tirsdag 24. juni 2014

Den aller lyseste tida



Det er den lyseste tida. Jeg sier det gjerne igjen - det er en gave til oss her i dette hjørnet av verden. Jeg suger til meg av lyset - og av alt som vokser og lever, jeg vet jeg trenger det i november og februar! Det har vært barbeint-tid i mange mange uker. Rosene kommer. Det er så tørt at vi må vanne. Vi høster grønt i kjøkkenhagen hver dag og det spretter fram grønne små tomater i drivhuset. Det ser ut til å bli masse bringebær - i år også. Og rabarbraen høstet jeg og kokte fantastisk rabarbrasirup på for en liten stund siden, den står og glitrer i kjøleskapet og smaksetter gode drikker jevnlig...

Og midt i det hele denne ettermiddagen sovnet jeg på et teppe ute.

Det har - som alle forsommere vært et løp og en kabal. Skolebarn som skal fullføre så mye før de går over målstreken for nok et skoleår, sommeravslutningsstafetten, alle fotballkampene - som endte med ei natt på tannlegevakta med 8-åringen etter den siste kampen - en vår med noen lange reiser i dette landet til konfirmasjoner og 70-årsdager, reiser som skal planlegges og gjennomføres på et par helgedager mellom alt det andre - og takk og pris mange badeturer - og nesten bare utendørsmiddager - allerede denne varme våren. Jeg har hatt intens skriving på et skriveprosjekt - som fortsatt innebærer mye usikkerhet og tanker om hva som skjer videre -  og deretter direkte overgang til veldig håndfast og like intens sensurering på bunker med universitetseksamener. 

Innimellom og hele tida opprøres jeg over smålighet og urettferdighet, bråker om flyktningespørsmål og tigge(r)forbud, havner i Twitterdebatt med statsministeren og står nå på. Tidsfrister og kveldsarbeid, familieliv, luking og brødbakst, skribentaktivisme og seriøs sensurering - alt går om hverandre. Det er nå et liv.

Denne uka byr på sommerskole for de tre mellomstore - det er spennende og krevende og nye opplevelser og nye venner. Jeg starter dagene med en sykkeltur gjennom småveier og skogstrekninger sammen med minstemann for å følge ham til en skole noen kilometer unna, det er en flott start på sommerdagen.

 I dag ble sensurmøter avholdt og protokoller undertegnet og karakterer fordelt - og fristene er overholdt og jeg rakk både t-banen hjem og sykkelturen til sommerskolehentingen - og premien for å komme i mål ble Lillebrors etterlengtede pannekaker (det er ikke så ofte han får det) - og nye norske jordbær. Og så sovnet jeg altså.

Jaja, i mål og i mål. Det er vi vel aldri. Underveis, underveis. Sola har snudd - men det meste av sommeren gjenstår. Snart har alle her fri. Det er etterlengtet. Vi trenger sentrering, at vi samler oss, roer oss, finner fellesskapet, er familien som en virkelig kjerne. Vi merker det allerede når vi lander sammen på ettermiddagene, vi kommer fra alle kanter - men lander sammen - og skal ikke videre. Ingen lekser, ingen møter, ingen organiserte fritidsaktiviteter som lager kveldskabal, roen øker - selv hos de største uro-proppene i gjengen, som jo egentlig så intenst trenger denne roen, denne landinga, denne sentreringa. 
Påfyll. Etterlengtet. Gir krefter til den hverdagen som nå ligger så langt foran oss på den andre siden av den lyse tida.




Og så ligger jo alltid denne undringen der. Burde vi ikke hatt denne roen, denne sentreringa mer også resten av året? Hører vi egentlig til i dette løpet? Er ikke egentlig vi en gjeng som burde endre noen av rammebetingelsene og få en annen grunnrytme inn, mer i takt med det vi store vet at vi står for - og som vi ser at de små trenger. 
Får vi tid til å snakke om dette, tenke på dette -  nå når rytmen roer seg ned noen lyse sommeruker?

tirsdag 17. juni 2014

Ferieprestasjonene?



Skoleferien er rett rundt hjørnet. Skoleavslutningsstafetten går mot slutten. De vanlige skoledagene har gått i oppløsning og blitt til turer, rydding og sommershow. Universitetsensurbunkene mine synker side for side. Andre prosjekter er en stund i tenkeboksen.

