forsørgelsesdebatten - langt framme i panna!

Mange temaer vaier i vinden. Et av temaene i den norske offentligheten denne høsten er tydeligvis hjemmeværende voksne (kvinner...) og politiske og forskningsmessige synspunkter på dette tilsynelatende merkelige fenomenet. For noen uker siden hadde Dagbladet følgende oppslag – "Kvinner vil forsørges". Dette bygde på en undersøkelse foretatt på oppdrag av et rekrutterings- og bemanningsfirma som tidligere hadde lagt fram en pressemelding med en like slagkraftig overskrift "Ny arbeidsmarkedsundersøkelse: Lei likestillingsdebatten – vil forsørges."

Den oppmerksomme leser vil allerede nå se at det her vrimler av kompliserte begreper som framstilles som enkle og greie å lempe opp i en overskrift og lage oppsiktsvekkende påstander av. For nå er det liksom sagt: Norske kvinner vil forsørges. - Og så kan en gå i gang og mene noe om det, uten å se nærmere på underlagsmaterialet og begrepsbruken. Og det gjorde de i Dagbladet, der ba de en svært erfaren kvinnelig arbeislivsforsker om å kommentere undersøkelsen – og det får en sannelig si at hun gjorde. Her kommer noen artige sitater fra Dagbladets artikkel:

« I stedet for å trekke seg tilbake og kapitulere bør de organisere arbeidet sitt slik at det blir enklere å kombinere begge deler. Når de velger å hoppe av karrieren og prioritere familien, har de på mange måter satt seg selv på sidelinja. De risikerer både å bli kjedeligere diskusjonspartnere for mennene sine og å sette seg selv på sporet til skilsmisse og en karriere som minstepensjonister, sier hun.»

«Det er utrolig lite framtidsrettet å tenke på den måten. Mange kvinner er nødt til å skru om mentalt og skjønne at det å jobbe og bli slitne ikke er farlig. De må ha dette langt framme i panna.»

«Hun tror mange menn synes det er urettferdig hvis kvinner ikke tar sin del av utearbeidet. - De synes kvinner bør yte sin skjerv og delta i arbeidslivet på lik linje med menn. Det finnes nok mange menn som også kunne tenke seg å jobbe mindre og være mer hjemme med barn, men de setter ikke karrieren sin til side av den grunn, sier Afi-forskeren.»

Og så har vi kontrasten da, - ut fra hennes egen undersøkelse av kvinner i lederstillinger, altså de som tydeligvis «får det til» - eller hva nå dette skal bety:

«- Dette er kvinner som ikke har prioritert vekk familien, men som har ønsket seg begge deler - både barn og lederjobb.»

"Vi snakker om kvinner som sier ja takk, begge deler - og får det til. De omtaler familien sin som en ressurs og kilde til energi, og opplever den ikke som en belastning, sier Amble."

Ja, ja, får man si.

Som med alt her i livet så er det mange måter en kan nærme seg denne forskningspresentasjonen på. For den er ganske oppsiktsvekkende. Og vi trenger ikke falle i fella med å bli rent personlig og argumentere ut fra våre egne liv. Vi har alle liv, unike, enestående virkelige liv. Med valg og begrunnelser og ulike syn på hva som er verdifullt . Forskerdamen på AFI, som er bedt om å kommentere undersøkelsen, kan ikke forholde seg til alle oss, men må naturlig nok forholde seg til generelle begreper og statistiske framstillinger.

Men kanskje hun skulle holdt seg til nettopp det?

For noe av det oppsiktsvekkende her er

a) hvordan hun leser undersøkelsen

b) hvordan hun tolker forskningsresultatene opp mot en ekstremt ensidig norm

c) egen ahistoriske tilnærming (som historiker må jeg jo alltid ta den kommentaren!)

d) det forskningsetiske betenkelige ved måten informantene i undersøkelsen omtales på

e) bruk av begreper

f) og så noe forunderlig til slutt, hvordan arbeidslivsforskeren ut fra alle disse merkelige aspektene, rett og slett går glipp av noen funn og poenger som faktisk kunne vært interessante!

