tirsdag 31. august 2010

forsørgelsesdebatten - langt framme i panna!


Mange temaer vaier i vinden. Et av temaene i den norske offentligheten denne høsten er tydeligvis hjemmeværende voksne (kvinner...) og politiske og forskningsmessige synspunkter på dette tilsynelatende merkelige fenomenet. For noen uker siden hadde Dagbladet følgende oppslag – "Kvinner vil forsørges". Dette bygde på en undersøkelse foretatt på oppdrag av et rekrutterings- og bemanningsfirma som tidligere hadde lagt fram en pressemelding med en like slagkraftig overskrift "Ny arbeidsmarkedsundersøkelse: Lei likestillingsdebatten – vil forsørges."

Den oppmerksomme leser vil allerede nå se at det her vrimler av kompliserte begreper som framstilles som enkle og greie å lempe opp i en overskrift og lage oppsiktsvekkende påstander av. For nå er det liksom sagt: Norske kvinner vil forsørges. - Og så kan en gå i gang og mene noe om det, uten å se nærmere på underlagsmaterialet og begrepsbruken. Og det gjorde de i Dagbladet, der ba de en svært erfaren kvinnelig arbeislivsforsker om å kommentere undersøkelsen – og det får en sannelig si at hun gjorde. Her kommer noen artige sitater fra Dagbladets artikkel:

« I stedet for å trekke seg tilbake og kapitulere bør de organisere arbeidet sitt slik at det blir enklere å kombinere begge deler. Når de velger å hoppe av karrieren og prioritere familien, har de på mange måter satt seg selv på sidelinja. De risikerer både å bli kjedeligere diskusjonspartnere for mennene sine og å sette seg selv på sporet til skilsmisse og en karriere som minstepensjonister, sier hun.»

«Det er utrolig lite framtidsrettet å tenke på den måten. Mange kvinner er nødt til å skru om mentalt og skjønne at det å jobbe og bli slitne ikke er farlig. De må ha dette langt framme i panna.»

«Hun tror mange menn synes det er urettferdig hvis kvinner ikke tar sin del av utearbeidet. - De synes kvinner bør yte sin skjerv og delta i arbeidslivet på lik linje med menn. Det finnes nok mange menn som også kunne tenke seg å jobbe mindre og være mer hjemme med barn, men de setter ikke karrieren sin til side av den grunn, sier Afi-forskeren.»


Og så har vi kontrasten da, - ut fra hennes egen undersøkelse av kvinner i lederstillinger, altså de som tydeligvis «får det til» - eller hva nå dette skal bety:


«- Dette er kvinner som ikke har prioritert vekk familien, men som har ønsket seg begge deler - både barn og lederjobb.»

"Vi snakker om kvinner som sier ja takk, begge deler - og får det til. De omtaler familien sin som en ressurs og kilde til energi, og opplever den ikke som en belastning, sier Amble."

Ja, ja, får man si.

Som med alt her i livet så er det mange måter en kan nærme seg denne forskningspresentasjonen på. For den er ganske oppsiktsvekkende. Og vi trenger ikke falle i fella med å bli rent personlig og argumentere ut fra våre egne liv. Vi har alle liv, unike, enestående virkelige liv. Med valg og begrunnelser og ulike syn på hva som er verdifullt . Forskerdamen på AFI, som er bedt om å kommentere undersøkelsen, kan ikke forholde seg til alle oss, men må naturlig nok forholde seg til generelle begreper og statistiske framstillinger.

Men kanskje hun skulle holdt seg til nettopp det?


For noe av det oppsiktsvekkende her er

a) hvordan hun leser undersøkelsen

b) hvordan hun tolker forskningsresultatene opp mot en ekstremt ensidig norm

c) egen ahistoriske tilnærming (som historiker må jeg jo alltid ta den kommentaren!)

d) det forskningsetiske betenkelige ved måten informantene i undersøkelsen omtales på

e) bruk av begreper

f) og så noe forunderlig til slutt, hvordan arbeidslivsforskeren ut fra alle disse merkelige aspektene, rett og slett går glipp av noen funn og poenger som faktisk kunne vært interessante!

Så tar vi punkt for punkt

a) Hvordan undersøkelsen leses

Det er så vidt jeg kan se – ikke 6 av ti kvinner som vil «bli forsørget» (se mer om begrepsbruk nedenfor) hele tida, hele livet! Det er snakk om at av kvinner i en viss aldersgruppe så er det en god del som kunne tenke seg å jobbe redusert for en tidsavgrenset periode i livet. I tillegg så mener både kvinner og menn at det er faser av livet, for eksempel småbarnstida, da de ikke synes at to fulle jobber for de voksne er ideellt. Det er rett og slett noe helt annet enn at "kvinner vil bli forsørget."

b) Ensidig norm. Hvem har sagt at antall kroner og antall lønnede arbeidstimer er det eneste verdifulle her i verden? Eller hvem har sagt at det er bare lønnet arbeid som er "arbeid", bare lønnet arbeid som krever en innsats, som en blir "sliten av" (som det tydeligvis er viktig å bli....). Hvem kan si at en småbarnsfamilie med tre barn under fem år, har det beste livet med 2 ganger 100 prosent stilling, for ellers er det latskap og unnasluntring og for lite slitne voksne ute og går.....??

Hvor rike skal vi bli i dette landet før penger kan slutte å være alle tings målestokk?

c) ahistorisk tilnærming.

Det er ikke historiens og utviklingens endelige og lykkelige sluttfase vi lever i. Ulike tidsfaser avløser hverandre, ulike måter å leve i familieliv og parforhold har avløst hverandre gjennom tidene. Vi har ikke den endelige løsningen "nå", det har ikke arbeidslivsforskeren heller. Selv om mange av oss har god utdanning og barnehagetilbudet og sfo-tilbudet er godt utbygget, så er det fortsatt ikke èn løsning for alle i alle faser av livet. Det har vært mange måter å gjøre ting på tidligere. Det er det fortsatt.

Ingen kan sette det opp som et utvetydig ahistorisk mål at alle voksne skal være ute i full jobb uansett livssituasjon og omsorgsansvar. Det er så mange slags innsats som kreves i et liv. Vi gjør så godt vi kan. Ikke alt vi driver med fra morgen til kveld er betalt og prestisjefylt - men det betyr ikke at det er preget av latskap og unnasluntring heller.

d) Omtale av forskningsobjekter/informanter. En kan jo lure, hvilke andre grupper av mennesker i det norske samfunnet ville forskerdamen synes at det var akseptabelt å omtale på den måten hun omtaler hjemmeværende kvinner eller kvinner med ønske om redusert stilling på i denne artikkelen. Ikke asylssøkere eller arbeidsløse somaliske innvandrere i hvertfall, da hadde det blitt ramaskrik om noen sa at de " er nødt til å skru om mentalt og skjønne at det å jobbe og bli sliten ikke er farlig. De må ha dette langt framme i panna." !!

Eller at de blir så uinteressante å snakke med at de kommer til å bli skilt?!

Muligens er det en aksept for slik sjikanerende omtale av for eksempel unnasluntrende ungdommer som ikke møter opp til eksamen, - men allminnelig høflighet burde hindret det også.

Det etisk betenkelige her i forhold til informantene i undersøkelsen er at en haug mennesker har stilt opp i en undersøkelse og svart på spørsmål om sine egne synspunkter og sitt eget liv, og deretter blir nødt til å lese en framstilling av at de rett og slett er late og uinteressante for både menn og arbeidsliv.

e) Forsørgelsesbegrepet.

