I går skrev Aftenposten om at flere sender barn under ett år i barnehagen selv om de er hjemme selv i foreldrepermisjon. Noen forklaringer om oppussing, trenger tid til seg selv, - og jakt(!) var trukket fram.
Alle diskusjoner om tid med barn og forvaltning av permisjoner, barnehageplasser, offentlige rettigheter og private valg for småbarnsfamilier - alt dette - er vanligvis et minefelt å bevege seg inn i. Folk skal ha stor frihet til å innrette seg slik det er best for akkurat deres familie. Noen havner også i merkelige "feller" der de blir tilbudt barnehageplass til 9-måneders baby og må takke ja og begynne å betale for å ikke havne bakerst i køen igjen. Da er det systemet det er noe galt med.
Men jeg skal prøve å holde meg unna selve minefeltet. Men med ganske hevede øyenbryn og undre-rynke i pannen, det må jeg innrømme. For jeg skjønner det jo ikke...
Men det jeg vil skrive om er noen av svarene til folk-på-gata som fikk kommentere dette. For endel svarte noe slikt som at småbarnsforeldre trenger noen timer fri midt på dagen, eller at det må være greit å sende ungen i barnehagen når en stikker noen ærend. Og det er noe inni denne tankegangen jeg undrer meg så veldig over.
For å ha barn er ikke noe "ved siden av" det egentlige livet. Noe som til tider "ikke passer". Man har barn. Og er man hjemme med barn og må på Maxbo eller Rema, så tar en jo barnet med. Og så går en med bæremeis på trelast-handelen og hagesenteret og når en henger opp tøy. En sitter ikke og leser Ole Brumm eller kjeder seg på en lekeplass hele dagen når en har barn. En lever et hverdagsliv sammen. Vasker gulvet. Henger opp tøyet. Står i kø på apoteket. (Ikke drar på jakt, det skjønner jeg - men hvor mye heltidsjegere på alle vanlige hverdager har vi her i landet, egentlig?)
Det tar mer tid å handle med ettåring på slep. Det tar mer tid å rydde i garasjen eller vaske gulvet. Det blir mye bake-kake-søte i apotekkøen til stor underholdning for resten av forsamlingen... Men det går. Og det tar mindre tid enn å først bygge lego i åtte timer - og så begynne med gulvet og klesvasken. Og noe skal en jo fylle tida med. Ikke puslespill og sandkasse hele dagen.
Unger er ikke noe "ved siden av" eller "i veien for" livet. De er midt i.
Og vi blir slitne alle sammen, jeg har ingen innsigelser mot det... Men vi sender jo ikke hverandre vekk for det, vi hører jo sammen, kan hvile oss sammen, hjelpe hverandre. Være familie.
Så enig, så enig! Jeg himla med øynene da jeg leste det i Aftenposten, men det var forsåvidt ikke noe nytt. (Ok, bortsett fra det med jakta, da)
SvarSlettJeg hører stadig om folk som må ha barnepass sånn at de skal få handla, eller gjort andre dagligdagse sysler. Som du skriver, det at vi har barna er jo livet! Vi må jo klare å få gjort unna dagligdagse sysler med det livet vi har!
Du klarer faktisk å handle mat MED barn UTEN å måtte tilbringe timesvis på et kjøpesenter - det har faktisk noe med planlegging å gjøre.
Når folk hører at jeg har tatt et års ekstra permisjon, er det faktisk flere som spør om jeg har vesla i barnehagen....
Her kunne jeg ha skrevet masse, merker jeg.
Men nøyer meg med å si god jul.
Jeg stønnet oppgitt da jeg leste Aftenposten...Jeg tror mange glemmer at det vanligvis er vi foreldrene som velger å få barn, ikke barna selv som velger å bli født. Hverken jakt, slakt eller shopping skal være viktigere enn det å ha barn. Og om disse "arme" ferske foreldre tror det er slitsomt å handle med et stk barn trygt fastspent i dypvogn eller annet transportmiddel sier jeg bare hehe, lykke til når du har flere som kan gå.!
SvarSlettJeg kunne ikke være mer enig med ditt innlegg "er underveis" og likeså med mine medkommentatorer ovenfor. Ærlig talt var jeg også mest overrasket over "de på gata" som mente det var greit kort å avlevere ungen i barnehagen for å gjøre en ærend!? Jeg må innrømme at vi selv av og til velger å kjøpe inn ting eller ordne noe lignende etter at ungene ligger og sover søt i sengene sine. Vi har det privilegium at de er såpass unge enda at de sover ganske så tidlig på kvelden, eller jeg drar på apoteket i lunsjpausen min, men stort sett er de med i livet vårt. De er oss og vi er dem. Her stusset jeg virkelig over "folk på gata".
SvarSlettJa - vi er i hvertfall enige :-)
SvarSlett