søndag 29. april 2012

tilhørighet og veien videre

Så mange inntrykk. En lang bilreise med pyntede barn og søndagssol og lydbok i bilen - til en konfirmasjon med slekt vi sjelden ser. Pakke (jepp - pakke, ikke konvolutt) og skift og vannflasker og medbrakt kake. Joggesko og pensko og kamera. Ungenes forventninger, våre tanker, alles forskjellige bakgrunner - og så samles vi til ritualer og pyntet bord og kjenner at dette går greit. Rart å være mange, i slekt, og allikevel ganske ukjente. Men ungene finner sin plass og har hverandre som lekekamerater, og vi faller inn i "hvordan går det med dere, da"-rytmen.
Og reiser siden videre. Til  en kirkegård og en grav i trakter der vi sjelden er - men nå er vi der og luker og planter en rose som kanskje kan vokse der i sommer, hvis regnet kommer eller noen kommer med en vannekanne. Og vi ser og står og holder rundt hverandre - og dette er også vår historie, det vi bærer med oss. Og vi ser ungene våre vandre langt på en kirkegård de ikke minnes å ha sett før, men som også er deres historie - og de vet hvor vi er og hvem vi er og at vi har hverandre...

Og reisa hjem er lang og barna er trøtte og jeg holder i strikketøyet og lydboka går mot slutten og ingen krangler og vi ser et rådyr og jeg har vært lur og tatt med noen salte kjeks som glir godt ned etter kakebordet og det er fortsatt april og vi har visst hele sommeren foran oss.

Og det er så mye å tenke over en slik dag.
Det er sorg og savn og avstand - men også nærhet. Vi var der. Vi traff dem. Vi hilste på, skravlet, leverte kake og bidro med vårt. Vi stelte graven og dro hjem i solnedgangen.
Og i alt som kan savnes og grubles over, så vet vi dette - her er vi. Her er vi fem. Vi i denne lille bilen, med kjeks og lydbok og strikketøy og veien sammen. Dette skal vi klare. Vi løser ikke alt som har vært. Men vi bygger framtid med det vi har.

torsdag 26. april 2012

Barn av regnbuen

I dag har jeg sunget Barn av Regnbuen sammen med 40 000 andre. Når en er midt inne i en flokk av 40 000, så ser en kanskje bare femti andre. Men vi var mange, mange. Det var regn og iskaldt og det trillet tårer og regn, det var roser og paraplyer i alle regnbuens farger.

Og ingen av oss tror vel at det gjør inntrykk på den tiltalte. Men det betyr noe for oss andre. Det er det som teller. Det er vi som vinner - som Lillebjørn Nilsen avsluttet med. Det betyr noe for hvem vi vil være - som enkeltmennesker og som samfunn. At vi møter vold og terror med rettsstatens og demokratiets virkemidler, med en rettssak som mange undres over hvor sivilisert den bærer i vei - og at vi møter skrekken med folkets fellesskap rundt en uskyldig barnesang med blomster i hendene. Det er enkelt og det er sterkt og det er viktig. For oss. For oss som skal bære det gode med oss videre.
Bygge videre på et regnbuesamfunn der mangfoldet og fargeblandingene kan gjøre oss sterke og gode.


mandag 23. april 2012

beskyttelsen i det konkrete

Jeg har skrevet om dette før. Hvordan det slo meg i fjor sommer hvor privilegert jeg var. Privilegert omgitt av badeturer og behov for nye måltider og høytlesning og klesvask. Litt beskyttet midt i det hele. Skrekk-sensommeren kunne mykes opp. Barnas liv og sommerlek og daglige behov holdt meg fast i en virkelighet der jeg trengtes - praktisk, fysisk, oppmerksomt, omsorgsfullt, nært. Der jeg ikke bare kunne synke lenger og lenger ned i 22. juli-skrekken. Det kom først med nattestillheten. Hver natt. Alle de 77 navnene og ansiktene deres holdt meg våken. Skrekken, uroen. Til en ny sommerdag som sommermamma med levende livlige barn reddet meg.

