tirsdag 29. juli 2014

Min sommerdag


Varm sommergutt som fortsatt sover inntil meg, stille fra de andre rommene, smyger meg ut, trer på en av de gamle sommerkjolene, åpne vinduer og dører nede, tasse ut barbeint, åpne drivhuset, sjekke om det er snegler på gresskarene, klappe katten på kjøkkentrappa, vanne litt, plukke noen bringebær, hente opp en vask og henge opp på verandaen - det beste med klesvask er å henge opp det reine tøyet til tørk, i sola - eller ved ovnen, men det er lenge til... 

Frokost er en fleksibel ordning med alle oss - hverdagsfrokost smøres individuelt - men ofte sitter vi sammen allikevel, sammen på kjøkkentrappa i morgensola, med avisa eller noe annet å bla i - møter dagen rolig. Kanskje har jeg fått unna litt arbeid allerede, litt skriving før alle våkner - eller satt en deig, kan drikke mange kopper te i fred og ro.

Jeg er mamma til en gjeng med fisker. De tilbringer dagen helst under vann. Så hver dag rusler vi til skogs. Jeg har store unger og kan svømme langt og lengre enn langt helt alene. Vi har med lunsj og vannflasker. Vi leser og leker. Og rusler hjem. 

Jeg høster fra den vesle hagen min. Graver poteter og plukker tomater. Den første agurken. Masse grønt. Og alltid bær, hver dag. Mannen snekrer utetrapp - og er tålmodig og spesialtilpasser hvert trinn til berget ved siden av. Kanskje noen hjelper til. Vi lander til middag. Det er fortsatt lenge til kvelds. Ungene orker lengre kvelder nå om sommeren, det er godt at vi har disse kreftene, denne tida. 
(- Her i huset bor det tre eventyrere som legger i vei på dramatiske ekspedisjoner, det er byggeprosjekter og papirdukke-kolleksjoner og mange donaldblader som skal pløyes gjennom, Det er nok å gjøre -- og det er søskentid, når alle kompiser er bortreist)


Og så lander vi til kveldsmat og te og tente lykter og lang Harry Potter-høytlesning og strikketøy og en unge i et tre og en annen inne i et pledd og ingen vil legge seg - men til slutt så er de i seng og vi vasker opp og går ut igjen til lyktene med strikketøyet og vinglass og det er enda en sommerkveld i livet.



Og for de som er opptatt av om ting er perfekt eller uperfekt: Slikt finnes ikke! Glem det. Verden er ikke svart-hvit. Alle har vi vårt. Om det er for mye sand i gangen eller alvorligere bekymringer. Men jeg går videre ved å plukke med meg de gode glimtene. Sommer er godt i livet mitt. 

fredag 25. juli 2014

For mye styr med barna?


Aftenposten melder i dag at det er helt greit med frossenpizza foran tv-en med ungene. At foreldre visstnok gjør opprør mot det perfekte. Er det agurknytt eller gladnytt eller hva? Ble foreldre over det ganske land lettet nå - at det visstnok er lov å ha det rotete og gi ungene posesuppe. Var det virkelig noe vi ikke visste?

(For noen uker siden var det framstilt som trist og leit om ungene ikke fikk fancy utenlandsferier og lekeparkdager i løpet av sommeren, og bare sykla til et tjern i skauen hjemme - pendelen svinger fort og oppslag blir det!)

Et kjennetegn ved de fleste foreldre er at vi er voksne. Voksne er heldige folk. Vi bestemmer en hel masse sjøl. Det er vi som bestemmer om en skal spise opp brokkolien sin - eller om det i det hele tatt skal være brokkoli til middag. Det er vi som bestemmer om det er viktigst å få malt hele huset hvitt og krem - eller bruke tida på noe annet. Vi bestemmer om vi vil jobbe deltid, heltid, dobbelt, borte, hjemme, uavgjort... Vi bestemmer om vi skal gå i skauen eller dra på Tusenfryd eller slå på tv-en.
Og ja - det er vi som bestemmer og setter rammene for veldig mye av hvordan livet skal være i familien, vi velger mange av rammebetingelsene, hjem, tidsdisponeringer, økonomiske rammer - vi har hovedansvaret for hvilke regler som gjelder eller ikke -  og vi har veldig ofte vetoretten når ulike syn må veies opp mot hverandre. Ut over det vi eksplisitt bestemmer - så kommer det som vi formidler gjennom våre ord, handlinger og valg - de verdiene vi viser ungene, de vanene vi gir dem - det livsbudskapet vi formidler gjennom det livet vi lever. Barn er utlevert til dette.

