adgang, medbestemmelse og mangfold

Vi går mot 17. mai. Og om et år skal vi feire Grunnlovens 200-års jubileum.

Den norske Grunnloven var et stort skritt for selvstendighet og demokrati. Målt med datidens målestokker var 1814-grunnloven den mest radikale og demokratiske i Europa. Utviklingen i de nesten tohundre årene siden da viser oss imidlertid at demokrati og demokratisk ikke er gitte begreper en gang for alle - men rett og slett en retning for utvikling og debatt. Begrepenes materielle innhold endrer seg. Stemmeretten er utvidet - til også menn uten eiendom, den er utvidet aldersmessig  og - ikke minst -  til kvinner. Begrepet om hvem som har rett til å være med og bestemme over dette landets politikk, over velstand og velferd, fordeling og rettferdighet - har altså endret seg.

Adgangen til riket har også vært under endring - i alle år. Dette gjelder hvem norsk politikk, goder, rettigheter og plikter skal gjelde for. Vi kan fortsatt kjenne skammen over at vår opprinnelige grunnlov nektet jøder og jesuitter adgang til riket. Men reglene våre for adgang til riket i dag er fortsatt meget strenge - og langt mer intrikate.

Begrunnelsene for de opprinnelige paragrafene var knyttet til den tidens tankegang og kultur. Reglene for stemmerett var som nevnt radikale i sin egen samtid. At man måtte være mann for å ha en betydelig posisjon i samfunnslivet og kunne delta i kollektive beslutninger gjennom stemmeretten var en selvfølge. Samtidig var det også en selvfølge at man måtte være en mann med en viss posisjon, enten ut fra eiendom eller yrke. Dette var de ansvarlige borgerne, det var disse som kunne styre.

Begrunnelsene for adgangsbegrensninger var hovedsaklig kulturelle, sterkt knyttet til skjerming og bevaring av den evangelisk-lutherske statskirkelige religionen som både sto sterkt i folket og i statsstyret. Slik var paragrafen formulert: "Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget."

Det danskstyrte eneveldet hadde innført en streng kirketukt med strenge plikter til deltakelse og tilhørighet til kirken. Den sterke koblingen mellom stat og kirke gjennom enevoldstiden gjorde disse adgangsbegrensningene og disse strenge reglene til et gitt og gyldig kulturelt og religiøst fundament for den norske selvstendigheten. Begrensningene gjaldt ikke bare utad. Også innenfor rikets grenser var det strenge rammer for religion. Religionsfrihet har hatt en lang vei å gå i det norske samfunnet.

Kanskje kan vi si at identitetsfriheten også har hatt en lang vei? Kan vi være oss selv på mange måter - og allikevel si at vi er norske, at vi hører til, at vi er en del av fellesskapet? Åpner det norske fellesskapet for et mangfold?

Vi går mot nok en 17. mai. Det er tida for å stryke skjorter og pusse sko - og vaske regnjakker. Og det er tida for å diskutere hva - og noen ganger hvem - vi vil ha med i toget. Hvem skal være med og hvordan skal vi se ut og hva får vi lov til å holde i hendene. Symbolet - ett av mange - på fellesskapet i dette landet, det lange, lange, lange 17.mai-toget som skritter og marsjerer seg fram landet rundt til all slags vær og all slags korpsakkompangement.  Hvordan skal vi se ut, hvordan ser fellesskapet vårt ut?

Vi har gått en lang vei. Det lenge, lenge siden jentene ble en selvfølgelig del av toget. Men fortsatt er demokratiet avhengig av at vi er innstilt på en kontinuerlig debatt og utvikling - demokrati er aldri en statisk endelig "ferdig" størrelse. Vi blir alltid stilt overfor nye og utfordrende spørsmål, utfordringer av det kollektive selvbildet og av gårsdagens politikk. Nye tider med Schengenåpenhet, europeisk økonomisk krise, verdens flyktningeproblemer og stor norsk oljevelstand gir oss utfordringer politisk og moralsk og demokratisk.

