjøkken, vasker opp, hører radio, spiser resten av suppa med det varme brødet, sjekker mail, skriver litt. Det var den dagen.


Overskrifta på dette innlegget er "egentlig" Ikke-digital barnehverdag. Analog barndom, kanskje. Slik akkurat denne dagen i hovedsak var for barna, i mindre grad for oss voksne.

Og så full og rik en slik vanlig hverdag er - av snø og garn og bøker og musikk og mat og alt annet analogt.

Det er noen regler for spilling og sånt her i huset. Det betyr at det ikke bare er å spille nårsomhelst. En del dager er det ingen spilling i det hele tatt. Men det betyr heller ikke at det er noe forbud. 

Vår rettesnor har vært å sørge for at ungene også får rikelig tid til alt det andre som bør høre barndommen til. Slik at livet kan være variert. 

fredag 17. januar 2014

Fredagstanker: Tung tids tale


I dag låner jeg en annens kloke, kloke stemme, Halldis Moren Vesaas fra 1945.

 (Kan en snakke om tunge tider i en tid som vår? Med all vår overflod og begivenheter som sprenger alle tidsskjemaer.... Ingen glasstak, ingen grenser, frislepp og velstand - hva kan vel være tungt?)

Livet i seg selv har tyngde hvis vi har tid til å kjenne etter. Og noen trenger deg - alltid, midt i travelheten din, der du løper mot helga, der du sjonglerer alle kabalene dine og lykkes med målene dine. 
Vi kan alltid løfte og trøste og bære og varme. Det er alltid tunge tider. Det er alltid tid for å ta seg tid til andre.

"Det hjelper da litt, nokre få forfrosne, at du er varm!"


Tung tids tale
Det heiter ikkje: eg - no lenger,
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt i mot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm.

Halldis Moren Vesaas (1945)

torsdag 16. januar 2014

Sentripetale krefter. Holde familien sammen.



Dette er en oppfølger av gårsdagens gråsteinsinnlegg med fokus på familiens funksjon som produksjonsarena, som fellesskap også basert på det å skape noe nyttig sammen.

Kampsaken i dag er et økt fokus på sentripetale krefter i familien! Krefter som holder oss sammen.

Vi vasser jo i sentrifugale krefter alle sammen. Vi kan boltre oss i alt dette som slynger oss fra hverandre (som sentrifugen i vaskemaskina, ikke sant), alle aktiviteter og forpliktelser og fornøyelser som ulike familiemedlemmer gjør hver for seg utenfor hjemmet og som deler opp livet, dagen og fellesskapet i bittesmå biter, med fokus på forbruk og fravær. Mellomrommene fylles med transport og logistikk. Det er ingen mangel på krefter som deler opp og trekker oss fra hverandre.

Og den store utfordringen er jo at det jo så mye bra og viktig og artig som foregår. Så mye å si "ja" til. Så mye vi allerede har sagt "ja" til. Ganget opp med en fire-fem familiemedlemmer, så blir ukeplanene fulle, kveldskabalen krevende - og hjemmet risikerer å bli redusert til et veikryss der man bare kaster fra seg sekken og griper treningsbagen eller brødskiva.

En grunnleggende verdi ved familie er selvfølgelighetsaspektet. Familien er jo der - uansett. Den er gitt. Den har du alltid. Der kan du alltid vende tilbake. Dette mener vi jo.

Men det betyr ikke at det ikke tar tid - eller bør ta tid - å ha familie. Familien er der - men for å fungere trengs også familietid. At vi faktisk er sammen. Ikke bare møtes i veikrysset og deretter fyker til hver vår kant igjen for å levere alt det superviktige og superinteressante som omverdenen krever av oss og tilbyr oss.

Så da trenger vi altså motsatsen til det sentrifugale - vi trenger noe som trekker oss mot sentrum, som holder oss sammen - ikke bare som den gode og vennlige idéen om "familien som alltid er der" - men også som noe faktisk, rutinemessig, fast, innarbeidet og fysisk. Vi trenger å være der. Vi trenger tid. Det tar faktisk tid å ha familie, ha kjæreste, ha barn. Det er ikke selvfølgelig at vi kan ta det som en ren "restkategori", som det vi eventuelt får tid til når alt det andre, alt det vi slynges ut til og involverer oss i i resten av verden, er gjort.

