fredag 11. april 2014

Fredagstanker om Kirkemøtet, meningsmangfold, religionsfrihet og debatt



Kirkemøtet denne uka måtte konkludere med at det ikke ble gjort noe vedtak om liturgi for likekjønnet ekteskap. Alle forslag ble nedstemt.

Det eneste vedtaket i saken som ble gjort, var å slå fast at denne saken ikke er kirkesplittende. Det må vel tolkes som en intensjon - mer enn som en beskrivelse. Men enighet om en intensjon er også en reell faktor, ønsket om å bevare en samling tross uenighet står sentralt. Slik kan mangfoldet av meninger, og debatten fortsette - innenfor en enhet.

Mange menige kirkemedlemmer har reagert med skuffelse. Mange har signalisert på sosiale medier at nå, nå melder de seg ut av Den norske kirke. Nå får det holde.

Dette er interessant. Jeg vet ikke hvilket omfang det har. Sosiale medier er ingen statistisk holdbar meningsmåling, de mest høyrøstede merkes godt, men er ikke nødvendigvis representative. Samtidig kan de med tydelige stemmer ha stor påvirkningskraft. Uansett er det interessant at mange som ellers er tause i kirkeanliggender, tross alt føler Den norske kirke som en så sentral instans i eget liv at medlemskap, selve symbolet for egen identifikasjon med kirken, blir et viktig anliggende ut fra nettopp denne ene saken. Antagelig er det mange små og store saker innenfor det kirkelige, som vi alle ved nærmere granskning ikke nødvendigvis identifiserer oss med. Vi tar allikevel ikke et daglig oppgjør. Men her kommer altså oppgjørene og protestene i bøtter og spann!

Jeg synes det er fantastisk at så mange blir opprørt over Kirkemøtets ikke-vedtak. At like rettigheter for homofile og heterofile er blitt så selvfølgelig for så mange av oss, at vi ikke aksepterer religiøst legitimert diskriminering lenger. Du skal ikke så mange årene tilbake før denne typen diskriminering satt langt dypere i folket enn det faktisk gjør i Kirkemøtet i dag.

For - ja - det ble ikke flertall. Men det var et svært stort mindretall som stemte for en mer likestilt ordning. Dette er nytt. Dette er et framskritt - slik vi som heier på ikke-diskrimineringen og faktisk tror at at dette er den rette veien, definerer framskritt.

Motstanderne viser til Bibelen og sin egen bibeltolkning. Det er har de full rett til. Retten til religionsfrihet er og bør være sterkt beskyttet. Selv flertallets kirke skal ikke få sin tro styrt utenfra.

For mange nordmenn er medlemskapet i Den norske kirke noe de - vi - ikke tar særlig stilling til gjennom livet. Det er der, i bakgrunnen. Vi kommer fra en sterk statskirkelig tradisjon, med et sterkt entydig budskap om kirketilhørighet, en gang med en dansk-norsk enevoldskonge som styrte via kirketukt og -plikt, med strenge begrensninger på religionsfriheten langt opp mot vår tid - og med det siste hundreårets ganske tette sammenblanding av forståelser av nasjonal og religiøs (statskirkelig) identitet.

Det er ikke så lett å skille begrepene når bakgrunnen er slik. Men - vi må allikevel: Vi er alle norske borgere, med stemmerett, ytringsfrihet og rett til å mene det vi vil. Men religionsfriheten gir oss vår individuelle frihet til å være norske og allikevel tro og tvile som vi vil.  For å ivareta den individuelle religionsfriheten skal og bør også hvert trossamfunn være relativt frisatt fra flertallsmeningene. Relativt, altså innenfor gjeldende lov og rett, naturligvis. Diskrimineringslovgivningen gjelder allment, også for trossamfunnene.

Så ja - vi har vår ytringsfrihetsbaserte rett til å være opprørt over kirkens treghet i denne saken. Vi bør si våre meninger og ytre oss i den generelle debatten, gjøre vårt for å påvirke den interne debatten i kirken. Men det er en grense for i hvilken grad den allmenne folkemeningen skal styre kirkens lære, i likhet med andre trossamfunns lære. Derfor må du være innenfor. Ikke melde deg ut. Hvis vi vil bevare en folkekirke i den folkelige betydningen av ordet - slik nå til og med Grunnloven i § 16 omtaler den som - så må vi også som folk mene noe innenfor kirka, ikke bare utenfor. Det å bevare meningsmangfoldet, selv om (eller rettere sagt fordi) det betyr uenighet og fortsatt debatt - er viktig!