Omtrent dette spørsmålet er tydeligvis blitt stilt til både kvinner og menn i undersøkelsen: "Er hjemmeværende eller deltidsarbeidende kvinner heldige dersom de har en mann som tjener nok til å forsørge dem". 56 % svarte ja. Flest kvinner og arbeidstakere under 35 mente dette. (Ble det motsatte spørsmålet stilt? - om menn er heldige dersom kona tjener bra?) Det er viktig å huske at forsørgelsesbegrepet er ikke er et ensidig økonomisk begrep. Den norske ekteskapsloven fra begynnelsen av forrige århundre vektla den gjensidige forsørgelsesansvaret i et ekteskap; det å tjene penger og det å ta vare på hus og hjem var likeverdige ytelser som begge deler ble sett som nødvendig for å ivareta et hjem og en familie. Mann og kone var begge forpliktet på dette gjensidige ansvaret. Dette var en historisk viktig begrepsmessig oppjustering av datidens kvinnearbeid som likeverdig som mannens tradisjonelle inntektsbringende innsats.

Altså: Forsørge betyr ikke ensidig å tjene penger til dem som "gjør ingenting" der hjemme. Familieliv er laginnsats. En fordeler innsats. Noe gir penger, noe gir tid, noe gir mat, noe gir ro til småbarn. Tilsammen er det et liv, og vi deltar alle sammen - det er å forsørge hverandre - sørge for hverandre. Dette så lovgiverene for mange mange år siden - har vi mistet den innsikten nå i vår velstand? Her "misser" både spørreundersøkelsen og kommentator-damen.

f) Andre ting som kunne vært artig.

Jeg er forsker selv. (Uten lønn for tida - men med masse interessant å drive med og i tillegg så kan jeg altså produsere noen ikke-økonomiske verdier på hjemmebane - men nok om det...). Hvis jeg finner noe uventet - eller noe som strider mot slik jeg trodde folk tenker - eller noe annet oppsiktsvekkende i forskningsmaterialet mitt - eller i noe noen andre har gjort - så er det jo lurt å se dette som et innspill som kan gi økt innsikt. Se at her er det noe jeg ikke har forstått før. Her ser det ut som om folk tenker annerledes enn jeg har tenkt. OG så som forsker prøve å forstå mer. I stedet for å sette seg på sin superhøye hest og slå fast at folk er late og uinteressante. Det må da være mye mer interessant å finne ut mer om hvorfor mange unge både menn og kvinner tenker annerledes om hjemmetid - enn kanskje arbeidslivsforskeren trodde - enn å bare slå fast at alle "tar feil og må ta seg sammen!" (Kanskje være åpen for at folk som er en generasjon yngre har andre ideer, andre verdier, - og så finne ut av dette - i stedet for å fordømme... - jeg bare spør...)

Kanskje ikke alle - menn eller kvinner - bare er opptatt av antall kroner og ansennietetsår og lederverv og pensjonspoeng. Kanskje ikke alle først og fremst er opptatt av seg selv heller - selv om forskerdamen kanskje mener at de burde være det...? Kanskje en kan tenke seg at en del - kvinner og menn - under en viss alder, dvs i den alderen hvor det er en del småbarn rundt mange av oss - har et ganske stort fokus på nettopp barna, at de vil ha tid til småbarna de få, få åra det varer? At ikke all lykke i livet ligger i full barnehagedekning og lederjobb. At det nettopp ikke ses på som en belastning å ha familie og småbarn og bruke tid på dette, men en stor lykke og en tidkrevende jobb - dersom en ønsker å være midt oppe i det selv og ikke outsource til barnehagen fra før de små kan gå....

Det er mange måter å innrette seg på. Det er mange gode, ansvarlige, verdibaserte, arbeidsintensive (jada, joda, man blir sliten av så mangt, nemlig...) måter å innrette seg på. Det burde interessere forskningen.


(Bildet: Ikke relatert til innlegget, men rett og slett en vakker høstbukett fra hagen - til for å nytes av lønnede og ulønnede, forsørgere og forsørgede - med åpne øyne....)

fredag 27. august 2010

pensjonspoengsbatalje


Så er vi igang igjen. Debatt om fordeling av pensjonspoeng. Og alle smeller til fra alle kanter.

Og det er jo til å bli litt lei seg av.
Ikke over eget liv og egen innretning i livet. Vi ordner oss greit her i huset. Det veksler litt hvem som tjener hva, og hvordan vi fordeler det meste. Men vi deler alt og lever et godt liv sammen.

Men det en kan bli lei seg over er hvor fraværende følgende to elementer er i debatten om disse pensjonspoengene:
For det første: Familien er et fellesskap. Ekteskap - til og med - er og bør være et felleskap. Det er ikke motstandere - men medspillere det dreier seg om. Det er ikke slik at "kvinner bør passe på seg selv og komme seg ut i jobb og ordne sin egen pensjon" eller "kvinner får få mannen til å stille opp hjemme". Hvor i alle dager er det blitt av fellesskapet, hvor er idealet om at vi faktisk har et felles prosjekt her, et felles liv, vi stiller opp for hverandre og for familien?! - 'Vi skal da ikke bare karre til oss selv, og sikre oss selv. Selvsagt er vi alle individer - men så har vi da også valgt å leve i et forpliktende fellesskap. Det må telle. Da må arbeid, ansvar, penger og tid deles og tas ansvar for. Vi hjelper hverandre med å få til det vi skal få til, hjemme og ute, arbeid, husarbeid og fritid. Og først og fremst som familie og foreldre. Det er ikke meg mot ham.

For det andre: I disse familiene som det her er snakk om - så finnes det noen som verken tjener penger eller pensjonspoeng - det finnes noen barn. Alt her i verden handler ikke om at voksne skal tjene mest mulig penger eller sikre pensjonen sin. Det er heller ikke gitt at vi sikrer den beste barndommen gjennom å sikre størst mulig stillingsprosent og inntekt per voksen hvert eneste år. Livet går i faser. Det går an å tenke at det er forskjell på ha tre barn under fem år, og så ti år seinere med tre tenåringer som kan både lage middag i ny og ne og sykle til treninga selv og ta en viktig samtale etter sju om kvelden også. Livet og barndommen har mange faser.

Jeg synes vi burde snakke mye mer om familier som fellesskap og om barn og barndom.

Og her finnes det mange vinklinger og mange måter å gjøre det på. Vi skal og bør ikke ha en familiepolitikk i dette landet der alt er tenkt på og de gode planene er lagt på vegne av alle. Det som fungerer bra i en familie, passer ikke nødvendigvis for en annen.
Men det kan heller ikke være slik at den eneste modellen for familieliv og livet med små barn er fulle jobber og full barnehagedekning - og dertilhørende mest mulig penger og pensjonspoeng. Det må da være andre måter å tenke på også. Og samfunnsordningene og pensjonsordningene må kunne favne dette også!

(Og hvis kvinnepanelet hadde vært litt lure, så hadde de ikke foreslått at skilsmisse skulle være tidspunktet for å dele pensjonspoeng. Det er jo i samlivet en må forvente at livet og verdiene skal kunne deles. Da har vi et felles prosjekt. Når fellesprosjektet opphører -som det dessverre gjør for mange - så er det vel nok å krangle om allerede.

