torsdag 21. august 2014

Råd til skolestart


Så er vi i gang. Matbokser vaskes hver kveld, det går dobbelt så mye brød som om sommeren, bokbindrullene ligger på kjøkkenet, og hvem av dere har gym i morgen egentlig?

Med en sylta forkjøla tredjeklassing som måtte starte skoleåret hjemme på sofaen, en fersk sjetteklassing som både kan sykle til skolen, skal starte med skolekjøkken og være fadder for førsteklassingene - og rett og slett også en ungdomsskoleelev for første gang - så merker vi jo at vi har gjort dette før, - men samtidig så er hver skolestart en begivenhet i seg selv. Det er starten på et nytt arbeidsår for ungene, det er tilbakevending til skolehverdagens rutiner, det er møtet med mye kjent - men også alltid noe nytt, nye lærere, nye klasserom, nye fag, nye bøker - kanskje også nye klassekamerater - eller også (skrekk og gru) faktisk også noen i venneflokken som skal flytte. 

Vi tar bilder i porten, dette er første skoledag. Og vi er i gang.

Men starte, virkelig starte, på skolen - det gjør man jo en gang. Det er de knallferske fem-seksåringene, som tropper opp pyntet og klare, med utvalgte sekker og foreldre med lommetørklene klare - det er de som står for selve starten. Det er en merkedag som skiller seg ut. Fotoapparatene går varme, det er en dag å huske.

Augustukene fram til skolestart byr hvert år på postkasser fulle av reklame for hva som kan skaffes til skolestart. Hvert år kan vi lese artikler om hvordan du gjør barnet ditt klar til skolestart. Alt spisser seg fram mot denne dagen. DA må du være klar! DA må barnet ditt være klar! Forberedt! Utstyrt! Klar!

Men, vet du hva - det er ikke sånn. Første skoledag er ikke en deadline for forberedelser. Det er ikke et skille mellom før og etter. Det er en stor dag, en merkedag, en dag for å flagge, trille noen tårer og feire med noe godt - og det er moro å pynte seg og fint med ny sekk. Men det er ikke barna som skal gjøres klare - det er skolen som skal være klar for barnet ditt, for alle barna, uansett hvordan de er skrudd sammen, om de har lest franske romaner baklengs i sommer - eller om de må bæres baklengs inn i klasserommet.

Betyr det at jeg mener at du ikke skal bry deg? Nei, selvfølgelig ikke. Voksne skal alltid bry seg. Og foreldre skal bry seg med sitt barns utvikling og liv fra det blir til og resten av livet. Har du et barn som strever med noe spesielt, så engasjerer du deg selvfølelig i det hver eneste dag, hjelper og støtter dette barnet spesielt på dette feltet. Har du et barn med spesielle talenter og interesser så støtter du og stimulerer på dette feltet. Hele livet. Før og etter skolestart. 

Men hva med de ukonsentrerte, hva med hun som aldri kan sitte stille, hva med han som strever med å holde i en blyant, hva med hun som fort kan slå når hun blir sint, hva med han som aldri husker å ta på seg klærne uten masse masing? Er det ikke viktig å jobbe med dette før skolestart? Jo, du skal selvfølgelig hjelpe barnet ditt med alle barnets utfordringer, både før og etter skolestart, men ikke fordi barnet skal bli klar til en bestemt dato. Alt det jeg nevner her er vanlige utfordringer for vanlige seksåringer. Ingen skole forventer at det skal dukke opp bare stillestittende, konsentrerte barn med godt blyantgrep og fredsommelig temperament.

Tilpasset opplæring er et grunnleggende premiss for den norske skolen, det betyr at det er skolen som skal tilpasse seg barnet.

Skolelivet er også livet, livet er en eneste lang prosess - vi blir aldri ferdige - men vi lærer og utvikler oss, videre og videre... Og det gjør vi på ulike måter og i ulikt tempo. Det er ikke alt som kan forseres og tas tidlig for å være "klar". En sein og ukonsentrert femåring som viser lite interesse for papir og blyant, bokstaver og tegning, kan naturligvis gjerne stimuleres og oppmuntres - men det kan også hende at det beste er å sikre at han får nok tid til å løpe, sykle og lage veier i sandkassa, eller kanskje lære seg å svømme - det må også til i en barndom, på veien, underveis. Det kommer, det kommer etterhvert.