Det er en tid full av frister, fester og arrangementer som kaller på kakebakst, piknikkurv, tursekk og vemod og blanke øyne. For litt siden satt jeg og fant fram bilder fra sju skoleår til kavalkade for eldstemanns høytidelige  avskjed med barneskolen. Så bittesmå de var, den høsten de startet, denne langbeinte gjengen med nesten-ungdommer.

Og jeg har tre mellomstore som både er slitne, klare og også litt i vemodighetshjørnet over at skoleåret er over. Det går jo så fort!

Men ferie er vi glade for. Ferie er bra. At vi (fortsatt) har åtte ukers skolesommerferie her i dette vinterlandet er en gave til barnekropper som trenger å løpe i sola, samle fregner og D-vitaminer og myggstikk - og barnesjeler som trenger å ha en mellomfase i livet sitt, mellom femte og sjette klasse for eksempel - en overgang, en endringstid som både teller i erfaringer og opplevelser, men samtidig ikke teller med i det vanlige timeglassrennende tidsregnskapet som året ellers er fylt av. Fordi det er en annen slags tid. Blåklokkevikua, en gave.

Åtte uker er en hel liten evighet. En kan både lande etter det som har vært, oppleve noe nytt og noe kjent- og til slutt være ganske klar for det nye som skal komme. Men ennå, ennå er det lenge til.

Lang barne-sommer-ferie passer visstnok ikke inn i vår tids effektivitetsregnskap med voksenjobber og krav om resultater. Svime rundt og klø myggstikk og glemme gangetabellen og gjenoppdage gamle donaldblader slår ikke an hos dem som skal telle og beregne. Og hvert eneste år får vi høre klagesanger fra voksenverdenen om hvordan en i alle dager skal få sommerferiekabalene til å gå opp. Men jeg gir meg jo ikke - jeg kan ikke gå med på å vri ungers gavepakke av en sommerovergangstid i årets lyseste måneder til noe negativt, noe vi skal klage på.

Det er en gave - jeg tror den er et stort gode for små mennesker med så mange krav og rammer og planer rundt seg i livene sine - og så får vi bruke den gaven som best vi kan.

"Jeg liker best når vi ikke skal noen ting" - sier en av de små her i huset. "Det er den beste ferien."

Her lar vi liksom den pågående prestasjons-ferie-debatten gå litt forbi oss. Vi har for lenge siden funnet ut av vi virkelig nyter fri-feriedager- dager uten program og forpliktelser. Det er de dagene som virkelig gir oss både nye krefter, tid til hverandre og sommerfølelse langt uti tærne. At ungene har denne lange ferien legger grunnlaget. Vi voksne har både jobbeting og andre ubetalte arbeidsoppgaver vi trenger å få gjort. Men fri fra skole, lekser og fritidsaktiviteter gir dager med mye fleksibilitet og mange muligheter for oss alle fem.

Men - allikevel noen ord om denne feriedebatten: Den må deles i to, mener jeg. For det første må vi slutte å se ned på hverdagsferie-fridagene, de prestasjonsløse, presentasjonsfrie, pretensjonsløse bare-fri-dagene. Det er ikke synd på verken store eller små som skal "ingenting", dvs rett og slett ha fri!

At folk har ulike preferanser i ferien bør være en grei sak. Også i vår tid med personlige promoteringer på sosiale medier. Noen lengter etter en sydenstrand - andre lengter etter en joggetur i en mørk granskog - eller en kopp te på egen balkong. Live and let live. Og la deg sjøl leve med dine egne prioriteringer og preferanser - og muligheter. For de fleste av oss har noen økonomiske begrensninger - både med hensyn til ferie og andre ting - men vi har ikke vondt av å ha drømmer om ferier som vi ikke har råd til. Det er ikke mer synd på de ungene som bruker sommeren på å fiske i det lokale tjernet og lære kortkunster av en onkel på en campingplass enn det er på de som er på rundreise i Kenya. Det er tull å tro at folk er lykkeligere over det som er dyrt enn det som er billig og lett tilgjengelig. (og snur vi det rundt - så er det ikke gitt at en er lykkeligere om en bader i Mjøsa enn om en bader i Stillehavet heller, jeg har vel bare gjort det siste faktisk av akkurat de to alternativene - og det var jo fantastisk..., men da har jeg jo Mjøsa til gode)