Så tar vi punkt for punkt

a) Hvordan undersøkelsen leses

Det er så vidt jeg kan se – ikke 6 av ti kvinner som vil «bli forsørget» (se mer om begrepsbruk nedenfor) hele tida, hele livet! Det er snakk om at av kvinner i en viss aldersgruppe så er det en god del som kunne tenke seg å jobbe redusert for en tidsavgrenset periode i livet. I tillegg så mener både kvinner og menn at det er faser av livet, for eksempel småbarnstida, da de ikke synes at to fulle jobber for de voksne er ideellt. Det er rett og slett noe helt annet enn at "kvinner vil bli forsørget."

b) Ensidig norm. Hvem har sagt at antall kroner og antall lønnede arbeidstimer er det eneste verdifulle her i verden? Eller hvem har sagt at det er bare lønnet arbeid som er "arbeid", bare lønnet arbeid som krever en innsats, som en blir "sliten av" (som det tydeligvis er viktig å bli....). Hvem kan si at en småbarnsfamilie med tre barn under fem år, har det beste livet med 2 ganger 100 prosent stilling, for ellers er det latskap og unnasluntring og for lite slitne voksne ute og går.....??

Hvor rike skal vi bli i dette landet før penger kan slutte å være alle tings målestokk?

c) ahistorisk tilnærming.

Det er ikke historiens og utviklingens endelige og lykkelige sluttfase vi lever i. Ulike tidsfaser avløser hverandre, ulike måter å leve i familieliv og parforhold har avløst hverandre gjennom tidene. Vi har ikke den endelige løsningen "nå", det har ikke arbeidslivsforskeren heller. Selv om mange av oss har god utdanning og barnehagetilbudet og sfo-tilbudet er godt utbygget, så er det fortsatt ikke èn løsning for alle i alle faser av livet. Det har vært mange måter å gjøre ting på tidligere. Det er det fortsatt.

Ingen kan sette det opp som et utvetydig ahistorisk mål at alle voksne skal være ute i full jobb uansett livssituasjon og omsorgsansvar. Det er så mange slags innsats som kreves i et liv. Vi gjør så godt vi kan. Ikke alt vi driver med fra morgen til kveld er betalt og prestisjefylt - men det betyr ikke at det er preget av latskap og unnasluntring heller.

d) Omtale av forskningsobjekter/informanter. En kan jo lure, hvilke andre grupper av mennesker i det norske samfunnet ville forskerdamen synes at det var akseptabelt å omtale på den måten hun omtaler hjemmeværende kvinner eller kvinner med ønske om redusert stilling på i denne artikkelen. Ikke asylssøkere eller arbeidsløse somaliske innvandrere i hvertfall, da hadde det blitt ramaskrik om noen sa at de " er nødt til å skru om mentalt og skjønne at det å jobbe og bli sliten ikke er farlig. De må ha dette langt framme i panna." !!

Eller at de blir så uinteressante å snakke med at de kommer til å bli skilt?!

Muligens er det en aksept for slik sjikanerende omtale av for eksempel unnasluntrende ungdommer som ikke møter opp til eksamen, - men allminnelig høflighet burde hindret det også.

Det etisk betenkelige her i forhold til informantene i undersøkelsen er at en haug mennesker har stilt opp i en undersøkelse og svart på spørsmål om sine egne synspunkter og sitt eget liv, og deretter blir nødt til å lese en framstilling av at de rett og slett er late og uinteressante for både menn og arbeidsliv.

e) Forsørgelsesbegrepet.