Men hva med å foreslå at par har mulighet til å fordele inntekt - og dermed også pensjonspoeng - seg i mellom år for år, gjennom selvangivelsen. Dette ville være basert på en grunnleggende idè om at den som jobber ute og den som jobber hjemme, eller studerer, eller passer barna eller luker i hagen - eller hva det nå er denne familien og dette paret har valgt å prioritere - er et fellesskap. Det er mer enn penger som har verdi i et fellesskap. Dette er det opp til den enkelte familie å velge. Og fordele.)

torsdag 26. august 2010

sterke historier


I kveld leste jeg "Den stygge andungen" i tilnærmet originalversjon, dog på norsk, for mine tre små. Det var sterk kost. De store mente de kjente historien godt - fra barne-tv-versjonene. Men i originalen er historien lengre og adskillig mer brutal. Den stygge andungen blir forfulgt og plaget av alle. Lillebror brøt helt sammen og bare gråt og gråt. Satt på fanget og hulket. Storebror ble blek og rød rundt øynene. Og jenta vår på sju, den som alltid tar seg av alle, gjorde alt hun kunne for å mildne og ro i land - "Det går bra, det går bra...bare vent, Lillebror". Og jeg måtte jo lese ferdig. En slik historie kan en ikke hoppe av. Vi overtalte Lillebror til å holde ut, en hel vinters mobbing og mishandling, og frost og kulde. Og så ble det vår. Og den stygge andungen møtte de andre svanene. Og han trodde de ville drepe ham, men han svømte mot dem allikevel, det var det eneste han ville, de var så vakre, så vakre, - om det så skulle være det siste han gjorde, så ville han det. Og så speilte han seg i vannet - og så at han selv var blitt en svane. Og fordi han hadde hatt det vondt så forsto han lykken og kjente lykken.
Og Lillebror gråt og gråt. "Jeg er så glad!" hulket han. Og gråt - av utmattelse og lettelse i lang lang tid. Med hodet på puta etterpå lovte han seg selv og meg at han skulle alltid være snill, og alltid hjelpe dem som ble plaget. Og så ba han meg om å aldri lese denne historien igjen.

tilvenning

Høsten har en ro og tydelighet over seg som sommerens intense liv ikke rommer.
Og et lite savn. Etter det lyse og lettkledde, det intense og barbeinte....
Men også nye muligheter. Skoene og jakkene kommer på, vi pakker sekker eller andre bagasjer, vi børster av oss sanda og klargjør oss for nye prosjekter. Vi er mer inne når vi er inne - ikke bare ute-inne-ute-barbeint-påfartaheletida, slik som om sommeren. Så det blir tid og ro til å fullføre noen inneprosjekter også.
Høsten er også mer adskillelse. Fra en sommer der vi surrer rundt sammen hele tida, så deles veiene mer - vi har ulike dagsprosjekter alle sammen. Bretter armene opp og setter i gang.
Og så blir det intenst og godt og langvarig og sprudlende rundt middagsbordet, når vi alle møtes, når alle kan fortelle - om skoler og sandkasser, om gymtimer og dinosaurer, om t-banetur og bokskriving og andre begivenheter i løpet av dagen. Det er ny tilvenning for mammaer og pappaer i å la små og store barn greie seg selv og greie nye ting. Nye klassetrinn, nye utfordringer. Og så snakker vi, og støtter, og bearbeider, og greier oss.

Underveis hele flokken.
Fortsatt står deler av badetøyet i gangen. Er det noen som trenger armringer i dag? Tolv grader og regn....


onsdag 25. august 2010

midt i mellom....

Kveldsmat. Høytlesning. Lys på bordet. Lillebror på fanget. Kveldssurr og skravling.
- Hva synes dere - er det sommer eller høst nå?
- Midt i mellom, mener ungene...
Det var jo nettopp - nettopp hadde vi badetur, nå på søndag - i solskinnet.
Lillebror insisterer fortsatt på å løpe barbeint. Men vil ha vanter om morgenen. Det mørkner om kvelden. Men lysner i alt det grønne - det blir gult og skinnende og høstvakkert. Og innimellom regndagene får vi de klare klare sterkt blå høstsolskinnsdagene.
Vi setter bokbind på bøker. Vi smører 5-6 matpakker hver kveld. Eplene modnes. Jeg må finne fram ulltøyet.

Og Mamma er alene noen timer midt på dagen. Fullfører "den store boka". Det er stort. Jeg er nervøs, selv om det er lettvinte småting som skal gjøres nå på slutten.
Og så vet jeg ikke helt hva som kommer etterpå, hvem jeg er etterpå, hva jeg vil etterpå. Og det er snart. Og ukjent og spennende. Dette er en høst med forventninger...


tirsdag 24. august 2010

hvordan går det an, da?!




Men - hvordan går det an da! - spør en annen mamma, da hun hører at jeg faktisk ikke har vært ansatt verken her eller der på over ett år...

(Så kan en velge - for eksempel henvise til at man blir "forsørget" som noen godt voksne forskerdamer nylig har valgt å kalle det.... - eller bare si at det går da greit, det er bare å bruke litt mindre penger det...- eller for eksempel slå til med at i historisk perspektiv så er det faktisk et ekstremt unntak at folk har hatt to fulle lønnsinntektjobber i en familie, det er ikke gitt at en skal - må - bør - vil - det nå i dag heller....)

Og så er det mer enn disse pengene, da. Det er en barndom, eller tre - faktisk - som foregår akkurat nå. Jeg vil ha en bit av denne barndommen, jeg vil være tilstede, jeg vil kjenne ungene mine - nå - og i morgen! De er ikke bittesmå alltid. Det er snart en annen tid. Men nå er nå.
Og jeg vil at denne barndommen skal ha en ro i seg som ikke er lett å få til i våre dager - det er litt motstrøms og gammeldags... - men en kan prøve.

Og denne karrieren - hva nå det er - det er nå da også et foreldet begrep.... Det er da virkelig livet vi lever, ingen gir oss premier etterpå. Det er her og nå.
Og jeg skriver. Og det er vel heller ikke en karriere - men et steg på veien. Og passer innimellom det andre. Det er da et liv!


mandag 23. august 2010

på lag med skolen





Vi lever i et land der alle barn skal kunne få kjempelang gratis utdanning, der det er haugevis av bøker og pc-er tilgjengelig, der skolebyggene, i hvertfall i teorien, skal være helt skikkelige ordentlige hus som er varme om vinteren og ikke faller ned i en kastevind, der lærere har utdanning og lønn, der skolepolitikk faktisk er et sentralt politisk felt. Det er bra at skole diskuteres, kritiseres og engasjerer. Det er alltid mye som kan bli bedre. Hvert mobbeoffer, hver dyslektiker som ikke får hjelp, eller racer-leser som blir overlatt til seg selv, hvert tomme skolebasseng eller hver tette ventilasjonskanal - diskuter i vei, ta ansvar, være med på å ordne opp! Vær klassekontakt, sitt i FAU, bland deg inn og bry deg.
Men se også hva vi har å være glade for. Og fortell barna det. Fortell at de kan være stolte av skolen sin, av det arbeidet de gjør der hver dag sammen med andre elever og med lærerne. Fortell at lærdom er viktig for å ta ansvar i verden - for å få til det en synes er viktig. Fortell at vi er på lag med skolen. Vi kan ikke være fornøyd med alt, men vi kan alltid være på lag for å gjøre ting bedre.

I dag var det første skoledag i denne kommunen. Etter å ha fulgt min spente andreklassing og fjerdeklassing - møtte jeg de nye førsteklassingene med foreldre og besteforeldre, nye sekker og pene kjoler. De var målbevisst på vei for å møte en skole som hadde pyntet seg i solskinnet med flagget heist til topp, oppmøte for nykommerne en time etter de "gamle elevene". Spente på sin store store første dag. Like rørende hvert år. Lykke til!

Og så sitter jeg plutselig helt alene i huset og skriver videre....

søndag 22. august 2010

en intenst vakker sensommerdag




Tenk - at vi fikk denne dagen også. Aller siste dagen før skolestart - sol fra morgen til kveld, klar blå himmel, sterk augustsolvarme, tross kalde strøk i vindkastene.
Helga har vært full av barneselskaper for alle sommerbursdagsbarn her og der, - vi har også hatt vårt - og så var denne søndagsettermiddagen som skapt for en siste (kanskje) sommerutflukt for oss fem - til skogstjernet vårt, den "hemmelige" plassen vår (ikke helt hemmelig, da, det dukker da opp andre vandrere og badelystne også). Og de som ville svømte langt og kort og lenge og herlig. Og en liten frøken som ville satt på et berg alene og skuet langt utover det glitrende vannet. Eller klatret opp i et tre. Og Mamma leste høyt for en liten fireåring og etterhvert for to nesten-skolestart-klare også som krøp inntil. Og fikk lest litt i sin egen bok også. Og vi gnagde gulrøtter og hjembakte rundstykker og lå på berget i sola og Lillebror inviterte Pappa på konglekasting og Storebror gikk barbeint og skjorteløs og uten caps i den sterke sola, og de som kjenner ham vet at det er dristige saker - en sterk og frisk og sommerglad storegutt.
Og så lagde Storebror og Mamma sein middag og vi satt lenge ved bordet og snakket om alt og ute har vi plukket enda et lass med bringebær og malt en levegg som skulle vært malt i fjor, og så er sekkene pakket og skiftetøy puttet i poser og matpakkene smørt og to ivrige skolebarn har hoppet vannrett i sengene sine, men endelig sovnet - for de gleder seg så veldig.
Tenk å få en sånn dag. Vi er heldige vi.