Det er ikke alt som kan forberedes og det er slett ikke alt som bør startes med i såkalt "god tid". Den gode tida er når tida er inne, det varierer fra barn til barn. Det er du som kjenner ditt barn. Selve det å gå på skolen er også et sentralt ledd i det å bli skoleklar for mange barn. Mange barn bruker hele førsteklasse på å "bli skolebarn". Kloke lærere forstår dette.

Foreldrejobben er ikke over selv om du får andre samarbeidspartnere. Nå er det skolen som er din samarbeidspartner. Det må du gjøre deg klar til. Gjør deg kjent med skolen. Finn ut hvordan du kontakter lærerene til barnet ditt. Skriv mailer, still spørsmål, møt på foreldremøter, gi innspill. Noen spørsmål tar du med avdelingsledelse og rektor - eller via klassekontakt eller FAU.

Men hva med utstyr, da! Da må jo forbrukskarusellmotstanderen i meg si et lite pip: Det er lov å bruke hodet, også når lommeboka er full. Ja, barnet ditt trenger en god sekk, et pennal og noen gråblyanter, et viskelær og en blyantspisser. Dette trenger barnet fordi det er arbeidsredskaper - ikke fordi det skal være statusredskaper. Og en førsteklassing trenger ikke et trelagspennal til firehundre kroner eller tjue forskjellige morsomme viskelær som allikevel bare forsvinner. Videre - ja, barnet ditt trenger klær, vanlige praktiske barneklær for allsidig vær- og føreforhold, akkurat som det har gjort før i livet. Det er heller ingen grunn til å ta av. Kanskje trengs det innesko på skolen, vask sommerens sandaler og vips blir de til vinterens innesko.

Hvis jeg skulle prioritere noe å øve på med en (såkalt) "umoden", sein, liten femogethalvtåring med lite kapasitet for "øving" sommeren før skolestart, så er det en ting: Greie seg sjøl på do. Tørking, håndvask, dra ned, hele prosessen. 

Resten får komme etterhvert. Livet ruller videre.
Ha en god dag, med og uten skoleliv.


torsdag 14. august 2014

innhøsting, takknemlighet










Rikdom fra egen hage og "egen" skog denne uka - gresskarsuppe (med blant annet løpstikke og kjørvel fra hagen), blåbærpai, trollkrem, bondebønnesalat, egne nypoteter, tomater hver dag, agurker i blant, bringebærsyltetøy, blåbærsyltetøy, kryddergrønt til alt... Glass med sylteagurk og ripsgelé på plass.

...............- men jordskokkene og eplene venter vi fortsatt på - og squashen har sneglene spist..........



onsdag 13. august 2014

familiefellesskap på tur


Vi drar på tur hele året. Men den uendelige lange sommerferien (som akkurat nå merkbart ikke er uendelig lenger....) - med alle sine lange, lyse - også uendelige - dager - da er tur nesten et daglig innslag. Aller, aller mest fast er den vesle rusleturen forbi barnehagen og opp den bratte steinskrenten i skogen (der lillebror knakk to fortenner da han løp nedover i full fart da han var fem...) - litt innover der og ned den stien der, til badeplassen "vår" - bergene, vannet, endene, skogen.

Og i blant har vi andre ekspedisjoner, i kjente og ukjente områder.



Noen ganger lurer vi voksne på om vi egentlig skal gjennomføre disse turene i det hele tatt. Det virker som om ingen egentlig har lyst. Og alle driver med noe annet. Og ingen har på noen måte tenkt å løfte en finger for å pakke sammen badetøyet som har hengt til tørk siden i går, eller fylle de vannflaskene. For alle "skal bare...". Med fem familiemedlemmer med nok av påfunn, så krever det sitt å få alle klar til avgang samtidig.

Hvis en ikke skal være helt firkantet og kjempestreng, da - og det har vel ingen lyst til.

Allikevel klarer vi det jo, med bittelitt masing, en del lirking og sterk jobbing med å ansvarliggjøre store og små om å dra dette bittelille lasset sammen, at vi faktisk gjør oss klare samtidig - og - rett og slett går.

