mandag 20. juli 2015

Den magiske tida. Hva prioriterer vi?

Jeg har gjennom tidene skrevet mye om tid. For det er jo helt magisk dette med tida. At den går og kommer og må fordeles og når den er brukt er den brukt. Og vi bruker det som unnskyldning og forklaring for så mye. For vi har jo "ikke tid". Eller vi har såkalt "dårlig tid". Det betyr omtrent det samme. Det betyr at når tida allerede er disponert til noe så kan vi ikke bare bruke den til noe annet. Når det er fotballkamper for minstemann hver eneste lørdag - så går det ikke å bare plutselig finne på at vi skulle vært en sykkeltur rundt Nøklevann hele gjengen. Når du har ligget der og lest donald i hele ettermiddag så har du jo ikke vasket rommet ditt samtidig. Når alle mennesker her i huset trenger mat NÅ - så må det lages mat, en kan ikke luke i kjøkkenhagen samtidig. Hvis alle skal noe hele tida og trenger hjelp av meg, så kan jeg vel ikke stikke en løpetur i skauen en tre kvarters tid akkurat nå, da. Neivel. For slik er den magiske tida. Den brukes.

Samtidig er jo den magiske tida så magisk at den fortsetter å komme. Enn så lenge i hvertfall. Nye minutter, timer og dager. Igjen og igjen. Nye sjanser. Nye muligheter til å sose rundt, somle, prioritere, være effektiv og målretta, eller øyeblikks- og carpediem-orientert. 

Og så kan en jo ta et overblikk innimellom. Og se hva en velger. Hvis jeg velger å bruke dagene på å vanne og luke og bake brød, ta en tekopp eller ti på trappa og gå gjennom skogen  med ungetrollene mine og svømme lengre enn langt  og plukke en kilo eller to med blåbær og gå hjem og lage masse langtidslagd, sikkert sunn mat, og dra med meg ei bok og et strikketøy overalt og sjekke hvordan det går med ripsen og bringebærene - ja, så prioriterer jeg jo ikke akkurat å bli en verdenberømt forfatter som graver meg ned i min isolerte elfenbenshule og tenker ut fantastiske nobelaspirerende formuleringer - akkurat nå ihvertfall. Men kanskje en annen dag? Om nye dager kommer - så finnes nye muligheter. 

Men sommer - det får vi bare akkurat nå.

Hva driver du med om dagen?


tirsdag 14. juli 2015

Hva er det å ha "fri"? Sommerferierefleksjoner


Jeg skriver om rikdommen ved hjemmeferiedager uten fastlagte planer - dager som fylles av det vi velger og blir til mens vi går.

Men hvordan blir det egentlig lest av dere som leser? Hva betyr egentlig ordet "fri" - i vår tid?

Det høres jo mest ut som om vi gjør ingenting. Eventuelt drikker kaffe og ligger langstrake og late...

Jeg har skrevet om begrepene "arbeid", "jobb" og "fritid" mange ganger før. Det er interessante og viktige begreper å forstå varierende betydninger av - for å gripe egen samtid, fortid og aktuell politisk debatt.

Det virker jo så enkelt hvis vi kan stille to begreper som "jobb" og "fritid" opp som en dikotomi - som to gjensidig utelukkende kategorier. Enten jobber du - eller så har du fri. Ingen mellomting, ingen gråsoner. Når jobben er slutt for dagen - så starter fritida. Når du har ferie fra jobb - da er det fri.

Dette er enkelt så lenge vi vi lar "jobb" stå utelukkende for den lønnede virksomheten du gjør - og putter all ulønnet virksomhet i samme haug, nemlig i "fri"-haugen.

Det som ikke er så enkelt med dette, er jo at  i den haugen av "fri" så ligger det så utrolig mye forskjellig. Sitte på bussen hjem, gulvvask, blogging, rensing av sluk, sette nye strikker på regnbukser og stå i kassakøen på Rema. Tur i skogen og bleieskift, lakke negler, måke snø for naboen, være hjelpetrener for fotballaget og brette klesvask.  Alt er "fri" - dersom "fri" betyr alt som ikke er lønnet av en arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Ubetalt - dermed fri.