Og - så - veldig privat, da.... da jeg skuet ut over vannet og så en svømmende kjærestemann der ute i glitteret i skogstjernet, og innover mot meg og ungeflokken, så måtte jeg jo også tenke - at for et stort og rikt liv! Tenk ti år! Det er jo til å bli ganske rørt over.....

fredag 20. august 2010

dagens mylder



Dagens gode dag.
Vi godtar mylderet.
Det er ennå ikke riktig riktig hverdag-hverdag her.
Skolen starter først på mandag.
Det er først når det skal smøres 5-6 matpakker hver kveld at ferien virkelig er over.
Vi har tid. Og da kan det godt være litt surr. Mylder. Kaos. Vi har så mange slags små prosjekter her i huset. Det er oss. Det merkes.

Og så tar de store og jeg en prat - fordeler oppgaver - blir enige om dagens struktur. Litt struktur må vi ha, tross alt. Ikke bare Donald hele dagen. Storebror skal støvsuge. Sjuåringen skal koste uteplassene. Begge tar ansvar for lunsjen. Alle skal være med på baking og fredagsmiddagslaging når Lillebror kommer hjem. I morgen skal vi ha barneselskap for sommerens sjuåring. Det skal dekkes bord og plukkes blomster.

Og Mamma skal skrive. I hvertfall to timer. Og henge ut vask etter vask, lufte sengetøy og krysse fingrene for oppholdsvær. Så heldig jeg er som har klessnorer ute i hagen... Skal jeg skrive det i forordet til doktoravhandlingen kanskje - "takk til klessnorene mine, så jeg fikk soltørket sengetøyet i innspurten i august 2010...."

For slik blir denne avhandlingen skrevet, mellom brødbakst og barnelatter, klesvask og bursdagsforberedelser. Her er det intet elfensbenstårn, ingen tilbaketrukket forsker fjernt fra den såkalte virkeligheten. Her er vi midt i alt.....

Vi er underveis, vi vasker og skriver og forsker og støvsuger og danser til radioens rytmer. Ute blomstrer det alle sensommerens vakre farger. Klesvask flagrer fra snorene. Riktig ryddig får vi det aldri, vi har for mye på gang til det. Vi er i farta, vi er underveis, heldigvis, slik er livet.
Og om noen timer henter vi minstemann, og noen timer etter det kommer kjæreste-pappa-mannen - og vi er alle og det er fredag og nesten sol og fortsatt sommer...


God fredag til deg også! Håper at du også er midt i det og midt blant dem du er glad i!

torsdag 19. august 2010

bilder og ord...og en sommer som varer


Her pleier det å være ordene som råder. Jeg er jo en skrivedame, ikke sant. Men vi er jo alle så mye! Og vi trenger alle noe vakkert også for øyet....Og i kveld vil jeg gi noen glimt fra sommeren som har vært og som det har vært skrevet om her - og en sommer som ennå ikke er over, husk det, husk det! - Noen gode glimt av noe vakkert. Ha en god augustkveld!

Mange verdifulle minner og munnfuller....

Mange gode stunder med tente lys, god mat, høytlesning og samling rundt bordet..... Hverdagsgledene. Hverdagsroen. Og litt av det vakre alltid. Lys, blomster, sang....

Roser som klarer seg gjennom harde tider....

Skjærsmin som ønsker velkommen til vår sommerhage

Syriner som innleder våren og sommeren...


Trofaste gamle roser....
Den slitte sommerduken. Ligger ute hele sommeren, en vask i ny og ne. En regnskur i ny og ne. Solbleket og full av gode minner.

En håndfull vakre små roser. Som alt annet smått og stort som skal vernes og stelles. Og oppdages....







ting, del III


I et liv preget av stor knapphet, er en enkel livsstil og tydelige prioriteringer av ressursene på mange måter enklere. Mer brutal, men enklere. Valgene er nødvendige og gir seg ofte selv.
I overflod, der en aldri er redd for morgendagens måltider eller neste par sko til voksende barneben, blir valgene mer utydelige. Kanskje det er vanskeligere å se at vi faktisk velger, når det er så mye som blir valgt hele tida.

For hva er valgene? Hva er mulige alternativ til mer kjøping, flere og flere ting?

Jeg vil skissere noen alternativer. Valgene vi tar er individuelle og varierende. Og vi får ha respekt for hverandres forskjellighet.

Ting versus tid. Mengden og standarden på ting er utskiftbar med tid, på så mange måter. Hvis en kjøper færre ting, eller dropper å bytte ut helt greie ting med litt fiksere og fjongere og mer oppdaterte "ting" hele tida.... - så kan en kanskje jobbe mindre? Tjene færre kroner og dermed flere timer. Timer som kan brukes til å rett og slett ha tid. Ikke dårlig tid - men tid. Eller en kan jobbe i vei, men bruke mindre tid på all den kjøpinga, og alt det andre som hører til å skaffe så forferdelig mange ting. Dermed - mer tid. Hvis det er av interesse. Det er det jo for mange. Et paradoks i grunnen hvor mye folk investerer i ting og tang og hus og hytter osv- og så har de så lite tid til å glede seg over å være der....

Ting versus sparing. Rett og slett ikke bruke alt nå. Spare til noe annet. Eller til seinere. Eller til barna, pensjonsalderen eller lignende.

Ting versus å gi. Kanskje noen eller noe her i verden trenger overskuddet ditt bedre enn deg. Kanskje det kunne være godt å formidle noe av overfloden til et formål som du synes er viktig, til noen problemer du gjerne vil være med på å løse - litt....

Ting versus plass. Dette er beslektet med tid ovenfor. Færre ting, mindre styr med ting, færre ting å lagre og organisere og holde orden på - frigjør både tid og plass. Kanskje har du bedre plass enn du tror?

Ting versus ting jeg virkelig setter pris på. Prioritering og valg framfor å henge med på alt...ha alt. Vi skal kunne sette pris på ting. Det er på ingen måte noe galt med det. Alle gjør sine valg. Men kanskje det er godt å faktisk gjøre disse valgene. Se at dette er viktig for meg - men ikke det der....

Ting versus indre klarhet. Dette er ikke så metafysisk som en skulle tro - og det henger jo sammen med tid- og plass-resonnementene ovenfor. Færre ting, færre ting å ordne opp i, kan - jeg understreker kan - gi rom, tid, mulighet for å tenke tanker mer ut, bli tydeligere overfor seg selv, kjenne på egne verdier og egne meninger, bli tryggere i seg selv. Kan. Hvis vi tør. For det er jo også noe med det forbruksfokuserte mylderet vi lever i - at det er så lett å glemme å tenke egne tanker, en bare henger med på alle kravene, alle tilbudene, alle mulighetene. Valg og prioriteringer - indre klarhet - kan bli taperen.
Men slik trenger det ikke være.

Lykke til med dine valg i dag - og andre dager.


(Bildet: Solhatt, er de ikke stilige!!)

onsdag 18. august 2010

mer av det gode


Lille lokale barnehagegjengen vår skulle gå rusletur i regnværet og se hvor alle barna bor. Så kommer de travende til huset vårt og grinda vår, tar bilde av Lillebror stolt foran sin egen dør. Vi hilser på alle barna og skryter av at de er ute og marsjerer.

