fredag 29. mai 2015

Fredag!

Så er det fredag og sola skinner og syrinene blomstrer og jeg har hjemmekontor og løper runden min i skogen før jeg setter i gang. Sol og kaldt. Ulltrøya trengs. 
Klesvaska tørker i sol og vind. Pus nyter at det finnes hjemmearbeidende folk.

Ungene strømmer på utover dagen - der er den lange, smale fyren med dun på overleppa, han som var og er min første baby - ferdig med den siste av vårens tentamener og fornøyd med egen innsats. Der kommer hun som naturligvis har vært en runde på biblioteket for å laste opp livsnødvendigheter etter skolen og som faktisk var på vinnerlaget på 6. trinns kokkekamp på skolekjøkkenet i dag! Enstemmig beslutning fra juryen, faktisk. Og en fregnete minstemann som fryder seg like mye over fredagsettermiddagen som de andre og som fyker videre på gitartime. 

Fredager er det lov å blande seg sjokolademelk når en kommer fra skolen. Jepp - her skeier vi virkelig ut, altså. Og han store, tynne tenåringen min, som jeg øser opp ekstra porsjoner til hver eneste dag - smiler fornøyd - "Dette er det jeg gleder meg til - Fredag - Sjokolademelk og A-magasinet." Det er tenåringen sin det! (Eller min, da...) Etterpå går han ut og rensker sykkelskuret for gammelt løv og rot og rask. Kjekk kar.

Jeg fyller vasene med syriner - det er sånne mengder at jeg har råd til det - det bugner ute også. Rekker jeg å skrubbe verandagulvet før det begynner å regne? Klesvaska blåser nesten bort. Helga skal by på mer regn. Men snart er det juni - da blir det vel sommervarmt, kan vi tro og håpe - kanskje....

Det stunder mot sommerferie. Det merkes. Kreftene er liksom bare porsjonert ut akkurat så det rekker. Vi er ganske klare for sommerlivet vårt nå, ja. 
Men først helg. Og først fredag. Beste dagen i uka. 

God helg til deg!

tirsdag 26. mai 2015

- og store blir de! Noen tanker om å få større barn.



For noen år siden begynte jeg å skrive om "mellomstore barn". For de var jo ikke sååå store ennå, ikke tenåringer og sånn - men jeg måtte jo også innse at det heller ikke var tre små barn vi hadde her i huset. De var rett og slett mellomstore.  Skolebarn. Gående, syklende, lekselesende, aktive, taleføre og forhandlingskompetente barn som både kunne komme seg fra A til B på egenhånd og settes til å klippe plen, vaske trapper og stikke på butikken etter mer melk og løk. Men fortsatt barn. Fortsatt med familien som hovedsentreringspunkt. Et "vi"som favnet oss fem, fellesskapet som definerte hverdager, helger og ferier. Alle med egne aktiviteter og plikter utenfor familien - men fortsatt med familien som den definerende enheten.

På mange måter er det slik fortsatt. De er vel fortsatt "mellomstore", selv om vi er igang med både første tenåring og ungdomsskoletida, har hatt to avgårde på leirskole og opp på Galdhøpiggen og tilbake og jeg i løpet av sommeren  sikkert både blir fravokst i lengden av minst ett barn og ganske sikkert har den minste skostørrelsen i familien - for alltid....

(Og fortsatt er det helt klart slik at det er en minstemann i denne familien som får og tar rom for sin minstemann-tilværelse på en helt annen skala enn de eldste fikk mulighet til noen gang. Noen fordeler skal det da være med å være minst - og takk og pris for at jeg har en jeg fortsatt kan løfte.)

Men vi nærmer oss stadig mer den tida da "alle er store". Det ligger der - foran oss og med oss. Og det er verken skummelt eller fremmed - det er rett og slett akkurat som alle andre faser dette myldrende familielivet gjennom årene har brakt med seg, spennende, krevende og fylt av takknemlighet. Også dette får vi være med på. Følge med disse tre små menneskene vi har fått lov til å leve sammen med, i deres møte med en stadig større verden, i deres utvikling av seg selv, i deres prøving og feiling.