Det samme gjelder nå. Det er inderlig godt når vi to voksne kan vaske huset sammen en torsdagsettermiddag, vite at dette trengs, alle senger skal skiftes på, vi skal storhandle, alt skal gå rundt. Vi er de heldige, vi har våre å stelle for og kan holde oss i gang. Skrekkens rettssak ruller og går. Vi følger med. Vi gråter og fryser på ryggen. Vi har ansvar for dette samfunnet. Vi må vite og vi må tenke. Det er nok der til å trekke oss ned, ned i avgrunnen, ned i skrekken. Men så kommer de sølete regndressene, og litt feber på minstemann og mat skal vi ha og det må skrus i en ekstra skrue her.

Så berger vi oss. Så lever vi et menneskeliv som går videre. Med skrekken. Med ansvaret for et liv med erkjennelsen av det skrekkelige. Men også med dagens meningsfylte oppgaver som bærer oss videre og videre.

torsdag 19. april 2012

det som gir og det som tar


Verden er krevende. Arbeidet mitt er krevende. Rettssaken er krevende. Noen mennesker rundt meg er krevende. Tidskabaler og hverdagskabaler er krevende. Klesvaska skal tas. Vi skal ha skikkelig mat. Den må faktisk lages. Vi vil være der når det er dugnad og vil alltid si ja hvis noen spør om hjelp. Gangetabellene skal læres. Og så skal det synges på senga og jeg skal klø en liten seksåring på ryggen, snakke med et annet barn om noen forventninger for morgendagen, pakke rundt tre dyner, finne et kosedyr, synge en sang til, forklare litt til... Og så henger jeg opp en klesvask til. Og er ganske sliten.

Noe tar krefter - og noe gir krefter. Det må jeg si. Jeg er så takknemlig for at jeg har så mye og mange å fylle livet mitt med som også gir krefter. Etter en krevende dag ute i verden er det velsignet godt å komme hjem til huset fullt av egne og andres unger og andre som kommer innom og alle vil ha mat og den kan jeg få lage. Det gir krefter. Gangetabeller som begynner å sitte gir krefter. Nattasang gir krefter. Klesvask til tørk gir krefter. Dugnadsdeltakelse - og det å orke og ville si ja til å passe katter, passe unger, sy litt for en venn - det gir alt sammen langt, langt mer enn det tar. Takk og pris. Takk og pris. Jeg er heldig. 
Jeg er til, jeg hører til og jeg trengs.

dagens ro


En liten kjekk kar er slapp og forkjølet. Godt å pusle hjemme. Jeg er heldig og kan dra hjem etter et formiddagsmøte og avløse pappamannen hjemme hos den lille. Jeg er heldig og møter en varm kanne te, og tente lys og kan krype opp i sofaen med en liten snufsegutt. Jeg med jobbpapirer og han med Donald. Jeg er heldig som får en slik god pause på en helt vanlig travel dag. En kosegutt i armkroken - som snart er frisk og over alle hauger igjen, men som nå er kosete og nær. Og etter noen timer kommer den store skolegutten inn døra og tilbyr høytlesning med stor innlevelse for den lille. Og snart kommer verdens fineste jente og synger nye sanger fra korøvelsen. Jeg er så heldig som har så fine folk i livet mitt.
Og nå skal jeg snart steke pannekaker.

onsdag 18. april 2012

sivilisasjonens møte med det skrekkelige

Jeg har grudd meg mye til mandagen denne uka. Vi har visst lenge at 16. april skulle rettssaken begynne. Da kom alt til å komme opp igjen.

Men det har jo vært der hele tida. For alt for mange blant oss som et bunnløst savn og sorg. For mange av oss andre som en grunnleggende utrygghet og en forferdelig skrekk.

Det så jeg da rettssaken begynte mandag. Her møter vi som samfunn det skrekkelige, det ufattbare, denne ugjerningen som skaper grunnleggende uro og utrygghet i  oss. Som et organisert samfunn møter vi det med orden og sivilisasjon. Med struktur og system. Med myndighet og rettssamfunnets regler. Dette rev han ikke ned. Dette er det vi har og det vi skal bygge på.