Og så synes jo Lillebror at da kan han da likegjerne bli hjemme, som å bli med de andre videre. Og det kan han jo! Så får jeg en liten going på armen, med våt lugg og gode klemmer. Og han vil spille Stigespill alene (for da vinner han jo!), de andre er ute og har sine prosjekter i den våte hagen. Og jeg kan skrive litt til og vi er sammen og regnværet er over.

Jeg er så heldig som kan holde på med mine ting, midt oppe i livet med unger ute og inne og gode armer og skravling og "mamma, se her!" hele dagen!
Det gjør livet helt - og travelt - og godt.

verdifullt i dag

Alle sov "lenge".
Alle hadde myke gode starter på dagen, bar med seg gode myke dyne-kose-natte-følelser inn i dagen og i møtet med hverandre. Vi sier gode ting til hverandre og ingen krangler.
En stor kanne te, sitron, Aftenposten, lys på bordet.
Unger som dukker opp etterhvert.
Nybakt brød (vel - fra seint i går kveld...), og nyrørt bringebærsyltetøy (også fra i går kveld)
To skoleferieunger som bare nyter frihet og ro og setter seg til å fargelegge i hver sin fargeleggingsbok!
En liten energiklump som vil "komme fort - først" i barnehagen (men som kommer sist i dag også, fordi vi sover og koser og leker og spiser og spiller spill med storesøster først.... - og skal granske en snegle til den har krysset veien.....). Og så blir han vel hentet først også - for friheten skal være stor for ham også.
Det regner - ikke!
Erteblomstene bugner!
Det er fortsatt roser i hagen.
Det er fortsatt bringebær hver dag.
Snart kommer eplene!
Jeg er flink med skrivingen. Det er snart ikke skriving igjen. Det er bare noen kommaer og en innholdsfortegnelse og et sammendrag.... Det er ikke stort...
Jeg midt i alt. Det er godt.


(Bildet: Pink the Fairy)

tirsdag 17. august 2010

klump på hodet




Samtale på sengekanten med veldig trøtt fireåring:

- Jeg har en klump bak på hodet, mamma. Har alle det?
- Det er et myggstikk...
(Pause, klø, klø, klø)
- Jeg har et myggstikk bak på hodet. Er det der for alltid? (klø,klø,klø)
- Neida, det blir snart borte. En annen dag. Du kan sove nå.
- Men det er der fortsatt.
- En annen dag, vennen min. Det er akkurat som med sår. Du har et sår, og så blir det borte en annen dag. Kroppen reparerer seg selv.

- Gjør den det?! Da synes jeg at kroppen er flink!

(Bildet; Pink the Fairy, bunndekkerrose)

oss jentene i mellom

Hun: - Du er ikke sånn som jåler deg, Mamma. Bare lebestift og maskara, liksom....
Jeg: - Nei..... Synes du jeg burde jåle meg mer?

Hun: - Nei!

Jeg: - Men liker du å jåle deg?
Hun: - Nei, men jeg liker å pynte meg med kjole og smykke.

Da er vi to om det!

(Bildet: Men rosene - for eksempel Bonica 82 - er vakre i seg selv....)

mandag 16. august 2010

vi har ingen å miste



Scene: Vår lille Oslogrend en ettermiddag i august, tidlig hentetid for barnehageungene, sensommernytelse av hageliv og lek og latter.

Og så plutselig. Vi mangler et barn. Min minstemanns bestekompis syklet rundt svingen og forsvant.

Hvordan kan en fireåring bare forsvinne? Minuttene går. Det går altfor lang tid. Det er jo faktisk alvor, ikke bare en eventyrlysten fyr som glemte å snu....Hvorfor er han ikke bare rett rundt svingen? Her er det så oversiktelig, så stille, hvordan kan han bare forsvinne?
Vi leter. Mammaen løper, flere løper, noen store barn sykler på utkikk, noen kjører rundt i små stille veier, vi kikker på lekeplasser, inn i hager. Vi ringer, sender meldinger, varsler flere over hagegjerdene, alle speider, leter. Alles planer legges på is - ingen går inn og lager middag i dag, vi mangler et barn her!
Det går en time. Det går mer. En liten barnehagegutt er helt borte. Politiet er varslet, er i farta umiddelbart.

Og så blir han funnet. Uskadd, forvirret. Har syklet langt. Stoppet. Vært alene. Er funnet. Sitter på mammas fang.
Og alle tårene kommer hos oss alle.
Og alle kommer. Og vi klapper. Og vi ler. De ukjente på besøk hos naboen står også ute med tårer i øynene og klapper for dette barnet de aldri før har sett.

Og vi stryker en gråtende mamma over kinnet og holder hardt rundt våre egne små.

Og er takknemlige for at alle våre små sover trygt hjemme i kveld.
Og takknemlige for å bo på et sted der alle barn er alles ansvar og der alles sterke tanker og sterke innsats samlet seg rundt det ene barnet som vi manglet - og som vi fant.

Hold godt rundt dine i kveld. Vi har ingen å miste.

ting, del II


Vi - sett i global og historisk sammenheng - lever i et overflodssamfunn uten like. Joda, vi vet at velstand og materielle goder er ikke likelig fordelt her heller. Vi vet at mange sliter - også i Norge. Men - fortsatt i global og historisk forstand - lever vi i en helt unik tilstand av velstand og overflod.

Og det er ufattelig mye å være takknemlig for. Som mor kan jeg være trygg på at jeg kan skaffe barna mine nok og sunn mat hver dag, at de alltid har et varmt og trygt hus, at de har tilgang til skolegang og utdanning i tilnærmet ubegrenset omfang - og hvis de blir syke har vi tilgang til det meste av det som finnes av helsetjenester på kloden. En tilværelse langt langt unna flomofrene i Pakistan eller krigsofrene i Kongo.

Slik sett er det en ufattelig privilgert del av verden og historien å leve i.

Og så kommer det en dristig og komplisert påstand fra meg: Dette er også en krevende kontekst oppdra barn i.
For hvordan lærer vi våre barn ansvarlighet, hvordan lærer vi dem å ikke ta all denne velstanden og alle disse materielle godene som en selvfølge - når de rett og slett vokser opp i omgivelser der også mange voksne tilsynelatende tar alt dette som en selvfølge. Der vi har alt - og der mange ikke tenker over det engang hvor unikt det er med en slik overflod.

For det mener jeg at vi har ansvar for. Vi kan ikke bare flyte på bølgen, nyte velstanden, kjøpe og kjøpe - og tro at dette er et rent gode vi gir våre barn, det at de får tilgang til alt dette - tilsynelatende uten omkostninger. At vi er så "rike" at det liksom er greit å bare bruke og bruke, kjøpe og kjøpe.
For det har faktisk en pris - om vi liker å tenke på det eller ei. Miljømessig. Fordelingsmessig. Men også for vår egen og barnas etiske dannelse. Forbruk uten refleksjon over alternative måter å fordele og forbruke og forvalte på - det gjør noe med oss, med hvem vi er, med hvordan vi er.

Og tilsist, det har en pris i forhold til hva slags liv barna våre er forberedt på som voksne mennesker. Tror vi virkelig at dette historisk unike overflodssamfunnet kan vare og vokse? Tror vi virkelig at det er dette ubegrensede forbrukssamfunnet våre barn skal ha sitt voksenliv og voksenansvar i? Forbereder vi dem på livet på denne måten?

Det er krevende å oppdra moralsk bevisste og miljø- og forbruksbevisste barn i dette overflodssamfunnet. Og vi må begynne med oss selv, med oss voksne, med våre holdninger og vårt forbruk.

.... to be continued....
Ha en fin dag!!