For å unngå misforståelser: Jeg er sterkt for et engasjement som rekker langt lenger enn egen nese, egen dørstokk og eget land. Det vil jeg aldri gi opp, verken på egne vegne eller som horisont for de barna jeg har fått lov til å leve sammen med i dette livet. Jeg vil aldri argumentere for å snu ryggen til verden for å bare sitte hjemme og "kose"!

Men det ytre engasjementet må få ha sin base. Vi må ha tid og rom for et fellesskap, et familiedugnadsliv og for små ritualer som skaper identitet, gjenkjennelighet og trygghet. Det som er oss. Det gir landingsplasser etter dagens innsats og nye krefter til nye oppgaver der ute.

Men det gir noe mer. Familielivet er - like lite som skolen eller barnehagen - til for bare å serve verden forøvrig med dyktighet og innsats. Familielivet har en egenverdi og må ivaretas som nettopp dette. Det kan ikke bare tas for gitt og avspises med det som måtte bli igjen av rester...

Så da er vi ved de sentripetale kreftene. Det som holder oss sammen. Mer enn som en idé. De arbeidsoppgavene vi deler og der vi trengs alle sammen. De tradisjonene og "sånn-pleier-vi-å-gjøre-det-hos-oss"-ritualene som vi ønsker og trives med.

Det er krevende i vår tid - men det er verdt det.


Hva tenker du om disse kreftene - det som trekker oss utover, og det som trekker oss innover?


onsdag 15. januar 2014

Kampsak: Familien som produksjonsenhet!


Alle er så glad i familien sin, ikke sant. Spør du folk hva som er det viktigste i livet deres - så vil svært mange si at det er familien. (Kanskje med unntak av noen av de mellom 13 og 17 år - men at the end of the day, så teller nok familien ganske mye for dem også.)

Så familie verdsettes. Men hva skjer i familien? Hva er selve familielivet?

Familie er i vår tid et kjærlighetsfellesskap (håper vi jo!) og et tilhørighetsfelleskap. Og det er et fellesskap rundt eventuelle barns oppvekst (ja, jeg mener at voksne uten barn også er en familie, selvfølgelig). På sitt beste er familien en restitusjons- og omsorgsarena som vi alle trenger.

Og - både i samfunnsmessig forstand og sett ut fra den enkelte familie, så er det også en økonomisk enhet. Mye eies i fellesskap i familien, mye forbrukes i fellesskap og inntekter fra omverdenen går på den ene eller andre måten inn i familiens fellesskap.

Går vi bakover i tid, finner vi andre måter å forstå familien på. Tilhørighet og barns oppvekst vil fortsatt stå sentralt. Forutsetningen om et kjærlighetsfellesskap er imidlertid ikke alltid tilstede til ulike tider. Men kanskje den største forskjellen ligger i hvordan familien fungerer som et økonomisk fellesskap - til ulike tider og forsåvidt på ulike steder.

Dagens inntektssentral, eiendomsbesitter (og eventuelt gjeldsbesitter) og forbruksfellesskap er ikke en evig konstruksjon fra tidenes morgen. Ser vi utover vårt eget øyeblikk i historien - så framstår familien i stor grad som et produksjonsfellesskap. Produksjon for å overleve, rett og slett.

Overlevelse og forvaltning av det som var av gods og gråstein krevde egeninnsats fra alle i familien.  Mat skulle ikke bare tilberedes, også råvarene måtte i stor grad dyrkes, sankes, høstes, fiskes og jaktes selv. Hus skulle ikke først og fremst få nytt bad og fliser og gulvvarme  - de skulle rett og slett bygges fra grunnen av, av stein og tømmer en selv først hadde skaffet, og deretter ivaretas så de kunne stå til Dovre faller. Verktøy og hjelpemidler for å utføre alle slags arbeidsoppgaver måtte også i stor grad lages selv. Det samme gjaldt møbler og klær og annet utstyr. En sokk kom fra en sau som var foret og stelt og klipt og ulla var kardet og spunnet før strikkinga omsider kunne ta til.

Omsorg for pleie- og omsorgs- og oppdragelsestrengende var familiens oppgave, stort sett alene. Og alle familiemedlemmer, unge og gamle, måtte delta og yte det de kunne. Enhver familie var sin egen bedrift som sørget for seg og sitt fra a til nesten å.