Det finnes enkelte ting som det ikke er lov å bestemme - en kan ikke bestemme seg for å ikke gi barna mat, slå dem eller snyte på skatten. Men i stor grad er det lov å spise dårlig mat, velge fritidsaktiviteter, være mye eller lite sammen med ungene sine og rydde og vaske når en vil i eget hjem.

I et gammelt og mye lest innlegg her på bloggen hevder jeg at det ikke er en prestasjon å ha barn. Det betyr jo slett ikke at det ikke er fullt av utfordringer - som mye annet her i livet - men jeg mener det er feil perspektiv på det å leve med barn og med ansvaret for barn. Det er ikke en prestasjon, det er først og fremst et liv - og en stor gave i livet. En lever med et stort ansvar og et stort privilegium - at en får leve tett på noen som er små og utvikler seg og erobrer verden og frigjør seg fra deg - ved siden av deg!

Barnet ditt lever med deg i det livet du lever - samtidig som det å leve sammen med noen naturligvis også forandrer det livet en lever. Vi er forskjellige - vi lever ulike liv - det kan ikke være en sensasjon at en gjør ting litt forskjellig i ulike hjem. Det får da være grenser for hvor homogene vi skal late som vi er her på knausen.
Så ja - gjør da gjerne opprør og finn din egen vei som forelder. Bruk valgfriheten din, gi rom for et mangfold. Og finn gjerne et ideal som legger mindre press på både barn og foreldre om korrekte prestasjoner og fulle timeplaner.

Men finn en vei. For jeg kjenner på en liten uro hver gang disse "slapp av, da, er det så nøye, da"-innleggene kommer i debatten. For egentlig tror jeg sårbarheten er et helt annet sted. Jeg tror alle disse forhatte cupcakesene og stasha bursdagsoppleggene som visstnok knekker oss alle, er symptomer, mer enn det er det reelle problemet.

Og det jeg tror, er at det reelle problemet er at familielivet i stor grad smuldrer opp i hverdagen, blir en restkategori vi knapt nok anerkjenner som noe i seg selv, uten at vi fyller det opp med definerte aktiviteter og prestasjoner. En hverdag som er så full av tidskabaler og der alle familiemedlemmer skal være ulike steder til ulike tider i en virvelstrøm som krever at alle tunger er rette i alle munner til enhver tid - da blir familielivet koordinering og kabal - og fravær fra hverandre. Og da skjønner jeg godt at fellestida ikke strekker til mer enn den tv-en og den pizzaen. Det gir slett ikke rom for noe annet. Og det kan være veldig greit å si at dette er mitt opprør. Men er det dermed et ideal, er slik det en egentlig ønsker seg at de få timene familien er sammen skal være? Eller er det bare at vi ikke orker noe annet.

Jeg gjentar at jeg heier på et mangfold av valg. Virkelig. For all del - velg den landinga i sofaen, den er sikkert god. Men jeg ønsker også en økt respekt for at familier teller. At familieliv ikke bare er en restkategori eller en "kosestasjon" på slutten av dagen eller uka. Familie teller for oss alle - familie teller for barndom - de valgene vi gjør for vår egen familie teller. Det betyr ikke at vi skal sitte oppå ungene våre og realisere oss gjennom dem, og slett ikke, virkelig overhodet ikke, at vi skal fylle opp med enda flere forhåndsplanlagte aktiviteter - men at vi skal verdsette det å bruke tid sammen.

Det er vi voksne som velger - uansett. Og livet er jo litt nøye, da!




torsdag 24. juli 2014

Sommerens takknemlige melankoli

Det är vackrast när det skymmer



Det är vackrast när det skymmer.
All den kärlek himlen rymmer
ligger samlat i et dunkelt ljus
över jorden,
över markens hus.



Allt är ömhet, allt är smekt av hender.
Herren själv utplånar fjärran strender.
Allt är nära, allt är långt i från.
Allt är givet människan som lån.





Allt är mitt och allt skall tagas från mig
innom kort skall allting tagas från mig.




Träden, molnen, marken där jag går.
Jag skall vandra ensam -
utan spår.
(Pär Lagerkvist)






lørdag 12. juli 2014

...midt i alt....

Vi er de privilegerte. 
Vi har modne bringebær i hagen, det er snart 25 grader i Ulsrudvann, vi har en liten familie som blir tettere og nærere og nærere i slike intense og evige sammenkjedede sommerdager. Vi spiser alle måltider ute, vi har mellomstore barn som orker å surre rundt og være våkne i varme sommerkvelder - slik at det etter en lang dag går an å ende med lykter i trærne, varm te og nyplukkede bær og tranflaske og tepper - kveldsmat og Harry Potterlesing - og slik at også neste morgen blir sein og døsig og med en lang sommerfrokost under trærne en gang på formiddagen... 

