onsdag 31. august 2011

være sammen


Det er nye dager. Det er mye nytt for de tre små denne høsten - og for oss to store også. Kabaler skal legges og det er mange tråder å nøste i. Det er godt å være en familie. Det er godt å møtes om ettermiddagene rundt middagsbordet og ha så mye å fortelle. Og det er godt å lande med den andre voksne ved stearinlysene på kjøkkenet om kvelden og ha tid. Snakke gjennom dagens veikryss og utfordringer, det tunge og det lette om hverandre. Kanskje rekke å legge noen planer. I hvertfall være sammen.

tirsdag 30. august 2011

en sommer er...


- Ja, det har vært en deilig sommer, sier den positive nabomammaen.

(Jeg blir litt målløs, jeg i mitt svev, bena i løse lufta, tom, kraftløs på begynnelsen av sommeren, deretter full stopp fra 22. juli - men allikevel i full gang for det er man jo....)

- Jo. Det har jo vært mye - også mye deilig.
Vi er flinke til å gripe været - vi tar dagene som det kommer og gleder oss over det enkle. Alle småturene, alle piknikkurvene, badetøyet til tørk hver kveld. Alle måltidene på verandaen. De lange frokostene. De planlagte turene - og de spontane. Den lange fine Danmarksturen. Den rare turen til koia i skogen - bare et par dager etter bomben - underlig å være der inne i skogen, godt -rart. Den store sommerfesten - på den krevende dagen. De mange gode dagene som går i ett fordi de er ganske like og dermed gjør sommeren nettopp til noe langt og godt og deilig. Småpuslerier. Fri....

Her i denne kroken av landet startet vi jo også så tidlig i år. Det var barbeint-vær allerede i april. Det var fantastisk. Det var en annen tid.
Nå er bærene plukket. Eplene står for tur. Bøkene får sine nye fine bokbind. Støvlene er jamt i bruk. Det var en deilig tid.
Og det var tungt. Og rart. Det var som det var. En lever det livet en lever.

Nå er det høst og opprydning. Savn og trøst.

mandag 29. august 2011

takknemlighetsøvelse


Det er mandag. Tomt hus. Kaldt regn. Mange strevsomme tanker.

Det er tid for en dose takknemlighet - for å løfte hodet og se at jeg er så takknemlig for...

- for tre friske barn
- for regntøy
- for ullundertøy og ullvotter - som jeg nå sorterer og får på plass i skuffene igjen
- for stearinlys, alltid. Morgen og kveld. Herfra til de lyse nettene begynner igjen.
- for erteblomstene som fortsatt blomstrer
- for epletrærne som lover mye godt framover. (Debut med bakte epler med hjemmelaget is til dessert i går.)
- for at jeg satte brøddeig tidlig i dag
- for minstemanns store varme koser - "Jeg vil helst være hos deg, jeg Mamma - for da er det så fint!"
- for veslejentas ambivalens - "Jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg vil gifte meg og få barn - eller la være og så bo sammen med deg alltid, Mamma." (Hun er åtte - det er helt greit å tenke noen år til....)
- for første lass med ved lastet inn i kjelleren nå i helga
- for at jeg får være en å stole på i nabolaget
- for at det skal bli mindre regn i morgen
- for mye god strikketid framover
- for en lang lang sykkeltur i går, med store fine eldstegutt og begge foreldrene - da kommer vi langt i høstskogen og bena er sterke og håret flagrer bittelitt under den fornuftige hjelmen ...og jeg er bittelitt ung igjen....





onsdag 24. august 2011

tjernet og sommerminnene


Det er høstregn og småkaldt. Jeg holder på solskinnet fra i går, middag i stormende solskinn på verandaen, unger som insisterer på å gå barbeint en dag til. I dag er det ullsokker.