Og da er det gjort.
Da er vi på tur. Og da vil vi igrunnen bare være på tur. Og roen ved å være på tur faller over oss alle sammen. Vi skal plutselig ikke noe annet. Det er ikke noe som bare skal ordnes, leses, finnes, fikses først. Vi har ikke hver våre planer som stritter i hver sin retning. Vi er bare på tur. Det er så enkelt. Og det binder oss sammen.

Det er godt å være ute. Det er godt å bruke kroppen. Men det aller, aller viktigste med å være på tur er dette bittelille tette fellesskapet som det lager for oss fem i de få timene vi er avgårde. Vi gjør det samme, vi deler en opplevelse, det er ingen distraksjoner, venner, oppgaver osv som trekker oss vekk fra hverandre (men mange små og store opplevelser og ting å se og gjøre sammen innenfor turens rammer). Det er en fellesskapstid og en fellesopplevelse som vi virkelig, virkelig trenger - i den vrimlende hverdagen der så mye trekker oss fra hverandre.

Vi gjør jo ikke alt sammen på tur heller. Noen av oss er svært mye mer opptatt av å klatre rett opp steinskrenter eller bygge landsbyer av pinner og leire enn andre. Vi voksne har ofte med avisa eller ei bok. Men vi er på tur sammen.

Og det er godt å kunne se tilbake på en sommer der dette har vært det daglige. Det lader familiebatteriene for en krevende høst.

tirsdag 29. juli 2014

Min sommerdag


Varm sommergutt som fortsatt sover inntil meg, stille fra de andre rommene, smyger meg ut, trer på en av de gamle sommerkjolene, åpne vinduer og dører nede, tasse ut barbeint, åpne drivhuset, sjekke om det er snegler på gresskarene, klappe katten på kjøkkentrappa, vanne litt, plukke noen bringebær, hente opp en vask og henge opp på verandaen - det beste med klesvask er å henge opp det reine tøyet til tørk, i sola - eller ved ovnen, men det er lenge til... 

Frokost er en fleksibel ordning med alle oss - hverdagsfrokost smøres individuelt - men ofte sitter vi sammen allikevel, sammen på kjøkkentrappa i morgensola, med avisa eller noe annet å bla i - møter dagen rolig. Kanskje har jeg fått unna litt arbeid allerede, litt skriving før alle våkner - eller satt en deig, kan drikke mange kopper te i fred og ro.

Jeg er mamma til en gjeng med fisker. De tilbringer dagen helst under vann. Så hver dag rusler vi til skogs. Jeg har store unger og kan svømme langt og lengre enn langt helt alene. Vi har med lunsj og vannflasker. Vi leser og leker. Og rusler hjem. 

Jeg høster fra den vesle hagen min. Graver poteter og plukker tomater. Den første agurken. Masse grønt. Og alltid bær, hver dag. Mannen snekrer utetrapp - og er tålmodig og spesialtilpasser hvert trinn til berget ved siden av. Kanskje noen hjelper til. Vi lander til middag. Det er fortsatt lenge til kvelds. Ungene orker lengre kvelder nå om sommeren, det er godt at vi har disse kreftene, denne tida. 
(- Her i huset bor det tre eventyrere som legger i vei på dramatiske ekspedisjoner, det er byggeprosjekter og papirdukke-kolleksjoner og mange donaldblader som skal pløyes gjennom, Det er nok å gjøre -- og det er søskentid, når alle kompiser er bortreist)


Og så lander vi til kveldsmat og te og tente lykter og lang Harry Potter-høytlesning og strikketøy og en unge i et tre og en annen inne i et pledd og ingen vil legge seg - men til slutt så er de i seng og vi vasker opp og går ut igjen til lyktene med strikketøyet og vinglass og det er enda en sommerkveld i livet.




Og for de som er opptatt av om ting er perfekt eller uperfekt: Slikt finnes ikke! Glem det. Verden er ikke svart-hvit. Alle har vi vårt. Om det er for mye sand i gangen eller alvorligere bekymringer. Men jeg går videre ved å plukke med meg de gode glimtene. Sommer er godt i livet mitt. 

fredag 25. juli 2014

For mye styr med barna?


