fredag 10. januar 2014

Fredagstanker - om glasstak og skam


Ja - det måtte nesten handle litt mer om glasstak.

Mange har skrevet klokt, humørfylt og reflektert om glasstak siste uka. Toppdamenes utspill forrige helg har sparket løs en debatt - og debatt er bra. Vi blir - ofte - klokere av å få luftet tankene, brynet argumentene, formulert standpunktene og lest andres refleksjoner.

Mitt nedkortede innlegg sto i Aftenposten på onsdag. Les gjerne også disse:

Linn Stalsberg Ikke bare heltidsarbeid, men hele liv
Irene Halvorsen Glasstaket og hengemyra
Aslak Sira Myre Danse på glasstak

Jeg gjentar det selvfølgelige. Glasstak er usynlige. De må avsløres for å finnes! Det kan alltid pekes opp i lufta og erklæres at "der er det ingenting" - fordi ingenting synes. Dersom alle (eller eventuelt alle som vi synes har greie på ting) sier at hindringer ikke finnes, så skapes et slikt felles bilde av nettopp det usynlige og ikke-eksisterende. Det blir "sant" at det ikke finnes.

Dette er det motsatte av Keiserens nye klær, der var det ingenting, men alle sa at det var noe der, slik at alle trodde at klærne var der. Klærne ble "sanne" fordi alle sa det. Bortsett fra den vesle gutten da, som ikke brød seg om hva alle andre mente....

Og vet du hva som skjer da, når det erklæres at hindringer ikke finnes? Jo, de som allikevel synes at de stanger i noe - de skjønner at dette er bare deres egen skyld. For takene og hindringene og begrensningene finnes jo ikke. Det finnes bare dumme meg som ikke greier dette allikevel, som er så sliten, som er så stressa, som ikke tør, som ikke kan....

Individualisering kan være bra. Det kan være bra å ta tak i seg selv, skjerpe seg, få seg noen nyttårsforsetter, fullføre noen løp og bite noen tenner sammen - eller hva det nå skal være. Individualisering kan absolutt motivere til innsats.

Men individualisering kan også være en slik usynlighetsblindvei. En blindvei som stanser debatt, som stanser refleksjon, som stanser kollektivt ansvar for kollektive spørsmål.

Og på toppen av det hele - så mister vi ikke bare den kollektive debatten (noe som heldigvis ikke skjer, vi står jo på!) - men altså på toppen av det hele så kan denne individualiseringen, ledsaget med latterliggjøring og ynkeliggjøring bidra til reelle hindringer, for individet. Denne hindringen er skammen.

Når det erklæres som en allmenn sannhet at problemene er bare dine. Når det faktisk bare handler om at du ikke greier det du burde greie. Da kan du sitte der med skammen. Og skam motiverer sjelden. Skam låser og holder deg nede. Skam er en reell hindring.

Så derfor holder vi da på - og skriver og mener og mener. Ikke fordi vi er så glade i disse glasstakene. Ikke fordi vi er spesielt opptatt av å sutre over dem heller. (Og heller ikke fordi vi er så opptatt av å skjerme koppekakene, A.G. Solberg...). Og vi er vel heller ikke helt naive barn i gata som peker på det åpenbare, slik som Keiserens lille gategutt gjorde.

Men vi holder på - fordi livet angår oss alle. Fordi vi blir klokere av å lete etter svar og forståelser - enn av å avvise fenomener vi eventuelt ikke selv er rammet av.
Fordi det vi setter ord på, det kan vi kanskje sammen forandre.
Fordi det individuelle også er felles, slik vi alle tilhører fellesskapet. Fordi rettferdighet også handler om å gi anerkjennelse til andre perspektiver enn de som erklæres fra toppene. Fordi de topperklærte sannhetene ærlig talt provoserer. Fordi ingen fortjener skammen i møtet med erklæringene om liv uten hindringer. Fordi livet er så mangfoldig og krevende og rikt at det slett ikke passer inn i slike enkle formler.

5 kommentarer:

  1. .. men hvis begrensningen ikke ligger i individet, hvor ligger de da?

    Jeg synes det er motiverende å vite at jeg kan gjøre mye selv, at jeg ikke må underlegge meg et system eller dras opp av et system jeg står maktesløs overfor. Å gi meg ansvar og mulighet, synes jeg er en bra ting.

    Å være realistisk i forhold til arbeidskapasiteten er min personlig største utfordring. Det handler om MEG - ikke system.

    Hvis man skammer seg over å ikke besitte topplederstilling, har man ikke da en jobb å gjøre med seg selv?

    Hva slags press man opplever tror jeg henger nøye sammen med hva slags miljø man tilhører. Folk med lave ambisjoner, utgjør kanskje et press overfor andre om å ha tilsvarende lave ambisjoner? I mer materialistiske miljøer ligger det kanskje et press på å være oppdatert interiørmessig? Osv

    Det er liksom ikke meningen at alle kvinner skal ha eller drømme om å være toppledere. Mitt inntrykk er at mange kvinner som blir mødre ønsker å jobbe redusert. Hurra for mangfoldet, sier jeg!

    Vi må ikke komme dit at vi ser på mangfold som en trussel, som toplusstre skriver om: http://toplusstre.com/2014/01/08/annerledeslandet-der-alle-er-like/

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror mange begrensninger ligger i individene i den forstand at vi ikke ser mulighetene våre, de realistiske mulighetene våre. Jeg pleier å si at folk er friere enn de tror. Men å fullstendig overse at kulturelle rammer og andre systembegrensninger innebærer hindringer - også ved at de påvirker individenes bilde av sine muligheter - det mener jeg er en hindrende faktor i seg selv. Et - ikke-kjønnsrelatert - eksempel, at de fattige er fattige fordi de er late - en ganske vanlig påstand blant de velstående hvis vi går tilbake i tid.

      Jeg tror få mennesker skammer seg over å ikke være toppleder, det er en misforståelse av hva jeg skriver. Få skal være toppledere. Det lever vi greit med, de fleste av oss.
      Men dersom alt som mislykkes bare er individenes egen skyld, så fratar vi oss som felleskap mulighet til å ta felles ansvar for bevisstgjøring (som individer og som samfunn) og mulighetsskaping (individuelt og systemplan) - og vi deler ut skam. Og skam motiverer sjelden, skam gjør deg liten og lite handlekraftig.

      Og jeg heier også på mangfoldet og de ulike løsningene. Toplusstre skriver godt om dette.

      Slett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)