I stedet for økt uro så gir det meg en større ro. Vi møter dette nå. Det enormt skrekkelige og det store savnet er der. Men vi møter ugjerningsmannen som samfunn, med de rette, siviliserte kreftene. Det gir meg litt mer ro og trygghet.

tirsdag 17. april 2012

ingen eier feminismen



Jeg synes det er fint at mange røsker litt i feminismebegrepet nå om dagen - se for eksempel her og her. Det er faktisk ikke slik at noen har monopol på dette begrepet - og dermed til enhver tid kan erklære andres refleksjoner over hvordan en skal leve gode og ansvarlige menneskeliv som "ikke-feministiske".

Vi må kunne velge forskjellig. Det var da vel ikke ment som en tvangstrøye? Eller som et eneste lineært oppadstigende løp, bare høyere og høyere på karrierestigene, styrevervstigene, tjenemerpengerogjobbefleretimer-stigene. Var det "bare" det som var målet?

Jeg blir lei av den interne jentemaktkampen som går på å fortelle andre jenter og damer at de tenker og velger feil. Forklar gjerne hva du selv står for og hvorfor - det må være mulig å klare uten å rakke ned på andre! En gang i tida tenkte nå jeg i hvertfall at sentralt i feminismen står i hvertfall jentesolidariteten! Var det feil også?

Jeg vet ikke alltid om jeg orker å dra inn feminismebegrepet og posisjonere meg i forhold til det. For da kommer alle som mener at de vet best om hva dette ordet står for. Jeg synes det er greiere å gå rett på sak og si det jeg mener - uten å gjøre erklæringer om "-ismer", og utløse en debatt som tilslører de temaene jeg ønsker å ta opp.

Og noe av det jeg mener er at feminisme bør også få handle om hva slags samfunn vi skal ha for alle mennesker. For kvinner OG menn OG barn. Og for tilhørighet. Og tid - og refleksjon. Og til og med for miljø og bærekraft og for dem som har det vanskeligere enn i dette vesle privilegerte hjørnet av verden her oppe i nord. For meg (og nå presiserer jeg at dette er for meg, jeg vil ikke monopolisere) må og bør feminisme som en reflektert og bevisst tilnærming til livet rett og slett ha et perspektiv ut over meg selv og mitt eget lille liv. Et samfunnsperspektiv. Et framtidsperspektiv. En forpliktelse på å tenke og velge - være voksen. Ta ansvar. For meg handler det om mye annet enn hvor full stillingsbrøk jeg har og hvor mange pensjonspoeng jeg tjener eller hvem som tar oppvaska flest ganger i uka. Så det så.

God tirsdagskveld til jenter og gutter. Nå skal jeg gå og trykke på vaskemaskina litt i stedet. Og bildet er fra Hovedøya på første påskedag - blåveis overalt....

mandag 16. april 2012

alle mammaer skal!



Martine Aurdal har fått på trykk at alle mammaer burde jobbe 100 prosent. Nuvel. Da blir det i hvertfall debatt.
Les for eksempel Ylvalis gode refleksjoner om dette.

Og jeg sukker jo litt oppgitt jeg også. For jeg skjønner jo at hun vil det vel, og at hun er så fornøyd selv - kjempefint. Og i tillegg har hun vel ikke skrevet dette selv, det er en reportasje i bladet Mamma - så kanskje var det ikke akkurat sånn...