Aftenposten melder i dag at det er helt greit med frossenpizza foran tv-en med ungene. At foreldre visstnok gjør opprør mot det perfekte. Er det agurknytt eller gladnytt eller hva? Ble foreldre over det ganske land lettet nå - at det visstnok er lov å ha det rotete og gi ungene posesuppe. Var det virkelig noe vi ikke visste?

(For noen uker siden var det framstilt som trist og leit om ungene ikke fikk fancy utenlandsferier og lekeparkdager i løpet av sommeren, og bare sykla til et tjern i skauen hjemme - pendelen svinger fort og oppslag blir det!)

Et kjennetegn ved de fleste foreldre er at vi er voksne. Voksne er heldige folk. Vi bestemmer en hel masse sjøl. Det er vi som bestemmer om en skal spise opp brokkolien sin - eller om det i det hele tatt skal være brokkoli til middag. Det er vi som bestemmer om det er viktigst å få malt hele huset hvitt og krem - eller bruke tida på noe annet. Vi bestemmer om vi vil jobbe deltid, heltid, dobbelt, borte, hjemme, uavgjort... Vi bestemmer om vi skal gå i skauen eller dra på Tusenfryd eller slå på tv-en.
Og ja - det er vi som bestemmer og setter rammene for veldig mye av hvordan livet skal være i familien, vi velger mange av rammebetingelsene, hjem, tidsdisponeringer, økonomiske rammer - vi har hovedansvaret for hvilke regler som gjelder eller ikke -  og vi har veldig ofte vetoretten når ulike syn må veies opp mot hverandre. Ut over det vi eksplisitt bestemmer - så kommer det som vi formidler gjennom våre ord, handlinger og valg - de verdiene vi viser ungene, de vanene vi gir dem - det livsbudskapet vi formidler gjennom det livet vi lever. Barn er utlevert til dette.

Det finnes enkelte ting som det ikke er lov å bestemme - en kan ikke bestemme seg for å ikke gi barna mat, slå dem eller snyte på skatten. Men i stor grad er det lov å spise dårlig mat, velge fritidsaktiviteter, være mye eller lite sammen med ungene sine og rydde og vaske når en vil i eget hjem.

I et gammelt og mye lest innlegg her på bloggen hevder jeg at det ikke er en prestasjon å ha barn. Det betyr jo slett ikke at det ikke er fullt av utfordringer - som mye annet her i livet - men jeg mener det er feil perspektiv på det å leve med barn og med ansvaret for barn. Det er ikke en prestasjon, det er først og fremst et liv - og en stor gave i livet. En lever med et stort ansvar og et stort privilegium - at en får leve tett på noen som er små og utvikler seg og erobrer verden og frigjør seg fra deg - ved siden av deg!

Barnet ditt lever med deg i det livet du lever - samtidig som det å leve sammen med noen naturligvis også forandrer det livet en lever. Vi er forskjellige - vi lever ulike liv - det kan ikke være en sensasjon at en gjør ting litt forskjellig i ulike hjem. Det får da være grenser for hvor homogene vi skal late som vi er her på knausen.
Så ja - gjør da gjerne opprør og finn din egen vei som forelder. Bruk valgfriheten din, gi rom for et mangfold. Og finn gjerne et ideal som legger mindre press på både barn og foreldre om korrekte prestasjoner og fulle timeplaner.

Men finn en vei. For jeg kjenner på en liten uro hver gang disse "slapp av, da, er det så nøye, da"-innleggene kommer i debatten. For egentlig tror jeg sårbarheten er et helt annet sted. Jeg tror alle disse forhatte cupcakesene og stasha bursdagsoppleggene som visstnok knekker oss alle, er symptomer, mer enn det er det reelle problemet.