Byttehandel og nabohjelp ga noe variasjon og muligheter. Økende pengeøkonomi ga etterhvert tilgang til andre goder, til ferdigprodusert stoff og klær, til verktøy, krydder, kaffe og tobakk.

Og derfra har det jo bare vokst - det vet vi jo. Nå kan alt kjøpes. Middager kommer ferdigkrydra, tekstilarbeidere langt fra oss selv leverer billige ferdigklær i en evig strøm, nok til allverdens loppemarkeder, polske professordamer vasker huset ditt og filipinske sykepleiere med fem barn hjemme passer barna dine - den tida de ikke er i den høyt subsidierte fulltidsbarnehagen. Hullete sokker kan kastes og erstattes med nye fra butikken. Og vi har dingser og duppeditter herfra og til månen som kan fylle ethvert ledig øyeblikk med for eksempel revemusikk eller kommunikasjon med folk du aldri ellers hadde møtt. Og dyrker du mat eller baker et brød - så er det kanskje strengt tatt for moro skyld og kan droppes nårsomhelst...

Vi skal ikke tilbake til gråsteinskampen for tilværelsen med det første, får vi tro. Og vi skal slett ikke romantisere kampen for tilværelsen, sårbarheten ved å måtte mestre alt selv for å kunne overleve. Men i en forholdsvis overskuelig framtid har vi et valg, vi har mange valg - mht hvilke løp vi vil velge, hvilke liv vi vil velge, hvilke samfunn vi vil bygge.

Det jeg er bekymra for er reduksjonen av familiefellesskapet til et rent forbruks- og underholdningsfellesskap. Hjemmet ender opp som bare stedet der forbruket samles og der skjermene lyser og der vi møtes i døra før vi fyker til de reelle produsksjonsarenaene utenfor hjemmet.

Dette innebærer en stor og betydelig funksjonstapping av familien som institusjon i samfunnet og som fellesskap for hver og en av oss.

Vi trenger tilhørigheten. Vi trenger avhengigheten. Vi trenger å være verdifulle aktive mennesker med betydning - for hverandre. Vi trenger å yte, prestere, delta, samarbeide og oppnå resultater. Fjerning av all felles produksjon i hjemmet gjør familiene sårbare for ytre press og ytre distraksjoner, alle oppgavene og alle aktivitetene som trekker oss ut og fra hverandre og som alltid der og da dominerer.

Det å produsere noe sammen gir familien en ekstra styrke, en ekstra ballast, en ekstra stolthet og en ekstra identitet. Det bidrar til opplevelsen av å være et fellesskap som teller, der sjuåringer og søttiåringer teller og der vi sammen gjør noe som er viktig. Det er ikke bortkastet og likegyldig og tilfeldig. Det er verdifullt, langt ut over den materielle eller økonomiske betydningen det har.  Som den viktigste sosiale rammen omkring den innerste tilhørigheten - og kjærligheten - og om oppveksten og danningen av våre små - så teller en slik robusthet og stolthet, det teller mye!


Så kan vi også huske på at videreføring og opprettholdelse av ferdigheter og praktisk kunnskap er enhver voksengenerasjons oppgave. Selv i vår tid.

Ha en god og produktiv dag!

fredag 10. januar 2014

Fredagstanker - om glasstak og skam


Ja - det måtte nesten handle litt mer om glasstak.

Mange har skrevet klokt, humørfylt og reflektert om glasstak siste uka. Toppdamenes utspill forrige helg har sparket løs en debatt - og debatt er bra. Vi blir - ofte - klokere av å få luftet tankene, brynet argumentene, formulert standpunktene og lest andres refleksjoner.

Mitt nedkortede innlegg sto i Aftenposten på onsdag. Les gjerne også disse:

Linn Stalsberg Ikke bare heltidsarbeid, men hele liv
Irene Halvorsen Glasstaket og hengemyra
Aslak Sira Myre Danse på glasstak

Jeg gjentar det selvfølgelige. Glasstak er usynlige. De må avsløres for å finnes! Det kan alltid pekes opp i lufta og erklæres at "der er det ingenting" - fordi ingenting synes. Dersom alle (eller eventuelt alle som vi synes har greie på ting) sier at hindringer ikke finnes, så skapes et slikt felles bilde av nettopp det usynlige og ikke-eksisterende. Det blir "sant" at det ikke finnes.