Vi står på terskelen til påska. En tungt religiøst innrammet høytid - men som også er sterkt preget av egg, kyllinger, krim, noen få av oss i fjellsnø - andre (som her i huset) koser oss med vår og hagestell - og bøndene planlegger våronna. Påska er for alle. Til å fylle med ditt eget innhold. Tradisjonene, det religiøse budskapet, vårlyset, sjokoladen...  

Min visjon for folkekirka er også at den er for alle - som vil - og at de gammeltestamentlige pekefingrene for hvem som får synliggjøres i fellesskapet slutter å ha gyldighet.

God påske!

tirsdag 8. april 2014

håpet?


En kan jo alltids håpe - ny måned, enda en vår, vi er med fortsatt, lever fortsatt, håpet er lysegrønt - enda en gang møter vi lyset og våren. Og kanskje håpet?

Hagen - og kjøkkenbordet - bugner av scilla, knoppene på buskene grønnes, det er sykler og joggesko, katten fryder seg over at det spennende hagelivet med graving og beskjæring og fallende kvister og annet staselig er i gang.


Karusellen svinger, programmet har vært tett de siste ukene -  og jeg vil gjerne hoppe av og bare grave i hagen og få ting til å gro. Jeg skriver fagartikkel om lyst og nytte fordelt på arbeid og fritid (hva hører sammen med hva), leverer i tide og setter en brøddeig.

Lyst og nytte - hva motiverer dine daglige gjerninger og hvem vet hva som er nyttig i det lange løp?


Vi har et drivhus som reiser seg gradvis, vi har to av fire kjøkkenhagekasser klare, vi har sådd i potter inne og har mer som straks skal ned i nye potter.

Dette er selvfølgelig fritid. Matauk-fritid. Nyttig matauk-fritid - som vi har lyst til å drive med.


Summen av forpliktelser i lokalsamfunn og organisasjoner stiger oss over hodet. Vi som mener vi prioriterer tid, merker at vi savner tid. Karusellen svinger, kabalene er tette. Arrangementene står i kø. Vi har ansvaret, koordinerer, stiller opp, sender mailer, purrer på andre, tar i alle takene, fyller våre egne forventninger - og er slitne og travle.

Det er fritid, forstått som den ulønnede tida vår. Men er det "lystbetont"? Først og fremst preget av forpliktelse. Det er slike folk vi gjerne vil være. De som sier ja og stiller opp. De voksne og ansvarlige.


Vi er nok ikke helt på plass. Det er litt for mye. Balansen bikker. Samtidig leter spesielt jeg etter mer. Rom for mine prosjekter. Noen flere som etterspør mine ord, vil trykke dem, lytte til dem. Plass for det jeg både har lyst til og mener jeg kan bidra med. Lyst og nytte.

Men arbeidet med jorda forankrer og forsikrer i hvertfall. Det er våren igjen. Håpet. Lyset.

fredag 28. mars 2014

Fredagstanker: Kritikk redder verden!


Nå har vi snakket om ros noen uker. Heldigvis er ikke den debatten kjørt helt i personifiseringsgrøfta - fordi den bærer med seg mye fruktbart og interessant.

Men verden er ikke firkanta og enkel. Det er ikke slik at enten så roser vi - eller så kritiserer vi. Og enten er ros bra og kritikk dumt - eller så er det omvendt. Du lurer deg sjøl og forflater debatten om dette blir innfallsvinkelen.

Og på en strålende fredag med sol så langt jeg kan se - så vil jeg heie på kritikken.

Kritikk redder verden - rett og slett.

