det beste av mange verdener

Det er klassisk: En kan fokusere på hva en har - eller hva en ikke har. Halvfullt glass eller halvtomt glass.

En kan fokusere på at en ikke er i fast jobb. At en ennå ikke har levert en avhandling som burde vært ferdig. At en ikke tjener verken penger eller pensjonspoeng. At en ikke har voksenkollegaer. At en ennå ikke har fullført malingen i gangen og trappa. At skapene burde vært ryddet.

Eller en kan fokusere på at en kan få til et kombinasjonsliv med så mye av det gode i verden. Med tre små ungetroll som kan sove så lenge de vil og la sommeren vare og vandre i pysj mens andre har vært på SFO og i barnehagen lenge allerede. At barnehagegutten kan komme storstrålende og rekke lunsjen i barnehagen, til stor jubel fra kompisene. At soldagene kan brukes til å hente tidlig og dra til tjernet for å svømme mer og mer... At skolebarna faktisk kan ha den evige sommerferien sin, slik at de nesten kjeder seg, men faktisk ikke - for det finnes enda sykkelturer å ta, bær å plukke, legobyggverk å konstruere, sommerdagbøker å skrive, tær som skal sprelle barbeint enda enda enda mer.

Og midt i dette kan jeg skrive. Legge unna sider og kapitler. Produsere og få til. Faktisk. Uten lønn, uten kontor, uten kollegaer. Men jeg får det til!

Og så kan det bakes brød, plukkes bær, henge opp tøy i solskinnet og lages ganske gode og sunne middager. Om igjen og omigjen. Uendelighetsarbeidet. Ikke på noen prestisjefylte lister, ikke noe som leder noe sted hen eller bygger opp en karriere eller en status utad. Bare livet vårt, rett og slett. Verdifullt i seg selv. Koste sand og brødsmuler og enda ikke få rydda mer enn på overflata, men vi får lest høyt og sunget sanger hver dag.

Og en kan våkne med en fregnete fireåring på armen og det første han sier, nesten før øynene er åpne er "Jeg er så glad i deg, Mamma".

Så er jeg jo en priviligert jente, med alt dette. Det beste av mange verdener.