beretninger om en tidligere jul, del I

-førjulsvinteren for to år sida...

Med toåring, femåring og sjuåring hadde vi voksne vært svært syke samtidig og kontinuerlig fra slutten av oktober. Hele november forsvant.

Livet må jo gå sin gang. Handling og middager og lekser og følging hit og dit. Skifte til vinterdekk i snøføyka med 40 i feber og sånn. Men akkurat veldig i rute med noe som helst blir man jo ikke.

Deretter tok de små over. Sykdom, sykdom. Jeg var nesten ikke ute av huset.

Lillebror slo til med vannkopper første halvdel av desember, deretter frisk to dager, vi rakk to Luciafeiringer i to barnehager - og så svært svært syk igjen, utstrakt i armene inn på legevakta, høy, høy feber - diagnose lungebetennelse.

Og han var så svak, han hadde sluttet å spise og drikke, ingen ting fristet ham, ikke en saftskvett, ikke en pepperkake. Ingen sjanse for å få ham til å gå med på å ta antibiotikakuren. Vi prøvde alt, han bare gråt, og sovnet av utmattelse og ble sykere og sykere.

Og nå har historien altså kommet til ca 20. desember.

Jeg sto på skolens julegudstjeneste - alene der vi egentlig skulle vært alle sammen - for å høre lille eldstemann synge solo i julespillet - og gråt og gråt. For jeg visste at nå var snart det eneste alternativet at Lillebror ble lagt inn for intravenøs behandling. Og jeg gråt av bekymring for min lille rødhårede energibunt som alltid er den som blir sykest og svakest når det først slår til. Og jeg gråt for de andre to som fortsatt tviholdt på forventningen om jul og fellesskap og pepperkakehus og alt sammen - alt som jeg ikke kunne forstå at vi kunne greie i denne situasjonen hvis vi måtte splittes opp og sende halve gjengen på sykehus

Og så kom mirakelet. Vi fikk i ham en dose. Og seinere en til. Og litt saft. Og bittelittegrann krefter kom tilbake i den vesle og han fikk styrke til å inngå en svært løfterik avtale om to non-stop for hver medisindose.

Og så ble det pepperkakehus og pakker i siste liten, og jul igjen. Den store heldags juletre-henteturen i min barndoms store skoger ble droppet, en får jo kjøpejuletrær på ethvert hjørne her i byen også!

Og den aller største gleden - som helt tilsidesatte alle hybelkaniner og alt som ikke var gjort dette året - var at vi fikk være sammen alle fem.

Den største gaven - å få være sammen.

Jeg har et strålende bilde fra denne julekvelden - lille toårige Lillebror i bare bunadsskjorte og strømpebukse - strålende fornøyd foran en lysende stjerne i vinduet mens han gaper over medisinskjea. Juleglede!

Han var svak og puslete framover vinteren, men kom seg igjen skritt for skritt.

(Bildet er et glimt fra Storebrors adventskalender, de er hengt opp alle tre i kveld...)