Jeg fortsetter med en blanding av huskeregler og slagord:


  • Det er ingen overdrivelse å påstå at det er mange hundre tusen ting i verden som vi trenger å kritisere og lage bråk om
  • Kritisk evne er en grunnleggende viktig egenskap for individ og fellesskap

  • Kritikk er ikke det samme som surmuling og klaging. Klaging er passivt, ut i lufta (og noen ganger er det det vi trenger + en skulder å hvile mot, jada) - kritikk er formålsretta for å forbedre.
  • Kritikk er ikke det motsatte av ros og løsningsformuleringer. Kritikk er et nødvendig fundament som gjør ros meningsfylt og løsningsformuleringer mulig. 
  • Kritikk er problemidentifikasjon. Vi kan ikke løse problemer uten å identifisere dem, sette navn på dem, skille dem ut fra andre saker.
  • Kritikk handler om sak. Men noen ganger gjør personer noe kritiserbart. Da er det handlingen som er saken som kritiseres. Det  er fortsatt kritikk av sak. Det er opp til alle parter å la kritikken være på det nivået.

Generelt lever vi i en svært polstra tilværelse i dette hjørnet av verden. Metthet og travelhet kan gjøre oss blinde for problemer. En velfungerende velferdsstat er vel verdt å være takknemlige for - men fratar oss ikke ansvaret for å reise kritiske røster og kjempe for og mot. Både nasjonalt og internasjonalt er det nok å ta av. Det er ikke kritiserbare forhold i verden vi mangler.

Det er klart at det er koseligere om vi alle bare fokuserer på det som går bra. Hver og en av oss kan være hjelpesløse i forhold til store og sammensatte problemer. Handlingslammelsen kan gripe oss alle - men vi bør i hvertfall ikke forsvare den med å kritisere kritikk. 

Kritiske røster og kamp mot det kritiserbare har brakt verden framover til alle tider. Kamp mot slaveri, undertrykkelse og diskriminering - har samtidig vært en kamp for menneskerettigheter, rettferdighet, ytringsfrihet og diskrimineringsvern. Kamp mot barnearbeid og overgrep mot barn har samtidig vært en kamp for bedre rettigheter og større beskyttelse for barn. Underveis i disse kampene mot kritiserbare forhold har en vært nødt til å identifisere og navnsette problemer. Synliggjøre det usynlige. Snu opp ned på det selvfølgeliggjorte. Lage nye sannheter. Dette hadde ikke vært mulig uten menneskets evne til kritikk, kamp, bråk og håp.

Kritikk er en svært nødvendig og ansvarlig handling. Jeg heier nårsomhelst på solskinn, vår, hestehov og snille mennesker. Men jeg gir meg aldri med å kritisere og lage bråk når det trengs. 

God helg.


torsdag 27. mars 2014

Pengetelling vinner? Om debatt og demokrati.


Rent faglig er jeg mange ting. Blant annet er jeg debattanalytiker. Jeg har brukt mange år på å analysere og klippe fra hverandre debattmateriale og se gjennom og mellom linjer, kategorisere og lete etter grunnbegreper og sannhets- og virkelighetsforståelser i debattene. Trekke dem fram og synliggjøre det usynliggjorte - slik at vi kan diskutere konstruksjonene og frigjøre oss fra dem (hvis vi vil).

Og uansett om jeg kaller det fag, jobb, fritid eller forskning - så har jeg jo dette blikket med meg. Det betyr at jeg slår ganske raskt ned på formuleringer som "Sånn er det bare", "Det må en bare finne seg i", "I virkelighetens verden så må vi...." - eller lignende utsagn. 

For hva som "bare er sånn" - det er det mest varierende i verden. Hva som blir regnet som vesentlige og viktige faktorer å ta hensyn til - det er et historisk og kulturelt foranderlig fenomen. Til og med hva som er virkelig - i betydningen forstått som virkelig -  er et slikt varierende fenomen. En gang i tida var det virkelig for folk at hekser og trolldom var til. En gang i tida trodde man på kvinners begrensede intellektuelle og analytiske evner. Det er klart at vi også i dag lever med alminneliggjorte sannheter som vi en gang kommer til å endre på. 