Det bugner i hagen og drivhuset, (men tomatene er fortsatt like grønne og når kommer det egentlig gresskar på disse enorme plantene). I morgen graver jeg etter de første potetene. Og neste år skal jeg ha dobbelt så mye kjøkkenhage (hvor da??)

Minstemann, den store, store fotballentusiasten i huset, har fått sett mange fotballkamper og har fått løfte om å få se finalen i pysj i morgen kveld. Stor glede. Vi har hatt en begivenhetsrik rundtur mellom fjord og fjell med vandringer i all slags høyder over havet og all slags vær og i alle slags køyesenger. (Nok av klesvask, snart er alle ullsokkene og vottene ryddet vekk igjen, inkludert de jeg strikket som ekstrautstyr underveis på turen....) 
Pusen holder oversikt over svaleredet over snart-elleve-åringens vindu- og den litt mer oppnåelige drømmen, fuglekassa med kjøttmeisunger foran huset. Vi vokter pusen og krysser fingrene for at ungene berger til fuglen er fløyet. En liten pinnsvinkrabat tusler i buskene til alles begeistring. Melk er satt ut.
Og i morgen skal vi svømme enda mye lenger.

Vi er de heldige. 
Mens i Gaza blir innbyggerne bedt om å evakuere. Hvor skal de dra, liksom?
Syriaflyktningene trenger vår humanitære innsats. Mens vi teller hoder og kroner.
Verden snurrer rundt som før. Vi har vår vesle sommerpause. Men vi vet at vi er de heldige.

Takknemlighet. Og ansvar. Og fortsatt underveis.

tirsdag 24. juni 2014

Den aller lyseste tida



Det er den lyseste tida. Jeg sier det gjerne igjen - det er en gave til oss her i dette hjørnet av verden. Jeg suger til meg av lyset - og av alt som vokser og lever, jeg vet jeg trenger det i november og februar! Det har vært barbeint-tid i mange mange uker. Rosene kommer. Det er så tørt at vi må vanne. Vi høster grønt i kjøkkenhagen hver dag og det spretter fram grønne små tomater i drivhuset. Det ser ut til å bli masse bringebær - i år også. Og rabarbraen høstet jeg og kokte fantastisk rabarbrasirup på for en liten stund siden, den står og glitrer i kjøleskapet og smaksetter gode drikker jevnlig...

Og midt i det hele denne ettermiddagen sovnet jeg på et teppe ute.

Det har - som alle forsommere vært et løp og en kabal. Skolebarn som skal fullføre så mye før de går over målstreken for nok et skoleår, sommeravslutningsstafetten, alle fotballkampene - som endte med ei natt på tannlegevakta med 8-åringen etter den siste kampen - en vår med noen lange reiser i dette landet til konfirmasjoner og 70-årsdager, reiser som skal planlegges og gjennomføres på et par helgedager mellom alt det andre - og takk og pris mange badeturer - og nesten bare utendørsmiddager - allerede denne varme våren. Jeg har hatt intens skriving på et skriveprosjekt - som fortsatt innebærer mye usikkerhet og tanker om hva som skjer videre -  og deretter direkte overgang til veldig håndfast og like intens sensurering på bunker med universitetseksamener. 

Innimellom og hele tida opprøres jeg over smålighet og urettferdighet, bråker om flyktningespørsmål og tigge(r)forbud, havner i Twitterdebatt med statsministeren og står nå på. Tidsfrister og kveldsarbeid, familieliv, luking og brødbakst, skribentaktivisme og seriøs sensurering - alt går om hverandre. Det er nå et liv.

Denne uka byr på sommerskole for de tre mellomstore - det er spennende og krevende og nye opplevelser og nye venner. Jeg starter dagene med en sykkeltur gjennom småveier og skogstrekninger sammen med minstemann for å følge ham til en skole noen kilometer unna, det er en flott start på sommerdagen.

 I dag ble sensurmøter avholdt og protokoller undertegnet og karakterer fordelt - og fristene er overholdt og jeg rakk både t-banen hjem og sykkelturen til sommerskolehentingen - og premien for å komme i mål ble Lillebrors etterlengtede pannekaker (det er ikke så ofte han får det) - og nye norske jordbær. Og så sovnet jeg altså.