Joda, jeg sover mye mer enn da jeg hadde tre små. Og ja, de er jamt over mye friskere enn da alle var under skolealder.  Og armmusklene mine er slett ikke så fine som de åra jeg bar en (eller to) smårolling(er) på hofta konstant. Men det er ikke "lettere" å være forelder til tre mellomstore, snart store (og hvorfor skulle det være lett?!). Det er på ingen måte mindre tidkrevende (og igjen -hvorfor skulle det være det?) Tida fra siste kveldsprat på sengekanten er over til jeg selv burde stupe i seng er forsvinnende kort. Aksjonsradiusen til de ikke-så-små-lenger øker og øker - og dermed øker også det feltet jeg burde følge med på, det vi trenger å snakke om, forberede, eller trøste og debriefe om.  Det er ikke lett å være ni,ti,tolv, fjorten og sånn... Det er ikke forferdelig heller - men det er mye.

Og da er det mye vi som foreldre skal være landingsplass og avgangshall og omsorgs- og forståelsestasjon for.  Fortsatt.

Og takk og pris for det.
Igjen. Igjen. Igjen.



tirsdag 21. april 2015

.. den draumen


Det er vel bare sånn noen av oss er. Streifer ordene våre en gang sånn midt i desembermørket slike fenomener som snøsmelting, hagestell, joggesko, hestehov og rett og slett våren - så blir jeg blank i øynene med det samme. Og nesten stum. Fordi jeg lengter sånn. Jeg lengter sånn at jeg ikke tør å tenke på det. Orker ikke snakke om det. Tør ikke tro at jeg en gang til skal komme dit, komme til våren, leve til våren, rett og slett. Så mye lengter jeg.

Og så er vi der. Midt i det hele. Det grønnes mer for hver dag. Det er kalde netter og varme dager. Den grå plena har vært full av krokus i ukevis. Nå er den blå av scilla. Jeg følger med på hver knopp på buskene mine. Stuebordet og vinduskarmene fylles - av pelargoniaer som slapp ut av kjellerlageret sitt i slutten av februar og nå er lubne og store - av såpotter, håpefulle med fuktig jord, og små spirer, og større stiklinger og noen tomatplanter som vokser i høyden og bredden hver eneste dag.

Det er møkk under neglene og mange håp for tida som kommer. Det klør i øynene, men pollen er bare én del av livet, jeg gir meg ikke. Jeg skriver. Jeg leser. Jeg sykler. Jeg baker brød, graver i hagen og gråter over Middelhavsflyktningene og synger i takknemlighet ungene mine i søvn. Jeg gir meg ikke.

Det er ute-og-inne-tida. Det er grus i gangen og sko satt igjen i hagen. Vi bærer maten ut og glemmer å bære duken inn igjen. Ungene spør ikke lenger om de kan gå barbeint. Ulltrøyene får hvile, shorts og sommerkjoler er tatt fram. Jeg sykler gjennom en hvitveisskog hver morgen. Jeg løper kveldstur i en blåveisskog. Jeg våkner til fuglesang "midt på natta". Pus vil ut og rangle om kveldene. Jeg forstår ham godt. 

Hver vår bærer i seg så mye håp. Ennå er alt foran oss. Ennå en gang fikk vi leve til våren.




Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje, 
at det må skje - 
at tidi skal opna seg, 
at hjarta skal opna seg, 
at dører skal opna seg, 
at kjeldor skal springa
at me ein morgonstund skal glida inn 
på ein våg me ikkje har visst um.

(Olav H. Hauge)

lørdag 7. mars 2015

8. mars

"Vi är många - vi är hälften."
Da er vi mange. Da blir det et mangfold av røster. Det hører med.

Det er lett å glemme hvor annerledes kvinner "var" for bare noen generasjoner siden. Og "var" står i anførselstegn her - for hvordan mennesker og verden "er" er ikke bare noe som er gitt ut fra fenomenene i seg selv - men noe som framstår ut fra våre begreper, kategorier og forståelser.