(Bildet: Fra overfloden i vår egen hage. En av de største "materielle" rikdommene her - alle bringebærene!)

fredag 13. august 2010

ting, del I


Her starter en føljetong om "ting":

For mange år siden startet vi en ønske-drømme-ville-bok her i familien. En liten hvit notisbok der en kunne skrive ned ønsker og drømmer om livet. En hjelp til synliggjøring og til å kunne snakke om drømmer og ønsker sammen. Så forsvant boka, men har nå dukket til overflata igjen - og blitt introdusert som felles familieprosjekt, for den som vil. Nå har jo antallet skrivekyndige i familien også doblet seg siden sist....

Og det første jeg skrev inn på egne vegne, ved denne relanseringen, var - "Jeg ønsker meg færre ting".
Det var ikke mange av familiens yngste som skjønte noe av det. Så det understreker jo rett og slett behovet for en slik gjennomgang og refleksjon.

  • En gang i tida kunne jeg reise rundt i ukesvis med alt jeg trengte i en sekk. Ikke bare i fjerne varme land, men også på vinterlig inter-rail-rundtur med all slags vær og føre Sentral-Europa i mars. Et par skift. Fem bøker og en dagbok. Pengebelte og pass og kamera. Vaske et sokke- og undertøysskift hver kveld.
  • En gang i overgangen mellom studentliv og livet etter kunne jeg flytte ved å bære det meste selv over Akerselva fra en bydel til en annen. Riktignok mange runder. Med den samme sekken fylt med bøker hver gang og en skurebøtte i hver hånd med tallerkner og annet knuselig. Jeg eide en seng og et gammelt, ikke særlig vakkert, trehvitt skrivebord fra 80-tallet, that's it.

Jada, joda. Det var et annet liv. Et liv med daglig ansvar bare for meg selv. Selvfølgelig skal vi ha flere ting nå som vi er fem, og noen er ganske små... Og vi skal kunne samle noen skatter, noen liker steiner, andre liker skjell, noen liker lekebiler, eller veldig stilige lykter fra Indiska - alle liker bøker. Og vi bor i et utstyrskrevende land, en del lag med ull og fleece trengs i tillegg til badetøy og t-skjorter.

Men det er jo allikevel alt for mye. Og det er ikke slik jeg ønsker å ha det. Og det er det jeg som voksen som må gjøre noe med.

Og det holder ikke å si at "det er jo et minne" og "det bærer jo på en historie". Jada, joda, det gjør jo alt. Også en nasket kulepenn eller mitt stygge skrivebord fra 80-tallet. Det står fortsatt i kjellerstua. Men ikke på grunn av "historien". Men fordi det er et nyttig skrivebord. Og når timene blir flere, så kan det males og skiftes knotter på, så blir det slett ikke verst.

Skapene, bodene, kjelleren, loftet er fulle av ting vi har mistet oversikten over. Det vi bruker får ikke plass inne i skapene, det står og ligger framme. Ergo - en trenger ikke mer skapplass - men mindre!! Tenk så mye frigjort tid, alt en ikke trenger å rydde i og vedlikeholde lenger...

For her er jo et av grunndilemmaene i vår tid: TID versus TING. Vi lever i et samfunn der det er en innarbeidet praksis å disponere utrolig mye av vår tilgjengelige tid til å skaffe penger, skaffe ting, organisere, rydde, vedlikeholde ting. Det byttes tid mot ting i et helt enormt omfang. Er det gjennomtenkt? Er det det du vil bruke så stor del av livet ditt på? Eller kunne din tid, - min tid - som er absolutt likt fordelt mellom oss alle, 24 timer til disposisjon hvert døgn for alle og enhver - vært brukt annerledes, er det mulig å tenke seg det? Klarer vi lenger å sette oss andre målestokker for det gode livet enn å måle det i "ting"? Mange sier det - men gjør vi det...

Dette har lenge vært et mål for meg og noe jeg ønsker å bli enda mer tydelig og bevisst på i tida framover. Jeg ønsker meg færre ting. Jeg vil være bevisst på bytteforholdet mellom tid og ting. Dette gjelder for meg selv og for det budskapet jeg ønsker å formidle i den familien jeg er voksen i.

To be continued.....

(Bildet: En av de minste solsikkene, fordi den hadde det så travelt med å blomstre, - og med noen kule - og nyttige - "ting" bak, gammel vannekanne, gjenglemt fra husets fortid før oss - og veldig fin, synes jeg - og veslejentas kule gummistøvler med retro-blomster. )

torsdag 12. august 2010

"Livet kommer i klumper"




Det sa min kloke, allvitende venninne til meg for mange, mange år siden. I blant skjer "alt" på en gang.
Da var jeg inne i en stor og sammensatt og fantastisk klump, alt skjedde på en gang. Deretter har det vel også bare gått slag i slag. Nye klumper oppå de andre.
Så får en være takknemlig, løfte blikket og håndtere mengdene som best en kan.

Det er ikke "klumpene" som er problemet. De må bare nytes og leves. Da er livet levende og krevende og virkelig.

Det er jo heller de lange strekka av stillstand og lengsel og savn og tomhet som er vondt å leve med. Der har jeg ikke vært på mange år. Her er det fullt. Døgnet rundt. Livet er mangfoldig, tildels vanskelig og svært meningsfylt.
Takk og pris.

onsdag 11. august 2010

Alt på en gang.


Regnvær
Unger med ferie.
Søskenkrangling og søskenkos.
Daglig drift, mat og vask og stell. Koste sand og brødsmuler igjen.
Barnehagegutt fram og tilbake - opp og ned - hit og dit - hu og hei
Blomster til naboene
Bærplukking og brødbakst
Vi maler kjøkkenet om kvelden
Middagsgjester rundt det store bordet dag etter dag, vi må jo treffe folk!
Invitasjoner til barneselskap for sommerbursdagsbarnet
Forberede slektsstevne (ta med kake, fikse klær, trene på å hilse pent på 300 fjerne slektninger og muligens sitte pent ved bordet!!)
Forberede skolestart

Og så en bitteliten doktoravhandling som skal fullføres.

(Så heldig jeg er, så mye jeg får ha i livet mitt!!)

(Bildet: Solhatt, det er også noe jeg får ha og glede meg over på denne sida av sommeren!)

tirsdag 10. august 2010

kommaer


Alle arbeider består av store helheter og små detaljer. Til sist når det hele skal fullføres, som et stort hele - så er det de små detaljene som må til. Til sist er vi på komma-nivå. (Eller vi fester stingene og presser lett over.)

Til sist. Når vi er nesten i mål.

Nå retter jeg kommaer. Det føles stort og nesten høytidelig å være kommet så langt.


(Bildet: Slike fine steiner finner en for eksempel på en strand i Danmark i sommer....)

omsorg





I dag vil jeg slå et slag for omsorgsbegrepet.

(Og denne gangen ikke pleie og pass som yrke og profesjon - men selvfølgelig all ære til den bransjen! )

Men omsorg som en del av det menneskelige livet blant menneskene.

Vi hører sammen.
Vi skal hjelpe hverandre.
Vi skal tenke godt om og for hverandre. Rekke ut en hånd. Vise omsorg for den andre.
Vi er alle svake og sterke om hverandre. Vi trenger alle hjelp, støtte og forståelse. Og vi kan alle gi. Se den andre. Gi noe som trengs. Det gode ordet. Håndsrekningen. Smilet. En ekstra omvei på veien for å se, hjelpe, og ta i et tak.

Det er godt at noen har omsorg for oss. Ønsker og gjør det beste for oss.
Men det er også godt å ha omsorg for noen. Ta seg av. Stelle for. Gjøre det beste for. Det er grunnleggende menneskelig. Og grunnleggende godt. Og livet får mening.


mandag 9. august 2010

det beste av mange verdener


Det er klassisk: En kan fokusere på hva en har - eller hva en ikke har. Halvfullt glass eller halvtomt glass.

En kan fokusere på at en ikke er i fast jobb. At en ennå ikke har levert en avhandling som burde vært ferdig. At en ikke tjener verken penger eller pensjonspoeng. At en ikke har voksenkollegaer. At en ennå ikke har fullført malingen i gangen og trappa. At skapene burde vært ryddet.