Men, den andre siden, den faktisk alvorlige siden av denne feriedebatten, er det som gjelder dem som lever i en materiell - eller på andre måter så stor ressursfattigdom - at barna virkelig lider. Men da snakker vi ikke om de som ikke har råd til å dra på safari eller til Sverige. Da snakker vi om de som ikke har mulighet til å ta med seg ungene på tur til stranda, på biblioteket, på besøk til slektninger. Det kan være materiell nød - men antagelig også sterke begrensninger på krefter, overskudd og kunnskap. For det er ikke slik at vi lever i et samfunn der alt koster. Svært mange av de viktigste ferieaktivitetene for både mine unger og mange andre er så godt som gratis. Det er naturen, friheten, fridagen, leken, ta med maten ut, plukke blomster, lete etter skjell, bygge ei hytte i et tre. Hvis barn også hindres i tilgangen til dette, så vitner det om en ressursfattigdom som er alvorlig og der det trengs hjelpetiltak.

Dette handler da ikke bare om ferie - men om hele livssituasjonen og antagelig om voksne som trenger hjelp til mye for å håndtere livet. Det er et solidaritetsansvar som vi alle bør ta.

Men når det gjelder ferie forøvrig - så la humla suse - la naboen reise dit han vil og finn egen fri-ferie-modus slik du vil.










onsdag 11. juni 2014

Hagevandring, uke 24.

Denne utrolige varme forsommeren er jo en ren gave. Allerede for et par uker siden var det så grønt og frodig og blomstrende som en fullsommer-Sankthans-hage. Og med all denne sola og varmen så får vi jo faktisk denne lyseste tida med oss - for vi er jo ute hele tida!
Mange kjøligere forsommere har jeg så smått kjent på uroen til Sankthans når jeg vet at sola allerede har snudd og det skal bli mørkere igjen, uten at jeg egentlig har kommet i gang med sommeren.

Men i år får jeg det med meg, døgn for døgn. Gripe hver dag med sine blomstrings- og frodighetsgaver. Hver dag skifter det i hagen, hver dag er det noe nytt.

I går kom Hurdalsrosene og skjærsminene. Med all fare for å bli for naivt poetisk: Det dufter fantastisk. Buketter overalt inne sprer sommer i alle rom.

Snart kommer alle de andre rosene. Kjøkkenhagen og drivhuset flommer over av grønnfarger. Hvert middagsmåltid blir innledet med å plukke inn salat og annet grønt.

Det er bare å nyte - og vanne... -  og plukke snegler...
- og stikke i skogen og bade når vi kan!

(Tilsammen fire kasser for skiftdyrking; her ser du tre av dem. I tillegg et bed med squash, gresskar og jordskokker og to kasser til med potetdyrking. I bakgrunnen er bringebærhekken; til venstre ulike andre bærbusker. Over - skyggene fra epletrærne)
(bondebønner og erteblomster og litt spinat innimellom. Poteter i kassa i bakgrunnen. Skråkantene på kassa er spesialdesignet av underveismannen for å holde sneglene unna. De virker sånn passelig....)
(gulrot, ringblomst, gressløk, luftløk)
(gresskar og squash, eldorado for brunsnegler)
(En krukke med bladpersille i forgrunnen - )


Tross all luking og vanning - så har vi også noen stoler midt i alt det grønne. Nesten alle måltider utendørs. 

Sommerliv.

Jeg er så glad jeg har hage! Jeg liker møkk under negla og å følge med på alt som gror.

 Er hage en god ting i livet ditt?

fredag 6. juni 2014

Fredagstanker om rettferdighet




Barn er ofte veldig opptatt av rettferdighet. Kanskje er det fordi de er små og avhengige av beslutninger som fattes av andre, av oss voksne? En voksen som blir oppfattet som urettferdig lever farlig - og undergraver sin egen autoritet.