Dette er det motsatte av Keiserens nye klær, der var det ingenting, men alle sa at det var noe der, slik at alle trodde at klærne var der. Klærne ble "sanne" fordi alle sa det. Bortsett fra den vesle gutten da, som ikke brød seg om hva alle andre mente....

Og vet du hva som skjer da, når det erklæres at hindringer ikke finnes? Jo, de som allikevel synes at de stanger i noe - de skjønner at dette er bare deres egen skyld. For takene og hindringene og begrensningene finnes jo ikke. Det finnes bare dumme meg som ikke greier dette allikevel, som er så sliten, som er så stressa, som ikke tør, som ikke kan....

Individualisering kan være bra. Det kan være bra å ta tak i seg selv, skjerpe seg, få seg noen nyttårsforsetter, fullføre noen løp og bite noen tenner sammen - eller hva det nå skal være. Individualisering kan absolutt motivere til innsats.

Men individualisering kan også være en slik usynlighetsblindvei. En blindvei som stanser debatt, som stanser refleksjon, som stanser kollektivt ansvar for kollektive spørsmål.

Og på toppen av det hele - så mister vi ikke bare den kollektive debatten (noe som heldigvis ikke skjer, vi står jo på!) - men altså på toppen av det hele så kan denne individualiseringen, ledsaget med latterliggjøring og ynkeliggjøring bidra til reelle hindringer, for individet. Denne hindringen er skammen.

Når det erklæres som en allmenn sannhet at problemene er bare dine. Når det faktisk bare handler om at du ikke greier det du burde greie. Da kan du sitte der med skammen. Og skam motiverer sjelden. Skam låser og holder deg nede. Skam er en reell hindring.

Så derfor holder vi da på - og skriver og mener og mener. Ikke fordi vi er så glade i disse glasstakene. Ikke fordi vi er spesielt opptatt av å sutre over dem heller. (Og heller ikke fordi vi er så opptatt av å skjerme koppekakene, A.G. Solberg...). Og vi er vel heller ikke helt naive barn i gata som peker på det åpenbare, slik som Keiserens lille gategutt gjorde.

Men vi holder på - fordi livet angår oss alle. Fordi vi blir klokere av å lete etter svar og forståelser - enn av å avvise fenomener vi eventuelt ikke selv er rammet av.
Fordi det vi setter ord på, det kan vi kanskje sammen forandre.
Fordi det individuelle også er felles, slik vi alle tilhører fellesskapet. Fordi rettferdighet også handler om å gi anerkjennelse til andre perspektiver enn de som erklæres fra toppene. Fordi de topperklærte sannhetene ærlig talt provoserer. Fordi ingen fortjener skammen i møtet med erklæringene om liv uten hindringer. Fordi livet er så mangfoldig og krevende og rikt at det slett ikke passer inn i slike enkle formler.

onsdag 8. januar 2014

Lese for og med mellomstore barn


Vi har alltid lest masse i denne familien. Bokhyllene er fulle - både i stua, i kjellerstua, i trappegangene og på alle soverommene. Og enda laster vi opp mange ganger i måneden på biblioteket og saumfarer loppemarkeder både høst og vår.

Så det leses. Bøker. Blader. Aviser. Flere bøker. Faglitteratur og skjønnlitteratur.

Og nå har vi jo tre lesende barn. Alle barna leser litt for seg selv på senga før de slår av lyset om kvelden - hvor lenge er avhengig av hvor raske de er til å komme seg i seng, for lyset skal av til fast tid. Når de kommer hjem fra skolen på ettermiddagene og er slitne - så er det gjerne bøker og blader de tyr til, rundt kjøkkenbordet eller langflat i sofaen. Og på helgemorgenene leses det i timesvis på senga før seine frokoster...

