Auroras mamma og pappa

Sjuåringen er en storleser. Som jeg var og er. Bok etter bok går unna. Nå har hun nettopp grått og ledd over Heidi av Johanna Spyri, den gamle historien om foreldreløse Heidi som kommer til gamle bestefar på fjellet. Men mest går det i Anne Cath Vestly denne sommeren. Alle Guro-bøkene leste hun i vår, så var det Ellen Andrea (som jo er så mye yngre enn underveis-mammaen at det var ukjent stoff for meg). Og nå er det Aurora. Igang med femte boka nå - Aurora i Holland. Og jeg smugleser innimellom i bokhaugen på nattbordet hennes og storkoser meg. Gjenoppdagelse er flott!

(Og i parentes - denne skogkanten vi bor i er ikke så langt unna den skogkanten Anne Cath Vestly bodde ved, de første årene vi gikk med barnevogner i skogen her, så traff vi henne innimellom. Hun hilste alltid og var akkurat sånn "mormor-aktig" som en tror. Så "Tiriltoppen-blokkene" ligger en kort sykkeltur fra oss, og vi kjenner barn som går på skolen som Erle og Bjørn ble vaktmestre på.... Så dette er jo nært.)

Men altså Aurora. Gjenlesningen nå gjør jo de voksne tydligere for meg. Og jeg ser hvor innsiktsfullt og balansert Anne Cath Vestly skrev også om de voksne i bøkene sine. Mange barnebøker framstiller voksne som ganske flate og statiske figurer, bare snille eller bare griske og strenge osv. Anne Cath Vestlys voksne er sammensatte mennesker med styrker og svakheter, de voksne strever med vanskelige beslutninger, de klarer ikke alt, de kan til og med krangle eller bli for strenge med barna, men kan ta seg inn, trøste, forklare og ordne opp. Og livet går videre og alle blir litt klokere.

Pappaen til Aurora sitter hjemme og forsker. Han skal ta doktorgrad. Samtidig passer han sine to små barn, Sokrates som er liten baby i den første boka og Aurora som er det vi i dag ville kalt et barnehagebarn. Både mamma og pappa, Marie og Edvard, har studielån, de er nyinnflyttet i blokk, Marie er jurist og i full jobb, økonomien er trang og livet er godt. De har en hagebenk til sofa, og har verken telefon eller platespiller. Men de har piano og skrivemaskin. De gjør så godt de kan og det er strevsomt. De møter mange rare fordommer- om mammaer som drar fra barna og pappaer som vel ikke kan stelle barn, fordommer fra sin tid - men også med mulige paralleller i dag. Foreldrene forklarer Aurora at de fire er et eget lite lag som hjelper hverandre - og så greier de seg.

Og så tar pappa doktorgraden, han er ferdig (tenk, tenk!! - må jo jeg si med sug i magen!). Han får tilbud om undervisningsjobb på universitetet - og hva skal de gjøre? Daghjemplasser er ikke å få, skal Marie gi opp sin jobb? Hvem sin tur er det nå? De krangler - nesten, men finner løsninger, finner hjelp. Og så ender det med at pappa etterhvert vil bli lenger hjemme, han vil skrive og forske mer og han trives jo med å jo stelle hjemme med barna. Det er en god løsning. Og de reiser. Mamma får jobboppdrag både i Nederland og i Nord-Norge, pappa og barna blir med, de reiser og opplever, savner Tiriltoppen, må snu på hver krone, men er en familie som får oppleve mye sammen.

- og ja - det er jo dette kombinasjonslivet som fascinerer meg. De får det til! Små barn, høy utdanning, en fast jobb, og en som er litt-av-hvert-og-hjemme-med-barna. Og mye mye dårligere råd enn vi kan sammenligne oss med i dag. Og mye steilere kjønnsroller enn vi trenger å bryne oss på, tross alt.

(Og så må vi slutte å fokusere på "hvem som forsørger hvem". For er vi en familie med voksne og barn, så hører vi sammen og må dele på innsats og arbeid. Tjene penger er bare en liten del av det verdifulle i livet. )