Og jeg lagrer minnene fra en sommer som føltes kort og krevende - men det var og ble den sommeren det var. Slik er livet.
Og jeg er sterkt takknemlig for de utallige hverdagslige-sommerlige turene våre til tjernet, gjennom skogen, fem sekker, piknikbrød og vannflasker, en veslejente som lærte seg å svømme, en storebror som stupte fra jolla, en mamma som fikk mange svømmekilometre i kroppen, en tålmodig pappa som varmet lillebror og leste samme donaldhistorie omigjen. Hele familien, samme turen, omigjen... Så mange turer at vi ikke vet forskjellen på dem. Da ble det en sommer å ta med seg inn i høsten allikevel.

tirsdag 23. august 2011

Sommermat: Marengsbunn med krem og bær



Det var jo sånn her i sommer - at da den etterlengtede sommerfesten for veslejenta endelig kom - etter et langt års venting - så var det på en dag da vi alle var svimeslått av angst og skrekk. En dag vi ikke kunne heise flagget ute, bare ballongene. Men en bursdagsjente er en bursdagsjente. Åtte år fyller en bare en dag i livet.

Og jammen var det godt for alle store og små som samlet seg i huset vårt den dagen - å møtes, snakke, leke, være sammen - om det gode. På en slik dag. Da vi trengte hverandre mer enn noensinne.

Med gluten- og melkeintoleranse i familien har dette blitt vår beste festkake for de store anledningene: En stor marengsbunn med sjokoladebiter - og fylt med melkefri krem og friske bær. Denne vokste seg så stor at intet kakefat strakk til her i huset.... stekeplata fikk duge...
Slik:
Seks eggehviter - pisk stivt
Pisk gradvis inn 300 g sukker.
Tilsett en halv plate melkefri sjokolade hakket i biter, litt bakekakao, og en teskje balsamico.
Lag en sirkelformet kake på bakepapir. Stek på 150 grader i ca 75 min. La stå i ovnen med døren åpen mens den kjølner.

Til servering: Pisk for eksempel Odense Erlet (eller vanlig krem - hvis du tåler det). Øs på med friske bær.

La det bli en god dag!

- utpå prærien!




Det sitter en cowboy på sofa-armlenet. Med hatt og lasso og for full cowboy-sang. En av stolene er i stor fare for å bli fanget av lassoen. To skolebarn er i gang med sitt - pappakjæresten også. Mamma må ha jobbetid på pc-en - det er tenking, skriving, streng sensor og ymse frister. Men tenk så heldig jeg er at det er en liten cowboy som vil være her også i dag - og frisker opp i tilværelsen for skrivemammaen. Innimellom legger vi et puslespill eller gjør husmorgreier som å vaske litt og sånn. Og koker kaffe. Eller fanger en hai med ullteppet. Og øver litt på bokstavene. I tilfelle noen skulle bekymre seg for at denne femogethalvtåringen skulle mangle noe i å forberede seg på skolestart om et helt år, bare fordi han er litt hjemmecowboy innimellom og ikke fulltidsbarnehagebarn...

Og det litt seriøse her - i tillegg til takknemlighet over å kunne berette om en god formiddag for skrivedamen og cowboygutten - altså barnehagedebatten:

- Barnehagelandskapet og barneomsorgslandskapet for barn under skolealder i Norge er totalt endret på de siste ti årene. Dette er blant annet knyttet til et "nytt" normalitetsbegrep der "alle" voksne jobber fullt utenfor hjemmet og "alle" barn går i barnehage. ("Alle" er jo naturligvis aldri alle i virkeligheten - men det er dette som blir regnet som det normale - vi som innretter oss annerledes er dermed regnet uvanlige unntak...)
- Barnehager er bra - stort sett.
- MEN - det betyr ikke at alle barn være fulltid i barnehage, hver dag fra før de kan gå til de går inn skoleporten...
- Barnelivet kan og bør inneholde så mangt. Det er mange måter å ha et småbarnsliv på som skaper gode dager, god utvikling, sosialisering og alt det andre som hører med. Begrepet om det normale - eller ideelle - barnelivet bør igjen utvides til å omfatte et større mangfold.

(Cowboyliv på sofaen mens mamma skriver for eksempel...)

Ha en fin dag!

fredag 19. august 2011

tid for ettertanke


Høsten kommer nok. Enda håper jeg på dager i shorts og badeturer til tjernet. Joda. Men høsten og ettertenksomhetens tid er også på tide.
Værsåsnill - alle aviser som skal selge og selge hver dag: Vi vil gjerne ha noe ro og oversikt og ettertenksomhet også. Gi rom for kronikker og analyser og tenkning. Ikke hver dag nye teorier om hvilke feil politiet kan ha gjort den 22. juli.