Og så har vi den stunden vi gleder oss til alle sammen hver dag - kveldsmatlesingen med ei felles høytlesningsbok som vi samler oss rundt. Minstemann er ofte allerede i pysjen, lysene er tent, teen er varm og det er mat til ungene, te til de voksne og frukt til alle. Og pappakjæresten leser - mens jeg strikker eller stopper og det er ofte rett så idyllisk. ("Jeg liker så godt å lese høyt!" - Sier han. Så fint! Det gjør jeg og - men jeg nyter også at jeg kan bli lest for mens jeg strikker). Joda. Og før noen kritiserer for mye idyll - så kan jeg jo nevne både at tranflaska også står på bordet, noen ganger er det noen som krangler og noen ganger er det noen som tuller så mye at det blir lite lesing - så det så. Men stort sett er det veldig fint.

Vi valgte denne tida til felles høytlesning for mange år siden, vi strevde med at det ble alt for mange faste poster på kveldsprogrammet og så at vi måtte slå sammen noe - kveldsmat og bok ble naturlig. Dessuten - med tre sengekanter ble det vanskelig å lese for hver og en på hver sengekant. (Men egen godnattasang på hver kant blir det fortsatt!)

Så kan en jo tenke at med tre mellomstore, lesende barn, så ville høytlesinga falle bort. Ikke ennå i hvertfall. Egentlig har den fått enda større verdi, fått en enda mer sentral plass i familielivet nå - nettopp fordi vi er forholdsvis likestilte - alle kan også "egentlig" lese selv. Men når vi leser en bok høyt sammen - så er det en opplevelse vi deler, sammen. Vi er spente sammen, vi ler sammen, vi gråter i blant sammen og vi har en hel haug med litterære fellesopplevelser som danner en felles referanseramme i familien. Husker du Veien til Agra, husker du det som skjedde i den andre Harry Potter-boka, - vi kjenner ei som er blind, det er Mary, søsteren til Laura Ingalls i Huset på prærien-bøkene, vi har sammen kjent på skrekken for Tengil og Katla, og vi har sammen trillet noen tårer når Rasmus på loffen får et hjem og en kattunge på slutten av en lang vandring.....

Nå leser vi Frendeløs av Hector Malot. Jeg fant den på et bruktsalg og ungene fikk den av oss til jul. Jeg husket den fra egen barndom - men var spent på hvordan ungene ville oppleve denne ganske gamle boka. Den er skrevet i 1878 og handler om hittebarnet Remi som blir leid ut til gatesangeren Vitalis og vandrer rundt i Frankrike med ham og dyrene hans. Det er en spennende og rørende historie som går rett inn hos oss alle fem. Det er samtidig et rått bilde av en tid der fattigfolk og særlig foreldreløse fattigunger ikke var stort verdt. Vergeløse barn sulter, tigger, blir forlatt, blir slått. Mange av Remis nærmeste dør rundt ham. Fattigfolk - som har ingenting - mister resten og blir satt i gjeldsfengsel og fratas barna sine. Jeg ser at ungene  mine rystes av skjebnene og av det manglende sikkerhetsnettet. Det gir mye rom for å snakke om før og nå - om verdier i det samfunnet vi selv lever i - og samtidig parallellene til hvordan mange fortsatt har det i dag. Fattigdom, utnyttelse og tragedie er dessverre ikke bare fortidige fenomener.

Og det gir stor spenning, store opplevelser og store forventninger til neste kapittel - i morgen.
Så lesning med mellomstore barn - det fortsetter vi med!

(Bildet - er verken fra kveldsmatbordet vårt eller fra Remis vandringer. Det er fra våre egne vandringer i Irland i sommer -fra Valentia Island på Atlanterhavskysten av Irland. På vår rundreise i sommer leste vi fra Røvet av vikinger og Flukten fra vikingene (av Torill Thorstad Hauger) - om to irske barn som ble røvet til Norge av vikinger - og som til slutt kom hjem igjen til den grønne øya og familien sin.)


Livet leves i gråsonene

Det hadde vært så enkelt om det fantes rette og gale svar på alle spørsmål. At all tvil kunne lukes ut - hvis du overhodet ønsket å gjøre det rette, så var det bare å velge det. Media selger godt på slike tabloide svart-hvitt-oppslag. Ekspertuttalelser ser tilsynelatende sterkere og tryggere ut jo klarere og tydeligere råd det gis.