17. mai bør være en feiring av demokrati. Og da må debattene og ansvaret fortsatt tas. Hver dag.

den niende

Den virkelig seineste våren vi har hatt her i kroken vår på alle årene vi har bodd her. For første gang har vi hatt en niende mai uten rabarbra stor nok til rabarbrapai! Men den kommer, den kommer - og scillaen blomstrer overalt - både ute og inne, det er små grønne skudd på greiner og kvister ute og store skudd i såpottene inne. 
Og jeg har fått begge de to tingene jeg ønsket meg - både settepoteter som er lagt til lysgroing og en varmkompostbinge som skal leveres seinere i vår, 
og så mange overraskelser i tillegg - et nydelig perlekjede designet av min niårige datter, fine tegninger, flere blomster og bøker, et varmt sjal og en tekannevarmer fra mor og et gammelt tinnfat som min mormor en gang laget selv. 
Alt vel. Vi var mange rundt bordet og det var latter, lek og prat og lys og varme. Jeg får være glad for de åra jeg får selv om tallet som står der blir vel høyt etterhvert!

mot

Noen ganger trengs det mot. Mot til nye dager. Mot til det som er litt - eller veldig ukjent. Mot til det som er usikkert. Det som kanskje ikke går.

Noen ganger kan en late som en er modig. Rette opp ryggen. Se folk i øya. Vite at en kan smile og kontrollere stemmen. (Jeg gjennomførte en maratondag med prøveforelesning og disputas for to vårer siden, der jeg etterhvert holdt armene over kors, fordi jeg skalv sånn - men der jeg la stemmen ned to hakk og var stødig og fast og ingen så eller skjønte hvor nervøs og sliten jeg var. Men modig - det var jeg jo, på ekte!)

Noen ganger må en minne seg selv om at dette kan jeg i hvertfall, dette har jeg gjort før. (Det hjelper ikke alltid at alle andre har gjort det før.)

Noen ganger må en bruke det min gamle norsklærer ga meg som trøst på veien da jeg var usikker på hvordan det hadde gått til eksamen og det enda var lenge å vente til sensur... Han nikket rolig og ga meg det litt ironiske smilet sitt - og minnet meg på at når en er usikker og redd, så merker en i hvertfall at en lever!

Noen ganger må en bygge det mulige motet på det som forhåpentligvis ligger i bånn - det som ikke er usikkert, det som ikke er på spill - det som er der. Hverdagen. Folka mine. Det er her jeg er.

Og kanskje går jeg modige skritt. Men det er dette jeg har. Det er dette jeg er. Det mister jeg ikke selv om jeg er både modig og redd.
Og jeg merker at jeg lever.

rettferdighet

Gode vårdager. Snart kommer knoppene på alle de brune stilkene som skal bli grønne busker. Noen krokus stikker opp. Scillaen skal snart farge plena nesten blå. Vi har snekret sykkelskur. Vi har raka gammalt løv og klipt busker. Vi har sådd i mange potter og kar - inne. Vi er snart ferdig med å snekre den nye uteplassen. Vi sparker mye fotball. Vi gjør i stand til potetåker. Dokkestua er vaska og dukene og filleryene der inne er kommet fram. Vi har stekt vafler ute og vi har startet grillinga for i år. Men det er fortsatt luer og ulltrøyer på. (Og vinterdekka også...) Og til kvelden fyrer vi opp i ovnen fortsatt..

I dag har vi prata om første mai. Om hvorfor det er fri fra skolen i dag. Vi har snakket om en festdag - det er derfor vi flagger - og en rettferdighets- og protestdag. Om solidaritet. (Det er et vanskelig ord, så vi starter med rettferdighet...). Om historiske forskjeller mellom de som eier og de som ikke eier. Om avhengighet og hvem som skal bestemme. Om urimelige arbeidsvilkår. Og rettferdighet nok en gang.
Og om Norge og verden. Og at rettferdighet - og solidaritet - alltid er viktig. Vi i Norge er de rike. Vi skal være takknemlige for de goder og de vilkår og den rettferdighet som er kjempet fram. Men vi skal ikke gi oss - vi er en privilegert del av en urettferdig verden.

Jeg er så glad i sånne dager med familien min. Vi jobber sammen, ler sammen, surrer rundt sammen, spiser god mat og føler at vi har mye tid. Det er et myldreliv - og det er gode samtaler. 
Jeg er så glad i sånne samtaler der jeg kan ta de småstore ungene mine med på refleksjoner om fortid og nåtid, vår nære verden og den store verden, skritt for skritt, tilpasset deres forståelse og interesse og nysgjerrighet. Gi små drypp av forståelse. Noen begreper. Noen kontraster. Noe å vokse på.

kjenner vi hverandre?

De ringer fra Norstat og vil ha en liten undersøkelse. (Hvor liten da - spør jeg - for ofte sier de liten og så tar det 20 minutter... - da kan dere heller si lang undersøkelse, sier jeg.)