Det er selvfølgelig artig å gjøre slike analyser. Men det er jo ikke bare for moro skyld. Det mest sentrale med å avdekke sannhetskonstruksjoner og legg dem fram til diskusjon er den demokratiske gevinsten. Hvis vi alle går rundt og tror at ting "bare er sånn" - så holder vi disse fenomenene utenfor politikken, utenfor debattene - utenfor demokratiet. Man diskuterer jo ikke det som uansett er gitt og uforanderlig. 
Men når vi får pirket lenge nok og løsnet en fast og gitt faktor og vist fram at - se her, denne steinen som vi trodde var helt fast og uforanderlig og gitt fra evigheten av, den er faktisk laget av mennesker en gang i tida - se her vi kan diskutere den, vi kan forandre den, vi kan navngi den, vi kan justere verdien på den - vi kan lage politikk av den!

I mellomtida, med faste og løsnende steiner -  gjør vi da som best vi kan. Kjemper for sannheter og verdier og gjør vårt. Men da kan vi ikke bøye oss for tyngdekrefter som er like konstruerte og kultur- og kontekstavhengige av alt annet. Da må vi argumentere for og med det vi tror på.

Når samfunnsdebattene raser rundt hushjørnene i spalter og på nett - så har ulike tilnærminger tilsynelatende ulik tyngde. Vi kan møte et tema med ulike typer faktaopplysninger, orientering om ulike typer konsekvenser eller verdivurderinger f.eks. av estetisk, etisk, helsemessig, miljømessig, sosial, kulturell, filosofisk, sosialpsykologisk, økonomisk, kriminalpolitisk, religiøs art - eller  en haug med andre tilnærminger.

Ingen blir lyttet stort til om de hevder at "Jammen JEG blir så lei meg når det er sånn..." Ett enkeltmenneskes tristhet over en situasjon endrer nothing. Veid opp mot hverandre gis ulike typer argumenter ulik type vekt og dette påvirker debatten og beslutningene.

Men ett sett argumenter skyver alle andre tilnærminger av banen i så godt som enhver debatt. Det er pengetellinga. Pengetelling er alltid det nærmeste du kommer et "sånn er det bare"-argument. Hvis noe kan settes opp i et økonomisk regnestykke der ett alternativ er enten er dyrere eller mer økonomisk innbringende enn det andre, så trumfer dette andre typer argumenter - nesten alltid. Miljømessig skadelig - men økonomisk gunstig - javel. Usikre sosiale konsekvenser - men sikker økonomisk gevinst - javel. Folkehelsestressgenererende - javel, men det blir høyere Bnp, så da så...

Midt i diskusjoner der viktige spørsmål drøftes, der ulike verditilnærminger brynes mot hverandre, kan slike pengetellingsargumenter komme inn fra sidelinja - og så stilner den øvrige debatten. Trumfen er lagt på bordet. "Sånn er det bare." Det blir meningsløst å diskutere alternativer når noen allerede har regnet ut det rette svaret.

Og hvis vi alle sammen godtar dette som premiss - at pengetelling er det avgjørende argumentet i alle sammenhenger - ja da har vi gjort alle debatter enkle (og veldig firkanta) for oss selv.

Og hvis du nå leser dette og har lyst til å si at "Jammen, Guri, sånn er det da bare". eller - "De fleste lever faktisk i en økonomisk virkelighet" - så si gjerne det, det er lov (Men husk at da følger jeg ekstra med....). 

Og så føyer jeg til at det er like sant at "sånn er det da bare" at vi også lever i en etisk, estetisk, miljøbasert, kulturell, psykososial osv sammenheng.
I respekt for dem som virkelig er på et eksistensminimum, der pengetelling er et avgjørende middel (men fortsatt et middel) for hver dags overlevelse, så vil jeg hevde like sterkt og sånn-er-det-bare-påståelig at pengene slett ikke definerer hele livet vårt og alle beslutningene våre av seg selv.
Det er noe vi eventuelt velger. (Og stort sett velger vi det jo ikke, når det virkelig gjelder. De største beslutningene i livet ditt - var de basert på økonomi, lønnsomhet, avkastning? Valget av livsledsager, valget - eller ønsket - om å få barn. Eller det du virkelig kjemper for, gråter over, lengter etter - og det du blir virkelig glad eller ulykkelig av.... Vi telte oss ikke fram til det, ikke sant? )

Penger er kjempeviktig - fordi det er sentrale virkemidler for andre mål. Det er de andre målene, de andre verdiene vi må diskutere - og så må vi vurdere midlene og mulighetene for å realisere ulike mål. Der er penger viktige. Men noen ganger bør vi velge det dyreste fordi det er det viktigste - eller vi bør velge vekk det dyreste fordi noe helt uten tallbasert verdi er viktigere. Da må vi bruke andre argumenter. Da må vi la andre tilnærminger få likestilt verdi i debattene som pengetellingene.

