Det sa min kloke, allvitende venninne til meg for mange, mange år siden. I blant skjer "alt" på en gang.
Da var jeg inne i en stor og sammensatt og fantastisk klump, alt skjedde på en gang. Deretter har det vel også bare gått slag i slag. Nye klumper oppå de andre.
Så får en være takknemlig, løfte blikket og håndtere mengdene som best en kan.
Det er ikke "klumpene" som er problemet. De må bare nytes og leves. Da er livet levende og krevende og virkelig.
Det er jo heller de lange strekka av stillstand og lengsel og savn og tomhet som er vondt å leve med. Der har jeg ikke vært på mange år. Her er det fullt. Døgnet rundt. Livet er mangfoldig, tildels vanskelig og svært meningsfylt.
Takk og pris.
Hm. Er det sånn det er? Det kommer i klumper, dette livet? :) Hmmm ... :) Godt sagt, i grunnen.
SvarSlettJa, det er nå en måte å forstå det på - noen ganger mye - mye å håndtere - men også mye å glede seg over. Noen ganger alt for lite, - å rolig og velorganisert, men også - kanskje - tomt...
SvarSlett