Men vi som lever våre virkelige liv trenger gråsoner, avveininger, kontekstorientering, verdiorientering og klokskap. Kloke løsninger for den enkelte situasjon. Entydige svart-hvite svar gir ikke nødvendigvis klok veiledning i den situasjonen du nettopp nå står midt i.

Jeg fikk en tekst til på trykk i dag - i Dagbladet. Tema - klokskap versus såkalte klare kjøreregler. Nettdebatten som følger er forholdsvis nyansert - ikke verst når temaet er nettopp det det er. Overskriften og illustrasjonen har Dagbladet valgt. Her kan du også lese den:

Klokskap heller enn rigide regler.
Det er alltid enklest med svart-hvitt. Og i blant er det ikke bare enklest, men også riktigst. Men ofte må vi velge en vanskeligere vei, ta vurderingene og gå for det som er minst feil. Så vanskelig er det virkelige livet.
Mange debatter før jul utløste krav om klare kjøreregler. Vi så en merkeklærdebatt, - som gled over i en skoleuniformsdebatt. For noen tenker at hvis det er likt for alle, slipper vi hele merkeklærpresset. Én regel skulle løse alt! Vel. Kanskje ikke. Norge er et ekstremt årstidsland. Hvis vi ikke utruster skolebarn med uniformsbobledress så blir det en variert gjeng allikevel. I tillegg er det mye individualisme og mye penger ute og går, så et sted tas nok individualiteten ut. Så kanskje er det ingen enkle løsninger. Kanskje må foreldre og barn jobbe med tematikken klær, penger, ansvar, valg - og tenke klokt - uansett?

Og så har vi Oslo kommune som så seg lei på halvtomme klasserom hver fredag og et par elever til halv pris på Tenerife til enhver tid, og som dermed innførte en regel om at ingen skal få fri til noe. Unntatt begravelser. Én regel for alle. Men livet leves uavhengig av Oslostandarder; også barn i grunnskolen hører til i levende liv. Skole er viktig og forplikter. Men akkurat som for voksne, så finnes det dager for skolebarn da det er viktigere å være et annet sted, ved bestemors sykeseng en tirsdag før begravelsen eller med en lang hjemreise mandag etter å ha møtt slekta i konfirmasjon. Klokskap, hos foreldre og skole, kan løse slike situasjoner, ikke rigide regler

Og så var det bursdagene. For da to åtteåringer ventet på gjester som ikke kom, så kom krav om faste regler for invitasjoner og obligatorisk oppmøte. Og her er det risikabelt å nyansere, fordi vi alle ville berge disse to. Men barn, familier og nabolag er ikke like. Noen barn ligger bak sofaen i to timer hvis "alle gutta" kommer og gruer seg et år til neste gang.  Noen (base-)skoler organiserer slik at en ikke kan si hvem som er «alle jentene». Bursdag skal være fint for bursdagsbarnet. Og bursdager skal aldri brukes til å utestenge. Men basert på de to prinsippene er det flere kloke måter å løse feiringer på.

Svart-hvite oppslag skal selge. Vi andre skal leve liv. Vi trenger gråsoner og klokskap. Og det er slitsomt og tidkrevende og ofte er vi ikke kloke nok og gjør "feil". Men vi kan ikke klare oss uten heller. Mennesker har nå denne vidunderlige evnen til å tenke; vi må nok ta sjansen på klokskapen. Og så er det jo ikke slik at vi må velge mellom regler eller klokskap. Klokskap tilsier at noen ganger velges standardiserte regler, andre ganger brukes skjønn. Men klokskap må ligge i bånn. Uansett.


Nye glasstak konstrueres ved å fornekte debatt

Jeg har et lite leserinnlegg på trykk i Aftenposten i dag - som replikk til kjønnsforsker Anne Grethe Solbergs uttalelser i Aftenposten på lørdag. Nedenfor er en lengre versjon av leserbrevet, slik det var før jeg måtte kutte det ned til Aftenpostens ønskede lengde. 
Artigere med flere ord!

Nye glasstak konstrueres ved å fornekte debatt. Replikk til Anne Grethe Solberg, Aftenposten 04.01.14

Et glasstak er per definisjon ikke synlig, det er ikke et vedtatt, eksplisitt regelverk, det er nettopp ikke en tydelig hindring. Glasstaket er en metafor. Det avsløres gjennom praksis og analyse av det sagte og usagte. At gamle glasstak-metaforer har fordunstet og forsvunnet med de mannlige sjefene som nå har gått av med pensjon, men som tidligere kontrollerte fordelingen av lederstillinger via disse teknikkene, er ikke et bevis for at nye metaforiske glasstak finnes, usynlige og fungerende og hindrende.