OG det er jeg rett og slett litt bekymra for om vi har glemt, som debattmiljø, debattkultur og demokrati. Glemt at det egentlig er de andre tingene vi skal diskutere. Mene det ene og det andre og for og imot, høyre og venstre og midtimellom.

Og så bruke pengene som midler. Ikke som mål i seg sjøl og målestokk for alt.



fredag 21. mars 2014

Fredagstanker: Om mot og stengsler



"Ja visst gör det ont när knoppar brister
ont för det som växer och det som stänger"


Grunninnføringen i motivasjonspsykologi som jeg fikk for mange år siden, lærte oss om to skalaer for tilnærming til utfordringer - en skala for mestringsorientering, - og en skala for frykten for å mislykkes. Disse tilnærmingene må tenkes uavhengige av hverandre - og også av personens kunnskaper og ferdigheter forøvrig.

Så kan vi jo understreke at dette er en modell, dette er begreper utviklet for å forstå mennesker - ikke for å beskrive den reelle indre konstruksjonen av oss. Videre må vi huske at alle slike egenskaper befinner seg på en skala - få befinner seg på ytterpunkter, ingen av oss er like, alle forsøk på begrepsfesting blir mer firkantet enn livet og menneskene selv er. Men det kan jo gi litt mat til ettertanke allikevel. Slik kan det for eksempel se ut:

Den mestringsorienterte med lite frykt for å feile kan vi jo se for oss at suser fram. Tror på seg selv, er konkurranseorientert og har også ressursene til å mestre og seire, få overskrifter og suksess og applaus. Kanskje.

Selv med middelmådige ressurser kan den sterkt mestringsorienterte med liten frykt for mislykkethet vinne mye på sin pågåenhet. Dette kan i stor grad veie opp for begrensninger i evner. Og der personen allikevel faller igjennom har han sin mestringsorientering og pågangsmot i behold, og setter ikke seg selv tilbake på grunn av midlertidig motgang. Han går på igjen! Og kanskje faller han igjen, og igjen også. (Er det stort sett en "han"?)

Den fryktbaserte med liten mestringsmotivasjon kan slite mye - men kan også finne sin plass ved å sette ambisjoner til et realistisk nivå basert på egne evner og begrensede behov for å sprenge grenser.

Hva så med den fryktbaserte som samtidig er sterkt mestringsmotivert? Den som ønsker å få til mer - men som møter begrensningene ikke først og fremst i sine egne ressurser eller i rammebetingelser lagt av andre - men i sin egen frykt, sin egen mangel på mot, sin egen manglende evne til å stå på beina i motgang. Hva skjer med ham - eller henne? Hen kan legge lista lavt for seg selv for å minske fryktnivået, legge lista langt lavere enn egne ressurser tilsier. Det kan være bra, det kan sikre trygghet og stabilitet - og det kan på den andre sida oppleves tapspreget, at trygghetssøkingen fratar en muligheter. Det er en utfordrende balansegang.


"Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna och vilja falla."


Vi er oss sjøl. Ingen av oss er fullt og helt disse stereotypiene. Men vi kan være ulikt preget av slike varierende kombinasjoner av ressurser, frykt for fall og motivasjon for seier - og dette kan slå ulikt ut på forskjellige felt i livet. Noen felt kan du være suveren, trygg og vekstmotivert på - mens andre områder slår frykten beina vekk under deg og hindrer deg i både å stå og gå videre.

Det kan være vondere å leve med mye frykt enn med urealistiske høye vurderinger av egen evne til mestring, selv om det siste kan føre til flere reelle fall enn et liv med selvpålagte stramme rammer basert på frykt.

Derfor - mot slutten av ei uke der verden fortsatt er full av alvorlige utfordringer, hverdagen og menneskene rundt oss fortsatt trenger oss alle - og vi alle er skrudd litt ulikt sammen - så vil jeg si sånn litt høyt og lavt:

Vi trenger mot. 

Mot er bra. Kobla til klokskap og medmenneskelighet er mot det vi trenger.