Jaja, i mål og i mål. Det er vi vel aldri. Underveis, underveis. Sola har snudd - men det meste av sommeren gjenstår. Snart har alle her fri. Det er etterlengtet. Vi trenger sentrering, at vi samler oss, roer oss, finner fellesskapet, er familien som en virkelig kjerne. Vi merker det allerede når vi lander sammen på ettermiddagene, vi kommer fra alle kanter - men lander sammen - og skal ikke videre. Ingen lekser, ingen møter, ingen organiserte fritidsaktiviteter som lager kveldskabal, roen øker - selv hos de største uro-proppene i gjengen, som jo egentlig så intenst trenger denne roen, denne landinga, denne sentreringa. 
Påfyll. Etterlengtet. Gir krefter til den hverdagen som nå ligger så langt foran oss på den andre siden av den lyse tida.




Og så ligger jo alltid denne undringen der. Burde vi ikke hatt denne roen, denne sentreringa mer også resten av året? Hører vi egentlig til i dette løpet? Er ikke egentlig vi en gjeng som burde endre noen av rammebetingelsene og få en annen grunnrytme inn, mer i takt med det vi store vet at vi står for - og som vi ser at de små trenger. 
Får vi tid til å snakke om dette, tenke på dette -  nå når rytmen roer seg ned noen lyse sommeruker?

tirsdag 17. juni 2014

Ferieprestasjonene?



Skoleferien er rett rundt hjørnet. Skoleavslutningsstafetten går mot slutten. De vanlige skoledagene har gått i oppløsning og blitt til turer, rydding og sommershow. Universitetsensurbunkene mine synker side for side. Andre prosjekter er en stund i tenkeboksen.

Det er en tid full av frister, fester og arrangementer som kaller på kakebakst, piknikkurv, tursekk og vemod og blanke øyne. For litt siden satt jeg og fant fram bilder fra sju skoleår til kavalkade for eldstemanns høytidelige  avskjed med barneskolen. Så bittesmå de var, den høsten de startet, denne langbeinte gjengen med nesten-ungdommer.

Og jeg har tre mellomstore som både er slitne, klare og også litt i vemodighetshjørnet over at skoleåret er over. Det går jo så fort!

Men ferie er vi glade for. Ferie er bra. At vi (fortsatt) har åtte ukers skolesommerferie her i dette vinterlandet er en gave til barnekropper som trenger å løpe i sola, samle fregner og D-vitaminer og myggstikk - og barnesjeler som trenger å ha en mellomfase i livet sitt, mellom femte og sjette klasse for eksempel - en overgang, en endringstid som både teller i erfaringer og opplevelser, men samtidig ikke teller med i det vanlige timeglassrennende tidsregnskapet som året ellers er fylt av. Fordi det er en annen slags tid. Blåklokkevikua, en gave.

Åtte uker er en hel liten evighet. En kan både lande etter det som har vært, oppleve noe nytt og noe kjent- og til slutt være ganske klar for det nye som skal komme. Men ennå, ennå er det lenge til.

Lang barne-sommer-ferie passer visstnok ikke inn i vår tids effektivitetsregnskap med voksenjobber og krav om resultater. Svime rundt og klø myggstikk og glemme gangetabellen og gjenoppdage gamle donaldblader slår ikke an hos dem som skal telle og beregne. Og hvert eneste år får vi høre klagesanger fra voksenverdenen om hvordan en i alle dager skal få sommerferiekabalene til å gå opp. Men jeg gir meg jo ikke - jeg kan ikke gå med på å vri ungers gavepakke av en sommerovergangstid i årets lyseste måneder til noe negativt, noe vi skal klage på.

Det er en gave - jeg tror den er et stort gode for små mennesker med så mange krav og rammer og planer rundt seg i livene sine - og så får vi bruke den gaven som best vi kan.

"Jeg liker best når vi ikke skal noen ting" - sier en av de små her i huset. "Det er den beste ferien."

Her lar vi liksom den pågående prestasjons-ferie-debatten gå litt forbi oss. Vi har for lenge siden funnet ut av vi virkelig nyter fri-feriedager- dager uten program og forpliktelser. Det er de dagene som virkelig gir oss både nye krefter, tid til hverandre og sommerfølelse langt uti tærne. At ungene har denne lange ferien legger grunnlaget. Vi voksne har både jobbeting og andre ubetalte arbeidsoppgaver vi trenger å få gjort. Men fri fra skole, lekser og fritidsaktiviteter gir dager med mye fleksibilitet og mange muligheter for oss alle fem.

Men - allikevel noen ord om denne feriedebatten: Den må deles i to, mener jeg. For det første må vi slutte å se ned på hverdagsferie-fridagene, de prestasjonsløse, presentasjonsfrie, pretensjonsløse bare-fri-dagene. Det er ikke synd på verken store eller små som skal "ingenting", dvs rett og slett ha fri!

