beretninger om en tidligere jul, del III

Langt unna og for lenge siden. Da min egen store lillebror og jeg var voksne, men fortsatt unge og barnløse og kjæresteløse. Lillebror tok sekken og vandret rundt i Øst-Asia og Australia et år. Jeg hoppet av Blindernlivet mellom skriftlig og muntlig eksamen og reiste etter - fire uker på loffen med broren min - i Indonesia. Fra tidlig desember til tidlig januar.

En stor og god reise for to søsken tidlig i tjueåra. Buss, vannflasker, ris, billig overnatting, overfylte ferger mellom øyene.

Og det nærmet seg jul. Jul som vi to alltid hadde feiret sammen i snø og vintervær på den store gården med ribbe og lutefisk og fakler i alleen... En annen og ny jul. "Jeg er glad for at dere to er sammen," skrev min mor i julebrevet jeg hadde med til oss i sekken. (Tenk når jeg selv skal orke å sende en av mine langt avgårde... det er heldigvis lenge til).

Vi hadde et reisemål for julaften, en liten landsby vi hadde hørt om. For å komme fram tidlig julaften ville vi reise med nattbuss natta før. (Alle bussene var en slags store minibusser som ble kjørt på privat basis, hver reise fra landsby til landsby tok jevnt over en dag, en måtte vanligvis møte opp på "busstasjonen" i seks-sju-tida, betale for en plass og sette seg inn, så startet kjøringa, først et par timer rundt i landsbyen for å få med flere passasjerer, fylle opp på taket blant annet - og så la vi i vei....)

Det var lillejulaften, "busstasjonen" i denne byen var også markedsplass, det lå hauger av griseskrotter der til juleslakt (På den øya vi var på i jula, Flores, dominerer kristendommen, så det ble feiret jul her). Det var liv og røre.

Så ble det mørkt og stille. Ingen buss. Men vi ventet.

Og rundt oss satt ti-tolv guttunger i flokk og glante på disse gærne utlendingene som mente at det skulle komme en nattbuss.

Lillebror hadde ønsket seg juleakevitt og grov sennep med i sekken fra Norge. Så vi skålte i små glass og spiste salte kjeks med sennep på. Og så framførte vi Grevinnen og Hovmesteren til ære for våre små målløse observatører - og til ære for kvelden før kvelden. Og til slutt ga vi opp og måtte finne et krypinn og vente på morgenens buss.

Dermed kom vi sent fram på selve julaften. Det var ingen rom i herberget. Andre muntre backpackere fra hele verden hadde fyllt opp gjestehuset. Og tenk, da fikk vi vertskapets rom, det beste på hele huset. Og vi vandret til julegudstjeneste i en kirke lagd av bølgeblikk, kirka og plassen utenfor var full, men vi ble gjestfritt vist plasser. Og det var høytid med kjente sanger, ukjente ord, og kjent budskap. Og rundt alteret lyste en blinkende mangefarget lyslenke som spilte Bjelleklang elektronisk under hele gudstjenesten.

På gjestehuset var det gratis juleservering til alle gjester. Og mens svensker og australiere med mer og mindre hjemlengsel hoiet rundt hushjørnene rundt midnatt, satt bror og jeg i vertskapets dobbeltseng, med tente små alterlys og åpnet pakker hjemmefra, leste kort og brev, lot en liten tåre renne.

Og så - (og det er sant, husk vi var unge og dramatisk anlagt begge to) - sto vi to i senga da klokka slo tolv og holdt rundt vårt eneste søsken, hverandre, og sang Deilig er jorden.

Så var jorden deilig og hel akkurat da.

Dagen etter slo vi oss sammen med en gjeng med folk fra hele verden, alle trengte en "familie".. - vi var storfamilie for en dag, dro på utflukt, hørte sammen, - og så reiste vi videre....