Noen blant oss trenger mot til å leve. Noen blant oss trenger mot til å stå mot frykten for å mislykkes. Noen blant oss trenger mot for å være seg sjøl. Noen trenger mot for å reise seg etter motgang. 
Noen ser kanskje ut som de har fått for mye Møllers-tran-mot og durer fram uten hindringer - men hva vet du om hva de har kjempet med? Og får de til noe bra uten å være redde - så er det da verdt å heie, uansett. 

Og samtidig med å være rause i møtet med seire - så la oss også være rause i møtet med dem som sliter med stengslene og frykten. Se. Anerkjenne. Det fjerner ikke frykten - men kan kanskje gi litt mer mot til å leve med seg sjøl.

Noen ganger må en leve livet slik det er - med mot og frykt - hånd i hånd. Stengsler og kamp for å sprenge grensene. Hele livet. 

Slik Karin Boye skriver. 

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan 
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer och det som stänger.



Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna och vilja falla.




Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit som skapar världen.



tirsdag 18. mars 2014

Hva mer trenger vi enn raushet og ros?

Det virker jo som verdens underligste geskjeft - at vi skal diskutere grensene for raushet og ros!

Her i Jantelovens og pietismens avkrok av verden - der vi har et språk som nesten tvinger oss til uhøflighet med sin mangel på passende standardformuleringer - kan vi da ikke bare omfavne raushet og ros og lære litt av de gode ordene som folk tydeligvis klarer å både formulere og dele i alle slags fora!

Ros og raushet er gode saker.
Men det er ikke alt. Og allerede her så går jeg over i risikosporten  som er å kritisere det erklært gode. Kritisere ros - det faller jo på sin egen urimelighet, det må jo være noe galt med noen som ikke anerkjenner ros og raushet og positiv tenkning som gode krefter som bringer menneskeheten framover.

Det er ikke noe galt med meg. Og jeg anerkjenner og verdsetter sterkt rosens og raushetens betydning for å det å være store og små mennesker, alene og i fellesskapet, på livets landevei. Alt det der. Men jeg vil peke på to mangler, to felt som blir blinde flekker når vi stirrer for lenge og intenst på raushetens lovende lys.

Det ene er at individperspektivet tar helt av.
Det andre er at vi lukker øynene for det ikke ros-bare. Det som ikke lar seg rose. Rausheten strekker seg ikke så langt at den omfavner det ikke-ros-bare. Når vi kommer dit er det medlidenhet (i beste fall) og ydmykelse (litt verre) som tar over.

Men først om individet. Individet roses for sine prestasjoner, for sin innsats, for sine resultater, for sin vilje, for sin godhet - ellerhvadetnåskullevære. Det roses og heies - og budskapet om at alle kan realisere drømmene sine hvis bare de tenker positivt, tror nok på seg selv (og vi andre støtter og heier nok!) forkynnes. Men det er ikke sant! Det er ikke så enkelt at alt er opp til individet. Et slikt perspektiv tilslører at det finnes praksiser, kulturer, strukturer og systemer som hindrer og holder folk nede. Systemer og kulturer som er menneskeskapte og kan endres av mennesker (og det skal vi virkelig gjøre) - men ikke alltid av ett individs tro. Men med et slikt intenst positivt individperspektiv - så er det ikke rom for slike analyser. Dersom du mislykkes, så er det fordi du ikke trodde nok på deg selv, tenkte positivt nok osv - eventuelt fordi jeg ikke heiet nok på deg. Det blir for spirituelt for meg. Jeg savner et perspektiv på at vi OGSÅ må jobbe strukturelt, kjempe mot strukturelle og kulturelle hindringer. Ikke bare heie. Det går ikke alltid bra.