For meg som ikke er "personlig rammet" - selv for meg - en vanlig mamma og avisleser og samfunnsmenneske - har den siste ukas heksejakt på feil og syndere vært uutholdelig! Jeg har følt grunnen svikte under meg. Noe av det viktigste jeg har fortalt barna mine etter 22. juli var at politiet kom så fort de kunne og fanget den slemme mannen. Har jeg løyet for barna - kan vi egentlig ikke stole på politiet? Bildene og navnene til alle ungdommene har flimret for øynene for meg hver natt.
Hvordan kan det da være for dem som er midt i sorgen og smerten og savnet!

Alt skal fram. Alt skal etterforskes. Og vi skal få svar. Ja. Men alle spørsmål og bilder settes på alle forsider hele tida?
I går ble nye svar og nye detaljer for forløpet i politiaksjonen den 22. juli lagt fram. Mer informasjon om intens og ekstrem innsats i en helt ekstrem situasjon.

Skal vi leve med dette ekstreme og dette enorme tapet, så må vi også stå sammen slik vi gjorde de første dagene. Mot det onde. I den forferdelige historien her er det èn gjerningsmann som står tiltalt. Ugjerningen er hans skyld.
Politiet og alle andre redningsmannskaper er "oss" - i kampen mot det onde. Vi kan alle alltid bli bedre. Sammen.

torsdag 18. august 2011

Sommermat: Feta-dip

Supergodt! Passer til "alt" av sommermat. Inspirert av dette - men stort sett litt mer en dæsj sånn og sånn ettersom hva jeg har...
Altså noe sånt som dette:
Fetaost (en bit, ikke sånne terninger på glass...)
God olivenolje
Presset sitron
Salt og pepper
Hvitløk
- press og visp sammen.
Hell litt olivenolje over ved servering og dryss friske urter over. Her blir det ofte oregano og gressløk fra hagen..


tirsdag 16. august 2011

noe som varer...?


"Jeg håper det varer."
- Sa vår kloke og sindige nabo noen dager etter 22. juli. Vi snakket om rosetogene og talene og samholdet som folk hadde møtt dette skrekkelige med. Det ville nok aldri falle min sindige nabo å gå i et rosetog - eller lignende - men dette samholdet og dette verdifundamentet som disse dagene var gjennomsyret av - det gjorde inntrykk.

- "Men det er det jo vi som er med og påvirker". Sier jo vesle jeg.

En kan ikke bare håpe på samfunnsutvikling og folkets verdisyn og samhold og bevissthet. En må - "gå inn i sin tid" - og ta del og stå - tydelig og oppreist for det en står for. Ikke håpe. Men velge og delta.
Snakke med naboene. Snakke med barna. Skrive og lese. Stemme i valget. Og gå i et tog nå og da.

mandag 15. august 2011

rosenes tid


Det første sjokket var voldsomt. Så kom alle enkeltberetningene. Men mest av alt kom reaksjonen i folket. Alle rosetogene. Fabian Stang, Jens Stoltenberg, kronprinsen og alle andre tale- og tenkeføre som klarte å si det store og rette og samlende der og da. Da var jeg så takknemlig - for at det var slik vi - det store "VI" - oss alle sammen, SAMMEN - møtte dette skrekkelige. Og vi sang Til ungdommen og vi gråt.

Og så er vi i en fase nå - der media ser det som sin oppgave å berette og vise hver minste ting om ugjerningsmannen. Der beretningene om det som ikke skled på skinner under aksjonen kommer fram. Om båter og helikoptre. Om mulige feil. Det er knapt til å holde ut. Hvordan kan det være for dem som er direkte berørt!

