beretninger om en tidligere jul, del II

- om førjulstida i fjor.

For vi hadde ikke hus.

Joda, vi hadde det vesle røde huset vårt -men det var okkupert hele høsten og i aller størst grad oppunder jul - av inntil ti håndverkere om gangen, - man måtte passere en leirefylt vollgrav på en plankebro for å komme inn, - huset var dekket av presenningkledte stillaser, i tillegg var alle vinduer mot veien sperret av byggeplater (for de nye vinduene var jammen ikke bestilt i tide, se det...)

Vi levde i stua. Med vedfyring, hybelkomfyr, klestørk, lagring av alt, lekselesing, turbo-unger og juleverksted. Tilogmed et forsøk på å skrive en doktoravhandling midt i det hele. Resten av huset var i hovedsak okkupert, halvbygd, uten strøm, uten vinduer, uten kjøkken, en arbeidsplass for en haug med mannfolk med gjørmete støvler og farlig verktøy og sagflisen og murpussen dalte ned - og ikke i skjul.

På kveldene tapet jeg opp en vakker papirstjerne - den vi har i år også - i kjøkkenvinduet i det ikke-eksisterende byggeplass-kjøkkenet vårt, så så det litt bebodd og juleforberedt ut.

Det var vanvittig.

Vi bygde på, i alle etasjer den høsten Snekkerne skulle være ferdig 20. desember. Det var de ikke. Langt utpå dagen 23. desember sa jeg til rørleggeren at nå måtte jeg få litt vann for nå måtte jeg bake! Vi rev av pappen på gulvene og vasket og vasket. 24. desember satt underveismannen på loftet og fullførte tull og tøys som snekkerne hadde satt igjen. I sprengkulda som fulgte i romjula frøs de nye vannrørene, - de hadde visst glemt å isolere. Så det var lenge lenge til de var ferdige, men det er en annen historie.

Pepperkakehus hadde jeg prøvd å fortrenge ut av familiens hukommelse. I tillegg til manglende kjøkken var det denne høsten vi satte igang med glutenfri kost på et av familiens barn - og glutenfrie pepperkaker er ganske smulete, jeg så ikke helt hvordan det skulle bygges hus av noe slikt. Men barnas hukommelse og tradisjonsbevissthet er sterk og godt er jo det. Hver for seg våknet de alle tre denne lillejulaftenen og spurte om vi ikke skulle bake pepperkakehus snart. Ok. Så satte jeg glutenfri deig. Satte den i kjøleskapet og lekte at det var "over natten". Storebror og jeg kjevlet og skar ut i kveldingen. Halv to natt til julaften svettet vi to voksne over smeltet sukker og hus-liming. Så var det non-stop og melis-show for ungene julaftens formiddag - og hus ble det!

Begrepet "tidlig ferdig til jul" fikk en helt ny mening i fjor. Jeg pleier å nyte lillejulaftens ferdigpynting. Nyte det ferdige julehuset som stiger fram. Pakke vekk lim og papir og lageprosjektene. Legge på dukene. Nyte juletreet mens vi hører på radioen og koser oss. Gjøre alt i stand. Dette året virket det helt uoppnåelig å komme i mål.

Men det ble jo jul.

Jul er jul uansett. 24. desember er julaften. Selv med et umalt og stort sett uinnredet tilbygg som ramme. Vi var sammen. Vi var hjemme. Vi kunne fylle det "nye" gamle huset vårt med liv og glede - og ro.

Så kan en jo minne seg selv og hverandre at selv under mer "normale" omstendigheter - så handler jo jul slett ikke om å "bli ferdig" og prestere. En kan snu på det og si at det handler om å roe ned og ta i mot, velge å se og sette pris på det gode.

Dette er jo et "mot-strøms-budskap" på mange måter - men nettopp derfor viktig...

God førjul til deg i dag også!

(Første del av slike beretninger skrev jeg her...)