"Jeg håper det varer."
- Sa vår kloke og sindige nabo noen dager etter 22. juli. Vi snakket om rosetogene og talene og samholdet som folk hadde møtt dette skrekkelige med. Det ville nok aldri falle min sindige nabo å gå i et rosetog - eller lignende - men dette samholdet og dette verdifundamentet som disse dagene var gjennomsyret av - det gjorde inntrykk.
- "Men det er det jo vi som er med og påvirker". Sier jo vesle jeg.
En kan ikke bare håpe på samfunnsutvikling og folkets verdisyn og samhold og bevissthet. En må - "gå inn i sin tid" - og ta del og stå - tydelig og oppreist for det en står for. Ikke håpe. Men velge og delta.
Snakke med naboene. Snakke med barna. Skrive og lese. Stemme i valget. Og gå i et tog nå og da.
Jeg er så enig. Det var nok mange som gjorde ting "de ikke pleier" etter 22.7. Godt å se.
SvarSlettSamtidig er det alltid noen og noe som ikke forandrer seg, engasjerer seg... og bøllene har også fått sol og vann i sommer og uengasjerte foreldre er ikke glade i høsten og er slitne før skolen har begynt for alvor.
Min familile føler oss ganske små i dette lille landet, vårt lille miljø hjemme og glade skolestarttider ble dessverre som fryktet, men hvor vi håpet så inderlig at vi skulle vi skulle ta feil.
Det er barn som ikke blir snakket med, korrigert, stilt forventninger til. Vi har alle et ansvar - det går nemlilg utover noen hvis barn og mennesker blir oversett og ignorert og ikke gitt oppmerksomhet.
Hei, Jeg skjønner at du har opplevd tøffe ting i det siste, Siri - og jeg har lest og kommentert inne hos deg. Lykke til! Vi har lov til å være tiger-og-løve-mammaer og beskytte våre små. Stå på!
SvarSlettJepp, vi får håpe det varer. Det har jo vært flott å se hvordan denne tragedien har blitt takla av de fleste.
SvarSlett