Og når vi kaller alt dette for "fri" - så høres det jo veldig lett og valgfritt og nærmest litt overflødig ut. Lakke negler er jo en valgfri og ikke særlig vesentlig og verdensreddende oppgave. Alt annet som plasseres i samme kategori kan lett få samme stempel. Det er fritida di - sikkert fint for deg - men innebærer ikke noe særlig annet enn avslapping og avveksling fra det som egentlig er viktig, altså jobben.

Lønnsarbeid - altså det jeg her kaller "jobb" -  som den dominerende virksomheten for å sørge for egen familie, er et relativt kortvarig fenomen historisk sett. Det å ivareta sin egen familie gjennom det direkte praktiske arbeidet, helt uavhengig av lønn - helt avhengig av det praktiske fysiske resultatet - gjennom å dyrke jorda, gjennom jakt, fangst og fiske, tilvirkning av klær og mat og brensel, bygging og vedlikehold - har en mye lengre historie bak seg en vår tids bytte av tid mot penger som igjen byttes i varer og tjenester.

En svart-hvitt dikotomi der vi setter jobb opp mot fri - uten nyanser - tilslører denne lange historien, der ulønnet arbeid har vært vesentlig og viktig. Men det tilslører også den betydningen ulønnet virksomhet - ulønnet arbeid - har også i dag. All den nødvendige og viktige virksomheten som forgår utenom jobb og som holder hjulene, familiene, hjemmene og lokalsamfunnene i gang. Alt dette arbeidet skyves tilside som mindre viktig, mindre vesentlig - og egentlig litt tullete å bruke særlig mye tid på. Denne tilsløringen får en sentral politisk funksjon blant annet i debatter om deltid og om arbeidslinja. Latterliggjøringen av virksomhet utenom lønnet jobb - av cup-cakes-baking, og lattedrikking - overskygger det at folk flest henger opp tøy og skrubber badekar langt mer enn de baker rosa kaker. At folk velger å bruke tid på å utføre arbeidsoppgaver som ikke gir lønn og pensjonspoeng blir ofte sett ned på og kalt både latskap og dumhet.

For folk gjør jo fortsatt mye sjøl. Folk bygger hytter og garasjer og baker brød og har ripsbusker i hagen og hekler lappetepper. I hvertfall vasker vi klærne sjøl og de fleste av oss lager middag til en eller flere hver eneste dag. Jeg har lenge vært en forkjemper for å ivareta mer praktisk hverdagskunnskap og -ferdigheter, gjennom praktisk arbeid i eget liv. En viktig del av dette er å anerkjenne at praktisk arbeid tar tid - og det er helt greit.

Hverdagen min er alltid fylt av arbeidsoppgaver. De dagene jeg drar avgårde til en lønnet jobb - så er jeg i sving flere timer før jeg drar med praktisk arbeid i eget hjem. Når jeg kommer tilbake bruker jeg en full arbeidsdag til til å videreføre oppgavene. Drivhus og hage. Hus og kjøkken. Symaskin og strikkepinner. Baking og middagslaging. Reparere. Rydde og vaske. Nå som det er sommerferie - og helt fri fra lønnsarbeid og skolens timeplaner - så er også dagene fylt av mye av det samme. Men dagsrytmen og planene er opp til oss selv. Vi er i sving fra morgen til kveld. Mannen har akkurat ryddet sammen verktøyet etter verandasnekringa i kveld. Jeg skal fryse ned litt syltetøy og rydde annet av dagens produksjon på kjøkkenet. Men vi har pauser når vi vil, vi skal ikke rekke noe sted, vi styrer rytmen selv og tar gjengen med i skogen når vi er klare alle sammen. Det er fri for oss. Ikke uvirksomhet - men tid til mye virksomhet. Det er den gode rytmen.

mandag 13. juli 2015

memento mori - sommerdagene som kommer og går

Sommerdagene kommer og går og vi er midt i det nå. Midt i sommerlivet vårt.

Vant til det - men fortsatt med uendelig mange dager foran oss. Skuldrene nede, tempoet skrudd ned, vant til sommerfrokoster på kjøkkentrappa, og badeturer i all slags vær, samling i en haug på det gamle piknikteppet (den absolutt mest brukte bryllupspresangen vi fikk den gangen for fjorten år sida, med oss overalt hele sommerhalvåret, favner hele familien med to voksne, en langbeinte tenåring, en leseheste på snart tolv og en kosete niåring som må varmes opp med ullgenser og ullue og mammas ullsjal selv etter bading i 23 grader vann). Men ikke så vant at vi ikke stadig gleder oss over det. Jordbærene, nye gulrøtter, blomkål og nypoteter til alle middager, barbeint-tid, badevann, markblomstbuketter, soltørket tøy, ripsen som rødmer, markjordbær i veikanten, sommernetter med lykter og mygg og bøker og et vinglass. Ingen lekser. Nok og nok å være takknemlige for.