Barns blikk på rettferdighet er ofte basert på en ren matematisk likhet. Like mye saft i hvert glass. Ti nonstop til hver og en og en halv tyggegummi. Likt er likt. En interessant undersøkelse fra NHH i Bergen viste at mens tiåringer i stor grad står for et slikt egalitært (likhetsbasert) rettferdighetsbegrep - så hadde ungdommer i økende grad med alderen en større andel som la et egalitært rettferdighetsbegrep til side - og i stedet hevdet et rettferdighetsbegrep basert på innsats, et meritokratisk rettferdighetsbegrep. En får det en fortjener.

I tillegg var det i alle aldre en ganske lik andel som sto for et tilfeldighetsprinsipp, det er rettferdig at det er som det er, den som har flaks kan beholde det han har. Det er nærliggende å tenke på Fetter Anton - dette er et ideal som passer ham.

Vi voksne backer gjerne opp barnas likhetsbaserte rettferdighetsbegrep. Vi oppfordrer dem til å dele likt. Vi ber dem dele lekene sine med barn på besøk. Her i hagen har vi to husker og tre barn, jeg har stått mange ganger med klokke og delt husketid likt når det har vært strid om godene. Vi synes barna er rause og flinke når de tenker på å dele med dem som ikke har, låner bort fotballen og hoppetauet. Slik skal det være.

Men som voksensamfunn - og det budskapet vi muligens formidler som ungdom med større bevissthet om samfunnsrammene omkring seg fanger opp - så lever vi i mye større grad etter et innsatsbasert rettferdighetsbegrep. "Jeg har jobbet for disse godene, da er det rettferdig at jeg nyter godt av dem." (Selv om du har mindre enn meg.) Med dette kan vi forsvare at vi vandrer forbi romkvinnene på gata med pappbegrene sine - på vei hjem til vår lørdagspizza og tette tak over hodet og varme senger til hele familien. Forbi henne med pappbegeret og skautet.

Fordi vi mener at det vi har - det er det rettferdig at vi har?

Det er et umulig resonnement å forsvare. Jeg kan ikke se noen måte jeg egentlig kan rettferdiggjøre at jeg har endt opp med dette vinnerloddet i verdenslotteriet om gunstig sted å dumpe ned på jorda. Barna mine kan legge seg mette hver kveld, jeg har flere tusen bøker i hyllene og ungene mine er fullvaksinerte og har null hull og nok av vitaminer innabords. Hvordan kan det være rettferdig? Det er ikke basert på min innsats i hvertfall.

Det er ren og skjær Fetter Anton-flaksbasert rettferdighet. Og ham vil jeg jo ikke forsvare.

Jeg har ansvar for å formidle klokskap og ansvarlighet til mine barn. Samtidig har jeg ansvar for å ikke legge en for stor byrde på deres skuldre. De er "uforskyldt" i hvor de er født, i hvilke privilegier de har fått. Skjevfordelingen i verden er ikke deres skyld - men det blir deres ansvar, som så mye annet.

Det er mye ambivalens og mange avveininger å ta.

I mellomtiden kan det hjelpe å være takknemlig. Takknemlighet er ikke bare en gammeldags, religiøs øvelse. Det er en grunnleggende bevisstgjøring om det vi har fått i livet som slett ikke er en selvfølge. Det som er gitt oss og som vi kan være takknemlige for.

Det å tro at privilegier er en selvfølge er å lure seg selv. Takknemlighet er bedre.

Min takknemlighet i kveld:
Denne vidunderlige sommervåren
Den bugnende kjøkkenhagen
Drivhuset som den gode mannen har bygget og som er fylt av tomat- og agurkplanter
Fortsatt noen blomstrende syriner
Mange badeturer forrige helg
Mange nattarbeidskrivetimer har kommet i mål
Godt samarbeid her i huset
Syke unger som friskner til
At jeg har stått grytidlig opp hver dag og stort sett fått meg en løpetur før jeg vekker småtroll
Tross styr og ståk, så er sommeravslutningsstafetten som vi er midt inne i, også noe å være takknemlig for. Tre kjekke skoleunger som vokser alt for fort - og disse ritualene og avslutningsseremoniene som framkaller klumper i halsen og blanke øyne og noen øyeblikksglimt som holder oss fast - akkurat nå

God helg