Den gang kvinner ikke burde ha stemmerett, ikke kunne arve og eie som menn, ikke kunne ta høyere utdanning og inneha embeter - fordi de var kvinner, fordi det var tenkt, forstått, tolket slik at kvinner ikke hadde egenskapene som skulle til. De kunne ikke. Trodde man. Det er lett å glemme hvor annerledes det var - her vi fyker rundt i vår likestilthet.

Ingen kamper er noensinne i mål. Gamle kamper må fortsatt kjempes for nye grupper - mens nye utfordringer også oppstår. Det ene utelukker ikke det andre. Det er fullt mulig å både kjempe for afghanske jenters rett  til å gå på skole - og å arbeide for å frigjøre norske ungjenter fra kropps-, utseende- og moteidealer som holder dem nede og stresset oppe.

Jeg har blitt gammel nok til å slutte å lure på om jeg får lov til å kalle meg feminist. Det er klart jeg kan. At jeg har kombinert superlang utdanning, forskning og nesten altfor spennende jobber med ulønnede år med unger på hofta og brødbakst og sokkestopping - og alltid skriving og organisasjonsarbeid for det jeg regner som rettferdighetskamper -  det er min måte å ta plass i verden på. Det er valg jeg gjør og som min tids frihet gir meg mulighet til, som kvinne og som menneske. Demokratiet forutsetter at vi alle tar vårt ansvar - bruker våre valg og våre røster i et fellesskap. Da blir det mangfold. Da blir det uenighet. Det er greit.

I dag har jeg fått gå tur i vårvær med min store, lille elleve-og-ethalvt-åring - og  vi fikk kjøpt to brukbare bukser til denne langbeinte flotte jenta mi som vokser ut av alt som er. Vi har fått snakket om så mangt - og om gruppepress og ønsker og håp. Og hvordan vi kan bruke vår frihet til å være oss selv. Kloke jenta mi. I fjor gikk vi i 8. mars-toget sammen. I år skal vi på lillebrors skirenn (i meldte 9 plussgrader...) i stedet for tog. Men bevissthet og klokskap kan bygges av så mangt.

Les gjerne to 8. mars-tekster jeg har skrevet. Om å både tåle og åpne for mangfoldet - når hele "hälften" også skal med. Være uenig, gjerne - men ikke latterliggjøre og skambelegge folk til taushet.

Her finner du tekstene:

Når kvinnene får stemmer.

Den rette feminismen!

God 8. mars!

mandag 16. februar 2015

Skøyter. Og følg med.



Jeg tror sist jeg gikk på skøyter var jeg kanskje ca ti år. Jeg har ikke tenkt å hjelpe dere med å finne ut hvor lenge det er siden. Men det er en stund. (Og bildet er slett ikke fra i dag, men det er fra i sommer og det er også godt å minnes at det finnes sommer i dette landet...)

Men i dag snørte jeg på meg et par hockeyskøyter størrelse to nummer for store, plass til varmesåler og tjukke sokker (skøytene har jeg arvet fra mine storfotede barn!) - og våget meg ut på skøytebanen med mine tre barn. Og jeg ramla ikke en eneste gang. Og ikke minst - det var skikkelig gøy! Så jeg har prøvd noe (nesten) nytt, jeg har utfordra meg sjøl - og jeg har greid det! Det er noe å ta med seg videre for ei som gjerne vil ha kontroll på alt og mestre alt....

Jeg har en ny jobb. Den ligner på ting jeg har gjort før og handler mye om å lese og skrive. Det er jeg god på. Samtidig er det jo sånn at alt som er nytt er jo nytt - og stiller nye krav til deg. Så det er nok å henge med på for tida.