Alt hører med i etterforskningen. For all del.
Men ikke la oss miste rosetogene, fellesskapet, de første talene, visjonen om å ta vare på skjønnheten og varmen! Ikke la oss glemme disse første felles reaksjonene etter alt det forferdelige.
Vi trenger fortsatt dette løftet over det hele for å mestre hverdagen etter 22. juli.

søsken


Det er her hjemme og i familiefellesskapet på felles turer at søskenlivet leves. Vinterhalvårets dagligliv med ulike klassetrinn, barnehager, trening, kor og venneliv innebærer mye tid hver for seg - (og så nyter vi de gode møtene til middagene når alle har sitt å fortelle, og de lange helgefrokostene når dagen ligger lang foran oss.)
Men det trengs felleskapstid. Det må finnes nok av hjemmetid og familietid slik at søskenlivet kan leves. Med sin krangling og megling og smellende dører og "det var ikke meg". Men også med alt sitt gode - dele, lære, leke, leve sammen. Det er kos og kaos så det holder.
Det er en liten søskenflokk vi har her - tre småtroll som gror til. Men dette ønsker jeg så veldig for denne gjengen - at vi skal gi dem god tid til å være en gjeng sammen. Tid til å lære å leve sammen.

Bildet er fra forrige uke - da alle gutter var på sine prosjekter rundt omkring og vi jentene styrte hjemme - og for eksempel hadde nydelig sykkeltur i skogen. Alene med bare ett barn gir gullkantede muligheter for dype samtaler og kos og opplevelser.

Søskentid gir annet gull. Bra!

- ha en god mandag med menneskene dine!

søndag 14. august 2011

tårer og regn

Sommeren fikk sin bråstopp 22. juli. Alt stoppet opp. Frys bildet.

Samtidig går dagene. Det er en styrke å ha små barn som glemmer fort og trenger tilstedeværelse.
Men nettene gir våketid og skremmebilder og nye tårer. Så kommer en ny dag. Godt å ha en skog å gå i. En regnfull, mystisk, grågrønn urskogs-skog - med spennende huler - et fiskevann - rød gjørme - følelsen av høst....






fredag 12. august 2011

verdens beste badeland!


Det vet nemlig vi hvor er. Ved koia "vår" i skogen, turistforeningshytta som vi har gått til nå for tredje sommer på rad. Der vi bygger kvisthytter og fisker og drikker dårlig kaffe og spiller kort og har spennende møter med dyr på beite.
Det ble tur i år også. Og bekken med alle sine små stryk og kulper var frydefull og fantastisk for barnelek i solskinnet.

Verdens beste badeland - slo vi fast. Og ble noen timer til....


torsdag 11. august 2011

...gråte min sang


Veslejenta ønsket seg en annen godnattsang i kveld - så ble det Skjæråsens Danse mi vise, gråte min sang. Den har fire lange gode vers, det er god tyngde i ord og rytme, den er god å synge og god å lytte til på hodeputa, selv om den ikke er lett å forstå for de små....

- Hva handler den egentlig om, Mamma?

Den handler om at noe i livet er godt og noe er vondt og vanskelig.

Iblant kan visa danse - ofte må sangen gråte. Det er det livet vi får leve.

Vinden blæs synna, og vinden blæs norda,
lyset og skuggen er syskjen på jorda.
Sommarn er stutt, og vintern er lang.
Danse mi vise, gråte min sang.

Innunder yta glir moldmørke årer.
Blåveisen blømer i gråbleike vårer.
Livstrua bryt gjennom tele og tvang.
Danse mi vise, gråte min sang.

Friarar er vi, om vona er lita.
Nynn om a Berit, så får du a Brita.
Drøm på din sten at du sit på et fang.
Danse mi vise, gråte min sang.

Somme er fattige, somme er rike.
Bare tel slutt er vi jamsis og like.
Vegen er lystig, og vegen er vrang.
Danse mi vise, gråte min sang.



onsdag 10. august 2011

skjermet fra det onde?


Med så små barn som jeg har, framstår en slags merkelig skjerming mot det verste - nå for tida. Det handler ikke først og fremst om at vi voksne skjermer dem. Vi forsto tidlig på ettermiddagen den 22. juli at dette måtte vi innlemme barna i - varsomt -men det måtte gjøres. Med marerittet på Utøya ble formidlingsutfordringen større, men også dette måtte de få høre om - hver på sitt vis. Vi gjemte avisene i flere dager, lot ordene våre få stå for formidlingen. TV foregikk bare etter leggetid. Og vi understreket dette - at når noen gjør noe så galt er det ekstra viktig at vi andre viser at vi står for det gode, for eksempel gjennom å bidra til et hav av blomster og lys i sentrum.

