Med så små barn som jeg har, framstår en slags merkelig skjerming mot det verste - nå for tida. Det handler ikke først og fremst om at vi voksne skjermer dem. Vi forsto tidlig på ettermiddagen den 22. juli at dette måtte vi innlemme barna i - varsomt -men det måtte gjøres. Med marerittet på Utøya ble formidlingsutfordringen større, men også dette måtte de få høre om - hver på sitt vis. Vi gjemte avisene i flere dager, lot ordene våre få stå for formidlingen. TV foregikk bare etter leggetid. Og vi understreket dette - at når noen gjør noe så galt er det ekstra viktig at vi andre viser at vi står for det gode, for eksempel gjennom å bidra til et hav av blomster og lys i sentrum.
Rett som det er snakker vi om det. Det er et synlig tema blant oss. Men - så kommer denne skjermingen som livet med en gjeng små faktisk gir - det er så mye annet som intenst drar oss med også. Det skal svømmes og sparkes fotball og mases om tannpuss og henges opp jakker og drømmes om et legobyggverk en ønsker seg. Og visst er alt annet smått - uendelig smått i forhold til det onde og skrekkelige. Men det er noe med alt dette små som tross alt fyller dagene. De små er ikke fylt av det skrekkelige, de husker det innimellom - men så er de plutselig fylt av noe annet. Og gir oss voksne også en hvile i at det fortsatt trengs hverdagslige aktiviteter og megling mellom små kranglefanter og en ny runde i vaskemaskinen og kanskje pannekaker i dag...
Venner med ungdommer i huset har det helt annerledes. Der er det ingen skjerming. De kunne vært der. De var der. Eller en i klassen eller i koret var der. En overlevde. En ikke. Alle har begravelser å gå i og intens smerte å leve med og bilder og forestillinger av timer i frykt og skrekk som de må leve med. 5-600 ungdommer fra hele landet var på Utøya. Så godt som alle ungdommer i landet mellom 15 og 25 og dermed også familiene deres har en forbindelse til en eller flere som var midt i dette. De er direkte berørt. Det gir et helt annet liv og en helt annen dimensjon til "før" og "etter". Som en venninne med tre ungdommer i denne alderen sa - "Det er dette alt har dreid seg om siden".
Vi skal være sammen om dette. Vi som ikke er direkte berørt - og som kanskje også får denne formen for "skjerming" gjennom barnas behov for fotballsparking og høytlesning - vi må se hvordan vi kan ha noe ekstra å gi i denne tida.
Godt skrevet! Nå har jeg lagt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, kanskje poster jeg det på Facebook http://www.facebook.com/lesernesvg også :-)
SvarSlettGodt reflektert.
SvarSlettDet utfordrende er å gjøre dette på barnas premisser. Snakke ved behov, men ikke presse. Jeg har merka at vi voksne har hatt et stort behov for å snakke også, og det har vært godt å snakke, snakke, snakke.
Flott at vg snappa opp innlegget ditt.
Takk for et klokt og godt blogg innlegg- Våre barn er verdens viktigste og bør selvsagt skånes fra de verste scenene. Våre barn er framtiden, de skal en gang styre landet, da er det viktig at vi gjør det vi kan for å legge til rette for dem, så de kan ta kloke og riktige valg engang inn i framtiden-
SvarSlettHer er noen ord jeg skrev om det samme tema for bare noen dager siden.
http://www.vargas12.com/2011/08/anders-behring-breivik-utoya-22-juli-2011/
Takk for meg
Vargas
Vi bør ikke tenke bare nå. I den akutte fasen er mange oppmerksomme, men ettersom tiden går er det mange som fjerner seg. Livet tar tiden.
SvarSlettDe som er direkte berørt vil trenge hjelp i lang tid, men jeg tenker også på dem som blir retraumatisert, som har liknende bakgrunn. Det er mange fellesskapet ikke automatisk tenker på. Jeg tror at det viktigste vi som ikke er direkte berørt og som ikke kjenner noen som er det, kan gjøre er å være åpne og oppmerksomme på hvordan andre har det. Gi penger til f.eks Røde Kors, leger uten grenser, stille opp som frivillig på ungdomsarrangementer, stemme, gå natteravn og generelt engasjere oss i lokalsamfunn og storsamfunn. Det er det vi trenger: Engasjement, empati og fysisk og mental tilstedeværelse for menneskene rundt oss. Ikke alltid enkelt, det er lettere å bare snakke om det.
Jeg tenker også at vi ikke skal ha dårlig samvittighet for å være glad i livet og leve som vi gjorde før.
Jeg har skrevet flere innlegg om sorg, reaksjoner og kommunikasjon etter Utøya/regjeringskvartalet:
http://lammelaartanker.wordpress.com/2011/07/24/omtanke-for-etterlatte-og-parorende/
og andre som står under kategorien Samfunn og meninger. Les gjerne.
Godt skrevet. Og riktig. Barna forstår så mye, og det er viktig at vi ikke tier. Men samtidig må de minste skjermes. Her går hverdagen litt eller litt tilbake til det "normale". Men samtidig snakker vi fremdeles mye om det som har skjedd - med de små, og med han som er stor. For spørsmålene er der. Bildene i hodet, likeså.
SvarSlettTakk til dere som har lest og kommentert. Dette er et felt for å trå varlig - både i forhold til egne barn og unge - og i forhold til andre berørte som er i andre situasjoner enn en selv er i. Men vi er I dette alle sammen, og de andres sorg og smerte og vår alles frykt og forskrekkelse er noe vi må leve med.
SvarSlett