Og det jeg tror, er at det reelle problemet er at familielivet i stor grad smuldrer opp i hverdagen, blir en restkategori vi knapt nok anerkjenner som noe i seg selv, uten at vi fyller det opp med definerte aktiviteter og prestasjoner. En hverdag som er så full av tidskabaler og der alle familiemedlemmer skal være ulike steder til ulike tider i en virvelstrøm som krever at alle tunger er rette i alle munner til enhver tid - da blir familielivet koordinering og kabal - og fravær fra hverandre. Og da skjønner jeg godt at fellestida ikke strekker til mer enn den tv-en og den pizzaen. Det gir slett ikke rom for noe annet. Og det kan være veldig greit å si at dette er mitt opprør. Men er det dermed et ideal, er slik det en egentlig ønsker seg at de få timene familien er sammen skal være? Eller er det bare at vi ikke orker noe annet.

Jeg gjentar at jeg heier på et mangfold av valg. Virkelig. For all del - velg den landinga i sofaen, den er sikkert god. Men jeg ønsker også en økt respekt for at familier teller. At familieliv ikke bare er en restkategori eller en "kosestasjon" på slutten av dagen eller uka. Familie teller for oss alle - familie teller for barndom - de valgene vi gjør for vår egen familie teller. Det betyr ikke at vi skal sitte oppå ungene våre og realisere oss gjennom dem, og slett ikke, virkelig overhodet ikke, at vi skal fylle opp med enda flere forhåndsplanlagte aktiviteter - men at vi skal verdsette det å bruke tid sammen.

Det er vi voksne som velger - uansett. Og livet er jo litt nøye, da!




torsdag 24. juli 2014

Sommerens takknemlige melankoli

Det är vackrast när det skymmer



Det är vackrast när det skymmer.
All den kärlek himlen rymmer
ligger samlat i et dunkelt ljus
över jorden,
över markens hus.



Allt är ömhet, allt är smekt av hender.
Herren själv utplånar fjärran strender.
Allt är nära, allt är långt i från.
Allt är givet människan som lån.





Allt är mitt och allt skall tagas från mig
innom kort skall allting tagas från mig.




Träden, molnen, marken där jag går.
Jag skall vandra ensam -
utan spår.
(Pär Lagerkvist)






lørdag 12. juli 2014

...midt i alt....

Vi er de privilegerte. 
Vi har modne bringebær i hagen, det er snart 25 grader i Ulsrudvann, vi har en liten familie som blir tettere og nærere og nærere i slike intense og evige sammenkjedede sommerdager. Vi spiser alle måltider ute, vi har mellomstore barn som orker å surre rundt og være våkne i varme sommerkvelder - slik at det etter en lang dag går an å ende med lykter i trærne, varm te og nyplukkede bær og tranflaske og tepper - kveldsmat og Harry Potterlesing - og slik at også neste morgen blir sein og døsig og med en lang sommerfrokost under trærne en gang på formiddagen... 

Det bugner i hagen og drivhuset, (men tomatene er fortsatt like grønne og når kommer det egentlig gresskar på disse enorme plantene). I morgen graver jeg etter de første potetene. Og neste år skal jeg ha dobbelt så mye kjøkkenhage (hvor da??)

Minstemann, den store, store fotballentusiasten i huset, har fått sett mange fotballkamper og har fått løfte om å få se finalen i pysj i morgen kveld. Stor glede. Vi har hatt en begivenhetsrik rundtur mellom fjord og fjell med vandringer i all slags høyder over havet og all slags vær og i alle slags køyesenger. (Nok av klesvask, snart er alle ullsokkene og vottene ryddet vekk igjen, inkludert de jeg strikket som ekstrautstyr underveis på turen....) 
Pusen holder oversikt over svaleredet over snart-elleve-åringens vindu- og den litt mer oppnåelige drømmen, fuglekassa med kjøttmeisunger foran huset. Vi vokter pusen og krysser fingrene for at ungene berger til fuglen er fløyet. En liten pinnsvinkrabat tusler i buskene til alles begeistring. Melk er satt ut.
Og i morgen skal vi svømme enda mye lenger.

Vi er de heldige. 
Mens i Gaza blir innbyggerne bedt om å evakuere. Hvor skal de dra, liksom?
Syriaflyktningene trenger vår humanitære innsats. Mens vi teller hoder og kroner.
Verden snurrer rundt som før. Vi har vår vesle sommerpause. Men vi vet at vi er de heldige.

Takknemlighet. Og ansvar. Og fortsatt underveis.