Rett som det er snakker vi om det. Det er et synlig tema blant oss. Men - så kommer denne skjermingen som livet med en gjeng små faktisk gir - det er så mye annet som intenst drar oss med også. Det skal svømmes og sparkes fotball og mases om tannpuss og henges opp jakker og drømmes om et legobyggverk en ønsker seg. Og visst er alt annet smått - uendelig smått i forhold til det onde og skrekkelige. Men det er noe med alt dette små som tross alt fyller dagene. De små er ikke fylt av det skrekkelige, de husker det innimellom - men så er de plutselig fylt av noe annet. Og gir oss voksne også en hvile i at det fortsatt trengs hverdagslige aktiviteter og megling mellom små kranglefanter og en ny runde i vaskemaskinen og kanskje pannekaker i dag...

Venner med ungdommer i huset har det helt annerledes. Der er det ingen skjerming. De kunne vært der. De var der. Eller en i klassen eller i koret var der. En overlevde. En ikke. Alle har begravelser å gå i og intens smerte å leve med og bilder og forestillinger av timer i frykt og skrekk som de må leve med. 5-600 ungdommer fra hele landet var på Utøya. Så godt som alle ungdommer i landet mellom 15 og 25 og dermed også familiene deres har en forbindelse til en eller flere som var midt i dette. De er direkte berørt. Det gir et helt annet liv og en helt annen dimensjon til "før" og "etter". Som en venninne med tre ungdommer i denne alderen sa - "Det er dette alt har dreid seg om siden".

Vi skal være sammen om dette. Vi som ikke er direkte berørt - og som kanskje også får denne formen for "skjerming" gjennom barnas behov for fotballsparking og høytlesning - vi må se hvordan vi kan ha noe ekstra å gi i denne tida.


tirsdag 9. august 2011

jentedager


Denne uka er det vi jentene som steller hjemme. Den nybakte åtteåringen og underveismammaen. Lillebror er i sving med et nytt liv i naturbarnehage - og det krever sitt, Storebror lærer mangt og meget og skaffer nye bekjentskaper på sommerskolen, og underveispappaen han tjener til livets brød. Vi her hjemme baker livets brød og jammen har ikke underveismammaen også nesten altfor mange oppdrag å sjonglere nå plutselig, sånn innimellom brødbakst og barnehageinnkjøring og gummistøvelinnkjøp og bringebærplukking og forberedelser til barneselskap og slikt noe. Men det er jo moro, da. Oppdrag liksom! Skal visstnok være betalt også. Jeg leser og skriver og leverer og fikser og ordner. Og henter tidlig og plastrer knær og hører spennende beretninger når mannfolkene kommer hjem fra den store verden. Og det er en god følelse å kombinere jobb, hjem og unger og alt sånn omhverandre.

Og åtteåringen - hun har det så koselig forteller hun. Det er fred og ro i huset, ingen brødre å krangle med. Tid for å lese, legge tusenbrikkerspuslespillet, rydde i dokkestua, ha lunsj alene med mamma. Og så tar vi oss noen fine turer - minst en hver dag. Det er gode og mangfoldige sommerdager i sol og regn.

Bildet er fra avslutningen av en annen tur tidligere i sommer. Få alt oppi fem sekker igjen i det vi forlater koia i skogen for denne gang....

mandag 8. august 2011

Sommermat: Piknikbrød


Sommerens store piknikslager i år: Glutenfritt piknikbrød - kan deles av alle i familien - og nytes nybakt hver eneste dag. Enkelt og greit å røre sammen litt sånn innimellom en lang frokost og andre formiddagssysler....

Stort sett gjorde jeg slik:
Ca 400 gram naturlig glutenfritt mel fra Finax (det er stort sett det jeg bruker til all mellomgrov bakst...)
1 pose tørrgjær
bittelitt salt
etpar never glutenfri havregryn
litt sesamfrø
2-3 ss olivenolje
passe mye passe lunket vann til en passe løs deig

Kjør lenge i kjøkkenmaskin.
Heves.
Smøres ut over bakepapir på stekebrettet. Bruk for eksempel slikkepotten til å smøre med.
Heves igjen....
Olivenolje dryppes over, - og så strør vi med det vi har lyst på - maldonsalt, sesamfrø, noen delte oliven og tørket timian er det mest populære her....