De spør hvor gammel jeg er og jeg har ikke lyst til å tenke meg om og finne det ut. (Det vanskeligste spørsmålet). De spør hva jeg jobber med. (Nest vanskeligste).  Og antall hjemmeboende barn. (Lett)

Så spør hun litt om partier - og jeg svarer det jeg tror jeg mener nå (jeg får lov til å si flere heldigvis...) og det jeg vet jeg stemte sist. Og om bilbruk. Og hvilke pålegg vi pleier å ha i huset. Ja, vi har vanligvis tubeost, fordi ingen spiser den opp - så den ligger bare der... Nei, vi har ikke sjokoladepålegg i huset. Ja, vi har syltetøy, hvis hjemmelaget teller? Jo, det teller, mener hun. Veldig hyggelig dame.

Nå vet hun omtrent alt om meg, tror jeg. Ikke sjokopålegg og bare hjemmelaget syltetøy og vurderer å stemme De Grønne. Jepp. Tydelig bilde. Vi har henne nå.... 

Jeg er innom noen faste blogger jevnlig. Noen lesere er innom meg jevnlig. Kjenner vi hverandre? 

Vi vet vel lite om de tubeostene som bare ligger der i kjøleskapet (men nå vet dere det!!) - men vi leser tanker og refleksjoner, meninger om mangt, bastante utsagn og brede nyanseringer hos hverandre. Jeg har en slags forståelse av hver og en av dem jeg leser jevnlig eller ser spor etter jevnlig her hos meg. Et bilde - my impression, i hvertfall, av bloggpersonligheten. 

Sannhet og identitet er ikke entydig. Det er ikke ett sant og gyldig bilde av hvem jeg er (selv om jeg følte meg ganske satt i boks i telefonsamtalen i kveld). 
Det sanne er det sammensatte. Det samme gjelder dem jeg møter og dem jeg leser (det må jeg minne meg selv om - ikke sant, alle er like sammensatte, vi ser ikke alt, vi vet ikke alt.) 
Det sanne er det sammensatte - men også det sammensatte har røde tråder. Nyanser og mangfasetterte bilder gir også helhet og tydelighet - gjennom de røde trådene som organiserer framstillingen, som gjenfinnes her og der og gir et mønster.

Så da kan vi kanskje kjenne hverandre - litt - allikevel?

Hva tror du? Kjenner vi hverandre?

det mislykkede?

Jeg nøster videre på disse prestasjonene. Livet som en prestasjon. Livet som en hinderløype, der vi må - i hvertfall bør - passere alle hindre med stil og og stas og gode karakterer - og gjerne poste det på Facebook etterpå... Hvert hinder, hver post på programmet er en prestasjon - den kan graderes, den kan bestås, den kan vises fram. Selv det å ha barn - kan det bli en slik prestasjon som karaktersettes?

Eller ikke...? Hva når det ikke er så strålende? Når det ikke glitrer av hverdagslivet, når lesestunden blir masestund, når ingen har vasket badet og alle regndressene ligger i en gjørmehaug i gangen og det er fortsatt ingen som har ryddet vekk skiene. Når en glemmer at det skulle være med en tom skoeske til juleverkstedet!  Når ditt barn har kranglet og slått. Når babyen gråter til halv fem på natta og da starter toåringen dagen.... Når sykdom og bekymring gir deg tunnelsyn og ingen framtid kan skimtes. Når en smugspiser sjokolade. Når tålmodigheten tar slutt og en blir for streng. Når noen gråter og krangler - kanskje er det til og med de voksne...? Eller når en er motløs og lei.

Når en ikke presterer med glans og stil - midt i dette prestasjonsløypelivet. Hva da? 

Hvis alt er en prestasjon - ja, så har vi vel mislykkes, da. Det ble ikke bra. Det ble mislykket. Den og den og den posten på dagens program. Ikke stas. Ikke fotoverdig. Ikke egnet for skryt og omtale. En prestasjon som feiler.

Mislykket?

Livet er langdistanse. Og det er mye mer. Det er helhet. Det er samspill. Det er å ta ansvar, stort ansvar. Men livet med andre mennesker gir deg ikke tilsvarende mengder kontrollmuligheter som det ansvaret du sitter med. Selve døgnet-rundt-livet gir deg heller ikke supermann-krefter og engletålmodighet. Det betyr ikke at det er mislykket. Det betyr ikke at du må plukke ut bit for bit av hverdagshistorien og feste "mislykket-merkelappen" til disse. Det betyr at du lever et vanlig menneskeliv.