Og da er vi over på det andre. Det går nemlig ikke alltid bra. Det er mange liv som heller er preget av tap og mislykkethet og manglende drømmerealisering - enn av det ros-bare. Hva med dem som ikke greide det? Rausheten er ikke raus nok til å omfavne dem. Rausheten er for det ros-bare. Når vi møter det mislykkede, det strandede, tapet og smerten, det uopprettelige, togene som har gått for godt - så er det ikke rausheten vi trekker fram. Det er medlidenhet, offerperspektiv og stakkarsliggjøring. Eller eventuelt ydmykelse og usynliggjøring.
Smerten og tapene har blitt gitte en sentral plass i raushetsberetningene når de representerer en fase som går over. Når en etterpå - fra seierens utsynspunkt - kan skue tilbake og si at "jeg greide det, jeg kom meg gjennom det". Og det er fint å si at da er det håp for alle. Men alle kommer seg ikke gjennom. Noen sitter fast. Noen blir der, med bøyd nakke og egen skam. Alle feil og bommerter er ikke slik designet at de leder til klokskap og et bedre liv etterpå, det er ikke så enkelt. Noen tap skader for livet. Noen reiser seg ikke igjen. Deres beretning blir ydmykende sosialpornografi. For de kan ikke roses, de greide det ikke. Da stopper også rausheten.

Jeg ønsker meg både ros og raushet i bøtter og spann her i verden. Men jeg ønsker meg da også en raushet som favner det som ikke gikk bra. Det som ikke ble snudd til noe bra etterpå også. Det ikke-ros-bare. Og da må vi i tillegg til å rose driftige individer også se  på strukturer og kulturer som ivaretar oss alle - uten ydmykelser.




fredag 14. mars 2014

Glimt fra galleriet


Denne uka har det vært mange tanker og lange tekster. Ukas halvfaste post - Fredagstanker - går derfor ut til fordel for en mer visuell post. For her ser dere hvordan trappa opp til andre etasje ser ut for tida.
Jeg har jo mange ganger skrevet om hvor glad jeg er i den høytlesningsritualet vi har lagd oss her i huset. Da det etterhvert ble tre små og tre sengekanter og bittelitt aldersforskjell, så ble det nødvendig med en samordning av kveldslesinga. Det som har passet godt for oss er å samle alle i sjutida hver kveld til felles kveldsmat med grynblanding til barna og tekopp til de voksne - og lese høyt sammen. Minstemann er ofte ferdig stelt og i pysjen da. Noen kvelder i uka er et av barna borte på trening, da legger vi vekk den boka vi holder på med sammen og leser noe annet for de barna som er igjen.
Men når en er sliten om kvelden, så er det ikke alltid så greit å sitte rolig når en er ferdig med å spise. Det som er mye bedre enn å hysje og mase - det er jo at en får drive med noe annet som er trivelig og går godt sammen med å lytte til boka.

Før jul var det gave- og pyntproduksjon det gikk i. Littegrann juleverksted hver kveld. Nå går det mest i tegning. Vi har akkurat startet å lese femte bok i Harry Potter-serien (å, det er så stas for oss alle sammen!), før det leste vi Mio min Mio, av Astrid Lindgren (gjenhør for de to store, første gang for snart-åtteåringen). Men før det igjen opplevde vi et spennende eventyr sammen ved å lese Jules Vernes Den hemmelighetsfulle øy. 

Og vi lagde oss et prosjekt med å illustrere boka, leseøkt for leseøkt. (Nå er også den utgaven vi leste fra illustrert med noen flotte bilder - men her tok altså husets kunstnere blyanten i egen hånd.). Målet var å lage en utstilling. Etterhvert ble det så mange bilder at vi vurderte å sette det sammen til en liten bok. Men altså først - trappegalleri
Boka handler om fem krigsfanger fra den amerikanske borgerkrigen som flykter med en luftballong. En hund har de også med seg på ferden. De strander på en øde øy i Stillehavet. Her bygger de opp fra grunnen av det de trenger. Det er en enorm tro på menneskets muligheter og vitenskapens potensiale i denne boka. De lager en mursteinsfabrikk, bygger telegraflinje, en mølle, bygger et skip, dyrker mat, bygger ulike bolighus, lager møbler, har en stor samling husdyr til matproduksjon osv osv. 
Nybyggerlivet er spennende nok som det er. Men boka byr også på mye annen dramatikk. Les den gjerne - passer godt for mellomstore barn. Og kanskje får dere et like flott galleri som vårt! 




Her er forresten en annen heldig fyr som har sitt helt eget lille galleri rundt kurv og matplass på kjøkkenet. Med noen portretter av seg selv. Og en eske som er veldig koselig å krype inn i også.

God helg!