At folk har ulike preferanser i ferien bør være en grei sak. Også i vår tid med personlige promoteringer på sosiale medier. Noen lengter etter en sydenstrand - andre lengter etter en joggetur i en mørk granskog - eller en kopp te på egen balkong. Live and let live. Og la deg sjøl leve med dine egne prioriteringer og preferanser - og muligheter. For de fleste av oss har noen økonomiske begrensninger - både med hensyn til ferie og andre ting - men vi har ikke vondt av å ha drømmer om ferier som vi ikke har råd til. Det er ikke mer synd på de ungene som bruker sommeren på å fiske i det lokale tjernet og lære kortkunster av en onkel på en campingplass enn det er på de som er på rundreise i Kenya. Det er tull å tro at folk er lykkeligere over det som er dyrt enn det som er billig og lett tilgjengelig. (og snur vi det rundt - så er det ikke gitt at en er lykkeligere om en bader i Mjøsa enn om en bader i Stillehavet heller, jeg har vel bare gjort det siste faktisk av akkurat de to alternativene - og det var jo fantastisk..., men da har jeg jo Mjøsa til gode)

Men, den andre siden, den faktisk alvorlige siden av denne feriedebatten, er det som gjelder dem som lever i en materiell - eller på andre måter så stor ressursfattigdom - at barna virkelig lider. Men da snakker vi ikke om de som ikke har råd til å dra på safari eller til Sverige. Da snakker vi om de som ikke har mulighet til å ta med seg ungene på tur til stranda, på biblioteket, på besøk til slektninger. Det kan være materiell nød - men antagelig også sterke begrensninger på krefter, overskudd og kunnskap. For det er ikke slik at vi lever i et samfunn der alt koster. Svært mange av de viktigste ferieaktivitetene for både mine unger og mange andre er så godt som gratis. Det er naturen, friheten, fridagen, leken, ta med maten ut, plukke blomster, lete etter skjell, bygge ei hytte i et tre. Hvis barn også hindres i tilgangen til dette, så vitner det om en ressursfattigdom som er alvorlig og der det trengs hjelpetiltak.

Dette handler da ikke bare om ferie - men om hele livssituasjonen og antagelig om voksne som trenger hjelp til mye for å håndtere livet. Det er et solidaritetsansvar som vi alle bør ta.

Men når det gjelder ferie forøvrig - så la humla suse - la naboen reise dit han vil og finn egen fri-ferie-modus slik du vil.










onsdag 11. juni 2014

Hagevandring, uke 24.

Denne utrolige varme forsommeren er jo en ren gave. Allerede for et par uker siden var det så grønt og frodig og blomstrende som en fullsommer-Sankthans-hage. Og med all denne sola og varmen så får vi jo faktisk denne lyseste tida med oss - for vi er jo ute hele tida!
Mange kjøligere forsommere har jeg så smått kjent på uroen til Sankthans når jeg vet at sola allerede har snudd og det skal bli mørkere igjen, uten at jeg egentlig har kommet i gang med sommeren.

Men i år får jeg det med meg, døgn for døgn. Gripe hver dag med sine blomstrings- og frodighetsgaver. Hver dag skifter det i hagen, hver dag er det noe nytt.

I går kom Hurdalsrosene og skjærsminene. Med all fare for å bli for naivt poetisk: Det dufter fantastisk. Buketter overalt inne sprer sommer i alle rom.

Snart kommer alle de andre rosene. Kjøkkenhagen og drivhuset flommer over av grønnfarger. Hvert middagsmåltid blir innledet med å plukke inn salat og annet grønt.

Det er bare å nyte - og vanne... -  og plukke snegler...
- og stikke i skogen og bade når vi kan!

(Tilsammen fire kasser for skiftdyrking; her ser du tre av dem. I tillegg et bed med squash, gresskar og jordskokker og to kasser til med potetdyrking. I bakgrunnen er bringebærhekken; til venstre ulike andre bærbusker. Over - skyggene fra epletrærne)
(bondebønner og erteblomster og litt spinat innimellom. Poteter i kassa i bakgrunnen. Skråkantene på kassa er spesialdesignet av underveismannen for å holde sneglene unna. De virker sånn passelig....)
(gulrot, ringblomst, gressløk, luftløk)
(gresskar og squash, eldorado for brunsnegler)
(En krukke med bladpersille i forgrunnen - )


Tross all luking og vanning - så har vi også noen stoler midt i alt det grønne. Nesten alle måltider utendørs. 

Sommerliv.

Jeg er så glad jeg har hage! Jeg liker møkk under negla og å følge med på alt som gror.

 Er hage en god ting i livet ditt?