vi har ingen å miste

Scene: Vår lille Oslogrend en ettermiddag i august, tidlig hentetid for barnehageungene, sensommernytelse av hageliv og lek og latter.

Og så plutselig. Vi mangler et barn. Min minstemanns bestekompis syklet rundt svingen og forsvant.

Hvordan kan en fireåring bare forsvinne? Minuttene går. Det går altfor lang tid. Det er jo faktisk alvor, ikke bare en eventyrlysten fyr som glemte å snu....Hvorfor er han ikke bare rett rundt svingen? Her er det så oversiktelig, så stille, hvordan kan han bare forsvinne?

Vi leter. Mammaen løper, flere løper, noen store barn sykler på utkikk, noen kjører rundt i små stille veier, vi kikker på lekeplasser, inn i hager. Vi ringer, sender meldinger, varsler flere over hagegjerdene, alle speider, leter. Alles planer legges på is - ingen går inn og lager middag i dag, vi mangler et barn her!

Det går en time. Det går mer. En liten barnehagegutt er helt borte. Politiet er varslet, er i farta umiddelbart.

Og så blir han funnet. Uskadd, forvirret. Har syklet langt. Stoppet. Vært alene. Er funnet. Sitter på mammas fang.

Og alle tårene kommer hos oss alle.

Og alle kommer. Og vi klapper. Og vi ler. De ukjente på besøk hos naboen står også ute med tårer i øynene og klapper for dette barnet de aldri før har sett.

Og vi stryker en gråtende mamma over kinnet og holder hardt rundt våre egne små.

Og er takknemlige for at alle våre små sover trygt hjemme i kveld.

Og takknemlige for å bo på et sted der alle barn er alles ansvar og der alles sterke tanker og sterke innsats samlet seg rundt det ene barnet som vi manglet - og som vi fant.

Hold godt rundt dine i kveld. Vi har ingen å miste.