Jeg kan jo nevne noen små, ikke-tilfeldige, eksempler. For det første - forskerdamer som tyr til betegnelser som «sutring» for å formidle sitt forskningsbudskap om kvinners valg og kvinners liv, i stedet for å jakte på fortolkninger av nettopp disse kvinnenes liv og dilemmaer og valg og vurderinger. Dette er en individualisering og en stigmatisering som fjerner oppmerksomheten om strukturelle dilemmaer – og vips – så er alle slags tak og hindringer usynlige igjen.

For det andre - konstruerte og tabloide kontraster mellom såkalte cupcakes-bakende mammabloggere på den ene siden – og karrierekvinnene som «har ryddet unna» og faktisk har et «oppriktig ønske om å bidra for å skape verdier og økonomisk trygghet». Ærlig talt, så er jeg så lei av at disse koppekakene brukes som bilde på alt som er av hjemmearbeid. Hvis disse kakene igjen kunne få navnet muffins, slik de jo hadde i gamle dager, så hadde de i det minste hatt en ærbar klang av kakelotteri, dugnad og Gerhardsen. Cupcakes er per definisjon amerikanskinspirerte, overflødige sukkerbomber, selve grunnbildet på meningsløs virksomhet. Det er for banalt å gjenbruke dette igjen og igjen – spesielt dersom en vil si noe seriøst og forskningsbasert.

For det tredje – en hel artikkel om dobbeltarbeidsdilemmaer (som riktignok avskrives som «sutring») der den eneste referansen til at barn og omsorgsansvar overhodet finnes – som et voksenansvar for både menn og kvinner – er at «småbarnsperioden tross alt er en kort del av karrieren». Tenk det – av karrieren. Ikke av livet, en gang. Barn er en hindring (for karrieren) som passeres i løpet av få år. Resten er karrieren. Alt annet er altså sutring og meningsløse cupcakes. Et så enkelt virkelighetsbilde er nettopp det som skaper nye glasstak.

lørdag 4. januar 2014

Nyttårstanker - litt mer privat


Så da går vi fra en hyllest av kongen i forrige bloggpost - til en hyllest av familien, flokken, livet, øyeblikket - og moren min spesielt - i denne

For i dag har vi vært samlet store og små i det store huset på hjemgården min der jeg vokste opp - og feiret moren min som fyller søtti omtrent på denne tida. Og det er godt å møte slekt og la ungene mine nok en gang få se hvilken flokk de hører til. Det er godt å møte den aller minste tremenningen til mine små som ble født i høst og som vi ennå ikke hadde sett. Og det er godt å møte de gamle-gamle tantene som har vært der bestandig og som det nå ikke er så mange igjen av. Og de ikke-så-gamle tantene som også har vært der bestandig. Og så alle oss i mellom. Det er tilhørighet og minner, fortid og framtid og mest av alt så er det litt akkurat-nå-nåtid.

Og det var det jeg snakka om i talen min til jubilanten også - og det er det jeg vil dele med dere litt akkurat nå.

For disse merkdagene som ramler på oss - nyttårsaftener og bursdager og jubileer og sånt - jada, joda det er anledning til både kake og fest - men det har også sine tyngre og sårere sider, for eksempel tyngden over at tida går. At noe er forbi. At tida ikke bare går - men den har gått. 

Mor og jeg har i blant snakket om at det ikke alltid er så lett å identifisere seg med dette tallet som til enhver tid representerer alderen vår. At en er søtti. Eller førtifire, for den saks skyld. At det ikke helt føles som meg. Og at en med dette undres over og griper etter den tida som bare går og går. Hvor ble tida av - og hvor ble jeg av, midt i det hele? Det er det sårbare ved merkedagene. At vi ser at noe er over.