Jeg har to blogger. Du som er innom denne litt personlige hverdagsskravlebloggen min her - sjekk også om du kan ha glede av å følge med på den andre bloggen min. Der finner du mer faglige og samfunnskritiske tekster - noen av dem har etterhvert blitt publisert som kronikker og nådd et større publikum, mens mange andre beslektede tekster fra denne skrivedama finner du altså der. Tekstene mine på den "andre bloggen" kan i hovedsak grupperes under disse temaoverskriftene:

  • - Klare selv. Moderne selvberging.
  • - Religion, nasjon, identitet
  • - Debatt og debattanalyse
  • - Barn og demokrati
  • - Oppvekst og utdanning
  • - Likestilling og familiepolitikk


Følg med, følg med. Hvis det ikke ligger en blodfersk tekst der til enhver tid - så finnes det jo en del på lager... Dette er temaer jeg har jobbet mye med og skrevet mye om  - og noen av temaene har jeg til og med forsøkt å få laget bøker av, hvem vet, kanskje det blir en vakker dag...

Jeg ser at begge bloggene mine beveger seg i et landskap der det er vanskelig å "ta av". Kanskje er jeg for tung i temaene - eller kanskje jeg ikke er glamorøs eller kommersiell nok, hvem vet.
Formidling ut oppnår jeg mest når jeg publiserer via andre kanaler. Det er også artig. Jeg får henvendelser og blir bedt om å kommentere ting - eller jeg tar initiativ selv.

Men bloggene mine er forsatt mine egne. Styrt av meg selv som redaktør og skribent. Det er fortsatt gode steder å skrive. Todelingen er kanskje forvirrende - men den har en funksjon, i hvertfall for skribenten.
Les gjerne. Kommenter gjerne om du har noe på hjertet.

Eller prøv deg gjerne på skøyter - er det lenge siden for deg?

fredag 13. februar 2015

på en fredag i februar


På en fredag i februar
- har Lillebror hatt nok en skidag i med is i løypene, varierende nedbør og et par varmegrader, 
- har tre flotte skoleunger startet vinterferien, fortjent og etterlengtet
- har jeg stått opp klokka seks - og vekket unger klokka sju og hatt gode prater rundt frokostbordet før alle dro avgårde rundt åtte.
- har vi til slutt landet for helga slik vi pleier
- har gitarlæreren vært hjemme hos oss og inspirert store og små gitarister
- har jeg roser på bordet og lys i hver en krok
- har jeg strikket ferdig den første armen til Lillebrors genser. Bare en arm + montering igjen.
- varmes huset av den gode ovnen vår - og klærne tørkes overalt
- planlegger vi hvilke turer vi har lyst til å ta i vinterferien
- har jeg vært fire dager i min nye jobb
- har jeg fulgt med på og kommentert litt til debatten etter min kronikk "Jeg har folk til slikt" på NRK Ytring denne uka - der jeg ser på bakgrunnen for den sterke økningen i kjøp av tjenester innenfor hjemmets daglige drift
- har jeg brukt dobbelt så lang tid som jeg pleier oppover bakkene fra t-banen - siden det er skøyteføre hele veien
- har Harald Stanghelle advart oss om at verden nå er farligere enn for ett år siden - og det tar jeg veldig alvorlig
- er jeg på fjerde klesvaska så langt
- har vi lest enda videre i Den uendelige historie. Den er virkelig uendelig...
- kjenner jeg at jeg vil ut og løpe - i morgen tidlig
- har jeg lest aviser og videre i Klaus Hagerups biografi om sin mor Inger Hagerup
- har jeg sunget en sliten liten gutt i seng og skal snart se Nytt på nytt med to ganske store unger som ikke skjønner alt, men ler godt allikevel -  og en gitarspillende kjæreste
- tenker jeg at jeg er heldig som blir ringt opp og får en spennende jobb jeg kan starte i på bare noen dagers varsel, akkurat når jeg virkelig begynte å trenge noen mer organiserte rammer rundt meg - og noen kollegaer i det daglige virke
- har jeg bare gått meg bort en gang på den nye jobben
- lengter jeg etter våren - men nyter lyset både morgen og kveld. Dagene blir lengre - det går rett vei. I mellomtida kan vi godt ta mer skiføre.
- ønsker jeg deg ei god helg


tirsdag 3. februar 2015

Skal ungene ha lommepenger?

Har du fått med deg hva vi diskuterer på den andre bloggen min - nemlig spørsmålet om lommepenger. Mest om OM og HVORFOR - mindre om HVOR MYE. Men gjerne det også.
Ha en fin dag!