Omtrent dette spørsmålet er tydeligvis blitt stilt til både kvinner og menn i undersøkelsen: "Er hjemmeværende eller deltidsarbeidende kvinner heldige dersom de har en mann som tjener nok til å forsørge dem". 56 % svarte ja. Flest kvinner og arbeidstakere under 35 mente dette. (Ble det motsatte spørsmålet stilt? - om menn er heldige dersom kona tjener bra?) Det er viktig å huske at forsørgelsesbegrepet er ikke er et ensidig økonomisk begrep. Den norske ekteskapsloven fra begynnelsen av forrige århundre vektla den gjensidige forsørgelsesansvaret i et ekteskap; det å tjene penger og det å ta vare på hus og hjem var likeverdige ytelser som begge deler ble sett som nødvendig for å ivareta et hjem og en familie. Mann og kone var begge forpliktet på dette gjensidige ansvaret. Dette var en historisk viktig begrepsmessig oppjustering av datidens kvinnearbeid som likeverdig som mannens tradisjonelle inntektsbringende innsats.

Altså: Forsørge betyr ikke ensidig å tjene penger til dem som "gjør ingenting" der hjemme. Familieliv er laginnsats. En fordeler innsats. Noe gir penger, noe gir tid, noe gir mat, noe gir ro til småbarn. Tilsammen er det et liv, og vi deltar alle sammen - det er å forsørge hverandre - sørge for hverandre. Dette så lovgiverene for mange mange år siden - har vi mistet den innsikten nå i vår velstand? Her "misser" både spørreundersøkelsen og kommentator-damen.

f) Andre ting som kunne vært artig.

Jeg er forsker selv. (Uten lønn for tida - men med masse interessant å drive med og i tillegg så kan jeg altså produsere noen ikke-økonomiske verdier på hjemmebane - men nok om det...). Hvis jeg finner noe uventet - eller noe som strider mot slik jeg trodde folk tenker - eller noe annet oppsiktsvekkende i forskningsmaterialet mitt - eller i noe noen andre har gjort - så er det jo lurt å se dette som et innspill som kan gi økt innsikt. Se at her er det noe jeg ikke har forstått før. Her ser det ut som om folk tenker annerledes enn jeg har tenkt. OG så som forsker prøve å forstå mer. I stedet for å sette seg på sin superhøye hest og slå fast at folk er late og uinteressante. Det må da være mye mer interessant å finne ut mer om hvorfor mange unge både menn og kvinner tenker annerledes om hjemmetid - enn kanskje arbeidslivsforskeren trodde - enn å bare slå fast at alle "tar feil og må ta seg sammen!" (Kanskje være åpen for at folk som er en generasjon yngre har andre ideer, andre verdier, - og så finne ut av dette - i stedet for å fordømme... - jeg bare spør...)

Kanskje ikke alle - menn eller kvinner - bare er opptatt av antall kroner og ansennietetsår og lederverv og pensjonspoeng. Kanskje ikke alle først og fremst er opptatt av seg selv heller - selv om forskerdamen kanskje mener at de burde være det...? Kanskje en kan tenke seg at en del - kvinner og menn - under en viss alder, dvs i den alderen hvor det er en del småbarn rundt mange av oss - har et ganske stort fokus på nettopp barna, at de vil ha tid til småbarna de få, få åra det varer? At ikke all lykke i livet ligger i full barnehagedekning og lederjobb. At det nettopp ikke ses på som en belastning å ha familie og småbarn og bruke tid på dette, men en stor lykke og en tidkrevende jobb - dersom en ønsker å være midt oppe i det selv og ikke outsource til barnehagen fra før de små kan gå....

Det er mange måter å innrette seg på. Det er mange gode, ansvarlige, verdibaserte, arbeidsintensive (jada, joda, man blir sliten av så mangt, nemlig...) måter å innrette seg på. Det burde interessere forskningen.

(Bildet: Ikke relatert til innlegget, men rett og slett en vakker høstbukett fra hagen - til for å nytes av lønnede og ulønnede, forsørgere og forsørgede - med åpne øyne....)