(Det finnes virkelig ille, forferdelige ting man kan gjøre her i verden. Da snakker vi ikke om å mislykkes med prestasjonene - da handler det om å gjøre virkelig gale, gale ting. Slikt som aldri skal skje. Det er helt utenfor vanlige skalaer for hva som kan gjøres. Det er ikke det jeg snakker om her.)

Men å være et sårbart og feilbarlig og unikt og fantastisk menneske - som tar ansvar - gjør en innsats - og ikke alltid består på en skala fra en til whatever - det er å leve et virkelig liv. Vi kan ikke leve et liv som halvveis mislykkede dag for dag. Hvordan skal vi kunne bære det?

Det finnes ingen som kan leve ditt liv for deg eller bedre enn deg, det finnes ingen vikar som kan steppe inn når du "mislykkes". Derfor skal vi  løfte oss og gå videre og leve i mylderet. Med ansvar og vilje til å mestre motgang og medgang.


(Bildet - veldig vellykka prestasjon, Lillebrors drageprosjekt for et par år siden. Fantastisk fin - men strevde  nok litt i lufta...)

ganske vanlig greie...

Helga for ei uke sida ga denne bloggen over 14000 treff på innlegget Det er ikke en prestasjon å ha barn - etter at VG la innlegget på sin forside. Det er over ti prosent av denne bloggens samlede treff gjennom drøyt to og et halvt år! Det er spennende og litt skummelt å ligge på VG i tre dager! En litt provoserende og litt tabloid overskrift kan lett misforstås. Men både forståelser og misforståelser kan i hvertfall skape interessant debatt.

Stort sett ble det interessante og interesserte kommentarer. Det er fint å få synspunkter også fra de som ikke leser bloggen til vanlig.

Det er mye vi mennesker både må og vil klare her i verden - og som kan puttes i boksen for prestasjoner. Og rett i ryggen og klapp på skulderen bør vi unne både oss selv og andre.

Mitt poeng er å normalisere, vanliggjøre - det å leve med barn. Ikke fjerne bevisstheten om at det krever en innsats. (Spesielt ikke når vi har ansvar for noen som ikke kan ta dette ansvaret selv - ennå...)

Men er man forelder - så er man det. Hele tida. Da er det vanlig. Ikke noe "utenfor vårt egentlige jeg" - ikke noe vi bretter opp ermene for og setter igang med - og så blir vurdert på en skala fra 1 til 10 etterpå. (Frøken Makeløs skriver om ekspertrådene i dag, jeg henger meg på - trenger vi faktisk å leve det vanlige livet vårt etter ekspertenes råd?)
Vanlig og hverdagslig. Ofte vanskelig - akkurat som andre deler av livet. Men vanlig.

Det er veldig vanlig å ha barn. Vanligere enn å ha hund eller ha symaskin eller spille golf. (Og nå har jeg ikke sjekket SSB - jeg bare gjetter - jeg kan ta feil). Det inngår i mange vanlige forskjellige liv. Det er mange måter å leve ansvarlige liv med (og uten) barn.

Egentlig tror jeg det er lettere å være en selvstendig forelder som styrer sine egne valg i dag - fordi det finnes så mange slags råd og varianter i den offentlige samtalen. Ja - de kan være motstridende - og det er en utfordring. Men det er en mye større utfordring dersom det bare finnes EN offisielt godkjent måte å leve på, erklært av lærer og prest og avisa og ferdig med det. Tror jeg, da.

Råd er bra - når vi vil ha det og trenger det. Ettertanke og verdibaserte valg her i livet er nødvendig - uansett om du har barn eller ikke. Men ikke gjør livet med barn til noe "utenfor ditt eget liv". Det er mitt råd, ikke ekspertbasert - bare livsbasert.

Ha en fin hverdag!

(her er det klestørk etter dagens regnskyll, tre sekker og en gymbag slengt i gangen, to som tipper over av søsken-leke-glede i kjelleren, rester av eplepai fra i går, en som har brukt halvannen time på skoleveien hjem fordi det er en så fin hund å kose med på veien, ikke leksetid eller middagslagetid ennå, både skitrening (!!) og fotballtrening i kveld, et ferdig pinnsvinkostyme laget, en full vaskemaskin, store bunker med loppemarkedsbøker fra helga... og varm te til hun som skriver og syr,  -og passe vanlig i kriker og kroker...)