Eller en kan fokusere på at en kan få til et kombinasjonsliv med så mye av det gode i verden. Med tre små ungetroll som kan sove så lenge de vil og la sommeren vare og vandre i pysj mens andre har vært på SFO og i barnehagen lenge allerede. At barnehagegutten kan komme storstrålende og rekke lunsjen i barnehagen, til stor jubel fra kompisene. At soldagene kan brukes til å hente tidlig og dra til tjernet for å svømme mer og mer... At skolebarna faktisk kan ha den evige sommerferien sin, slik at de nesten kjeder seg, men faktisk ikke - for det finnes enda sykkelturer å ta, bær å plukke, legobyggverk å konstruere, sommerdagbøker å skrive, tær som skal sprelle barbeint enda enda enda mer.

Og midt i dette kan jeg skrive. Legge unna sider og kapitler. Produsere og få til. Faktisk. Uten lønn, uten kontor, uten kollegaer. Men jeg får det til!

Og så kan det bakes brød, plukkes bær, henge opp tøy i solskinnet og lages ganske gode og sunne middager. Om igjen og omigjen. Uendelighetsarbeidet. Ikke på noen prestisjefylte lister, ikke noe som leder noe sted hen eller bygger opp en karriere eller en status utad. Bare livet vårt, rett og slett. Verdifullt i seg selv. Koste sand og brødsmuler og enda ikke få rydda mer enn på overflata, men vi får lest høyt og sunget sanger hver dag.

Og en kan våkne med en fregnete fireåring på armen og det første han sier, nesten før øynene er åpne er "Jeg er så glad i deg, Mamma".

Så er jeg jo en priviligert jente, med alt dette. Det beste av mange verdener.

søndag 8. august 2010

leve sammen



Ansvar. Tilgivelse. Nærhet.
Leve videre. Sammen.

Dette er noe å lære gjennom livet.
Ta ansvar. Ansvar for det en kan ta ansvar for.
Tilgi den andre.
Og noen ganger tilgi seg selv. Vi er underveis. Vi er ikke ferdig.
Vi kan gå videre og gjøre det bedre "neste gang".

Og så - leve i nærhet. Leve nær sine. På godt og vondt.
Lære av livet. Og gå videre. Nær sine.
I takknemlighet for at menneskene og nærheten finnes.

fredag 6. august 2010

Sett dine egne spor!


Vær utålmodig menneske!

Langsomt blir allting til.
Skapelsen varer evig.
Mørket ble lys og lyset ild,
og mennesket våknet en dag og sa:
Jeg vil.

Langsomt blir allting til.
Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.
Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.
Men dette vet vi, at vi er med på å skape
det evige livet, skape det ondt eller godt.
Vi vil ikke tape.
Vi vil ikke miste den ilden vi en gang har fått.

Mange var veiene. Det bar galt avsted.
Styrken ble makt og makten vold. Og mennesker
trampet hverandre ned.
Men alltid var drømmen den aller ytterste virkelighet.

Langsomt blir allting til.
Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.
Hva er det vi vil?
Drømmer og utopier sier de kloke menn,
de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!
Livet er ikke bare hus og mat og penger.
Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,
alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag.
Det haster, det haster i dag!

Vær utålmodig, menneske!
Sett dine egne spor!
Det gjelder vårt evige korte liv.
Det gjelder vår jord.


Inger Hagerup


Våre evige, korte liv. Vi må leve dem. Fullt. Leve. Ikke bare fylle tidens og andres krav. Vi lever i en krevende tid. Vi er så altfor rike på ting i denne kroken av verden. Vi går oss bort i pengemas og fokus på ting. Jeg vil ikke sitte fast i dette lenger.

Jeg har vel alltid skilt meg ut. På russekortet mitt sto ingen festlige vitser, men derimot dette utdraget fra dette diktet:

"Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor."

Det var mitt oppdrag til meg selv på vei ut i verden den gangen. Det er fortsatt et oppdrag. Leve et selvstendig liv, kjenne mine egne verdier. Og ledsage mine barn til å velge, være sterke, være tydelige og ansvarlige i sine egne liv.

torsdag 5. august 2010

les!


En bokanbefaling fra sommerens bunker. For jeg har nemlig oppfylt også denne blant flere sommerdrømmer - jeg har drasset rundt på bøker og lest og lest og lest, på strender og lekeplasser og i biler og båter og mens kaffen koker eller mens jeg pusser tennene og børster sol-strand-flokete hår. Eller i rolige kveldsstunder, der de finnes. Solnedgang på verandaen....
Så da får en faktisk lest en del. Og sommerlivet inne i en god bok - det er godt å leve.

Og her er en anbefaling:

Gregson, Julia (2008(norsk utgave: 2010)). Østenfor solen. Bergen: Vigmostad og Bjørke AS.

Utrolig detaljrikt og levende om tre unge engelske damer som reiser ut til India av ulike årsaker i 1928 og om den første tiden deres der. Rose, 19 år, skal ut for å gifte seg med en britisk offiser som hun bare har møtt et par ganger. Victoria, også 19 er med som nærmeste venninne og brudepike - men også for om mulig å møte en mann og bli forlovet og gift hun også. "Fiskeflåten" var en betegnelse på alle disse unge kvinnene som reiste ut for å møte en mann blant alle de britiske i India. Viva - er den vi er nærmest i boka - hun har ikke de to andres overklassebakgrunn, men hun levde i India som barn og mistet hele resten av sin familie der. Nå er hun 25, hun finansierer tilbakereisen ved å være anstand for de to andre yngre kvinnene. Hun vil lete opp fortida si og hun vil starte en framtid. Hun skriver. Hun vil være forfatter. Hun er ikke ute for å lete etter en mann. Hun vil greie seg selv.
Det er et India i en dramatisk omveltningstid de møter. Det er nærgående og levende skildringer av stort og smått, uendelig fattigdom, britisk overklasseliv, kvinneroller i en omveltningstid, kulturelle og religiøse skillelinjer og møtepunkter.
Gregson spiller på så mange strenger når hun forteller denne fortellingen. For den består av så mange fortellinger og så mange detaljer og så mange nyanser. Det er så jeg kjenner suget i magen over om dette egentlig er mulig - fortelle dette så riktig, hale alle disse mangslungne linjene i boka i land på en troverdig måte. Og det gjør hun altså. Troverdig og sterk og riktig.

Mange sider. Heldigvis! Les!


(Bildet: Rosespirea, så sterkt vakker akkurat nå!)

oppskrift på motgang!


Fireåringer kan få det til! Det meste kan snus til en krise.

Her er et tips for dem som er underernært på kriser nå om dagen. Prøv for eksempel å rope "Jeg vil ha sjokoladekake - med glasuuuur" før noen andre har våknet om morgenen. Kanskje du da får et vennlig og trøtt "Nei, jeg tror ikke vi skal ha det i dag, lille venn" fra din slumrende mamma... -

I hvertfall så kan det veldig godt hende at det rett og slett ikke kommer en sjokoladekake med glasuuuur direkte der i senga kvart på sju.

Så uansett - da kan du bli sinna!!
Kjempesinna!
Før de andre har våkna.
Da er vi igang. Hurra!


(Bildet er ikke fra hagen for en gangs skyld, og det er heller ikke min herlige fireåring - men en sprek bjørn som vi "hilste på" i Skandinavisk Dyrepark på Djursland i Danmark for en ukes tid siden. Tror ikke den var særig sinna heller, bare ganske fornøyd med at det var foringstid)

underveis, mot en ny høst


Neida, jeg avslutter overhodet ikke sommeren ennå. Hver dag erklæres at sommeren varer lenge ennå. Lenge.