Men - jeg må jo pirke litt i denne argumentasjonen litt allikevel. For det blir så firkanta og bedrevitende, både om folks liv - og om hva som er best samfunnsmessig.
  • Hva om det var motsatt - hvordan hadde vi sett på et utsagn om at "alle pappaer burde jobbe fulltid" - hæh?
  • Og så er det dette med "fulltid", hva er nå det? For tida er vel det definert som en 37,5 - 40 timers uke, og sikkert mye mer hvis man er travle-Martine. Men fulltid er et historisk foranderlig begrep som alt annet vi mennesker organiserer oss rundt, det er da ikke en gitt og gyllen målestokk som vi alle skal måles opp mot (for ellers.... - svikter vi feminismen/kvinnene/samfunnet/fortida/framtida...?!)
  • Og så var det "jobb". Hva er nå det? Det har da sannelig også variert gjennom tidene - og er heller ikke en entydig målestokk. Det betyr nok nå for tida stort sett "det vi får penger av andre for å gjøre". Men hvorfor skal nå det være den eneste målestokken på verdifull innsats, gode livsvalg og støtte til en bærekraftig og god framtid?


Vi har alle fulltids-liv. Vi fyller døgnet med livet vårt, betalt og ubetalt, gode og mindre gode valg. Det er ikke den eneste løsningen, den eneste farbare vei eller det eneste gode å ta betalt for mest mulig. Gjett hva - det finnes ansvarlige gode liv, rettet mot en framtid for både kvinner og menn og barn, som også vektlegger andre balanser i livet.

Og i dette landet som vasser i melk og honning globalt og historisk sett - så må det være mulig å gjøre andre valg enn å tjene enda mere penger (hvis det nå er det "fulltidsjobb" betyr, hvis det nå bare er det som er forskjellen på å være fulltidsengasjert i litt av hvert og å være i fulltidsjobb). Det betyr ikke at vi er uvirksomme og unyttige. Det betyr heller ikke at vi svikter feminismen. Vi er ikke forpliktet av fortidas kamper til å fortsette å aksellerere alle tredemøllene. Det finnes andre valg. Det finnes andre framtider å kjempe for.


(og så var det jo det da, om hvor barna havner oppi alt dette - men det har jeg skrevet om mange ganger før.......)

søndag 15. april 2012

basics

Jeg tilbringer mye tid som skrivedame. Forsøker å skrive vesentlige tekster. Har til og med jobb og lønn og pensjonspoeng og de greiene der som skrivedame om dagen. Skriver og leser og tenker - forsøker å gjøre en klok jobb. Grubler og strever. Kommer i land innimellom. Kan levere og gå videre. Nye skriveøkter.

Bloggen er også et skrivested for meg. Jeg vil gjerne at lesere skal sitte igjen med noe når de har vært innom her. At dette skal være et sted en "får" noe. Gjerne en tanke eller to. Om livet. Om alvor. Om mening. Om hverdag. Det lette og hverdagslige har også sin vesentlige plass i livet. Alt kan ikke være tungt og alvorlig.

(Men det blir jo ikke så mye neglelakk-tips her, da...  )

Jeg gruer meg til i morgen. Jeg vet at mange gjør det. Denne rettssaken - denne saken - er fylt av skrekk og gru. Det er verst for dem som har levd med sorgen i alle disse månedene. Vi andre har "bare" skrekken. Vi må hjelpe hverandre denne tida. Jeg kommer til å skrive om det.

Men også om resten av livet, det livet vi skal og må og vil leve. Holde på det grunnleggende. Må holde oss fast.

Helgene er "back to basics" her i huset. Det grunnleggende. Det gitte fellesskapet. Oss nærmeste. Den rolige tida, med færre frister, mer ro. De lange måltidene. Prosjekter i hus og hage. En tekanne til. Hver sin bok og arm-i-bein-langflate i sofaen. En tur. Vi har hverandre og vet hvor vi hører til.

Og loppemarked! Vårt eget lokale her i grenda. Den halvårlige store begivenheten. Denne helga! Småtassene med lommepengene sine - kjøper skatter for sine opptelte kroner, småbiler til storebror, pyntedillogdall for vesla, et spill i tusen biter til lillebror. Treffe kjente. Lokalsamfunnsskravling på hjørnet.