Så steker vi et kvarters tid - og ruller over med pizzakniven og putter hele den nybakte haugen med godt brød i piknikkurven og rusler avgårde. Vannflasker, noen nye gulrøtter eller tomater - enkelt og greit - holder helt til middag.

Noen andre varianter i sommer var med småbiter av spekepølse og biter av melkefri ost (joda, vanlig ost er selvfølgelig bra for de som kan...), altså en "nesten-pizza" - eller en kakevariant med kanel, kardemomme, rosiner og litt sukker inni og oppå. Men "saltbrødet" er aller best og enklest...

Sommeren er her fortsatt. Fortsatt tid for gode piknikurver og utflukter.

søndag 7. august 2011

alle monner drar



Noen trenger deg. Noen trenger det du kan bidra med. Mine sommerferiebarbeint-unger lager butikk utenfor hageporten. Det selges saft, skjell fra stranda, leker man har vokst fra, blomsterbuketter fra hagen - og man kan til og med bli spådd av min åtteårige datter. Det er sommerstille - men en og annen kunde dukker da opp. En snill nabo betalte tidobbelt pris for femåringens saft, og så lot han saftselgeren selv få drikke det opp - tenk det, du...

- Og pengene - de går til de barna som trenger det i Afrika. For det er mange som ikke har mat, vet vi.

Beløpet barna samler, inn dobler vi voksne - og sender videre til Redd Barna.

tirsdag 2. august 2011

hver dag?

Rytmen. Det daglige. Det som skjer hver dag. Verdien og tyngden og roen ved dette. Dag etter dag. Verdifullt og rolig. For det er jo også så unikt og enestående disse få få ukene med sol og varme og lange lyse kvelder og badevann som frister... Jeg suger til meg. Vil få mest mulig ut av denne korte korte lyse tida.
Vil gi ungene mine mest mulig også av dette dyrebare. Mest hverdagslighet riktignok. Lange morgener. Barbeint. Bærplukking. Bading i tjernet. Ligge i graset og lese. Fiske. Sandaler. Sykkelturer. Spise alle - nesten - måltider ute. I blant noen unike strålende opplevelser, turer utenom det vanlige. Men mest hverdagssommerdager.

- Men må vi bade hver dag?!

(Ja - hvis vi kan - for plutselig er det over. Plutselig er det september og ti grader. Jeg holder ikke ut tanken. Orker ikke. Må fylle opp med flere svømmerunder og solskinnsbare armer og morgenstunder på trappa og badevåte unger som tulles inn i håndklær... Tviholder på den barbeinte tida og grusen i gangen. Slik er mammaen din. Du er deg. Men slik er jeg.)
(Så kan en nybakt åtteåring bli en storsvømmer på en sommer - og storebroren kan ro rundt i jolla og stupe baklengs. Hver dag - gjerne!)

Derfor


Sommerbiltur i øsende regn. Vindusviskerene på fullt.

- Hvorfor er det vindusviskere foran, Pappa?
- Så jeg skal kunne se når jeg kjører.
....
- Åja,.Det er derfor det er vinduer foran på biler også.

Lillebrors visdom er uendelig!


-

mandag 1. august 2011

bare såvidt begynt....

Slik føles det litt. Kan det være august allerede! Denne sommeren - vi har da akkurat begynt! Akkurat begynt, kjent de første solstrålene og svømmetakene. Og kommet inn i rytmen. De rolige morgenene. Tekanne først - og så kaffe på trappa. En lang dag foran oss. Sammen.

De aller beste sommerdagene, de uten annet program enn å pakke fem små ryggsekker til fem rygger - rusle gjennom skogen, plukke med bær og sopp på veien - og så bare være der ved tjernet, svømme, lese, klatre i et tre, spise piknikbrød og glemme tida. Det samme - nesten det samme-men-det samme... - hver dag.

Pappakjæresten er på jobb igjen. Sola skinner. Snart pakker vi fire sekker og rusler gjennom skogen. Sommeren er her fortsatt. Alvoret, sola, gleden og sommeren.



Her er alvoret. Youngstorget denne helga. Høyblokka i regjeringskvartalet bak oss. Fontenen er full av blomster. En mamma som kjemper med tårene. En by og et land som ikke lot seg bombe til samenbrudd. Byggekranene er reist og blomstene omkranser byen. Det er mye å snakke om denne sommeren.