Vi skal gripe dagen og øyeblikket, ikke sant. Det vet vi, jo. Det skriver vi som slagord, legger ut på twitter og forteller hverandre. Øyeblikket. Nå. (Det kan være en utfordring i blant. For noen må jo faktisk støvsuge, eller rydde i kjelleren, eller vaske kjøleskapet - noe som ikke er en aktivitet som beriker øyeblikket, men tvert i mot en handling som sikter framover mot at det skal være en framtid der disse aktivitetene teller. På sikt. Mens akkurat nå kunne en jo ha vandret i en blomstereng i stedet. Liksom! Vi kan jo ikke alltid bare nyte the moment! Vi er jo voksne.)

Vi som har vært med en stund vet hvor kort selv en uendelig sommer er, som alt annet går den over, over i noe annet, noe også-bra - men ikke lenger sommeruendelig og barbeint og saktegående. For noen år sida møtte jeg - jeg, hun som bare såvidt holder ut vinteren ved å holde tankene på vår og sommer nede, hun som lengter så utrolig at det ikke går an å tenke på - så møtte jeg våren med en undertone av sorg, nettopp derfor. På grunn av forgjengeligheten. Dette jeg lengter sånn etter - og som jeg vet at bare er til låns - det går garantert over i en sensommer som møter en høst og igjen en kulde-og-mørke-tid. Våren og sommeren fører bare til vinteren, hvordan kunne jeg da møte våren med en slik glede og lykke.

Memento mori følger oss alle. Livet er til låns. Dette livet, disse menneskene, disse blomstene omkring meg og denne grønn-bugnende kjøkkenhagen - disse små glimtene som er våre liv er bare små glimt som ikke kan vare. Men akkurat denne våren og denne forsommeren fikk vi allikevel. Det gir ikke lenger sorg - det gir på ny glede. Nå er alt vi har. Uansett hva framtida bringer. Også når det skal gå over, så fikk vi sitte på trappa også denne morgenen, fikk samle gjengen med egne og andres barn rundt et frydefullt middagsbord, fikk plukket markjordbær med en niåring i pysj før frokost, vannet før regnet kom, sett at flere roser springer ut - og renset enda flere jordbær.
Akkurat nå.

fredag 29. mai 2015

Fredag!

Så er det fredag og sola skinner og syrinene blomstrer og jeg har hjemmekontor og løper runden min i skogen før jeg setter i gang. Sol og kaldt. Ulltrøya trengs. 
Klesvaska tørker i sol og vind. Pus nyter at det finnes hjemmearbeidende folk.

Ungene strømmer på utover dagen - der er den lange, smale fyren med dun på overleppa, han som var og er min første baby - ferdig med den siste av vårens tentamener og fornøyd med egen innsats. Der kommer hun som naturligvis har vært en runde på biblioteket for å laste opp livsnødvendigheter etter skolen og som faktisk var på vinnerlaget på 6. trinns kokkekamp på skolekjøkkenet i dag! Enstemmig beslutning fra juryen, faktisk. Og en fregnete minstemann som fryder seg like mye over fredagsettermiddagen som de andre og som fyker videre på gitartime. 

Fredager er det lov å blande seg sjokolademelk når en kommer fra skolen. Jepp - her skeier vi virkelig ut, altså. Og han store, tynne tenåringen min, som jeg øser opp ekstra porsjoner til hver eneste dag - smiler fornøyd - "Dette er det jeg gleder meg til - Fredag - Sjokolademelk og A-magasinet." Det er tenåringen sin det! (Eller min, da...) Etterpå går han ut og rensker sykkelskuret for gammelt løv og rot og rask. Kjekk kar.

Jeg fyller vasene med syriner - det er sånne mengder at jeg har råd til det - det bugner ute også. Rekker jeg å skrubbe verandagulvet før det begynner å regne? Klesvaska blåser nesten bort. Helga skal by på mer regn. Men snart er det juni - da blir det vel sommervarmt, kan vi tro og håpe - kanskje....