Men bunkene har begynt å vokse rundt pc-en igjen. Gulv og krakker tas i bruk. Jeg går gjennom kapittel etter kapittel. Nå. Snart siste gangen jeg leser gjennom. Kanskje jeg klarer å bli ferdig i løpet av august. Foreløpig med en sjuåring og en åtteåring som skravlende assistenter rundt meg, lenge til skolestart ennå. Men det er riktig. Slik er jeg. Slik er livet mitt. Jeg er en mamma-skrivedame - skrivinga må skje her, midt i livet, med en åtteårings legobyggverk på den ene sida, og broderiveiledning for sjuåringens prosjekter på den andre. Her er virkeligheten. Her skal jeg skrive.

Blogg-tittelen min erklærer grunnleggende livsfilosofi: Vi er alltid underveis. Ingen endelige mål. Ikke kreve perfeksjon og fullstendighet. Kravene og myldringen i livet er for omfattende til det. Vi må alle finne vår egen balanse. Ellers ville vi måtte gå til sengs med mislykkethet hver dag, det er alltid flere mulige krav, flere prosjekter, flere kriker og kroker i livet og huset som kunne vært perfeksjonert. Vi må balansere og akseptere at vi er underveis. Slik er livet.

Men dette skriveprosjektet har vært underveis altfor lenge. Det må fullføres. Slik at underveis-damen kan kaste loss mot noe annet. Noe videre i livet. Vokse mer. Det er på tide.


(Bildet: Solhatt - i purpur og gult, litt lavendel og de nederste stilkene av erteblomsttårnet vårt!)

onsdag 4. august 2010

nye faser



Det går an å sovne på en strand. For eksempel en hvit hvit strand i Danmark, med bølger og skjell. For en har så store barn at det holder med èn våken voksen som holder øye med det som skal holdes øye med. Og det blåser slik at solskinnet ikke blir for sterkt. Og en kan sove og få nye krefter til mer liv og latter.

Det går an å være voksen og kaste seg ut i bølgene og svømme selv, langt langt. Akkurat som hjemme i skogstjernet. Og kjenne sommergleden, den barnslige barnlige sommergleden over at dette er klart klart gjennomskinnelig saltvann - der nede er sandbunnen, jeg kan se mange meter ned, det er bølger, sol og sommer. Og til og med i "utlandet" - i gode deilige sommerlige Danmark.

En kan senke skuldrene. Alle er ikke bittesmå lenger. Det er ikke bare mat og stell og bæring. Det går noen flere minutter i mellom hver gang noen gråter.
Alt til sin tid. Nå er det denne tiden. Vi er underveis hele gjengen. Og det finnes små lommer for "bare meg". Lese en bok, sove litt, drikke en hel kopp kaffe mens den er varm, svømme alene - langt - uten å se meg til bake.

(Bildet: Best uten badebukse. Lillebror i Danmark!)

tirsdag 3. august 2010

Auroras mamma og pappa


Sjuåringen er en storleser. Som jeg var og er. Bok etter bok går unna. Nå har hun nettopp grått og ledd over Heidi av Johanna Spyri, den gamle historien om foreldreløse Heidi som kommer til gamle bestefar på fjellet. Men mest går det i Anne Cath Vestly denne sommeren. Alle Guro-bøkene leste hun i vår, så var det Ellen Andrea (som jo er så mye yngre enn underveis-mammaen at det var ukjent stoff for meg). Og nå er det Aurora. Igang med femte boka nå - Aurora i Holland. Og jeg smugleser innimellom i bokhaugen på nattbordet hennes og storkoser meg. Gjenoppdagelse er flott!

(Og i parentes - denne skogkanten vi bor i er ikke så langt unna den skogkanten Anne Cath Vestly bodde ved, de første årene vi gikk med barnevogner i skogen her, så traff vi henne innimellom. Hun hilste alltid og var akkurat sånn "mormor-aktig" som en tror. Så "Tiriltoppen-blokkene" ligger en kort sykkeltur fra oss, og vi kjenner barn som går på skolen som Erle og Bjørn ble vaktmestre på.... Så dette er jo nært.)

Men altså Aurora. Gjenlesningen nå gjør jo de voksne tydligere for meg. Og jeg ser hvor innsiktsfullt og balansert Anne Cath Vestly skrev også om de voksne i bøkene sine. Mange barnebøker framstiller voksne som ganske flate og statiske figurer, bare snille eller bare griske og strenge osv. Anne Cath Vestlys voksne er sammensatte mennesker med styrker og svakheter, de voksne strever med vanskelige beslutninger, de klarer ikke alt, de kan til og med krangle eller bli for strenge med barna, men kan ta seg inn, trøste, forklare og ordne opp. Og livet går videre og alle blir litt klokere.

Pappaen til Aurora sitter hjemme og forsker. Han skal ta doktorgrad. Samtidig passer han sine to små barn, Sokrates som er liten baby i den første boka og Aurora som er det vi i dag ville kalt et barnehagebarn. Både mamma og pappa, Marie og Edvard, har studielån, de er nyinnflyttet i blokk, Marie er jurist og i full jobb, økonomien er trang og livet er godt. De har en hagebenk til sofa, og har verken telefon eller platespiller. Men de har piano og skrivemaskin. De gjør så godt de kan og det er strevsomt. De møter mange rare fordommer- om mammaer som drar fra barna og pappaer som vel ikke kan stelle barn, fordommer fra sin tid - men også med mulige paralleller i dag. Foreldrene forklarer Aurora at de fire er et eget lite lag som hjelper hverandre - og så greier de seg.

Og så tar pappa doktorgraden, han er ferdig (tenk, tenk!! - må jo jeg si med sug i magen!). Han får tilbud om undervisningsjobb på universitetet - og hva skal de gjøre? Daghjemplasser er ikke å få, skal Marie gi opp sin jobb? Hvem sin tur er det nå? De krangler - nesten, men finner løsninger, finner hjelp. Og så ender det med at pappa etterhvert vil bli lenger hjemme, han vil skrive og forske mer og han trives jo med å jo stelle hjemme med barna. Det er en god løsning. Og de reiser. Mamma får jobboppdrag både i Nederland og i Nord-Norge, pappa og barna blir med, de reiser og opplever, savner Tiriltoppen, må snu på hver krone, men er en familie som får oppleve mye sammen.

- og ja - det er jo dette kombinasjonslivet som fascinerer meg. De får det til! Små barn, høy utdanning, en fast jobb, og en som er litt-av-hvert-og-hjemme-med-barna. Og mye mye dårligere råd enn vi kan sammenligne oss med i dag. Og mye steilere kjønnsroller enn vi trenger å bryne oss på, tross alt.

(Og så må vi slutte å fokusere på "hvem som forsørger hvem". For er vi en familie med voksne og barn, så hører vi sammen og må dele på innsats og arbeid. Tjene penger er bare en liten del av det verdifulle i livet. )



mandag 2. august 2010

hverdag-feriedag




Fire uker familie-felles-ferie er over. Mannen tilbake i hverdagen, åpner visstnok hauger av e-poster, planlegger møter og høstens innsats.
Ungenes ferie er fortsatt uendelig. Jeg fortalte Lillebror i dag at "noen" har begynt i barnehagen igjen.... Han så ut som et levende spørsmålstegn. "Men ikke jeg??!!" Neida, neida.... "-er det så deilig med ferie?" ---- og der sitter han, rødhåret, barbeint, har gått i pysj til klokka elleve - stråler i huska - ja, det er klart!

Så vi plukker kilovis med bringebær i hagen, det er nybakt brød til lunsj, mammas pc står fortsatt stille og avhandlingen er fortsatt ikke levert, vi har søskenkrangling og liv og leven og sand i gangen og badekurven klar, Storebror konstruerer nye byggverk, den nybakte sjuåringen er blitt veldig interessert i brodering (Jeg "korster", påpeker hun, altså - syr korssting...). Jeg hiver alle ut i sola og smører nye brødskiver og solkrem i nakken...

Og så møter vi pappa-mannen til middagspiknik ved skogsvannet vårt i ettermiddag. Sommeren skal vare og vare.