ting, del I

Her starter en føljetong om "ting":

For mange år siden startet vi en ønske-drømme-ville-bok her i familien. En liten hvit notisbok der en kunne skrive ned ønsker og drømmer om livet. En hjelp til synliggjøring og til å kunne snakke om drømmer og ønsker sammen. Så forsvant boka, men har nå dukket til overflata igjen - og blitt introdusert som felles familieprosjekt, for den som vil. Nå har jo antallet skrivekyndige i familien også doblet seg siden sist....

Og det første jeg skrev inn på egne vegne, ved denne relanseringen, var - "Jeg ønsker meg færre ting".

Det var ikke mange av familiens yngste som skjønte noe av det. Så det understreker jo rett og slett behovet for en slik gjennomgang og refleksjon.

• En gang i tida kunne jeg reise rundt i ukesvis med alt jeg trengte i en sekk. Ikke bare i fjerne varme land, men også på vinterlig inter-rail-rundtur med all slags vær og føre Sentral-Europa i mars. Et par skift. Fem bøker og en dagbok. Pengebelte og pass og kamera. Vaske et sokke- og undertøysskift hver kveld.

• En gang i overgangen mellom studentliv og livet etter kunne jeg flytte ved å bære det meste selv over Akerselva fra en bydel til en annen. Riktignok mange runder. Med den samme sekken fylt med bøker hver gang og en skurebøtte i hver hånd med tallerkner og annet knuselig. Jeg eide en seng og et gammelt, ikke særlig vakkert, trehvitt skrivebord fra 80-tallet, that's it.

Jada, joda. Det var et annet liv. Et liv med daglig ansvar bare for meg selv. Selvfølgelig skal vi ha flere ting nå som vi er fem, og noen er ganske små... Og vi skal kunne samle noen skatter, noen liker steiner, andre liker skjell, noen liker lekebiler, eller veldig stilige lykter fra Indiska - alle liker bøker. Og vi bor i et utstyrskrevende land, en del lag med ull og fleece trengs i tillegg til badetøy og t-skjorter.

Men det er jo allikevel alt for mye. Og det er ikke slik jeg ønsker å ha det. Og det er det jeg som voksen som må gjøre noe med.

Og det holder ikke å si at "det er jo et minne" og "det bærer jo på en historie". Jada, joda, det gjør jo alt. Også en nasket kulepenn eller mitt stygge skrivebord fra 80-tallet. Det står fortsatt i kjellerstua. Men ikke på grunn av "historien". Men fordi det er et nyttig skrivebord. Og når timene blir flere, så kan det males og skiftes knotter på, så blir det slett ikke verst.

Skapene, bodene, kjelleren, loftet er fulle av ting vi har mistet oversikten over. Det vi bruker får ikke plass inne i skapene, det står og ligger framme. Ergo - en trenger ikke mer skapplass - men mindre!! Tenk så mye frigjort tid, alt en ikke trenger å rydde i og vedlikeholde lenger...

For her er jo et av grunndilemmaene i vår tid: TID versus TING. Vi lever i et samfunn der det er en innarbeidet praksis å disponere utrolig mye av vår tilgjengelige tid til å skaffe penger, skaffe ting, organisere, rydde, vedlikeholde ting. Det byttes tid mot ting i et helt enormt omfang. Er det gjennomtenkt? Er det det du vil bruke så stor del av livet ditt på? Eller kunne din tid, - min tid - som er absolutt likt fordelt mellom oss alle, 24 timer til disposisjon hvert døgn for alle og enhver - vært brukt annerledes, er det mulig å tenke seg det? Klarer vi lenger å sette oss andre målestokker for det gode livet enn å måle det i "ting"? Mange sier det - men gjør vi det...

Dette har lenge vært et mål for meg og noe jeg ønsker å bli enda mer tydelig og bevisst på i tida framover. Jeg ønsker meg færre ting. Jeg vil være bevisst på bytteforholdet mellom tid og ting. Dette gjelder for meg selv og for det budskapet jeg ønsker å formidle i den familien jeg er voksen i.

To be continued.....

(Bildet: En av de minste solsikkene, fordi den hadde det så travelt med å blomstre, - og med noen kule - og nyttige - "ting" bak, gammel vannekanne, gjenglemt fra husets fortid før oss - og veldig fin, synes jeg - og veslejentas kule gummistøvler med retro-blomster. )