Det stunder mot sommerferie. Det merkes. Kreftene er liksom bare porsjonert ut akkurat så det rekker. Vi er ganske klare for sommerlivet vårt nå, ja. 
Men først helg. Og først fredag. Beste dagen i uka. 

God helg til deg!

tirsdag 26. mai 2015

- og store blir de! Noen tanker om å få større barn.



For noen år siden begynte jeg å skrive om "mellomstore barn". For de var jo ikke sååå store ennå, ikke tenåringer og sånn - men jeg måtte jo også innse at det heller ikke var tre små barn vi hadde her i huset. De var rett og slett mellomstore.  Skolebarn. Gående, syklende, lekselesende, aktive, taleføre og forhandlingskompetente barn som både kunne komme seg fra A til B på egenhånd og settes til å klippe plen, vaske trapper og stikke på butikken etter mer melk og løk. Men fortsatt barn. Fortsatt med familien som hovedsentreringspunkt. Et "vi"som favnet oss fem, fellesskapet som definerte hverdager, helger og ferier. Alle med egne aktiviteter og plikter utenfor familien - men fortsatt med familien som den definerende enheten.

På mange måter er det slik fortsatt. De er vel fortsatt "mellomstore", selv om vi er igang med både første tenåring og ungdomsskoletida, har hatt to avgårde på leirskole og opp på Galdhøpiggen og tilbake og jeg i løpet av sommeren  sikkert både blir fravokst i lengden av minst ett barn og ganske sikkert har den minste skostørrelsen i familien - for alltid....

(Og fortsatt er det helt klart slik at det er en minstemann i denne familien som får og tar rom for sin minstemann-tilværelse på en helt annen skala enn de eldste fikk mulighet til noen gang. Noen fordeler skal det da være med å være minst - og takk og pris for at jeg har en jeg fortsatt kan løfte.)

Men vi nærmer oss stadig mer den tida da "alle er store". Det ligger der - foran oss og med oss. Og det er verken skummelt eller fremmed - det er rett og slett akkurat som alle andre faser dette myldrende familielivet gjennom årene har brakt med seg, spennende, krevende og fylt av takknemlighet. Også dette får vi være med på. Følge med disse tre små menneskene vi har fått lov til å leve sammen med, i deres møte med en stadig større verden, i deres utvikling av seg selv, i deres prøving og feiling.

Joda, jeg sover mye mer enn da jeg hadde tre små. Og ja, de er jamt over mye friskere enn da alle var under skolealder.  Og armmusklene mine er slett ikke så fine som de åra jeg bar en (eller to) smårolling(er) på hofta konstant. Men det er ikke "lettere" å være forelder til tre mellomstore, snart store (og hvorfor skulle det være lett?!). Det er på ingen måte mindre tidkrevende (og igjen -hvorfor skulle det være det?) Tida fra siste kveldsprat på sengekanten er over til jeg selv burde stupe i seng er forsvinnende kort. Aksjonsradiusen til de ikke-så-små-lenger øker og øker - og dermed øker også det feltet jeg burde følge med på, det vi trenger å snakke om, forberede, eller trøste og debriefe om.  Det er ikke lett å være ni,ti,tolv, fjorten og sånn... Det er ikke forferdelig heller - men det er mye.

Og da er det mye vi som foreldre skal være landingsplass og avgangshall og omsorgs- og forståelsestasjon for.  Fortsatt.

Og takk og pris for det.
Igjen. Igjen. Igjen.



tirsdag 21. april 2015

.. den draumen


Det er vel bare sånn noen av oss er. Streifer ordene våre en gang sånn midt i desembermørket slike fenomener som snøsmelting, hagestell, joggesko, hestehov og rett og slett våren - så blir jeg blank i øynene med det samme. Og nesten stum. Fordi jeg lengter sånn. Jeg lengter sånn at jeg ikke tør å tenke på det. Orker ikke snakke om det. Tør ikke tro at jeg en gang til skal komme dit, komme til våren, leve til våren, rett og slett. Så mye lengter jeg.

Og så er vi der. Midt i det hele. Det grønnes mer for hver dag. Det er kalde netter og varme dager. Den grå plena har vært full av krokus i ukevis. Nå er den blå av scilla. Jeg følger med på hver knopp på buskene mine. Stuebordet og vinduskarmene fylles - av pelargoniaer som slapp ut av kjellerlageret sitt i slutten av februar og nå er lubne og store - av såpotter, håpefulle med fuktig jord, og små spirer, og større stiklinger og noen tomatplanter som vokser i høyden og bredden hver eneste dag.