Men akkurat nå er vi her. Nåtida er alltid alt vi har. Akkurat nå. Og i dette nåtidsglimtet, så bærer vi i oss alt vi er. Den jenta som ble født en vinterdag på Sørkammerset på gården under krig og okkupasjon, drøyt tretti år etter at kvinner fikk stemmerett her i landet, den storesøstra som tok ansvar og som elleveåring alltid bar med seg minstesøstra av de fire på hofta, den jenta som dro ut i verden og kom tilbake og drev gård og egen bedrift og tok seg av lag og foreninger og skapte et hjem med varme og vidsyn som jeg fikk vokse opp i. Hun er jo ikke borte selv om tida har gått og gått. Hun er der og i dag var hun midt i flokken sin, Moren min.

Og jeg da. Som slett ikke, overhodet ikke liker nyttårsaften og at tida går. Som lengter etter våren, men med en bismak, for når den kommer har jo enda mer tid gått!

Mitt nyttårsløfte til meg sjøl må være enda mer bevissthet om å bruke dagene, bruke nåtida. For det er alltid alt vi harMinnene teller bare når vi bærer dem med oss og minnes dem - . Framtida teller som håp og drøm og plan - men bare nå.
Det er jeg kan nå deg, det er jeg kan være en som regnes med. Det er jeg kan gjøre en forskjell.


(Her er bildet av en annen som ikke var særlig begeistret for nyttårsaften og bråket utenfor - i seks timer!, og stort sett tilbrakte den under en sofa eller i tiåringens armer - og som derfor hvilte godt ut det meste av første nyttårsdag. Forøvrig en stor nyter av ethvert nåtidsmoment...)

onsdag 1. januar 2014

Nyttårstanker - de offentlige (Kongens Tale)



- og det var det jeg tenkte og twitret i går kveld: At dette er det vi har konger for. Holde en tale som ber folket løfte blikket og feste fotfestet og stå støtt og ta ansvar for verden og forandringer. Talen skulle handle om fundamentet vårt, innledet han - og jeg skjerper ørene og sansene - for dette er sentrale ord som brukes og misbrukes rett så ofte i offentlig diskurs. Og så talte han. Om Grunnloven og Kjærligheten.

That's it. Det er fundamentet. Verken mer eller mindre. Godt sag!

Det ligger mer makt enn folk ofte tenker over i å definere "vårt" felles fundament, "våre" felles verdier - hvem "vi" er og hvem vi burde være. Det som erklæres som sant og riktig oppfattes ofte som nettopp sant og riktig og de stadig gjentagne utsagnene bekrefter seg selv.

Forskjelligheter har alltid vært til. Mange kamper har blitt kjempet gjennom århundrene om å nedkjempe menneskeskapte regler om ulike vilkår for ulike folk. Kvinners stemmerett, fattigungers rett til skolegang, arbeideres rett til forhandlinger og rimelige arbeidsvilkår, eiendomsrett til naturressurser, tale- og ytringsfrihet, jøders adgang til riket, homofiles rett til et legalt samliv, romfolks rett til å overhodet synes i gatebildet...

Kampene er ikke over. Stadig, stadig behandles forskjeller på mennesker som om de skulle være rimelige årsaker til forskjellsbehandling, diskriminering, utestengelse.

Alle slags forsøk på å definere et folks felles identitet som en definert og avklart folkesjel, historisk og kulturelt forankret, etnisitetsfundamentalistisk videreført og sammensydd - alle disse forsøkene, uavhengig av velmenthet og referansegrunnlag - bærer med seg denne muligheten for maktovergrep, utestengelsen, undertrykkelsen, utelatelsen. Ethnos rekker ikke fram. Aller minst i vår mobile, globale, trådløse tid. Skal vi berge et fundament, så er de demos som teller. Folket som demos. Som et folkestyre-folk, med regler vedtatt av folket og folkets representanter, regler som styrer og regulerer og som igjen kan endres, demokratisk. En sikring av ytringsfrihet, livssynsfrihet og forsamlingsfrihet. Det sikrer ikke fred og fordragelighet. Ytringsfrihet er fundament for mangt slags bråk. Men det er et fundament vi kan bygge både bråk og fordragelighet på.

Et fundament å bygge et mangfold på. Mangfoldet og forskjellighetene som alltid har vært der og som gir oss trøbbel, utfordringer, fargerikdom og kreativitet.

- Så - på årets første dag heier jeg på Kongens tale. Og jeg ønsker deg en god start på 2014.