Og nyttige og festlige funn. En stor haug med nygamle barnebøker, spesielt til de to lesehestene på ti og åtte. Hardygutter og frøken Detektiv, Kulla-Gulla og Bobseybarna. Evi Bøgenæs og Annik Saksegaard. Det er en gullgruve - en leseskatt å glede seg til framover. Det trengs. Her leses det enormt!

Her er vi vel på typen "festlige  funn". Jeg bestemt meg for at det er morsomt. Seks frukttallerkner og et fat. Fargerikt i underveis-heimen...

Og så dette funnet, da. Et fantastisk skrivebord - så gull-retro som det kan være. Og siden ingen av ungene trenger eller har plass til det akkurat nå - så er det til meg. Som sybord. Erstatning for vaklevorent bord med bukk og plater. Skuffer og hyller er det også.
Og så litt nygamle stoffbiter til nye syprosjekter. Og en vinterjakke til mor, noen barneklær, noen klær til omsøm, to par skøyter å vokse inn i.

Basics. Ting vi trenger og bruker. Ting som har vært andres og kan resirkuleres i våre liv. Vi tar vare på og fører videre. Dette liker vi. Det er enkelt og hverdagslig. Men det teller. Og det er en stor glede for meg å registrere at denne tankegangen er en selvfølge for ungene mine. Ting tas vare på. Gis videre. Sirkuleres og resirkuleres.



onsdag 11. april 2012

tilregnelig!

Jeg fulgte med i går. Da den andre psykiaterrapporten ble lagt fram. Og jeg kjente at jeg ble lettet. Den andre rapporten erklærer ham tilregnelig.

Det forandrer jo ingenting av det som har skjedd. De døde er døde. De lemlestede er lemlestet. Ruiner er ruiner. Sorgen og smerten og angsten er der.

Men det teller. Jeg merker det. Det gjør noe med rammen for det livet som skal leves,  livet med vissheten om det onde. Nå som vi skal møte ukesvis med rettssak.

Utilregnelighetsstempelet ga oss et bilde av total maktesløshet. At slikt - SLIKT - det uforklarlige, skrekkeligste, grusomste - bare "kan skje". Sånt som skjer. Fordi en fyr er utilregnelig. En utilregnelig fyr som kan planlegge, beregne, gjennomføre noe så gigantisk og skrekkelig. Det bare "skjer". Og etterpå skal - skulle - vi liksom bare si at "jamen han var jo utilregnelig, så han kan ikke stilles til ansvar." Og så skulle vi bare leve i angst til neste utilregnelige-ikke-mulig-å-gjøre-noe-med-fyr kom....?

Det var en umulig tanke å leve med. At slikt bare skjer - og så kan vi ikke gjøre noe?!
Man skal rett og slett ikke kunne stå for et så enormt angrep, en så enorm ødeleggelse, massehenrettelse, en så sammensatt og gjennomtenkt forbrytelse - og så kunne bli klassifisert som utilregnelig. De utilregnelige skal ikke kunne være så sterke! Da er vi jo helt forsvarsløse.

Tilregnelighet makes sense. Da kan vi gjøre opp et regnskap. Da kan vi stille til ansvar. Da kan vi være et samfunn som møter det onde. Tilregnelighet gir en rasjonalitetsdimensjon til dette som skal være vårt liv med vissheten om det onde. Jeg trenger det. Den store store maktesløsheten er tung nok som den er.

Noe rasjonalitet i det hele. Selv om det aldri kan bøte på noe tap.

takknemlighetsdag


Påskeferien kunne godt vart litt lenger. Og solskinnet også. For ikke å snakke om det varme marsværet vi hadde for noen uker siden. Men vi er der vi er - og det er mye å være takknemlig for - og det hjelper å sette ord på det.

Det er fortsatt tidlig i april, det er fortsatt mye vår og sol framfor oss.

Det er en god påskeferie bak oss som fortsatt ligger der i bunnen og som ga oss så mye hvile og fellesskap og gode turer - og tilogmed tid i sykroken! Omsøm (redesign!!) av to skjørt til mamma - og ny kjole til både den unge og den voksne damen her i huset.