Det er møkk under neglene og mange håp for tida som kommer. Det klør i øynene, men pollen er bare én del av livet, jeg gir meg ikke. Jeg skriver. Jeg leser. Jeg sykler. Jeg baker brød, graver i hagen og gråter over Middelhavsflyktningene og synger i takknemlighet ungene mine i søvn. Jeg gir meg ikke.

Det er ute-og-inne-tida. Det er grus i gangen og sko satt igjen i hagen. Vi bærer maten ut og glemmer å bære duken inn igjen. Ungene spør ikke lenger om de kan gå barbeint. Ulltrøyene får hvile, shorts og sommerkjoler er tatt fram. Jeg sykler gjennom en hvitveisskog hver morgen. Jeg løper kveldstur i en blåveisskog. Jeg våkner til fuglesang "midt på natta". Pus vil ut og rangle om kveldene. Jeg forstår ham godt. 

Hver vår bærer i seg så mye håp. Ennå er alt foran oss. Ennå en gang fikk vi leve til våren.




Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje, 
at det må skje - 
at tidi skal opna seg, 
at hjarta skal opna seg, 
at dører skal opna seg, 
at kjeldor skal springa
at me ein morgonstund skal glida inn 
på ein våg me ikkje har visst um.

(Olav H. Hauge)

lørdag 7. mars 2015

8. mars

"Vi är många - vi är hälften."
Da er vi mange. Da blir det et mangfold av røster. Det hører med.

Det er lett å glemme hvor annerledes kvinner "var" for bare noen generasjoner siden. Og "var" står i anførselstegn her - for hvordan mennesker og verden "er" er ikke bare noe som er gitt ut fra fenomenene i seg selv - men noe som framstår ut fra våre begreper, kategorier og forståelser.

Den gang kvinner ikke burde ha stemmerett, ikke kunne arve og eie som menn, ikke kunne ta høyere utdanning og inneha embeter - fordi de var kvinner, fordi det var tenkt, forstått, tolket slik at kvinner ikke hadde egenskapene som skulle til. De kunne ikke. Trodde man. Det er lett å glemme hvor annerledes det var - her vi fyker rundt i vår likestilthet.

Ingen kamper er noensinne i mål. Gamle kamper må fortsatt kjempes for nye grupper - mens nye utfordringer også oppstår. Det ene utelukker ikke det andre. Det er fullt mulig å både kjempe for afghanske jenters rett  til å gå på skole - og å arbeide for å frigjøre norske ungjenter fra kropps-, utseende- og moteidealer som holder dem nede og stresset oppe.

Jeg har blitt gammel nok til å slutte å lure på om jeg får lov til å kalle meg feminist. Det er klart jeg kan. At jeg har kombinert superlang utdanning, forskning og nesten altfor spennende jobber med ulønnede år med unger på hofta og brødbakst og sokkestopping - og alltid skriving og organisasjonsarbeid for det jeg regner som rettferdighetskamper -  det er min måte å ta plass i verden på. Det er valg jeg gjør og som min tids frihet gir meg mulighet til, som kvinne og som menneske. Demokratiet forutsetter at vi alle tar vårt ansvar - bruker våre valg og våre røster i et fellesskap. Da blir det mangfold. Da blir det uenighet. Det er greit.

I dag har jeg fått gå tur i vårvær med min store, lille elleve-og-ethalvt-åring - og  vi fikk kjøpt to brukbare bukser til denne langbeinte flotte jenta mi som vokser ut av alt som er. Vi har fått snakket om så mangt - og om gruppepress og ønsker og håp. Og hvordan vi kan bruke vår frihet til å være oss selv. Kloke jenta mi. I fjor gikk vi i 8. mars-toget sammen. I år skal vi på lillebrors skirenn (i meldte 9 plussgrader...) i stedet for tog. Men bevissthet og klokskap kan bygges av så mangt.

Les gjerne to 8. mars-tekster jeg har skrevet. Om å både tåle og åpne for mangfoldet - når hele "hälften" også skal med. Være uenig, gjerne - men ikke latterliggjøre og skambelegge folk til taushet.

Her finner du tekstene:

Når kvinnene får stemmer.

Den rette feminismen!

God 8. mars!