Det er tre friske spreke oppfinnsomme og ansvarsfulle barn som vokser fram her i huset. I går ettermiddag var huset fullt av 6-årsfest-barn, det var en strålende fornøyd seksåring og to ansvarsfulle kelnere og lekeledere på åtte og ti. Og da de nesten tjue (!) gjestene var gått - så senket roen seg virkelig og gutta diskuterte legobygging og vi spiste pølserester til kveldsmat og kjente at vi, vi er familien, vi er gjengen, vi klarer brasene.


Det er en gullfornøyd seksåring som kan tusle hjemme dagen derpå på mammas hjemmekontordag og nyte presanger og ballonger


Den gode mannen har fyrt godt i ovnen før han gikk i dag.

Gulvene er glitterrene etter å ha blitt skrubbet for gelè og sjokoladekake i går kveld.


Det er rett og slett så gull verdt at vi har innarbeidede hjemmearbeidsdager her i huset. Rolige morgener og fleksibilitet rundt unger og livet. I dag er det min tur!

Det spirer i vinduskarmene! Noen steder i hvertfall.

En stipendiat jeg fikk lov til å assistere i høst har fått godkjent avhandlingen sin. Jeg vet hva det betyr! (å - tilbakeblikk, for et år siden!)

Vi skal bake en vennskapskake i dag, etter ti dagers stell av en spennende og voksende surdeig i en krukke på kjøkkenbenken. Og veslejenta har hatt med seg deigklumper på glass til tre små skolevenner, så kan deres vennskapsdeiger vokse de neste ti dagene.

Det skal snart kokes kaffe.
Det regner ikke så mye som i går.
Det er snart helga igjen!


mandag 9. april 2012

en utfordring


En som står meg nær og som  vil meg vel, har gitt meg en utfordring - i min underveis-undring, min rastløshet, min lengsel og uro. Utfordringen består i å skrive ned en tekst - for meg selv - om hvem jeg er, hva jeg står for, hva jeg kan, hva som er mine styrker, hva jeg kan gi. En tekst for å gi meg klarere bilde av hvem jeg er og hva jeg vil.

Det er en utfordring. Det er alltid så lett å tenke på begrensningene, på alle deler av livet der en ikke strekker til, på alt en er usikker og redd for. Kanskje dekke seg bak alt dette, som unnskyldninger for å ikke ta sjanser og valg.
Det er ikke like lett å sette ord på egen styrke eller egne indre valg.

Men jeg skal prøve. Det blir en tekst som nok slett ikke skal havne her i bloggen. Men kanskje jeg kan hente noe av den selv, på veien, underveis. Styrke. Retning. Håp.

Er du god til å reflektere over din egen styrke - eller dine egne prioriteringer?

lørdag 7. april 2012

er vi der nå?







De rolige dagene. Den stille uka. En stille gate. Rolige morgener. En familie med senkede skuldre, lange frokoster hver dag. Tid til å kjenne etter, tid til å gjøre ferdig, tid til å ta oss tid. Søskentid og familietid. Bokbunker, spill og legoprosjekter. Ta de kjente turene våre og noen nye i det kalde vårværet. Lange lesekvelder for de voksne. 

Er vi der nå? Endelig? Godt? Når denne roen senker seg, når vi ikke skal noe - men allikevel er og vil og kjenner så mye. Er vi der nå? Littegrann - kan vi kjenne det?

Og så er det noe som holder igjen i meg når jeg kjenner på dette. Når jeg ønsker å bare kjenne denne roen og gleden. For jeg skrev en tekst i sommer, etter urolige uker og famling. En tekst med denne tittelen - "Vi er der nå". Da vi endelig kjente sommerroen og sommerrytmen. Endelig var vi der. 

Trodde jeg.

Datoen var 21. juli, 2011. 

Vi vet aldri hvor lenge det varer. Ingenting varer. Men akkurat nå, akkurat nå har vi det vi har. Ta i mot. Være der vi er. Er vi der nå?

God påskeaften til deg.